KONFERANSERAPPORT. FINANSIERING: Universitetet i Tromsøs internasjonale symposiemidler, Norges Forskningsråd små driftsmidler og Kvinnforsk

Transkript

1 KONFERANSERAPPORT GENDER AND/IN INDIGENOUS WAYS OF LIVING AND KNOWING INTERNASJONALT SYMPOSIUM OG PH.D.-KURS, I REGI AV KVINNFORSK, UNIVERSITETET I TROMSØ STED: Auditoriet på HSL-fakultetet, Universitetet i Tromsø TIDSPUNKT: 30. september 2. oktober 2009 FAGLIG OG ADMINISTRATIVT ANSVAR: Kvinnforsk, Universitetet i Tromsø FAGLIG KOORDINATOR OG RAPPORTØR: Turid Markussen, uavhengig forsker og konsulent, Lavangen FINANSIERING: Universitetet i Tromsøs internasjonale symposiemidler, Norges Forskningsråd små driftsmidler og Kvinnforsk Samfunnsforsker og prosjektleder for kultur og kulturindustri Jorunn Eikjok sammen med Kvinnforsks administrative leder Lise Nordbrønd. Foto: Ingeborg Solvang INNHOLD Intensjon og begrunnelse... s. 2 Måloppnåelse... s. 2 Fra konferansens innhold «Researching the tensions between the multiple orders of the here and now» s. 2 «Hva har kjønn med saken å gjøre?»... s. 2 Urfolksmetodologi / dekoloniserende forskning... s. 3 Kjønn i kunst og litteratur... s. 4 Kjønn i sosiale praksiser og næringsliv... s. 4 Samisk feministisk motstandsbevegelse... s. 5 Nordisk kolonialisme... s. 5 Kjønn, natur og healing... s. 6 «Når det er taust»... s. 6 PhD-kurs... s. 7 Deltakelse... s. 7 Finansiering... s. 8 Nettverksmøte REFERAT... s. 9 Veien videre... s. 10 Vedlegg 1: Program Vedlegg 2: Deltakerliste Vedlegg 3: Regnskap

2 INTENSJON OG BEGRUNNELSE Konferansens hovedintensjon har vært å sette kjønn og kunnskapsspørsmål på dagsordenen i relasjon til urfolksforskning/urfolkstudier. Det arbeides med feltet blant enkeltforskere ved universitet og høyskoler, samt blant forskere og kunnskapsarbeidere med løsere tilknytning til akademia, men fraværet av felles akademiske arenaer har vært slående. Tilsvarende fins en rekke publikasjoner i feltet, men på grunn av det språklige mangfold i nord og stor grad av desentraliserte publiseringsmønstre, er ikke disse alltid lett tilgjengelige. Med tanke på å synliggjøre forskning og fremme faglig utvikling på feltet kjønn og urfolk, samt bidra til å skape nettverk og nye samarbeidsrelasjoner, virket det fornuftig å etablere en felles møteplass for forskere, studenter og kunnskapsarbeidere i regionen, med forankring i internasjonal kjønns- og urfolksforskning. Ettersom spørsmål omkring kunnskap og metode står sentralt og er premissgivende både i urfolksforskningen og i kjønnsforskningen, var det naturlig å inkludere dette i konferansens fokus. MÅLOPPNÅELSE Konferansen presenterte autoritativ forskning og kunnskapsbidrag i feltet, innen vitenskapsteori, urfolkskunnskap og -metodologi; kjønn, feminisme og dekolonisering; kropp, språk og identitet; kunst og litteratur; sosiale og økologiske praksiser; oppvekst; næring; healing, åndelighet og natur. Konferansen oppnådde å behandle kjønn empirisk, teoretisk og metodisk som en relevant kategori. Konferansen bidro til synliggjøring og regenerering av kunnskapsfeltet kjønn, kunnskap og urfolk, både teoretisk, empirisk og metodologisk. Konferansen bidro til dekolonisering av kunnskap gjennom synliggjøring av ulike metodologiske tilnærminger samt destabilisering av vestlige vitenskapstradisjoners hegemoni i relasjon til urfolkskunnskap ved å behandle urfolks egne kunnskapsmessige og metodiske tilnærminger som autoritative. Gjennom å gi et tilbud til et kompetent og sammensatt fagmiljø i og utenfor akademia, bidro konferansen også til gjenoppliving og utvikling av faglige og fagsosiale nettverk. FRA KONFERANSENS INNHOLD «RESEARCHING THE TENSIONS BETWEEN THE MULTIPLE ORDERS OF THE HERE AND NOW» Etter en åpning ved Siri Gerrard, og Tone Bleie, sistnevnte leder av Senter for fredsforskning, samt for Forum for urfolksspørsmål i bistanden, åpnet konferansens faglige program med en presentasjon av første hovedtaler, Helen Verran fra Universitetet i Melbourne, Australia. Verran er vitenskapshistoriker og -filosof og har gjennom flere tiår arbeidet med hhv. yoruba lærere i Nigeria og yolŋu kunnskapsautoriteter i Northeast Arnhem Land i Australia. Et sentralt siktemål for henne har vært å øke sensitiviteten for forskjell i samarbeidsrelasjoner på tvers av kunnskapstradisjoner. Verran presenterte et analytisk rammeverk for å forske på det hun kalte the tensions between the multiple orders of the here and now. Spørsmål hun reiste inkluderte: Hvor er forskjeller lokalisert, i spenningene mellom de mangfoldige ordener av her og nå? Hvordan kommer disse spenningene til uttrykk? Hvordan kan de gjøres gjenstand for forskning? Spørsmålene ble belyst gjennom fortellinger fra samarbeid med yoruba lærere på 1980-tallet omkring utvikling av matematikk som skolefag, der ulike tallforståelser gjorde klart at det ikke var tilstrekkelig, fra et vitenskapelig synspunkt, å innta en relativistisk holdning, som de facto ville lokalisere forskjell mellom yoruba og vestlig matematisk tenkning og praksis i ulike verdener, og følgelig at en annen sensitivitet for forskjell var nødvendig, for adekvat å kunne analysere det faktiske samspill mellom separasjon og