fra 1828 fast i hovedstaden. Uten embetseksamen ble han likevel utnevnt til lektor i filosofi ved universitetet i Han ble senere professor,

Transkript

1 Forord Om utvalget Dette utvalget av Johan Sebastian Cammermeyer Welhavens skrifter er disponert på en annen måte enn det er vanlig ved slike utvalg. Tekstene dikt, brev og annen prosa er selvfølgelig det viktigste; det er jo de som gir Welhaven hans plass i norsk litteraturhistorie. Men her er de ordnet tilnærmet biografisk. En slik oppstilling gir et mer fasettert inntrykk av Welhavens personlighet. Den var full av motsetninger: Da han i 1825 kommer til Christiania for å studere, får han straks en vennekrets og blir populær i selskapslivet men samtidig gjør han seg fryktet med sin skarpe tunge og nedlatende kritikk. Med et selvsikkert vesen ferdes han i 1830-årene i hovedstadens salonger og belærer i skrift byens borgerskap om hvordan et levende kulturliv bør utfolde seg men selv er han en lutfattig student som i årevis har rykkere og pantefogd på døren; han må bo inntil kloakken fra et kolerahospital og ser det som en lykke at han får råd til en vinterfrakk. Han reiser en storm med drepende kritikk av kulturtilstanden i landet, særlig da i de største byene, inkludert to han aldri har vært i: Hovedstaden er preget av småstad-nykker og gammeldagshet, Christiansand av halvdød stillstand, Bergen av selvgod materialisme, Throndhjem av skrytende kulturløshet. Selv er han en 26 år gammel teologistudent som med nød og neppe fikk sin examen artium og aldri gjør seg ferdig med noen embetseksamen. Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven ble født 22. desember 1807 i Bergen, sønn av hospitalsprest Johan Ernst Welhaven og hustru Else Margrethe, født Cammermeyer. Han reiste første gang til Christiania i 1825 for å ta examen artium der, og bodde 5

2 fra 1828 fast i hovedstaden. Uten embetseksamen ble han likevel utnevnt til lektor i filosofi ved universitetet i Han ble senere professor, søkte avskjed i 1868 på grunn av sykdom og døde i I tillegg til polemiske og litteraturhistoriske skrifter gav han ut diktsamlingene Digte (1838), Nyere Digte (1844), Halvhundrede Digte (1847), Reisebilleder og Digte (1851) og En Digtsamling (1859). (Med unntak av Reisebilleder er alle samlingene på tittelbladet datert et år senere enn selve utgivelsesåret.) Karakteristisk for Welhavens ettermæle er at han gjerne er blitt definert i forhold til andre ruvende personligheter først og fremst da naturligvis Henrik Wergeland, men også Camilla Wergeland, senere Collett. «Striden mellom Wergeland og Welhaven» er et velkjent kapittel i litteraturhistorien, et kapittel som gjerne ender med at Wergeland får «rett». Og det er greit: Welhaven hadde sine begrensninger, han bedømte Wergelands ungdomsverker ut fra et estetisk og moralsk verdisystem som Wergeland sprengte. Men ikke alt Wergeland skrev, var genialt. Den som i ettertid følger Welhavens lesninger og resonnementer i hans Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste (1832), vil finne atskillig hold i innvendingene. Det er ikke enkelt å gi eksempler her. Welhaven stopper nok opp ved detaljer, men han utvikler og fremfører også et langsiktig resonnement som han altså trengte en hel liten bok til. I en fremstilling av den årelange feiden mellom de to måtte jo også Wergeland få komme til orde, og det ville sprenge rammen for dette utvalget fullstendig å gjøre greie for hva denne striden mellom to noen-og-tyve-åringer egentlig dreide seg om litterært, men også når det gjelder de politiske motsetningene som lå bak. Derfor er det her bare tatt med noen få eksempler på den polemiske tonen som Welhaven anla da han skulle summere opp konklusjonene i kritikken. Men det skal være sagt at Welhaven har rett når han konstaterer at Wergelands svar på kritikken mer er preget av skjellsord og personlig nedrakking enn av sakstyngde. Annerledes er det med forholdet til Wergelands søster (som ikke var noe «forhold» i dagens betydning av ordet; de to omgikkes bare sosialt og hadde bare noen få, uskyldige timer alene 6

