Tingenes glemte nærvær

Transkript

1 Tingenes glemte nærvær Et foredrag til seminaret Tingenes Tilstand i forbindelse med performanceprosjektet Politics of Objekts. Av Håkon Fyhn Dette er en fortelling om oss og tingene. Om hvor galt det kan bære av sted om vi kommer i et feil forhold til ting og litt om hva hva som kan være et bedre forhold til ting. Hva er en ting? Mange har for vane å tenke på ting som døde objekter der ute i rommet. Objekter vi aldri kommer nærmere enn de mentale kopiene vår hjerne produserer på bakgrunn av sanseinntrykk fra disse objektene. I dette foredraget skal jeg forsøke å komme med et alternativ til denne forestillingen. Et alternativ som kan være mer i tråd med den virkeligheten vi faktisk lever i. Vi skal se at tingene kan være langt nærmere enn vi tror. Vegen bort fra tingene: Ideen om det objektive vokser fram Det kan være lærerikt å betrakte vårt eget forhold til ting i et historisk perspektiv. Måten vi forhoder oss til tingene på, henger nøye sammen med forholdet vårt til virkeligheten for øvrig. I middelalderen levde de fleste i trygg visshet om at vi menneskene var en selvfølgelig del av skaperverket og hørte hjemme i denne verden blant tingene. Men etter hvert begynte det å bre seg en usikkerhet. Hva om vi ikke kan stole på de bibelske sannheter? Hva om verden likevel ikke er skapt som et hjem for oss menneskene, her, midt i kosmos? På denne tiden, altså utpå 1500-tallet, dukker filosofen Rene Descartes opp. Det er han som har fått æren for, eller blitt beskyldt for å dele virkeligheten opp i ånd og materie. På et eller annet tidspunkt begynte han å tvile på de gamle sannhetene. Var det i det hele tatt noen av dem han kunne stole på? Dette spørsmålet plaget han så mye at han til slutt bestemte seg for systematisk å tvile på alt han visste. Denne tvilen er oppsummert i boka Meditasjoner over filosofiens grunnlag. Han ville forkaste alle ting det overhodet var mulig å tvile på. Om han da fant en eneste ting han ikke kunne trekke i tvil, skulle det bli grunnlaget for hele hans filosofi. Han satte seg ned og tvilte: Den ene tingen etter den andre ble trukket i tvil og forkastet. Til slutt var det bare en eneste ting igjen han ikke kunne tvile på: nemelig det at han opplevde å tvile, altså at han opplevde å tenke. Her formulerer han det som skulle bli en av filosofiens mest berømte setninger: Jeg tenker, altså er jeg. Han følte seg sikker på at den direkte opplevelsen av tankene hans eksisterte, men resten av verden var det mer usikkert med. Hva om det hele bare var innbilning? Vi kan se for oss en hjerne som ligger på glass og fores med falske inntrykk av en falsk verden gjennom en kabel, akkurat som The Matrix. Frykten for dette er blitt kalt den solipsistiske frykt, frykten for at man er alene i sitt subjektive univers. Denne frykten henger sammen med Descartes skille mellom ånd og materie. Ånden var det eneste han hadde direkte tilgang til og dermed det eneste han virkelig kunne stole på. Tingene derimot antok han at eksisterte i den andre sfæren; som materie. Dermed var tingene havnet i en annen sfære enn den vi erfarer direkte. Frykten for at verden faktisk ikke eksisterte skyldes nettopp det at vi ikke kan erfare denne sfæren direkte. Hvordan kan vi da stole på at den eksisterer? Denne frykten var helt fremmed for middelaldermennesket som levde i et enhetlig kosmos, der tingene og menneskene tilhørte samme helhet i Guds skaperverk. Menneskeheten hadde nå tatt et skritt bort fra tingenes nærvær.

