SAMMENSTILLING OG VURDERING AV HØRINGSUTTALELSER OM UTKAST TIL FORSKRIFT OM SONER VED PÅVISNING AV CHRONIC WASTING DISEASE

Transkript

1 SAMMENSTILLING OG VURDERING AV HØRINGSUTTALELSER OM UTKAST TIL FORSKRIFT OM SONER VED PÅVISNING AV CHRONIC WASTING DISEASE Mattilsynet har mottatt 22 høringsuttalelser, av disse har 18 merknader til forslaget. En sammenstilling av kommentarene blir gjengitt og vurdert i teksten under. Følgende høringsinstanser har uttalt seg: Saksnr.: 2019/39372 Høringsinstans Merknad Ingen merknad 1 Fylkesmannen i Trøndelag X 2 Geno X 3 Ulvik kommune (Herad) X 4 Norges Jeger- og Fiskerforbund X 5 Aurland fjellstyre X 6 Miljødirektoratet X 7 Hol kommune X 8 Landbruksdirektoratet X 9 Den norske veterinærforening X 10 Norges Bondelag X 11 Justis og beredskapsdepartementet X 12 Halne beitelag X 13 Hemsedal kommune X 14 Fylkesmannen i Vestland X 15 Utenriksdepartementet X 16 Veterinærinstituttet X 17 Ål kommune X 18 Arbeidsutvalet for kommunene i Nordfjella og X Nordfjellarådet 19 Dyrebeskyttelsen Norge X 20 Fylkesmannen Oslo og Viken X 21 Villreinnemda for Nordfjella og Fjellheimen X 22 Ulvik beitelag X 1. Generelle kommentarer Høringsinstansens syn. Fylkesmannen i Trøndelag støtter forslagene, og at anbefalingene fra VKM følges. Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter alle de foreslåtte endringer og påpeker at det er viktig at endringene blir gjort gjeldende fra og med beitesesongen Miljødirektoratet støtter i stor grad endringsforslagene, men har noen innspill til enkelte av forslagene. Landbruksdirektoratet er positive til tiltak som hindrer spredning av CWD blant ville dyr, med potensiale til også å smitte landets husdyrproduksjon. 1

2 Den norske veterinærforening mener at de foreslåtte endringene i forskriften er formålstjenlige og fornuftige basert på dagens kunnskapsgrunnlag. Hvis sykdommen får lov å spre seg, er konsekvensen i den norske villreinstammen med spredning til tamrein og annet hjortevilt stor, både for dyrevelferden, naturmangfoldet, norsk kulturtradisjon og historisk utvikling. Dyrebeskyttelsen Norge (DN) ser problemet med smittespredning og risikoen med saltsteiner, og støtter forslag som kan minske spredningen. Forslag som igangsettes må allikevel ikke potensielt kunne gå på bekostning av dyrs velferd og trygghet. Fylkesmannen Oslo og Viken påpeker at når det gjelder varigheten av forbudene og påbudene er det viktig med en avklaring på når brakkleggingsperioden starter. Veterinærinstituttet påpeker at de ikke anbefaler å bringe hjortedyr ut av soner som har fått påvist klassisk CWD. Derfor er unntaket for tamrein, som formulert i 5 tredje ledd, ikke å anse som egnet til å hindre spredning av eventuell smitte. Flytting av dyr direkte til slakteri vil dog representere mindre risiko hvis nødvendige tiltak gjennomføres. Villreinnemda for Nordfjella og Fjellheimen viser til at endringene vil kunne minske faren for at sau skal spre smitte, noe som er positivt. De mener imidlertid at forskriften bør inneholde noen flere momenter for i enda større grad sikre mot smittespredning. Flere av kommune i Nordfjellaområdet etterlyser mer dokumentasjon og vurderinger om hvordan CWD-smitten oppfører seg i jord. Norges Bondelaget/NSG støtter flere av foreslåtte tiltakene, men ønsker at det skal være tillatt å benytte uskjermede saltsteiner i sesongen De fleste høringsstansene poengterer at forslaget vil medføre store økonomiske og praktiske utfordringer for næringen og at det må innføres gode kompensasjonsordninger. Mattilsynets vurdering De øvrige høringsinstanser har kun merknader til de enkelte bestemmelsene. Fylkesmannen i Oslo og Viken mener det er viktig med en avklaring på når brakkleggingsperioden starter. Til dette bemerker Mattilsynet at brakkleggingsperioden startet i mai 2018, og skal vare minst i 5 år. Veterinærinstituttet skriver at unntaket for tamrein, som formulert i 5 tredje ledd, ikke å anse som egnet til å hindre spredning av eventuell smitte. De anbefaler ikke å bringe hjortedyr ut av soner som har fått påvist klassisk CWD. Dette innspillet angår noe som ikke var på høring, så dette tar vi nå bare til etterretning. Ideelt sett skulle vi ha isolert Nordfjella mest mulig. Det å ha et unntak for tamrein som selv krysser sonegrensen i forbindelse med fastsatt beitebruksregler, er tidligere vurdert som nødvendig. Flere instanser etterlyser mer dokumentasjon og vurderinger om hvordan CWD-smitten oppfører seg i jord. Mattilsynet mener også at vi har for lite kunnskap om dette. Det foregår forskning på området, og vi håper dette vil gi resultater. 2. Kommentarer til de særskilte bestemmelsene 2

