Provokasjon som grunnlag for tiltale av et straffbart forhold

Transkript

1 Provokasjon som grunnlag for tiltale av et straffbart forhold En sammenligningsanalyse av politi- og privatprovokasjon Kandidatnummer: 706 Leveringsfrist: 25. april 2018 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og aktualitet Problemstillinger og perspektiv Avgrensninger og presiseringer Rettskilder Fremstillingen videre GENERELT OM PROVOKASJON OG ULIKE PROVOKASJONSMETODER Politiprovokasjon Bakgrunn Ulike metoder Privatprovokasjon Bakgrunn Utøvelse av privatprovokasjon Grensedragningen mellom politi- og privatprovokasjon HENSYN SOM GJØR SEG GJELDENDE VED PROVOKASJON Rettssikkerhetshensyn Kriminaliseringsfaren Misbruksfaren Tiltro til politiet VILKÅR FOR PROVOKASJON Innledning Grunnvilkåret Generelt Initiativtakeren Marked for forbrytelsen Mistankekravet Forholdsmessighets- og indikasjonskravet Krav til planlegging, kontroll og notoritet EVENTUELLE RETTSLIGE FØLGER FOR PROVOKATØREN Rettsstridsreservasjonen Medvirkning Krenkelse av en annens fred i

3 6 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER REFERANSELISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Tema og aktualitet Oppgavens tema er provokasjon, uført enten under ledelse av politiet eller etter initiativ fra en privatperson, i den hensikt å få en annen person tiltalt for et straffbart forhold. Politiprovokasjon har utviklet seg til å bli en kjent etterforskningsmetode for politiet, ettersom visse lovbrudd har vist seg vanskelig å avdekke ved ordinære etterforskningsmetoder. Særlig har metoden omfattet narkotikavirksomhet som har vært et voksende og alvorlig problem. Men ved bekjempelse av for eksempel seksuelle overgrep mot barn, har metoden også vist seg relevant. 1 Bakgrunnen for valg av tema er det økende fokuset på tilfeller av privatprovokasjon de senere årene. Særlig har dette sin forklaring i organisasjonen Barnas Trygghet, som skal forhindre seksuallovbrudd mot barn ved å avdekke potensielle overgripere på internett. 2 Antall anmeldte seksuelle overgrep mot barn under 16 år har økt de siste årene, og tall fra 2016 viser at det dette året ble anmeldt tilfeller av slike seksuallovbrudd. 3 En tredjedel av de totalt anmeldte sakene om seksuallovbrudd i 2017 dreide seg også om barn. 4 Bekjempelsen av slik kriminalitet er i utgangspunktet en jobb for politiet og påtalemyndigheten. 5 Interessen for visse særlig samfunnsengasjerende saker, har allikevel ført til at blant annet foreldre og organisasjoner som Barnas Trygghet, har ønsket å bidra. Politiprovokasjon er ikke lovregulert, men er langt på vei regulert gjennom rettspraksis og riksadvokatens rundskriv (rundskrivet). 6 Adgangen til bruk av privatprovokasjon følger også av ulovfestet rett. Noen generelle vilkår for privatprovokasjon har blitt oppstilt i rettspraksis, men de er langt færre og mer generelt utformet enn vilkårene for politiprovokasjon. 7 Dette legger opp til en sammenligningsanalyse av de to metodene, for således å finne den rettslige betydningen av privatprovokasjon. 1 Se bl.a. Riksadvokaten (2000) del III punkt Se kapittel SSB (2017) figur 6. 4 Politiet (2018) s Politiloven 2. 6 Se eksempelvis Rt s og riksadvokaten (2000). 7 Rt s. 1455, avsnitt 44. 1

5 1.2 Problemstillinger og perspektiv Hovedproblemstillingen er i hvilken grad politi- og privatprovokasjon skiller seg fra hverandre. Oppgaven legger opp til en sammenligningsanalyse mellom de mest sentrale hensynene og vilkårene som gjør seg gjeldene, samt utførelsesmetoden og rettsfølgene som følgelig kan inntre. Domstolene har uttrykt «sterkt misbilligelse» 8 ovenfor den form for privat rettshåndhevelse som blant annet Barnas Trygghet utøver, og mener metoden medfører en «offentlig lynsjestemning.» 9 Det oppstår derfor spørsmål om metodene bør følge samme regler, og om også privatprovokasjon bør lovfestes. 10 Problemstillingen legger opp til at privatprovokasjon mange steder må vurderes i lys av politiprovokasjon, da de nærmere grensene for privatprovokasjon ikke er trukket opp i rettspraksis. 11 Oppgavens perspektiv er i hovedsak rettsdogmatisk. Det vil si at den søker å beskrive gjeldende rett så langt det lar seg gjøre. I tillegg vil oppgaven reise noen rettspolitiske spørsmål, slik at dette kommer inn som et supplerende perspektiv. 1.3 Avgrensninger og presiseringer Oppgaven avgrenses mot provokasjon som straffritaksgrunn i strafferetten for visse voldslovbrudd, som for eksempel kroppskrenkelse. 12 Et lovbrudd kan i disse tilfellene gjøres straffritt dersom det foreligger en forutgående provokasjon fra fornærmede som ledet til lovbruddet. Det er ikke de samme hensynene som gjør seg gjeldende ved slik provokasjon, spesielt fordi det ofte siktes til likeartede handlinger og provokasjonen kommer fra fornærmede selv. Slik provokasjon utøves ofte av privatpersoner, men er ikke privatprovokasjon i den betydning som tillegges oppgaven. Privatprovokasjon forstås i denne oppgaven som tilfeller der privatpersoner provoserer frem en straffbar handling på eget initiativ, uten instruks fra politiet. 13 Oppgaven tar for seg situasjoner der provokasjonen benyttes i det øyemed å skulle samle bevis som overleveres til politiet, slik at det kan tas ut tiltale for det fremprovoserte lovbruddet. 8 LF TKOEI NOU 2016: 24 s. 342 flg. om forslag til lovfesting av politiprovokasjon i ny straffeprosesslov. 11 Frøberg (2016) s Straffeloven 271 andre ledd bokstav b. 13 Rt s. 1455, avsnitt 40 der provokatøren anses å ikke handle på politiets instruks. 2

6 Utgangspunktet ligger i avgjørelser der privatprovokasjonen har blitt brukt til å avdekke seksuelle overgrep mot barn. I likhet med privatprovokasjon, tar oppgaven kun sikte på tiltaleprovokasjon ved bruk av begrepet politiprovokasjon. Det er provokasjon som utføres ved å føre kontroll med et hendelsesforløp som fører til et lovbrudd, i hensikt å reise tiltale for forholdet. 14 Det er først ved denne formen for provokasjon at objektet står i fare for å bli straffet for en fremprovosert handling. Flest hensyn gjør seg gjeldende ved metoden og kompliserte tilfeller kan derfor oppstå. Det avgrenses mot de ulike typer politiprovokasjon, herunder bevisprovokasjon og avvergende provokasjon. 15 Begrunnelsen for avgrensningen er at det stiller seg færre betenkeligheter ved metodene, i motsetning til tiltaleprovokasjon. I tillegg vil tiltaleprovokasjon ha best sammenligningsgrunnlag med den forståelse jeg har tillagt privatprovokasjon i oppgaven, idet begge metoder har til hensikt å straffedømme lovbryteren for et nytt forhold. 1.4 Rettskilder Som nevnt er verken politi- eller privatprovokasjon lovregulert. Det innebærer at oppgaven reiser mange ulovfestede spørsmål. Det er særlig rettspraksis, juridisk teori og relevante hensyn som er de viktigste rettskildene. Det er generelt lite rettspraksis om privatprovokasjon som kan si noe spesifikt om rettstilstanden. Det er kun avsagt en høyesterettsavgjørelse i 2011, som oppstiller visse vilkår for privatprovokasjon. 16 Det er den grunnleggende avgjørelsen på området, til tross for at Høyesterett ikke foretar en lang og grundig vurdering av hvordan privatprovokasjon skal håndteres etter norsk rett. 17 Avgjørelsen bygger på en avvisningsavgjørelse 18 fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) om brudd på retten til rettferdig rettergang, 19 hvor Høyesterett således utleder noen vilkår. Vurderingstemaet oppstilt av Høyesterett har senere blitt fulgt opp i de etterfølgende avgjørelser på området. Frostating lagmannsrett avsa en avgjørelse i 2016, og det er funnet tre tingrettsavgjørelser som anses 14 Torgersen (2009) s Se kort forklaring av begrepene i kapittel Rt s. 1455, avsnitt Frøberg (2016) s Shannon mot Storbritannia. 19 EMK art. 6. 3

7 relevante for oppgaven. 20 Med unntak av Høyesterett sin avgjørelse, har avgjørelsene kommet nå de senere årene. Det kan antyde at slike saker kommer hyppigere opp for retten i fremtiden. Flere høyesterettsavgjørelser omtaler politiprovokasjon, og det er funnet ti som anses egnet til å belyse relevante temaer i oppgaven. I saker hvor lovbrudd er fremprovosert av politiet, vil det ofte ikke reises straffesak. 21 Det begrenser naturligvis mengden rettspraksis. Første veiledende dom kom i 1984, 22 og er senere fulgt opp i flere avgjørelser. Avgjørelser avsagt av EMD har også rettskildemessig betydning. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er gjort til norsk rett og skal gis forrang ved konflikttilfeller. 23 Provokasjon kan gjøre inngrep i visse grunnleggende menneskerettigheter, der særlig retten til rettferdig rettergang og vern om privatlivets fred er aktuelle. 24 Menneskerettighetene beskyttes også av Grunnloven (Grl.), slik at de gis konstitusjonelt vern. 25 Riksadvokaten har i sine rundskriv gitt nærmere retningslinjer om politiets praktisering av metoden. Det første rundskrivet kom i og det någjeldende i Rundskrivet er utarbeidet på grunnlag av praksis fra Høyesterett. Rundskriv gir anvisninger på hvordan lover og forskrifter skal forstås, eller hvordan loven skal praktiseres innenfor rammene for hvordan den tolkes. Rundskrivet er derfor en relevant rettskilde, men likevel ikke avgjørende for domstolene som står fritt til å prøve forholdet på grunnlag av alminnelige straffeprosessuelle prinsipper. 28 Rettslig sett binder ikke rundskrivet domstolene, men fungerer som en instruks fra overordnet påtalemyndighet til tjenestepersoner. 29 Rundskrivet fungerer derfor kun som retningslinjer som må suppleres med domsavsigelser. 20 LF , TOSLO , TKOEI og TSTRO (upublisert). 21 Se bl.a. Rt s. 1088, s Rt s Menneskerettsloven 2 og EMK art. 6 og art Se særlig Grl. 96 og Unntatt offentlighet, men til dels gjengitt i NOU 1997:15 punkt Riksadvokaten (2000). 28 Se blant annet Rt s. 1076, s og Rt s. 407, s Alminnelige straffeprosessuelle prinsipper skal sikre at partene i en straffesak får en riktig og rettferdig behandling gjennom hele prosessen. 29 Rt s. 1076, s

8 NOU 2004: 6 som ble utredet i forbindelse med revisjon av straffeprosessloven i 2005, redegjorde for blant annet provokasjon og la frem spørsmål om lovfesting av metoden. Senere utarbeidet Straffeprosessutvalget NOU 2016: 24 med nytt forslag om lovfesting. Departementet sendte utredningen på høring, og utredningen og høringssvarene er nå til behandling i departementet med sikte på å fremme en proposisjon for Stortinget. Begge utredningene er derfor relevante for oppgaven. Juridisk teori er lite omfattende. Politiprovokasjon er til dels berørt i noen lærebøker, men særskilt to artikler 30 av til dels nyere tid har behandlet politiprovokasjon grundig, hvorav Hopsnes sin artikkel er tillagt betydelig vekt i blant annet NOU 2004: 6. Privatprovokasjon er imidlertid svært knapt behandlet. Med lite rettspraksis som berører privatprovokasjon, vil avgjørelser fra lavere instanser ha større rettskildevekt. Normalt vil avgjørelser fra lagmannsrettene og tingrettene ha adskillig mindre vekt enn en høyesterettsavgjørelse, men på områder som sjelden kommer opp for Høyesterett kan de ilegges større betydning. 31 Særlig kan det tenkes at tingrettene vil se hen til Frostating lagmannsrett sin avgjørelse, selv om avgjørelsen som sådan ikke kan stå til uttrykk for gjeldende rett. 1.5 Fremstillingen videre I kapittel 2 gis en generell fremstilling av provokasjonsmetodene og bakgrunnen for at metodene har oppstått. Forskjellen mellom sivile som handler under politiets ledelse og privatprovokatører blir også gjort rede for. Videre gjennomgås de mest sentrale hensynene som gjør seg gjeldende for politiprovokasjon i kapittel 3, og det vurderes hvorvidt hensynene får betydning for privatprovokasjon. Hensynene legger grunnlaget for hvilke vilkår som burde oppstilles, og vilkårene behandles følgelig i kapittel 4. Det tas utgangspunkt i de mest sentrale vilkårene for politiprovokasjon som kan ha sammenligningsgrunnlag med privatprovokasjon. Kapitlet er ment å gi en indikasjon på om privatprovokasjon kan og bør være underlagt samme regler som politiprovokasjon. Videre behandles mulige rettslige følger av provokatørens 30 Andorsen (2001) og Hopsnes (2003a). 31 Eckhoff (2001) s

9 handlinger i kapittel 5. Ved politiprovokasjon ses det på konsekvensene av overtredelse av vilkårene for lovlig provokasjon, mens privatprovokatørens rettslige følger behandles uavhengig av om provokasjonen var ulovlig. Avslutningsvis foretas en drøftelse i kapittel 6 basert på oppgavens mest interessante funn. Det sentrale er hvorvidt metodene har tilstrekkelige likhetstrekk som kan tilsi behandling under like vilkår. 2 Generelt om provokasjon og ulike provokasjonsmetoder 2.1 Politiprovokasjon Bakgrunn I utgangspunktet igangsettes etterforskning på bakgrunn av anmeldelse eller annen rimelig grunn til å undersøke hvorvidt et straffbart forhold foreligger. 32 Etterforskning som følges opp på bakgrunn av en anmeldelse, som blant annet avhør av mistenkte og vitner og leting etter bevis, skaper sjelden problemer. Disse kalles tradisjonelle etterforskningsmetoder. 33 Men også særlig inngripende etterforskningsmetoder blir anvendt i økende grad for å avdekke og avverge kriminalitet som sjeldent blir anmeldt. Særlig gjelder dette narkotikavirksomhet som anses som offerløs kriminalitet. Den er offerløs i den forstand at det sjelden vil komme anmeldelser fra kjøperen, som ved kjøpet også har gjort seg skyldig i et straffbart forhold. 34 Metodene kalles gjerne for ekstraordinære etterforskningsmetoder. Begrepet er noe uklart og det finnes også andre betegnelser. 35 Uansett begrepsbruk, skal det betegne metoder hvor politiet spiller en mer aktiv rolle i etterforskningen enn ved tradisjonelle etterforskingsskritt. 36 Politiprovokasjon er en slik ekstraordinær etterforskningsmetode. Politiprovokasjon foreligger når «politiet ved infiltrasjon eller bruk av personer påvirker straffbare handlinger som andre 32 Straffeprosessloven 224 første ledd. 33 NOU 2004: 6 s Hopsnes (2003a) s Eksempelvis utradisjonelle etterforskningsmetoder. 36 NOU 2004: 6 s