2 Descartes greide til slutt, med Guds hjelp, å resonere seg fram til at den fysiske verden og tingene likevel eksisterte, men det som er viktigst for oss å merke oss er at i en verden delt mellom ånd og materie var ånden det Descartes faktisk stolte på. Det vil si den direkte opplevelsen. Selv i dag må vi jo si oss enige i at den direkte erfaringen av vår egen opplevelse er det som er oss aller nærmest. Men i tiden etter Descartes skulle denne erfaringen likevel snart komme i et dårlig lys og menneskeheten fjernet seg enda lenger bort fra tingene. Filosofen Immanuel Kant spilte en viktig rolle i denne utviklingen. På 1700-tallet pønsket han ut hvordan vår erfaring av ting faktisk konstitueres i vår bevissthet gjennom det han kalte transcendentale prosesser, altså subjektive, ubevisste prosesser som organiserer inntrykkene fra sansene og bygger opp en mental representasjon av tingene fra den virkelige verden. Tingene i seg selv kan vi ikke si noe om. Ikke bare tilhører de en annen sfære, slik de gjorde for Descartes, men vår opplevelse av dem er i tillegg en slags konstruksjon. En subjektiv representasjon av tingene i seg selv. Når denne ideen først var godtatt var det ikke lenge før man begynte å tvile på troverdigheten til subjektive opplevelser generelt. Opplevelsene var jo tross alt bare representasjoner av den virkelige verden. Den direkte erfaringen, som for Descartes var det han kunne stole på, var nå ikke lenger troverdig. Derimot ble den materielle verden oppfattet som den virkelige verden, den vi kunne stole på. Vår egen direkte erfaring av tingene ikke lenger var så mye å bry seg om. I denne vendingen ligger grunnlaget for den moderne vitenskapen, der vi måler og veier den materielle verden med alle slags instrumenter. Vitenskap handler om å gå inn for ikke å stole på vår direkte erfaring. For å kunne si noe med sikkerhet nå, må vi på en eller annen måte forankre det i den materielle verden. Altså gjøre det objektivt. Det vil si at vi må bruke en eller annen målestokk som selv hører til den materielle verden. Vi måler ting i forhold til en fysisk meter, eller kilo. Det ligger faktisk en fysisk stokk av platina og iridium i statsarkivet i Paris som er alle meteres målestokk, og en tilsvarende klump som er alle kiloers kilo. Kopier av disse målene er sendt til alle verdens hjørner. På den måten kan vi nøye oss med å sammenligne det ene fysiske objektet med det andre uten å være nødt til å stole på vår subjektive opplevelse eller dømmekraft. Kunnskap som er til å stole på kalles derfor objektiv fordi den ene og alene henter sin troverdighet fra objektenes verden. Menneskets direkte erfaring kalles subjektiv og er altså blitt et tvilsomt vitne. Når jeg snakker om objektenes verden tenker jeg ikke bare på materie, men også objekter som for eksempel begreper og andre tankekonstruksjoner. Hele beskrivelsen av menneskets erkjennelsesprosess er en slik tankekonstruksjon som er et slags objekt. Denne takekonstruksjonen om hvordan opplevelsen vår konstitueres er altså blitt noe vi stoler mer på enn opplevelsen selv. Materien har likevel fått en helt spesiell plass blant våre tankekonstruksjoner. For eksempel ble det stadig mer poppulært å skjære opp folk for å se hva som var inni. Slik skaffet man seg kunnskap om kroppens maskineri. Man skar også opp hodet og undersøkte hjernen. Dette ledet til tanken om at ånden strengt tatt ikke fantes som en størrelse i kosmos, men var et rent produkt av hjernens maskineri. Kants transcendentale prosesser var nå forvandlet til materielle prosesser, altså hjernens elektrokjemiske mekanismer. Ånden, og hele den sfæren som er vår egen opplevelse, var blitt et produkt av materien. Descartes berømte dualisme var dermed redusert til bare å være materie.

