TEMA: Kropp. Princess of Scars Kroppen som verktøy. Karakterdesign Fra skisse til sjel. Det skjulte Norge Uforklarlige fenomener

Transkript

1 ISSN: fantasy sci-fi data film tegneserier rollespill laiv brettspill miniatyr kort NR. 17 MARS 2011 TEMA: Kropp Princess of Scars Kroppen som verktøy Karakterdesign Fra skisse til sjel Det skjulte Norge Uforklarlige fenomener nr. 17 mars 2011 veil. kr. 30,- ISSN

2 Innhold s. 4 Smånytt/Sitatet Kjære Pegasus-fan! s. 5 Gjestetegneserie How To Feed a Unicorn av Michael Hacker s. 6 Monster-spillene kommer En invasjon er ikke fullført på én dag s. 9 Serie: Det skjulte Norge Virkelighetens World Of Darkness? s. 12 Nano Tegneserie av Thomas Sørlie Hansen s. 12 Cosplay-sjakk Darth Vader vs. Pokemon? Tema: Kropp s. 14 Kunsten å fortelle Intervju med rollespill-guru Tomas Mørkrid s. 16 Fra skisse til sjel Karakterdesign på detaljnivå s. 20 Matspalten Instant superhelt s. 21 Princess of Scars Noen arr er mer synlige enn andre s. 24 Rock against street credibility Visual Kei er ikke som andre puddelrockere Monster-spill 6 Ånder i Norge 9 Bossets boss 26 Det er et nytt år med nye muligheter, og med nye friske tilskudd i styret og redaksjonen lar vi idéene flyte! Dette gjør at vi satser på mange nye konsepter. Vi har lest svært mange av tilbakemeldingene på forumene, og vi jobber dette året for å få et lettere tidsskrift med mer varierte og kortere artikler. Vi hører etter! En kjenning som er tilbake er blant annet Smånytt. Vi er spesielt stolte av at vi nytt av året har fått inn en artikkelserie om «Det skjulte Norge» som vil går over tre nummer i Vi er allerede kjempefascinerte! En annen frisk satsing er «Pegasus gir deg no'». Her prøver vi å bruke en del av bladet til å gi dere lesere noe spesielt enten ved å inkludere noe større som vi svært sjelden har med, eller noe mye mer spesielt. Vi har idéer det er mye å se frem til! I likhet med forrige tema, har «kropp» ligget på ønskelisten lenge, og det er på tide at vi lar det få livets rett. Uten å avsløre noe, jobber vi allerede nå med nye idéer til de kommende utgivelsene. Vi har fått unge, flotte, nye mennesker i redaksjonen, og vi har plass til flere! Send en mail til styret@magasinetpegasus.no hvis du vil være med! s. 26 Bossets boss Magnus Holm lager steampunk av skrot s. 28 Laiv til salgs Hvordan spiller man en gjenstand? Magasinet Pegasus #17 mars 2011 Redaktør: Torgeir Hoffmann Redaksjonsstyret: Susanne Bergø, Eirik Lysenstølen, Sandra Mileo, Katrine Øverlie Svela Redaksjonen: Andrea Miranda S. Bruer, Judith K. Dybendal, Anders Moe, Sten J. McNeil Ånnerud Design & layout: Thomas Sørlie Hansen Annonseselger: Gjertrude Langeland annonser@magasinetpegasus.no Forsidebilde: Helene Fjell Temaforside: Susanne Bergø Trykk: Zoom Grafisk AS Opplag: 6500 Magasinet Pegasus er et non-profitt-blad laget på frivillig basis og utgitt av Hyperion. Bladet kommer ut fire ganger i året, og er gratis å abonnere på. Magasinet Pegasus arbeider etter Redaktør-plakaten og Vær Varsomplakatens regler for god presseskikk. red. s. 29 Filmspalten Troll og vikinger norsk kultureksport? s. 30 Pegasus sin fantastiske konkurranse Vinner kåres og ny konkurranse lanseres s. 31 Pullarius Tegneserie av Susanne Bergø s. 32 Playground Magazine Flunkende nytt blad om laiv og rollespill s. 33 Fire dager i spillenes land Alle brettspilleres våte drøm finnes i Essen s. 36 Nummerets kunstner Marita Tathariel Svensson s. 43 Pegasus gir deg no' Nummerets gave til våre lesere (snu bladet) Karakterdesign 16 Fantastisk konkurranse 30 Princess of Scars 21 Nummerets kunstner 36 2 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 3

3 Universitetet i Oslo får celebert besøk fra Japan den 19. og 20. mars. Takayuki og Kotani Mari to kjente eksperter på japansk populærkultur, skal holde forelesninger om sin forskning. Tatsumi Takayuki er professor ved Keiouniversitetet og har utgitt flere bøker om populærkultur, otakuer og japansk SF. Kotani Mari er ekspert på cosplay, arrangerer «cosplay taikai» og utgir «Kotani Cup». I Oslo ønsker hun å møte unge cosplay-interesserte folk. Desucon jobber med å få til en «cosplay taikai» med Kotani Mari i Oslo 20. mars, men i skrivende stund er ikke alle detaljene klare. Følg med på Illustrasjon: Susanne Bergø. Tiden er vår nære fremtid, stedet og fienden er Blindern. I Gunnar B. Høgstmyrs debutroman Gi meg et sverd (2011) tar rollespillende studenter opp kampen mot universitetets intellektuelle autoriteter. Som en del av terroristorganisasjonen «Legionen» slår de til mot norske samfunnstopper, én etter én. Vi ønsket å lage en bok som forklarer og feirer nordisk laiv, som ivaretar det personlige, samtidig som det plasserer opplevelsene i en kontekst. Vi ville videreformidle storheten av disse hendelsene, og forhindre dem i å forsvinne i obskuriteten (oversettelse, red.), skriver redaktørene Jaakko Stenros og Markus Montola i innledningen til den 300 siders tykke praktboken over nordisk laiv som ble sluppet rett før jul i fjor. Nordic Larp tar for seg 30 nordiske laiver som har vært karakteristiske eller hatt betydning for den nordiske laivscenen de siste 15 årene. Gjennom historier fortalt av spillere og arrangører, supplert med over 250 fotografier fra spill og forberedelser, gir denne ambisiøse praktboken et solid og levende bilde av den unike og kraftfulle utrykksformen laiv har blitt i Norden. Les mer om boken og hvordan du kan gå til anskaffelse av den på wordpress.com 4 Pegasus nr. 17 mars

4 Monsterspillene kommer! på å lede tropper på forhånd. Så dette er en type spill folk har drevet med i flere tusen år. Et ekte monster Da Pegasus besøkte Ares på Bjølsen var kun en liten del av Øst-Europa i spill, men det var likevel nok til å dekke to hele bord. Ett blikk var nok til å forstå at dette ikke var noe man kunne sette opp fra gang til gang med en spilling annenhver uke. På et grendehus som brukes av mange, kan man heller ikke la det stå framme så lenge, men Fred Førde viste oss Ares' hemmelige våpen; Kartskapet. For Ares er det et flittig brukt og uunnværlig verktøy når man skal spille et spill som fort kan gå over flere år før man blir ferdig. Det tar omtrent 7-8 timer per trekk, og det vil gjerne ta mer enn 300 timer å fullføre én omgang, forklarer spillerne. Østfront: Fronten strekker seg fra Mariupol til St. Petersburg, og den tyske staben planlegger et nytt fremstøt. Strategiske brettspill er i vinden som aldri før, og realisme og detaljnivå varierer voldsomt. De fleste spill er lagt opp for å kunne spilles ferdig i løpet av en kveld, men det finnes brettspill som tilbyr sine generaler en langt mer detaljert opplevelse, såkalte «monsterspill». Pegasus tok turen til Ares Bjølsen for å finne dem. Tekst og foto: Eirik Lysenstølen Under invasjonen av Polen døde over tyske soldater i løpet av én enkelt måned. Millioner av soldater braket sammen på de russiske stepper og kuler, krutt og nistepakker måtte transporteres over tusenvis av kilometer for å nå soldatene de var tiltenkt. Slik krigføring krever detaljkontroll og nøye styring av egne styrker og forsyningslinjer. De fleste spill styrer kanskje unna slik detaljstyring, men ikke Fire in the East (1984), som er et monsterspill i ordets rette forstand. Hver rute på 1,5 cm tilsvarer 25 kilometer, og å ha hele spillserien i spill på en gang ville krevd over 10 meter med brett, men for Fire in the East-delen er det «bare» 2 x 2 meter spillbrett på bordet. Denne formen for simulert krig på østfronten, som på mange kan virke enorm og avskrekkende, er midt i blinken for Fred Førde og de andre som allerede har spilt de voldsomme kampene mellom sovjetiske og tyske styrkene i et halvt år. God stemning I RISK får du én enhet etter en runde, og kan bruke den med en gang, forklarer Stein Hugo Hiller, men hvis du skal bygge et slagskip i World in Flames må du bruke et halvt år på å bygge skroget, et halvt år på overbygget og enda et halvår på flyene til faenskapet! Men det tar bare 5 minutter å senke det, skyter en av de andre spillerne inn. Ved første øyekast er det for en utenforstående ikke lett å forstå hva som skjer på spillbrettet. Mange små brikker med ørsmå symboler flyttes med forsiktige bevegelser. Enorme mengder terninger kastes for å finne ut hva som skjer når hele Luftwaffe bomber mål rett nord for Svartehavet. Stemningen rundt bordet er upåklagelig, og praten sitter løst mens det iherdig diskuteres og noteres. Reglene til Fire In the East er forholdsvis enkle, forklarer Fred Førde. Det er bare 40 sider, men det er ikke et spill man går rett på. Først vil de fleste lære seg å spille spill som Axis & Allies, så kan man prøve seg på monsterspill når man har kommet inn i det, og har lyst på mer. Historiske røtter For å forstå at strategispill har en sterk appell, trenger man bare å se på spill som har kommet de siste to tiårene. For både datamaskiner og konsoller lever Real-Time Strategy-sjangeren i beste velgående. Fred Førde kan likevel fortelle at denne typen spill er noe som har lange røtter. Men da som beintøff trening i å tenke taktisk, heller enn lek og moro. I Preussen trente man på kampscenarioer ved å skape terreng i sandkasser og så utkjempet man slag som trening på ekte kamper, forklarer Førde. Det står også i Sun Tzus (Krigføringens kunst på norsk) at det er «de som øver i templene som vil ha suksess i slagene», med andre ord de som har øvd Vi får også høre at det i øyeblikket er drøye mann i sving i kampene som foregår. Siden målestokken er 1 : , vil litt rask hoderegning fortelle at å spille hele verden i Axis & Allies-stil ville krevd flere titalls meter med spillbrett, og nettopp det er det mulig å få tak i også! Fire In the East er et av de eldste spillene av denne typen som fortsatt oppdateres med nye kart og regler. Om man skulle være interessert i å komme inn i denne typen spill, er spill som World in Flames og Fire In the East fullt mulig å kjøpe over nettet. Men det hjelper å ha noen til å lære seg det, og da kan Ares være godt sted å starte for de som bor på i Oslo-området. Vi spiller hver andre uke og har avdelinger på Bislett, Bjølsen og Blindern, forteller Fred. I Bergenstraktene kan Bjarte Johannesen kontaktes på soulbringer@live.no. For de som bor i resten av landet finnes det flere uoffisielle grupper rundt om, men det kan også nevnes at en pc-versjon av World in Flames er under utvikling. Før jeg drar blir jeg lokket til å spille et lite øvelsesscenario der jeg invaderer Sverige via Danmark, og jeg blir overrasket hvor enkelt det tross alt er. Reglene er relativt lettfattelige og det gjør at det føles langt mer som et underholdende spill enn som den matteleksa det kan virke som ved første blikk. Selv om jeg er langt ifra utlært etter det korte forsøket, får jeg en økt forståelse av appellen ved monsterspill: Det passer kanskje ikke for alle, men for noen er det perfekt. Organisert: Kartskapet er et praktisk hjelpemiddel for de som ikke har mulighet til å permanent dedikere halve huset til å spille brettspill. Blitz: Flere hundretalls fly mørkner himmelen over de russiske avdelingene nord for Azovhavet. 6 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 7

