TEATERTEKST I KLASSEROMMET

Transkript

1 STUDIO SCENEN byggmester solness Premiere på Studioscenen 26. mars 2004 av henrik ibsen TEATERTEKST I KLASSEROMMET Vi har ved flere anledninger arrangert teaterkurs for lærere i regi av førsteamanuensis Thoralf Berg. I forbindelse med Byggmester Solness forsøker vi en ny vri, i og med at vi legger tekstutdrag på nettet for pedagoger som vil bruke denne metoden i dramaog norskundervisning. Jo Strømgren har bearbeidet Ibsens skuespill fra Han setter det selv iscene. Stephan Østensen har ansvaret for kulisser (et stort svømmebasseng) og kostymer (tilpasset lokalitetene).

2 henrik ibsens byggmester solness latest edition by Jo Strømgren Regi Scenografi Jo Strømgren Stephan Østensen Halvard Solness Stein Grønli Aline Solness Wenche Strømdahl Hilde Wangel Tone Mostraum Kaja Fosli Kikki Stormo Ragnar Brovik Are J. Rødsand Knut Brovik Jan Erik Berntsen Dr. Herdal er på seminar DRAMAETS PERSONER Arkitekten og byggmesteren Halvard Solness har gjort det stort, på bekostning av andre som har stått i veien for hans kurs mot toppen. Han er i sin beste alder (life begins at forty?), veletablert og utad ytterst vellykket. I sjelen hans står det ikke så bra til. Han har mye å gremmes over. Særlig grums fra fortiden. Og en ny generasjon puster ham i nakken. Klarer han i lengden å beholde sin posisjon? Han er urolig og frykter ungdommen. Samtidig som han lengter seg nesten syk etter den! Aline er kona til Halvard.Tvillingene deres døde som følge av at huset brant ned. Denne tragiske hendelsen ryddet bokstavelig talt grunnen for byggmesterens fremgang. Forsikringspenger ble utbetalt, branntomta bebygd og husene til Halvard solgt. Hans stjerne var stigende. Men Aline ble aldri sitt gamle selv igjen. Opp gjennom årene har det første møtets sødme blitt bitrere, må vi gå ut fra. Ekteskapet ligner mer et forretningsarrangement, hvor begge partene steller og stuller med sitt. Omgangstonen er imidlertid dannet og som oftest dempet. Kaja Fosli jobber på kontoret til byggmesteren. Hun har vært forlovet med Ragnar Brovik i årevis, en fremadstrebende ung mann også ansatt der. Til Halvards fortvilelse aspirerer han til å bli stor arkitekt. Kaja nøler med giftemålet. Hun elsker nemlig Halvard over alt i verden, sånn på si. Og hvilken mann med et snev av 40-årskrise ville nekte seg litt ungdommelig ynde og tilbedelse? Han holder henne på gress i et forsøk på å holde den begavede forloveden fra å bli selvstendig næringsdrivende. Og konkurrent. Knut Brovik er Ragnars far. Han har jobbet for byggmesteren i årtider. Nå er han gammel og skrøpelig. Før han dør håper han å se Kaja og Ragnar gift. Og at Halvard skal gi sønnen muligheten til å vise verden hva han er god for. Sist, men ikke minst: Hilde Wangel kommer til fots over fjellene. Uforferdet, ung og attraktiv. Som barn i hjembygda møtte hun byggmesteren, som himmelstormer i toppen av kirketårnet han hadde bygget. Nå har hun kommet for å få innfridd et løfte han har gitt henne. Solness husker ingen ting fra den tiden. Innsmigrende fortsetter hun å snakke om disse barndomsminnene. Hun sjarmerer den dameglade mannen rett i senk. Og han blir med å leken hun setter iscene. Ingen av dem er sannsynligvis klar over hvor dette fører hen. 1

3 UTDRAG FRA SCENER I STYKKET: 1) Hilde Wangel møter Halvard Solness i 1. akt Byggmester Solness? Ja? Er du svært glemsom, du? Glemsom? Ikke så vidt jeg vet. Men vil du slett ikke snakke om det der oppe fra? Oppe fra Lysanger? Det er da ikke stort å snakke om, synes jeg. Hvordan kan du si det? Neivel, så snakk du til meg om det da. Da tårnet var ferdig, så hadde vi stor stas i byen. Ja, den gangen glemmer jeg ikke så lett. Ikke det? Så snilt av deg. Snilt? Det var musikk på kirkegården. Og mange hundre mennesker.vi skolepiker var hvitkledde, vi. Og så hadde vi flagg alle sammen. Å jo, de flaggene de husker jeg faktisk. 2

