Lyder i mørket En novelle av Lill C. Eilertsen

Transkript

1 Lyder i mørket En novelle av Lill C. Eilertsen Dunk Dunk... dunk! Han glipper irritert med det ene øyet og kaster et motvillig blikk bort på klokken på nattbordet. 02:03...supert. Han har et viktig møte i morgen, han kan ikke miste noe nattesøvn. Kan ikke overbevise uvitende kunder om å kjøpe, om han ikke er fresh og våken. Han gjesper og snur ryggen til klokken, og driver tilbake inn i drømmeland. Dunk! Igjen glipper han med øynene. Har nå den forbaskede katten funnet noe å romstere med nå, midt på natten? Han mumler irritert for seg selv og trekker dynen opp til ørene. Og lager seg en mental notat om at han skal kastrere den hyperaktive monsen så snart han får sjansen. Fra fotenden hører han en svak snorkelyd. Hva i...? Åja.. nye naboer, husker han på. Ungt par. Sikkert nattlige aktiviteter. Han humrer litt og er glad for at han er skilt. I en alder av 43 kan han se tilbake på et 11 år langt ekteskap som endelig tok slutt for 2 år siden. Han savner ikke det skrukketrollet et sekund. Dunk! "Hvor kom den kommoden fra? " Krasj! Nå setter han seg opp i sengen. Nei, lyden kommer fra hans leilighet! Det er noen.. i hans leilighet!!! Han griper ubevisst etter balltreet som står ved siden av senga og setter føttene på gulvet. Han kan se at lyset er slått på i korridoren utenfor, og han kan se at noen beveger seg utenfor. En innbruddstyv som slår på lyset? Dunk! "Skulle det ikke være en dør her et sted?" Det slår han at stemmen virker merkelig. Nesten... hviskende.. nei.. hvesende. Som om det ikke egentlig er et menneske der ute. Plutselig forsvinner lyset ute i gangen, men blir slått på.. på badet hans istede. Han føler at han blir iskald. Det.. det finnes ingen dør fra korridoren og inn til badet! "ROSA VEGGER?!" Hyler noen der ute og det høres ut som om noe stort faller i gulvet. Speilet der inne knuses åpenbart, fra lyden å dømme.

2 "Fy så stygt! Han har rosa vegger!" Ok, nå begynner han å bli forbannet. Åpenbart er det noen fra jobben som skal holde han for narr, og forsøke å skremme han. Det er vel noen av de oppkjeftige lærlingene som tror de kan gjør han dårlig forberedt på neste dag. Han går irritert mot baderomsdøren. Men stegene blir mer nølende når han nærmer seg døren. Hva om det er... noe annet? Så blir han rasende på seg selv. Han lar seg pokker ikke skremme av idioter som skal ødelegge morgendagens salg! Han smeller døren opp, hever balltreet og stirrer vilt inn i badet. Synet som møter han får han til å gå rett i gulvet av hysterisk skrekk. "Våkne! Våkne lille mannen, jeg har ikke hele natten på meg!" Noen tømmer kaldt vann i ansiktet hans. Han setter seg opp og vifter med armene. Den sykeste drømmen han noensinne har hatt. Han kunne ha sverget på at han så en enorm, rød... Han hever blikket og blir møtt av et kaldt isblått blikk. "Våken? Godt." Du er en... du er en... DEMON! Hyler han og peker på det nesten tre meter store, bevingede røde vesnet foran seg. Vesnet slår seg selv på knærne i falsk forbauselse og kaster hodet bakover. "ER JEG? Å NEI Å NEI, HVA SKAL VI VEL GJØRE? Det er ikke jeg som har malt baderomsveggene rosa, så hvem som er verst av oss kan trygt diskuteres min gode mann." Hveser demonen foran han. Ok ok.. mumler han for seg selv og kniper øynene sammen. Jeg drømmer, avgjør han. Det finnes ikke demoner. Jeg må ha spist noe jeg ikke tålte. For sterkt krydder i den hotdog'en jeg spiste på vei hjem fra jobb. "Hvem er det du kaller for en sterkt krydret hotdog?" Demonen bøyer seg ned mot han og stirrer fornærmet på han. Jada jada, svarer han og har vanskelig for å tro at han sitter her og snakker med en hallusinasjon. Var du en ekte demon hadde du ikke brydd deg om rosa baderomsvegger. "Tror du demoner liker rosa vegger?!" Vel jeg har ikke tenkt å be deg om å flytte inn, så hvilke farger jeg velger på veggene kan du bare gi blaffen i. "Å jassågittnåveljaha. Det er sånn det skal være." Svarer demonen og retter seg opp i full høyde. "Man er i et dårlig humør hmm? Har noen stjålet favorittbamsen din kanskje?"