5 Annonse Artikkelserie i tre deler av Tina Skogen 1. Virkelighetens World of Darkness 2. Hemmelige, okkulte selskap 3. UFO-fenomenet i Norge Virkelighetens World of Darkness? De fleste som har spilt horror-rollespill har hatt en eller annen befatning med kroppsløse ånder, det være seg skapninger fra en annen virkelighet eller de dødes sjeler som vender tilbake for å plage de levende. Mye av rollespillmytologien er inspirert av mytologi fra vår verden, og spøkelseshistorier er det nok av. Men er det bare gammeldags overtro?

6 Tekst: Tina Skogen Foto: Norwegian ghost hunters I World of Darkness finnes det en omfattende mytologi om hva som skjer når dødelige følger slekters gang: de kommer til et etterliv fullt av skrekkelige vesener som for det meste vil deg vondt. I det populære Dungeons & Dragons har man utførlige regler for hvordan rastløse ånder av ymse slag kan påvirke denne verden, og ikke minst for hva som kreves for å bekjempe dem. Men hva gjør vi i den virkelige verden når overnaturlige fenomener opptrer? Lalm barnehage, Vågå kommune. 26. april Barn og ansatte sitter rolig rundt et bord i formingsrommet. Uten forvarsel kjenner de en mengde små gjenstander treffe dem ovenfra. Den klakkende lyden av små, harde objekter mot bord. Forfjamset oppdager de at det er små plastikkperler. De voksne undersøker rommet, og finner etter litt leting ut at en perleboks fra en utilgjengelig hylle på lageret er skrudd opp. Ingen aner hvordan perlene kunne sprette ut fra lageret og helt ut på bordet. Hendelsen med perlene 26. april var starten på en meget underlig vår for de ansatte ved Lalm barnehage. De følgende ukene skjedde en mengde uforklarlige hendelser: Symboler dukket opp på veggene, ballonger ble funnet oppblåst, gjenstander beveget seg tilsynelatende av seg selv (noen ganger til skade for de tilstedeværende), vann begynte å koke ved romtemperatur og en følelse av ubehag bredte seg blant alle som hadde med barnehagen å gjøre. Klarsynt psykologi Hendelsen fikk en viss dekning i media, og flere tilbød seg å hjelpe. 15. juni kom en selverklært klarsynt til åstedet og gjennomførte, sammen med de ansatte, et rituale for å få hendelsene til å opphøre. Fenomenet stanset da like brått som det hadde startet. I etterkant fikk Vågå kommune besøk av professor emeritus i nevropsykologi, Kjell Flekkøy. I en utførlig rapport samlet han inn dokumentasjon som tyder på at det som skjedde i barnehagen ikke har noen naturlig forklaring. Fenomenet passer kanskje best under betegnelsen «poltergeist». Professor Flekkøy kom i kontakt med de kommuneansatte via den eldste norske institusjonen for faglig studium av paranormale fenomener: Norsk Parapsykologisk Selskap. Selskapet har vært involvert i en rekke undersøkelser av overnaturlige hendelser særlig var de aktive i å undersøke de mange mediene som gjorde seg bekjent i tiden etter første verdenskrig. Én sak skapte svært omfattende debatt i det norske samfunnslivet: mediet Ingeborg Købers forutsigelse av sin fars død. vann begynte å koke ved romtemperatur og en følelse av ubehag bredte seg. Spiritist og byfogd I august 1934 druknet den da velkjente byfogden i Fredrikstad, Ludvig Dahl, mens han tok seg et bad ved familiens feriested på Hankø. Eneste øyenvitne var hans datter Ingeborg Køber. Det ble rettet sterke mistanker mot henne da det ble kjent at hun hadde forutsagt datoen for hans død ved flere tidligere anledninger. Saken skapte stor skandale: det var kjent at familien Dahl var ivrige spiritister som holdt daglige seanser i hjemmet. Ikke minst turnerte datteren Ingeborg med sine usedvanlige evner rundt i flere land. Debatten raste om hvorvidt det var mulig å forutsi fremtiden, med kjente samfunnsskikkelser på begge sider. Frontene mellom troende og skeptikere var ikke like tydelige på den tiden, for eksempel var Øyvind Lange, redaktør av Teknisk Ukeblad, selverklært spiritist. Blant lederne i Norsk Parapsykologisk Selskap (da kalt Norsk Selskap for Psykisk Forskning) var en professor i sosialøkonomi, Oscar Jæger, og en dosent i fysikk, Thorstein Wereide. På andre siden av debatten stod katolske Sigrid Undset sammen med vitenskapelige materialister, som mente Dahls spiritisme var blasfemisk og skadelig for religionen. En av grunnene til kontroversen var at Ingeborg Køber hadde overbevist flere av de som skulle etterforske hennes evner, om at hun var «ekte». Hun hadde demonstrert en bemerkelsesverdig evne til å finne ut ting som hun ikke burde kunne vite. Et av «triksene» hun imponerte etterforskene med var å lese fra lukkede, nyinnkjøpte bøker som hverken hun eller etterforskerne visste innholdet i. Uoppklart mysterium Ingeborg Køber ble tiltalt for å ha drept sin far ved hjelp av psykiske evner, men ble frikjent. Debatten rundt saken hennes varte i mange år og var en milepæl både i historien til Norsk Parapsykologisk Selskap og norsk spiritisme. I senere tid har Norsk Parapsykologisk Selskap formidlet kunnskap om det overnaturlige gjennom foredrag og sporadiske uttalelser i media. Men de er ikke lenger alene om å drive seriøse studier av denne gruppen fenomener, som de fleste kanskje kun kjenner fra mindre seriøse serier som Åndenes makt eller New Age-frelste middelaldrende slektninger. Hjemsøkte steder hører ikke til sjeldenhetene i kongeriket Norge. De fleste har kanskje hørt om et eller annet sted som skal være hjem til en rastløs sjel, og enkelte grupper bestemmer seg for å gå fenomenene nærmere etter i sømmene. Et mylder av hjemsøkte steder Norwegian Ghost Hunters (NGH) er en slik gruppe. De har som formål å finne ut mer om spøkelsesfenomener. De har fått store mengder henvendelser etter kun noen få måneders eksistens, noe som kanskje tyder på at det ikke er så uvanlig å oppleve uforklarlige ting. I Norge er veldig mange forsiktige med å prate om slike hendelser, sier Geir Ole Christiansen, grunnlegger av Norwegian Ghost Hunters. Man blir veldig lett blir stemplet av ikke-troende som tullinger. Likevel forteller spøkelsesjegeren at mange som i utgangspunktet virker negative og skeptiske til fenomenene løsner litt når de hører hva han driver med. Da kommer det sånn «hei, du forresten... det var en gang...» Hjemsøkte steder hører ikke til sjeldenhetene i kongeriket Norge. Blant NGHs seneste oppdrag er en undersøkelse av Fredrikstad Stadion. Her har de ansatte rapportert om gjenstander som har flyttet på seg, heiser som starter og stopper, elektronisk utstyr som på uforklarlig vis har sluttet å fungere, og en stadiontavle som skrus på midt på natten, tilsynelatende av seg selv. Vi startet NGH for å selv finne ut om vi kan oppleve det «alle» snakker om av uvanlige hendelser, forklarer Christiansen. Man hører veldig mye rart, og vi er interessert i å finne ut om det faktisk er noe paranormalt, eller om det er helt vanlige hendelser med helt naturlige forklaringer som folk ikke tenker over. NGH er satt sammen av veldig mange forskjellige typer personer, noen mer åpne, andre veldig skeptiske. I følge Christiansen har de ikke kommet til noen konklusjoner foreløpig, og NGH som gruppe har ingen offisiell mening om gjenferd. Selv er jeg ganske skeptisk, men jeg må innrømme at det har vært en del opplevelser i løpet av etterforskningene våre som jeg har problemer med å forklare. Hjemmesidene til NGH vitner om stor aktivitet, bare i fjor dokumenterte de ni forskjellige hjemsøkte steder. Til å hjelpe seg i etterforskningene har de et stort arsenal av måleinstrumenter; blant annet kameraer, målere av temperatur, elektromagnetisme, bevegelse og luftfuktighet. Det som ofte går igjen av historier på steder vi undersøker er plutselige tempera- Norwegian Ghost Hunters NGH er en gruppe etterforskere som reiser rundt og undersøker steder hvor det rapporteres om paranormale fenomener. De har som mål å finne logiske forklaringer på hendelser som folk oppfatter som paranormale og å dokumentere disse hendelsene så godt som det lar seg gjøre. Gruppa består både av skeptikere, troende og agnostikere. Norsk Parapsykologisk Selskap NPS ble stiftet i 1917 etter mønster av det engelske The Society for Psychical Research (SPR) som ble stiftet i London i NPS har som formål å spre kunnskap om parapsykologi i Norge. Parapsykologi er det vitenskapelige studiet av utenomsanselig persepsjon (ESP) og andre paranormale fenomener som psykokinese, synkronisitet, healing, ut-av-kroppen-opplevelser, nær-døden-opplevelser, reinkarnasjonsopplevelser, hjemsøkte hus, apparisjoner (gjenferd o.a.) og spiritisme. Se også: Ivo Figureido: Mysteriet Ingeborg Køber (2010) turfall, forskjellige lukter, for eksempel av parfyme eller gamle sigarer som kommer og går, uforklarlige skritt eller andre lyder, og mye annet. Under den overflaten vi kjenner som den aksepterte virkeligheten ligger det kanskje noe annet, noe som får gjenstander til å bevege seg uten synlig årsak, noe som får oss til å kjenne sterke, plutselige dufter eller som får oss til å høre lyder fra ingensteds. La oss bare håpe at vi har nok «str», «dex» og «con» til å komme oss gjennom nettene. 10 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 11