3 Sammen med ånden forsvant menneskets naturlige plass i skaperverket. Det var mange som begynte å tro at vi, og alt annet levende, muligens bare var oppstått gjennom en slags tilfeldighet, et slags kosmisk uhell som takket være evolusjonens logiske mekanismer til slutt fremskaffet dyr med subjektive opplevelser. Disse opplevelsene ble det naturlig nok mindre og mindre viktig å ta på alvor. Dette er det fortsatt mange som tror på i dag, og det er mange som tar det for gitt at materien er det samme som virkeligheten. For eksempel har det blitt mer og mer populært å finne ut ting om ånden ved å putte elektroder på hodet til folk og måle den elektriske aktiviteten der inne. Da sikrer vi oss objektiv kunnskap om de subjektive opplevelsene våre. Den direkte opplevelsen, som en gang var oss aller nærmest, er blitt en fjern ting for oss, et objekt som må måles og undersøkes. Sammen med den direkte opplevelsen ble også tingene fjernere fra oss. Det er tross alt i vår direkte opplevelse vi opplever å være i kontakt med tingene. Inn i erfaringen: Tingene og vi For å finne tilbake til tingene må vi først gjenvinne troen på vår direkte erfaring med dem. Det vil si at vi igjen må lære oss å stole på vår erfaring. La oss gjøre som Descartes og ta utgangspunkt i vår opplevelse. Hvordan oppleves egentlig verden og tingene? La oss se nærmere på dette grytelokket jeg holder i hånden. Jeg vet en del om det som en fysisk ting. Jeg vet at det veier 200 gram (altså 200 tusendeler sammenlignet med den klumpen som ligger i Paris) og det er laget av visse metaller. Jeg ser for meg at det er satt sammen av en del atomer. Jeg har riktig nok ikke sett disse atomene, men jeg stoler på den gedigne tankekonstruksjonen jeg lærte gjennom alle årene på skolen. Jeg kan også tilskrive lokket visse konkrete egenskaper. For eksempel vet jeg at det er ganske så solid. Med de rette instrumentene kunne jeg målt akkurat hvor mye belastning det tålte. Jeg kunne angitt dets bruddstyrke i forhold til en objektiv skala. Alle disse opplysningene hører til i den fysiske verden, og er ikke noe jeg erfarer direkte. Når vi tenker på en ting har vi for vane å tenke på dens egenskaper der ute i den fysiske verden framfor egenskapene ved vår faktiske opplevelse av tingen. Det skyldes at vi anser tingene der ute for å være virkeligere enn opplevelsen vår. Nå skal vi snu det hele på hodet og se hva vi kan si om grytelokket i opplevelsens verden. Vi skal ikke tenke på opplevelsen som en kopi av en virkelighet der ute, men som virkeligheten selv. Uansett hvordan vi vender på det så må jo dette grytelokket oppleves for at vi skal vite om det. Vi kan tenke at det eksisterer for seg selv ute i verden uavhengig av vår opplevelse, men også den tanken vil alltid være en opplevelse for oss. I det hele tatt vil vi aldri kunne oppleve dette lokket som annet enn opplevelse. Når vi tenker på det som noe annet er det fordi vi lager en tankekonstruksjon. Ideen om det fysiske lokket med de egenskapene jeg nevnte er en tankekonstruksjon som vi er opplært til å tro på og som ser ut til å stemme med virkeligheten (om vi ikke ser alt for nøye etter). Slik må det være, tenker vi, men er det egentlig slik vi opplever lokket? Nå skal vi konsentrere oss om det vi egentlig opplever, altså erfaringen selv. Erfaringen har en helt annen natur enn den fysiske verden. Som erfaring får også tingene en helt annen natur. Hva slags natur er det? Dette er et spørsmål alle kan svare på, fordi vi alle har direkte tilgang til vår egen erfaring. Vi behøver ikke stole på andre eksperter eller det læreren fikk oss til å pugge før lekseprøvene på skolen. La oss ta med oss dette grytelokket inn i erfaringens verden og utforske det. Dette blir en slags meditasjonsøvelse, og jeg vil be hver og en av dere om virkelig å gå inn i deres egen erfaring og erfare med meg. Ikke stol på det jeg sier, men på det dere selv erfarer.