3 Hør her, herr demon, sier han diplomatisk.. "Zartoogh," avbryter demonen kort. Hæ? "Mitt navn er ikke herr demon, det er herr Zartoogh, om jeg må få be." Greit, herr Zartook.. jeg.. «Zartoogh, ikke Zartook» Herr Zartoogh.. gjentar han med en stigende irritasjon, jeg har et viktig møte i morgen etter at jeg har fått på plass en salgsavtale. Skal møte min ekskone, du kjenner henne sikkert, tipper det er en av dine søstre. Jeg trenger all den søvn jeg kan få, så kan du være så grei å poffe deg tilbake til de mørke avkrokene av evigheta du helt sikkert mener du kommer fra, og la meg få sove videre? "Fristende tanke menneskemann, men det går desverre ikke. Jeg og du skal ut på en reise." Nei takk, svarer han like høflig, jeg har vært på nok turer med svigerfamilien, enda en frister faktisk ikke. "Ingen av mine søstre har så dårlig smak at de ville levd sammen med et blekt lite menneske som deg. Og slutter du ikke å fornærme meg ved å kalle meg svigers, så skal jeg gi deg grunner til å mislike familien min!" Hveser demonen advarende. Ok ok, svarer han og tar på seg selgerminen sin. Jeg er sikker på at vi kan komme til en enighet. "Det tror ikke jeg, du har rosa vegger!" Påpeker demonen. Og? "Du har... sier demonen sakte, ROSA vegger! Er du ikke mann?" Og menn kan ikke like rosa vegger? Demonen hever på det ene øyenbrynet, og lener seg fremover. "Jovisst, svarer han, smiler bredt og blottlegger en rad av sylskarpe hvite tenner. Jeg tror dere kaller dem homofile." JEG ER IKKE HOMSE! Brøler han fornærmet. "Nehei visst nei.. demonen lener seg bakover, jeg kan være overbærende jeg. Bare lev i fornektelse du." Demonen retter seg opp. "Eller, når jeg tenker meg om... homofile menn er jo kjent

4 for å være glade i interiør, selv de ville ikke valgt noe så gyselig som rosa baderomsvegger." Øynene hans smalner. Han tenker IKKE å finne seg i at hans egen hallusinasjon er frekk i kjeften. "Du vet," demonen smiler ondskapsfullt igjen, "hvis jeg er en hallusinasjon.. og ja, jeg leser tankene dine, så er jo påstanden om at du er homse en del av din underbevissthet. " En demon som skal leke psykolog. Kjempegøy. Han svarer ikke, bare marsjerer tilbake til sengen, legger seg ned, trekker dynen over hodet og venter på at den idiotiske drømmen skal ta slutt. Det gjør den ikke.. Zartoogh pirker han i skulderen. "Er du klar eller?" Klar? Klar for hva da? Zartoogh himler med alle tre øyne sine samtidig. "Dette er din våkenatt. Jeg er din... hjelper." Ok, svarer han tørt. Hjelp meg ved å pelle deg tilbake til der du kom fra. Så kan jeg forsøke å få sove igjen. Han hører lyden av lav latter. "Ok", sier demonen. Ah.. endelig.... vent nå litt.. Han setter seg opp i sengen. Og ser at han befinner seg i et enormt hvitt rom. Det var ikke DET jeg mente! Freser han. Zartoogh trekker smilende på skuldrene. "Det var det du sa." Jeg sa jeg ville sove! Skriker han rasende. "Næh," svarer Zartoogh, "du sa du skulle forsøke. Jeg sa ingenting om at jeg ville la deg få lykkes." Det overbærende gliset til den røde, nedlatende demonen irriterer vettet av han. Han setter seg med armene støttende mot knærne og ser på den selvgode demonen. Ok, tenker han. Jeg får spille med på denne latterlige drømmen. "Jeg er ingen drøm." Opplyser Zartoogh. Nei, neppe for noen. Svarer han tørt.

