"Nytt liv, nye muligheter" - incestutsatt og gravid

Transkript

1 "Nytt liv, nye muligheter" - incestutsatt og gravid Maria er 31 år og gravid for annen gang. Hun er gift og har en sønn på 1 1/2 år. Hun ble utsatt for incest fra faren da hun var barn. Moren tror henne ikke. Maria tror at noen av de utfordringene hun har i forbindelse med svangerskap, fødsel og rollen som mor generelt kommer av at hun er incestutsatt. Morssavn Maria forteller at hun opplever et mye sterkere morssavn under graviditeten enn ellers. Om nettene drømmer hun at moren svikter og forlater henne. Hun har lengselsdrømmer om at moren kommer for å gi støtte og trøst. Maria sier hun savner en "trygg favn" og en god rollemodell. Hun ønsker å være trygg og god for barnet sitt, men har ingen levende forbilder å rette seg etter. Er jeg god nok mor? Når Maria ble mor selv, ble hun opptatt av å være annerledes enn sin egen mor. Hun var redd for å bli like avvisende følelsesmessig som hun opplevde henne. Redselen for å være lik moren har gjort Maria usikker i sin egen rolle som mor. Hun merker at mannen er mye tryggere og sikrere på at det han gjør er bra. Maria sier hun er spesielt redd for å invadere sønnen, og at han skal få en vanskelig barndom, fordi hun selv er preget av sin vanskelige oppvekst. Hun har også vært redd for selv å bli en overgriper. Maria er redd for at hennes fortid skal skade hennes barn. Hun blir mye fortere bekymret enn mannen sin og tror med en gang det er hennes skyld hvis sønnen har en dårlig dag osv. Hun får skyldfølelse når hun merker at hun påvirker familien ved å være deprimert, fjern eller usikker. Maria tror at alvorlighetsgraden i hennes bekymringer kommer av at hun er incest-utsatt. Deprimert Maria var gravid samtidig med flere av sine venninner. Hun trodde derfor at de skulle være mye sammen når de fikk barn. Slik gikk det ikke. Fordi dagene ble for strevsomme, orket hun sjelden å ta kontakt med noen. "Paradoksalt nok isolerer jeg meg mest når jeg egentlig trenger folk rundt meg", sier Maria. Hun hadde planer om å være en del i en åpen barnehage når gutten ble noen måneder. Det orket hun heller ikke. Det siste halvåret hun gikk hjemme, var de nesten ikke sammen med andre i det hele tatt. Maria var svært svingende i humøret lenge etter fødselen. Hun gråt lett, men trodde det var slik for de fleste. I ettertid ser Maria at hun nok var mer deprimert enn det som var normalt. Fordi hun vet hvor tøft det var sist, ønsker hun denne gangen å ta lærdom av sine erfaringer. Tar fra barnet en familie Maria hadde en gang forventinger om å kunne gi sine barn en større familie. Slik gikk det ikke. Hun har brutt med mesteparten av sin familie fordi de ikke tror på at hun har blitt utsatt for incest. Hun vil ikke at foreldrene skal ha kontakt med barna hennes i frykt for at faren skal utsette dem for over-grep. "Nå finnes de liksom ikke", sier Maria. "Hvordan skal jeg forklare det etterhvert?"