3 4 Soner Høringsinstansenes syn: Alle høringsinstanser er positive eller har ingen merknader til forslaget om å oppheve Selbusonen. Hemsedal kommune mener i tillegg at sonegrensen i nordøst bør innsnevres slik at ikke hele Hemsedal kommune inkluderes i Nordfjellasonen. Villreinnemda for Nordfjella og Fjellheimen mener i tillegg at deler av Voss kommune må innlemmes i Nordfjellasonen siden området blir brukt av «Nordfjelladyr». Ulvik kommune viser til at Nordfjella-sonen slik den er nå er problematisk når det gjelder saltforbudet. Spesielt gjelder dette grensen mot Voss som ikke følger noen naturlig terrenggrense. Ulvik mener det bør gjøres ny vurdering. Mattilsynets vurdering Mattilsynet registrerer at alle høringsinstansene er positive, eller at de ikke har merknader til forslaget om å oppheve Selbusonen. Det har imidlertid kommet kommentarer til avgrensingen av Nordfjellasonen, og flere ber om at det foretas nye vurderinger av denne. Ulvik kommune viser til at grensen mot Voss ikke følger noen naturlig terrenggrense. Hemsedal kommune mener sonegrensen nordøst bør innsnevres slik at ikke hele Hemsedal kommune inkluderes, og Villreinnemda for Nordfjella og Fjellheimen mener at deler av Voss kommune må innlemmes i sonen siden området blir brukt av «Nordfjelladyr». Endringer av Nordfjellasonen har ikke vært en del av høringen denne gangen. Når vi lager soneforskrifter med restriksjoner, så vil det alltid være vanskelig å sette en soneavgrensning som er logisk i alle henseende. Det er mange forhold som skal tas hensyn til. Vi vil se på de innspillene som har kommet inn og vurdere om det er grunnlag for å sende ut en ny høring for justering av sonegrensen. 5 - Forbud for å hindre smittespredning i og fra sonen Høringsinstansenes syn: Ulvik kommune viser til at et totalforbud mot bruk av saltsteiner og påbud om sanering eller avstenging av saltplasser i hele Nordfjellasonen er et alvorlig inngripende tiltak for beitenæringen som en uskyldig tredjepart. Sauene i Ulvik vil trolig trekke inn mot områder i Voss kommune der det fremdeles vil være lovlig å salte. Forbudet vurderes å kunne påføre næringen mye ekstraarbeid med tanke på tilsyn og sanking, betydelig økonomisk tap og langvarige negative konsekvenser for avlsarbeidet. I verste fall på grunn av trang økonomi i utgangspunktet, kan det medvirke til at virksomheter må avvikle saueholdet. De viser videre til at skrantesjuka er en nasjonal krise, som bør løses med et eget program med særskilt styringsstruktur og egen økonomi utenom jordbruksavtalen. Halne beitelag viser til at de vil oppleve det som et alvorlig inngrep i å bruke fjellet som beiteområde dersom de ikke får lov til å salte. De viser til at de i en periode i 2017 ikke benyttet salt, og at det medførte mye ekstraarbeid. Sauene har behov for salt, og det ble mye 3

4 ekstraarbeid og svært urolige flokker. Den daglige gjetingen av sauene gikk utover beitetiden, og det har innvirket på neste sesong. De mener at når det er investert og lagt ned så mye arbeid med grindene så bør de brukes som tenkt på tross av at de ikke virker 100 % som tenkt. Halne beitelag viser videre til at sauebeiting har stor verdi mhp. å hindre gjengroing av landskapet. Det er av stor betydning at man bidrar til at sauebeiting i fjellet kan fortsette. Marginene i næringen er små, og det er begrenset hvor mye ekstra arbeid og kostnad en kan ta på seg uten at det påvirker hvor mange som vil kunne bruke fjellbeitet. Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) støtter alle de foreslåtte endringene og påpeker at det er viktig at endringene blir gjort gjeldende fra og med beitesesongen De stiller seg likevel undrende til at åpnes for bruk av strøsalt i beiteperioden da hjorteviltet vil være i stand til å lokalisere saltet. Opp mot risiko for smittespredning, mener de at også strøsalt bør reduseres til et absolutt minimum inntil det er avklart at CWD-smitten er fjernet. NJFF mener derfor det kun bør åpnes for bruk av strøsalt i en kort definert periode når sau samles i forbindelse med at de tas ned fra fjellbeite. De påpeker videre at det også er viktig at reguleringen av hvordan strøsalt kan benytter blir utformet på en måte som er kontrollerbar for de som skal etterse at retningslinjene i denne forskriften blir overholdt. NJFF etterlyser også mer tydelig ansvarsplassering for arbeidet med å utbedre skjerming av eksisterende saltplasser som er utilstrekkelig skjermet i dag. Forskriften bør formes slik at det er tydelig om dette ansvaret ligger hos Mattilsynet, grunneier eller beitebruker som har etablert og brukt disse saltplassene. Miljødirektoratet støtter forslag til totalforbud mot saltstein. De støtter også forslaget til at saltplasser skal være avstengte i sonen, og til at grinder med åpning til sau bør stenges. Miljødirektoratet påpeker imidlertid at permanent lukking av saltplasser også må gjelde grinder som settes opp etter at endringsforskriften trer i kraft. Videre må det være tydelig hvem som har ansvaret for oppføring, og at oppfølging må skje. Hol kommune viser til at forbud mot saltstein i Nordfjella vil kunne føre til økonomiske tap for beitenæringa, og på sikt kan dette også føre til samfunnsøkonomiske tap for Hol kommune. Hol kommune mener at det i VKM-rapporten 2018/16 ikke er konkludert med noe vesentlig nytt i forhold til tidligere rapport, og at det ikke foreligger noen vitenskapelig indikasjon på at CWD smitter over på sau, eller at sau er aktive smittebærere. Risikoen for at sauer skal overføre smitte på denne måten er ifølge rapporten svært lav, mener de. VKM vurderer den samlede risikoen som lav til moderat pga. at det er mange sauer i området. Denne konklusjonen er underkommunisert i høringsbrevet, og Mattilsynet legger for mye vekt på føre var-prinsippet. De mener videre at Mattilsynet ikke har gått tilstrekkelig inn på ulempene for beitenæringen, og at foreslåtte tiltak er uforholdsmessig i forhold til risikoen for spredning av CWD slik VKM rapporten konkluderer med. De synes videre