5 "Hah! Den var ikke verst!" Zartoogh ler og peker på han. "Så hvor lenge vil du sitte her?" Sitte? Kan vi ikke bare fly rundt i sengen mener du? Zartoogh reiser seg og det knaker faretruende i sengen. At senga har holdt sammen så lenge med det digre beistet i fotenden er et mirakel, tenker han perifert. Zartoogh retter seg i full høyde og sprer vingene sine utover. "Åh zztilig.. " sier han, som om han plutselig ble klar over dem. "Vinger!" Han flakser nysgjerrig med dem og letter litt fra bakken. Han betrakter demonen som entusiastisk flyr rundt som en forvirret flue i det store hvite rommet. Han minner han om et barn med en ny leke. Hvorfor oppfører du deg som om vingene er noe nytt? Spør han idet Zartoogh lander og er, mot sin vilje, litt nysgjerrig. "Hm?" Zartoogh kaster et blikk bak på vingene, og forsøker visst å se sin egen rumpe. "Jeg har HALE!" Utbryter han ekstatisk. "Dette blir bare bedre og bedre... jeg skal si deg en ting lille mannen.. du er kanskje et sørgelig sorti av et menneske.. men jeg liker fantasien din! " Fantasien... min? Hva snakker du om? "Altså.. ja du kan jo ingenting om sånt. Men vi demoner opptrer i den skikkelsen de vi oppsøker FORVENTER å se oss i. For deg var det mest demoniske et kjempehøyt.." han ser nedover seg selv.. "rødt... vesen med vinger og hale." Og horn. Opplyser han. "Horn? Virkelig?" Zartoogh tar seg til hodet og kjenner etter. "Nei nå har jeg aldri... å dette er lenge siden. Den forrige som ga meg horn var en surmaget gammel biskop for flere hundre år siden. Jeg må legge til at han ikke lærte det han skulle.. så..." Hva skjedde med biskopen? Han blir plutselig usikker "Å du vet... helvete og sånne ting." Svarer demonen og gliser bredt. Han svelger. Helvete er virkelig? Det hadde han aldri trodd. Det... forandrer på mye. "Ble redd du nå hm?" Demonen ler høyt av reaksjonen hans. "Det er det som er så artig med dere mennesker.. dere tror alle som en at straff er noe som bare rammer andre mennesker. At dere selv på en eller annen måte skal unnslippe, fordi akkurat DU er så

6 spesiell." Ingen unnslipper? Han føler seg blekere for hvert sekund. "Nah, ingen." Zartoogh letter litt fra gulvet igjen og flakser rundt med vingene sine, og øver seg på å styre med halen. "Men det er søtt at dere tror det." Skal du holde på sånn lenge? Spør han etter en stund og ser irritert opp på demonen som vimser frem og tilbake. "SkalDetVærePåDenMåtenSå..." svarer Zartooogh ikke så rent lite fornærmet og lander med et brak. Plutselig forsvinner det hvite rommet og de befinner seg midt i et flammende inferno. Merkelig nok er det bare så vidt han merker noe varme. Skal ikke helvete være varmt? Spør han og går bort til noen flammer som slikker oppover noe som minner om fjellvegger og glor skeptisk på dem. "Varmt?" Zartoogh kommer etter han og stirrer på flammene han også. "Hvorfor skulle det være varmt?" Vel, han trekker på skuldrene, det var det der med å brenne i all evighet for ens onde gjerninger. "Brenne hva?" Zartoogh ser nysgjerrig på han. Ehrr... Sjelen? "En sjel har ingen kropp. Kan ikke brenne det som ikke er finnes." Han får et svært overbærende blikk fra Zartoogh, og føler det som om han blir sett på som et uvitende barn. Greit, svarer han irritert... hva skal vi her? Mbitz? Mbitz? En lysende liten skapning flyr plutselig rundt han. Han rykker til og stirrer på skapningen. Det er en liten... fe? En nusselig liten... fe. Dere har feer i helvete? Spør han undrende og stirrer på skapningen som fremdeles surrer som en forvirret humle rundt hodet hans. Zartoogh betrakter vesnet, klør seg på haken og drar litt på det. "Det der er en... uhm... tannfe. Du vil ikke legge deg ut med de der." En tannfe? Han ler høyt. Men helledussen. Har du vært og samlet tenner hos små barn som har mistet dem? Han klapper den forsiktig på hodet. Og hva gjør en tannfe i helvete?