10 foretar, for å bedre sin kunnskap om eller kontroll med et hendelsesforløp.» 37 Infiltrasjon er når politiet ved bruk av enten politibetjenter eller utenforstående medhjelpere, kommer seg inn i en kriminell organisasjon eller miljø, i den hensikt å skaffe opplysninger som de ikke ville fått ved alminnelig etterforskning. 38 Slik kan politiet påvirke en annens straffbare handling og således utøve provokasjon. Den tradisjonelle oppfatningen har vært at provokasjon utøves med grunnlag i den alminnelige handlefrihet. Eckhoff stilte seg imidlertid kritisk til dette og mente at inngripende etterforskning måtte følge visse regler. 39 Med utviklingen av EMK art. 8 og EMD sin tolkning av bestemmelsen, ble retten til privatlivets fred styrket slik at politiets handlefrihet måtte ilegges restriksjoner. 40 Legalitetsprinsippet står svært sentralt i norsk rett, og bestemmer at inngripende handlinger skal ha hjemmel i lov. 41 Det innebærer at myndighetene trenger lovhjemmel for å gripe inn i den private rettssfære. Rettssfæren innebærer visse goder som alle borgere har rett på, som handlefrihet, ytringsfrihet, retten til privatliv og lignende. 42 Provokasjon er imidlertid ennå ikke lovregulert i Norge, men legalitetsprinsippet har likevel betydning for slik etterforskning. 43 Utgangspunktet var at inngrepet ikke ble ansett som så alvorlig at det krevde lovhjemmel for å regulere forholdet. Synet ble utviklet av tidligere riksadvokat Dorenfeldt i 1978, og gikk ut på at med mindre politiet provoserte frem en straffbar handling trengtes ikke lovhjemmel. 44 I dette ligger at ikke all provokasjon nødvendigvis provoserer frem lovbruddet, til tross for at handlingen går under begrepet provokasjon. Synet har blitt fulgt opp i en rekke rettsavgjørelser som legger til grunn at grensen for provokasjon burde trekkes av domstolene i det konkrete tilfelle. 45 Selv om provokasjon ikke er lovregulert, er det likevel oppstilt retningslinjer for hva politiet kan foreta seg. Både rettspraksis og rundskrivet setter som nevnt skranker. 37 Riksadvokaten (2000) Del III punkt Andenæs (2009) s Eckhoff (1978) s NOU 2004: 6 s Kodifisert i Grunnloven Øyen (2016) s Hov (2010) s NOU 2004: 6 s Først uttrykt i Rt s. 1076, s

11 Grunnloven del E om menneskerettigheter og EMK er viktige rettskilder når grensene for provokasjon skal trekkes. Kravet om rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr. 1 begrenser adgangen til bruk av provokasjon. 46 Det følger av Grl. 102 at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Bestemmelsen er inspirert av EMK artikkel 8 og må tolkes i lys av den. 47 Sikring av retten til privatliv er bestemmelsens primære formål. Aall beskriver privatlivet som en «sfære hvor individet kan motsette seg at andre, det være seg private eller offentlige myndigheter, griper inn uten samtykke.» 48 Provokasjon vil kunne påvirke rettigheten, og det er hensiktsmessig å vurdere rettigheten opp mot bruk av metoden. 49 Inngrep i rettighetene oppstilt i EMK art. 8 nr. 1 kan være lovlige dersom visse kumulative vilkår i andre ledd er oppfylt. Inngrepet kan være i samsvar med artikkel 8 dersom det er et rettslig grunnlag for inngrepet, dersom inngrepet er nødvendig for å dekke et påtrengende samfunnsmessig behov og under hensyn til et forholdsmessighetsprinsipp. 50 Etter hvert som provokasjon har vist seg hyppigere brukt, har flere sett behovet for lovregulering av forholdet og det har vært oppe til vurdering flere ganger. I utkast til ny straffeprosesslov er ekstraordinære etterforskningsmetoder, derunder provokasjon, foreslått lovregulert. 51 Straffeprosessutvalget har behandlet spørsmålet grundig, og gått inn for å lovfeste de sentrale vilkårene utviklet i praksis. 52 Flere mener tiden for lovfesting har kommet, og Fliflet tar blant annet til orde for at lovgiver må handle. Han viser til både legalitetsprinsippet og retten til vern av respekten for privat- og familielivet, 53 i den form at vi står ovenfor en «konstitusjonelt nødvendig lovreform» Rt s. 1455, avsnitt Se eksempelvis Rt s. 155, avsnitt Aall (2015) s NOU 2004: 6 s NOU 2009: 1 s Se NOU 2016: 24 s. 58 om utkastet til lovregulering i 21-5 og NOU 2016: 24 s Grunnloven 113, 102 og EMK art Fliflet (2017) s

12 2.1.2 Ulike metoder Oppgaven tar i hovedsak for seg tiltaleprovokasjon. Provokasjon er alle handlinger som kan påvirke en annens handlemåte, og må ikke nødvendigvis fremprovosere en straffbar handling slik som tiltaleprovokasjon. Det vil derfor foretas en kort redegjørelse av de andre provokasjonsmetodene til politiet for å skape en ytterligere forståelse av begrepene. Avvergende provokasjon omfatter tilfeller der provokasjonen utelukkende brukes som middel for å stanse, avbryte, gjenopprette eller forebygge en straffbar handling. 55 Ved slik provokasjon dømmes ikke objektet for handlingen. Metoden brukes gjerne i tilfeller og miljøer der politiet vet at kriminalitet ofte forekommer. Da kan politiet gripe inn på et tidlig stadium, og eventuelt forhindre at et lovbrudd begås. 56 Gjenopprettelse kan skje ved at politiet iverksetter en aksjon der eneste hensikt eksempelvis er å få tilbake en stjålet gjenstand. Politiet kan yte mer påvirkning ved avvergende provokasjon enn ved tiltaleprovokasjon, nettopp fordi lovbryteren ikke er ment å straffes for handlingen begått under påvirkning. Dette illustreres i Skrik Rt s. 407 der politiet brukte provokasjon som middel for å nå sitt overordnede mål om å få tilbake det stjålne Skrik-maleriet til Nasjonalgalleriet. Førstvoterende uttalte at «[s]om redningsaksjon var politiets handlemåte vellykket, og jeg ser ikke noe ulovlig eller urettmessig ved den som redningsaksjon betraktet.» 57 Bevisprovokasjon forekommer når politiet fremkaller en handling hos objektet for å skaffe bevis for et lovbrudd som allerede har blitt begått av lovbryteren. 58 Siden lovbruddet allerede er fullbyrdet, tilsier det at bevisprovokasjon burde holdes adskilt fra tiltaleprovokasjon. 59 Kriminaliseringsfaren er nokså lav, siden gjerningspersonen ikke kan kriminaliseres når provokasjonen kommer i etterkant av lovbruddet. 60 Likevel kan det være en sammenheng mellom tiltaleprovokasjon og bevisprovokasjon i tilfeller der politiet vet eller har sterk mistanke om at det foreligger et lovbrudd, og fremprovoserer et nytt lovbrudd for å sikre bevis. Slike tilfeller 55 NOU 2004: 6 s Hopsnes (2003a) s Rt s. 407, s Hopsnes (2003a) s. 66. Faren for selvinkriminering er derimot høy ved bevisprovokasjon, men det fører for langt å behandle det her. Se eventuelt Torgersen (2009) s. 271 flg. for ytterligere behandling. 59 Hopsnes (2003a) s NOU 2004: 6 s

13 taler for å behandle de ulike følgene om mulig separat, eller behandle hele forholdet som tiltaleprovokasjon Privatprovokasjon Bakgrunn Privatprovokasjon er som nevnt svært lite behandlet, og rettstilstanden er uklar. 62 En grunn kan være at fenomenet ikke har vist seg særlig relevant, slik at det ikke har vært behov for nærmere behandling og klargjøring. De senere årene har privatprovokasjon opplevd mer omtale i media, og flere avgjørelser har kommet opp for domstolene. Fremveksten har særlig sammenheng med organisasjonen Barnas Trygghet som ble opprettet i Gruppen beskriver at de arbeider med å redusere vold og overgrep mot barn ved hovedsakelig forebyggende arbeid på nett. Hensikten er å avsløre og konfrontere personer som ønsker seksuell kontakt med mindreårige, og senere få personene dømt for overtredelse av groomingbestemmelsen. 63 Grooming betegner tilfeller der voksne oppretter et tillitsforhold med et barn under 16 år over internett, i håp om å avtale et møte for å begå et bestemt seksuelt overgrep. Norge innførte bestemmelsen etter inspirasjon fra den tilsvarende bestemmelsen i engelsk rett. 64 I England ble bestemmelsen vedtatt som følge av at flere grupper for barns beskyttelse og rettigheter så behovet for et straffebud som kriminaliserte grooming. Spesielt viste behovet seg etter hvert som barn brukte og hadde tilgang til internett i økende grad. 65 Grooming ble kriminalisert i Norge i , og bestemmelsen ble videreført i straffeloven (strl.) av Overtredelse av bestemmelsen krever forsett om å begå et seksuelt overgrep. 67 Det er således ikke tilstrekkelig at en voksen har en samtale med et barn over internett. I tilfeller der det er 61 Se Rt s. 407 og Torgersen (2009) s Se kapittel Barnas Trygghet (2018) under Vårt arbeid. 64 Sexual Offences Act 2003, section Ost (2009) s Inntatt i straffeloven a ved Lov 13. april 2007 nr Straffeloven 306 jf

14 opprettet en fiktiv profil som utgir seg for å være et barn, kan tiltalte kun straffes for forsøk på overtredelse av bestemmelsen Utøvelse av privatprovokasjon Barnas Trygghet er de mest fremtredende privatprovokatørene vi har kjennskap til i Norge, og oppgaven fokuserer på nettopp hendelser der gruppen har vært involvert. Det er derfor hensiktsmessig å redegjøre for hvordan gruppen går frem. Gruppens fremgangsmåte er blant annet detaljert beskrevet i avgjørelsen avsagt av Kongsberg og Eiker tingrett TKOEI Først oppretter gruppen fiktive profiler på diverse nettsider og chatteforum hvor folk kan komme i kontakt. Profilene forestiller unge jenter med en alder på 18 år. 69 Når personer har kommet i kontakt med profilene har provokatøren oppgitt en alder på 13, 14 eller 15 år. Gruppen hevder at de aldri tar kontakt først, og aldri oppfordrer til noe seksualisert. 70 Målet er å avtale et møte slik at provokatørene kan konfrontere den angivelige overgriperen. Møtene filmes og publiseres deretter på Facebook og YouTube der de er tilgjengelige for alle. Ofte blir også chatteloggene publisert, i tillegg til navn og bilde. Etter at gruppens tidligere leder ble dømt for hensynsløs atferd av Kongsberg og Eiker tingrett, sensureres nå videoene slik at personene ikke skal identifiseres. Hvorvidt de har lyktes er derimot usikkert. Blant annet ble en person de konfronterte identifisert av sin egen huseier og kastet ut etter videoen ble publisert, til tross for at videoen var sladdet. 71 Det gjenstår å se om sensureringen har avhjulpet problemet tilstrekkelig til å unngå straffansvar. Det stiller seg så spørsmål om gruppen er et borgervern. Et borgervern er et frivillig ordensvern eller lignende privat virksomhet, som har som formål å opprettholde ro og orden eller drive andre former for rettshåndhevelse på offentlig sted. 72 Typiske borgervernsgrupper patruljerer rundt i det offentlige rom, og griper inn dersom kriminalitet og uorden oppstår. Et eksempel på en slik gruppe i Norge er Odins Soldater som patruljerte i visse norske byer i 68 Jf. straffeloven 16 og bl.a. Rt s. 1455, avsnitt 25 og LF års alder er satt grunnet aldersgrense på flere av nettstedene. 70 Barnas Trygghet (2018) på forsiden. Se kapittel om hvorvidt utsagnet stemmer. 71 NRK (2017). 72 Store norske leksikon (2009). 11

15 perioden Politiloven (pl.) 26 setter et forbud for andre enn politiet å organisere eller delta i privat virksomhet som har dette som formål. 74 Det må dermed vurderes om loven setter skranker for organisasjoner som Barnas Trygghet. Det er en klar forskjell i utøvelsesmetoden til Barnas Trygghet, kontra grupper som normalt anses som borgervern. Barnas Trygghet patruljerer ikke rundt i den hensikt å forhindre kriminalitet eller uorden. Gruppen oppretter falske profiler på datingtjenester og andre chattetjenester på internett med formål om å håndheve groomingbestemmelsen. Det kan derfor vanskelig sies at formålet er å opprettholde ro og orden, ettersom ikke alle lovbrudd søkes håndhevet. Spørsmålet blir derfor om gruppen kan sies å drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted. Frostating lagmannsrett har uttalt at fremgangsmåten til Barnas Trygghet er å anse som privat rettshåndhevelse. 75 Rettshåndhevelsen strekker seg fra kontakten oppsto til og med publiseringen av inkriminerende bilder og opplysninger fra konfrontasjonen. Det er derfor lagt til grunn at gruppen bedriver andre former for alminnelig rettshåndhevelse. Hvorvidt rettshåndhevelsen foregår på offentlig sted beror på om handlingen er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller om den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. 76 Samtalene Barnas Trygghet har med voksne på chatteforum på nett, danner grunnlaget for provokasjonen. Selv om sidene kan besøkes av enhver, blir det etter min mening kunstig å anse det som offentlig sted, ettersom samtalene som inngås er private uten innsyn fra andre besøkende på nettstedet. Det konkluderes etter dette med at Barnas Trygghet ikke er et borgervern i lovens forstand. 73 Spurkland (2016). 74 Se også Mæland (2012) s LF Straffeloven 10 andre ledd. 12

16 2.3 Grensedragningen mellom politi- og privatprovokasjon Politiet bruker stadig sivile ved utførelsen av provokasjon. 77 Sivile er privatpersoner som ikke er polititjenestepersoner, og brukes særlig i forbindelse med infiltrasjon av kriminelle miljøer. 78 Typisk benytter politiet en person som har tilknytning til miljøet for å felle mer alvorligere lovbrytere, typisk bakmenn i narkotikasaker. Utfordringen er å sondre mellom sivile som brukes som agenter og medhjelpere for politiet, 79 og sivile som opptrer på eget initiativ. Sistnevnte omtales i oppgaven som privatprovokatører, og skal ikke identifiseres med politiet. 80 Barnas Trygghet kontakter politiet slik at de kan foreta en eventuell pågripelse i etterkant av provokasjonshandlingen. Chattelogger til bruk som bevismateriale overrekkes også politiet. Det reises derfor spørsmål om Barnas Trygghet kan anses som agenter for politiet eller om de handler som privatprovokatører. Det er av betydning å klarlegge spørsmålet idet identifikasjon med politiet medfører strengere regler for hva provokatøren lovlig kan foreta seg. 81 Der vanlige polititjenestepersoner opptrer som provokatører, identifiseres de naturligvis med politiet. Hvorvidt den sivile provokatøren skal identifiseres med politiet kommer an på om personen har vært i kontakt med politiet forut for provokasjonen. 82 Dersom det aldri har vært kontakt mellom provokatøren og politiet indikerer det at det ikke skal foretas identifikasjon. Etablering av en viss kontakt er altså nødvendig. Det har derimot ikke betydning om det var politiet som inngikk kontakten, eller om medhjelperen tok kontakt med politiet på eget initiativ. I Trondheimheroin Rt s tok en kvinne fra narkotikamiljøet selv kontakt med en politibetjent, og informerte om flere forhold av kriminell karakter. Hun var en kjenning av politiet, og hadde derfor tidligere vært i kontakt med særlig en politibetjent flere ganger. Selv om kvinnen først kom til politibetjenten med informasjon, ble hun likevel identifisert med politiet Se eksempelvis Rt s Hopsnes (2003a) s Uttrykkene brukes litt om hverandre. Se eksempelvis politiagent i Rt s. 1223, s og medhjelper i Hopsnes (2003a) s Hopsnes (2003b) s Se kapittel Hopsnes (2003a) s Rt s. 1223, s

17 Avgjørende er om det har blitt enighet om at den sivile skal hjelpe politiet. 84 I Piratdrosje I Rt s. 473 hadde politiet planlagt en aksjon mot piratdrosjenæringen, og brukte sivile medhjelpere til å opptre som potensielle kunder. Høyesterett la uten videre til grunn at medhjelperne skulle identifiseres med politiet, og behandlet derfor deres opptreden under vilkårene for politiprovokasjon. 85 Det sentrale er om politiet kan sies å ha styrt situasjonen og provokatørens handlinger. 86 En naturlig forståelse av å styre er at politiet må legge planen for og bestemme målet med provokasjonshandlingen som medhjelperen skal gjennomføre. Dersom politiet eksempelvis kun får informasjon om en planlagt provokasjonshandling, er ikke det tilstrekkelig til at handlingen er styrt. Dersom den sivile på eget initiativ gjennomfører provokasjonen og i etterkant gir informasjon til politiet, anses det som informasjon fra en informant som ikke skal identifiseres med politiet. 87 Et grenselandtilfelle kom opp i Piratdrosje II Rt s Drosjenæringen valgte selv å gripe inn for å avdekke piratdrosjevirksomhet, og utga seg for å være potensielle kunder. Politiet ble informert om planen i forkant, og godtok opplegget. Politiet hadde således ikke direkte vært inne og styrt handlingen. Høyesterett la til grunn at situasjonen stiller seg annerledes enn når politiet selv tar initiativet til handlingen. Førstvoterende utdypet likevel ikke videre i hvilken grad godkjennelsen var av betydning. Det ble ikke konkludert med hvorvidt drosjenæringen ble ansett som politiagenter, fordi drosjenæringen uansett ikke hadde utøvd ulovlig provokasjon. 88 Når Barnas Trygghet utøver provokasjon forutsettes det at organisasjonen opptrer på eget initiativ og selv styrer situasjonen. Gruppen har likevel en viss kontakt med politiet ved å informere om møtestedet så politiet kan rykke ut og pågripe gjerningspersonen. Videre bidrar gruppen med bevismateriale i form av chattelogger og lignende, som overleveres til politiet for bruk i straffesaken mot tiltalte. Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig kontakt. 84 Hopsnes (2003a) s Rt s. 473, s Hopsnes (2003a) s NOU 2004: 6 s Rt s. 319, s Se også Hopsnes (2003b) s. 157 som legger til grunn at dommen gir uttrykk for at identifikasjon ikke skal foretas i slike tilfeller. 14