forbindelse som faktisk finner sted i hverdagspraksisene, her og nå. Verran drøftet også spørsmålene gjennom en presentasjon av det internettbaserte prosjektet «Teaching from country» i Northeast Arnhem Land ( et prosjekt som reverserer forestillingen om distanselæring ved at studenter i hovedsak basert ved høyere utdanningsinstitusjoner der reiser ut for å treffe yolŋu lærere i deres hjemmeområder. Prosjektet innebar en digitalisering av yolŋu kunnskap, og en av erfaringene fra samarbeidet, var betydningen av «å finne måter å avbryte seg selv på», slik at en kan forbli i relasjon. «HVA HAR KJØNN MED SAKEN Å GJØRE?» Dag 2 skulle startet med presentasjonen Approaching intersectionalities av Gail Lewis, reader ved Open University i Storbritannia. Gail Lewis ble desverre forhindret fra å komme, og i stedet inviterte vi Helen Verran til å utvide sin presentasjon fra dagen før, da med særlig fokus på kjønn. Ved å forankre spørsmål omkring kjønn, så vel som urfolk, i en diskusjon av de konkrete spenninger som hverdagsmessig, her og nå, oppstår mellom de mangfoldige ordener, viste Verran hvordan kjønn fravristes en modernistisk forståelse, 2

3 der kjønn behandles som egenskaper ved kropper og/eller identiteter. I likhet med andre empiriske forhold, som urfolk og kjærlighet, blir kjønn i en omarbeidet analytisk ramme noe puzzling, noe å undre seg over hva er. Verran påpekte at modernistiske forståelser typisk har ledet til studier av kjønnsliminalitet og av hvordan politikkutforming innebærer en kjønning av subjekter. Hun sa at slike studier har en rolle å spille, blant annet fordi stater i praksis avhenger av kategorier som kjønn og urfolk. Verran understreket likevel viktigheten av studier som kan forstyrre eller avbryte ( interrupt ) slike kategoriseringer, og der kjønn og urfolk blir til noe annet enn det de konstitueres som i statlige og markedsmessige prosesser. Inspirert av aboriginers protokoller for å forholde seg til ånder og gjenferd gjennom å smøre hvit leire på kroppen, påpekte Verran betydningen av, ikke å ignorere, men aktivt å forholde seg til «spøkelsene» moderne vitenskap har arvet fra Aten og Jerusalem: forestillingen om det transendentale subjektet, det dualistiske skillet mellom subjekt og objekt. Dette vil være å lære å gjøre metafysikk i praksis, ved å avvise skillet mellom det transendentale og her og nå. Vi er der vi er, så og si. En fortelling fra et prosjekt der Verran arbeidet med å bistå kommunikasjon mellom aboriginske jordeiere og miljøforskere som samarbeidet om brenning av jordområder viste hvordan forståelser av kjønn og urfolk blir konstituert i hverdagen, her og nå. Brenning spiller en avgjørende rolle i produksjonen av bio-diversitet i Australias økosystem. En dag de drev å brente yams som var blitt sanket under brenningen, oppstod det en paradoksal kommunikasjon, der jordeiere og vitenskapsfolk ikke kunne forstå hverandre. En mannlig samfunnsviter som også var til stede utfordret Verran, som deltok som empirisk filosof for å bistå med kommunikasjon, til å forklare hva en nå skulle gjøre. Verran hadde ingen adekvat respons å gi, og samfunnsviteren responderte nonsjalant at de er vel like og forskjellige, akkurat som menn og kvinner. Uttalelsen posisjonerte både kvinner og urfolk som andre og sto også i kontrast til aboriginers egne kjønnsforståelser. Når aboriginske kvinner snakket om kjønn til Verran, sa hun de betraktet kvinner, ikke som «like og forskjellige», men som enten like, eller forskjellige. Mann og kone, for eksempel, er forskjellige, og må være det, for de tilhører ulike grupper med ulik opprinnelse. Brødre og søstre, som tilhører samme gruppe, er like. URFOLKSMETODOLOGI / DEKOLONISERENDE FORSKNING Tre videre innlegg i konferansens løp omhandlet metodologi/vitenskapsteori i urfolkskontekst. To av dem ble presentert i en workshop om dekoloniserende metdologi dag 1. Med utgangspunkt i feltarbeid hos bribrier i Talamanca, Costa Rica, analyserte Bjørn-Ola Tafjord, førsteamanuensis ved Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø, hvordan kjønn, klasse og profesjon spilte en rolle i hans kommunikasjoner og samhandling med bribrier som inviterte ham, som sikua (utlending) til å bli elev hos dem. Tafjord viste til hvordan det kan være et stort gap mellom å kjenne til sentrale prinsipper i det som har kommet til å hete «indigenous methodology» og det å ha ferdigheter i å anvende slike prinsipper. Han var blant bribriene for å lære om religion, og ble der fortalt at de også ville lære ham metodologi: «these things have to be learnt and taught in the right way». I forhold til hans ønske om å lære om problematiske aspekter ved religiøsiteten, nevnte han det å ikke avbryte, det å ikke søke å fremskynde, det å ikke stille spørsmål igjen og igjen som viktige krav, som, etter at han hadde vist seg i stand til å ta dem alvorlig, gradvis medførte endring i relasjonene han utviklet på stedet, og han ble tildelt en mer spesifikk sikua-identitet, som venn eller bror. Turid Markussen, uavhengig forsker og PhD-student ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo, tok utgangspunkt i erfaringsfortellinger om småfolk, kultur og