7 Cosplaysjakk Pikap(a)wn: utradisjonell sjakk. Norge er som kjent treigt, men her er nyvinningen som i seg selv er for treig for Norge: Cosplaysjakk har gått sin seiersgang over kloden siden den første turneringen i USA i 2004, men norske anime- og sci-fi-messer har foreløpig ikke latt seg friste. Tekst: Anders Moe Illustrasjon: Susanne Bergø Cosplaysjakk spilles som vanlig sjakk, men forskjellen er at brikkene er levende cosplayere og de skal leve seg inn i rollene sine, også når de utkjemper kamper og brikkene tar hverandre. Hvordan ser det ut når Darth Vader slår en Pokemon? Det hele er arrangementsteknisk ganske krevende: først og fremst må man samle 32 cosplayere som kan brukes som sjakkbrikker, og så må man ha plass til et sjakkbrett som er stort nok til at 32 mennesker kan stå på det. Publikum må også stå nær nok til å se cosplayerne, og høyt nok til å ha oversikten over hele brettet. Og så må man være tålmodig: sjakk tar tid! Selve sjakken er ofte juks på disse turneringene. Når to personer spiller sjakk på ordentlig, og det spilles for å vinnes, vet man jo aldri på forhånd hvilke brikker som ender opp med å slå eller bli slått. I cosplaysjakk derimot planlegges hele spillet på forhånd. Det er jo mye morsommere å se på sjakk når kampene utkjempes av de kuleste kombinasjonene! 12 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 13

8 Kunsten å fortelle Tomas Mørkrid har holdt en mengde spillederkurs i rollespill, hvor han har lært bort verktøy for stemmebruk og kroppsspråk. Men selv har han ikke tro på at det fungerer i praksis. Tekst: Katrine Øverlie Svela Det handler egentlig bare om å komme inn i en intellektuell og emosjonell «groove», om å la seg rive med og la spillet flyte gjennom seg, forklarer han. Tomas er forfatter, eventyrforteller og spillskaper. Han har laget mellom 30 og 40 rollespill, og var den første i Norge til å utgi rollespill på et profesjonelt forlag. Mørkrid har drevet med rollespill siden midten av 80-tallet og har ledet nærmere 4000 spillinger. Så dette om å «finne grooven» er lett for ham å si. Men hva med oss vanlige hobby-spilledere? Er det ingenting vi kan gjøre for å bli flinkere til å lede spillet? Jo da. Det første skrittet er å ta på hverandre. Som spilleder bør du begynne med å ta alle spillerne i hånda før spillet starter, forteller Tomas. Håndtrykket mellom dere er en ekskluderende kontakt. Ved å etablere Foto: Thomas Grønvoll en slik kontakt med alle spillerne dine, har du allerede tatt det første skrittet mot å engasjere dem fysisk. For i et håndtrykk ligger det en positiv anerkjennelse av din kropp, min kropp, vår kontakt: Vårt forhold til hverandre. Da har man en base å bygge videre på. Tomas mener hovedfokuset i klassisk rollespill, i motsetning til laiv, ligger i dialogen og det verbale. Det betyr ikke at det fysiske aspektet ikke er tilstede i et verbalt rollespill. Som i en hvilken som helst annen samtale vil rollespillet nemlig bestå av personer som prater sammen og samtidig forholder seg til hverandre fysisk. Det vil si at man bruker hendene for å understreke poenger, man sender signaler med ansiktsmimikk og gester, og man bekrefter den andre ved å reagere på det som blir sagt ved for eksempel å nikke bekreftende og smile oppmuntrende. For å få fram relasjonene mellom rollene i et rollespill, må kroppen på samme måte som i en annen samtale være med. Man sitter ikke der som saltstøtter og spiller. Spillet er i grunnen avhengig av at spillere og spilleder får til en god gruppedynamikk, og det fysiske i spillet er med på å forsterke dette. Det er det som er hovedsaken med det fysiske spillet: Å forsterke emosjonen. Allerede her blir det igjen diffust og abstrakt for oss amatørspillere. Hva innebærer det egentlig at det fysiske forsterker emosjonen, og hvordan skal man som spilleder dra nytte av dette? Det er mer konkrete råd, nettopp om hvordan man oppnår den gode gruppedynamikken og forsterkingen av emosjonen, en gjennomsnittlig spilleder kanskje kunne trengt. Men Tomas er ikke like sikker: Jeg har holdt mange spillederkurs opp igjennom årene. Og før i tiden var jeg veldig opptatt av å gi folk masse konkrete arbeidsverktøy. Blant annet å bruke stemmen forskjellig på forskjellige roller med kartlegging av alle mulige greier; høy og lav stemme, gurglete stemme, snakke med dialekter og aksenter, og alt det der. Det er lett å tenke at om jeg bare lærer meg alle de tingene, så blir jeg en mye bedre spilleder. Men sannheten er at man blir en vanvittig stresset, utrolig sliten og veldig forvirret spilleder. Hvordan var det faren til hun der dama der lød, liksom? Det ville vært nesten umulig å bruke alt Tomas lærte de håpefulle spillederne, ikke minst i en kampanje. Det krever et innfløkt og nøyaktig system for å huske fra gang til gang hvilken stemme som hører til hvilken karakter, og som spilleder har du sjelden tid til å føre slike oversikter. Etter hvert ble Tomas klar over at han ikke selv engang brukte de verktøyene han lærte bort, og at det handler om forskjell mellom teori og praksis. Det er klart at verktøyene jeg lærte de stakkars spillederne i teorien er helt fantastiske. Men i praksis blir man som spilleder bare stresset hvis man skulle benytte dem alle sammen. Og en stresset spilleder gjør ingen god jobb. Likevel er stemmen og kroppen, også i praksis, de viktigste hjelpemidlene du har som spilleder. Det handler bare om å ikke gjøre det for komplisert. Tomas forklarer at det i alt er to ulike grep man bør fokusere på: Stemmehøyde og tempo. Uansett hvordan du gjør det, så ikke gjør for mye. Gjør det enkelt. Du bruker stemmen til å sette rytme og stemning i fortellingen. Hvis du tar ned stemmen og lener deg litt frem, har du har straks skapt et intimt rom. Bruker du blikket ditt litt, ser bekymret fra den ene til den andre, er det intime rommet straks blitt nervøst og trykkende. Lener du deg tilbake, hever stemmen og slår ut med armene, befinner vi oss i et stort rom, en åpen plass, en folkemengde. Og for å stresse spillerne i krevende situasjoner, kan du være kort, konsis og krevende i stemmebruken. Hvis spillerne nøler, gjør rollen det samme, og du går videre i situasjonen. Dette bidrar til at spillerne selv føler på den rådsnarheten som kreves av rollene i øyeblikket. Tomas forteller også at spillernes godtroenhet kan utnyttes av en slu spilleder. Da handler det mer om stemmen og fremtoningen til birollene i spillet enn selve fortellerstilen. Spillere har nemlig en tendens til å tro på det uttrykket du tillegger karakterene. Hvis du gir inntrykk av å være veloverveid, snakker realt og bestemt og ser spillerne inn i øynene, vil de fleste oppfatte rollen som pålitelig og la seg overtale til å gjøre de dummeste ting. Det er utrolig hva de tror på. Bortsett fra de jeg har spilt en del kampanjer med da. De stoler ikke på noen, ler Tomas. Det viktigste er altså at å være bevisst at kroppen er med også i et verbalt rollespill, og at riktig bruk kan bidra til å forsterke rollespillopplevelsen. Det gjelder å finne balansen mellom å nytte dette i spill, og samtidig ikke bli så opptatt av hvordan du leder spillet at du overskygger selve fortellingen. Så når jeg snakker om å komme inn i den grooven og å slippe deg løs, er det fordi du da får mye gratis. Da bruker du nemlig ansiktet, du bruker gestene, mimikken, kroppen. Stemmen og kroppen blir et redskap i fortellingen, uten at du tenker på det som et redskap. Hvis du lar deg rive med på en fri og uhemmet måte, uten å tenke på om du gjør dumme ting som kan provosere noen, vil det smitte til spillerne også. 14 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 15