2 "Null tillit til helsepersonell" Da Maria ble gravid første gang gikk hun til kontroll på helsestasjonen. Der opplevde hun at legen ikke var lydhør for de spørsmålene hun kom med. Maria har hatt spiseforstyrrelser og var redd for at barnet ikke skulle få nok næring. Legens råd var "bare spis sunt du så går det nok bra". Maria følte at hun verken ble sett eller hørt i det offentlige systemet, og hun ble utrygg. Hun tror det er vanskelig for andre å forstå hvor alvorlig det er for henne å ikke ha tillit. Maria fant frem til en privat lege, selv om det betydde at hun måtte betale mye penger for en tjeneste som ellers er gratis. Hos denne legen ble Maria møtt på en god måte. Han spurte ved hver konsultasjon hvordan hun hadde det, og det var hans utgangspunkt. Maria tok også kontakt med en jordmor, Eli Sandvik, som har jobbet mye med kvinner med fødsels-angst. Maria hadde mest behov for å prate, stille spørsmål og ha god tid. Alt dette fikk hun hos jordmoren på Aker sykehus. Angst for å føde Maria hadde problemer med å forholde seg til selve fødselen. Det som skremte henne mest, var tanken på at hun ikke skulle greie å presse barnet ut. Hun var også engstelig for ikke å ha kontroll under fødselen og at de ansatte ikke skulle forstå hennes reaksjoner. Etter flere samtaler med jordmoren, bestemte Maria seg for å ta keisersnitt. Hun ønsket å bruke tiden framover til å forberede seg på at barnet skulle komme framfor å grue seg til fødselen. Maria sier hun aldri hadde klart å ta det valget uten jordmoren. En god hjelp for henne var også å skrive brev til legen på sykehuset. Etter at hun hadde gjort det, ble hun kalt inn til en samtale. Da forventet Maria et "angrep", men opplevde istedenfor respekt og forståelse. Maria ønsker keisersnitt denne gangen også, men plages med dårlig samvittighet. Det var noen i familien som reagerte negativt på at hun valgte keisersnitt sist gang. De forstod ikke hvorfor. Når de nybakte foreldrene ringte til Marias bestemor for å fortelle at de hadde fått en gutt, ble de nærmest skjelt ut. Hun sa det ikke var noen ordentlig fødsel og kunne ikke forstå at det hadde vært noen fin opplevelse. Maria ble også påvirket av medias fokus på hva keisersnitt koster osv. "Synes det ligger i lufta at man helst skal presse ut den ungen selv", sier Maria. For henne er det viktigste at begge overlever. "Tenk om barnet dør i underlivet mitt. Da vil det bli min feil fordi jeg ikke greide å presse", sier Maria. Hun opplever skyldfølelse over at det alltid skal være noe spesielt med henne. Hun ønsker egentlig ikke å være til bry for noen. Forhold til kroppen Maria har aldri likt kroppen sin så godt som når hun er gravid. Det er lettere å ta vare på seg selv når hun vet at barnet trenger det. Hun synes det er lov når hun har en unnskyldning. "Som om jeg ikke har fortjent noe for mine egen del", sier Maria. Hun synes også at hun ser bedre ut, selv rett etter fødselen. "Det er noe med at kroppen plutselig har en funksjon", sier hun. Skamfull for at det ikke har "gått over" Maria har gått mange år i terapi og jobbet mye med bakgrunnen sin. Da hun ble gravid for andre gang, tenkte hun at problemene fra første graviditet skulle ha gått over. Maria sier at hun nå har

3 erkjent at historien alltid vil påvirke livet hennes. "Men søren heller, at utfordringene aldri kan ta slutt!" avslutter hun med et sukk. Samlivspartnere til incestutsatte kvinner Hva med seksuallivet? Gjennom årenes løp har senteret møtt mange partnere til incestutsatte, hatt samtaler og hatt grupper. I møte med dem har vi lært veldig mye. Her er en artikkel basert på det vi har erfart i møte med dem. Partnere til incestutsatte kan erfare at nærhet og seksualitet kan være vanskelig. Det er selvsagt ikke alle par hvor den ene parten er misbrukt som har problemer på det seksuelle området. De fleste har forhåpentligvis et godt seksualliv. Men flere som oppsøker senteret synes dette er vanskelig på ulike områder. En mann sier at sex har flyttet inn i fremmedordboken. Flere sier at de ikke har hatt sex på flere år og fremdeles er det hverandre de vil ha. Noen oppdager til sin fortvilelse at kona har hatt sex med dem i mange år og aldri likt det. En sa at han etterhvert forstod at kona hadde opplevd seksual-livet deres som et overgrep. "Det var tøft å høre", sier mannen. Flere har erfart at når kona endelig tør å si nei, så blir det full stopp, og det kan vare lenge. Andre sier de blir forvekslet med overgriper, spesielt i intime situasjoner. Det samme kan skje når de skal stelle egne barn. Mange sier at jo nærmere de kom hverandre følelsesmessig, jo vanskeligere ble det for kona med fysisk nærhet. For de fleste par representerer en barnefødsel en utfordring for seksuallivet, uavhengig av om kvinnen har blitt misbrukt eller ikke. Saken er likevel at par hvor kvinnen er utsatt for incest får en tilleggsbelastning. Ifølge mennene er årsaken at kvinnene etter fødselen fikk større problemer i forhold til de overgrepene de var utsatt for som barn. Flere sier at nærkontakt og intimitet ble veldig vanskelig og at det er gått flere år siden de hadde sex. Noen menn har sluttet å ta initiativ og må lukke seg for å beskytte seg selv. En annen sa at han fikk ikke lov å ta på henne og han lurer på om de noen gang kommer over det. Mange av partnerne sier at seksuallivet var svært bra i starten av forholdet, mye bedre enn de hadde opplevd før. Etter hvert har det imidlertid blitt problematisk for mange. For noen er det svært utilfredsstillende, mens for andre er det til å leve med. Et fellestrekk for mennene som har deltatt i partner-gruppa, er at de er svært forpliktet i forhold til kvinnen i sitt liv. Mange sier at på tross av alt er det henne de vil ha. Mitt inntrykk er at mennene har stor kjærlighet til sin partner. En sier at det går an å leve med fravær av sex når det er et slags lys i tunnelen.