affektivitet i Nord- Norge, og antydet ved hjelp av det samiske begrepet luondu, som utlagt av Jorunn Eikjok og Inger Birkeland i Dieđut nr 5/2004, at en kroppslig forankret no method, der forskeren tillater seg å være fullt og helt tilstede, kan gi forskningsmessig tilgang også til kulturspesifikk indre natur. I relasjon til henholdsvis Harald Gaskis og Britt Kramvigs framskrivinger av metodologi i samisk kontekst, argumenterte Markussen for at der Gaskis grenseoverskridende urfolkskritikk beskriver en bevegelse fra kjennskap til lokale forståelser og kontekster ut i et videre landskap, kan Kramvigs artikulering av det som forsker å stemme seg inn i landskaper og relasjoner, leses som en approksimering av urfolksmetoder, i betydningen no metod. Det tredje innlegg på dette tema ble holdt om ettermiddagen dag 2, av Jelena Porsanger, PhD og forskningsleder ved Samisk høgskole i Kautokeino. Porsanger snakket om urfolksmetodologi i relasjon til kildekritikk i studiet av østsamisk religion. Hun siterte Lester Irabinna Rigney fra Narungga Nation i Australia, i retning av at en metdologi, for å være en urfolksmetodologi, må ta utgangspunkt i urfolks interesser, kunnskaper og epistemologier. Hun understreket i lys av dette behovet for å sette tradisjonsbærerne og deres kunnskap i sentrum for kildegranskingen. Utover kjennskap til lokale tradisjoner og kontekster, viste Porsanger videre til hvordan urfolkstradisjoner selv er rike på epistemologier, tilnærminger, forskning og fortolkningsmetoder, begreper og andre analytiske redskaper. Hun introduserte 3

4 flere samiske vitenskapelige termer, deriblandt diehtoteoriija (epistemologi), duohtavuođa immárdus (ontologi) og árvovuogádat (aksiologi), samt ord for kunnskap (diehtit, dovdat, dovdamuš som refererer til kunnskap og verifisering av denne, kunnskap som både er empirisk og åndelig, samtidig intellektuell og knyttet til hjertet), ord for relasjoner og for ulike nivå av generalisering. Porsanger har analysert øst-samisk religion i et samisk vitenskapsspråk, og argumenterte for at en vanlig generalisering i øst-samisk kontekst, det å se solen som gud og som en mannlig gud, var en oppalaš type generalisering. Oppalaš refererer til et «hele», mer spesifikt til forhold som i vid og bred forstand er generelle for dette hele, et begrep som har en høyere abstraksjonsgrad enn andre samiske begreper for generalisering. KJØNN I KUNST OG LITTERATUR Etter Verran s innlegg første dag, ble det etter en kort introduksjon av Britt Kramvig, vist en kortfilm-triologi av den uavhengige filmskaperen Lise Wajstedt: A Sami in the City / A Sami in her Body / A City Sami in the Woods. Wajsteds filmer, som var autobiografiske, tematiserte det intime forholdet mellom kropp, språk, natur og identitet. Det ble kommentert at filmen viser noe også om språklæring, ved å vise hvordan dette kan skje ved at språket knyttes til det som er umiddelbart rundt deg (Vuokko Hirvonen), og at den sier noe om koloniale dynamikker knyttet til språk, der blandede språk, hybriditet oppstår (Tone Olaf Nielsen). Konferansens andre hovedtaler var professor i samisk språk, Vuokko Hirvonen fra Samisk høgskole i Kautokeino. Også dette var første dag. Hirvonen har jobbet ekstensivt innen forskning på samisk litteratur og skoleforskning. Hirvonen forklarte kjønn, tradisjonelt i det samiske samfunn, som komplementært, men ikke nødvendigvis hierarkisk, samtidig som at hun viste til hvordan kvinner, i større grad enn menn, hadde behov for å kunne krysse kjønnsgrensene. Hun presenterte analytiske tilnærminger til flere dikt og enkelte kunstbidrag, alle verk som uttrykker noe om kjønn og som er produsert av samiske kvinner. Hirvonen fokuserte særlig på to forfattere som på ulike vis har forholdt seg til forholdet mellom mødre og døtre, Rauna Magga Lukkari, og Inger-Mari Aikio. Et av kunstbidragene som fikk mye oppmerksomhet var en installasjon fra 2002 av Inger Haldis Halvari, der en kvinne kledd i gákti (kofte) var plassert i en boks, synlig for publikum bak et gitter av stål. På bakgrunn av disse arbeidene, understreket Hirvonen hvordan forhold knyttet til morsarvens internaliserte skam kan være blant de mest smertelige av følelsene. I diskusjonen som fulgte sa en konferansedeltaker i relasjon til Halvaris verk at jeg ser et bilde av den akademiske kvinnen i en boks, der boksen er pateriaktet, og der kvinnen fremdeles har inflytelse til å ha innvirking på samfunnet (Peace Musiimenta). KJØNN I SOSIALE PRAKSISER OG NÆRINGSLIV Dag to startet som allerede referert med et utvidet presentasjon av Verran. Etter dette presenterte Britt Kramvig (seniorforsker, NORUT samfunnsforskning) og Anne-Britt Flemmen (professor i sosiologi, Universitetet i Tromsø) resultater fra et prosjekt om kjønnslikestilling i relasjon til reindriftsfamilier i Finnmark. Med utgangspunkt i et rikt intervjumateriale og videoopptak fra relevante sammenhenger i relasjon til intervjuene viste de hvordan italesettelsen av eksempelvis barneoppdragelse ( vi har ikke noen barneoppdragelse ) ble posisjonert i relasjon til en norsk diskurs, og hvordan dette innebar en aktiv refleksjon omkring egne versus norsk