4 Om den fysiske verden består av atomer og molekyler, så består erfaringens verden av noe annet. Hva da? Hva er opplevelsen laget av? Vi kan kanskje si at opplevelsen består av mening. Men hva er mening? Vi skal se at mening har en helt annen natur enn materie. La oss forsøke å smake på meningen i grytelokket og se hva som folder seg ut. Meningen i et lokk, altså det som gjør det til et lokk, henger sammen med at det skal dekke noe, nemlig ei gryte. Det vil si at gryta faktisk er til stede i min opplevelse av lokket. Selv om jeg tok med meg lokket til Mars og var 80 millioner kilometer unna nærmeste gryte, ville gryta vært like tilstede i erfaringen av lokket. Gryta ligger der innfoldet i meningen til lokket som grytelokk. Ikke bare gryta, men hele ideen om å dekke til noe, ligger innfoldet i lokket. Jeg kan formelig kjenne hvordan det holder dampen på plass i gryta. Kanskje jeg løfter av lokket for å lukte på det som putrer der nede. Jeg bruker en gryteklut fordi det er varmt. Dampen slår mot ansiktet mitt og dogger i øynene. Jeg kjenner duften av tomatsaus, ingefær og basilikum. Kondensen renner ned fra innsiden av lokket. Snart settes gryta på bordet. Mens fysiske objekter kan oppfattes som eksisterende i seg selv og atskilt fra resten av verden, er meningen vi opplever i ting derimot helt og holdent avhengig av andre ting i verden. Vi kan si at mening er relasjonelt heller enn atomistisk. Meningen i grytelokket ligger i relasjonene til for eksempel grytekluten, doggen og duften, og selvsagt til gryta selv. Meningen til gryta ligger igjen i relasjonene til maten vi koker i den og bordet vi setter den på. Bordet eksisterer videre i relasjon til rommet det står i, som eksisterer i relasjon til huset. Slik kan vi fortsette til vi har nevnt hele verden, men fortsatt blir ikke bordet et riktig bord før vi har samlet oss rundt det. Vi setter oss ned. Vin skjenkes i glassene. Vi spiser. Maten, vinen og samtalen rundt bordet er også til stede i gytelokkets mening. Faktisk er alle ting i vår opplevelsesverden innfoldet i dette ene lokket. Meningen i hver minste ting avhenger av hele verden, fordi ingenting kan ha mening uten nettopp i relasjon til andre ting, som igjen har relasjoner til andre ting. Om vi tar vekk relasjonene vil også meningen forsvinne og da vil kanskje også tingene selv forsvinne fra vår erfaring. Tenk etter: Har dere noen gang opplevd noe som er helt uten mening? Er det ikke en tone av mening selv i den mest nøytrale erfaring? Er det ikke den tonen av mening som gjør at vi i det hele tatt legger merke til det vi opplever? Meningen ligger altså i relasjonene til andre ting. Vi selv og våre liv er også uløselig innfoldet i denne meningen. Vi var jo selv alltid til stede sammen tingene vi erfarte. Ikke bare som passive observatører, men som aktive og levende mennesker. I erfaringens verden er tingene og vi foldet inn i hverandre. Likevel er det ikke akkurat slik at vi konstruerer tingene i vår erfaring slik noen teorier vil ha det til. Selv om vi menneskene er aktive så er tingene også aktive. Det tingen gjør er å samle relasjonene som gir verden mening. Tingene samler relasjonene i seg og holder på dem. Fra gammelt av handler jo også ordet ting nettopp om en samling. Vi kjenner det i dag i ord som for eksempel storting, som er en samling representanter fra hele landet, eller tingplass som er den plassen man samles for å holde ting. Ideen om tingen som eksisterende i seg selv har i det hele tatt lite å gjøre med tingene slik de faktisk oppleves. De er ikke ensomme objekter, atskilt fra hverandre og fra oss som opplever dem. Tvert imot samler tingene hele verden for oss, og i vår erfaring er vi direkte forbundet med dem. Vi er jo selv totalt innfoldet i den verden av mening tingene foldes ut fra. Mange som praktiserer visse former for meditasjon kan fortelle at de etter hvert opplever at grensen mellom dem selv og tingene rundt begynner å viskes ut. Noen har kanskje opplevd noe lignende i forbindelse med inntak av psykoaktive substanser. Det er en opplevelse av