4 Noen par har funnet måter å leve med vanskelighetene sine på. En mann sa at han så at hun "forsvant" i løpet av samleiet. Det at hun ble borte var svært utilfredsstillende for ham. De justerte seksuallivet etter hennes problem, med det resultat at hun kunne være tilstede. For ham var disse justeringene ikke noe offer. En annen partner forteller at han har fått en nei-liste over de tingene han ikke får gjøre seksuelt. Andre har for eksempel blitt enige om at hun skal ta initiativ, mens et par har stoppet med sex innenfor en gitt tidsramme. Dette kan høres lite spontant ut, men er for mange et virkemiddel for at hun kan gjenerobre sin seksualitet, og at paret sammen kan utvikle en seksualitet som fungerer for begge to. Seksualitet handler om å gi seg hen og gi slipp på kontroll, noe som seksuelt misbrukte kvinner ofte har problemer med. De parene som ser ut til å komme best utav det, er de som forholder seg til hvordan sexlivet deres faktisk er. De klarer å koble ut de forestillingene og drømmene de hadde om hvordan det skulle vært. Seksualitet; en spesiell ut-fordring for incestutsatte Kine Pretorius er utdannet barnevernpedagog og ansatt som sosialkonsulent ved Stiftelsen Støttesenter mot Incest - Oslo. Hun har hatt faste temakvelder på senteret om seksualitet fire ganger i året de siste to årene. I tillegg har hun hatt enesamtaler og parsamtaler hvor brukeren selv har ønsket at samtalen skulle dreie seg om seksualitet. S eksualitet har vært et område av livet som jeg er spesielt inter-essert i og fascinert av. Spesielt er jeg opptatt av den kvinnelige seks-ualiteten. På bakgrunn av det jeg har lært gjennom mitt arbeid med incest-utsatte og i tillegg lest meg til, har jeg gjort meg en del tanker og erfaringer om hva som kan være komplisert for incestutsatte når det gjelder seksuali-tet. Noe av dette ønsker jeg å formidle i denne artikkelen. Seksualitet er et øm-tålig tema som kan være svært vanske-lig og smertefullt for incestutsatte å forholde seg til. Seksualitet har mange sider. I tillegg til å være en fysisk lyst- og behags-følelse, er det en kjønnsmessig, sosial og historisk dimisjon som de fleste påvirkes av. Det som virker godt og naturlig for menn, kan vekke helt ann-erledes følelser for kvinner. I ulike kulturer og samfunnslag kan det ut-vikle seg egne normer for hvordan og hvor seksuell aktivitet kan foregå, og hvem som kan delta. I Norge har vi ikke lange tradisjoner på å snakke om den kvinnelige seksualiteten på noen annen måte enn noe en burde skamme seg over. Kvinnefrigjøringen har nok hatt en stor positiv betydning på det seksuelle området for kvinner. Ikke fordi kvinnene kastet BH'en og brente pornoblader. Men fordi vi nå kan snakke mer åpent om vår egen seks-ualitet. For incestutsatte kvinner kan det likevel være skummelt å snakke om seksualitet før hun har sagt noe om overgrepene. De føler ofte at temaet i seg selv kan avsløre hemmeligheten de bærer på. Dette gjør at mange trekker seg ut av samtalen når jevnaldrende snakker om sex. Dermed mister en verdifull informasjon. Den naturlige seksuelle modningen blir ofte spolert når overgrep skjer i ung alder. Alle barn, helt ned til fosterstadiet, har seksuelle følelser. Noen barn onanerer mye, andre lite eller aldri. De fleste ut-forsker seg selv mest i begynnelsen av puberteten. Etter hvert nærmer de

5 seg en seksualpartner som de kan fortsette ut-forskningen med. For kvinner som er ut-satt for incest, især når overgrep skjer før puberteten, kan det se ut til at den naturlige modningen ikke finner sted. Den naturlige utviklingen er forsert. Den incestutsatte har blitt tvunget til å for-holde seg til den voksnes seksualitet alt for tidlig. Hun har blitt behandlet som et objekt som skal tilfredsstille en annens behov. Plutselig kan hele seksualiteten, både fysisk og psykisk, være synonymt med noe negativt. Det kan være skam-fullt, nedverdigende, vondt og tabube-lagt. Da blir ikke en naturlig utforskning av seg selv fristende, pirrende og spenn-ende, men kan tvert imot heller fortone seg som ekkelt. Lystfølelser under overgrep Mange som har vært utsatt for incest har opplevd lystfølelser i forbindelse med overgrep. Lystfølelsene kan opp-stå ved overgrep fordi alle har områder på kroppen, for eksempel klitoris, hvor den seksuelle lysten kan aktiveres