verdier. Forskerne tok utgangspunkt i et perspektiv på kjønn og urfolk som noe man på samme tid er og italesetter. De posisjonerte dekoloniserende forskning som arbeidet med å skape et rom der likheter og forskjeller mellom kunnskapstradisjoner blir gjort tydelige og synlige i et fellesskap for derved å skape muligheten for at postkoloniale øyeblikk kan finne sted. I presentasjonen ble også verrdet-relasjoner med kystsamfunnene italesatt. I diskusjonen ble det påpekt at verrdet er et ord som betyr venn, og omfatter mange slags relasjoner, ikke bare relasjonen mellom reindriftsutøvere og kystbefolkningen (Jorunn Eikjok). Presentasjonen ble fulgt av en visning av Solveig Joks film Ailo sets out North, om den unge gutten Ailo som med sin familie reiser nordover fra Kautokeino til sommerbeitene ved kysten. Joks er sosialantropolog og filmskaper, tilsatt ved RidduDuottar-museet i Kautokeino. Filmen tematiserte oppvekst, naturforståelser, kvinners og menns arbeid i reindriften, verddet-relasjoner, forholdet mellom generasjoner mv. Siste taler i det ordinære konferanseprogrammet dag to, foruten Jelena Porsanger, som allerede er referert, var Siri Gerrard, professor ved Kvinnforsk. Med utgangspunkt i et interseksjonalitetsperspektiv tok Gerrard oss med til det lille samfunnet Skarsvåg på Finnmarkskysten, en liten bygd, næringsmessig hovedsakelig basert i torskefiske, der det sommerstid også er bosatt reindriftssamer fra innlandet. Hun vektla hvordan et interseksjonalitetsperspektiv ikke bare omhandlet forholdet mellom ulike kategorier, men også endringer og makt. Hun konkretiserte fremstillingen gjennom å fokusere tilpasningen til et par, en mann og en kvinne, der de to var i en samarbeidsrelasjon som i relasjon til kjønn var ukonvensjonell, bl.a. i lys av at også kvinnen var registrert fisker. Etnisitet, på den andre side, var ikke noe som ble italesatt i relasjonen, som Gerrard sa, de gjorde som majoriteten og forble tause. 4

5 Diskusjonen som fulgte fokuserte blant annet på hvordan taushet også er kommunikasjon (Eikjok). SAMISK FEMINISTISK MOTSTANDSBEVEGELSE Konferansens siste dag åpnet med en presentasjon av Beatrice Halsaa, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo, om samisk feminisme. Prosjektet tok ikke utgangspunkt i urfolksmetodologi, som Halsaa understreket, men forskningsspørsmålene kom fra henne selv. Det var del av et komparativt prosjekt om minoritets- og majoritetsfeminismer i Norge, Sverige og Spania, der forskerene hadde benyttet minnearbeid to sensitize ourselves som majoritetsfeminister. Halsaa startet sin fortelling om fremveksten av samisk feminisme med Elsa Laula Renberg ( ), en utdannet kvinne og jordmor som publiserte boken Infor Lif eller Død? i 1904, grunnla den første samiske forening, støttet utdanning for alle og arbeidet både i Norge og Sverige. Første samiske kvinneorganisasjon startet i 1910, men svant hen i løpet av 1920-tallet. Andre organisasjoner kom ikke til før sist på 1980-tallet. Halsaa beskrev imidlertid startpunktet for moderne samisk feminisme som å være 1974, da et seminar i Kiruna fikk funksjon av en destabiliserende hendelse, gjennom å bringe sammen samiske kvinner og knytte deres kamp sammen med kampen til urfolk andre steder, som Canada. Et seminar i 1978 hadde hatt fokus på samiske kvinner som dobbelt undertrykt, som kvinner og som samer. Halsaa understrekte også betydningen av den internasjonale urfolksbevegelsen i arbeidet. Det at samiske kvinner var svært aktive i Alta- Kautokeino-saken sist på 70-tallet, gjorde at det ikke var kapasitet til mye øvrig organisering på dette tidspunktet. Senere så en imidlertid en sterk organisasjonsutvikling, med etableringen av Sarrahkka i 1988, kvinnelisten til Sametinget i 1989 og opprettelsen av Sámi Nisson Forum i Dette var i følge Halsaa mottatt med overraskelse i det samiske samfunnet, og også med motstand. Avslutningsvis reiste Halsaa også spørsmålet finnes det en samisk statsfeminisme, parallelt til den norske? Selv om Halsaas prosjekt utgikk fra en majoritetsposisjon, ble det uttrykt stor glede ved det dokumentasjonsarbeidet som var gjort, og en deltaker som også har vært aktivist, viste til hvordan hun sammen med Rauna Kuokkanen i artikkelform i en bok av Joyce Green, har artikulert at de var upopulære både blant sine brødre og blant andre kvinner, for å bringe inn sin etnisitet, som for disse kvinnene var irrelevant (Eikjok). NORDISK KOLONIALISME I respons til konferansens faktisk forløp valgte så neste innleder, Tone Olaf Nielsen, uavhengig kurator og foreleser ved Kunstakademiet i Tromsø, å endre sitt forhåndsannonserte opplegg om Arktisk hysteri, til en presentasjon av det kuratoriske prosjektet Rethinking Nordic colonialism som hun har gjennomført sammen med kollega Frederikke Hansen. De to har vært engasjert i en pågående kuratorisk undersøkelse av de komplekse relasjoner mellom historisk kolonialisme, kapitalistisk globalisering og postkoloniale former for ulikhet, utnytting og undertrykking. Prosjektet besto av et utstillings-, film-, konferanse- og møteprogram i fem akter, lokalisert til Reykjavik, Nuuk, Færøyene og Rovaniemi, samt dokumentert i DVD-format. Gjennom