9 Fra skisse til sjel Husker du Wallace og Gromit, Snehvit, Mario og Link? Hva med Lara Croft? Felles for dem alle er at de er kjente karakterer fra animasjonsfilm og dataspill. Hva gjør at vi fester oss ved enkelte karakterer, og ikke andre? Hvordan jobber animatører og spilldesignere når de skaper en karakter? Tekst: Judith K. Dybendal Illustrasjon: Solveig Wiig Foto: Emma Ambrose Animasjon eller animasjonsfilm kan betegnes som en illusjon av bevegelse som oppstår når stillestående bilder vises fortløpende etter hverandre. De mest vanlige og kjente formene for animasjon er tegnefilm, dukkeanimasjon og dataanimasjon (digital animasjon). Karakterene er sentrale i alle mediene enten det er snakk om hovedkarakteren i en tegnefilm eller hovedpersonen i et dataspill. Hva er egentlig forskjellen på karakterskapingen i tegne- og animasjonsfilm, og dataspill? Hvordan jobber animatøren i arbeidet med å skape en ny kropp med identitet og personlighet? Pegasus har snakket med Solveig Wiig, Rune Spaans og Stein Llanos som alle driver med karakterdesign. Flisespikkende nerder Det tekniske i en dukkefilmproduksjon er tidkrevende og krever nøye planlegging kombinert med et sylskarpt øye for detaljer. Det er en grunn til at det bare er flisespikkende nerder som jobber med dette. Det er veldig mye som kan gå galt, sier Solveig Wiig. Hun er utdannet illustratør og animatør med bakgrunn fra blant annet Kunsthøgskolen i Oslo og Høgskolen i Volda, og har jobbet med både cut out, CGI, tegnefilm og dukkefilm. Når Solveig jobber med dukkefilm bruker hun hovedsakelig en teknikk som kalles stop-motion, der man flytter og avfotograferer gjenstander bilde for bilde. Prosessen begynner med at hun lager skisser til dukkekroppen, deretter begynner byggingen. Når man skal lage en ny kropp fra bunn av på den måten, er det mange hensyn å ta: Dukkeanimasjon er krevende fordi du må bygge skjeletter som fungerer. Det er vanlig å bygge ledd for ledd og lage armatur, forklarer Solveig, som mener tanken om hvordan dukken skal bevege seg er helt sentral for byggingen. Animasjon er stilisert skuespill. SOLVEIG WIIG, ANIMATØR Det er visse ting du ikke kan gjøre med en dukke som har fysiske begrensninger. Hvis du for eksempel lager en tjukk dukke kan det være vanskelig å flytte på beina dens. Du må hele tiden tenke på hva dukken skal gjøre i filmen, kroppen må stemme overens med dette og fysikken må være presis. Solveig forteller at dukkene ofte blir ødelagte på grunn av belastningen de påføres under animeringen: Det er som regel halsen eller helen som knekker, men hvis du jobber på datamaskin slipper du dette problemet, sier hun. Dukkeanimasjon er en svært krevende form for animasjon fordi alt må planlegges ned til minste detalj. I tillegg må skuespillet være overbevisende. Det må være troverdig, hvis ikke er det ingen vits. Du skal fortelle en historie. Publikum må tro på det du forteller dem. dårlig holdning: hild, av solveig wiig. prosessen: torbjørn 3d-modelleres etter håndtegnet skisse. Ansiktet og øynene er egentlig det viktigste ved kroppen. Det er der folk ser. Som en hjelp for å oppnå dette er det vanlig å bruke live-action referanser, noe som innebærer at man filmer seg selv og andre for å kartlegge hovedtrekkene i bevegelsene. Deretter forsøker man å overføre det til animasjonsfilm. Live-action-referanser er blant annet flittig brukt i Wallace and Gromit-filmene: Det skaper troverdighet. Hvis positurene blir uklare er det vanskelig for seeren å forstå det som blir formidlet. Jeg synes forenklingen og kommunikasjonen er spennende i disse prosessene. Animasjon er stilisert skuespill og du jobber veldig karikert. Det er intrikat, det er menneskets psyke det handler om, sier Solveig alvorlig. Østenfor sol og vestenfor måne Solveig har i det siste jobbet med hovedoppgaven sin en pre-produksjon til (en tenkt produksjon av) en tegnefilm med utforskning av alternative kvinnelige karakterer og idealer basert på folkeeventyret Østenfor sol og vestenfor måne. Eventyret skal imidlertid brukes med en utradisjonell vri. Handlingen er lagt til en dystopisk verden etter apokalypsen, karakterene er dyr-menneske-hybrider, og heltinnen, Hild, er alt annet enn den klassiske heltinnen vi kjenner fra Disney-filmene: Hun har dårlig holdning. Hun skulle være tøff, men ikke se tøff ut. Jeg ville ha en innadvendt kropp og hentet mye inspirasjon fra Jane Eyre. Jeg ville heller ikke at hun skulle være pen. Jeg lagde henne som en slapp tenåring med dårlig holdning og lange bein. Hun er veldig utilpass og sliter fysisk. Dette vises gjennom bevegelsene hennes hun klarer ikke løfte en bøtte engang. For Solveig var det avgjørende å vite akkurat hva hun ville med hovedkarakteren og derfor brukte hun lang tid på manusarbeid før hun begynte å skissere. Hun tegnet hovedkarakteren i mange ulike positurer og situasjoner. På denne måten utforsket hun karakterens holdninger og hvordan kroppen fungerer, og justerte karakteren i tråd med dette. Valget av miljøet i Østenfor sol og vestenfor måne er heller ikke tilfeldig og understreker karaktertrekk: Den onde karakteren min bor på en oljerigg, nettopp fordi jeg trengte noe som fungerte som et degenerert, postapokalyptisk symbol. Oljeriggen er utformet som en gresshoppe. Solveig forklarer at hun valgte dette even- 16 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 17

10 tyret fordi det er et eventyr der en dame har hovedrollen og redder prinsen. Damekarakterer i film er ofte så karikerte, seksualiserte og uinteressante. Mitt mål er å bryte mønsteret og skape nytt handlingsrom for damer, avslutter hun Mikropirk På lik linje med dukkeanimasjon og tegnefilm, er skapingen av karakterer i dataspill en lang prosess bestående av finpuss og mikropirk. Stein Llanos er doktorgradsstipendiat ved NITH, spilldesigner og konsepttegner. Han forklarer at arbeidet foregår i flere ledd med mange mennesker involvert i prosessen: Det begynner med at en creative director har en idé om hva slags opplevelse et spill skal gi. Karakteren blir brukt for å formidle denne opplevelsen. Det kommer helt an på hva vi er på jakt etter er det snakk om et monster, eller er det snakk om en hovedperson? Videre forklarer han at konsepttegneren mottar ideen og lager flere «modelsheets», konsepttegninger av karakteren sett fra ulike vinkler og posisjoner. Tegningene sendes videre til en 3D-modellerer som lager en 3D-modell av kroppen. Deretter blir karakteren rigget og teksturert. «Rigging» dreier seg om å lage et skjelett til karakteren bestående av flere ledd slik at karakteren klargjøres for animasjon, mens «teksturering» er behandling av figurens overflate, for eksempel fargelegging og struktur. Mot slutten av arbeidsprosessen jobber man med animeringen av karakteren og dette foregår i hovedsak på to måter: mocap (motion capture) som er opptak av bevegelsene til en skuespiller, og key framing, som tilsvarer tradisjonell animasjon. Kontroll Ifølge Stein er mye av forskjellen på karakterdesignet og animasjonen i spill i forhold til animasjonsfilm, at kontroll er helt essensielt i et dataspill. fisker av solveig wiig: idéskisse, rentegning og dukke. I dataspill er bevegelsene knyttet opp mot spillerens følelse av kontroll. Hvordan en karakter beveger seg har utrolig mye å si. At du får gjort det du ønsker å gjøre det er viktig for identifikasjonen med karakteren og for at den fiktive verdenen skal føles ekte. For at spilleren skal føle en umiddelbar tilknytning til karakteren er tiden mellom input og reaksjon helt avgjørende, og dette må man tenke på når man animerer bevegelse, sier han. Stein mener at når et dataspill har suksess så er det ofte på grunn av langt flere faktorer enn selve utseende til hovedkarakteren: Bare se på Mario: en lav, tjukk, italiensk fyr med potetnese. Her var det interaksjonen som var avgjørende. Det har mer med selve spillet å gjøre enn karakteren hva man kan gjøre i spillet. Men man blir allikevel glad i Mario etter å ha vært med ham en stund. Designet var genialt det traff akkurat. Selv er han opptatt av funksjonalitet når han designer karakterer. Hva karakteren skal gjøre i spillet og hvordan den beveger seg er avgjørende for hvordan den endelige kroppen blir utformet: I actionspill er det særdeles viktig med karakterenes silhuett. Den må være gjenkjennelig på lang avstand slik at spilleren kan avgjøre om det er en fiende eller venn. Animasjonen av fiender er også annerledes, de beveger seg gjerne saktere for eksempel. For å understreke noe aggressivt kan fienden være kantete, ha pigger eller andre spisse ting i designet. Røde øyne er også vanlig hvis det er en ond karakter. Dersom noe er vennlig kan man derimot bruke rundere former. Trolljegeren og monsterdesign Rune Spaans jobber med 3D-animasjon, illustrasjon og karakterdesign. Han har erfaring med monsterdesign og har alltid hatt en fascinasjon for troll. Han designet to av trollene i Trolljegeren, og er ansvarlig for en sekvensen i filmen som gikk på norske kinoer i høst. Når jeg designer et monster tenker jeg på hva jeg selv synes er litt ubevisst ekkelt. Folk flest har en del ting de synes er ekle, dyr som lever i mørket, sånn som edderkopper og slanger for eksempel. Naturen er alltid det rareste og har en hel katalog av ting vi mennesker synes er ubehagelige. Jeg har bøker hjemme i bokhylla, blant annet en med tittelen Strange Animals som jeg kikker i når jeg jobber med dette. Hvis man skal gjøre noe som er veldig skummelt tror jeg man må gjøre det naturalistisk i stilen, sier han. I Trolljegeren designet Rune både Jotnen og Raglefanten. Trollene han designet til filmen skulle gli inn i naturomgivelsene og ikke være rene eventyrtroll. I designet av trollene hentet Rune Spaans inspirasjon til Raglefanten fra illustratør Svein Solems bilder, mens Jotnen er basert på Theodor Kittelsen arbeider. I begynnelsen av prosjektet var trollene for menneskelige: De hadde for stort anslag av Ivo Caprino over seg. Jeg jobbet en del med å gjøre trollene mer dyreaktige. Finansmenn Det er ikke bare troll Rune er fascinert av. Han henter inspirasjon fra omgivelsene rundt seg hele tiden. Nå jobber han med et prosjekt der han karikerer og designer finansfolk. Det startet som et parodiprosjekt, men nå ser han at det er en del fellestrekk som går igjen: finansstudier: rune spaans skisser av finansmenn. Mange finansmenn har bilder av seg selv hengende i vinduet der de har kontor. Jeg tok bilder med mobilkameraet og jeg hentet også bilder fra nettet, da jeg jobbet med å finne trekkene deres. Det viste seg at finansmenn ofte er tjukke på midten, de er rødmussede og mange har et litt for anstrengt smil. De unge finansfolkene har ofte glattkjemmet hår. Parodiprosjektet som bunnet ut av Runes interesse for finansfolk, har nå blitt til et større prosjekt der han skal søke penger om å lage en kort, dokumentarisk animasjonsfilm med intervju av ulike folk fra høyre- og venstresida som grunnlag. finansmenn er ofte tjukke på midten OG har et litt for anstrengt smil. RUNE SPAANS, ANIMATØR Mainstreamkultur Disney har alltid vært tidlig ute. Amerikansk underholdningsindustri har i en årrekke vært hovedleverandør av animasjonsfilmer i den vestlige populærkulturen. Snehvit og de syv dvergene (1937) var den første helaftens tegnefilmen og Toy Story (1995), produsert av Pixar og lansert av Disney, var intet mindre enn den første langfilmen som var basert på CGI computer generated imagery. Disneys massive produksjon av tegnefilmer har lenge satt standarden for hvordan tegningene av karakterer og type-kropper i en tegnefilm skal se ut. Solveig mener at det ikke er noen bredde for damekarakterer innenfor mainstreamkulturen: De typiske damekarakterene har gjerne små hender og føtter og langt hår, sier Solveig. Ifølge henne er bevegelsene til disse karakterene gjerne veldig karikerte og litt treige. Hun hevder også at det er få trekk ved personligheten deres som er interessante. Karakteren er bare tilstede, handlingen skjer i forhold til dem, men de er ikke selv aktive, de bestemmer ingenting, sier hun. Men det finnes unntak: De kuleste Disney-damene er uten tvil Cruella de Ville fra 101 dalmatinere og Ursula, heksen i Den lille Havfruen. Også Rune medgir at han synes Disneytegningene er like i streken: Disney er i en dårlig spiral der de bare lager samme figur om og om igjen. Selv om det er teknisk flott, er det ingen definerende trekk, figurene mangler personlighet. Stein synes at Hollywood ofte har en tendens til bare å kopiere overflaten på ting, i stedet for å prøve å fange «sjelen» i opplevelser og karakterer: Det er hele tiden en stor gjenkjennelsesfaktor på mange av karakterene innenfor både dataspill og animasjon, sier han Hva er det da som gir en karakter personlighet? Hvorfor fester vi oss ved noen karakterer og ikke andre? Rune mener at det finnes enkelte trekk ved en karakter som tiltrekker oss: Karakteren må ha en dybde. Det er oftest en feil ved karakterene som gjør at de skiller seg ut, som gir dem bra personlighet. Det er noe vi ikke helt kan sette ord på, men som gjør at vi får lyst til å vite mer om karakteren. 18 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 19