ved berøring. Noen har bare opplevd lyst i begynnelsen, andre under hele over-grepet. En del har også fått orgasme. Dette kan resultere i at den utsatte føler seg mer "medskyldig". Dette kan igjen påvirke hvorvidt man opplever seg selv som "verdig" til å motta hjelp. Mange vil helst glemme at overgrep vakte lystfølelse og kan dermed legge lokk på voksen god seksuell lyst. Det kan også skje at lystfølelsen i voksen alder blir synonymt med skam og skyld-følelse, og dermed noe negativt. Et godt utgangspunkt for positiv endring er imidlertid at man erkjenner de følelsene man faktisk hadde, og at man klarer å se at dette er naturlige følelser når kroppen stimuleres fysisk. Ingen som er utsatt for incest er medskyldig i overgrep. Selv om et barn legger seg naken på gulvet og sier: "ta tissen din inn i min" og lignende, er det likevel den med mest makt/den voksne som er ansvarlig for at overgrep ikke skjer. Også når barnet selv opp-søker situasjonen eller overgriper, er det alltid bare den voksne som har an-svaret for at barnet eller ungdommens seksuelle grenser ikke krenkes. Kroppens tekniske seksuelle innretninger Vi mennesker er skrudd sammen på en finurlig måte. Både menn og kvinner har seksuelle lyster og behov. Dette er viktig rent biologisk for å sikre at mennesker formerer seg. I menneskenaturen ser det ut til at sex dekker mange andre behov enn forplantnings-behovet. Sex har både en psykisk og en fysisk positiv effekt. Psykisk sett kan sex lette på spenninger og frustra-sjoner. Fysisk sett bruker vi mange muskler, hjertet slår fortere og dermed øker blodsirkulasjon. Dette kan igjen lette eller forebygge smerter og syk-dommer. Når vi har sex med en partner får vi mye nærhet og intimitet, noe som er viktig for alle mennesker. Vi kan føle oss elsket, noe som påvirker vårt selvbilde positivt. Tilsammen repre-senterer seksualitet mange positive eg-enskaper. Det er ikke rart at folk som har et naturlig forhold til kroppen sin og ikke forbinder sex med noe skamfullt og stygt, ønsker seg et godt seksualliv med en partner. Incestutsatte trenger i spesielt stor grad det positive et godt seksualliv kan gi. Dessverre har kroppen og seksualiteten blitt et så stort problem for mange at enkelte utsatte gjør mye for å unngå seksualitet. Mange seksualpartnere - eller nesten ingen. Mange incestutsatte kvinner kan leve et fullstendig normalt samliv, også på det seksuelle området. Mange av de som tar kontakt med Støttesenteret, har imidlertid ofte problemer med

6 seksual-livet. I mitt arbeid med incestutsatte kvinner, ser jeg at det ofte er ytterlig-heter i forhold til hvordan kvinnene lever ut sitt seksualliv: Noen av brukerne ved Støttesenter mot Incest - Oslo sliter med at de har hatt mange seksualpartnere i ung alder. De har ofte liten eller ingen glede av sitt seksualliv og kan ha sex bare for å tilfredstille andre, uten tanke for egne behov. Mange har lært seg å stenge av sine egne følelser og handler mekanisk i situasjonen. Dette er ikke et godt seksualliv, men heller en forlengelse av overgreps-situasjonen. Kvinnen får bekreftet at hun er til for andres behov, - et objekt som ikke er verdt å ta hensyn til. Når hun er utsatt for incest og i tillegg har levd seksuelt utagerende på denne måten, vil dette forsterke følelsen av å være skitten, billig, brukt, horete, simpel og verdiløs. Disse kvinnene er ofte ukritiske til hvem de ligger med og grenseløse i forhold til kontakt med andre mennesker. De har lite å forsvare seg med og blir ofte misforstått og misbrukt. For andre er problemet det motsatte: De har nesten ikke hatt noe seksuell kontakt med andre enn overgriper. Problemene er ofte de samme, men her blir seksualitet farlig. Bare tan-ken på sex kan skape mye angst. Etter hvert i livet blir selve avstanden til en partner et stort problem. Disse kvinnene er ofte ikke så grenseløse og slipper sjelden andre helt nær. De føler seg stadig misforstått og prøver ofte å forklare seg verbalt. De kan ha problemer med å takle forskjellige former for nærhet. Kombinasjon seksualitet og kjærlighetsforhold En god del incestutsatte og deres partnere har formidlet at de har hatt ett veldig aktivt og spennende seksualliv den første tiden av forholdet. Etter en stund har seksuallivet for mange endret seg til å bli noe som skjer sjelden og er