4 Så klatret du oppover stillaset. Like opp til det aller øverste. Og du hadde en stor krans med deg. Og den kransen hengte du helt oppe på vindfløyen. Jeg brukte å gjøre det før. For det er en gammel skikk det. Det var utrolig spennende å stå der nede og se opp til deg.tenk om han falt ned! Han, byggmesteren selv! Ja, ja, ja. Det kunne godt ha hendt, det. For en av de hvitkledde djevelungene, hun bar seg sånn og skrek opp til meg Hurra for byggmester Solness! Ja! og viftet sånn med flagget sitt at jeg nesten ble ør i hodet av å se på det. Den djevelungen det var meg det. Det er jeg sikker på nå. Det må ha vært deg. For det var så forferdelig deilig og spennende. Jeg kunne ikke skjønne at det fantes en sånn byggmester i hele verden, som kunne bygge så utrolig høyt tårn. Og så at du sto aller øverst selv. Lys levende! Og at du slett ikke ble en smule svimmel. Det var nå det aller mest sånn svimlende å tenke seg. Hvorfor visste du da så sikkert at jeg ikke var? Nei da. Fy! Det kjente jeg innvendig. For ellers kunne du jo ikke stått og sunget der oppe. Sunget? Sang jeg? Ja, det gjorde du så visst. Jeg har aldri sunget en tone i mitt liv. Jo, du sang. Det hørtes ut som harper i luften. 3

5 Det er litt merkelig dette her. Men så etterpå så kom jo det virkelige. Det virkelige? Ja, det behøver jeg da vel ikke minne deg om? Å jo, minn meg litt om det også. Kan du ikke huske at det ble holdt en stor middag for deg etterpå? Jo, vel. Det må ha vært samme ettermiddagen, det. For jeg reiste neste morgen. Og fra middagen var du bedt hjem til oss. Det er ganske riktig. Merkelig hvor godt du har innprentet alle disse detaljene. Småting? Jo, du er morsom.var det kanskje en småting også, det at jeg var alene i stuen, da du kom? Var du det? Den gangen kalte du meg ikke for djevelunge. Nei, jeg gjorde vel ikke det. Du sa at jeg var deilig i den hvite kjolen. Og at jeg så ut som en prinsesse. Det gjorde du også, Hilde. Og i tillegg så lett og fri som jeg kjente meg den dagen. Og så sa du, at når jeg ble stor, så skulle jeg være din prinsesse. 4

6 Jøss sa jeg det også? Ja, du gjorde det. Og da jeg spurte hvor lenge jeg skulle vente, så sa du ville komme tilbake om ti år, som et troll, og bortføre meg.til Spania eller noe sånt. Og der skulle du kjøpe et kongerike til meg, lovte du. Ja, etter en god middag ser en ikke så nøye på skillingen. Men sa jeg virkelig alt det der? Ja. Og du sa også hva kongeriket skulle hete. Hva da? Det skulle hete kongeriket Appelsinia, sa du. Nå, det var jo et apetittelig navn. Nei, jeg likte det slett ikke. For det var som om du ville gjøre narr av meg. Men det var visst ikke min mening. Nei, det skulle en jo riktignok også tro. Med tanke på det som du gjorde etterpå, så Hva i all verden gjorde jeg etterpå? Ja, det skulle bare mangle at du har glemt det også. For sånt må en da vel saktens huske Ja, ja, sett meg bare litt på gli, så kanskje Du kysset meg, byggmester Solness. Gjorde jeg? Jaha, du gjorde det. Du tok meg med begge armene og bøyde meg bakover, og kysset meg. Mange ganger. 5

7 Nei, men kjære deg Du vil da vel aldri nekte for det? Jo, det vil jeg virkelig nekte for. 6

8 2) Aline og Halvard Solness blir alene i 2. akt (Lyset skifter tilbake og lyden forsvinner. Aline svømmer rolig. Solness sitter på en av trappene.) Skulle du ikke ut å gå litt? Aline Jo, jeg skulle jo egentlig det. (Aline går opp av bassenget.) Sover hun ennå? Aline Er det Hilde du sitter og tenker på? Jeg kom til å huske på henne. Aline Frøken Wangel er oppe for lenge siden. Nå, er hun det? (Liten pause) Så fikk vi bruk for et barnerom likevel. Aline Ja, vi fikk jo det. Og jeg synes det er bedre det enn at alt sammen skal stå tomt. Aline Dette tomme er helt forferdelig. Det har du rett i. Heretter blir det nok bedre for oss. Langt hyggeligere. Lettere å leve, spesielt for deg. Aline Mener du, fordi hun har kommet? Jeg mener, naturligvis, når vi først får flyttet inn i det nye huset. 7