5 enhet med tingene, verden og kosmos. Jeg sitter på svaberget nede ved sjøen. Med ett er bølgene på en merkelig måte meg selv. Jeg er bølgene og bølgene er meg. Det samme med måken som flyr over meg. Når den skriker er det jeg som skriker. Jeg er til og med skyene langt der ute i horisonten. En slik enhet har mystikere beskrevet til alle tider og den beskrives alltid som mer virkelig enn den dualistiske opplevelsen av verden man hadde før man ga seg inn på meditasjonens vei. Man skjønner at verden er helhetlig, og det er lett å forstå at ordet hellig en gang var det samme som ordet hel. Denne følelsen av enhet og helhet er ikke bare en opplevelse. Det er en måte å være i verden på og det er en kosmologi. Den framprovoserer et spørsmål hver og en av dere kan stille dere: Hvordan kan det ha seg at jeg opplever tingene som atskilt fra meg selv? Objektifisering: Tingene blir til fremmede objekter På tross av erfaringens primære enhet og helhet tenker mange altså på tingene som eksisterende atskilt fra oss og hverandre. Dette skyldes at vi foretar en tankeoperasjon. I tankene våre skiller vi tingene fra hverandre og isolerer dem. Det å skille tingene fra hverandre er en utbredt uvane. Ikke bare skiller vi en ting fra den andre, men helst vil vi plukke den enkelte tingen fra hverandre også. Vi søker stadig etter den minste delen, den delen som alt er bygget opp av og som kan forklare oss alt. Verden reduseres til molekyler, atomer, elektroner, protoner og ting som er så små at vi aldri noen sinne kan regne med å se dem. For tiden er vel superstrenger det siste i rekken av objekter universet antas å være satt sammen av. Slik vi plukker en maskin fra hverandre for å finne ut hvordan den virker, plukker vi også levende vesener fra hverandre for å lære dem å kjenne. Problemet er bare at da dreper vi dem. Slik er det kanskje med alle ting. I det vi plukker fra hverandre helheten de hører hjemme i, dreper vi på en måte tingenes mening. Når vi tror at tingene virkelig lever atskilt fra oss og resten av kosmos kommer ideen om de også er essensielt døde ganske naturlig. De er blitt passive objekter. Den tankeoperasjonen der vi skiller ut tingene og samtidig dreper dem kaller jeg for objektifisering. Det hører med til objektifiseringsprosessen også å glemme selve den tankeoperasjonen der vi skilte tingen ut fra helheten. Objektifiseringsprosessen glemmer seg selv. Da glemmer vi samtidig den helheten tingene kom fra. Dermed tror vi at verden virkelig består av atskilte, døde objekter. Når jeg anbefaler meditasjon, er det ikke fordi dette gjør noe rart med hodet vårt, men fordi meditasjoner kan få oss til å se bakenfor objektifiseringens tankeoperasjon og dermed la oss se verden i et sannere lys. Meditasjon betyr ikke nødvendigvis å sitte med øynene igjen å repetere et mantra. Det handler om å stoppe opp og merke verden rundt seg. Merke verden i seg. Lytte og reflektere. Heller enn å registrere en mengde ferdig objektifiserte sannheter handler det om å gå inn i sin egen opplevelse og spørre: Hva er dette? Objektifisering er ikke bare noe vi gjør i forhold til materielle ting. Vi gjør det med hva som helst. Vi kan si: Jeg har en tanke, som om den eksisterte uavhengig av alt annet vi tenker. Vi kan si om en som stadig diskuterer med folk: Han er en kranglefant. Her er hele mennesket og måten han er på forvandlet til en kategori som behandles som et objekt. Han er blitt til objektet kranglefant. Likedan kan det være med kategorier som psykopater, hekser, terrorister og søvngjengere. Slik står vi også i fare for å tenke på det jeg kaller objektifisering som et objekt. Men objektifisering er ikke et objekt eller en kategori, det er

6 noe vi gjør. Kanskje noe dere gjør akkurat nå? Let etter en forståelse av dette i deres egen erfaring av det som skjer her og nå, heller enn å stole på et begrep. Begrepene vil alltid prøve å lure oss til slutt. Likevel er det ikke tvil om at vi trenger begrepene når vi snakker. Jeg bruker dem jo selv i dette øyeblikk. Poenget er å ikke forveksle dem med hele virkeligheten. Vi må ikke la begrepene ta over persepsjonen vår. Jeg må ikke begynne å se kranglefanten eller terroristen før jeg ser mennesket. Å sikre seg objektene: Målinger, kjøp og andre maktovergrep En grunn til at tingenes nærvær og samlende natur og vår egen objektifiseringsoperasjon forblir ubevisst er at vi alt for sjelden retter