3 sammen det var kanskje derfor det gikk så galt ) Dét forholdet er ikke bare biografisk fascinerende; det fikk direkte betydning for begges litterære produksjon, og altså for den delen av kulturarven som er blitt overlevert til senere generasjoner. Derfor er det tatt med en rekke dikt og brev som handler om, eller i hvert fall har tilknytning til, historien om de to. Welhavens samlede verker fyller fem store bind i Ingard Hauges eksemplariske utgave fra Diktene fyller de to første, brevene det femte; de to mellomliggende samler hans prosa, alt fra polemikk og reiseskildringer til hans vitenskapelige produksjon. Det sier seg selv at utvalget her har måttet begrenses til det mest karakteristiske og det som står kvalitativt høyest med et blikk til hva som kan tenkes å interessere allment interesserte lesere uten spesiell sakkunnskap. Jeg har ikke forsøkt å presentere noe «nytt» Welhaven-bilde. Det ligger i sakens natur at mange av diktene vil være kjent fra sangbøker, antologier o.l.; det betyr at flere generasjoner har søkt og funnet det beste i det rike utvalget, og derfor må dette kjente også være med her. Men jeg har tatt med noen relativt ukjente og lite brukte dikt for å gjøre bildet av poeten litt mer mangfoldig enn det tradisjonelle. Naturligvis hadde også Welhaven, som de fleste andre skribenter, sine begrensninger. Den manglende evnen til å se storheten bak det ordrike og støtende i Wergelands ungdomsdiktning er alt nevnt. I prosaskisser som «Christianias Vinter- og Sommerdvale» og «Billeder fra Bergenskysten» er det lett å se at Welhaven skriver ut fra et snevert sosialt perspektiv; betraktningene om hovedstadens kulturliv angår egentlig bare de som hører til den «dannede» klasse, og de var få i tallet; størstedelen av innbyggerne, arbeidsfolk og fattigfolk, interesserte ham lite. Når han skildrer «Strilelandet» utenfor Bergen, er det turisten og embetsmannssønnen som har perspektivet; det som for strilen er funksjonelt og praktisk, blir for Welhaven eksotisk og malerisk. Men det er kulturhistorie, dette perspektivet også, og derfor er disse prosastykkene med i utvalget. 7

4 Om å modernisere Welhaven Språk forandrer seg. Grammatikk endres, gamle ord skifter betydning, nye ord kommer inn, og nye stilidealer påvirker setningsbygningen. Dette er en utvikling som gjør klassisk litteratur mer og mer fjern for nye generasjoner. I England må Shakespeares 400 år gamle språk oversettes til skolebruk. Og nærmere vår egen tid: I Danmark må H.C. Andersens eventyr, vel 150 år gamle, moderniseres når de skal brukes i undervisningen. I Norge har vi et helt spesielt problem: Store deler av vår nasjonallitteratur er skrevet på dansk. En generasjon av skribenter etter 1814 beflittet seg på å skrive tekstene sine på et til det ytterste korrekt dansk; de strittet bevisst mot en utvikling som ville fjerne norsk litterær kultur fra det rike danske miljøet. Det har vært sagt at aldri er det blitt skrevet et mer purt og rent dansk enn i Norge i disse årene. I skolene ble det ikke undervist i «norsk»; den offisielle betegnelsen var «Modersmaalet». Men dette danske språket er for lengst blitt fjernt og «vanskelig» også for unge danske skoleelever og andre lesere. I Norge er det selvfølgelig enda fjernere, det dreier seg rett og slett om et fremmed språk, som riktignok står oss så nært at vi har gode betingelser for å forstå det. Men hvis vi vil at denne viktige delen av vår kultur fremdeles skal leses og brukes av andre enn spesialister, må vi modernisere tekstene. Og da møter vi fort problemer. Noen rent ortografiske forandringer er relativt problemfrie, som det å sløyfe de store forbokstavene i substantivene, skifte ut «aa» med å, skrive diftongene «øi» eller «øj» som øy og pronomenet «mig» som meg, og bruke dobbelkonsonanter etter kort vokal altså mitt og takk i stedet for «mit» og «Tak». Disse nyere skrivemåtene forandrer nemlig ikke uttalen av ordene. Men hvis vi går et skritt eller to lenger, kommer de vanskelige valgene. Enklest er det med Welhavens prosa. Der forstyrrer vi ikke meningen i et utsagn om vi skifter ut flertalls-nåtidsformer som «kunne» og «skulle» med kan og skal (i fortid skrev man «kunde» og «skulde».) Men hva gjør vi med dobbel bestem- 8