problematisk. I noen tilfeller har parte-ne ingen seksuell kontakt lenger. Dette problemet er det mange forklaringer på: Starten på et forhold er gjerne uforpliktende, noe som gjør det lettere for den utsatte å leve ut sin seksualitet. Det kan også være at hun gjør det hun tror partneren ønsker, i og med at hun "er lært opp til" å tilfredsstille andre. Når forholdet ser ut til å bli av en mer varig karakter, kan den utsatte få problemer med å ha sex. Ikke minst gjel-der dette etter hvert som graviditet og fødsel kommer inn i bildet. Tillits-bruddet fra overgriper kan være en forklaring til at kombinasjon av sex, nærhet og tillit blir spesielt vanskelig. Den utsatte kan være redd for når tilliten blir brutt og kan forestille seg at hun må velge mellom tillit og sex. For å unngå å bli avvist, kan hun selv avvise først. Og selv om hun har behov for nærhet, kan hun velge ikke å tillate seg det av redsel for at partneren skal forvente seg mer enn hun har å tilby. En vanlig forklaring på denne krisen i seksuallivet, kan være at den utsatte utforsker om partneren er glad i henne som subjekt og ikke bare som seks-ualobjekt. Består partneren denne lang-varige testen på å bli nektet sex, kan det være en metode for å få bekreftelse på at hun har en verdi i seg selv. Mange som er utsatt for incest av en mannlig overgriper har en forestilling om at det er vanskelig for mannen å styre sin seksualitet. Dette er en myte og er ikke riktig for de aller fleste menn: Det er viktig å poengtere at både menn og kvinner kan ha det godt seksuelt selv om de ikke får orgasme hver gang de elsker sammen.

7 Hvordan få det godt seksuelt? Hvordan kan incestutsatte gjenerobre sin egen kropp og seksualitet og få glede av seksuallivet? P å Støttesenter mot Incest - Oslo er det å dele erfaringer viktig for å se sammenhengen mell-om overgrep og senvirkninger. Som sosialkonsulent ønsker jeg å gi noen råd til de som strever på det seksuelle området. Bakgrunnen er det utsatte selv har formidlet som har vært positivt for deres seksualitet. I tillegg til å lære å se sammenhengen, er det viktig at alle kan gi hverandre gode ideer. På den måten kan man selv finne sin egen løsning for å skape seg et godt liv. Rådene mine er et utvalg av muligheter. Det er ikke meningen at en må gjøre alt. For mange er det andre veier å gå som kjennes riktigere for å få det godt. Noen råd: Utforsk din egen kropp. Her kan mye gjøres. Du kan ta på din egen kropp, kjenne etter hva er godt og hva er ikke så godt? Du kan se på ditt eget underliv, eventuelt med speil. Finn ut hvor klitoris er og hvordan du synes det er godt å ta på den. Dette er en del av det å gjenerobre den naturlige modningen. Les bøker om seksualitet. Snakke med leger om hva som er naturlig og med venner/ partnere om hva de synes er godt. Pornoblader kan være til god hjelp om du tror du ser annerledes ut enn andre nedentil. En del kvinner har blitt vant til å late som de får orgasme, særlig når de har lang erfaring i å tilfredsstille andre. Vi kan også lære å få orga-sme. Et tips kan være å stramme rumpe- og lårmuskulaturen samtidig som du tar på klitoris. Er du sammen med en mannlig partner er misjonærstillingen (at du ligger på ryggen med han over deg) best for å få til dette samtidig. Finn ut hva du får lyst av. Dette er noe som forandrer seg gjennom livet. Det betyr at det du tenner på nå ikke trenger å være det du får lyst av i morgen eller om et år. Noen bruker mest fantasien for å bli opphisset. Her bør det meste være tillatt. Ingen skader andre så lenge det forblir fantasier. Ikke diskvalifiser dine fantasier med å si at dette er destruktivt eller jeg må være helt gal. En seksuell fantasi er og blir en fantasi på linje med eventyr og drømmer. Det finnes også en del som tenner på porno, eller på effekter som sexy undertøy og lignende. Våge å prøve selv om du tror det ikke vil bli noe bra. Prøv igjen selv om du hadde en negativ erfaring. Problemet er ofte at den seksuelle aktiviteten minner om overgrepene. Men dersom man får andre erfaringer på det seksuelle området, vil mange oppleve at minnene om overgrepene blekner. Om du har en partner, har du lov til å kreve ting du har behov for. Du skal selvsagt ikke gå over din partners grenser, på samme måte som du bør si hvor dine grenser går og kreve respekt for de.