7 Zartoogh betrakter han forundret. Milde jezebel... tenker han for seg selv. Mennesker er virkelig.. kørka "Det er ikke en tannfe slik du tenker på dem," sier han til slutt. Han snur seg mot Zartoogh. Nehei? "Nei, de der er... mye verre. Og de er en av de mest fryktede skapningene i.. uhm.." han ser seg rundt... "i helvete ja.. spesielt av de mindre demonene." Mbitz? Tannfeen stanser i lufta, peker på han, og ser spørrende bort på Zartoogh. "NEI DET SKAL DU IKKE!" Snerrer Zartoogh til tannfeen, og får et skuffet uttrykk som svar. Eh.. hva spurte den om? "Om du var mat." Han ler igjen. Og hva skal den pittelille skapningen der kunne gjøre? Gi meg et myggstikk? "La meg illustrere..." sier Zartoogh sakte, og trekker frem ei fullt levende ku fra lommer han ikke engang visste at Zartoogh hadde. "Mbitz." Sier Zartoogh og slenger kua opp i lufta. På et øyeblikk er den lille tannfeen forvandlet til et stor kule som består av bare tenner. Og det som en gang var en ku forsvinner på noen få, blodige, groteske øyeblikk ned i en avgrunn av samme sylskarpe tenner. Den rekker ikke engang lage en klagelyd. I helv... Han rygger bakover og stirrer skrekkslagen på kulen av tenner som morfer tilbake til en bitteliten nusselig tannfe. Zartoogh legger hånden på skulderen hans og bøyer seg ned mot han. "Korrekt menneske. I helvete. Det er ikke alt er som det ser ut til å være lille menneske. Det gjør du lurt i å huske på, spesielt her." Tannfeen klapper seg selv på magen og smiler bredt til dem. Mbitz. Sier den fornøyd, tar noen runder rundt dem igjen og forsvinner mellom de brennende fjellene et sted. Dette er den sykeste drømmen jeg noensinne har hatt. Mumler han for seg selv. Og han har forsøkt LSD i sin ungdom.. selv ikke da var det så sprøtt. "Fremdeles ingen drøm, dumme menneske." Kommenterer Zartoogh tørt.

8 "Vi skal i den retningen." Han peker mot noe som ligner på en en stor bikube lengere fremme. Det flyr vesner inn og ut av.. han bestemmer seg for å kalle den for...bikuben. Hva skal vi der? Han har _egentlig_ ikke lyst å være med lengere, og forsøker alt han kan å tvinge kroppen til å våkne. Uten hell. "Jeg vet ikke." Svarer Zartoogh. "Men det er Refleksjonenes hall." Speil? "Ikke helt... men noe som kan minne om det. Jeg kan garantere at du kommer til å se deg selv. Nøyaktig slik du er, om ikke annet." Han får et bredt glis fra demonen, som plukker han opp og plasserer han oppå ryggen. "På tide å finne ut av det hm?" Han får en uggen følelse over seg av det svaret. Det er neppe et speilbilde av.. rette sorten.. som venter på han der fremme. Og han gleder seg ikke... så veldig. Eller.. ikke i det hele tatt. Vel fremme i... bikuben.. ble de møtt av den høyeste kvinnen han noensinne hadde sett. Hun er sikkert... minst... to og en halv meter. Han måler henne opp og ned.. Hun er vakker. Svært vakker. Men det er noe med henne som gir han mer lyst til å løpe og gjemme seg bak ryggen til Zartoogh heller enn å hilse på henne. Hun betrakter han tilbake. Kjølig. Og hvem har vi her? Spør hun uinteressert. Åpenbart er dette en oppgave som er tildelt henne, uten at hun bobler over av entusiasme av den grunn. Han tar et steg frem og rekker frem hånden. Hei, jeg er.. Sssssshhhh... Zartoogh rykker hardt i skulderen hans. Så hardt at han faller bakover. Hva i helvete feiler det deg?! Brøler han til demonen og kommer seg lynkjapt på beina igjen. Mennesker som kommer inn i refleksjonenes hall skal ALDRI si navnet sitt. Svarer Zartoogh og himler med øynene, som om det er den mest åpenbare tingen i hele verden. Hvorfor ikke? Speilene liker det ikke. Forklarer kjempekvinnen. Det er ikke navnet ditt som er gjenstand for sjelesøking, det er du. Speilene?... Hør nå her.. det er bare speil! De... Hun hever et øyenbryn og ser overbærende på han. Fortalte ikke Zartoogh deg at ingenting her er som du forventer