18 Brudd eller forsøk på brudd på groomingbestemmelsen krever at gjerningspersonen har kommet frem til møtet, eller et sted i nærheten av møtestedet. 89 Således er ikke kun avtalen om å møtes tilstrekkelig for straffansvar i forhold til bestemmelsen. Politiet har derfor mulighet til å gripe inn før straffebudet er overtrådt dersom de får beskjed i forkant av konfrontasjonen. Hvorvidt politiet har godtatt planen og opplegget til gruppen, fremgår ikke klart av avgjørelsene som behandles i oppgaven. Hvor lang tid i forveien politiet har fått vite om planen er også usikkert. I LF uttales det kun at provokatøren hadde varslet politiet som ankom kort tid etter konfrontasjonen. Det ble opplyst i samme avgjørelse at i ni andre lignende tilfeller hvor Barnas Trygghet hadde avtalt et møte, ble politiet kontaktet enten i forbindelse med, eller straks etter møtet. Det er derimot ikke lagt frem bevis for dette, og det har ikke lyktes å finne andre kilder som nøyaktig gjør rede for når politiet vanligvis blir kontaktet. Dersom politiet har blitt kontaktet i etterkant av møtet er det klart at samtykke ikke kan sies å foreligge. Da kan ikke politiet påvirke saken, siden hendelsesforløpet alt har utspilt seg. Der politiet visste om møtet i forkant, kan det stille seg annerledes. Tingretten uttalte om samme saksforhold som Frostating lagmannsrett sin avgjørelse, at politiet burde ha grepet inn på et tidligere tidspunkt. Retten hevdet at politiet ble opplyst samme dag som konfrontasjonen fant sted, uten nærmere presisering av tidspunktet. 90 Gitt at det stemmer at politiet ble kontaktet i forbindelse med møtet, i hvert fall samme dag, legger jeg til grunn at det er for nært opp mot konfrontasjonen til å konkludere med at politiet med dette har godkjent aksjonen. To avgjørelser avsagt av EMD kan belyse forskjellen mellom en politiagent og en privatprovokatør. I Allan mot Storbritannia skulle en politiinformant forsøke å fremprovosere en tilståelse fra en medfange. Klageren satt fengslet for et ran, men politiet hadde senere fått kjennskap til at han var involvert i en drapssak og ønsket å tiltale klageren også for dette lovbruddet. Informanten ble identifisert med politiet og ansett som agent, fordi politiet hadde styrt informantens opptreden ovenfor klageren. Domstolen viste til at «the police had coached H. and instructed him to push him for what you can.» 91 Det ble med dette fastslått brudd på 89 Straffeloven TSTRO Allan mot Storbritannia, avsnitt

19 retten til rettferdig rettergang, og samtalen med informanten måtte således behandles under samme regler som for politiavhør. I avvisningsavgjørelsen Shannon mot Storbritannia konkluderte domstolen med at en journalist hadde opptrådt som privatprovokatør. Journalisten hadde fått et tips fra en kilde om at klageren, som var en kjent skuespiller, langet narkotika. Journalisten utga seg så for å være en sjeik, og avtalte et møte med klageren. Lyd- og bildeovervåkning ble gjort av møtet der journalisten kom med en henvendelse om klageren kunne skaffe narkotika, noe han gjerne gjorde. Journalisten publiserte i etterkant en artikkel som avslørte at klageren videreformidlet narkotika. Overvåkningsmaterialet ble deretter levert til politiet som pågrep klageren på dette grunnlag. Domstolen la til grunn at politiet ikke hadde noen anelse om journalistens plan, og fikk først overlevert bevis etter at operasjonen var gjennomført. Det uttaltes at «he was not acting for the police on their instructions or otherwise under their control.» 92 Etter dette konkluderer jeg med at Barnas Trygghet ikke kan anses som politiets medhjelpere, men som privatprovokatører som handler på eget initiativ. 92 Shannon mot Storbritannia, The Law section A. 16

20 3 Hensyn som gjør seg gjeldende ved provokasjon 3.1 Rettssikkerhetshensyn Begrepet rettssikkerhet favner vidt. Det er likevel et fellestrekk at når begrepet brukes i forvaltningen siktes det gjerne til beskyttelse mot maktmisbruk og vilkårlighet fra myndighetene, mulighet til å forutberegne rettsstillingen sin og forsvare egne interesser. 93 Rettssikkerheten skal således garantere for visse begrensninger i hva staten kan foreta seg overfor borgerne, og hva borgerne kan foreta seg ovenfor hverandre. 94 Kriminaliseringshensynet og misbrukshensynet er følgelig presiseringer av dette. 95 Kjernen i rettssikkerhetsbegrepet er å legge grunnlaget for hvordan forholdet mellom borgerne og offentlige myndigheter bør være. I den forbindelse oppstår spørsmålet om hvordan borgerne skal sikres mot overgrep fra myndighetene. 96 I en rettsstat står rettssikkerheten høyt. I strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål er særlig hensynet til forutberegnelighet for borgerne et sentralt element. 97 Det taler for at borgerne skal vernes mot vilkårlige og inngripende inngrep fra staten. Videre må borgerne ha trygghet om at de ikke blir dømt av en domstol uten at skyld er bevist utover rimelig tvil. 98 Staten skal legge grunnlaget for hvilke handlinger borgerne kan utføre, og sanksjonere eventuelle lovbrudd. Det vil således være betenkelig dersom staten først velger ut noen handlinger som straffverdige, for så å påvirke noen til å utføre handlingene i den hensikt å skulle straffe vedkommende. 99 Det går utover borgernes rettssikkerhet dersom de skal frykte at politiet skaper lovbrudd som kan kriminalisere dem. Derfor har demokratiske rettsstater en forutsetning om at det er visse grenser for hvor langt staten kan gå ved kriminalitetsbekjempelse. Begrensninger i adgangen for politiet til å benytte provokasjon er et eksempel hvor hensynet kommer til syne Eckhoff (2014) s Eskeland (2017) s Se kapittel 3.2 og Eskeland (1989) s Eskeland (2016) s Lange-Nielsen (2008) s Hopsnes (2003a) s Eskeland (2016) s

21 Viktige rettssikkerhetsgarantier for politiprovokasjon er å sikre at metoden kun benyttes der vilkårene er oppfylt, og at det er notoritet i gjennomføringen. 101 Det vil si at metoden må være etterprøvbar og kontrollerbar. Siden metoden er ulovfestet er det viktig for rettssikkerheten at Høyesterett fullt ut kan prøve om vilkårene er overholdt. 102 Dersom politiet kan bevise og redegjøre for hvorfor de brukte provokasjon og hvilken aktivitetsgrad de utøvde, kan provokasjonens lovlighet lettere bedømmes. Slik vil borgernes rettssikkerhet lettere bli ivaretatt. I likhet med at politiet kan forlede noen til å begå en straffbar handling, vil frykten for at medborgere skal lure hverandre inn i lovbrudd, også gå utover rettssikkerheten. Særlig der provokatøren har en personlig agenda for å utføre provokasjonen, gjør hensynet seg gjeldende. Rettsikkerheten til personen utsatt for provokasjon vil kunne stå i fare dersom provokatøren har mye å vinne på at provokasjonen lykkes. 103 Det kan for eksempel være dersom privatprovokatøren ønsker å ta hevn på en bestemt person ved å bidra til at vedkommende risikerer straffansvar. Dersom politiet benytter seg av sivile medhjelpere vil medhjelperen i mange tilfeller bli gjengjeldt med strafferabatt dersom vedkommende yter bistand. Provokatøren har da mye å vinne på å hjelpe politiet. Faren for at provokatøren går lenger i provokasjonshandlingen enn tillatt kan derfor øke, og rettssikkerheten til lovbryteren settes således ytterligere i fare. 104 I Trondheimheroin Rt s benyttet politiet seg av en sivil medhjelper for å utføre provokasjonen. Medhjelperen var selv narkotikamisbruker og kjente personen som provokasjonen skulle brukes mot. Høyesterett la således til grunn at det ikke var forsvarlig bruk av medhjelper da dens troverdighet kunne betviles. Det ble videre uttalt at i slike tilfeller «forekommer det meg i strid med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper at politiet velger en informant som selv er narkotikamisbruker, som enten har eller kan få straffesiktelser mot seg og som i det hele vil føle seg og er avhengig av sin politikontakt.» 105 Avgjørelsen setter ikke et forbud mot bruk av sivile medhjelpere, men fokuserer på om gjennomføringen av provokasjonen er kontrollerbar og hvilke motiv som gjør seg gjeldende for provokatøren. 101 NOU 2004: 6 s Se bl.a. Rt s. 1482, s og Andenæs (2016) s Hopsnes (2003a) s Hopsnes (2003a) s Rt s. 1223, s

22 Der politiet bruker en agent, er det politiet som har det overordnede ansvaret for utførelsen av provokasjonshandlingen. Likevel kan de ikke alltid styre provokatørens handlinger fullt ut. Når provokasjonen utføres av en privatprovokatør vil de samme hensynene som nevnt over gjøre seg gjeldende. Privatprovokatøren står i utgangspunktet fritt til å forlede den de ønsker inn i en straffbar handling. Der personlige grunner ligger bak provokasjonen, vil de samme problemene kunne oppstå som der politiet bruker en sivil medhjelper. Oppgaven tar som nevnt for seg tilfeller av privatprovokasjon med grunnlag i groomingbestemmelsen. Saker om seksuelt misbruk av barn og unge skaper ofte stor offentlig interesse, og engasjementet er for mange stort for å avdekke og forhindre slik kriminalitet. 106 Trygve Lange-Nielsen uttrykker at engasjementet som kan oppstå i slike saker lett fører til en «ubalansert vurdering av situasjonen og dermed en risiko for at det begås urett mot de antatte misbrukere.» 107 Han uttaler videre at rettssikkerheten trues i situasjoner som skaper store emosjonelle holdninger i samfunnet. I en tingrettsavgjørelse ble et medlem av Barnas Trygghet tiltalt for å blant annet ha utvist hensynsløs adferd ovenfor flere som hadde blitt utsatt for provokasjon. 108 Mannen ble dømt til fengsel etter å ha offentlig publisert filmer, bilder og tekst som omhandlet de fornærmede. Dommeren uttalte at grunnet de fornærmedes adferd i saken, bidro det til at det kunne være lettere å ha sympati med tiltalte fremfor de fornærmede. 109 Dette viser det spesielle aspektet i slike saker. Noen kan lettere godta brudd på visse regler og rettigheter for å stille potensielle overgripere til ansvar. Det samsvarer med Lange-Nielsen sin uttalelse om at rettssikkerheten kan settes i fare ved slike emosjonelle saker. Groomingsakene som har oppstått etter provokasjon fra Barnas Trygghet, har fått mye omtale i media i tillegg til gruppens egen promotering. Offentliggjøringen kan utgjøre en form for sosial forhåndsdømming. 110 Det kan også stilles spørsmål ved hvorvidt medieomtalen av en sak påvirker dommerne når de skal behandle saken. I så fall kan det være en fare for rettssik- 106 Se til eksempel Barnas Trygghet sin Facebookside med over følgere som angivelig støtter arbeidet deres. 107 Lange-Nielsen (2008) s TKOEI TKOEI Eksempelvis Midtbø (2016). 19

23 kerheten ved at tiltalte allerede er dømt før ankomst i rettssalen. At dommere er høyt profesjonelle mennesker, godt skikket til å vurdere en situasjon på objektivt grunnlag, betviles ikke. Likevel skal det godt gjøres for selv den best trente, å fullstendig overse hva mediene og samfunnet mener om saken som skal behandles. Slike impulser kommer gjerne ubevisst, slik at man ikke egentlig er klar over at påvirkning har skjedd. At dommere kan bli påvirket til en viss grad, er likevel ikke ensbetydende med at rettssikkerheten er truet, idet det må legges til grunn at rettsavgjørelser som regel får riktig resultat Kriminaliseringsfaren Ved å utføre provokasjon er det en underliggende fare for å kriminalisere personer som ikke ellers ville ha handlet kriminelt. Det spesielle ved tiltaleprovokasjon er at politiets inngripen kommer før lovbruddet faktisk har blitt begått. Utgangspunktet for å bevare rettssikkerheten må være at borgerne ikke skal kriminaliseres av politiet. Spesielt gjelder dette især de borgere som ellers er lovlydige. 112 Politiets oppgave er å forebygge kriminalitet, og med det ikke skape den. 113 Provokasjon vil derfor kunne være i strid med en av politiets mest grunnleggende oppgaver. I tilfeller der det allerede er sterk mistanke om kriminell aktivitet, er det mindre sannsynlig at politiet fremprovoserer en straffbar handling. Kriminaliseringsfaren er lav når gjerningspersonen allerede er på kant med loven. Da kan det med større sikkerhet slås fast at den straffbare handlingen uansett ville blitt begått. 114 Rammene for hvor langt politiet kan gå i provokasjonen utvides dermed. 115 Personer som har hatt en forbrytersk tanke kan kanskje lettere tenkes å bli påvirket til å begå en kriminell handling. Likevel må det tas i betraktning at en forbrytersk tanke ikke er tilstrekkelig for straffellelse. Før en kriminell handling utføres, har gjerningspersonen fortsatt mulighet til ombestemme seg. De fleste forberedelseshandlinger er således straffrie, og kriminaliseringsfaren slår også ut i disse tilfellene. 111 Ottosen (2008) s NOU 2004: 6 s Politiloven 2 nr Hopsnes (2003a) s NOU 2004: 6 s

24 Dersom noen først har blitt ledet til å begå et lovbrudd, er det antatt at det oppstår en økt risiko for å utføre kriminalitet senere. Videre får lovbryteren et rulleblad og blir ofte stemplet som kriminell selv etter å ha sonet straffen. Det kan medføre vanskeligheter med å komme inn i lovlydige miljøer, som følgelig trekker personen tilbake til det kriminelle miljøet. 116 Kriminaliseringsfaren er høyere der det benyttes provokasjon mot personer eller miljøer hvor mistanke ikke foreligger. Her ligger den virkelige faren for å kriminalisere ellers lovlydige borgere. Når provokasjonshandlingen ikke begrunnes i mistanke, kan det vanskelig begrunnes at målet er å bekjempe eller avdekke kriminalitet. Det gir heller uttrykk for et mål om å få straffedømt flest mulig, snarere enn å hindre virkelige lovovertredere. Det kan argumenters med at borgerne uansett har en plikt til å ikke begå straffbare handlinger, selv under påvirkning. Lovbrudd blir til stadighet begått som følge av ulik påvirkning. Det betyr at det alltid er en påvirkningsfare, selv om påvirkningen ikke utføres av en som med vilje har gått inn i rollen som provokatør. Slik påvirkning anses ofte som medvirkning, der følgen kan bli at også medvirkeren straffes for lovbruddet. 117 Likevel vil ikke lovbryteren ha handlet noe mindre straffverdig, til tross for påvirkningen. 118 Det må derfor konkluderes med at provokasjon ikke kan være en unnskyldningsgrunn for utførelsen av lovbruddet, men at det ikke aktivt skal jobbes for å få personer tiltalt for kriminelle overtredelser. Også provokatørens aktivitetsgrad har betydning ved vurderingen av kriminaliseringsfaren. Det er liten fare for kriminalisering når initiativet ligger hos gjerningspersonen, mens provokatøren spiller en mer passiv rolle. Også i disse tilfellene kan det sannsynliggjøres at handlingen uansett ville ha blitt begått av gjerningspersonen. Det er således ikke provokatøren som har gjort lovbryteren kriminell. Motsatt er kriminaliseringsfaren betydeligere der provokatøren spiller en aktiv og overtalende rolle Hopsnes (2003b) s Straffeloven Se Andorsen (2001) s Hopsnes (2003a) s