det er merkelig at Mattilsynet drar opp at Filefjell tamreinlag ikke bruker saltstein da denne driften ikke er sammenlignbar med sauedrift. Når det gjelder alternativer til saltstein påpeker kommunen at det ikke er mulig eller ønskelig å sette opp gjerder eller benytte radiobjeller og/eller droner. På snaufjellet i Hallingdal der sauen beiter på sommeren er det uaktuelt å sette opp lange sperregjerder over store område. Terrenget gjør at det ikke er mulig med gjerder i noe omfang og dette har heller ikke vært ønskelig fordi de sperrer for vilt og medfører uheldige konsekvenser selv om de blir lagt ned på høsten. Bruk av radiobjeller som tiltak for å lette tilsynet er ikke gjennomførbart. I store deler av Nordfjella er det ikke GSM-dekning, og satelittbaserte bjeller er svært kostbare og produksjonstiden er lang. De har ikke kapasitet til å produsere mange nok bjeller. Droner er nytt og ikke praktisk nytte. 4

5 Kommunen mener videre at et forbud mot saltstein uansett ikke bør gjelder før beitesesongen 2020 siden årets beitesesong er så nær. De mener det er kritikkverdig at Mattilsynet ikke sender høringsforslaget ut før i april. Hol kommune mener at permanent lukking av gamle salteplasser er en direkte konsekvens av et forbud mot saltstein i Nordfjella. Dersom permanent lukking av gamle salteplasser blir endret i forskrift, må Mattilsynet eller annen statlig instans ta på seg både arbeid og økonomisk kostnad med å utbedre inngjerding og stenge denne forsvarlig, samt løpende vedlikehold så lenge påbudet gjelder. Hol kommune mener videre at det ikke satt av tilstrekkelig med penger til kompensasjon og finansiering i jordbruksavtalen. Staten må bære det hele og fulle kostnadene. Foreslåtte tiltak er uforholdsmessig i forhold til risikoen for spredning av CWD slik VKM rapporten konkluderer med. Når det likevel iverksettes slike tiltak på grunn av føre var prinsippene må staten dekke utgiftene. Ål kommune har tilsvarende argumenter som Hol kommune. Hemsedal kommune har tilsvarende argumenter som Hol kommune. Aurland fjellstyre fraråder å innføre et bastant forbud mot utlegging av saltstein for sau i Nordfjellasonen. Det bør åpnes for å kunne gi dispensasjon for bruk av saltstein der en har funnet løsninger som gir husdyr, men ikke hjortevilt, tilgang, og der saltsteinen er plassert slik at det ikke gir saltavrenning til jord, t.d. ved at rennende vann tar unna avrenningen. Landbruksdirektoratet viser til at når det gjelder totalforbud mot saltslikkestein at bruk av saltstein på utmarksbeite bidrar til å gi tilførsel av essensielle næringsstoffer og til å holde dyrene samlet. Flere beitelag kan allerede ha påløpte utgifter knyttet til utplassert saltstein, som en forberedelse til beitesesongen Det må også påberegnes en merkostnad for utmarksbeitenæringen ved bruk av strøsalt eller mineralbolus og ytterligere gjeting. Slik gjeting vil kunne være nødvendig for å sikre god dyrevelferd, et forhold som er lite omtalt i høringsbrevet. Landbruksdirektoratet legger videre til grunn Mattilsynets uttalelse om bruk av saltslikkestein for reinnæringen. Det påpekes imidlertid at næringen også gjør nytte av saltslikkestein tilsatt berlinerblått, for å redusere innholdet av radioaktivitet i dyr som sendes til slakt. Bruken av slike produkter vil være begrenset i eller i nærheten av CWD-sonen, og det legges til grunn at Mattilsynet tar hensyn til dette forholdet, eksempelvis gjennom geografisk skjerming av vill- og tamrein. De mener videre at konsekvensutredningen i høringsbrevet i større detalj kunne ha omtalt og vurdert hvilke tiltak som er nødvendige for å veie opp ulemper og inntektstap for beitenæringen som følger av endringene i soneforskriften, og kostnader knyttet til dette, gjerne også gjennom å involvere næring og øvrig forvaltning i dette arbeidet i forkant av høringen. Dyrebeskyttelsen Norge (DN) viser til at når man fjerner saltsteinene som er samlingspunkter for sauene, vil sauene muligens være enda mer utsatt for blant annet rovdyrangrep og det blir vanskeligere for bonden å føre tilsyn med sauen. Ettersom saltstein faktisk bidrar til å samle saueflokkene bør det av de ovenfor nevnte grunner innføres krav om gjeting når saltsteinene nå fjernes fra området. Sauene har lovfestet rett til beskyttelse mot fare for unødige påkjenninger og belastninger (jf. 3 dyrevelferdsloven), på lik linje med alle andre dyr. Sauene må beskyttes fra rovdyrangrep, skade og sykdommer, og ha tilstrekkelig tilsyn slik at hensynet til deres velferd er ivaretatt. Kommunene i Nordfjella/Nordfjellarådet mener at det ikke fremgår godt nok av konsekvensutredningen hvilke følger endringene får for beitenæringen. Et saltsteinforbud vil 5