9 det skal være? Hun ser spørrende bort på Zartoogh, som trekker på skuldrene og insisterte på at HAN hadde faktisk informert om det. Og det er ikke HANS feil at VISSE personer ikke tar det til seg. Han vil protestere. Men så kommer han på den "nusselige" lille tannfeen, og lukker munnen. Et smart valg. Kommenterer Zartoogh tørt og rekker kjempekvinnen en lapp der navnet hans står skrevet ned. Hva er hun for noe forresten? Ikke en tannfe hun også vel? Han føler han burde si noe. Jeg er en demon. Svarer kjempekvinnen. Du ser ikke ut som en. Protesterer han. Tvert om, svarer hun uinteressert. Jeg ser helt og holdent ut som en demon. Jeg etterkommer ikke de besøkendes forventninger til demoners utseende. Zartoogh, som er en utegående demon, er derimot programforpliktet til å opptre i en skikkelse som du forventer. Programforpliktet? Han hever et øyenbryn. Zartoogh trekker likegyldig på skuldrene. Sånn er det, sier han. Det er bare en del av jobben. Dette er et surrealistisk sted. Mumler han for seg selv, heller misfornøyd med tingenes tilstand. Kjempekvinnen peker på et speil noen titalls meter lengere ned en enorm korridor. Han skal ha det blå speilet på tredje rad. Sier hun, henvendt til Zartoogh. Hun gidder ikke bry seg med han lengere. Hvilket fornærmer han en smule. For selv om hun er en kjempe, så ser han fremdeles usedvanlig bra ut. Det vet han. Men det ser ikke ut til å affisere henne i det hele tatt. Han fikk mer inntrykk av at han er et irritasjonsmoment snarere enn noe annet. Eller et hår i suppen... Zartoogh nikker, griper han i nakken og flyr innover i korridoren med han, mens kjempekvinnen tar imot enda en forvirret sjel som blir eskortert dit av sin utvalgte demon. "Slutt å henge med geipen over at hun ikke bryr seg om mennesker." Kommer det fra Zartoogh. "Du, lille mannen, har mye verre ting du bør bekymre deg over nå..." Han vet ikke hvor lenge han har sittet foran de forbannede speilene. Det føles som en evighet. Episode etter episode med handlinger der han har valgt feil, i følge speilene. Der han har såret folk. Fått folk til å trekke seg unna... blablabla.. tenker han irritert.

10 Joda, alt er veldig fascinerende, men han føler seg ikke spesielt støtt av det. Ok, så han gjorde noen feil. Hvem gjør ikke det i løpet av livet sitt? Han lener seg enda litt mer irritert bakover i stolen han sitter i. "Du ser ikke ut til å være spesielt plaget av alt du får se..." Zartoogh støtter seg på armlenet og betrakter han, nedlatende, syntes han. Hvorfor skulle jeg være det? Jeg har aldri sagt at jeg er perfekt. Ikke i nærheten engang. Men alle gjør feil. Det er det som gjør oss til mennesker. "Du vet".. kommer det tørt fra Zartoogh, "det finnes dem som faktisk lærer av sine feil, og ikke gjør dem flere ganger. Eller i det minste ikke flere enn to ganger.. mens du.. du er en uutømmelig kilde av idiotisk atferd.. Å se..." han peker på speilet foran dem.. "denne er spesielt god.. du vet virkelig å rote rundt på bunnen av tønnen etter lavmålsatferd" Speilet flimrer, og han ser en episode fra 2 månder tilbake i tid. Hans gamle mor blir, mot sin vilje, plassert på et gamlehjem. Å kom igjen nå! Utbryter han irritert. Hun har det kjempebra på det gamlehjemmet. HUN er uansett ikke i stand til å ta vare på seg selv. Hun har mange å snakke med der og koser seg hver dag!! "Å du er sikker på det altså? Nårtid besøkte du henne sist der?" Ehm... jeg har vært... opptatt. Mumler han flau. Et nytt scenario flimrer frem i speilet. Det er fra morens gamlehjem. Han ser henne sitte for seg selv på rommet sitt. Hun gråter ikke. Hun er rasende. Hun har nettopp fått vite om planene hans om å selge huset hennes, med hennes elskede hage. Hele den gamle kroppen dirrer av raseri. JEG SKAL GJØRE DEN DRITTUNGEN ARVELØS! Roper hun rasende til hans yngre søster. Ikke ET ENESTE ØRE! Hører du? Ikke et eneste forbanna øre!!! "Hun elsker den hagen vettu..." Kommenterer Zartoogh fra sidelinjen. "Og du ønsker å jevne den med jorden for å gjøre.. hva var det du sa... eiendommen mer attraktiv for potensielle investorer? Du er helt hjernedød, hm?" Han sier ingenting.. Han stirrer mørkt på flere scenarioer. Der hans mor forsøker å få kontakt med mange av de senile gamle som lever på samme gamlehjem som henne, uten hell. I noen sekunder kan hun få oppmerksomheten deres, før de henfaller til sin egen lille verden igjen. Han ser hun er oppgitt, frustert og rasende. "Din mor.." kommenterer Zartoogh igjen, "er ikke som disse gamle.