8 Dersom du trenger nærhet, kan du be om det. En partner som vil deg vel, vil gi deg den nærheten uten at det stilles krav om noen form for gjenytelser. Dersom dere får problemer seksuelt, kan det være fruktbart med "forbud" mot samleie i en periode på for eksempel en måned. Da er det imidlertid viktig at dere har mye nærhet, slik at den som er "redd" for sex får mulighet til å kjenne på lystfølelsen uten å føle seg presset til "noe mer". Ikke still for høye forventninger til hvordan et seksualliv skal være. Det finnes mange som har bestemte meninger om hva som skal til for at et seksuelt samliv skal bli full-komment: Det kan være at begge må være helt rene fra topp til tå, det skal være tente stearinlys, det skal være sakte bevegelser... Dette kan bli en endeløs rekke av kriterier som kan hemme seksualiteten hos begge. Et levende og godt seksualliv mellom to voksne mennesker kan være så mye, og det kan forandre seg gjennom hele livet. Sex er vel nesten den eneste leken voksne har. Det skader heller ikke med litt humor. Dessverre kan også sexlyst prates i hjel. Det kan være nyttig å overlate en del av seg selv til fri fantasi hos partneren. Litt av spenningen ligger vel også i at vi ikke vet alt hva den andre tenker. Kroppen er viktig, men hvordan er det viktig når en skal ha det godt seksuelt? Vi kvinner har nok mye å lære av menn på dette området. De fleste menn har et langt mer avslappet forhold til både egen og partnerens kropp enn hva kvinner har. Menn elsker uten hemninger med den kroppen de har; med store mager eller tynne armer. Det later til at de ikke bryr seg om det under akten i det hele tatt. For mange kvinner forsvinner både lyst og nytelse i alle tankene om hvor for stor mage eller for små pupper hun har. Når det gjelder å ha det godt seksuelt, bør den negative kropps-fikseringen legges på hyllen en stund for at kvinnen skal føle seg fri og deilig. Her har partneren en viktig jobb å gjøre. Rose, skryte og hele tiden fortelle kvinnen hvor flott og attråverdig hun er uansett størrelse og vekt. Instruer deg selv i å tenke: - Skyld- og skamfølelsene eller andre negative følelser du får ved å kjenne lyst, er ikke riktige. - Det er overgriper som er rettmessig eier av disse følelsene. Under overgrepene greide han å overføre de på deg. - Du har rett til å nyte. - Det er helt naturlig og menneskelig å ha gode seksuelle følelser. - Du fortjener å ha det godt etter alt du har måtte tåle. - Et godt seksualliv er sunt og bra. Det ytre tegn på at kvinner får lyst og er kåte merkes ved at hun blir våt nedentil. Det er på ingen måte sunt, godt eller tilfredsstillende for verken han eller henne å utføre seksuell akti-vitet med inntrengning uten at hun har lyst. Det kan tvert imot være svært smertefullt for begge. Den naturlige fuktigheten som oppstår i forbindelse med lyst er nok den mest tilfreds-stillende for begge parter, men hvis kvinnen generelt har et problem med tørr skjede, kan glidekremer være til god hjelp. Men husk at det kan ta tid for en kvinne å kjenne lyst. Tålmod-ighet, forsiktighet og kunnskap om hva du tenner på er derfor viktig.