11 Instant superhelt Da jeg var liten, var det tre tegnede figurer jeg likte bedre enn andre, Super-Langbein, Skipper n og Bamse, verdens sterkeste bjørn. Jeg var alltid imponert over at de bare kunne putte i seg peanøtter, spinat eller dunderhonning, og vips gikk de fra å være små, harmløse skapninger til superhelter. Princess of Scars TEKST: STEN J. MCNEIL ÅNNERUD illustrasjon: KAtrine ø. svela For meg funket det heller dårlig. Det kan ha noe med at jeg var rundt 20 år før jeg begynte å like spinat, at jeg fortsatt ikke er spesielt glad i honning, og at jeg ikke kan fordra å sette peanøtter i halsen. Men noe sier meg at jeg uansett vil få mer muskler av noen timer i treningsstudio, enn av å dytte i meg spinat og honning. Til tross for at jeg ikke blir en ruslebiff umiddelbart, bruker jeg nå spinat ganske flittig. Spinat og feta er en god og kjent kombinasjon og kan for eksempel egne seg på pizza, gjerne sammen med soltørket tomat og oliven. Selv pleier jeg å lage suppe av spinaten: En halv pakke frossen spinat tines. Imens hakker jeg en løk og litt hvitløk og freser det i litt smør til det er blankt. Så har jeg i spinaten og rundt en halv liter (eller mer) kraft - buljongterning fungerer fint. Væskemengden kommer an på hvor tykk du vil ha suppen. Kok det til alt er gjennomkokt. Den kan gjerne jevnes med litt hvetemel eller maizenna og vann og den blir ekstra god, men litt mildere, hvis en skvett fløte, rømme, creme fraiche eller kesam tilsettes mot slutten. Smak godt til med salt, pepper og muskatnøtt. Hardkokte egg i båter er også godt til. Men suppe er ikke akkurat bærbar mat, om man ikke har en termos på innerlommen. Det gjelder å ha noe som man kan stappe i seg når situasjonen plutselig krever en superhelt. Honning-glaserte peanøtter med litt chili, er noe som er lett å lage og ta med seg. Aller best er det med «chipotle», en røkt jalapeño, men finner du ikke det, kan du godt bruke litt ekstra vanlig chilipulver. Tilpass mengden etter hvor sterkt du vil ha det. Honning-glaserte chilinøtter Til en halv kilo peanøtter trenger du: 4 ss sukker 1,5 ts chipotlepulver ¼ ts chilipulver ¼ ts hvitløkspulver 2 ss smør 2 ss honning (eventuelt salt) Sett ovnen på 175 C. Bland sukker, chipotle, chilipulver og hvitløkspulver i en bolle. Smelt smør og honning i en kjele sammen med saltet, om du bruker det. Ha i peanøttene og rør til de er helt dekket. Ha nøttene i en langpanne dekket med bakepapir, og la dem stå til de er gylne, ca en halv time. Ta ut nøttene og bland dem med krydderet. Sørg for at de er helt dekket. La dem stå til de er avkjølt, men rør i dem underveis for å hindre at de klistrer seg sammen. Fakiren Princess of Scars stikker nåler gjennom huden, kutter grønnsaker i luften og slukker flammer med tungen. Pegasus har snakket med Marte Maritdatter om yrket der kroppen er det viktigste verktøyet. 20 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 21

12 Tekst: Sandra Mileo Foto: Helene Fjell Marte Maritdatter, også kjent under artistnavnet Princess of Scars, utgjør en tredjedel av Norges mest kjente fakirgruppe Pain Solution. Gruppen har blitt de ledende fakirene i Norge, i tillegg til å gjøre seg bemerket over hele verden. Pain Solution ble etablert av Håvve Fjell, som siden 1993 har arbeidet med fakirvirksomhet og sideshows. Fjell ønsket å gjøre noe med at det fantes så få fakirer i Norge, og etablerte i 2007 det som har blitt Fakirskolen. Marte Maritdatter var en av tre elever som studerte under Håvve Fjells fakirskole i tre år, og som ble uteksaminert gjennom Fakirskolens eksamen en forestilling som elevene hadde jobbet mot under hele skoleperioden. På skolen lærte vi å ta vare på kroppene våre, spise sunt og bruke den riktig. Det var som en vanlig utdannelse som vi gikk på i tre år. Men skolen lærte oss også om det å sette opp en forestilling, skuespill og alle forberedelsene som kommer med det. Det var dette vi jobbet mye med det er det som ble forestillingen Fakirskolens Eksamen, sier Marte som etter tre års skolegang, nå har jobbet som utdannet fakir i ett år. Marte hadde bakgrunn fra suspension og scarification, og ble invitert til Fakirskolen, som opprinnelig var et teaterprosjekt, men som ble videreført som en treårig utdannelse. Triks og stunts hun utøver på scenen er blant annet å stikke nåler gjennom huden, henge seg opp etter huden på en fiskekrok fra taket, slukke flammer med tungen og legge seg på spikermatter. Reaksjonene fra publikum er stort sett positive, men hun får stilt særlig ett spørsmål: selvsagt gjør det vondt. marte maritdatter Gjør det vondt? Etter nesten hver forstilling er det mange som spør om dette. Selvsagt gjør det vondt, selv om smerten er noe som man er vant til å forholde seg til og forberedt på. Hun forklarer at kroppen må igjennom mye i arbeidet som fakir og at smerten er noe som er tilstede både under showet, for- Hardcore akupunktur: Marte Maritdatter prøver å stikke seg på de samme stedene. beredelsene og øvinger. For å kunne takle belastningen kroppen får, er viktigheten av en sunn livsstil stor. Kroppen er redskapet i fakiryrket og derfor må den tas godt vare på. Pegasus lurer på hva slags muligheter det finnes for andre som har lyst til å bli fakirer i Norge. Marte forteller at det snakkes om å ta opp et nytt skolekull i Fakirskolen, avhengig av potensielle kandidater. Videre sier hun at man må være veldig interessert og motivert for å være med på dette, og at et av kriteriene er at man kan tåle smerte: Det er ikke godt å vite hvem det blir. Det letes vel etter folk som er interessert i å tåle litt og å vise seg verdig på denne måten. Du må være villig til å jobbe med dette uttrykket, sier Marte, og forklarer at hun selv vil fortsette å jobbe som fakir i alle fall de neste ti årene. Fra Marte til prinsesse Marte betrakter seg selv som både kunstner og artist, og forklarer at Princess of Scars er en karakter, men likevel en del av henne. spikermatte m.m.: stuntene til princess of scars går bl.a. ut på å henge seg etter fiskekrok fra taket, sluke flammer med tungen og legge seg på spikermatter. Navnet fikk hun fra Håvve Fjell da hun ble elev på Fakirskolen, og karakterene i Pain Solution er alle basert på fakirene selv. Det er fint å ha en rolle, for da blir det mindre skummelt og lettere å være på en scene, noe som jeg syntes var vanskelig i starten, sier hun. Det beste med jobben min er at jeg får skape noe på scenen, samt å bruke den til å skape uttrykk og bilder og noe som folk liker å se på. Å kunne uttrykke seg er et privilegium å ha som jobb. det er fint å ha en rolle, for da blir det mindre skummelt. marte maritdatter Hun beskriver Princess of Scars som jålete, forfengelig, fisefin kvinne, som til tider kan bli kravstor. Under fakirshowene kjemper de øvrige mannlige karakterene i Pain Solution alltid om å vinne prinsessens gunst og imponere henne aller mest: Hun er en klassisk prinsesse som liker ting som glitrer, men hun er veldig tøff og gjennomfører det hun skal. En stolt person, forklarer hun. På scenen Jeg prøver å tenke på alle tingene jeg skal huske å gjøre, og legge til så mange detaljer som mulig. Når jeg skal stikke nåler inni meg, tenker jeg at jeg skal stikke riktig og på riktig sted. Teknikken kommer aller først når jeg går ut på scenen. Deretter tenker jeg på publikum, og så, alle detaljene jeg vil tilføre. Men publikumet er helt klart viktig. Sceneforestillingene til Painsolution består av Martes karakter Princess of Scars, samt fakiren Morten the Maniac og Håvve Fjell som HeadMaster. På scenen er det ingen illusjonistiske triks publikum er vitne til at fakirene virkelig stikker i seg selv og blør utover scenegulvet. Foruten dette holder fakirene også soloshow, forestillinger spesielt rettet for et voksent publikum og forestillinger for barn. Marte forklarer at når hun som Princess of Scars skal stikke nåler i seg, forsøker hun å alltid treffe de samme stedene. Hun er vant til og komfortabel med sine egne arr, og vet at hun må forholde seg til å ha arr over hele kroppen resten av livet sitt. Det har jeg forsonet med meg for lengst, og dessuten så blir det jo lettere over tid. Nå er jeg også dekket av tatoveringer, så det går litt i hverandre, avslutter hun. Mer info Suspension Kroppsbeskjeftigelse der kroppen henges på kroker fra taket, for noen er dette en del av performance og for andre er det til å kunne konfrontere sin egen smerte. Oslo SusCon Oslo Suspension Convension arrangeres årlig. Dette er en messe som samler folk som har lyst til å henge seg fra kroker. Håvve Fjell fra Pain Solution/Fakirskolen er en av arrangørene. Scarification Kroppskunst der man skjærer opp huden i ulike mønstre. Når sårene er helbredet og blitt til arr, er arrene formet etter de ulike mønstrene. Mer om Pain Solution og deres forestillinger i 2011 finner du på Mer om fakirer i Norge Skjeggete damer og siamesiske tvillinger Herman Berthelsen. Gyldendal Forlag. 22 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 23