5 ming, som er ukjent i dansk? «De tettsluttede Ø-rekker» skrev Welhaven om øyene vest for Bergen; naturlig for oss er «de tettsluttede øy-rekkene». Og hva med å skifte ut «ø» med det mer naturlige øy? Dét trekker gjerne etter seg moderne former som nå, etter, gjennom og mellom. Velger vi å skrive øy, får vi i neste omgang problem med den bestemte formen det er bare i Bergen at «øyen» lyder naturlig. Men øya går ikke godt i Welhaven-sammenheng selv om han i prosaen var forut for sin tid rent stilistisk. Det var ikke uten grunn at selveste Aa.O. Vinje roste Welhaven for språkføringen hans og skrev at «det vantar deg berre å vera døl». Han tenkte nok da særlig på de nasjonale motivene og de mange særnorske ordene Welhaven brukte i den forbindelse, men han kan ikke ha unngått å merke seg at Welhavens setningsbygning var enklere, mindre tynget av bisetninger og apposisjoner og inversjoner enn det var vanlig i samtiden. (Legg merke til hvor ofte ordet «og» forekommer hos Welhaven; det betyr at han opererer med likeverdige setningsledd, og mindre med underordning.) I ettertid er det lett å se at dette ikke var spesifikt norsk-nasjonalt; vi finner den samme bevegelsen mot en mer muntlig fremstilling også i andre europeiske språk. I den skildrende og resonnerende prosaen har jeg valgt å gå relativt langt i modernisering. Annerledes er det med brevene. Der er det nødvendig å beholde mer av datidens stiltone, og gjengivelsen her ligger noe nærmere originalen enn den øvrige prosaen. Men det relative pronomenet «der» er i stor grad byttet ut med «som» for å gjøre sammenhengen klarere, «ei» er blitt til «ikke», flertallsformene i verbene er skiftet ut med moderne entallsformer, og enkelte ord som i dag er helt ute av bruk, er oversatt med nyere. I kommentarene er brukt det historisk korrekte «Christiania», mens Welhavens tekst er modernisert til «Kristiania». Diktene byr på spesielle problemer. Her vil en mekanisk modernisering ofte slå i stykker metrum og splitte rimpar. Hovedprinsippet har vært å modernisere ortografien når den ikke forandrer den opprinnelige uttalen. Men jeg har skiftet ut infinitivsmerket «at» med «å», ført inn harde konsonanter når det ikke ødelegger rim- 9

6 klangen og gjort flertallsformer i verbene om til enkeltformer når ikke metrum krever den opprinnelige formen beholdt. Det kan ikke tydelig nok understrekes at dette ikke er en vitenskapelig utgave. Leseren vil finne mange inkonsekvenser i språkføringen i tekstene; flere av dem kan sikkert diskuteres. Det overordnete siktemålet har vært å gjøre en norsk klassiker tilgjengelig ut over spesialistenes rekker, og da må, dessverre, noe gå tapt i prosessen. Men det er jo ikke slik at tekstene med dette er «ødelagt» for alltid. Originalene finnes og er tilgjengelige, i hvert fall i bibliotekene. Willy Dahl 10