9 De erfaringene våre brukere har, viser at det er mange og sammensatte grunn-er til at seksuallivet til en incestutsatt kan bli problematisk. Det er imidlertid mulig å få det godt seksuelt selv om man har vært utsatt for incest. En stor takk til alle dere som har delt så mye av deres erfaringer og tanker både med meg og andre i samtaler og på temakvelder. Jeg takker for tilliten. Jeg er veldig ydmyk og føler meg beæret over hvor mye dere våger å dele av deres erfaringer på et så komplisert og intimt område. Et viktig forebyggende arbeid Hjelp til kvinner med angst for å føde Hildegunn Norseng har arbeidet på Bærum Sykehus i 17 år, de siste 10 årene som avdelingsjordmor. Hun er en av to jordmødre som i flere år har hatt ansvaret for sykehusets tilbud til gravide som har angst for å føde."forebyggende arbeid for gravide som har blitt utsatt for incest vil uten tvil lønne seg, også samfunnsøkono-misk", mener jordmor Hildegunn Nor-seng. Hun forteller at tilbudet startet fordi fødeavdelingen merket at mange gra-vide kvinner er svært redde for å føde. Det kan være flere grunner til det: Noen har en mor som har hatt en vanskelig fødsel og som har overført de negative følelsene på datteren. Andre kan ha opplevd traumatiske opplevelser som selvmord, alvorlige sykdommer og lignende i familien. Mange av de gravide kvinnene Hilde-gunn har kontakt med, har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn. Det er både første og flergangsfødende som kommer. Noen kvinner kommer også fordi de ikke tør å bli gravide. De kan få samtaler slik at de blir tryggere. Sårende når mennene trekker seg unna - Hvordan kommer kvinnene til dere? Jordmødrene som tar ultralyd av gravide er flinke til å fange opp kvinnene som har det problematisk. Noen blir henvist fra psykolog, andre ringer på egen hånd. De fleste kommer imidlertid via helsestasjonene. Føde-avdelingen og helsestasjonene i ko-mmunen har jevnlige samarbeids-møter, slik at de er godt orientert om tilbudet på sykehuset. Når en kvinne er redd for å føde allerede i 18 uke, er det grunn til å være oppmerksom på om hun trenger spesiell oppfølging, mener Hildegunn og fortsetter: Vi ønsker at kvinnene kommer tidlig, gjerne i uke. Da har vi mulighet til å hjelpe dem til å bearbeide en del ting. Kvinnene tren-ger noen som forstår hva det vil si å være kvinne, og hvor vanskelig en gra-viditet kan være for noen. At noen hører på dem, tror på det de sier og er nær, er ofte det som skal til. Når kvinnene kommer til første samtale, forteller de selv hvorfor de har tatt kontakt. Som regel kommer det hull på en byll med en gang. De går samtidig på jevnlig kontroll på helse-stasjonen eller hos lege. Der måler de blodtrykk, urin og lignende, men de trenger mer tid til å snakke. Det

10 er ønskelig at de kommer alene første gangen. Når mannen er med, er de opptatt av hva han føler og tenker. Mennene får komme senere. Det er også noen menn som tar kontakt. Det kan være fordi de ikke forstår kvinnens reaksjoner under svangerskapet. En del menn trekker seg unna når fødselen nærmer seg, noe som er svært sårende for kvinnen. I noen tilfeller viser dette seg å være menn som selv er utsatt for seksuelle overgrep. Føler seg sviktet - Er det spesielle temaer som går igjen når det gjelder svangerskapet? Noen ganger får jeg høre sånne groteske historier at jeg nesten ikke kan bære dem selv, forteller Hilde-gunn. Det verste for disse kvinnene synes å være at de har blitt sviktet. De opp-lever at de er sviktet både av far og mor. De har ikke blitt sett. De har blitt krenket. Om overgrepet har vært "lite" eller "stort", har krenkelsen vært like stor. Kvinnene kan ha problemer med å skille mellom ektemannen og over-griper. Skillet mellom hva de burde føle, hva de faktisk føler og hva som er "lovlig" å føle, er ofte uklart for dem. De fleste føler mye skyld for selve overgrepene. Mange har ofte mareritt. De opplever at de "ser" overgriper på bussen og over alt. De blir aldri fri. Kontroll er viktig for disse jentene. Er det noe de har mistet i livet, er det kontrollen, mener Hildegunn. De er redd for at dette skal skje igjen. "Ingen liker å miste kontrollen, og tenk på dem som stiller så hudløs på dette feltet", poengterer Hildegunn. Kvinnene er opptatt av at de som jobber på føde- og barselavdelingen skal vite hva de er engstelig for. Hildegunn sier det er