oppmerksomheten innover mot erfaringen. I stedet lar vi stadig oppmerksomheten distraheres av ting utenfra. Om vi får et ledig øyeblikk vet vi straks å fylle det med alt annet en meditasjon. For eksempel vil hånden umerkelig kunne gli bort til fjernkontrollen og uten at vi er klar over det har vi plutselig slått på TVn og er midt inne i et tåpelig program. Slik vil vi aldri oppdage det som er oss aller nærmest, nemlig vår opplevelsesverden. Slik henger det også sammen at så mange faktisk tror at det virkelig er en grunnlegende avstand mellom oss selv og tingene ute i verden. Mon tro om ikke dette bidrar til at noen føler seg litt rotløse her? Som om vi var fremmede på vår egen planet. Når vi ikke innser at vi allerede er i direkte kontakt med tingene og verden, må vi på en eller annen måte prøve å komme i kontakt med dem. Om vi ikke oppdager muligheten ved å rette oppmerksomheten innover, forsøker vi heller å sikre oss tingene gjennom utadrettede handlinger. Vi forsøker å hode dem fast. Tendensen til å måle og definere er slike måter å holde ting fast på. Når jeg kan fortelle alt mulig om grytelokkets mål og vekt kan jeg faktisk innbille meg jeg vet hva et grytelokk er, selv om jeg aldri har satt mine en på et kjøkken. Tenk om vi forholdt oss til mennesker på den måten? Kjenner du herr X? Jeg har aldri møtt ham, men jeg kjenner ham. Han er 33 år, veier 70 kg og bruker størrelse 42 i sko. Dette er en måte å kjenne noen på der vi kjenner herr X uten å kjenne ham. Alle opplysningene jeg har samlet kan jeg så putte i arkivskuffa, slik at jeg ikke mister ham. Jeg kan huske ham uten å huske ham. Problemet med å kjenne noen på denne måten kommer tydelig fram i forhold til mennesker, men vi merker ofte ikke at vi gjør det samme når det gjelder ting. Vi var inne på dette i forhold til vitenskapelige målinger. Vi måler en ting mot en eller annen objektifisert skala, og kan slik uttale oss om tingen uten å kjenne den. Dersom det oppstår tvil om vi virkelig kjenner tingen, kommer vi sjelden på å spørre om det mon tro kan være noe galt med vår måte å kjenne på. Vi gir oss heller til å måle igjen, bare enda mer nøyaktig, eller kanskje vi finner et nytt mål vi kan ta. Til slutt blir målene så detaljerte og kompliserte at vi ikke lenger kan drømme om å tro at vi ikke kjenner tingene. Vi kjenner tingen på millimeteren, men ennå har vi ikke rettet oppmerksomheten inn mot tingen selv, slik vi faktisk opplever den. Vi har ikke latt tingen selv fortelle oss hva den er og hvordan den vil bli forstått, men i stede tvunget den inn i et målesystem eller en definisjon vi på forhånd har utviklet. Jaha så du er en sånn en du, tenker vi. Dette er et maktovergrep mot tingene. Vi knytter dem til oss uten å lytte til dem. Vi binder dem fast i systemet vårt og fanger dem. Jo mer nøyaktig vi kan måle dem, dess bedre sitter de fast. Dette er vitenskapens metode, men også den metoden mange bruker i

7 mer menneskeorienterte disipliner. Om tingene ikke festes i tallsystemer, så festes de i begreper når vi definerer dem. De begrepsfestes, som vi sier. Det kan kanskje høres ut som jeg vil avskaffe all vitenskap nå, men slik er det ikke. Jeg bør vel for ordens skyld nevne at jeg selv går til legen når jeg skal vaksinere meg mot hepatitt, og det er ikke tvil om at vitenskap har sin rett. Problemet er bare at denne måten å kjenne verden på har en tendens til å ta aldeles over. Det ligger en skummel tendens til maktforøkelse i den. Som vitenskapsmenn vil vi herske over naturen ved å beherske den, vi vil holde verden fast i begrepene våre og vi har ikke tenkt å gi oss før hele verden ligger for våre føtter eller i våre reagensrør. Problemene melder seg når vi begynner å tenke på denne måten også i våre egne liv og i forhold til menneskene og tingene vi lever med. Derfor er det viktig at vi virkelig stoler på vår egen erfaring slik den er. Vi kan selv kjenne grytelokket bedre enn en hvilken som helst vitenskapelig undersøkelse, nettopp fordi vi kjenner det som et grytelokk og ikke som et objekt som ligger på benken for å undersøkes. I motsetning til objektet, er grytelokket både levende og meningsfylt. Vi må stole på denne opplevelsen, selv om noen skulle komme på å kalle den