25 3.3 Misbruksfaren Provokasjon kan medføre fare for misbruk til andre formål enn der metoden i utgangspunktet er tiltenkt. Særlig har politiet mulighet til å utøve provokasjon, uten å selv bli straffeforfulgt. 120 Dette gjelder også i tilfeller der grensen for ulovlig provokasjon er overtrådt. Det tilsier at det er mulig å misbruke instituttet. Særlig gjør misbruksfaren seg gjeldende der provokasjon utøves ovenfor personer som provokatøren har kjennskap til fra før. 121 Det kan oppstå fare for at provokatøren har sett seg ut en bestemt person i ønske om å kriminalisere nettopp denne. Årsaken til provokasjonen kan i så henseende bygge på usaklige motiv. Særlig gjelder dette i tilfeller der provokasjon benyttes til å kriminalisere eksempelvis politiske eller personlige fiender. 122 Privatpersoner kan gå lengre enn politiet i provokasjonsutøvelsen. 123 Ved privatprovokasjon, eller politiets bruk av sivile medhjelpere, vil det derfor også oppstå en fare for at de vil utnytte det til å kriminalisere bestemte personer. 124 Dersom den sivile ikke identifiseres med politiet kan det som sådan føre til økt misbruk, idet det legges færre begrensninger på utøvelsen av provokasjonen. Det har vist seg at det skal en del til for at en privatprovokatør får straffansvar for sine handlinger, noe som også øker misbruksfaren. 125 Det samme gjelder dersom politiet eksempelvis har et sterkt ønske om å felle en spesifikk kriminell gruppe i stedet for å gå på hele miljøet. Typisk kan det skje ved at politiet konsekvent prøver å fremprovosere narkotikahandel mot en gruppe. Utgjør denne gruppen et stort problem i det kriminelle miljøet, vil det være mindre misbruksfare enn der gruppen ikke skiller seg ut negativt. Politiets aktivitetsgrad har igjen betydning, ettersom tilbud av narkotika til en infiltrert politimann trolig ikke vil anses som provokasjon. 126 Det er med andre ord bare i tilfeller der provokatøren har kjennskap til gjerningspersonen at misbruksfaren kan inntre. 120 Se kapittel Hopsnes (2003a) s NOU 2004: 6 s Se kapittel og Hopsnes (2003a) s Se kapittel 5.2 og Hopsnes (2003a) s

26 Misbruksfaren får også en side til selvinkrimineringsvernet ved politiets provokasjonsutøvelse. 127 Vernet dekker verbale handlinger, slik at en mistenkt ikke har plikt til å forklare seg om hendelser som kan inkriminere dem selv. 128 Også selvinkriminering gjennom faktiske handlinger omfattes av vernet. 129 Ved politiprovokasjon er det selvinkriminering gjennom faktiske handlinger, idet lovbryteren ikke vet at han er i kontakt med politi. Annerledes blir det ved privatprovokasjon. Selvinkrimineringsvernet får ikke samme virkning ovenfor privatpersoner, ettersom enhver står fritt til å stole på og inkriminere seg selv overfor dem de måtte ønske. 130 Det er således ikke brudd på vernet at lovbryteren velger å snakke seksuelt, med det lovbryteren tror er et barn, selv om det senere viser seg å være en privatprovokatør. 3.4 Tiltro til politiet Samfunnet skal først og fremst ha en generell tiltro til politiet. Det er politiet som har til oppgave å fremme rettssikkerheten og tryggheten til borgerne, samt bekjempe kriminalitet. 131 Målet med bekjempelse av kriminalitet er nettopp grunnen til at politiet er gitt adgang til å benytte provokasjon ved visse lovovertredelser. Hensynet til den alminnelige tillit til politiet tilsier likevel en begrensning i adgangen, idet grensene for etterforskningen er grunnleggende for rettssikkerheten. 132 Slik opprettholdes rettsstaten som kun gjør inngrep når straffbare handlinger begås, kontra konstant kontroll og overvåkning gjennom en politistat. 133 Det følger av dette at borgerne må kunne stole på at politiet er der for å beskytte dem, og følgelig ikke lure dem inn i straffbare handlinger. Sør-Trøndelag tingrett bemerket i et tilfelle av privatprovokasjon, at politiet burde ha grepet inn i saken på et tidligere tidspunkt. Politiet ble informert om at et møte skulle skje mellom tiltalte og provokatøren i den hensikt å avdekke gjerningspersonen og filme møtet. Politiet ankom først etter at møtet hadde funnet sted og pågrep tiltalte. Retten mente at politiet burde 127 SP art. 14 nr. 3 og innfortolket i EMK art. 6 nr Se også straffeprosessloven 232 første ledd. 129 Øyen (2010) s Se Torgersen (2009) s Politiloven 1 og Rt s. 1076, s og Rt s. 1482, s Hopsnes (2003b) s

27 overtatt etterforskningen, slik at konfrontasjonen mellom tiltalte og provokatøren ikke fant sted. 134 Ved å avvente med å rykke ut i en slik situasjon, kan det oppfattes som et samtykke til at privatpersoner tar på seg politiets oppgaver. Tingretten uttalte følgende: «Vår rettstradisjon er bygget på at det er politiet, og ikke privatpersoner, som skal etterforske og avdekke straffbare handlinger. Derved sikres man at grunnleggende rettssikkerhetsgarantier overholdes.» 135 Videre kan domstolens tillit til politiet ta skade ved at det kan settes spørsmålstegn ved bevisene politiet bringer inn for retten. Dersom det er trekk ved etterforskningen, blir ikke bevisene tilstrekkelige, og utgjør følgelig et rettssikkerhetsproblem. 136 Rettssikkerhetsgarantier tilsier at beviset ikke burde føres ved slike tilfeller. 137 Der politiet har spilt en aktiv rolle ved utførelsen av et lovbrudd, vil graden av aktivitet kunne variere. Av den grunn kan det oppstå uklarheter også i lovbryterens aktivitetsgrad og forbryterske vilje. Slike uklarheter ved etterforskningen og manglende kontroll med provokasjonen kan følgelig redusere bevisvekten. Notoritet rundt utførelsen av provokasjonen er derfor viktig for å avhjelpe dette TSTRO TSTRO Bratholm (1998) s Øyen (2016) s Hopsnes (2003a) s

28 4 Vilkår for provokasjon 4.1 Innledning Det er ovenfor gjort rede for de ulike hensynene som særlig gjør seg gjeldende ved provokasjon. Det er tydelig at det stiller seg større betenkeligheter ved politiprovokasjon, ettersom de opptrer under statlig virke. Hopsnes nevner likevel at «[s]elv om politiprovokasjon bygger på andre hensyn enn alminnelig sivil provokasjon, kan det reises spørsmål om ikke enkelte sivile provokasjoner må behandles på samme måte som politiprovokasjon selv om de ikke er styrt av politiet.» 139 Særlig der media er innblandet i provokasjonen vil det kunne føre til store skadevirkninger. I slike tilfeller vil mange av de samme hensynene gjøre seg gjeldende som ved bruk av politiprovokasjon, fordi konsekvensene for offeret blir de samme. På den måten gjør både misbruks- og kriminaliseringsfaren seg gjeldende. 140 Dette legger opp til en vurdering av vilkårene for politi- og privatprovokasjon. Vilkårene for politiprovokasjon settes som skranke, ettersom vilkårene for privatprovokasjon i liten grad er oppstilt. Vilkårene som kan ha sammenligningsgrunnlag vil bli mest utførlig behandlet. 4.2 Grunnvilkåret Generelt Grunnvilkåret for politiprovokasjon er at politiet ikke må fremkalle en handling som ellers ikke ville ha blitt begått. Påvirkning i form av visse endringer i tid, sted eller utførelse av lovbruddet vil derimot stort sett godtas. 141 Det betyr at provokasjon kun er tillatelig dersom politiet kan legge til grunn at lovbruddet hadde blitt begått uavhengig av deres innblanding. I dette ligger et forbud mot konstitutiv provokasjon. 142 All provokasjon er ikke nødvendigvis konstitutiv, så lenge grunnvilkåret ikke overstiges. Dersom politiet går utover grunnvilkåret er det lagt til grunn i en rekke høyesterettsavgjørelser at tiltalte ikke kan straffedømmes. 143 Straff vil 139 Hopsnes (2003a) s. 92 (original kursivering). 140 Hopsnes (2003a) s Rt s. 1076, s jf. bl.a. Rt s. 473 og Rt s Torgersen (2009) s Se blant annet Rt s. 1088, s. 1091, Rt s. 407, s. 410, Rt s avsnitt 14, Rt s. 1455, avsnitt

29 i slike tilfeller virke støtende og i strid med den alminnelige rettsbevissthet. 144 Ulovlig provokasjon medfører med andre ord til frifinnelse for tiltalte på ulovfestet grunnlag, med begrunnelse i at det foreligger saksbehandlingsfeil som berører skyldspørsmålet. 145 Dersom provokasjonen medfører brudd på tilleggsvilkårene, blir ikke følgen automatisk frifinnelse som sådan. Det må foretas en helhetsvurdering om hvorvidt etterforskningen er beheftet med så alvorlige mangler at det burde lede til frifinnelse av tiltalte. 146 Å klarlegge hvor grensen mot konstitutiv provokasjon går er derfor svært sentralt. For å bedømme om et lovbrudd er fremprovosert av politiet, må det være årsakssammenheng mellom provokasjonen og forbrytelsen. Andorsen hevder at årsakssammenheng foreligger dersom lovbruddet ikke hadde blitt utført dersom provokasjonen tenkes bort. 147 Hopsnes mener på sin side at politiets handlinger må være en nødvendig betingelse for gjennomførelsen av lovbruddet for at det skal være årsakssammenheng. 148 Spørsmålet blir så om «politiets kontakt har vært årsak til en endring i objektets handlinger på en måte som enten har gjort handlingen straffbar eller gjort handlingen mer straffverdig.» 149 For å konstatere årsakssammenheng må forbryteren først være i uvisshet om politiets innblanding, og det må videre ha vært en «kontakt mellom provokatøren og objektet som har vært styrende for den kriminelle adferden.» 150 Det avgjørende er hvorvidt politiet eller deres medhjelpere har kommunisert direkte med lovbryteren, enten muntlig eller skriftlig, og som sådan ytt påvirkning. 151 Det betyr ikke at det må ha vært fysisk kontakt mellom partene, men det må foreligge mer enn ren tilrettelegging av situasjonen. 152 Dersom en politikvinne eksempelvis står forkledd som en prostituert i et område med mye prostitusjon og en person ønsker å kjøpe 144 Se særlig Rt s. 1088, s og Rt s avsnitt Andenæs (2016) s Se Rt s. 407, s Andorsen (2001) s Hopsnes (2003a) s Hopsnes (2003a) s. 98 (original kursivering). 150 Hopsnes (2003a) s. 83 (original kursivering). 151 Se for eksempel Rt s. 268 der politiet ikke hadde provosert frem en handling hos en tredjeperson som kun hadde kontakt med og ble trukket inn i saken av oppdragsgiver av et narkotikaparti, etter at den opprinnelige mottakeren ble avslørt av politiet. 152 Hopsnes (2003a) s

30 seksuelle tjenester, foreligger kun tilrettelegging og ikke faktisk provokasjon. Det samme gjelder hvis politiet under dekke mottar et tilbud om å kjøpe narkotika. 153 Uavhengig av om politiets handlinger er en nødvendig betingelse for lovbruddet, er det likevel ikke brudd på grunnvilkåret dersom påvirkningen har vært for fjern og indirekte. 154 Som nevnt modereres grunnvilkåret ved at visse endringer i tid, sted og utførelse av lovbruddet ikke medfører ulovlig provokasjon. Begrunnelsen er at slike endringer ofte spiller lite inn på hendelsesforløpet, og er ofte årsaken til at provokasjonen anses som for fjern og indirekte. For eksempel vil det normalt ikke ha betydning om provokatøren som utgir seg for å være kjøper av et narkotikaparti avtaler et annet tidspunkt for overleveringen. Tidsforskyvningen bør likevel ikke bli så stor at det kan oppstå spørsmål om det hadde innvirkning på utførelsen av lovbruddet. 155 Dersom politiet fremskynder handlingen, kan det tenkes at forbryteren hastes ut i en situasjon som han hypotetisk sett kunne trukket seg fra dersom han hadde fått lengre betenkningstid. Det er derfor en underliggende risiko for at det blir begått et lovbrudd som kanskje ville ha forblitt på planleggingsstadiet dersom politiet ikke hadde blandet seg inn. 156 Samme gjelder de tilfeller der forbryteren kanskje er usikker på om han vil utføre lovbruddet, mens politiet aktivt presser på for å få en avtale. 157 I Rt s ante mottakeren av et narkotikaparti mistanke om at politiet var involvert i salget som førte til at den opprinnelige overleveringen ikke ble gjennomført. Politiet ba så informanten som skulle overlevere narkotikaen om å ringe oppdragsgiveren sin. Partiet ble deretter overlevert til en annen mottaker to dager senere. Politiets inngripen besto kun i å initiere telefonsamtalen. Resten av hendelsesforløpet var ikke påvirket av politiet, men et resultat av oppdragsgiverens handling ved at han skaffet en ny mottaker som ble trukket inn i situasjonen. Denne endringen i tid ble godtatt, og politiets handling ble ansett for fjern og indirekte til å ha fremkalt det straffbare forholdet Omtales av noen som salgsprovokasjon, uten at det vil gås nærmere inn på her. Se for eksempel Hopsnes (2003a) s Se bl.a. Rt s. 1076, s Andorsen (2001) s Hopsnes (2003a) s Andorsen (2001) s Rt s. 1482, s

31 Heller ikke små endringer i stedet for utførelsen av lovbruddet, fører til at politiet handler ulovlig. Dersom handlingen eksempelvis begås i en annen by enn opprinnelig tenkt fordi politiet lettere kan pågripe gjerningspersonen der, vil ikke det ha innvirkning på handlingens straffverdighet. I Rt s. 268 ble en sjåfør som hadde med et betydelig kvantum av narkotika stoppet i tollen. Narkotikaen skulle i utgangspunktet overleveres til mottaker i Oslo. Politiet anmodet sjåføren til å bistå med å avdekke mottakeren, og leveringsstedet ble deretter endret til Sarpsborg. Endringen medførte at en annen mottaker ble trukket inn som følge av politiets inngripen, men Høyesterett anså det som for fjernt og indirekte til å knyttes opp til politiets provokasjon. 159 Høyesterett tilla heller ikke betydning for provokasjonens lovlighet at politiet i Rt s hadde endret leveringsstedet for et narkotikaparti fra Danmark til Norge. 160 Også denne endringen og medfølgende konsekvenser, ble ansett å være for fjern og indirekte til at provokasjonen var ulovlig. Dersom provokatøren bidrar til at lovbruddet blir utført på en litt annen måte enn opprinnelig tenkt, medfører heller ikke det brudd på grunnvilkåret. Det gjelder såfremt den fremprovoserte metoden ikke er mer straffverdig enn den opprinnelig tenkte. 161 Det betyr at provokasjonen er lovlig dersom lovbruddet er det samme, og utfallet hadde blitt noen lunde likt dersom politiet ikke hadde påvirket handlemåten. Annerledes blir det ved tilfeller hvor gjerningspersonen for eksempel har planer om å begå et tyveri, men i stedet utfører et ran som konsekvens av politiets påvirkning. Eller der narkotikaleverandøren skal levere hasj, men i stedet blir påvirket av politiet til å levere heroin. Provokasjonen medfører her overtredelse av et klart mer alvorlig lovbrudd, og grunnvilkåret overtrås. Begrensninger i hvilke provokasjonshandlinger som er lovlige er også innfortolket i EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang. EMD har tolket provokasjon i lys av bestemmelsen og det viser seg at norsk rettspraksis har lagt seg omtrentlig på samme linje. 162 Det avgjørende etter EMDs tolkning er, i likhet med norsk rett, at politiet ikke må fremprovosere en straffbar hand- 159 Rt s. 268, avsnitt Rt s. 1076, s Andorsen (2001) s Rt s. 1455, avsnitt