6 få store konsekvenser for beitenæringen. Dersom saltstein skal forbys må dette først prøves på et avgrenset område der sauens oppførsel kan observeres og følges. De mener at Mattilsynet selv må ta ansvar og kostnadene med å holde oppsatte grinder stengt. Norges Bondelag og NSG støtter påbudet om å stenge alle saltplasser samt forbudet mot å fjerne stengslene rundt saltplasser som har vært i bruk mens det var villrein i Nordfjella sone 1. De støtter ikke et totalforbud mot saltstein og ber om å få fortsette med saltstein utenfor grindene i beitesesongen Totalforbud utfordrer den innarbeidede driftsformen for beite i Nordfjella, noe som endrer byrdefordelingen vesentlig. De savner en konsekvensutredning, samarbeid og akseptabel byrdefordeling for å lykkes med saltstein i Nordfjella. De mener at høringsbrevet ikke presenterer noen konkrete konsekvensvurderinger av saltsteinenes effektiviseringsgevinst, og ser det som lite realistisk at dagens driftsformer med antallet dyr per besetning kan gjetes effektivt uten salt. De mener videre at beitenæringas ulemper er undervurdert i vurderingen av forholdsmessigheten av totalforbud mot saltstein. De viser videre til at tidspunktet for høringen gjør det vanskelig å etterkomme kravet for beitesesongen 2019 ettersom beitebrukerne ikke har hatt tid til å forberede seg på et saltsteinforbud, og at dersom det vedtas et saltsteinforbud kan ikrafttredelse tidligst skje for beitesesongen De har beregnet effektiviseringsgevinsten ved bruk av saltstein sammenlignet med strøsalt, og kommet frem til en totalkostnad på over 23 millioner kroner for salting av sau på 8 ukers beite. Når det gjelder innarbeidet driftsform for beiting i Nordfjella viser de til at arbeidskraft er vanskelig å rekruttere. Radiobjeller mener de gir god oversikt over hvor dyra er og gir trygghet for å finne dyra, men påvirker ikke hvor dyra går. Norges Bondelag etterlyser også Mattilsynets vurdering av effekten salting av veier har for spredning av smitte mellom hjortedyr. De krever at det opprettes en kompensasjonsordning for eiere eller rettighetshavere i beiteområder som sikrer at beitebrukerne som rammes får dekket sitt økonomiske tap som følge av saltsteinforbudet. Ulvik beitelag mener det er for inngripende i beiteretten å forby saltplasser i sone 0 og 2 når det ikke er funnet smittede rein der. Dersom forskriften blir fastsatt med forbud mot faste saltplasser, må beitebrukerne kompenseres økonomisk. De mener at endringen vil medføre vesentlig mer arbeid, og at det i realiteten kreves gjeting av eiere med svært god lokalkjennskap. Fylkesmannen Oslo og Viken ser med stor bekymring på hvordan foreslåtte endringer vil påvirke beitenæringa i hele Nordfjella-området. Dersom det innføres et generelt forbud mot bruk av faste saltplasser i Nordfjella-området, vil dette føre til store endringer i etablerte beitemønstre. Beitenæringa vil påføres et betydelig ekstraarbeid med tilsyn og gjeting gjennom hele beitesesongen og i forbindelse med sankinga. Fylkesmannen påpeker at tiden er knapp for både næringa og forvaltninga til å tilpasse seg foreslåtte restriksjoner og iverksette mulig avbøtende tiltak (gjeting, elektronisk overvåking, sperregjerder m.m). Fylkesmannen er satt til å forvalte pengene som er øremerket tiltak knyttet til kostnader for beitenæringen som følge av CWD. Pengene de har til disse tiltakene er foreløpig ikke utlyst, nettopp i påvente av eventuelle endringer i CWD-soneforskriften. De kan heller ikke se at denne finanseringen vil strekke til og ser store utfordringer i hvordan vi best mulig skal prioritere/disponere dem til beste for næringa. 6

7 Fylkesmannen gjør oppmerksom på at beitenæringa allerede har forberedt årets beitesesong med å kjøre ut saltsteiner på vinterføre, og at kostnadene knyttet til dette må tas med i de samlede økonomiske konsekvensene. Det vil være behov for mer midler dersom saltsteiner blir forbudt. De viser til at det ikke mulig å få tak i elektronisk overvåkingsutstyr for de kommende beitesesonger. Veterinærinstituttet støtter totalforbudet mot slikkestein. De støtter også påbudet om at innretninger med funksjon å skjerme slikkesteiner/områder blir stående. De mener varigheten av slik skjerming bør minst være til brakkleggingstiden er over. Fylkesmannen Vestland mener det er viktig at beitenæringa er med og bidra til å hindre smittespredning, men ber om at det sees mer på risikoen i de ulike sonene ved innføring av restriksjoner og mener en bør vurdere den konkrete smitterisikoen opp mot de store ulempene totalforbud mot saltplasser vil påføre næringen. Det er viktig at bøndene får kompensert det ekstra arbeidet og ulempene restriksjonene medfører. Villreinnemda for Nordfjella og Fjellheimen påpeker at endringsforslaget ikke vil fange opp slikkesteinplasser som ikke allerede er gjerdet inn. Ulike tilfeldigheter kan ligge til grunn, de viser som eksempel til at det trolig finnes ulike lokaliteter som har hatt saltstein innenfor et eller flere av de foregående 5 årene, men som ble tatt ut av bruk på det tidspunktet grindene ble plassert ut. En strengere formulering om total avsperring eller sanering av alle saltsteinsplasser vil i større grad sikre at dyr ikke kommer til en plass med potensiell opphoping av smittestoff. Mattilsynets vurdering Forbudet mot saltstein Mattilsynet registrerer at flere av høringsinstansene mener at et forbud mot saltstein ikke er forholdsmessig og ikke er utredet godt nok. Flere peker på at risikoen for smitte, slik det fremgår av VKM-rapporten, er så lav at det ikke kan oppveie de ulemper et saltsteinforbud vil medføre. Flere mener at det er lagt for mye vekt på føre-var prinsippet og at beitenæringen sine ulemper og saltsteinens effektiviseringsgevinst er undervurdert. Mattilsynet vil aller først si at vi forstår at forslaget om saltsteinsforbud vil medføre til dels store praktiske og økonomiske konsekvenser for beitenæringen. Vi har vurdert disse ulempene opp mot