å bringe sammen 56 kunstnere og filmskapere, teoretikere, kritikere og forskere, samt aktivister og andre, kom de til å se utstillingsformatet som en multidimensjonal og transdisiplinær plattform der undertrykte fortider og naturaliserte hegemoniske ordener kan bli adressert og utfordret gjennom utvekslingen av motstrategier og kunnskaper generert i kunst, teori, kritikk og aktivisme. Gjennom slik å dytte på den kuratoriske disiplinens grenser, søker Nielsen og Hansen å generere alternativ kunnskap og aksjon som vil gi mulighet for å forestille seg en mer rettferdig og bærekraftig fremtid. Utgangspunktet i prosjektet var spørsmål som hvorfor Nordens kolonihistorie har vært så underbetonet, til forskjell fra kolonihistorien i andre europeiske land, hva slags effekter den har hatt og har, samt hva slags blandede identiteter, språk og kulturer som har oppsått i den postkoloniale tilstand. Som eksempler på koloniale situasjoner nevnte Nielsen hjemmestyret under Danmark på Grønland (opprettet 1979) og Færøyene (opprettet 1949), de semi-autonome svenskspråklige Ålandsøyene (under finsk styre siden 1921), samt det ikke-autonome hjemlandet Sápmi, som strekker seg over fire land. Dertil viste hun til at Danmark også utviklet kolonier, plantasjer, fort, samt slave- og varehandelssteder i Afrika, Karibia og India på 1600-tallet; at Svergie har hatt kolonier i Øst-Europa, Finland, Nord-Amerika og Karibia, herunder med bosetninger og slavehandel; at de norske vikingene var de første til å etablere seg på Island, Grønland og Færøyene og i dag hevder rettigheter til Svalbard, Jan Mayen, Bouvet-øyene og Peter I s og Dronning Maud s land. Til forskjell fra andre europeiske land har ikke landene i Norden tatt et oppgjør med sin koloniale fortid. Nielsen siterte Paul Gilroy, som understreket betydningen av å gjøre denne for lengst glemte historien sam-eksisterende med Europeiske nasjoners moralske liv, samt av å ikke stoppe i skammen men bevege seg videre til forsoning. Interessen i prosjektet var særlig å undersøke i hvilken grad de koloniale fortidene, med sine imperiale dynamikker, reproduseres i nåtiden i de tidligere koloniene, de hjemmestyrte områdene og i de skandinaviske sentra. Prosjektets ulike deler tematiserte spørsmål som i hvilken grad 5

6 koloniale dynamikker er i spill i dag, det så på mulighetene for å uttrykke postkoloniale og urfolks interesser, autonomi og uavhengighet, det undersøkte hvordan postkoloniale erfaringer setter spor både i kropper og i bevisstheten, hvordan det postkoloniale selvet kan refortelles, samt spørsmål omkring rettigheter, flerkulturalitet og den indre kolonialismen. KJØNN, NATUR OG HEALING Siste økt av konferansen besto av en workshop ledet av Britt Kramvig, om kjønn, natur og healing. Først ut var Jorunn Eikjok, uavhengig forsker og prosjekleder for kultur og kulturelt næringsliv. Hun introduserte sitt innlegg med å si I am trying to find pathways back to find the sources to understand the contemporary conditions, in order to find the strength needed to survive in times of ecological crisis. I denne ånd, reiste hun spørsmålet: Hvorfor er vi, samiske kvinner og menn, marginaliserte? Hun viste til at det var i andre halvdel av det 16. århundre at natur og kultur skilte lag og natur ble underordnet, mens kultur ble assosiert med europeiske menn. Med referanse til nevropedagogen Matti Bergstrõm, viste Eikjok til hvordan dette også innebar at det rasjonelle, i følge Bergström assosiert med venstre hjernehalvdel, fikk kulturell dominans. Der den høyre hjernehalvdel er assosiert med holisme, syklisk tid, åndelighet og mindfulness, kosmiske frekvenser og forbindelse med universet, er den venstre assosiert med det logiskanalytiske, detaljorientering, lineære forståelser og tid. Eikjok viste til Jill Bolter Taylers bok My stroke of insight, om hvordan et hjerneslag hadde den effekt at hennes høyre hjernehalvdel åpnet seg, og hun erfarte å bli forbundet med alt levende, og finne fred. Eikjok understreket betydningen av å være i stand til å kommunisere med mer enn den menneskelige verden, og videre at slike kunnskapssystemer eksisterer blant samer som erfaringer og perspektiver; imidlertid er de truet av lav status og undertrykking. Hun viste til sin tantes erfaring med å begynne på skolen, der tanten hadde sagt: Alt vi visste ble snudd opp ned.. Eikjok karakteriserte videre luondu som en samisk epistemologi. Hun sa hun nylig hadde funnet notater som viste at hun ikke hadde fått lov til å skrive om luondu i sin hovedfagsavhandling, noe som hadde gjort henne svært ulykkelig. Luondu har å gjøre med samiske forståelser av indre natur. Visse steder har mye luondo, og det fins ritualer og regler for hvordan en kan opptre der. Det fins en forståelse om at luondu er ulik for kvinner og menn. Det sies, sa Eikjok, at samisk kunnskap fins i våre fortellinger, hvorpå hun fortalte om en anledning, der de under reingjeting hadde sett et bål med mennesker rundt et stykke unna, bare for å finne ut at det var intet bål og ingen mennesker da de kom til stedet der de hadde sett dette. Etter en taushet gikk det brått opp for dem at dette var Jorunns far som