32 ling som ikke ellers ville blitt begått. 163 Momenter av særlig betydning for art. 6 er hvorvidt det foreligger mistanke mot tiltalte, provokatørens aktivitetsgrad og om etterforskningen er underlagt forhåndskontroll og løpende kontroll med gjennomføringen. 164 Behovsgraden for å avdekke kriminaliteten er et moment, der særlig provokasjon ved avdekking av narkotikavirksomhet har blitt godtatt. 165 Ved privatprovokasjon er grunnvilkåret det samme, men med visse moderasjoner. Den grunnleggende dommen på området er Rt s. 1455, der en mor utga seg for å være sin mindreårige datter ovenfor en eldre mann som hadde kontaktet datteren over internett. 166 Høyesterett bemerket at det normalt vil føre til straffansvar for lovbryteren i tilfeller av privatprovokasjon. Frifinnelse kan likevel tenkes i disse tilfellene, men førstvoterende uttalte videre at terskelen for frifinnelse må være høy. 167 Grensene for lovlig og ulovlig privatprovokasjon er dermed ikke direkte oppstilt, men Høyesterett definerer det i stedet som en vurdering rundt hvilke tilfeller frifinnelse kan skje. Utgangspunktet for frifinnelse er at tiltalte må ha blitt forledet av en privatperson til å utføre en handling som ellers ikke ville blitt begått. Grunnvilkåret er med andre ord likelydende som ved politiprovokasjon. Forskjellen ligger i at der politiet eller deres medhjelpere provoserer frem en handling som ellers ikke ville blitt begått, anses det som ulovlig provokasjon. Ved privatprovokasjon modereres derimot grunnvilkåret med noen tilleggsvilkår. Uavhengig av om grunnvilkåret er oppfylt ved privatprovokasjon, må det i tillegg etter en totalvurdering «virke støtende og i strid med den alminnelige rettsfølelse å straffedømme den som er blitt lurt.» 168 Hvis man snur på førstvoterendes uttalelse, vil man dermed kunne oppstille grensene for ulovlig privatprovokasjon. Privatpersonen må ikke provosere frem en handling hos objektet som ellers ikke ville blitt begått, som vil virke støtende i den grad at det vil være i strid med den alminnelige rettsfølelse å straffedømme tiltalte. 163 Teixeira de Castro mot Portugal, avsnitt 32 og Torgersen (2009) s Teixeira de Castro mot Portugal, avsnitt Se eksempelvis Frøberg (2016) s Rt s avsnitt Rt s avsnitt

33 Ved politiprovokasjon begrunnes frifinnelse på grunnlag av ulovlig provokasjon som nevnt med at straff i slike tilfeller ville være støtende og i strid med den alminnelige rettsbevissthet. 169 Formuleringen er svært lik tilleggsvilkåret for privatprovokasjon, og jeg legger til grunn at det ikke er noen meningsforskjell ved begrepene rettsbevissthet og rettsfølelse. Spørsmålet er hva som ligger i denne formuleringen. Det slås fast at formuleringen må ha ulik betydning ved politi- og privatprovokasjon. Ved politiprovokasjon vil brudd på grunnvilkåret alene medføre at straff virker støtende og i strid med den alminnelige rettsbevissthet. Dersom privatprovokatører har fremprovosert en handling som ellers ikke ville blitt begått, er derimot ikke det tilstrekkelig for å anse det som støtende og i strid med den alminnelige rettsfølelse. 170 Det kommer til uttrykk ved at Høyesterett klart fastsetter at terskelen for frifinnelse ved privatprovokasjon må være høy, og således høyere enn ved politiprovokasjon. I vurderingen av privatprovokasjon vektlegges blant annet «hvilket rettsgode som er beskyttet, tiltaltes handlemåte og hvor sterk grad av tilskyndelse som foreligger.» 171 Rettsgodet i sakene oppgaven behandler er å beskytte barn mot seksuelle overgrep som følge av kontakt på internett. Det legges stor vekt på beskyttelse av dette rettsgodet idet voksne har mulighet til å ha direkte kontakt med barn via sosiale medier, der foresatte kan utøve lite kontroll. 172 Som eksempel på når det kan anses støtende og i strid med den alminnelige rettsfølelse å straffe tiltalte, nevnes tilfeller der provokatøren er fornærmede selv, en som har utgitt seg for å være fornærmede, eller som har utført provokasjonen for å ivareta fornærmedes interesser. 173 Frifinnelse kan dermed tenkes på dette grunnlag. I sakene som involverer Barnas Trygghet, er det ingen fornærmede siden profilene kun er fiktive. Det kan likevel drøftes hvorvidt Barnas Trygghet kan sies å ha utgitt seg for å være fornærmede. Med fornærmede vil det i normale tilfeller ses hen til en konkret person. Selv om fornærmede her ikke var en virkelig person, er det likevel brukt virkelige bilder av barn. Gruppen har således utgitt seg for å være barnet både via bilder og dialog. Det ser imidlertid ikke ut til at retten har vurdert dette momentet i avgjørelsene som omtales i oppgaven. Hvor- 169 Se spesielt Rt s. 1088, s og Rt s. 1659, avsnitt Se likevel TOSLO der rettens mindretall ser ut til å legge samme betydning av uttrykket til grunn som ved politiprovokasjon. 171 Rt s. 1455, avsnitt LF Rt s. 1455, avsnitt

34 vidt retten uten videre legger til grunn at Barnas Trygghet ikke kan sies å utgi seg for å være fornærmede, eller om andre hensyn veier tyngre er usikkert. Etter mitt skjønn, er det lite som taler for at utfallet skal bli ulikt der Barnas Trygghet utfører provokasjonen, og situasjoner der provokatøren faktisk var en mindreårig jente med samme formål som gruppen. Reelle hensyn tilsier at tiltaltes handlemåte er vel så straffverdig der mennesket bak profilen faktisk er mindreårig, som der profilen er fiktiv. For tiltalte som ikke ser personen bak profilen, vil jo begge tilfellene som sådan oppleves likt Initiativtakeren Hva som ligger i grunnvilkåret og hvor grensen går kan være uklart i grensetilfellene. Ved vurderingen av om vilkåret er oppfylt, må det legges betydelig vekt på initiativtakeren til handlingen. 174 Initiativet tillegges betydning i den grad at dersom initiativet kommer fra lovbryteren alene, vil det ikke være provokasjon som sådan. Det er for eksempel ikke provokasjon i oppgavens forstand, dersom en sivilkledd polititjenesteperson får tilbud om å kjøpe narkotika mens han befinner seg i et område med narkotikavirksomhet. Dette er kun en passiv aksept, og provokatøren viser således ikke initiativ. 175 Initiativet er også tillagt betydning av EMD i vurderingen av hvorvidt EMK måtte anses krenket. I Teixeira de Castro mot Portugal ble betydningen av politiets initiativ vurdert når det skulle tas stilling til om politiet hadde fremkalt en handling som ellers ikke ville blitt begått. Domstolen fastslo at politimennene ikke hadde holdt seg tilstrekkelig passive ved utførelse av provokasjonen, men i stedet «exercised an influence such as to incite the commission of the offence.» 176 Motsatt ble utfallet i Shannon mot Storbritannia. 177 Domstolen avviste avgjørelsen med grunnlag i at det ikke var brudd på EMK art. 6 og la seg på linje med nasjonal rett. Det ble vektlagt at «[t]he crime was not instigated or incited by the journalist; he simply provided an opportunity to commit an offence and the applicant willingly took advan- 174 Rt s. 1076, s Andenæs (2009) s Teixeira de Castro mot Portugal, avsnitt 39. Min utheving. 177 Se kapittel 2.3 om saksforholdet. 31

35 tage.» 178 Det vises til at provokatøren utviste liten grad av initiativ, og at klageren «had not been entrapped into committing an offence but had volunteered, offered and agreed to supply drugs without being subjected to pressure.» 179 Det følger av Shannon-saken at initiativet må tillegges betydning også ved privatprovokasjon. Høyesterett har ikke eksplisitt uttalt at initiativet skal tillegges vekt, men et vurderingsmoment er hvor sterk grad av tilskyndelse som foreligger. 180 Høyesterett har lagt til grunn ved politiprovokasjon at initiativet skal tillegges betydning, men at det er vanskelig å trekke opp generelle retningslinjer for begrensningene som ligger på provokasjonshandlingen. 181 Vurderingen må ofte tas i forhold til hver enkelt sak, idet spørsmålet kan tenkes å komme opp i svært forskjelligartede situasjoner der ulike hensyn gjør seg gjeldende. 182 Initiativet og graden av tilskyndelse blir derfor gjerne to sider av samme sak. Selv om situasjonene ofte er ulike, er det hensiktsmessig å se hen til noen avgjørelser for å få et bilde av hvilken provokasjonsgrad som er tillatt, herunder initiativets betydning. Først behandles noen utvalgte avgjørelser om politiprovokasjon. I piratdrosje I Rt s. 473 sto to medhjelpere av politiet på gaten i et område hvor politiet antok at piratdrosjevirksomhet var utbredt. Medhjelperne stoppet en tilfeldig bil som passerte og spurte om skyss. Medhjelperne fikk positivt svar, og spurte så om hvor mye de skulle betale. Det ble deretter utferdiget forelegg mot sjåføren for piratdrosjevirksomhet. Høyesterett anså dette som ulovlig provokasjon, i den grad lovbruddet var klart initiert av politiets medhjelpere. De vektla at det ikke var noe som tilsa at sjåføren ville stanset på eget initiativ, eller at andre ville ha stanset han og bedt om skyss mot betaling. 183 I Skrik Rt s. 407 hadde Skrik-maleriet blitt stjålet fra Nasjonalgalleriet, og politiet planla en aksjon for å få bildet tilbake. Norsk politi planla i samarbeid med engelsk politi, at to engelske agenter skulle utgi seg for å være representanter for en amerikansk stiftelse som 178 Shannon mot Storbritannia, The Law. 179 Shannon mot Storbritannia, The Law, Section A 180 Rt s. 1455, avsnitt Rt s. 1076, s Rt s. 1088, s Rt s. 473, s Høyesterett fant også at alvorlighetsgraden av lovbruddet ikke kunne begrunne politiets bruk av provokasjon, og frifant tiltalte også av den grunn. 32

36 ønsket å betale en løsesum for maleriet. Agentene møtte tiltalte og en kunsthandler hvor de fikk overlevert maleriet i bytte mot løsesummen. Samtidig ble tiltalte arrestert. Høyesterett godkjente aksjonen i dens formål å få overlevert maleriet tilbake i uskadet tilstand. 184 Som følge av aksjonen ble gjerningspersonen i tillegg tiltalt for et nytt forhold, nemlig heleri. Lagmannsretten konkluderte i sin avgjørelse om samme sak, at hendelsesforløpet ikke utgjorde ulovlig provokasjon. Det ble lagt til grunn at politiet ikke hadde påvirket tiltaltes forbryterske handling, idet tiltaltes hensikt hele tiden var å bidra til at maleriet ble utlevert mot en løsesum. Høyesterett slo fast at det derimot ikke er tilstrekkelig å vise til gjerningspersonens hensikt ved vurderingen. Provokasjonen ble ansett ulovlig, og førstvoterende uttalte at dersom «politiets aksjon tenkes borte, synes det helt uklart når og hvorledes en tilbakelevering mot en løsesum i tilfelle kunne vært gjennomført.» 185 Politiet hadde med andre ord utvist for stort initiativ til handlingen. Ulovlig provokasjon ble også fastslått i Rt s I saken opptrådte en innsatt i et fengsel som medhjelper for politiet og ble utstyrt med lydopptaker. Han ble så instruert av politiet til å fremprovosere en tilståelse fra en annen innsatt om planleggingen av drap på en medfange. Medhjelperen foreslo ovenfor tiltalte at han skulle kontakte broren sin som kunne utføre drapet, og prisen for leiemordet ble avtalt. Høyesterett mente at medhjelperen skapte en situasjon og initierte til et opplegg som det ikke kunne legges til grunn at tiltalte selv ville ha kommet opp med uten hans påvirkning. 186 Høyesterett godtok politiets påvirkning i Rt s En narkotikakurer ble varetektsfengslet og politiet ble kjent med et telegram som kureren mottok. Det fremkom av telegrammet at kureren ville få oversendt narkotika fra bakmannen i Amsterdam. Politiet hadde kjennskap til bakmannen som var antatt å drive en omfattende narkotikavirksomhet. Telegrammet ble fulgt opp av en telefonhenvendelse til kurerens mobil, hvor en politimann besvarte samtalene under dekke av å være kureren. Politimannen godtok tilbudet og mottok et parti med amfetamin fra en kurer, som senere ble pågrepet. Det ble til ingen nytte anført at det var politiet som gjenopplivet tilbudet av narkotikapartiet etter at politiet utga seg for å være kureren. Høyesterett la til grunn at initiativet til overleveringen av partiet kom fra leverandørene via 184 Rt s. 407, s Rt s. 407, s Rt s. 120, avsnitt

37 telegrammet, og senere via telefon. Politiet hadde derfor ikke påvirket utfallet annet enn det som uansett ville ha utspilt seg. At politiet ga uttrykk for fremskyndelse av leveringen grunnet tidspress var ikke tilstrekkelig til å utgjøre ulovlig provokasjon, da det løp en risiko for at leverandørene skulle finne ut at den virkelige kureren var varetektsfengslet. 187 Lovlig provokasjon forelå også i Rt s der flere mottakere av et narkotikaparti ble tiltalt. Politiet overbeviste to trailersjåfører som ble stoppet i tollen med 199 kilo hasjisj, om å hjelpe dem med å avdekke mottakerne av partiet. Den opprinnelige mottakeren trakk seg fra overleveringen etter å ha forstått at politiet fulgte etter traileren med politiets medhjelpere. Politiet ba deretter medhjelperne om å ringe oppdragsgiveren som sørget for at en annen person mottok partiet i stedet. Den nye mottakeren ble pågrepet av politiet idet han fikk utlevert lasten, og gikk med på å hjelpe politiet med å avdekke enda en mottaker. Høyesterett la til grunn at det ikke var av betydning at politiet hadde vært årsak til at den opprinnelige mottakeren trakk seg slik at nye mottakere kom inn i bildet. Avgjørende for at de nye mottakerne ble trukket inn var grunnet oppdragsgiveren sine handlinger, ikke politiets. Politiets initiativ lå kun i en oppfordring til telefonsamtalen med oppdragsgiveren, og hadde ikke fremkalt en straffbar handling som sådan. 188 Ut i fra avgjørelsene kan det trekkes ut at enhver form for påvirkning ikke er brudd på grunnvilkåret. I tilfeller der politiet kun har fulgt opp en henvendelse, eller spilt med er provokasjonen lovlig. Det kreves altså ikke at politiet har holdt seg passiv, såfremt det fremgår klart at lovbryteren uansett ville ha handlet likt, eller i det minste tett opp mot det hendelsesforløpet som utspilte seg. Det legges mye vekt på initiativet i de tilfellene hvor lovbryteren har vært initiativtakeren. Det letter domstolenes bevisvurdering av om grunnvilkåret er overtrådt, og politiet kan lettere begrunne egen handlemåte. Likeledes er domstolene forsiktige med å dømme tiltalte der det er tvil om hvem som har vært den virkelige initiativtakeren. Større grad av initiativ fra politiets side kan sette spørsmålstegn ved om lovbryterens virkelige hensikt var å begå den kriminelle handlingen. I slike tilfeller skal tvilen komme tiltalte til gode Rt s. 1076, s Rt s. 1482, s Se eksempelvis Rt s. 1659, avsnitt

38 Ved privatprovokasjon er det som nevnt mer som skal til for at provokasjonen skal anses ulovlig. Initiativets betydning vil derfor kunne variere fra de ovennevnte dommer. I Rt s hadde en eldre mann hatt kontakt med en mindreårig på nettet og gitt uttrykk for at han ønsket å møtes. Moren til fornærmede tok over samtalen etter at datteren fortalte om situasjonen. Moren utga seg deretter for å være datteren, med det formål å få avtalt et møte slik at politiet kunne pågripe mannen. Moren foreslo flere ganger å ringe tiltalte og å møtes hjemme hos han. Det ble etter hvert gjort avtale om å møtes utenfor togstasjonen. Moren varslet politiet i forkant som møtte opp og pågrep tiltalte. Kontakten pågikk over lengre tid og tiltalte hadde ikke spurt om å møtes idet moren tok over kontakten for datteren. Førstvoterende fastslo at provokatøren hadde vist slikt initiativ som bidro til å styrke tiltaltes forsett, men likevel ikke i den grad at det ville være støtende å dømme tiltalte. Det var tiltalte som først tok kontakt, og som først uttrykte et ønske om å møtes. I og med at kontakten pågikk over tid, ville han hatt god tid til å trekke seg fra avtalen og brutt kontakten dersom han ønsket det. 190 Tiltaltes grad av initiativ ser derfor ut til å tillegges mer betydning. Ulovlig provokasjon forelå heller ikke i Frostating lagmannsrett sin avgjørelse inntatt i LF Det interessante i denne saken er at Sør-Trøndelag tingrett konkluderte med at provokasjonen var ulovlig ut i fra samme saksforhold. 191 I tingrettens avgjørelse kommer etter min mening, mer av saksforholdet frem som ikke blir belyst av lagmannsretten. Saksforholdet vil derfor bli referert fra begge avgjørelsene for å skape et mest mulig korrekt bilde av den faktiske situasjonen. Et medlem av gruppen Barnas Trygghet hadde opprettet en fiktiv profil på nettstedet badoo.com og utga seg for å være Lisa. Profilen ga uttrykk for at Lisa var 18 år og ønsket å komme i kontakt med personer mellom 18 og 70 år. Det var provokatøren som først liket 192 profilen til tiltalte, og uttrykte på den måten en viss interesse. Deretter tok tiltalte kontakt, og det kom frem at Lisa i stedet var 14 år. Dialogen fortsatte og provokatøren tok første skritt i å vise interesse for å møtes ved å gi uttrykk for at hun ønsket å sitte på i bobilen til tiltalte. Tiltalte var svært positiv, og de begynte å planlegge et møte. Det ble sendt seksuelle meldinger og bilder fra de begge, og Lisa sendte bilde av en naken rumpe som skulle forestille hennes. 190 Rt s. 1455, avsnitt TSTRO «Like»-funksjonen er spesielt vanlig på datingsider for å raskt indikere at man er interessert i en person uten å måtte innlede en samtale. 35