risikoen for smitte og alternative tiltak, men mener likevel at forbudet mot saltstein er et nødvendig tiltak i bekjempelsen av skrantesjuken. Skrantesjuke er en av de mest alvorlige sykdommer hos dyr vi har stått ovenfor i Norge. Sett opp mot de store konsekvensene en spredning av skrantesjuke vil medføre, ikke bare for hjortedyr, men også for nærings -og friluftsliv, mener vi at forbudet kan forsvares selv om det er inngripende og medfører uheldige konsekvenser. Vi mener et slikt tiltak er i tråd med anbefalinger i VKM-rapporten. Mattilsynet har også tidligere, etter råd fra faglig kunnskapsstøtte, ønsket å totalforby slikkestein i forbindelse med bekjempelsen av skrantesjuke. Den nye VKM-rapporten fra desember 2018 som går mer i dybden på smittefarer knyttet til Nordfjella, understøtter ytterligere behovet for et slikt tiltak. Flere mener at det ikke fremgår godt nok av konsekvensutredningen hvilke følger endringene får for beitenæringen. Vi er innforstått med at det foreligger en innarbeidet driftsform for beiting i Nordfjella, og at styringen av hvor dyrene oppholder seg vil bli mindre effektiv uten saltsteiner. Forbud mot saltstein vil medføre økonomiske konsekvenser, merarbeid i form av gjeting fordi dyrene trolig vil vandre mer og at det vil bli vanskeligere å føre tilsyn med dyrene. Vi mener at rett bruk av strøsalt vil kunne kompensere noe av nytten saltsteinen gjør. 7

8 Beitenæringen må nå vurdere hvordan strøsalt kan benyttes mest mulig effektivt og systematisk uten at det dannes samlingsplasser. Det å starte å benytte strøsalt samtidig med beiteslipp, er trukket frem som et effektivt tiltak for å hindre at dyrene tidlig starter med uønsket vandringsmønster. Vi mener videre at næringen med fordel kan utarbeide en veiledning til sine brukere om bruk av strøsalt. Som vi skriver i høringsbrevet er det store forskjeller mellom ulike beitelag i Norge hvordan saltsteinene brukes (antall, plassering mv.). Det er beitelag i Norge som ikke bruker saltsteiner i det hele tatt, men som har andre metoder til å styre sauen. I Setesdalsheiene brukes det ikke saltstein, og noe av styringen av dyrene skjer ved bruk av gjerder. Mattilsynet er klar over at det er forskjeller i topografi, bruk av gjerder m.m. som gjør at sauedriften ikke nødvendigvis er sammenlignbar i ulike områder, men synes likevel det er verdt å merke seg. Et forbud mot saltstein og utilgjengeliggjøring av saltplasser vil også være gunstig gjennom å forebygge spredning av andre sykdommer, utveksling av parasitter og eksponering for smittestoffer fra andre dyrearter. Dette vil være effekter som vil gi økonomiske besparelser som det ikke er tatt hensyn til i Bondelagets utregning av hva et saltsteinforbud vil koste. Mattilsynet er klar over at det er behov for kompenserende tiltak og har ment at det er viktig å komme tidlig i gang med å se på hvordan dette best mulig kan nyttes. Som vi skrev i oversendelsesbrevet til Landbruks- og matdepartementet i forbindelse med høringen: «Mattilsynet mener derfor det er avgjørende at vi, samtidig som regelverket strammes inn, ser på hvordan midlene som er satt av i jordbruksforhandlingene kan benyttes best mulig, og at dette gjøres sammen med sauenæringen både sentralt og lokalt. Ulike tiltak kan være bruk av radiobjeller, gjetere og sauegjerder. Et tiltak kan være tilskudd til drift av et pilotprosjekt hvor man ser på hvordan næringen best mulig kan tilpasse sauedriften uten bruk av saltstein.» Videre forslo vi i mai 2018 at det ble iverksatt et pilotprosjekt driftet av næringen for å se på hvordan man kan ha sau på beite i Nordfjella uten bruk av saltstein. Mattilsynet signaliserte også at vi trolig kunne bidra med støtte til dette, for eksempel i form av penger til en prosjektleder. Næringen var positive på møtet, men så vidt vi vet har ikke forslaget blitt fulgt opp. Et slikt prosjekt kunne ha bidratt med å se nærmere på konsekvensene et saltsteinsforbud. Det ble både i 2017 og 2018 satt av midler over jordbruksavtalen som kompensasjon knyttet til kostnader for beitenæringen som følge av CWD, og ubrukte midler er overført videre. Etter det Mattilsynet vet er det satt av ytterligere midler i Det er Fylkesmannen i Oslo og Viken i samarbeid med Fylkesmannen i Vestland som forvalter de øremerkede midlene knyttet til kostnader for beitenæringen som følge av skrantesjuke. Vi har registrert at flere ber om en kompensasjonsordning som sikrer at eier og rettighetshaver får dekket sine økonomiske tap, og at det ikke er satt av tilstrekkelig midler over jordbruksavtalen. Bondelaget poengterer at dette må gå over statsbudsjettet og ikke over jordbruksavtalen. Som nevnt over er vi enige i at det er viktig å se på hvordan man best mulig kan kompensere for ulempene et forbud medfører. Hva midlene bør benyttes til, som for eksempel arbeidskraft, gjeting, radiobjeller, droner, gjerder ol., må vurderes av brukerne selv. Eventuelle midler over statsbudsjettet eller jordbruksavtalen ligger ikke under Mattilsynets område, og diskusjonen må foregå mellom næringen og staten. Flere høringsinstanser peker på at tidspunktet for utsendelsen av høringen kommer altfor sent opp mot beitesesongen 2019, og at det vil være svært vanskelig å etterkomme kravet ettersom beitebrukerne ikke har hatt tid til å forberede seg på et saltsteinforbud. Noen mener derfor at et forbud tidligst kan tre i kraft beitesesongen