pekte dem i retning av godt beiteland, og de flyttet dyrene til dette stedet. Hendelsen ble altså brukt som retningsgivende for videre handlinger. Tilbake til spørsmålet om venstre og høyre hjernehalvdel, understreket Eikjok at alle mennesker i verden er åndelige dersom de tar i bruk begge hjernehalvdeler. At samer er det i større grad, knyttet hun til at vi har et kart for dette, jeg er født med det. Når min mor fortalte om drømmer var ikke perspektivet psykologisk, det handlet om hva slags melding drømmen inneholdt. På samme måte, erfaringer med at landskapet snakker til en. Avslutningen var en serie stillbilder av en ørn i flukt, og Eikjok sa: There is a saying: we are all connected. «NÅR DET ER TAUST» Andre del av workshopen hadde felles heading: When there is silence. PhD og psykolog Barbara Helen Miller innledet om healeren Nanna og hennes bruk av stillhet i arbeidet sitt, etterfulgt av Sigvald Persen, leder for organisasjonen Mearrasámi / Sjøsamisk senter i Porsanger, som hadde et innlegg om historien som ikke ble fortalt. Barbara Millers undersøkelse av healing forholder seg til tradisjonelle healere i kystområdene i Porsanger. Hennes viktigste kilde var Nanna ( ). Autoriteten er det som gjør en healer til en healer, i Millers forståëlse. Det å være healer er i denne tradisjonen noe som kan bli gitt. Det som blir gitt er også forbundet med Gud. Miller viste til hvordan i det i læstadiansk forståelse, i likhet med i andre tradisjoner, er meningheten som holder nøklene til himmelen, at dette representerer en åpning til Gud og noe som kan bli gitt. Et hjemsøkt sted, der et barn var blitt forlatt for å dø, var blitt løst ut av en healer, gjennom å etablere en sterkere forbindelse med Gud. Healerens historie var annerledes. Det Miller hadde funnet var at healeren fokuserer (bundles) tankene sine, heller enn å uttrykke dem; å uttrykke dem ville svekke deres makt: Speaking it is loosing it. Miller påpekte dog at også kvakksalverloven hadde hatt implikasjoner knyttet til dette med taushet. Videre viste hun til at taushet kan benyttes til å snu om på hverdagens verdener. Dette kan være parallelt til shamanenes omsnuinger : praksiser som den samiske mannen som tar av sin skjorte før seansen, eller den samiske kvinnen som tar av sitt belte og henger det opp, er eksempler på dette. Nanna hadde snakket om det å opprettholde taushet som noe som var nødvendig for å kunne være reseptiv. Sigvald Persen introduserte sitt innlegg om historien som ikke er fortalt som et forsøk på å følge en form for taushet som slår tilbake på oss. Han fortalte så fra Porsanger-området. Fram til andre verdens- 6

7 krig hadde bruken av elva, havet og jorda omkring gården vært tradisjonell. De hadde et forhold til reineierne, gjennom å fortelle historier, dele ting, delta i en ikke-monetær økonomi og mye mer det handlet om hvordan landskapet skulle benyttes, det var en grunnleggende verddet-relasjon, og det handlet også om rettferdighet. Det ble bestemt hvem som kunne fiske, og hvem ikke. Det sies, sa Persen, at vi alle fisket. Men hvem var alle? I 1946 kom det til en endring i Norge, en ny regjering, en ny tid. Folket ble mobilisert og industrialiseringen tiltok. En rekke organisasjoner for å representere særinteresser ble etablert, herunder for jordeiere, reindriftsutøvere og sportsfiskere. Folk ble organisert, men organisasjonene var også et redskap for myndighetene for å styre folk. De var redskap for industrialiseringen av havfisket og av reindriftsnæringen, noe som fremdeles kan være et mål fra Statens side. Staten begynte også å leie ut fiskerettigheter til sporsfiskeforeninger. Folk lokalt hevdet dette var ulovlig, at de hadde rettigheter. De gikk til sak men tapte. Den sedvanemessige bruken av områdene forble uuttalt. Den ble lagt lokk på. Slik er det, sa Persen. Historiefortelling involverer en som forteller og en som lytter: The story is not told before it is listened to. Hva skjer når en historie ikke blir fortalt? spurte Persen. Han understreket at selv om han hadde snakket om den kollektive historien, så var det det samme for individet. Noen ganger kan man leve med det. Men hva når man har noe avgjørende å fortelle. Når noe har hatt lokk på seg lenge? Historien begynner å hjemsøke en (to ghost, to haunt). Dette skjer på individuelt nivå og også i et lokalsamfunn. Han påpekte at denne hjemsøkingen har pågått en tid. Han viste til hvordan en kunne se disse spøkelsene i bruk i den politiske debatten. Persen understreket at dette handlet om mer enn rettighetskrav til land, at det handler om helse. Tausheten rammer helsemessig, og er forskjellig fra tausheten healeren benytter i møte med det som fortelles til healeren, har helt andre effekter. Finnes en etnisk og en ikke-etnisk virkelighet, spurte Persen, og svarte, ja, som etnisk er en forbundet med jorda. På spørsmål om å utdype spørsmålet om historiens forbindelse til landskapet (Nanni Westerfjeld) sa Persen: Når folk har brukt landskapet gjennom generasjoner, fins allerede en forbindelse mellom dem og landskapet, slik at når noe skjer med landskapet føler du det; det har betydning hvor du har en nær historie med jorda. Westerfjeld