39 Lagmannsretten la til grunn at provokatøren var aktiv i planleggingen av møtet, og at det hadde skjedd en tilskyndelse. Retten fant det likevel bevist gjennom meldingene og bildene, at tiltalte uansett ville gjennomført møtet og hatt seksuell omgang med Lisa dersom hun var en virkelig person. Lagmannsretten konkluderte deretter med at provokatøren ikke hadde fremprovosert en handling som ellers ikke ville blitt begått, og at det uansett ikke var i strid med den alminnelige rettsfølelse å straffedømme tiltalte. Tingretten konkluderte derimot med at grunnvilkåret var overtrådt, idet provokatøren klart skapte en handling som ellers ikke ville blitt begått. Det ble særlig vektlagt at provokatøren tok første initiativ til å opprette kontakt og å avtale møtet, tilretteleggingen i gjennomføringen av møtet, og provokatørens seksualiserte tone, noe som således medførte at saken skilte seg betraktelig fra Rt s Retten uttalte deretter: «Retten vil videre peke på at [provokatøren] ved sin handling ikke avverget en pågående straffbar handling. Tvert i mot må han anses som arkitekten bak den situasjonen som oppstod. På dette punkt så skiller denne saken seg markert fra ovennevnte sak inntatt i Rt side 1455, hvor det var den domfelte som var den klart mest aktive part. Retten vil presisere at tiltalte i nærværende sak i beste fall har utvist usedvanlig dårlig dømmekraft. Tatt i betraktning [provokatørens] omfattende aktivitet for å legge til rette for et møte mellom tiltalte og "Lisa", vil det imidlertid stride mot den alminnelige rettsfølelse om tiltalte skal straffes for å ha blitt lurt.» 193 I en annen avgjørelse avsagt av Oslo tingrett, hadde en voksen mann tatt kontakt med en profil på nettstedet badoo.com. 194 Profilen var fiktiv og opprettet av Barnas Trygghet. Tiltalte tok kontakt og provokatøren ga beskjed om at hun var 13 år. Etter denne opplysningen sendte tiltalte en rekke seksualiserte meldinger og forespørsler om å møtes. Møtet kom aldri i stand. Tiltalte ble deretter dømt for forsøk på å utvise seksuelt krenkende atferd ovenfor barn under 16 år. 195 Avgjørelsen gir ikke mye informasjon om provokatørens grad av tilskyndelse, annet enn opprettelse av profilen og å gi negative eller nøytrale svar når tiltalte tok kontakt. Flertallet konkluderte med at det ikke forelå noen tilskyndelse fra provokatøren, og at det var tiltalte 193 TSTRO , provokatørens navn er utelatt fra sitatet av meg og byttet ut med provokatøren. 194 TOSLO Straffeloven

40 som var initiativtakeren. Det ble videre uttalt at opprettelsen av en fiktiv profil ikke var tilstrekkelig til å gjøre provokasjonen ulovlig. Mindretallet bestående av en meddommer mente imidlertid at provokasjonen var ulovlig, idet tiltalte ikke hadde utvist seksuelt krenkende adferd dersom profilen ikke hadde blitt opprettet. Mindretallet tilla med dette provokatørens initiativ betraktelig mer betydning enn hva som ellers må følge av rettspraksis. Etter en gjennomgang av avgjørelsene fremgår det klart at privatprovokatøren kan gå lenger i sine handlinger enn politiet eller dets medhjelper. Det er ikke noen overraskelse, da det er lagt til grunn i alle avgjørelsene at terskelen for frifinnelse må være høy. Selv der domstolene konkluderte med at det var brudd på grunnvilkåret fordi handlingen hadde blitt fremprovosert, ble det likevel ikke frikjennelse grunnet en totalvurdering basert på tilleggsvilkårene. Det ser ut til at initiativet i høy grad vurderes der tiltalte har vært den mest aktive part, mens initiativet tillegges mindre betydning i motsatt fall. Særlig kommer det til uttrykk i Frostating lagmannsrett sin avgjørelse. Lagmannsretten påpekte at tiltalte hadde blitt utsatt for en tilskyndelse, og at provokatøren hadde deltatt aktivt ved planleggingen av møtet. Likevel konkluderes det med at tiltalte uansett påvirkning hadde opptrådt på samme måte, og at utfallet ville blitt det samme dersom profilen ikke var fiktiv. Det ser derfor ut til at retten legger mindre vekt på at provokatøren initierte samtalen, og først ga uttrykk for å ville møtes. 196 Etter det er det usikkert hvorvidt momentet vil ha noen særlig betydning der det ikke fremgår klart at tiltalte viste størst grad av initiativ. Lagmannsretten underbygde konklusjonen med at hensynet til rettsgodet som beskyttes veier for tungt. Dersom det er tilfellet, gir lagmannsretten uttrykk for at alle saker som dreier seg om provokasjon av seksuelle overgrep mot mindreårige som følge av kontakt over internett, uansett vil føre til domfellelse Marked for forbrytelsen For at politiprovokasjonen skal være i tråd med retningslinjene, må lovbryteren ha tatt initiativet og det må finnes et marked for den straffbare handlingen som har blitt begått. 197 Dette illustreres nærmere i Skrik Rt s Skrik-maleriet hadde tidligere blitt stjålet, og politiet la til rette for salget av maleriet slik at det kunne komme til rette. Det er vanskelig å vide- 196 LF Riksadvokaten (2000) del III pkt

41 reselge et stjålet maleri som er såpass kjent. Det er en svært begrenset kjøpegruppe som både har råd til maleriet, samt er villig til å utsette seg selv for risikoen det medfører å kjøpe et stjålet maleri. Høyesterett fastslo at det ikke var andre aktuelle kjøpere på det tidspunktet. 198 Politiet konstruerte et marked som ikke nødvendigvis var der ved å involvere to engelske politiagenter som skulle gå under dekke og stille en løsesum til rådighet i bytte mot maleriet. Annerledes er det med kjøp og salg av for eksempel heroin, som avhendes til stadighet, og som det dermed er et eksisterende marked for. 199 Også overgrep av barn som begynner med kontakt over internett, må det antas at det foreligger et marked for. Det er tidligere redegjort for Barnas Trygghet sitt omfattende arbeid, hvor gruppen har vært i dialog med mange voksne som gir uttrykk for at de ønsker seksuell kontakt med barn. Kanskje må tiltalte i sakene vurderes hver for seg, i den forstand om tiltalte hadde foranledning til å ønske å komme i seksuell kontakt med et barn. For eksempel nevnte Sør- Trøndelag tingrett som et moment at det etter beslag av tiltaltes mobiltelefon ikke ble funnet bevis på kontakt med andre barn, eller annet som tilsa at tiltalte ønsket seksuell kontakt med mindreårige. 200 Det ble uttalt at det ikke var et vektig forhold, da tidligere handlinger ikke nødvendigvis legger grunnlag for fremtidige, men at det likevel måtte tas i betraktning. Frostating lagmannsrett tilla derimot ikke momentet noe betydning i samme sak, som kan indikere at momentet trolig ikke er særlig relevant Mistankekravet Politiprovokasjon kan bare benyttes på personer som er mistenkt for en straffbar handling. 202 Rt s viser til riksadvokatens rundskriv fra 1980 som setter et krav om sterk mistanke som en forutsetning for bruk av provokasjon. 203 Vilkåret om sterk mistanke har ikke blitt videreført direkte i någjeldende rundskriv eller fulgt opp i senere praksis. 204 Mistanke- 198 Rt s. 407, s Se eksempelvis Rt s. 1223, s TSTRO LF NOU 2004: 6 s Rt s. 1076, s Se riksadvokaten (2000). 38

42 kravet består likevel idet mistankegraden må vurderes opp mot om politiet har fremprovosert handlingen. Dette kan formuleres som et spørsmål om lovbryteren pleier å begå lovbrudd av den typen som provoseres frem. 205 Ved vurderingen er det gjerne tale om personer som er tilknyttet et kriminelt miljø som for eksempel bedriver narkotikavirksomhet. Ved å utøve provokasjon mot en slik kriminell gruppe kan det med stor sikkerhet antas at lovbruddet uansett ville blitt begått innen kort tid. Det ble lagt til grunn i Rt s hvor flere mottakere av et narkotikaparti ble pågrepet av politiet som følge av provokasjon. Nye mottakere ble avdekket etter hvert som politiet pågrep de opprinnelige mottakerne, og overbeviste dem om å samarbeide og kontakte andre involvert i narkotikahandelen. 206 Mistankekravet kan også bunne ut i en vurdering av om politiet har gode holdepunkter for at personen som utsettes for provokasjon hadde vilje til å begå lovbruddet i den konkrete situasjonen. 207 Høyesterett viste i Piratdrosje II Rt s. 319 til at det var åpenbart at tiltalte ville ha gitt skyss mot betaling til noen andre dersom han ikke først hadde plukket opp politiets medhjelpere som utga seg for å være passasjerer. 208 Begrunnelsen bygde på at tiltalte hadde tatt to foregående turer mot betaling samme natt, før provokasjonen ble benyttet. Politimetodeutvalget mente at dersom politiet benytter provokasjon uten at det foreligger sterk mistanke og gode rettssikkerhetsgarantier, vil det være brudd på EMK art. 8 (1) og således Grl. 102 om retten til privatliv. 209 Mistankekravet har også blitt fremhevet i praksis fra EMD. I Lüdi mot Sveits konkluderte domstolen med at det ikke medførte brudd på EMK art. 8 (1) at sveitsisk politi hadde infiltrert et kriminelt miljø med hensikt i å utføre pågripelse da narkotikapartiet ankom Sveits. Det ble vektlagt at det var grunn til å mistenke Lüdi og domstolen uttalte at «there is good reason to believe that criminal offences are about to be committed.» 210 I Teixeira de Castro mot Portugal var det spørsmål om to politimenn hadde gått for langt i en provokasjonshandling, og det ble påberopt brudd på EMK art. 8 (1) og art. 6 (1). Politimenne- 205 Hopsnes (2003a) s Rt s. 1482, s NOU 2004: 6 s Rt s. 319, s NOU 2004: 6 s Lüdi mot Sveits, avsnitt

43 ne gikk under dekke og utga seg for å være kjøpere av narkotika. De henvendte seg til en person de visste drev med narkotikasalg i et mindre omfang, kun for å dekke kostnader til eget bruk. Planen var å bruke vedkommende til å avsløre en hvilken som helst leverandør. Politiet kom med forespørsel om å kjøpe heroin, og en potensiell leverandør ble nevnt. Slik ble klageren etter hvert gjort kjent for politiet. Ved at det kun var snakk om en tilfeldig leverandør uten tilknytning til et stort kriminelt miljø, forelå det ikke mistanke mot klageren i saken. Domstolen mente art. 6 nr. 1 var overtrådt, og tok derfor ikke stilling til hvorvidt det også forelå brudd på art. 8. Om mistankekravet uttaltes det likevel at «[i]t does not appear either that the competent authorities had good reason to suspect that Mr Teixeira de Castro was a drug trafficker; on the contrary, he had no criminal record and no preliminary investigation concerning him had been opened.» 211 Det er ikke oppstilt et mistankekrav for privatprovokatører. Privatpersoner er ikke ment å etterforske kriminalitet, og har som sådan ikke grunn til å mistenke personer i straffeprosessuell forstand. Likevel vil privatprovokatøren i de fleste tilfeller ha en viss foranledning til å utøve provokasjonen. Dersom det ikke er noen foranledning til provokasjonen, vil hektingsfaren særlig gjøre seg gjeldende. Det vil si at det ligger en mulighet for at provokatøren aktivt provoserer en bestemt person for å kriminalisere nettopp denne. 212 Ut i fra rettssikkerhetshensyn er det kanskje tvilsomt hvorvidt privatprovokasjon i det øyemed kan anses lovlig. Etter mitt syn kan det i det minste tenkes større grunn til å straffe provokatøren dersom det er tilfellet. 213 Når politiet benytter provokasjon på internett i samme hensikt som privatprovokatører, gjelder mistankekravet i lik grad som ved eksempelvis narkotikakriminalitet. Forskjellen er at når falske profiler opprettes for å avdekke seksuelle overgripere, herunder pedofile, foreligger det trolig ikke en konkret mistanke mot en bestemt person. Det er mulig å opptre både under falsk identitet og anonymt på en rekke nettsteder, slik at det er vanskelig å gå etter en konkret person med mindre provokatøren kjenner brukernavnet. Provokatørens profiler blir derfor gjerne opprettet på dating- eller chattesider hvor det er kjent at kontakt mellom unge og eldre kan oppstå Teixeira de Castro vs. Portugal, avsnitt Hopsnes (2003a) s Se kapittel 5.2 og Blant annet sukker.no, badoo.com, chat.no og keek.com jf. TKOEI

44 4.4 Forholdsmessighets- og indikasjonskravet Det er et krav om bruk av minste inngrep som må tas til vurdering når lovligheten av politiprovokasjon vurderes. Dette kalles også indikasjonskravet, som bestemmer at politiet skal ta i bruk mindre inngripende midler ved bekjempelsen av et konkret lovbrudd, der det er mulig. 215 Mindre inngripende metoder skal benyttes, selv om det innebærer økt ressursbruk og merarbeid for politiet. 216 Det er ikke ensbetydende med at politiet må ha forsøkt alle andre metoder før provokasjon anvendes. Det er nok å foreta en vurdering som tilsier at andre etterforskningsmetoder er utilstrekkelige. 217 Dette ble illustrert av Høyesterett som la til grunn at påtalemyndigheten hadde «forsvarlig grunnlag til å anta at andre etterforskingsskritt ikke ville lede til et tilfredsstillende resultat.» 218 Etter politiets kunnskap om saksforholdet i saken, var det lite som tilsa at andre metoder ville strekke til. Vilkåret faller ofte under vurderingen av om bruk av provokasjon er forholdsmessig. 219 Forholdsmessighetskravet legger opp til en vurdering av hvorvidt provokasjonen er forholdsmessig i forhold til lovbruddet som forsøkes redusert eller avverget. Det kan dermed oppstilles et krav om at kriminaliteten må være av en viss alvorlighet for at etterforskningsmetoden kan tas i bruk. Vilkåret er oppstilt av Høyesterett og fulgt opp i rundskrivet. 220 Særlig har provokasjon blitt brukt ved etterforskning av narkotikasaker. Narkotikakriminalitet kan ramme en stor del av samfunnet og har dermed en samfunnsfarlig karakter. Provokasjon bør derfor anvendes for å få bukt med kriminalitet som tradisjonelle etterforskningsmetoder sjelden klarer å motarbeide. 221 Selv om metoden har blitt mest benyttet i narkotikasaker, legger det ingen begrensning på hvilke lovbrudd som kan etterforskes ved bruk av provokasjon. Også etter EMK art. 8 kan inngrep i retten til privatlivets fred være lovlig dersom visse kumulative vilkår i andre ledd er oppfylt. Inngrepet kan være i samsvar med art. 8 dersom det er et rettslig grunnlag for inngre- 215 Politiloven 6 andre ledd. 216 NOU 2004: 6 s Torgersen (2009) s Rt s. 1076, s Hopsnes (2003a) s Se eksempelvis Rt s. 1076, s. 1080, Rt s. 473, s. 475 og riksadvokaten (2000) del III pkt Rt s. 1076, s