9 Mattilsynet ser at det er uheldig at forskriftsendringen kommer så tett opp mot beitesesongen 2019, og vi forstår at det er problematisk å planlegge sesongen på bakgrunn av endringene. Vi ser imidlertid på saltsteinsforbudet som et så viktig tiltak for å unngå spredning av smitte og konsekvensene det vil medføre, at vi mener det er nødvendig at tiltak settes i verk raskest mulig. Det er faglig uakseptabelt å utsette forbudet enda en sesong. Årsaken til at høringsforslaget ble sendt ut så sent, var at Mattilsynet måtte vente med å ferdigstille endringsforslaget til vi hadde fått den siste VKM-rapporten i desember Dette for å få best mulig grunnlag til å foreta en grundigere risikovurdering av saltsteinsbruken. Mattilsynets forslag var klart i midten av februar, deretter måtte det gjennom politisk klarering i LMD. Mattilsynets forslag om saltsteinsforbud var følgelig kjent siden midten av februar, og forbudet ble sendt på høring i starten av april. Vi har vært tidlig ute og hele veien aktivt informert om hva som kunne komme, både på møter med næringen (mai 2018 og januar 2019) og i et skriv med en påminnelse til alle beitebrukerne i begynnelsen av april 2019 med følgende tekst: «Det er derfor overveiende sannsynlig at det blir totalforbud mot saltslikkestein i Nordfjella fra og med beitesesongen Dette vil innebære at det ikke blir tillatt å bruke saltslikkestein i det området som omfattes av CWD-soneforskriften.» Videre informerte Mattilsynet om de foreslåtte endringer på et møte i Lærdal den 21. februar 2019 der aktuelle beitelag, fylkesmenn og kommuner var representert. I møtet ble det foreslåtte regelverket nøye forklart, og næringen ble oppfordret til å tenke på løsninger. Aktuelle tiltak ble også diskutert på møtet. Vi forventer at de som forskriftsutkastet rettes mot, forbereder seg på hva forslaget vil kunne få av konsekvenser for dem, og at de handler deretter. Fordi forskriftsendringen kommer så sent i sesongen, så forslår Norges Bondelag/NSG at salting med saltstein tillates utenfor grindene i 2019 mot at saltsteinene flyttes regelmessig. Mattilsynet viser her til tidligere vurderinger om at det er faglig uakseptabelt å utsette forbudet. Selv om det i utgangpunktet er mindre risiko forbundet med nyopprettede plasser enn etablerte samlingsplasser, støtter ikke Mattilsynet forslaget siden vi mener det er uforsvarlig med tanke på fare for å spre smitte. Dette støttes av VKM-rapporten. Erfaring tilsier at hjortedyr tiltrekkes av lukten av salt og på den måten kan saltsteiner som settes ut bidra til innvandring av hjortevilt og økt risiko for videre smitte. Selv om saltsteinene flyttes regelmessig, vil det utgjøre en større risiko for å danne samlingsplasser enn bruk av strøsalt. Det bemerkes at strøsaltet ikke skal brukes på en slik måte at det dannes samlingsplasser over tid, saltet bør spises opp samme dag det er lagt ut og ikke strøs på samme områder gjentatte ganger. Den samme vurderingen gjelder også for innspillet fra Halne beitelag om at grindene bør benyttes selv om det ikke har fungert 100%. Dette forslaget vil innebære enda større smittefare fordi både småfe og hjortevilt vil kunne samles på enda mer smittefarlig grunn. Landbruksdirektoratet, fylkesmannen Oslo og Viken og Norges Bondelag/NSG viser til allerede påløpte utgifter knyttet til utplassering av saltstein for beitesesongen Mattilsynet bemerker at det går tydelig frem av CWD-soneforskriften at ordningen med frie saltsteiner i beitesesongen 2018 var en midlertidig løsning og at forholdene rundt beitesesongen 2019 derfor var usikre. Det er også godt kjent at grindanleggene ikke fungerer etter hensikten med tanke på å holde saltsteinen utilgjengelig for hjortevilt, noe som også er nevnt i høringsbrevet. Bondelaget skriver at det jobbes med løsninger som skjermer steinen for andre dyr enn de med elektronisk merke, underforstått at dagens grindløsning med saueluke ikke fungerer etter intensjonen og at en ny løsning ikke er på plass per nå. Vel vitende om forbudet som trolig kommer, mener vi det å likevel kjøre ut steiner er å anse som en kalkulert risiko som eier av saltsteinen selv må bære. 9

10 Landbruksdirektoratet påpeker at dyrevelferden er lite omtalt i høringsbrevet, og at gjeting vil kunne være nødvendig for å sikre god dyrevelferd. Dyrebeskyttelsen Norge går lengre og skriver at det bør innføres krav om gjeting på bakgrunn av blant annet risikoen for rovdyrangrep. Mattilsynet ser problemstillingene som skisseres, men bemerker at Nordfjella ikke er kjent for å være et område med mye rovdyrproblematikk. Næringen har i tillegg selv vist til at de hyppigere vil ut i terrenget for å se etter dyrene om de ikke får benytte saltstein. Dette vil bidra til økt tilsyn med dyrene. Når det gjelder hvorvidt det skal stilles krav til gjeting ser vi ikke at dette er nødvendig, og vi viser til dyrevelferdsregelverket som stiller krav til ukentlig tilsyn med beitedyr. Mattilsynet er ikke enig i Landbruksdirektoratets kommentar om at saltstein er nødvendig for å tilføre essensielle stoffer. I følge faglig innspill Mattilsynet har innhentet er det ikke behov for tilførsel av mineraler for dyr som beiter i dette området. Vi er heller ikke enig i Landbruksdirektoratet tilbakemelding om at Mattilsynet