uvitenskapelig eller håpløst romantisk. Det var vitenskapen. Et annet system for å fange og feste tingene er økonomien. Ideen her er at alle ting kan måles i forhold til penger. Alt har sin verdi, som vi sier. Alt har sin pris. Her er opplevelsen av direkte kontakt med tingene erstattet med eierskap. Vi knytter tingene til oss ved å kjøpe dem og eie dem. Vi kjøper en eiendom og tror vi kjøper oss tilhørighet i verden. Men kommer vi egentlig verden og tingene nærmere? Vi kjøper en ting og føler kanskje en midlertidig glede, men etter hvert merker vi at det ikke hjalp så mye. Vi kjenner fortsatt dette suget etter å skaffe oss noe. Da kjøper vi kanskje en ting til, og en til og en til. Jeg tror dette er hva shopping handler om, å tilfredsstille dette suget vi kjenner. Dette ubestemmelige suget. Det kan kjennes ut som et sug etter å eie, men jeg tror det egentlig er et sug etter å høre til. Etter som shopping likevel ikke ser ut til å tilfredsstille dette suget en gang for alle, er det noen som føler at de bare må forstette å kjøpe og kjøpe. Vi hører om folk som får en slags shoppingbulimi. Dette begrepet er en objektifisering av den lidelsen det er når shopping har gått helt ut av kontroll. En annen lidelse er samlemani. Det er også en måte å forsøke å binde tingene og verden til seg på et ytre plan. Det å ha et lastebillass med ting liggende i kjelleren (og enda et på loftet) er kanskje et slags desperat forsøk på å høre verden til. Vi tør ikke kvitte oss med en eneste ting fordi vi forveksler det å høre til med det å eie. Om vi kvitter oss med det vi har samlet mister vi kanskje litt av verden? Det er jo interessant å legge merke til at museumsvesenet, altså den offentlig institusjonaliserte samlemanien, dukket opp på samme tid i historien som vi begynte å misstro den direkte opplevelsen av tingenes nærvær. Den dag i dag er det fortsatt ganske vanlig å samle. Vi samler på colakorker, viskelær, vinflasker, sommerfugler, gamle møbler, eiendom eller rett og slett penger, slik som onkel Skrue. Denne siste varianten er interessant. Jeg leser stadig i avisen om folk som driver og samler på penger. Det er folk som har samlinger på milliarder av kroner, men merkelig nok føler de fortsatt at de ikke har fått nok. De må fortsette å kjøpe og selge aksjer og eiendom fra tidlig om morgenen til sent på kvelden for å sikre seg enda flere penger. Dette er akkurat som definisjonen på samlemani. Man fortsetter å skaffe seg mer av det man allerede har for mye av og legger ikke merke til det man virkelig mangler. Medisinsk sett er dette rett og slett en besettelse, en form for lidelse helsevesenet burde tilbudt behandling for, helt på linje med bulimi, megareksi og andre lidelser forbundet med overdrivelse. Pengesamlermani er ennå ikke objektifisert som en lidelse og dermed framstilles pengesamlerne ikke bare som friske, men som forbilder for oss andre. Statsministeren

8 kommer til og med i middagsselskap hos noen av dem fordi de har samlet så mange penger. I avisene framstilles det som aktverdig å bruke opp livet sitt for å sikre seg det du allerede har huset fullt av. Derimot omtales det ikke som spesielt aktverdig å stoppe opp for å oppdage det du allerede har. I det hele tatt er det ikke lett å stoppe opp om du driver og samler på penger, for da må du hive deg rundt for å henge med i markedet. Et øyeblikks uoppmerksomhet, og du har kanskje tapt millioner. Blikket må rettes utvover, og fikseres på børsnotater og kontrakter. Dersom vi nå likevel stoppet opp, burde vi kanskje spurt oss selv hvor mye økonomiens ide om eierskap egentlig har med tingenes virkelige nærvær å gjøre? Vil vi kanskje komme tingene nærmer om vi ser dem som våre venner heller enn om vi forsøker å eie dem som slaver? Kroppen som objekt: Hvor ble det av balansen? Den første tingen vi oppdager om vi stopper opp og går inn i vår erfaring er gjerne kroppen vår. Vi er tilstede i kroppen. Vår direkte erfaring og kroppen er en og samme ting. Likevel virker det som mange i dag faktisk forholder seg til sin egen kropp som et objekt. Noe de slett ikke har direkte kontakt med. Tendensen til objektifisering har dermed også bredt seg til kroppen. Når det blir slik, blir vi også nødt til å se oss i speilet