45 pet, dersom inngrepet er nødvendig for å dekke et påtrengende samfunnsmessig behov og under hensyn til et forholdsmessighetsprinsipp. 222 Vilkårene oppstilt i norsk rett er derfor i samsvar med art. 8. I Piratdrosjedom I Rt s. 473 ble en bil stanset av to politimedhjelpere i en gate hvor politiet mente det var mange piratdrosjer. Høyesterett konkluderte med at bekjempelse av piratdrosjevirksomhet ikke er alvorlig nok til å begrunne provokasjon som etterforskningsmetode ved slike tilfeller. 223 I Skrik Rt s. 407 ble det anført at provokasjon ikke kunne brukes ved vinningsforbrytelser fordi metoden ikke var forholdsmessig i forhold til forbrytelsens art. Anførselen kunne ikke lede frem ettersom metoden kan aksepteres ved alvorlige lovovertredelser. 224 Førstvoterende uttalte følgende: «"Skrik"-sakens karakter av vinningsforbrytelse kan således ikke være avgjørende. Jeg finner det heller ikke tvilsomt at "Skrik"-saken for øvrig er en slik sak hvor det på grunn av alvoret og situasjonen var tillatt å bruke ekstraordinære etterforskningsmetoder. Maleriet har en særdeles høy både økonomisk og ideell verdi. Strafferammen for grovt tyveri er fengsel i seks år.» 225 Dette er et eksempel på at også vinningsforbrytelser kan anses som alvorlige nok til at provokasjon er forholdsmessig. Høyesterett viser blant annet til lovbruddets strafferamme. Ved vurderingen om provokasjon kan aksepteres, skal det ikke bare skal tas hensyn til strafferammen, men også den samfunnsmessige betydningen av å bekjempe det gitte lovbruddet. 226 Det har blant annet blitt mer vanlig og godtatt å bruke provokasjon ved annen kriminalitet med lavere strafferamme. Særlig gjelder det seksuelle overgrep mot barn som skjer over internett. Det er eksempelvis nokså lav strafferamme for spredning av barnepornografi 227 og grooming 228. Overtredelse av groomingbestemmelsen medfører ofte utførelse av langt alvorligere lovbrudd, som blant annet seksuell omgang med barn. Skadevirkningene kan derfor være betraktelig større enn å bare være offer for en seksualisert tone på internett. Med hensyn til det 222 NOU 2009: 1 s Rt s. 473, s Rt s. 1076, s Rt s. 407, s Rt s. 473, s Strafferammen er inntil tre års fengsel, jf. straffeloven Strafferammen er inntil ett år fengsel, jf. straffeloven

46 samfunnsondet som overgrep mot barn representerer, er det viktig med aktiv bekjempelse av slik kriminalitet. 229 Det er et påtrengende samfunnsmessig behov for å bekjempe slik kriminalitet, og provokasjon vil dermed også være tillatt etter EMK art. 8. Til tross for at konstitutiv provokasjon er ulovlig, er det fortsatt viktig med et forholdsmessighetskrav som skal tas til vurdering også ved den lovlige provokasjonshandlingen. Forholdsmessighetskravet er begrunnet med «hensynet til personvernet, at staten ikke skal blande seg inn og følge med alminnelige personers daglige virke.» 230 Forholdsmessighetskravet er med andre ord begrunnet i EMK art. 8. Følgen er at etterforskningsmetoden bare skal utøves ved alvorlige lovbrudd. Jo alvorligere kriminalitet som utføres, desto mindre vern kan det tenkes at gjerningspersonen skal tildeles. Dersom provokasjon benyttes ved lovbrudd av mindre alvorlig karakter, vil det kunne oppleves som mer inngripende. Kriminaliseringsfaren kan også øke fordi det skal mindre til å påvirke noen til å utføre en mindre alvorlig handling. 231 For de fleste vil terskelen være høy for å begå lovbrudd, men terskelen settes trolig forskjellig ettersom hvilket lovbrudd det er tale om. Til tross for påvirkning, vil de færreste utføre alvorlige forbrytelser som for eksempel ran. Det er derimot lettere å tenke seg å stjele en ting av mindre verdi fra en butikk dersom noen hadde oppfordret til det. Det er naturligvis ikke oppstilt noe direkte forholdsmessighetskrav for privatprovokasjon, siden privatpersoner jo ikke er ment å etterforske kriminalitet. Retten til privatlivets fred ligger også til grunn for handlinger foretatt av private. 232 EMK art. 8 nr. 2 gjelder derimot ikke privatpersoner idet bestemmelsen oppstiller unntak for når myndighetene kan gjøre inngrep i rettigheten. Det er derfor ikke noe nødvendighets- eller forholdsmessighetskrav som kan tillate privates brudd på bestemmelsen. 233 Likevel kan man tenke seg at det ligger til grunn en naturlig forholdsmessighetsbegrensning begrunnet i provokatøren selv. Privatprovokasjon forekommer ofte der privatpersoner anser politiets virkemidler som utilstrekkelige. 234 Allerede her ligger en begrensning i hvilken kriminalitet privatpersoner ser nødvendigheten av å involvere seg i. Som oppgaven skal behandle nærmere løper det en risiko for straffeansvar for 229 Riksadvokaten (2000) del III pkt Hopsnes (2003a) s Hopsnes (2003a) s Grunnloven 102 og EMK art EMK art. 8 nr Se eksempelvis Sandnes (2017). 43

47 provokatøren selv. 235 Risikoen tatt i betraktning, tilsier etter min mening at kriminaliteten må være av en viss alvorlighetsgrad for at provokatøren skal være villig til å sette sin egen frihet på spill. 4.5 Krav til planlegging, kontroll og notoritet Kapitlet tar som nevnt i hovedsak for seg vilkår som kan ha et visst sammenligningsgrunnlag. Det stilles visse formelle krav til politiets etterforskning, som kun får virkning på politiet i kraft av deres rolle som offentlig myndighet. Det gis derfor kun en kort redegjørelse for disse kravene. Det skal føres kontroll med provokasjonen, herunder at den ikke skal gjennomføres dersom de involvertes sikkerhet ikke er ivaretatt. 236 Kravet til kontroll medfører ikke at politiet må føre kontroll med alle sider av aksjonen, så lenge det føres kontroll med påliteligheten av utfallet. 237 I Skrik Rt s. 407 var det ikke noen dokumentert plan for provokasjonen, men kun en plan som ble lagt i samarbeid med sjefen for to engelske agenter. Planen kunne ikke brukes som bevis i straffesaken. Forsvareren mente derfor at gjennomføringen var utenfor politiets kontroll og manglet notoritet, idet tiltalte ikke fikk innsyn i fremgangsmåten. Heller ikke de engelske agentene som bidro i aksjonen forklarte seg eller avga rapport, og forsvareren argumenterte med at vesentlige rettssikkerhetshensyn ble tilsidesatt. 238 Førstvoterende uttalte seg ikke eksplisitt om hvorvidt han så seg enig med forsvareren, men anså provokasjonen som ulovlig fordi den var beheftet med flere alvorlige mangler. 239 Manglene medførte frifinnelse, noe som også ble utfallet i Trondheimheroin Rt s Se kapittel 5.2 og Riksadvokaten (2000) Del III pkt Rt s. 1482, s Rt s. 407 s Rt s. 407, s Rt s. 1223, s

48 5 Eventuelle rettslige følger for provokatøren 5.1 Rettsstridsreservasjonen Når politiet aktivt bidrar til at et lovbrudd begås, har politiet i utgangspunktet overtrådt et straffebud og dermed handlet i strid med loven. Det er likevel ikke all opptreden som faller inn under gjerningsbeskrivelsen som er straffbar. Det er kun tilfeller der rettstridig adferd har blitt utvist, som skal medføre straffeansvar. 241 Den ulovfestede rettstridsreservasjonen er utformet med hensyn til tilfeller der handlingen dekkes av gjerningsbeskrivelsen, men gjerningspersonen ikke har handlet rettsstridig. Når rettsstridsreservasjonen anvendes tolkes straffebudet innskrenkende, slik at en handling som egentlig er innenfor ordlyden likevel ikke omfattes. 242 Rettsstridsreservasjonen gjelder for det første i situasjoner der handlingen ikke anses straffverdig. I tillegg gjelder den der handlingen anses straffverdig, men det strider mot andre tungtveiende hensyn å straffedømme gjerningspersonen. 243 Sistnevnte beskrivelse omfatter tilfeller der politiet har overtrådt grensene for lovlig provokasjon og tiltalte frifinnes. Den ulovlige provokasjon anses som en unnskyldningsgrunn for tiltaltes handlinger, og er behandlet over. 244 Rettsstridsreservasjonen får også betydning ved politiets handlinger, fordi handlingen ikke anses straffverdig. Der en polititjenestemann har utøvd provokasjon, har han i større eller mindre grad tilskyndet et lovbrudd. Slike handlinger vil normalt kunne føre til medvirkning. 245 I disse tilfellene vil straffebudet som er overtrådt tolkes innskrenkende. Dersom politiet har benyttet seg av en medhjelper til å utføre provokasjonen, vil medvirkningsansvaret tolkes innskrenkende, slik at heller ikke politiets medhjelpere straffes. 246 I forbindelse med revideringen av strpl. i 2005 uttaltes det i forarbeidene at det likevel vil være betenkelig å tillate politiet å begå handlinger som ellers ville være straffbare for vanlige borgere. Dette til tross for at det skjer i etterforskingsøyemed. 247 Det kunne kanskje tale for at politiet selv burde få straffansvar i tilfeller der de klart har gått utover vilkårene for provokasjon. 241 Eskeland (2016) s Se Frøberg (2016) s. 83 og Slettan (2001) s Eskeland (2016) s Torgersen (2009) s. 260, Andorsen (2001) s. 23 og oppgavens kapittel Straffeloven 15 og oppgavens kapittel Andorsen (2001) s NOU 2004: 6 s

49 5.2 Medvirkning Medvirkning til overtredelse av et straffebud er straffbart, med mindre det fremkommer direkte at det ikke skal gjelde. 248 Straff for medvirkning skal ramme de som ikke selv har utført den aktuelle lovovertredelsen, men som har utvist det minimum av straffverdighet som kan tenkes ut fra gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. 249 Det kan tenkes at medvirkningsansvar hadde vært aktuelt for en polititjenesteperson i tilfeller der tjenestepersonen opptrådte i strid med politiets regler og gikk ut på egne oppdrag for å fange lovbrytere. Under normale omstendigheter og sett hen til rettsstridsreservasjonen, skal det imidlertid trolig mye til for at politiet ilegges et medvirkningsansvar der de har begått ulovlig provokasjon. 250 Til forskjell fra tilfeller der politiet eller dets medhjelpere utfører provokasjonen, dekkes ikke nødvendigvis privatprovokatørens handlinger av rettsstridsreservasjonen. Privatprovokatøren kan således straffes for medvirkning til det fremprovoserte lovbruddet. 251 Privatprovokatørene har ikke blitt dømt for medvirkning i de avsagte avgjørelser som oppgaven har gjort seg kjent med. Det gjelder selv om retten har funnet det bevist at det foreligger en klar tilskyndelse. Eventuelt ansvar har heller ikke blitt diskutert i avgjørelsene, annet enn at retten spesielt i en avgjørelse uttrykte «sterkt misbilligelse» ovenfor slik bruk av privatprovokasjon. 252 Det kan tilsi at det trolig er høy terskel for straffansvar for en privatprovokatør som følge av medvirkning. Uansett om straffansvar skulle blitt ilagt, kan det i flere tilfeller tenkes vanskelig å skaffe bevis for medvirkningshandlingen. Det kan blant annet tenkes i situasjoner der hendelsesforløpet og aktivitetsgraden til provokatøren ikke fremkommer så tydelig som i sakene presentert i oppgaven. 253 Spesielt kan det medføre vanskeligheter å skaffe bevis mot bakmennene i mange organiserte miljøer. Dette til tross for at de ofte vil ha fremprovosert og fått andre til å utføre lovbrudd de selv vil tjene på. 254 Forskjellen fra aktiviteten Barnas Trygghet utøver, er at bakmennene provoserer frem handlingen først og fremst for å vinne på det selv, og ikke for å straffedømme lovbryteren. Bakmennene vil ofte ha lite med lovbryteren å gjøre, og provokasjonen kan gå via flere ledd slik at sporene etter tilskyndelse er nokså utvisket. I 248 Straffeloven Eskeland (2016) s Andorsen (2001) s Hopsnes (2003a) s. 70 og Mæland (2012) s Se særlig LF Se kapittel Hopsnes (2003a) s

50 følge Hopsnes vil det i mange tilfeller derfor ikke være særlig vanskelig for privatpersoner å utføre provokasjon uten å selv bli straffeforfulgt. 255 Det kan virke som at de rettslige følgene for provokatøren ikke er særlig annerledes ved politi- og privatprovokasjon, siden det trolig skal mye til for å dømmes for medvirkning. Isolert sett vil derfor ikke risikoen for straffeforfølgning av provokatøren tilsi at politi- og privatprovokasjon skulle følge ulike retningslinjer. 256 Men selv om terskelen for medvirkning trolig ligger høyt, kan privatprovokatøren derimot gjøre seg skyldig i andre lovbrudd. Blant annet for krenkelse av en annens fred som blir behandlet i det følgende. 5.3 Krenkelse av en annens fred Nylig ble et medlem av Barnas Trygghet dømt av Kongsberg og Eiker tingrett. 257 Medlemmet ble dømt under alle tre tiltaleposter, der de to sentrale for oppgaven er post I ved hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred 258 og post II for å ha vist offentlig fotografi uten samtykke 259. Brorparten av drøftelsen ligger til tiltalepost I, og post II bygger på samme vurdering. Tiltalen gjaldt fem tilfeller der tiltalte har benyttet Barnas Trygghet sine metoder til å knytte kontakt med potensielle overgripere, for så å offentlig publisere film, bilder og chattelogger på Facebook og YouTube. Flere av filmene starter med å presentere overgriperen (fornærmede) med fullt navn og bilde, før konfrontasjonen vises. De fornærmede kan derfor enkelt identifiseres. Straffansvar etter strl. 266 krever at tiltaltes handling må være hensynsløs. Retten viste til Rt s. 669 som la til grunn at krenkelsen er hensynsløs når den går «markert ut over slike ubehageligheter som alminnelig menneskelig samkvem regelmessig kan føre med seg.» 260 Om tiltaltes atferd hadde et aktverdig formål og fornærmedes opptreden vil være 255 Hopsnes (2003a) s Hopsnes (2003a) s TKOEI Straffeloven Åndsverkloven 54 bokstav b, jf. 45 c. 260 Rt s. 669, avsnitt

51 momenter som spiller inn ved vurderingen om tiltalte rammes av bestemmelsen. Spørsmålet er så hva som er å anse som et aktverdig formål. Tingretten mente at tiltaltes formål var aktverdig idet tiltalte ønsker å beskytte barn, og gjøre foreldre oppmerksomme på farene som truer på internett. Det er selvsagt at dette er et beskyttelsesverdig formål, og vilkåret var således oppfylt. Videre er spørsmålet om fornærmedes handlemåte tilsa slik opptreden fra tiltalte. Fornærmedes handlemåte ved disse tilfellene er svært kritikkverdig. Det er forklart at de alle trodde de snakket med et barn under 16 år. Alle bortsett fra én av de fornærmede snudde raskt samtalen over i et seksuelt spor og sendte seksuelle meldinger, bilder og filmer. Retten konkluderte likevel med at tiltaltes handlemåte ble rammet av bestemmelsen, da de fant det «klart at også personer som kan mistenkes for straffbare og/eller støtende handlinger, har rett til beskyttelse av personvernet.» 261 Dommen står som eksempel på at privatprovokatører ikke alltid kan handle straffritt og at handlingene får konsekvenser. Som grunnlag for provokatørens straffellelse står konsekvensene som provokasjonen medførte for de antatte overgriperne. Det ble opplyst i avgjørelsen at kun én av de fem fornærmede i avgjørelsen, ble domfelt. To saker endte med henleggelse etter bevisets stilling, en med forelegg, og i ett tilfelle ble det ikke åpnet straffesak. Likevel har alle de fem fornærmede opplevd dramatiske konsekvenser spesielt som følge av publiseringen av videoene. Filmene ble delt en rekke ganger på nettet og oppnådde mange visninger på YouTube. Videre konsekvenser som kan nevnes er skilsmisse, mistet kontakt med barn, familie og venner, voldstrusler, selvmordstanker, flyttebehov, oppsigelse fra jobben samt følger for familiemedlemmene til de fornærmede. Under dette ligger vanskelig skolegang for barna, hærverk på eiendom og offentlig sjikanering. Som følge av dette uttalte retten at: «Sterke allmennpreventive hensyn gjør seg gjeldende i saken. Denne saken illustrerer godt hvorfor det er problematisk at privatpersoner gjennom publisering på internett forhåndsdømmer mennesker i saker som ikke har vært behandlet i rettsvesenet.» TKOEI TKOEI