13 Rock against street credibility Tekst: Anders Moe Foto: Pressefoto Når japansk popkultur går sin seiersgang i vesten, er det ikke bare fordi Japan er eksotisk, men fordi Japan kan by på unike opplevelser. Også i rocken er dette tilfellet i Visual Kei-genren har Japan sin helt egne, unike vri på hvordan et rockeband skal høres og ikke minst se ut. the sound bee. ayabie. phantasmagoria. the fool. dr. yuki fra bandet versailles. Visual Kei-musikken er en blanding av 80-talls metall, pønk, synthpop og goth, gjerne i samme låt. Men minst like viktig er utseendet. Det skal være androgynt og glorete. Dette er en genre der det er viktig å være unik, og det er vanskelig å finne på noe som er for søtt, for outrert eller for pompøst. De var kledd opp som ultra-idoler Justin Bieber ser ut som en søppelbilsjåfør i forhold mens deres egen musikk dundret i ørene, publikum danset, og duften av hårspray rev i nesen. Kan man ha det bedre? Her har musikkpolitiet ingen makt: En ny generasjon har feid vekk alle de gamle reglene, og utdaterte kjepphester som «street credibility» har ingen påvirkning på VK-scenen. Pegasus utsendte medarbeider har vært fan siden 2007, og var nylig så heldig å få stipend for å reise til Japan og undersøke fenomenet. På 13 dager rakk jeg åtte konserter. Jeg har brukt ordet «unikt» før, men det tåler å brukes igjen: Det var et unikt fellesskap mellom scene og sal. Det var en unik, fengende musikk skjødesløs romantisk og melodiøs, med plutselige innslag av death metal-gitar oppi det hele! Size does matter En Visual Kei-musiker opphever seg selv og får en ny identitet. Privatpersonen holdes privat, publikum vil ha en artist, og legger seg ikke borti folks privatliv. Fornavn og etternavn offentliggjøres ikke, så artistnavnet får holde. Fansen får vite fødselsdatoen, sånn at de kan komme med gaver, mens fødselsåret er hemmelig. Ingen tillater fotografering uten sminke og kostymer. Men til tross for denne distanseringen fra det private, er det et tydelig fokus på kropp i og med at høyde og vekt offentliggjøres. En VK-musiker kan være fra 1,50 til 1, 90, men han skal være syltynn. Det lar seg tydeligvis gjøre å veie 60 kilo for en mann på 1,78. Og det skal ikke finnes ett hårstrå i ansiktet, ikke én antydning til en skjeggstubb. Er det en jente på 12 eller en mann på 35? Det er umulig å avgjøre. Men selv om artistenes vanlige hverdags-jeg er skjult, får man følelsen av å komme helt innpå musikerne når de står på scenen. Et annerledes publikum Publikum har også sin egen måte å bruke kroppen på; det er ingen tradisjonell discodans eller moshpit på en VK-konsert i Japan. Folk står på rad og rekke og gjør «furitsuke»: koreograferte armbevegelser til hver låt. Mange av låtene er koreografert av fansen selv, mens noen ganger viser bandene selv dansebevegelsene. VK-band ønsker å dra publikum med i konserten, med klapping, knyttneven i været og allsang. Likevel er applaus mellom låtene ikke en selvfølge og da jeg så bandet var det totalt stille i salen, publikum stod i andektig taushet. Kjønnsfordelingen blant publikum er nokså skjev. Da bandet An Café kom hjem fra sin første Europa-turné, kunne de gledesstrålende fortelle hjemlandets Visual Kei-presse at de hadde hatt hele 20 % mannlige publikummere på konsertene i Vesten. Hårmetallen som Visual Kei springer ut av, hadde et kjønnsblandet publikum, men etter hvert som genren utviklet seg, meldte guttene seg ut. Nøyaktig hvorfor tror jeg ikke noen vet. Det er ikke noen smarte forretningsmenn som har laget Visual Kei: Jentene har selv funnet ut at det er dette de vil ha. Visual Kei for menn? Versailles, det eneste Visual Kei-bandet som har spilt i Norge, har forsøkt å bryte seg ut av gettoen. På deres debutkonsert i 2007 var det adgang kun for menn, og de har fulgt opp tradisjonen med en årlig konsert bare for dem. Det viser seg at menn faktisk kommer til VK-konserter bare de blir sterkt nok oppfordret til det. Allerede den første konserten var en stor suksess, med stinn brakke og vill dansing. Men for mange av publikummerne er dette den eneste VK-konserten i løpet av et år. Det vil ikke si at det ikke finnes mannlige Visual Kei-fans, men de befinner seg som regel heller på scenen enn i salen. Svært få har Visual Kei som fulltidsjobb; på den konserten jeg var på kostet billetten bare 2800 yen, eller 200 kroner, og det var for et arrangement med syv forskjellige band. Til tross for egne platebutikker, spillesteder og blader dedikert genren, er dette en subkultur, og de færreste bandene går videre til mainstream-suksess. Det går kanskje lettere hvis du starter et plateselskap, et managementbyrå og/eller et studio, men de aller fleste har jobber ved siden av. Japan har bruk for barnehageassistenter og butikkmedarbeidere, men hvis du vil være prinsesse av eventyrland på fritiden kan du starte et band. 24 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 25

14 Bossets boss Tenk om du kunne forbetre di eiga kropp. Tenk om du kunne ikle deg ei drakt som gav deg kjempekrefter eller supersyn. Magnus Holm har teke desse dagdraumeriane på alvor. Han gjør andres boss om til nye kroppsdelar. Tekst: Martine Rørstad Sand Foto: Trine Jacobsen, Hanne Landro og privat Magnus Holms interesse for steampunk dukka opp litt ut av det blå for om lag eitt år sidan. Etter å ha hatt det kjekt med å plukke diverse gjenstandar frå kvarandre og sett dei saman på nye måtar, la Bergensguten ut bilete av kreasjonane sine på internett. Han fekk masse god tilbakemelding på bileta, og folk var svært interesserte. Dei tok kontakt og ville gjerne ha tips og hjelp til å lage ting sjølve. Sjølv hadde han ingen erfaring med dette frå før, så det beste rådet han kunne gi var «learning by doing». Alt Magnus lagar, er laga av boss. Folk kastar dei merkelegaste ting som dei ikkje har bruk for, og det meste kan bli fint med mykje lim og litt maling. Delane kjem frå alle mogelege gjenstandar, mellom anna frå bruktbutikkar som Fretex og frå kasser med ting folk har rydda ut frå loftet og ikkje lenger vil ha. Alt kan brukast til å lage noko kult av. Steampunk er gjenbruk i praksis. Magnus fortel at det beste tipset til folk som vil byrje med steampunk, er å vere fantasifull og tenkje nytt. På Hyperion sin sommarleir i fjor heldt Magnus eit kurs i laging av steampunkgjenstandar. Dette slo så godt an blant deltakarane at han vil gjenta suksessen på årets Hypercamp også. Den viktigaste lærdommen kan likevel kokast ned til å ha blikket med seg. Det finnast gode delar overalt om ein berre ser etter. Demontér vekkarklokker, gamle syklar, høgtalarar, spelkontrollar og leikepistolar. Ein gong fann Magnus dekselet til ein øydelagd sidespegel frå ein bil og ein del av ei takrenne. Desse delane blei seinare til ei skulderplate. Så berre ein tur gjennom byen, til dømes på veg heim, kan bli svært verdifull. 26 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 27