9 Aline Ja, tror du det? At det blir bedre da? Jeg kan da aldri tenke meg noe annet. Og det tror da vel saktens du også? Aline Jeg tror ingen verdens ting om det nye huset. Det er virkelig ille for meg å høre dette her. For det er da vel mest for din skyld at jeg har bygget det For der, ser du, der blir det så utrolig mye som kommer til å minne deg om ditt eget. Aline Det som brente opp alt sammen. Du kan bygge så mye du vil, Halvard, men for meg får du aldri bygget noe riktig hjem opp igjen. Nå, så la oss ikke snakke mer om dette her da. Aline Vi pleier jo ellers aldri å snakke om det heller. For du skyver det bare fra deg Gjør jeg? Og hvorfor skulle jeg gjøre det? Skyve det ifra meg? Aline Jeg forstår deg så godt, Halvard. Du vil jo skåne meg. Og unnskylde meg også. Så mye du kan. Deg? Er det deg, deg selv du snakker om? Aline Ja, det må vel være om meg, vet jeg. Det også! Aline For med det gamle huset, med det fikk det nå enda være som det være ville. Herregud, når ulykken først var ute, så Ja, det har du rett i. Ulykken rår en jo ikke for, sies det. Aline Men det forferdelige som brannen dro etter seg. Det er det. Det! Bare ikke tenk på det,aline. 8

10 Aline Jo, akkurat det må jeg tenke på. Og endelig snakke om det også. For jeg synes ikke jeg kan bære det lenger. Og så at jeg aldri har lov til å tilgi meg selv Deg selv? Aline Ja, for jeg hadde jo ansvar til to sider. Både imot deg og imot de små. Jeg skulle ha gjort meg hard. Ikke latt skrekken få sånn makt over meg. Heller ikke sorgen fordi hjemmet var brent bort. Å, hvis jeg bare hadde kunnet, Halvard! Aline, du må love meg at du aldri mer vil tenke sånne tanker. Lov meg det! Aline Love, love En kan jo love hva som helst Å, så håpløst! Aldri en solstråle! Ikke så mye som et streiflys inn i hjemmet en gang! Aline Her er det ikke noe hjem, Halvard. Nei, du kan så si. Og gud vet om du ikke får rett i det at det ikke blir bedre for oss i det nye huset heller. Aline Det blir det aldri. Like tomt. Like øde. Der som her. Men hvorfor i all verden har vi bygget det da? Kan du si meg det? Aline Nei, det får du svare deg selv på. Hva mener du med det,aline? Aline Hva jeg mener? Ja, for faen! Du sa det så underlig. Som om du hadde en baktanke ved det. (Aline sender ham et uskyldig blikk.) 9

11 Å mange takk, jeg vet nok hva jeg vet. Og jeg både ser og hører også jeg,aline. Det kan du stole på! Aline Hva for noe da? Finner du kanskje ikke en lumsk, bortgjemt mening i det uskyldigste ord jeg sier? Aline Jeg, sier du? Gjør jeg det? Håhåhåhå! Det er nokså rimelig det,aline! Når du har en syk mann i huset Aline Syk? Er du syk, Halvard? Halvgal da! Forrykt! Kall det hva du vil! Aline Herregud da, Halvard! Men du tar feil. Det er ikke noe i veien med meg. I grunnen feiler det meg ingen verdens ting! Aline Nei, ikke sant? Hva er det i veien med deg da? Det er det at jeg holder på å segne om under denne forferdelige gjeldsbyrden Aline Gjeld, sier du? Men du står jo ikke i gjeld til noen, Halvard! I bunnløs skyld og gjeld til deg, til deg Aline. Aline Hva er det som ligger bakom alt dette her? Hva? Men det er jo ingenting bakom. Jeg har aldri gjort deg noe ondt. Ikke med viten og vilje iallefall. Og så allikevel, så kjennes deg som om en knugende skyld ligger og tynger på meg. Aline En skyld imot meg? 10

12 Mest imot deg. Aline Så er du syk alllikevel, Halvard. Må vel være det. Eller noe sånt. (Lyset i bassenget kommer på.) Se! Nå lysner det. 11