52 Alvorlige følger kan altså ramme en rekke mennesker som følge av Barnas Trygghet sine handlinger. Provokatøren kan risikere straffansvar, provokasjonsofferet kan oppleve både strafferettslige og alvorlige sosiale konsekvenser, og ikke minst kan offerets uskyldige familie skades ved å bli stemplet som blant annet kone og barn av en pedofil som kanskje ikke engang ble tiltalt for handlingen. 6 Avsluttende bemerkninger Oppgaven har tatt for seg en sammenligning av politi- og privatprovokasjon, der privatprovokasjon er vurdert i lys av hensynene og vilkårene som i utgangspunktet er gjeldende for politiprovokasjon. Hensynene får en fremtredende rolle ved politiprovokasjon, ettersom politiet er underlagt staten og skal beskytte borgerne som sådan. Vilkårene oppstilt i rettspraksis er følgelig ment å sikre hensynene så godt som mulig. Likevel fant jeg at også klare rettssikkerhetsspørsmål gjør seg gjeldende ved privatprovokasjon. Herunder får også kriminaliseringsfaren og misbruksfaren betydning. Sett fra et vidt spekter oppstår flere rettssikkerhetsspørsmål når politiet misbruker posisjonen sin. Det kan skade folkets tillit til politiet, som igjen kan føre til at rettsstaten glir over i en politistat. Det er ikke ønskelig i et demokratisk samfunn. Men isolert sett, skapes ikke større trusler mot rettssikkerheten om provokasjonen utføres av en i politiets tjeneste eller av en privatperson. Rettssikkerheten skal blant annet sikre forutberegnelighet for borgerne og sikre at de ikke blir lurt til å begå lovbrudd. Det spiller således ingen rolle for lovbryteren hvem som utøvde påvirkning. Så lenge konsekvensene er de samme for offeret, er det etter min mening ingen grunn til å knytte færre betenkeligheter til privatprovokasjon. 263 Etter mitt skjønn, stilles det snarere større rettssikkerhetsspørsmål ved privatprovokasjon, isolert sett. Rettstilstanden er i dag svært uklar og skjønnsmessig, som fører til liten forutbe- 263 Se kapittel

53 regnelighet både for privatprovokatøren og offeret. 264 Der politiprovokatøren beskyttes av rettsstridsreservasjonen, er det usikkert om privatprovokatøren vil straffes for eksempelvis medvirkning, krenkelse av en annens fred eller eventuelt slippe straffansvar. Hvor vektig det er at privatprovokatøren ikke kan forutberegne sin rettstilstand, kan kanskje diskuteres ettersom provokatøren frivillig begir seg ut på handlingen. Verre er det med offeret som i avgjørelsene behandlet i oppgaven, har blitt ilagt straffansvar hver gang. Det viser at der en handling blir fremprovosert av en privatprovokatør vil tiltalte kunne få straffansvar, mens samme handling fra politiet vil kunne være ulovlig, og automatisk føre til frifinnelse av tiltalte. Rettssikkerhetsgarantier tilsier at like tilfeller skal behandles likt. Følgelig burde ikke en handling som oppleves helt lik for den som blir påvirket til å utføre et lovbrudd, føre til ulike rettsvirkninger når provokatøren avdekkes. Siden hensynene mer eller mindre gjør seg gjeldende også for privatprovokasjon, taler det for at metoden bør være underlagt samme regler som politiprovokasjon. Lovfesting av politiprovokasjon har vært vurdert en rekke ganger. Det har blitt vist til legalitetsprinsippet og lovkravet som skal ligge til grunn for beskyttelsen av privatlivets fred. 265 Det må antas at Straffeprosessutvalgets utkast til lovregulering nå blir fulgt opp med utarbeidelsen av en ny straffeprosesslov. For tiltaleprovokasjon regulerer utkastet kun overholdelse av grunnvilkåret, samt å føre kontroll og notoritet med gjennomføringen. En generell forholdsmessighetsvurdering for all etterforskning er også foreslått. 266 Det betyr at lovgiver fortsatt legger opp til at domstolene skal trekke de nærmere grenser for når provokasjon tillates. Det ser imidlertid ikke ut til at lovgiver har vurdert å lovregulere privatprovokasjon. Jeg vil derfor vurdere hvorvidt privatprovokasjon kan reguleres gjennom vilkårene Høyesterett har oppstilt for politiprovokasjon. Noen av vilkårene for politiprovokasjon passer ikke ved regulering av privatprovokasjon, idet vilkårene klart er oppstilt som følge av politiets statlige virke. Det er eksempelvis kunstig å oppstille et mistankekrav for når privatprovokasjon kan utføres. Etter min mening, vil det være grunnvilkåret som måtte fått tilsvarende betydning for begge metoder. Det vil si at ved privatprovokasjon bør det ikke foretas en totalvurdering av hvorvidt det er i strid med den alminnelige rettsfølelse å dømme tiltalte, dersom retten først har funnet 264 Se kapittel 4, særlig punkt og Se kapittel NOU 2016: 24 s Se utkastets 21-5, 21-6 og

54 at en handling som ellers ikke ville blitt begått, har blitt fremprovosert. Siden situasjonen oppleves helt likt for offeret, vil det ikke være mindre støtende eller i strid med den alminnelige rettsfølelse at en privatprovokatør har utført handlingen. Ved overtredelse av grunnvilkåret burde det derfor uansett anses som støtende å straffedømme tiltalte, slik rettstilstanden er ved politiprovokasjon. Ved vurderingen mener jeg at initiativet burde tillegges mer vekt enn det ser ut til at det gjør ved privatprovokasjon i dag. Alle avgjørelsene oppgaven tar for seg om privatprovokasjon bygger på Høyesterett sitt resonnement i Rt s avsnitt 44. Det har imidlertid fremkommet at avgjørelsene har vesensforskjeller med høyesterettsavgjørelsen. Resonnementet burde kanskje av den grunn ikke stå som prejudikat for privatprovokasjon som skiller seg klart fra metoden utført i høyesterettsavgjørelsen. Særlig skiller Frostating lagmannsrett sin avgjørelse seg adskillig fra høyesterettsavgjørelsen i graden av initiativ. Det kommer klart til uttrykk i saksforholdet, særlig belyst av Sør-Trøndelag tingrett, at provokatøren først tok initiativ både til opprettelsen av kontakt og til å møtes. Dersom slik initiativsgrad skal godtas, mener jeg det setter rettssikkerheten i fare, fordi muligheten til å lure personer inn i lovbrudd øker betraktelig. 267 Det må antas at det generelt ikke er ønskelig at privatpersoner tar på seg politiets oppgaver, selv om Barnas Trygghet opplever støtte blant deler av befolkningen. Frostating lagmannsrett har blant annet uttrykt sterkt misbilligelse for slik privat rettshåndhevelse, og Kongsberg og Eiker tingrett har vist til problematikken ved at personer utsatt for provokasjon forhåndsdømmes på grunnlag av videoene som publiseres på nettet. 268 Av den grunn burde det oppstilles et forholdsmessighetskrav i form av at det kun er visse lovbrudd som privatprovokasjon kan utøves på. Oppgaven har vist til at grooming er en type lovbrudd som metoden kan brukes på, og hvor det også bør tillates. Selv om politiet vektlegger slike saker i større grad, er det tydelig at det er et samfunnsproblem, der skadevirkningene for ofrene kan være store. Til tross for at det er et samfunnsproblem, tilsier ikke det at privatprovokasjon alltid burde godtas. Det er eksempelvis svært uheldig dersom privatpersoner skulle involvert seg i et narkotikamiljø kun for å fremprovosere lovbrudd og derved bekjempe kriminaliteten. Det vil 267 Behandlet i kapittel LF og TKOEI

55 først og fremst kunne sette provokatøren i stor fare på grunn av risikoen det medfører å involvere seg i et slikt miljø, og å kunne bli avdekket som tyster. Privatprovokatøren kan også få et alvorlig strafferettslig ansvar, siden provokatøren trolig har gjort seg skyldig i flere narkotikalovbrudd under utførelse av provokasjonen. Det skiller seg fra situasjonen der politiet bruker en medhjelper som allerede er involvert i miljøet, og som heller ikke straffes for et nytt lovbrudd. Det kan dermed skape mer kriminalitet i samfunnet ettersom kriminaliseringsfaren slår ut både på provokatøren og den som blir utsatt for provokasjon. Det må likevel antas at privatprovokatører ilegges en naturlig forholdsmessighetsbegrensning på grunnlag av den risiko de selv vil utsette seg for. Siden grooming først og fremst skjer over internett og således kriminaliserer en forberedelseshandling, er risikoen liten for provokatøren. Bestemmelsen har kanskje særlig åpnet for bruk av privatprovokasjon, og det må antas at det er ved slike lovbrudd at privatprovokasjon er mest påregnelig. Med grunnlag i støtten gruppen opplever er det rimelig å anta at flere mener politiet utfører utilstrekkelig arbeid i bekjempelsen av barneovergripere. Etter mitt syn burde derfor politiet legge inn betydelige ressurser på slikt arbeid, så behovet for Barnas Trygghet sine tjenester reduseres. Likevel skal det mye til for at en såpass etablert gruppe stanser arbeidet av den grunn. Videre mener jeg domstolene burde vurdere å fravike Rt s i tilfeller der privatprovokasjonen er klart ulik saksforholdet i avgjørelsen. Kun på den måten vil domstolene kunne skifte retning, og eventuelt oppstille vilkår mer sammenfallende med politiprovokasjon, og som er forenelig med metoden til Barnas Trygghet. Hvis domstolene derimot fortsetter tendensen med å følge en avgjørelse som ikke nødvendigvis passer til dagens gjennomføringsmetode, burde lovgiver komme på banen. Ikke bare for å begrense privatpersoners adgang til å påta seg oppgaver i utgangspunktet ment for politiet, men også for å sikre rettssikkerheten til så godt som offeret og privatprovokatøren. Kun på denne måten kan privatprovokasjon reguleres, og kanskje vil grupper som Barnas Trygghet kunne opptre som en stor ressurs i samarbeid med politiet. 52

56 Referanseliste Litteratur: Andenæs, Johs. Alminnelig strafferett, 6.utg., ved Georg Fredrik Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther, Oslo: Universitetsforlaget, Andenæs, Johs. Norsk straffeprosess, 4.utg., samlet utgave ved Tor- Geir Myhrer, Oslo: Universitetsforlaget, Andorsen, Kjell Provokativ politietterforskning, Jussens Venner (2001), s (Sitert fra lovdata). Bratholm, Anders og Stridbeck, Ulf Rettssikkerhet i praksis. En empirisk undersøkelse, Lov og Rett nr. 6 (1998) s Eckhoff, Torstein Rettskildelære, 5.utg. ved Jan Helgesen, Oslo: Universitetsforlaget, Eckhoff, Torstein Rettslige sider ved overvåkning og sikkerhetstjeneste, Jus og jord: heidersskrift til professor Olav Lid på 70-årsdagen, 1978, s (Sitert fra lovdata). Eckhoff, Torstein og Smith, Eivind Forvaltningsrett, 10.utg., Oslo: Universitetsforlaget, Eskeland, Ståle Strafferett, 4.utg., Oslo: Cappelen Damm, Eskeland, Ståle Fangerett: En studie av rettssikkerhet ved fullbyrdelse av fengselsstraff, 2. Utg., Oslo: Tano,

57 Eskeland, Ståle Strafferett, 5.utg. ved Alf Petter Høgberg, Oslo: Cappelen Damm, Fliflet, Arne Politimetoder og rettssikkerhet nå må lovgiver handle, Lov og Rett nr. 6 (2017) s (Sitert fra idunn). Frøberg, Thomas Alminnelig strafferett i et nøtteskall,1.utg., Oslo: Gyldendal, Hopsnes, Roald (a) Provokasjon som politimetode, Jussens Venner nr. 2 (2003), s (Sitert fra lovdata) Hopsnes, Roald (b) Politiets forebyggende politimetoder, i Det utfordrende politiarbeidet: Om krisehåndtering og utradisjonelle etterforskningsmetoder, Trond Myklebust og Gunnar Thomassen (red.), Oslo: Politihøgskolen, 2003 (PHS forskning 2003:3). Hov, Jo Innføring i prosess I II, 1, utg., Oslo: Calax, Lange-Nielsen, Trygve Saker om seksuelt misbruk av mindreårige i Justismord og rettssikkerhet, Anders Bratholm og Ståle Eskeland (red.), Oslo: Universitetsforlaget, 2008, s Matningsdal, Magnus Norsk spesiell strafferett, 2.utg., Bergen: Fagbokforlaget, Mæland, Henry John Norsk alminnelig strafferett, 1.utg, Bergen: Justian,

58 Ost, Suzanne Child Pornography and Sexual Grooming, New York: Cambridge University Press, Ottosen, Rune Mediene og justismord i Justismord og rettssikkerhet, Anders Bratholm og Ståle Eskeland (red.), Oslo: Universitetsforlaget, 2008, s Slettan, Svein og Øie, Toril Marie Forbrytelse og straff, Bind I: innføring i strafferett, Oslo: Universitetsforlaget, Torgersen, Runar Ulovlig beviserverv og bevisforbud i straffesaker, 1.utg., Oslo: Calax, Øyen, Ørnulf Straffeprosess, Bergen: Fagbokforlaget, Øyen, Ørnulf Vernet mot selvinkriminering i straffeprosessen, Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke, (Sitert fra rettsdata.no) Lover og konvensjoner: 1814 Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnloven (Grunnloven) 1902 Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig straffelov (straffeloven) 1950 The European Convention on Human Rights (EMK), Roma 4. November

59 1961 Lov 12. mai nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) 1966 FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), 16. desember Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) 1995 Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) 1999 Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) 2003 Sexual Offences Act 2003, Chapter 42, 20. november 2003 (England) Lov 20. mai nr. 28 om straff (straffeloven) 2007 Lov 13. april 2007 nr. 14 om endringer i straffeloven 1902 mv. (straffebud om å møte et barn med forsett om å begå seksuelt overgrep mv.). 56

60 Forarbeider og andre offentlige dokumenter: NOU 1997: 15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet. Delutredning II NOU 2004: 6 Mellom effektivitet og personvern. Politimetoder i forebyggende øyemed NOU 2009: 1 Individ og integritet. Personvern i det digitale samfunnet NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov RA Riksadvokaten. (2000) Vederlag til politiets kilder og provokasjon som etterforskningsmetode, 26. april 2000 Rettspraksis: Rt s Rt s Rt s. 473 Rt s. 319 Rt s. 407 Rt s Rt s Rt s. 120 Rt s. 268 Rt s Rt s Rt s. 669 Rt s

61 LF Frostating lagmannsrett avsagt 25. november 2016 TSTRO Sør-Trøndelag tingrett avsagt 24. mai 2016 (upublisert), se vedlegg TKOEI Kongsberg og Eiker tingrett avsagt 14.november 2017 TOSLO Oslo tingrett avsagt 5. desember 2017 Lüdi mot Sveits The European Court of Human Rights, Strasbourg, 15. juni 1992 Teixeira de Castro mot Portugal The European Court of Human Rights, Strasbourg, 9. juni 1998 Allan mot Storbritannia Shannon mot Storbritannia The European Court of Human Rights, Strasbourg, 5. november 2002 The European Court of Human Rights, Strasbourg, 6. april

62 Nettsider: Barnas Trygghet (2018) [ (Sitert ) [ (Sist besøkt ) Midtbø, Mia Kristin og Solberg, Pål (2016) Nettverket «Barnas Trygghet» vil navngi barnelokkere i sosiale medier, Aftenposten, 27. mai [ ket-barnas-trygghet-vil-navngi-barnelokkere-isosiale-medier] (Sitert ) NRK (2017) Politiet (2018) Innafor: Jakten på de pedofile. [videoklipp], ( ). [ ong-2/episode-1] Hvert tredje offer for seksuallovbrudd er barn, 24. januar [ for-seksuallovbrudd-er-barn/] (Sitert ) Sandnes, Ådne, Bones, Lars Eivind, Langsem, Bjørn mfl. (2017) Mannen ble pågrepet for nettovergrep. Da han ble løslatt, tok han kontakt med «jenta» igjen, Dagbladet, 25. mars [ (Sitert ) Spurkland, Kai (2016) Kronikk: Odins soldater driver i strid med politi 59

63 loven, Aftenposten, 25. februar [ wrl/kronikk-odins-soldater-driver-i-strid-medpolitiloven--kai-spurkland] (Sitert ) SSB (2017) Færre tyveriofre, men flere utsatte barn i anmeldelsene, 27. september [ (Sitert ) Store norske leksikon (2009) [ (Sitert ) 60

64

65

66

67

68

69

70