11 Hun har en svak hofte. Hennes sønn derimot.. lider av mer hjernesvinn enn selv de sykeste av de gamle der." Han skuler bort på Zartoogh. Greit. Sier han til slutt. Jeg skal IKKE selge eiendommen hennes. OG jeg skal få henne hjem igjen og få skaffet hjemmehjelp til henne. ER DU FORNØYD NÅ?! Zartoogh betrakter han lenge. Demonen ser mer menneskelig ut nå. Som en gammel mann. Det er noe kjent med det utseendet. "Problemet.." sier Zartoogh sakte, er at du rett og slett ikke skjønner det. Du kjører fremover på din egen egoistiske rute, blind for alle andre mennesker, og tror at på enden av visen så skal du bli belønnet. Og det lille du følte av dårlig samvittighet nå var så dypt begravet at du knapt nok får tak i det. Hva skjer med de som ikke lærer... det de skal lære? Spør han plutselig og ser bort på Zartoogh. Zartoogh trekker litt på skuldrene. "Det samme som her. De må gå gjennom hvert eneste øyeblikk av livet sitt, om og om igjen, inntil de har forstått hvorfor det de gjorde var FEIL. De må bli her i Refleksjonenes hall inntil de forstår det." Så hvorfor er jeg her NÅ? Jeg er ikke død. "Siste sjanse..." Er svaret han får. "Lærer du ikke det du skal lære nå, så kommer du til å dø brått innen kort tid. Vi VIL gjerne at du skal skjønne ting, til tross for de morbide, rosa baderomsveggene dine. " Jeg vil ikke dø nå! Protesterer han heftig. Zartoogh sukker dypt. Mennesker er så... enfoldige. Så ulidelig, astronomisk dumme at han snart kommer til å få krupp av dem, og han vet ikke engang hva krupp er for noe. "Et menneskeliv er kort." Svarer han. "Det er begrenset med tid å lære, så du må virkelig følge med. Du kom ikke til menneskelivet for å overleve. Du kom dit for å lære. Lære å bli en mer moden sjel. Lære å bli en bedre person. Lære om kraften bak alt som er." Og hva er den? Eller kan du ikke si det? Er det en av de STORE, MYSTISKE greiene jeg bare MÅ finne ut av av meg selv, hæ? Han er klar over at stemmen høres ut som en sutrete liten unge nå. Men han syntes det er urettferdig. ENDELIG har han fått det noenlunde greit. Han slipper å tenke på om moren har det bra, for hun blir tatt vare på. Trodde han iallfall. Han måtte ikke forholde seg til hverken kone, barn,

12 svigerfamilie eller andre som vil stjele av den dyrebare tiden hans. Han tjener penger. GODT med penger... og nå dette... han snufser, full av selvmedlidenhet. "Du kan jo forsøke å ta pengene med deg forbi graven." Kommenterer Zartoogh tørt. "Og se hvor langt de tar deg. Og slutt med den forbaskede hulkingen. Det er faktisk ikke synd på deg i det hele tatt. Du er en egoistisk, selvgod, navlebeskuende trist liten mann. At de overhode GIDDER å gi deg en slik sjanse er mer en jeg kan fatte og begripe." Han skuler hatfullt på demonen. Nå vet han hvem han likner på. Han er dønn lik hans egen bestefar. Som han vokste opp med. Det eneste som er igjen er den rødsmussede huden i ansiktet og på hendene, ellers er det ingenting merkelig med han. Han sitter og ser på sin bestefar, som foraktet alt som hadde med rikdom og penger å gjøre. Som nesten spyttet etter rike mennesker som kom på ferie til landsbyen der han vokste opp. Som så vidt lærte seg å lese, og foraktet alt som het kunnskap. Zartoogh studerer han inngående. Han er klar over at han har forandret seg. "Så lille menneskemann", sier han til slutt, "hvem ser du nå?" Du... du... er... nei du ser ut som.. min bestefar! "Og hva var galt med han?" Han var... et arbeidsjern. Hatet alt som hadde med kunnskap å gjøre. Han var.. nesten tilbakestående. "Ligger til slekta altså", konstanterer Zartoogh. JEG ER IKKE SOM HAN!!!! "Ikke?" Zartoogh smiler bestefarens nesten tannløse smil. "Så du har ikke laget deg noen... grupper av mennesker, som du ser ned på.. slike som bestefaren din? De som ikke føler at de må lese alle de riktige bøkene, ha de rette setningene på lur eller håndhilse på de rette menneskene? Hm? Du lager deg ikke dine "grupper" du misliker altså?" Han åpner munnen for å si noe.. men lukker den igjen. Gjør ikke alle det? Tenker han. Har ikke vi alle noe eller noen som vi holder som en motpol til oss selv? Og måler oss selv ut fra det? "Ah.." Utbryter Zartoogh... "jeg ser vi gjør fremskritt. Tannhjulene er endelig i gang i det dumme lille hodet ditt." Han reiser seg opp og løfter han med seg. Hva... hvor skal vi nå? Spør han forvirret.

