P.D. James Døden kommer til Pemberley. Oversatt av. Ragnhild Eikli

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "P.D. James Døden kommer til Pemberley. Oversatt av. Ragnhild Eikli"

Toralf Kristiansen
8 år siden
Visninger:

2 P.D. James Døden kommer til Pemberley Oversatt av Ragnhild Eikli

4 Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening. Originalens tittel: Death Comes to Pemberley Copyright 2011 by P.D. James Norsk utgave 2012 H. Aschehoug & Co.(W.Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

Aschehoug & Co.(W.Nygaard), Oslo www.aschehoug.

5 Til Joyce McLennan Min venninne og personlige assistent som har maskinskrevet mine romaner i trettifem år. I hengivenhet og takknemlighet

6 Forfatterens forord Jeg skylder Jane Austens skygge en unnskyldning for at jeg har latt hennes elskede Elizabeth bli innblandet i en traumatisk drapssak, ikke minst i lys av at Miss Austen gjorde det klinkende klart hva hun mente om den slags i siste kapittel av Mansfield Park: «La andre penner dvele ved skyld og elendighet. Jeg selv flykter fra slike frastøtende temaer så fort jeg kan, utålmodig som jeg er etter å la de mer eller mindre uskyldige parter gjenoppta sine behagelige liv, og så får resten klare seg uten meg.» Jeg er ikke i tvil om at hun ville ha besvart min unnskyldning med å si at dersom hun hadde ønsket å dvele ved slike frastøtende temaer, ville hun ha skrevet denne historien selv, og med bedre resultat. P.D. James, 2011

Jeg selv flykter fra slike frastøtende temaer så fort jeg kan, utålmodig som jeg er etter å la de mer eller mindre uskyldige parter gjenoppta sine behagelige liv, og så får resten klare

7 PROLOG Familien Bennet på Longbourn

8 Blant den kvinnelige befolkningen i Meryton var det en allment anerkjent oppfatning at Mr. og Mrs. Bennet på Longbourn hadde vært heldige med ekteskapene til fire av sine fem døtre. Meryton, en liten markedsby i Hertfordshire, er ikke blant de mest besøkte byene, for den er verken vakker eller har en interessant historie, og det eneste godset, Netherfield Park, er ikke nevnt i noen av bøkene om grevskapets prominente arkitektur, til tross for at det saktens er imponerende nok. Byen har en ballsal der det jevnlig arrangeres festligheter, men den har ikke noe teater, og de viktigste forlystelsene finner sted i private hjem, der kjedsomheten rundt middagsbordene og kortbordene, som alltid omfatter de samme menneskene, bare avløses av sladder. En familie med fem ugifte døtre vil uvegerlig tiltrekke seg naboenes medfølende bekymring, særlig når det ellers ikke finnes mange andre adspredelser, og familien Bennets situasjon var spesielt ulykksalig. Siden det ikke fantes noen mannlig arving, ville eiendommen tilfalle Mr. Bennets nevø, pastor William Collins, som ifølge Mrs. Bennets yndede og høylytte klagesang kunne komme til å kaste både henne og døtrene på dør før hennes ektemann var blitt kald i sin grav. Det skal innrømmes at Mr. Collins hadde gjort det han kunne for å bøte på dette. Til en viss uleilighet for seg selv, men med samtykke fra sin formidable beskytterinne, lady Catherine de Bourgh, hadde han reist fra sitt sogn i Hunsford i Kent for å besøke familien Bennet, i den barmhjertige hensikt å

noen av bøkene om grevskapets prominente arkitektur, til tross for at det saktens er imponerende nok.