15 Laiv til salgs Avantgarde-rollespillerne har reist seg fra stolene og gått fra bordet, mens laiverne har tatt av seg kostymene og teipet veggene på gulvet. I friformlaiven Falne Stjerner eksisterer kroppen nærmest ikke som et spillteknisk verktøy. Rollespill-uttrykk: Friform: Uttrykket brukes gjerne i sammenheng med spill løsrevet fra de vanlige konvensjonene i storsjangeren. Metateknikk: Verktøy som brukes utenfor spillets fiksjon. Ofte systemer for å simulere hendelser som ikke er praktisk gjennomførbare i virkeligheten, for eksempel magi, fysiske angrep eller sex. Men det kan også dreie seg om dramaturgiske inngrep som indre monologer, sceneskift eller tilbakeblikk. Filmspalten Troll og vikinger: norsk filmeksport? Tekst: Sandra Mileo ILLUSTRASJON: THEODOR KITTELSEN I 2011 har rundt 40 norske spillefilmer kinopremiere og norsk film prises som særdeles lovende. Allikevel er det en film om troll som har fanget oppmerksomheten til Hollywood. Hvorfor lager ikke den norske filmbransjen flere filmer om troll? Og hvorfor lages det ikke mange norske vikingfilmer når vi kan påstå at vi har en stor historisk ekspertise i landet? Hvorfor er det særnorske fraværende i norsk film? Alle vikingfilmer jeg har sett er amerikanske og har bodybuildere i hovedrollene, og disse med en aksent som minner om den britiske. Noe av det mest særegne med Norge og norsk popkultur er trollene og vikingene. De har blitt symboler på vår historie og folklore, og det er disse samme tingene som blir viet stor oppmerksomhet av utlandet når det kommer til det å forbinde noe til Norge. Tekst: Susanne Bergø og Katrine Ø. Svela Foto: torgeir hoffmann Falne stjerner ble satt opp for andre gang i januar i år, og det ryktes om en tredje oppsetning i overskuelig framtid. Laiven er satt til et loppemarked der spillerne er lopper gamle gjenstander som mimrer fordums glansdager mens de går en usikker skjebne i møte. Er du heldig og blir kjøpt av et godt menneske, eller havner du i den fryktede containeren? Magnar Müller og Martin Nielsen forteller at det er følelsen av å være utdatert og tilsidesatt laiven handler om. Den samfunnskritiske kommentaren retter seg både mot bruk og kast-samfunnet, og hvordan vi behandler de eldre. De mener at laiven traff der den skulle, til tross for at flere spillere var uvant med metateknikker og sceneskift. Folk var stort sett positive til dette som for mange var en veldig ny måte å laive på, forklarer Marin, en kontrast til 360 s laivene der poenget er å leve seg helt inn i rol- len. Fokuset her var mer på fortellingene og kontrasten mellom å være populær og utgått på dato. For å få frem dette var laiven delt i tre nivåer: Det var scener der rollene ble betraktet, priset og vurdert av kjøpere, scener der menneskene ikke var tilstede og loppene kunne snakke og bevege seg fritt, og flashbackscener der man fikk spille ut hendelser fra loppenes glanstid. Med unntak av disse flashbackscenene, satt spillerne stort sett bak et bord der gjenstanden de spilte var plassert. Slik ble spillernes kropper nærmest ikke-eksisterende, og det var i hovedsak stemmen, tankene og følelsene til rollen, spillerne uttrykte. Likevel mener Magnar at Falne stjerner faller inn under laiv-sjangeren, og ikke er et friform verbal-rollespill: Du kan si at når du rollespiller blir det en annen form for innlevelse, mens her er gjenstanden du spiller rent fysisk tilstede. Dessuten er scenografien viktig for spillet og opplevelsen. Vi har brukt både lys- og lydeffekter for å forsterke inntrykkene. Den felles visuelle opplevelsen av at publikummere kommer inn, og vurderer og diskuterer tingene man spiller, er med på å skape en opplevelse som er forskjellig fra rollespillets mer introverte inntrykk. Martin tror ikke det tidligere er laget noen norske laiver hvor man spiller ikke-levende objekter, men han forsikrer at Falne stjerner ikke er så nyskapende som det kan virke for de uinnvidde. Hadde vi laget dette for fire år siden hadde det vært mye mer nyskapende, men nå finnes det ganske mange slike metatekniske laiver. Suksessen og interessen rundt den norske mokumentarfilmen Trolljegeren har vært positivt overraskende. Filmen har blitt en kjempestor snakkis i utlandet og vil bli lansert i USA i løpet av Den gjorde stor suksess på Sundance-festivalen. USAs største sjangerfilmfestival Fantastic Fest i Texas viste filmen på en snikvisning, og etter det har etablerte filmkritikere og filmmagasiner uttalt seg utelukkende positivt. Interessen fra utlandet må jo bare være en bekreftelse på at det vi bør dyrke er det særnorske også i filmkunsten: tusser, troll, vikinger og vikingskip. Så nå kan vi i alle fall med stolthet krysse av skjemaet for en suksessfull norsk trollfilm, og vente i spenning på et storslagent episk drama om en vikingkonge som seiler i et stort vikingskip, produsert akkurat her i Norge. I skrivende stund har Norsk Filminstitutt til og med bevilget flere millioner kroner til en slik film eventyrfilmen Gåten Ragnarok. Det gjenstår å se om også denne filmen skaper en stor interesse i det store utlandet. 28 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 29

16 Konkurranse Pullarius av Susanne Bergø I forrige nummer ba vi dere sende oss Pegasuser. Vi har fått inn veldig mange bidrag som nå pryder redaksjonsveggene våre. Tusen takk! Konkurransen har vært vanskelig å avgjøre, særlig fordi bidragene er svært ulike. Likevel har ett bidrag utmerket seg som både tidkrevende og gjennomført. Ida Scheen lagde Pegasusen (til venstre) på ungdomsskolen for 25 år siden. Narnia var Idas første møte med den litt annerledes og fantastiske litteraturen, og hun forteller at helt konkret er dette drosjehesten fra London som blir forvandlet til vingehest av Aslan under skapelsen av Narnia. Premie er på vei. 1 Det suverene vinnerbidraget. Innsender: Ida Scheen konkurranse@magasinetpegasus.no Ny konkurranse! Nå skal du få en stor, gyllen sjanse til å delta i diktkonkurranse Øs av din fantasi Redaksjonen blir blid av god Pegasusdiktkompetanse Annonse 2 Dette bildet sjarmerte seg til en andreplass. Innsender: Rune Keisuke Kosaka...og en enhjørning Skriv en limerick om no' fantastisk Bruk ditt pennverktøy entusiastisk når du skriver et dikt Det er faktisk din plikt om jeg får være såpass bombastisk Vi forstår at det nok er påkrevet at vår vinner får noe for strevet Premie skal det nok gis til en flink heldiggris som i tillegg har navn underskrevet. Send en e-post til Pegasusstyret Kom på godfot med Pegasusdyret 3 Denne klassiske og viltre Pegasusen fortjener også en plassering. Innsender: Helle Munthe-Kaas Redaksjonsstyret er mektig imponert over kalkulator-ferdighetene til kunstneren bak dette bidraget. Dessverre er fabeldyrkunnskapen ikke like imponerende. Innsender: Victoria Lofstad Bruk ditt vett, vinn en pris Sitt igjen med et glis Kom an, delta i dikteventyret! Andrea Miranda Sand Bruer 30 Pegasus nr. 17 mars

17 Playground Matthjis Holter er overbegeistret for rollespill, og har brukt engasjementet og drivkraften på å få i gang et internasjonalt magasin på engelsk om rollespill og laiv. Tekst: Judith K. Dybendal Jeg gjør morsomme ting bare for å ha det gøy og andre ting fordi jeg må. Rollespill er jeg overbegeistret for, sier Matthijs Holter, rollespiller og redaktør for det nylig oppstartede magasinet Playground. Men det har ikke bestandig vært slik. Matthijs Holter ble som 10-åring introdusert for rollespill gjennom en amerikansk gutt som begynte i klassen hans. Gutten spilte rollespill med en eldre kamerat og Matthijs var ikke akkurat overbegeistret. Allikevel vekket det en nysgjerrighet i ham. Noen år senere leste han bøker om rollespill og brukte mer tid på å sette seg inn i det. Etter det har han fortsatt med rollespill stort sett hele livet, med unntak av en pause da han var rundt 17. Da jeg var 17 bestemte jeg meg isteden for å bare bruke tid på å sjekke jenter, sier han med en liten latter. Kultursnobb Etter å ha vært aktiv i laiv og rollespillmiljøet i en årrekke, blant annet som skaper av rollespillet Draug, har han nå startet opp magasinet Playground. Ambisjonen med Playground er at det skal dekke alle typer analoge rollespill. Vi vil ikke skrive kun om laiv, men om rollespill av alle typer, og vi vil også dekke bordrollespill. Samtidig er det klart at det er lettere å presentere laiv enn rollsespill for folk som ikke kjenner til konseptene fra før, fordi det ser teateraktig ut. Bordrollespill er som å forklare folk hva kino er hvis de ikke har sett en film. Det er definitivt en utfordring, fortsetter Mathijs. Han bestemte seg for å starte bladet fordi han syntes det var et tomrom i miljøet. Det fantes ingen internasjonale blader som tok for seg den nye rollespillbølgen. Ting har skjedd fort i løpet av få år. Jeg tenkte at noen burde lage et enkelt rollespillblad. De bladene som finnes på engelsk er ofte dedikert til et spesifikt firma, eller tar for seg bare bestemte rollespill. Du kan si at vi tar for oss den kultursnobbete delen av miljøet, med mye fokus på nye, eksperimentelle og ukjente ting. Fra Facebook til Narvesen Det er om lag ett år siden at idéen virkelig tok form. Først gjorde Mathijs som mange andre før ham med et brennende ønske; han startet en Facebook-gruppe. Det var på Knutepunkt, den årlige konferansen for laiv og rollespill, at han luftet flere ideer. Han utvekslet synspunkter med folk innenfor miljøet og samlet folk som lekeplass: nytt skandinavisk rollespill-blad. var interesserte i å bidra. Nå består redaksjonen av folk fra Danmark, Finland og Norge. Etter hvert håper de på å få med noen fra Sverige også, slik at all de nordiske landene blir representert. Mange av bidragsyterne er aktive i rollespillmiljøet allerede og har vært redaktører for andre blader. Likevel ønsker Matthijs at bladet skal være tilgjengelig også for de som ikke er kjent med rollespill fra før. Vi unngår teorisjargong og spesifikke begreper. Det skal være mulig å forstå for alle. Det er ideelt sett et blad hvem som helst kan plukke opp på Narvesen, sier han. Playgrounds første nummer ble sluppet på Knutepunkt i midten av februar. Temaet for nummeret er «Bleed», et begrep som selv for miljøet er noe uklart, men som forbindes med tilfeller der skillet mellom rolle og spiller blir flytende. Magasinet starter i det små og vil i første omgang være tilgjengelig på festivaler, i enkelte butikker og via abonnement som kan bestilles gjennom internettsiden playgroundmagazine.net. Den foreløpige planen er at bladet skal utgis fire ganger i året. Det er to ting jeg håper utgivelsen av dette bladet. Det første er at det vil hjelpe miljøet til å få en sterkere identitet og at det vil knytte folk mer sammen. I miljøet ligger det så mye entusiasme og drivkraft latent. Dette bør utnyttes. For det andre ønsker jeg at vi skal klare å rekruttere nye folk til laiv og rollespill og vise dem at det er kult, avslutter Matthijs. Fire dager i spillenes land Fire dager, gjester og kvadratmeter med brettspill, rollespill, tegneserier, merchandise og samleobjekter. Spieltage i Essen er Europas største brettspillsmesse. Det er fire dager med alt hva hjertet kan begjære for kjøpelystne rollespillere, brettspillere og nerder av alle slag. 32 Pegasus nr. 17 mars