tilføyde: I det sør-samiske området er vi i stor grad forbundet med jorda; vi sier at våre formødre og forfedre fremdeles er der, og snakker til oss. I diskusjonen som fulgte denne workshopen ble spørsmålet reist om kanskje tiden har kommet for å snakke om hva som skjedde med de samiske studentene ved Universitetet i Tromsø. UTVALGTE AVSLUTTENDE KOMMENTARER Helen Verran: What we have been doing here, a doing in the here and now, is trying to make futures different from the past. The audience does the work. Here you have been changed think about it, how has that changeness been located in your lives? Peace Musiimenta: This is the most wonderful way of closing this seminar, with spirituality, silence and healing. PHD-KURS Konferansen var på forhånd godkjent som PhD-kurs ved SV-fakultetet, UiT. En god håndfull PhD-studenter fra Nord-Norge og Nord-Sverige deltok på konferansen, samt fire fra Makerere Universitetet i Uganda, dette i forbindelse med deres gjesteopphold ved Kvinnforsk, Universitetet i Tromsø tidlig høst To av PhDstudentene deltok med paperframlegg i workshop på konferansen og ble i ettertid tildelt 5 studiepoeng av fakultetet (Kirsten Stien, Høgskolen i Alta og Astrid Kalvemo Larsen, Kriminalomsorgens utdanningssenter, Oslo). Stien presenterte innlegget Curricula in the educational field of Sápmi og Kalvemo Larsen snakket om Psykososial stress og markkonflikter. Innleggene ble kommentert av henholdsvis Helen Verran og Dikka Storm. Kurset inkluderte en leseliste på 400 sider, med litteratur om urfolk, kjønn / interseksjonalitet, samt kunnskapsforståelser og -prosesser fra nordområdene samt andre regioner. DELTAKELSE Konferansen hadde 58 registrerte deltakere og 14 inviterte innledere, slik at totalt 72 personer var med under hele eller i noen tilfeller deler av konferansen. Foruten deltakere fra Universitetet i Tromsø (HSL-fakultetet, Kunstfaglig fakultet, Helsevitenskapelig fakultetet, Samisk senter og Tromsø Museum) var folk fra Samisk høgskole i Kautokeino, fra Høgskolen i Alta, NIKU og NORUT gruppen, fra Kriminalomsorgens utdanningssenter i Oslo, fra universitetene i Oslo, Umeå, Kampala (Makerere Universitet) og Melbourne, involvert i arrangementet. Flere av konferansedeltakerne var tidligere studenter ved Universitetet i Tromsø, som uttrykte stor tilfredshet ved at kjønn endelig ble satt på dagsordenen i urfolksforskning ved universitetet. Det er også 7

8 verd å merke seg at en gruppe på 21 studenter fra Kunstakademiet ved Universitetet i Tromsø deltok, som ledd i deres ordinære undervisningstilbud. Av deltakerne for øvrig arbeidet 7 ved henholdsvis Tromsø maritime skole, SAIH Studentene og akademikernes internasjonale hjelpefond, Arran lulesamisk senter, Sametinget og Reindriftsforvaltningen. Dertil var tre av innlederene uavhengige forskere basert hhv. i Nederland og Nord-Norge, og en innleder leder for Maerrasámi / Sjøsamisk senter i Porsanger. Konferansens nedslagsfelt var dermed ikke begrenset til de akademiske miljøer. BEVERTNING Det ble arrangert felles lunsjer for de som ønsket, første dag ble avsluttet med en mottakelse på Árdna, universitetets samiske kulturhus, og andre dag ble, for de som ønsket, rundet av med konferansemiddag på Sjøgata XII. I tillegg var det relativt godt med mingletid og forfriskninger mellom sesjonene, noe som bidro til å styrke konferansens fag-sosiale funksjoner. Fra mottakelsen i Árdna. Naomi Scheman, Zerupa Akello, Peace Musiimenta, Juliett Kaylango og Nanni Westerfjeld. Foto: Torunn Berger Fra mottakelsen i Árdna. Barbara Miller, Marit Myrvoll, Britt Kramvig. Foto: Torunn Berger FINANSIERING Kvinnforsk var fra starten av innstilt på å bruke av egne midler for å få konferansen i stand, men var avhengig av medvirkning fra andre aktører for å kunne realisere den. I 2008 ble det søkt om midler fra universitetets internasjonale symposiemidler, og en tildeling derfra på kr , gjorde det mulig å igangsette arbeidet med å utvikle et symposium og PhD-kurs på feltet. Påfølgende en idédugnad og styremøte omkring saken høsten 2008, ble uavhengig forsker og konsulent Turid Markussen engasjert for å utvikle og koordinere konferansens faglige plattform og program, i samarbeid med Kvinnforsk og seniorforsker Britt Kramvig ved NORUT Samfunnsforskning, som også satt i Kvinnforsks styre på denne tiden. Det ble videre, våren 2009, søkt støtte til arrangementet og et mindre nettverksmøte i samband med dette, fra Små driftsmidler fra Norges Forskningsråd via Humanistisk fakultet (nå HSL-fakultetet). En tildeling på kr derfra bidro til at flere innledere kunne inviteres, samt til at det kunne avholdes et nettverksmøte like i etterkant av konferansen. Vi viser til vedlagt regnskap for detaljert oversikt over konferansens inntekter og utgifter. 8