9 velge seg en brud blant de fem døtrene. Dette forehavendet ble entusiastisk mottatt av Mrs. Bennet, men hun advarte ham om at Miss Bennet, den eldste, sannsynligvis ville inngå en forlovelse om kort tid. Hans tilbud til Elizabeth, den nest eldste og nest vakreste, var blitt resolutt avslått, og han hadde derfor sett seg tvunget til å søke større imøtekommenhet hos Elizabeths venninne, Miss Charlotte Lucas. Miss Lucas hadde takket ja til frieriet med oppløftende iver, og fremtiden til Mrs. Bennet og døtrene hennes lot til å være beseglet, og ikke til fullstendig beklagelse fra naboene. Når Mr. Bennet døde, skulle Mr. Collins innlosjere dem i det romsligste av de andre husene på eiendommen, og der ville de kunne motta åndelig trøst fra ham, og kjødelig næring fra det Mrs. Collins måtte ha til overs i sitt kjøkken, supplert med en og annen gave i form av noe vilt i jaktsesongen, eller et stykke bacon. Heldigvis hadde familien Bennet unnsluppet disse begunstigelsene. Ved utgangen av 1799 kunne Mrs. Bennet prise seg lykkelig over at hun var mor til fire gifte døtre. Det måtte riktignok innrømmes at giftermålet til Lydia, som med sine seksten år var den yngste, ikke var spesielt fordelaktig. Hun hadde stukket av sammen med løytnant George Wickham, en offiser i militstroppen som hadde vært stasjonert i Meryton, og alle regnet med at denne eskapaden ville ende på samme måte som alle slike eventyr: Hun ville bli forlatt av Wickham, bannlyst fra sitt barndomshjem, utstøtt av samfunnet, og til slutt havne i en form for fornedrelse som fine damer i all anstendighet ikke kunne snakke høyt om. Men ekteskapet var faktisk blitt inngått, og denne nyheten var først blitt meddelt av en nabo, William Goulding, som hadde ridd forbi skyssvognen til Longbourn, og da han gjorde det, hadde den nygifte Mrs. Wickham lagt hånden sin i det åpne vinduet for at han skulle se ringen. Mrs. Bennets søster, Mrs. Philips, var utrettelig opptatt med å spre sin

Hans tilbud til Elizabeth, den nest eldste og nest vakreste, var blitt resolutt avslått, og han hadde derfor sett seg tvunget til å søke større imøtekommenhet hos Elizabeths venninne, Miss Charlotte

10 versjon av flukteventyret, og hun fortalte at paret hadde vært på vei til Gretna Green da de hadde gjort et kort stopp i London for at Wickham skulle informere sin gudmor om den forestående vielsen, og videre at Mr. Bennet var kommet han hadde reist dit på leting etter datteren og at han på vegne av familien hadde foreslått at det planlagte giftermålet av praktiske årsaker heller burde inngås i London. Ingen lot seg overbevise av dette oppspinnet, men det var utbredt enighet om at Mrs. Philips oppfinnsomhet fortjente at de i det minste lot som om de trodde på det. George Wickham ville naturligvis aldri mer få innpass i Meryton for å forføre tjenestepikene og snyte kjøpmennene for fortjeneste, men man var enige om at dersom hans hustru skulle vise seg blant dem, skulle Mrs. Wickham bli vist den samme forsonende overbærenheten som tidligere var blitt Miss Lydia Bennet til del. Det ble spekulert i det vide og brede om hvordan det forsinkede ekteskapet var kommet i stand. Mr. Bennets gods innbrakte knappe to tusen pund i året, og det var en utbredt oppfatning at Mr. Wickham måtte ha forlangt minst fem hundre pund, samt at alle hans utestående fordringer i Meryton og andre steder skulle bli betalt før han gikk med på noe giftermål. Mrs. Bennets bror, Mr. Gardiner, måtte ha skaffet til veie pengene. Han var kjent for å være en varmhjertet mann, men han hadde sin egen familie og forventet utvilsomt at Mr. Bennet skulle betale ham tilbake. I Lucas Lodge var det stor engstelse for at svigersønnens arv ville skrumpe inn som en følge av dette, men da ingen trær ble felt, ingen jord ble solgt, ingen tjenere ble oppsagt, og slakteren ikke så ut til å vegre seg for å besørge Mrs. Bennets ukentlige bestilling, konkluderte man med at Mr. Collins og deres kjære Charlotte ikke hadde noe å frykte, og at så snart Mr. Bennet var vel og vakkert begravet, kunne Mr. Collins flytte inn på Longbourn i trygg forvissning om at

Bennet var kommet han hadde reist dit på leting etter datteren og at han på vegne av familien hadde foreslått at det planlagte giftermålet av praktiske årsaker heller burde inngås i London.

Like dokumenter

Kapittel 11 Setninger

Kapittel 11 Setninger 11.1 Før var det annerledes. For noen år siden jobbet han her. Til høsten skal vi nok flytte herfra. Om noen dager kommer de jo tilbake. I det siste har hun ikke følt seg frisk. Om