18 Tekst og foto: Morten Greis Petersen Oversettelse: Katrine Ø. Svela I begynnelsen er det overveldende. Utenfra har man ingen anelse om hvor stort det er, og hvor mange spill som venter der inne. Utenfor er køene lange, og vi småtripper ivrig etter å komme inn. Vi er femten mann som har stått tidlig opp i København og tatt flyet til Düsseldorf, og derfra tog videre til Essen. Nå står vi foran messesentret og venter på å nå frem til billettluken. Hjemmefra er det gjort grundige forberedelser. Vi har laget lange lister over hvilke spill som skal kjøpes, hvilke designere det er muligheter for å møte, og hvilke spill vi kan skaffe oss spesielle messeutvidelser til. Dette er anledningen for å få nettopp den utvidelsen som ingen av vennene dine har, og dét sammen med en signert utgave av spillet! Noen av oss er også her for å kjøpe tegneserier og rollespill, eller kanskje et buffersverd eller noen alveører. Endelig slipper vi inn. Forhandler etter forhandler holder stand langs veggene. Det er spill stablet fra gulv til tak overalt, og store gule plakater lokker med fristende tilbud. Det er det andre året jeg tar turen hit, og jeg har lært å ikke kjøpe spill med det samme. Noen steder selges spillene langt billigere, og jo flere dager inn i messen vi kommer, dess billigere begynner tingene å bli - men de begynner også å bli utsolgt. Hvor lenge skal man vente? Hvor lenge tør man? Spieltage er fordelt over flere store haller, og det er flere typer stands å besøke. Heldigvis trenger jeg ikke like mye tid på å utforske stedet som sist. Mange av standene holder til på samme sted som i fjor, eller har kun flyttet seg et lite stykke. Likevel er det også mye nytt å oppdage blant forhandlere som lokker med gode tilbud, produsenter og designere som demonstrerer de nyeste spillene, og de som har spesialisert seg på brukte spill. Mangler du en spesiell utgave av RISK fra slutten av 1970-tallet? Eller kanskje en sjelden utgave av Nuclear War? Da er dette stedet å lete. Tysk er ikke min sterkeste side. I likhet med resten av reisefølget mitt, snakker jeg det kun en smule, men det er ikke noe stort problem. Hvert år trekker messen folk fra hele verden. Det gjør det spennende å gå på oppdagelsesferd mellom standene, og få rustningskammer: i essen kan man væpne seg med lateks-våpen av alle slag. et innblikk i hva som rører seg i de andre nasjonenes spillmarked. Vi hører stemmer fra England, Frankrike, Italia, og minn santen også fra Danmark. Det er folk fra over 30 land, og det er mer enn 700 utstillere til stede. Noen er kommet fra Finland, Belgia eller Polen. Mange er naturligvis fra Tyskland, og blant de mest eksotiske er de som har kommet hele veien fra Kina, Korea og Japan for å selge spillene sine. Det er også noen fra Norge, og de har medbrakt en håndfull av det norske markedets nyheter. Til tross for at dere jo er våre naboer, er vi nysgjerrige, for norske spill er ikke noe vi ser mye til i Danmark. Vi klarer oss på engelsk. For noen er det mer gebrokkent enn for andre, men man kan til nøds peke på eskene og vifte med pengene. Det avgjørende er om selve spillet består språktesten. Må man kunne tysk for å spille spillet, eller er det kun regelboken som er på tysk? Det er jo som regel mulig å finne engelske regler på nettet, så det er ofte kortene som er avgjørende. Alle spill studeres derfor grundig. Esken vendes og dreies - er der en masse kort med tysk tekst eller ikke? Kanskje setter vi oss ned og spiller det en gang eller to for å teste. Overalt er det mulighet for å prøve å spille de forskjellige spillene, og mange steder møter vi nye brettspillsdesignere som ivrig demonstrer spillene sine for oss. Man kan gå rundt i timevis, og det gjør vi også. Ømme føtter er utbredt blant alle, og det tar ikke lang tid før vi sleper rundt på en masse poser fylt med esker. Det tar mye plass, men det er tatt med i beregningen. Alle er vi dratt avsted med nesten tomme kofferter som skal fylles til hjemturen. Det er så mange folk at det er umulig å gå sammen alle femten, så vi deler oss opp og møtes i kafeen innimellom. Her sammenliknes innkjøpene. Hvem har kjøpt hvilke spill, eller prøvd de nye spillene? Er det et bra spill, og skal det kjøpes med hjem? Har noen funnet noen gode tilbud? Erfaringer utveksles, men vi er forsiktige med å legge spillene frem på bordet. Kafeen er nemlig det eneste stedet der det ikke er lov til å spille, og personalet står parat til å gjøre oss oppmerksomme på at vi må kjøpe noe hvis vi vil bli sittende. Det er tettpakket med folk overalt. Noen er unge cosplayere kledd ut som sine yndlingsfigurer fra diverse anime-serier. Jeg gjenkjenner flere fra både Naruto og Bleach. Andre er kledd i steampunk-utstyr eller er svartkledde gotere med langt hår og lakkerte negler. Noen har kjøpt kostymer i rollespillområdet der det finnes våpen, sminke og utstyr til å utruste en hel hær. Men langt fra alle gjestene er utkledd eller ser utpreget nerdete ut. Vi ser mange helt vanlige barnefamilier også, særlig i brettspillområdet. Familiene er på utkikk etter et spill til lørdagskveldene, eller de sitter og testspiller årets ny-utgivelser. Og de har mange spill å velge mellom, for i Tyskland er brettspill en familieaktivitet. Sent på ettermiddagen begynner folk å rusle hjem. Helt fra formiddagen av har det myldret av folk overalt, men nå blir det lett å komme til igjen. Vi blir en stund til og nyter bevegelsesfriheten, men til slutt må også vi forlate fortet. Vi er innlosjert på et hotell tett ved Essen jernbanestasjon, og derfra kan vi ta metroen direkte til messesentret. Vi er langt fra de eneste som har oppdaget denne fordelen. Samtlige stoler og bord i foajeen er okkupert av brettspillere, og diskusjonene fra messen kan fortsette. Hver dag drar vi inn til Spieltage, hver ettermiddag drar vi hjem til hotellet, og om kvelden spiller vi brettspill eller går på byen. Hele tiden vokser stabelen av brettspill på hotellværelsene. Det begynner å gå sport i å få det høyeste tårnet. Etter den første dagen har jeg overblikket over messen, men jeg er langt fra lommekjent. Det er alltid overraskelser, alltid en stand man har oversett eller ennå ikke har rukket å besøke. Det er så mye å få med seg. For eksempel standen som kun selger trebrikker til brettspill. Eller standen som selger keramikk Kresen?: Velkommen til terningens mekka. dekorert med keramikk-meeples, hvor man får skåler, kopper og fat med små brikker på. Boden i rollespillområdet med mjød og hetvin kan også være verdt et besøk. De selger forskjellig slags fantasy-mjød, og selv om det ikke er magi i dem, mangler ikke alkoholen. Og så er det terningbodene. De er store og med et kjempeutvalg av terninger. Overalt flokkes folk om dem for å få en terning i den riktige fargen, eller med det riktige trykket. Skal dine terninger ha The Yellow Sign eller dinosaurer, skal de være støpt i metall eller laget av opal? Pikene i vårt selskap ved godt hva de skal ha, og det blir kjøpt flere par øredobber med tyvesidede terninger. I 2011 finner Spieltage sted den oktober, og jeg skal definitivt tilbake. Det blir mitt tredje besøk der nede, men likevel føler jeg meg ikke på langt nær som en veteran. Noen av de gjestene vi har møtt har vært der både ti og tyve ganger, og står som et levende bevis på at fire dager med brettspillmesse ikke er for lenge. De mange opplevelsene lokker, og mens vi venter på neste messe, samles vi om de mange spillene vi kjøpte med hjem. Mon tro vi om vi rekker å spille alle før neste tur? Les mer på: 34 Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 35

19 Nummerets kunstner Marita Tathariel Svensson Tolkien, alver og keltisk kultur er bare noen av tingene som inspirerer multikunstner og smykkedesigner Marita Tathariel Svensson. Hennes skulpturer er så virkelighetstro at det det mange som spør Svensson om de lever. Tekst: Sandra Mileo Bilder: Tathariel Creations, Pixiefy Multikunstner og håndverker Maria Tathariel Svensson fra Fredrikstad har mange baller i luften. Hun er smykkedesigner med egen nettbutikk, i tillegg til å illustrere og ikke minst lage virkelighetstro skulpturer. Fredrikstad-jenta forteller Pegasus hva som er den største inspirasjonskilden i den allsidige kunsten: Jeg finner inspirasjon overalt. Jeg er en stor fan av Tolkiens verden, og selv navnet mitt er inspirert av alvespråkene i Ringenes Herre. Ellers er jeg veldig glad i middelalderen, fantasy, og ikke minst keltisk kultur. Inspirasjonen kan også gjemme seg i mennesker jeg møter, årstider, vær, følelser, gode bøker, filmer og i naturen. Marita forklarer at hun er fascinert av jordkloden og trives best borte fra bymaset. Hun finner roen og inspirasjon i naturen, som hun liker å gjenspeile og gjenskape gjennom sin egen fantasiverden som kommer frem i kunsten. kreativ: kunstner marita tathariel svensson i arbeid. Skulptur eller levende? Under sitt kunstnerbio Tathariel Creations har Marita fått særlig oppmerksomhet for sine leireskulpturer som hun former som magiske vesener som alver, feer, drager og mennesker i alle aldre med virkelighetstro og menneskelige trekk. Flere har lurt på om de er ekte og levende: Mange vil gjerne ta på dem, og noen har sagt de måtte studere dem litt ekstra for å se om skulpturene puster eller blunker. Jeg får ofte spørsmål om hva de er laget av, og folk er generelt interessert i prosessen. Dette morer meg veldig! Gjennom Tathariel Creations og smykkevirksomheten Pixiefy, har Maria et klart budskap: Jeg ønsker med kunsten min å bringe frem og dele litt magi med verden! Jeg synes folk må bli flinkere til å glede seg over de små tingene og la fantasien få fritt spillerom. Marita Tathariel Svensson på nett: Tathariel Creations Smykkedesign Pixefy: Pegasus nr. 17 mars Pegasus nr. 17 mars 37

20 ÅRETS KULTURBEGIVENHET 2010! KÅRET I Pegasus gir deg no' DU TROR DET NÅR DU SER DET! NRK P3 SUNNMØRS- POSTEN FILM- MAGASINET DAGSAVISEN BERGENS TIDENDE GOD KVELD NORGE UTE PÅ BLU-RAY OG DVD NÅ! Bli fan av SF Norge på Facebook! For konkurranser og mer info sjekk ut 38 Pegasus nr. 17 mars