må ta hensyn til beitedyr som må ha slikkesteiner med berlinerblått på grunn av nedfôring og radioaktivitet. Dette er ikke en aktuell problemstilling i Nordfjella-området. Noen av høringsinstansene viser til at bruken av saltstein i driften av tamrein og sau ikke er sammenlignbart. Mattilsynet er enige i at tamreindrift og sauedrift er ulike, men også tamreinnæringen i området har brukt saltstein for å styre og gjete dyrene. Filefjell tamreinlag er derfor et eksempel på en type drift som har klarte å slutte med saltstein da kravet til utilgjengelighet for hjortedyr kom. Aurland fjellstyre mener at det bør åpnes for å kunne gi dispensasjon for bruk av saltstein der det har blitt funnet løsninger som gir husdyr, og ikke hjortedyr, tilgang. For det første ser vi det som lite realistisk at man finner en løsning der husdyr får tilgang på salt uten at hjortedyr får tilgang. Ellers har CWD-soneforskriften en egen dispensasjonsbestemmelse som kan brukes i særlige tilfeller. Hvorvidt det skal kunne dispenseres fra slikkesteinforbudet vil bero på en konkret vurdering. Det å innføre flere unntak fra saltsteinforbudet vil ikke samsvare med våre faglige anbefalinger. Norges Bondelag/NSG etterlyser vurdering av hva effekten av salting av veier har for spredning av smitte mellom hjortedyr. Vi er enige i at salting av veier er et problem i skrantesjukesammenheng. Dette er noe vi har adressert flere ganger til Statens vegvesen, og vi vet også at LMD har tatt det opp med Samferdselsdepartementet. Vi vil fortsette å jobbe med dette. Vi mener forøvrig at strøsalt i stor grad kan virke godt når det gjelder å styre dyrene unna områder med trafikk. Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) mener det kun bør åpnes for bruk av strøsalt i en kort definert periode knyttet til tidspunkt for samlinger av sau i forbindelse med at de tas ned fra fjellbeite. Som det står i forskriftsforslaget, så skal strøsaltet benyttes slik at det ikke danner faste samlingsplasser. Siden saltet er såpass viktig for sauebøndene når det gjelder å holde sauene sine i rette områder, vurderer vi det rett å tillate strøsalt dersom det ikke skaper samlingsplasser. Det er ikke saltet i seg selv som er farlig i CWD-sammenheng, men samlingsplassene det skaper. NJFF påpeker videre at det også er viktig at reguleringen av hvordan strøsalt kan benyttes blir utformet på en måte som er kontrollerbar for de som skal etterse at retningslinjene i denne forskriften blir overholdt. Som vi har skissert over, mener vi at næringen bør ta tak i dette. Mattilsynet kan uansett ikke detaljregulere hvordan saltet skal benyttes, men kun beskrive formålet med bestemmelsen. Hol kommune påpeker at et saltsteinsforbudet vil kunne medføre langvarige negative konsekvenser for avlsarbeid, og i verste fall avvikle sauehold på bakgrunn av at mange har 10

11 trang økonomi i utgangspunktet. Iverksetting av kompenserende tiltak mener vi tilsier at dette ikke vil bli en aktuell problemstilling Permanent lukking av saltplasser Flere høringsinstanser etterlyser en mer tydelig ansvarsplassering forbundet med lukking av saltplasser og vedlikehold av grindene, og noen mener Mattilsynet må påta seg alt ansvaret. Enkelte etterlyser også en konkret plan for dette arbeidet. Mattilsynet viser her til at dette ansvaret ligger hos Mattilsynet jf. CWD-soneforskriften 7 tredje ledd. Miljødirektoratet ønsker at permanent lukking av saltplassene også skal gjelde grinder som settes opp etter at endringsforskriften trer i kraft. Til dette påpeker vi at saltplasser som blir avstengt etter ikrafttredelsen av forskriften vil bli utført av Mattilsynet med hjemmel i CWDsoneforskriften 7 tredje ledd. Vi mener det ikke er nødvendig med et forbud mot å ta ned sikringstiltak som myndighetene har satt opp fordi det ligger som en forutsetning at det ikke gjøres. Villreinnemda for Nordfjella og Fjellheimen skriver at endringsforslaget ikke vil fange opp slikkesteinplasser som ikke allerede er gjerdet inn, og de ønsker en avsperring eller sanering av alle saltsteinsplasser. Mattilsynet er enige i at formuleringen ikke pålegger noen å sperre av saltplasser som ikke allerede er avsperret, men påpeker også her at Mattilsynet selv har hjemmel til å sette opp disse grindene i CWD-soneforskriften 7 tredje ledd. Noen høringsinstanser viser til at tiltakene i de ulike sonene (sone 1, 0 og 2) innenfor Nordfjella-sonen, bør være ulike siden smittede dyr kun er funnet i sone 1. Selv om det ikke er funnet smittede dyr i Nordfjella sone 2 eller 0, betyr ikke det at det ikke er syke dyr i disse områdene. VKM-rapporten trekker frem at vi ikke kan utelukke at det finnes smittede hjortedyr i randsonen av Nordfjella som ikke er oppdaget, eller at nye hjortedyr kan bli smittet fra miljøet i Nordfjella sone 1 fordi de bruker områdene der. Med føre var-prinsippet som utgangspunkt, er rådet fra fagmiljøene at det ikke bør være tilgjengelige saltplasser i disse områdene, heller. Dersom nye dyr blir smittet fra saltplassene i sone 1, eller fra ukjente, smittede dyr, så vil alle saltplasser i Nordfjellaområdet fungere som effektive smittespredningspunkter. 