for å finne ut hvordan vi føler oss; vi må veie oss for å se om vi er passe tykke; vi må måle oksygenopptaket med en maskin eller omkretsen på overarmene med et målebånd for å se om vi gjør fremgang i treningen. Jeg leser av et tall på monitoren eller målebåndet og forveksler det med å virkelig kjenne det jeg måler. Jeg kjenner meg selv på samme måte jeg kjenner han herr X som var 33 år, veide 7o kilo og bruker størrelse 42 i sko. Jeg tror mye av helsestudio- og kroppskulturen i dag er direkte knyttet til denne tendensen. Vi oppfordres slett ikke til å gå inn i vår egen kropp og bli kjent med oss selv. Derimot bygger vi opp kroppen etter mønster fra en ytre mal som ikke har noe med hvordan vår egen kropp selv ønsker å være i balanse. Vi herjer på med løfting av vekter eller M.R.L. (mage, rumpe, lår) for å ta oss ut som objekt i speilet eller på gata. Våre egne øyne ser oss selv med den andres blikk, utenfra. Dette gjør det vanskelig å finne en balanse. For balanse forutsetter at vi vender oppmerksomheten innover og kjenner oss selv med kroppens eget blikk. I stedet for å gjøre dette, sitter vi altså og tråkker på ergometersykkelen foran TV n, eller med avisen, som for å være helt sikre på at vi ikke skal komme til å kjenne etter hva det er vi driver med. Det virker som folk rett og slett ikke er forberedt på å være tilstede i seg selv. Jeg har selv lagt merke til denne tendensen når jeg har forsøkt å instruerere folk i den japanske kampkunsten Aikido. Den største utfordringen når det gjelder nybegynnere er å få dem til faktisk å rette oppmerksomheten innover mot sin egen kropp. Så snart det skjer, løsner som regel det andre ganske fort. Når oppmerksomheten først er rettet innover kan vi selv merke hvordan vi føler oss, om vi er passe tykke eller om treningen gir oss fremgang. Om vi er i balanse. I det hele tatt er begrepet om balanse fremmed for alt som er objektifisert og bare måles fra utsiden. Når balansen mangler, åpner det for overdrivelse. Spesielt når ting kan telles, eller måles på en skala. Vi vil alltid kunne se for oss at vi kan komme litt høyere på skalaen. Som målbare objekter vil overarmene mine alltid kunne bli enda en centimeter større; objektet meg selv vil alltid kunne bli enda en kilo lettere. Kroppen er blitt et objekt jeg kan komme til å forholde meg til som en samler. Jeg trente en tid sammen en ivrig kroppsbygger. Han var kjempesterk og kjempediger. Han veide sikkert over 100 kg. Likevel fortalte han meg at når han så seg i speilet så følte han seg liten og puslete. Da kjente han ikke balansen i seg selv, men så seg utenfra som et målbart

9 objekt. Var det en ting i verden han hadde nok av, så var det muskler, likevel følte han at han måtte bruke hele dagen på å løfte vekter og sikre seg mer muskler. Det var akkurat som samlemanien hadde bredt seg i kroppen hans. Så lenge han fortsatte å erfare kroppen som et objekt, forble ideen om balanse og passe stor helt fremmed. Mentalt sett var han fanget av akkurat den samme villfarelsen som disse milliardærene jeg nevnte. På samlerspråket betyr jeg må ha mer og jeg må bli større omtrent det samme. Men i motsetning til de fleste milliardærene var han klar over at han hadde et problem. Han skulle gjerne gjort noe med det sa han, om det bare ikke var for at han stadig måtte være på treningsrommet og løfte vekter. Avslutning Det jeg har snakket om i dag handler ikke om noe enkelte mennesker foretar seg. Det er noe enhver av oss faktisk driver med, mer eller mindre uten å legge merke til det. Historien har stilt oss en situasjon der vi læres opp til å tenke og erfare på en bestemt måte når vi vokser inn i kulturen. Vi har lært oss å erfare tingene som om de var objekter. Det medfører en slags fremmedgjøring der vi mister tingenes spontane nærvær og følelsen av å høre hjemme i universet. I dag har jeg forsøkt å trekke fram noen problemer jeg mener springer ut av denne tilstanden. Jeg tror det finnes en løsning på disse problemene. Det er å stoppe opp. Stoppe opp og kjenne etter. Lytte direkte til vår erfaring av verden. Da vil vi kunne merke at verden og tingene faktisk er her. Direkte tilstede. Kanskje skjer det, om vi gir opp å fange tingene, at tingene i stedet kommer til oss?