9 NETTVERKSMØTE FREDAG ETTERMIDDAG - REFERAT Umiddelbart etter konferansen ble det avviklet et nettverksmøte, med gjensidig informasjonsutveksling som formål. Dette gav en god anledning for en rekke enkeltpersoner til fyldigere å få presentert sine interesseområder og tanker om feltet. Siri Gerrard innledet med informasjon om hva Kvinnforsk tidligere har gjort på feltet (herunder spesielt: å utvikle et masterkurs i kjønn og urfolk), og inviterte deltakerne til å presentere seg og kommentere på hva vi i fellesskap bør gjøre videre. Celeste McDade Schive, Tromsø Maritime Høgskole: Har undervist kvinner i å bli næringsdrivende i deres lokalsamfunn, å bli ledere i deres lokalsamfunn. Et viktig felt! Máret Sara, Reindriftsforvaltningen ( De arbeider med familie- og kvinnespørsmål. Reindriften har to verdener: 1 Forberedelsene, alt som skjer i huset. 2 Siidaen, arbeidet med dyrene kvinner er også involvert i dette. Det fins to ulike lover på området, en utfordrende situasjon. Reindriftsforvaltningen støtter forskning på feltet og arbeider for å kartlegge og dokumentere reindriftkvinners aktiviteter og kompetanser. Sara Máret selv har akkurat ferdigstillet en bok om bruk av urter til medisin og mat, samt en bok om samiske ordtak. Hun har også skrevet en rekke bøker for skolen. Jorunn Eikjok, uavhengig forsker og prosjektleder for kultur og kulturindustri: I am so happy, finally we managed to connect gender and indigenous studies. Some have waited 20 years. Uttrykte behov for å møtes oftere for å ivareta behovet for kunnskapsutveksling og vil gjøre det hun kan for å bidra til dette. Ewa Sapiezynska, Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond SAIH: SAIH ble grunnlagt på 1960-tallet og arbeider med utviklingsorganisasjoner i 5 ulike land. En av partnerne deres i Nicaragua er et lokalsamfunnsbasert universitet. Arnhild Helgesen, SAIH: De arbeider med kvinneorganisasjoner i Bolivia for å styrke urfolksrettigheter. En konferanse høsten 2009 om betydningen av kjønn i høyere utdanning. Mye kontakt mellom kvinner og universiteter, og det er ønske om relasjoner til Norge. Naomi Scheman, Universitetet i Umeå / University of Minnesota: Filosof, interessert i urfolksspørsmål i Minnesota, folk som bor i the twin cities og også på reservatene. Hører du til jorda eller jorda til deg? Interessert i Europa som en ide, hvordan Europa forestiller seg seg selv og sine indre og ytre andre. Har selv jødisk bakgrunn. Nanni Mari Westerfjeld, Sametinget: Har arbeidet I Sametinget i 10 år, blant annet med å implementere FNs rettighetserklæring. Har forsket på rettigheter til land i New Zealand i tiden da dekoloniseringen pågikk der. Ønsker å fullføre sin avhandling og fortsette arbeidet med samiske rettigheter og selvforståelse. Ellen Mari Jensen, student, HUM-fak: I hovedoppgaven sin skriver hun om amerikanske samers diasporiske identitet. De holder til i Dakota-området, der det fins urfolk fra mange ulike steder, på en slik måte at man kan snakke om en urfolks-diaspora. Avhandlingen blir skal utgis som bok og blir tilgjengelig på engelsk og nordsamisk. Svanhild Andersen, Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø: Arbeider på et forskningsprosjekt om lokal økologisk kunnskap i 3 fjorder, to i Finnmark, en i Troms. Samarbeider med Mearrasapmi. Hvis hun skulle bevege seg et skritt videre fra denne konferansen, ville det være I retning av å styrke båndene til lokale kunnskapsinstitusjoner: Vi må være der kunnskapen er, og skal fortsette å være etter at forskningen er avsluttet.... Vi er for opptatte av kunnskapsproduksjon når skal vi benytte den? Utfordringen knyttet til å finne nye veier ut av marginaliserte situasjoner i lokalsamfunnene. Ingeborg Solvang, Kvinnforsk: Håper å finne finansiering til et prosjekt om kjønn og urfolk i Bolivia. Det er utfordrende at det ikke fins seniorforskere som ønsker å inngå i nye prosjekter / utvekslinger med Bolivia. Rossella Ragazzi, Tromsø Museum Universitetesmuseet TMU: Med hilsener fra Dikka Storm sa Ragazzi at det kan være mulig for TMU å være vertskap for en konferanse som denne. TMU har også en stor samling samiske gjenstander, samt en gammel og en ny utstilling med samisk innhold. Britt Kramvig, NORUT: Det er behov for å utfordre finansiørenes prioriteter, slik at lokale kunnskapsinstitusjoner også kan få finansiering. Turid Markussen, uavhengig forsker: Universitetet i Tromsø har et utvetydig ansvar for å ivareta feltet kjønn, kunnskap og urfolk. Siri Gerrard rundet møtet av med å si at også Kvinnforsk vil se nærmere på hvordan arbeidet kan følges opp, eksempelvis gjennom seminarvirksomhet. Kvinnforsk kan også samarbeide med andre relevante 9

10 aktører, slik at flere initiativ kan bli tatt for å styrke feltet kjønn og urfolk. Professor ved Kvinnforsk, Siri Gerrard, i samtale med konfernansens mest langveisfarende innleder, Helen Verran fra Universitetet i Melbourne. De to er flankert av Turid Markussen og Ingeborg Solvang, begge i Kvinnforsks konferanseteam. Foto: Lise Nordbrønd VEIEN VIDERE Det er ikke gjennomført en formal evaluering av arrangementet. Likevel er det ikke tvil om at konferansen tjente til å fylle et åpenbart opplevd behov hva angår møteplasser for refleksjon om kjønn i relasjon til urfolksforskning. Konferansen tydeliggjorde også viktigheten av å fortsette arbeidet på dette feltet, og det er å håpe at Kvinnforsk også i fremtiden vil møte velvillighet i relasjon til initiativer på dette feltet, internt på universitetet så vel som i relasjon til eksterne finansiører og samarbeidspartnere. 10