6 a - Gjestebeiting Høringsinstansenes syn: Halne beitelag påpeker at det vil fungere veldig dårlig i praksis for beitelaga siden det vil være vanskelig å drive uten å få inn nye. Arbeidsbelastningen med tilsyn og sanking vil øke på de som er tilbake, det vil bli økning i faste utgifter. Dermed er det en grense for hva som er forsvarlig og mulig å bruke utmarksressursene. Miljødirektoratet støtter forslaget om at det ikke skal åpnes opp for nyetablering av gjestebeiting i Nordfjella-sonen. De viser videre til at siden deler av kommunene i sonen ikke ligger i selve villreinområdet, bør det også vurderes om det heller ikke bør tillates økt antall sau på beite fra kommunene innenfor Nordfjella-sonen. Sett fra et smitterisikoperspektiv burde det ideelt sett ikke vært tillatt med sauebeiting i brakkleggingsperioden. Hol kommune støtter forslaget om forbud mot nyetablering av gjestebeiting så lenge det ikke er totalforbud mot gjestebeiting. Ål kommune har tilsvarende argumenter som Hol kommune. 11

12 Hemsedal kommune tilsvarende argumenter som Hol kommune, men når det gjelder nyetablering av gjestesau viser de til at det i Hemsedal er gjestesauen lokalisert i Flæfjelldriften som består av beitedyr fra rovdyrutsatte områder. Det at besetninger slutter og ikke blir erstattet kan føre til at økonomien i driften blir borte og at hele Flæfjelldriften blir avviklet. Dette på bakgrunn av at Mattilsynet har uttalt at de vil ha mer prøvetaking av kommunene gjestesauen kommer fra. Landbruksdirektoratet mener at nåværende forslag i ny 6 a Gjestebeiting er mindre inngripende ovenfor næringen enn det som tidligere ble sendt til LMD, og de støtter nåværende forslag. Landbruksdirektoratet legger til grunn at det ikke gjøres endringer i 9 Dispensasjon, slik at gjestebeiting bl.a. kan vurderes der det oppstår behov som følge av rovviltforekomst. Kommunene Nordfjella/Nordfjellarådet har ingen merknader til forbudet mot nyetablering av beitedyr. Fylkesmannen Oslo og Viken viser til at Flæfjelldriften er mer sårbar overfor et eventuelt forbud mot nyetablering av gjestebeiting enn de øvrige beite- og sankelagene i Nordfjellaområdet som også har beitedyr fra besetninger i egen kommune. Fylkesmannen ser med stor bekymring på hvordan foreslåtte endringer vil påvirke beitenæringa i hele Nordfjellaområdet. Fylkesmannen påpeker videre at oversikten over gjestebeitekommuner er uriktig, og at det også kommer beitedyr fra kommunene Sigdal, Røyken, Flesberg, Kongsberg, Flå og Nedre Eiker. Veterinærinstituttet støtter forslaget til gjestebeiting, dette på bakgrunn av alvorlighetsgraden av CWD og sykdommens skadepotensiale. Det gjelder også i situasjoner der sannsynligheten for slik spredning er liten. Fylkesmannen Vestland har ingen kommentarer til gjestebeiting, men peker på at det bør tydeliggjøres hvem som skal forvalte, kontrollere og kompenserer de praktiske sidene ved regelverket. Villreinnemda for Nordfjella og Fjellheimen mener det bør legges inn avbøtende tiltak mot å spredning ut av sonen når det gjelder gjestebeiting. De nevner som eksempel at dyrene bør få en periode med foring der de er adskilt fra annen sau og dessuten utenfor areal tilgjengelig for hjortedyr før de blir tatt med på beite til hjemkommunen. Mattilsynets vurdering De aller fleste støtter forslaget om ikke å tillate økt gjestebeiting i Nordfjella. Miljødirektoratet mener forbudet burde utvides til å gjelde all sauebeiting. Flere påpeker at forbudet kan føre til økonomisk belastning på de som er igjen i beitelaget dersom besetninger som slutter ikke kan erstattes. Hemsedal trekker frem Flæfjelldrifta som svært utsatt, og at konsekvensen kan bli at hele drifta blir avviklet. Mattilsynet forstår at et slikt forbud kan være en ulempe for noen, men vi mener faren for å spre smitte til andre deler av landet må begrenses best mulig og at tiltaket er nødvendig. Eventuell økonomisk støtte, både for nye som ønsker å ha sauen sin i Nordfjella og de som blir igjen, vil måtte bli en del av diskusjonen rundt kompenserende tiltak. Når det gjelder oversikten over kommuner med gjestesau som Fylkesmannen i Oslo og Viken viser til, ba Mattilsynet i høringsbrevet om innspill dersom noen visste om flere kommuner som hadde gjestesau med beite i sone 1. Vår liste var basert på informasjon fra Fylkesmannen selv og lokale beitelag. Som vi skrev i høringsbrevet, vil vi inkludere disse kommunene i kartleggingsprogrammet. Dette er ikke en del av forskriften. Selve 6 med 12

13 forbud mot nyetablering av gjestebeiting derimot, gjelder for hele Nordfjella-regionen. Vi antar at de ekstra kommunene som Fylkesmannen mener skal inkluderes, har gjestesau som beiter i Nordfjella sone 0 og 2. Landbruksdirektoratet legger til grunn at det ikke gjøres endringer i 9 Dispensasjon, slik at gjestebeiting bl.a. kan vurderes der det oppstår behov som følge av rovviltforekomst. Mattilsynet bekrefter at denne bestemmelsen ikke er endret og den vil kun benyttes dersom det foreligger særlige tilfeller. Når det gjelder å innføre avbøtende tiltak mot spredning ut av sonen ved gjestebeiting slik Villreinnemda for Nordfjella og Fjellheimen skriver, så er dette noe som vi har vurdert, men som det står i høringsbrevet fant vi ikke tiltak som var praktisk gjennomførbare og som kunne forsvares ut fra en konsekvensutredning. De nevner som eksempel at dyrene bør få en periode med foring der de er adskilt fra annen sau og dessuten utenfor areal tilgjengelig for hjortedyr før de blir tatt med på beite til hjemkommunen. 13