13 "Til neste... hm.. gruppering av speil." Svarer Zartoogh.. og er "seg selv" igjen. De flyr langt inn i korridoren denne gangen. Til dypere, mørkere områder. Fremdeles er det en del av tankene hans som kommenterer at det ikke er varmt. Det burde være varmt. Han kan praktisk talt kjenne svovellukten. Zartoogh lander foran et enormt speil. Det er stort nok til å kunne romme minst en fotballbane. Han ser avventende på speilet. Er det her de monumentale feilene skal presenteres? Det er ingen stol foran speilet. Det irriterer han. Skal han måtte STÅ også nå?! "Var det ikke du som for litt siden tenkte høye tanker om din egen fysikk?" Kommer det syrlig fra Zartoogh. Plager det lille mannen å måtte stå littegranne kanskje? Ok ok.. svarer han oppgitt og masserer frustert et punkt mellom øynene. Hva er det jeg skal her? Se hele verden og hvordan den hviler på mine skuldre av feile valg? "Så viktig er du ikke." Svarer Zartoogh likegyldig. "Du skal inn i speilet." Han peker på en skog som er i ferd med å danne seg inne i speilet. Det får han til å steile. Han HATER skoger. Hater landsbygda. Hater all den ekle, uforutsigbare, skitne naturen. Med alle de ubestemmelige luktene, ukontrollerbare luftfuktighet og temperatur og fremfor alt, totale mangel på fasiliteter. Jeg nekter. Svarer han og slår hendene i kors foran brystkassen. Han sitter trassig på Zartoogh. "Kan ikke huske at jeg sa at du fikk et valg." Svarer Zartoogh, plukker han opp etter nakken og kaster han inn i speilet som om han var en filledukke. Han reiser ser lynkjapt, klar til å løpe tilbake ut gjennom speilet. Men det er nesten borte. På utsiden kan han se en smilende Zartoogh som vinker til han og mimer "hadebra" med munnen. Så forsvinner speilet. NEI! Nei! Han løper mot speilet for å hamre på det, men faller flatt på bakken idet det akkurat rekker å forsvinne før han når frem. Søle. Selvsagt måtte det være søle på bakken. Han reiser seg og kommer med alle de stygge glosene han klarer å komme på, uten at det hjelper nevneverdig. Han er dekket i søle. Fra topp til tå. Selv håret hans... det velpleide håret.. er dekket av søle. Å som han hater den forbannede demonen. Bare vent til han kommer ut herfra.. da skal han... "Du er underlig." Sier en lys stemme bak han. Han spinner rundt og får øye på en liten, sølvfarget fe som henger som et lys midt i

14 løse lufta. Han skuler mistenksomt på henne. Hva?! Freser han til slutt. Her for å vise meg hvor kjapt DU kan svelge ei ku, er du? Hun lener hodet mot den ene siden og banker en finger mot kinnet. "Svelge ei ku?" Spør hun forundret. "Hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre det?" Du lurer ikke meg. Han tar noen steg frem mot henne og peker på henne med en dirrende pekefinger. Jeg så hva som skjedde med den kuen Zartoogh slengte til tannfeen. "Ah," sier hun og ler en trillende, klokkeklar latter. Han syntes nesten han kan høre lyden av klokker i det fjerne. "Du er en av Zartooghs... uhm... pasienter." Pasi... HVA FOR NO?! Nå er han fornærmet til det innerste. Hvem tror det lille fjærkreet at hun er?! "Jeg har ikke fjær," sier hun lattermildt. Åpenbart nok en tankeleser. Å supert. Det gir jeg blaffen i. Jeg vil bare ut herfra. Og tilbake til mitt ordinære liv. "Dette er forresten det jeg antar du ville kalle... hm.. Paradis?" Den bittelille feen smiler mot han. Han ser seg omkring. Paradis? DETTE er Paradiset? Han ler høyt. Si meg, hvordan taper man da på å komme til helvete? Feen trekker på skuldrene og svimser rundt han i luften. "Det velger du egentlig selv. Men du er yngre enn de han vanligvis slenger inn. Og Paradis er ikke helt som dere mennesker.. forventer. Dere har så mange rare tanker i de små hodene deres." Er jeg yngre? "Ja." Hun henger foran han. "Du må ha koblet fra veldig tidlig." Koblet fra? Koblet fra hva da? Kan dere ikke bare snakket vanlig språk? "Koblet fra deg selv, selvsagt." Svarer hun som om det var det mest åpenbare i hele universet. Sitter veldig godt fast i meg selv, takk skal du ha. Svarer han surt. Han begynner å mislike henne allerede.

15 Så.. spør han til slutt, da hun ikke sier noe mer, men bare blir hengende i lufta foran han. Hva skjer videre? "Jeg vet ikke." Svarer hun og trekker litt på skuldrene igjen. Hør her Tingeling.. sier han og trekker pusten irritert. Hvordan skal jeg vite hva jeg skal gjøre dersom ingen FORTELLER meg det? "Tingeling? Som i Peter Pan?" Hun ler den merkelige klokkelatteren sin igjen. "Å kjære vene." "Å du er her." Han hører en kjent stemme bak seg. Han spinner rundt og ser rett på bestefaren sin igjen. Selvsagt. Han måtte dukke opp her også. Paradis meg nå et visst sted. Tenker han surt. "Jeg ER ikke bestefaren din," sier vesnet foran han. Neivel. Zartoogh da kanskje? Vesnet ler lavt. "Nei, jeg er ikke Zartoogh heller. Skal vi?" Bestefar-vesnet peker påen vei som åpenbarer seg foran dem. Han ser nølende på veien. Den ser ut til å være laget av sølv. Og foran dem åpenbarer en lang allè seg, med skog på hver side, opplyst av merkelige... lykter. I enden av allèen kan han se en stor hvit bygning. Plutselig føler han... redsel. Skal han møte... Gud... nå? Bestefar-vesnet snur seg mot han og smiler beroligende. "Ikke vær redd, sier han. Dette går bra." Så hva er den bygningen? Han haler ut tiden og går så sakte som han bare kan frem mot trappene som begynner å virke mer og mer ruvende for han. "Hm? Å dette er månen." Svarer bestefar-vesnet. M... Månen? Hva er dette for noe tull? Månen er en rundt liten steinklump, ikke en bygning. "Den månen du ser i menneskelivet er selvsagt et metafor." Sier bestefar-vesnet lett. "Det er meningen at den skal hjelpe dere til å forstå." Han skuler tidvis skeptisk på den lysende lille feen som har hengt seg på dem, og forsøker å hinte til henne om at hun kan pelle seg vekk, uten at hun ser ut til å være villig til å ta noe helst hint til seg. Flere som har små hoder, tenker han og vifter henne unna. Forstå hva da? Han får bare være med på leken.

16 "Sykluser." Svarer bestefar-vesnet. "Hvordan alt får i sykluser. Fødsel-liv-død, forhold, følelser, roller, siviliasjoner, inkarnasjoner.. sånne ting." Jeg henger ikke med? Han ser spørrende på bestefar-vesnet, som har begynt å endre seg. Nå ser han mer... nøytral ut. Er høyere. Og går plutselig kledt i skimrende, hvite klær. "Nei det vet vi, det er defor du er her." Bestefar-vesnet smiler litt overbærende. Han gidder ikke reagere lengere. Er gått lei av å være sint på de surrealistiske, sarkastiske vesnene. "Men for din del dreier det seg om inkarnasjoner," fortsetter bestefar-vesnet. Inkarnasjoner? Som i reinkarnasjoner? Snakker du om gjenfødelse? "Nettopp." Svarer bestefar-vesnet. "Gjenfødelse." Og det må jeg til... øh... månen... for å skjønne? "Nei, ingen må noe, det er bare ment som en... metafor." Døren på toppen av trappen åpner seg, mellom to hvite søyler. Bestefar-vesnet og den lysende feen stopper opp og ser på han. "Ditt valg," sier bestefar-vesnet og smiler oppmuntrende. Den lille feen holder tommelen opp og smiler bredt til han mens hun nikker oppmuntrende. Han trekker på skuldrene. Samme pokker. Han kommer seg neppe ut herfra før han gjør riktig valg uansett, og føler det unektelig som om han er med i et eller annet bisarr kosmisk tv-spill. På toppen av trappen snur han seg ned og ser mot bestefar-vesnet og feen. De står der fremdeles, men nå syntes han de ser merkelig... animert ut. Som om de bare er pappfigurer. Han snur seg mot døren inn til... øh.. månen.. Det er mørke innenfor. Og han kan se at det siver en lyseblå tåke ut. Hjelpes, de vet virkelig å ty til melodramatiske effekter her. Tenker han oppgitt, trekker på skuldrene og går inn i mørket. Døren lukkes bak han i det øyeblikket han trår over terskelen. Først kan han ikke se noe som helst. Alt han kan sanse, er følelsen av den kalde tåken som siver forbi han. Men så får han øye på et svakt, gult lys langt fremme. Eller kanskje lyset er veldig lite, han vet ikke. Han rekker armene foran seg og går sakte mot det. Åpenbart går han gjennom en korridor. Han kan høre lyden av sine egne fottrinn mot noe som minner han om et marmorgulv. Og lyset blir sakte større.