viktig at in-formasjonen skal begrenses. Kvinn-ene blir fulgt nøye opp under svanger-skapet. De kan ringe eller komme til sykehuset når de måtte ønske. Noen vil se fødestuen flere ganger. Andre gråter og har behov for trøst. Hildegunn sier at hun i slike situasjoner er like mye mor som fagperson. Mange av kvinn-ene er redd for å bli undersøkt og de fleste vil ha kvinnelige leger. Livredde for å føde Under selve fødselen, er kvinnene opptatt av at det skal være minst mulig folk rundt dem. De vil ha fred og ro. Mange vil ikke trykke, og det er ikke noe samspill med jordmor. Hildegunn viser til en undersøkelse gjort av Kirkeng. Hun har undersøkt voldtatte og misbrukte kvinner. Undersøkelsen viser at noen kvinner forvekslet jord-mor med overgriper når de kom inn på fødestuen. "Det er klart at de da ikke vil gi fra seg barnet", sier Hildegunn. "Tenk alt vi ikke forstår, og hvor nøye psyke og fysikk henger sammen", legger hun til. De fleste av de incestutsatte kvinn-ene ønsker smertelindring. Noen ønsker keisersnitt for å få sove bort hele fødselen. nsket om keisersnitt er ofte noe de formidler som grunn til at de kommer første gangen. Etter å ha snakket en stund, kommer det gjerne frem at det ikke er det som er pro-blemet. Etter en lang prosess, gjerne med 5-10 besøk på fødeavdelingen, ombestemmer de seg. Det finnes også en del kvinner som jordmødrene ikke klarer å trygge nok til at de velger å føde på vanlig måte. Noen er så liv-redde at det ikke er noen vei tilbake. Da er keisersnitt eneste løsning. Det er viktig at kvinnen får en god opplevelse av fødselen, bl.a. av hensyn til tilknytningen til barnet. Det er ikke bra hvis hele svangerskapet har vært vondt og kvinnen nærmest "går ut av

11 kroppen sin" og ser på seg selv som en ting som ligger der nede i sengen. Når man får et levende menneske man skal ha ansvar for i hendene, kan det bli vanskelig. Det er ikke bare å skru på en knapp og så kommer alle de gode følelsene. Incestutsatte redde for barna sine Etter fødselen er det viktig å være spesielt oppmerksom på uro, dårlig nattesøvn og problemer med amming. Dette kan være tegn på at kvinnene trenger hjelp utover det vanlige i denne perioden, sier Hildegunn. Når kvinnene reiser fra sykehuset, tar barselavdelingen alltid kontakt med helsestasjonen. Dette er viktig for at mor og barn skal få tidligere hjemme-besøk enn det som er vanlig. Kvinnene kan også komme tilbake til sykehuset. Noen kommer tilbake opp til ett år etterpå. Mange kvinner er spesielt redde for at det skal skje barna deres noe vondt. Hildegunn forteller om en kvinne som har gjort spesielt stort inntrykk på henne. Kvinnen var misbrukt av begge foreldrene sine. Hun var så redd for at noe skulle skje barnet hun fikk, at hun ikke engang turde å ha det i barne-hagen. Ingen fikk passe det! Hildegunn hører stadig om lignende tilfeller og sier: "Tenk så mye krefter disse kvinnene bruker på denne redselen!" Det vanskeligste er de kvinnene som ikke sier noe om overgrep med det samme, - noen har kanskje fortrengt det helt. Det er så lett å gjøre noe "galt". Det er ting andre ikke ville tenke på. Kanskje tar vi over kon-trollen. Kanskje opplever kvinnen at vi er for raske, uhøflige, at de ikke blir møtt. Mange opplever at vi er brutale under selve undersøkelsen. Dette med brutalitet går forresten ofte igjen, sier Hildegunn. I noen tilfeller kan vi nok være for tøffe, men som regel er det disse kvinnenes spesielle sårbarhet som kommer til uttrykk, mener Hilde-gunn. Det hender ofte at hun spør dem rett ut om de har opplevd noen form for overgrep. Hildegunn tror de fleste som driver svangerskapskontroll vegrer seg for å gå inn på temaet incest. En av grunnene kan være at de har liten tid til rådighet. "Kanskje burde det stå på helsekortet dersom noen har opplevd overgrep. Det står jo alt annet; aborter, rusproblemer, røyking, arvelige syk-dommer. Men dette som virkelig har innflytelse på livet i stor grad, står det ikke noe om", sier den engasjerte jordmoren. Gravide incestutsatte svært sårbare - Hvis du hadde hatt mange gravide incestutsatte her nå. Hva ville du sagt til dem? Det er et godt spørsmål, smiler Hildegunn. Jeg ville i alle fall si: Dette klarer du. Og da mener jeg ikke klare det rent tekniske under fødselen, men at de skal ha en god opplevelse av det selv. Jeg prøver å øve opp kvinnene til å få bedre selvtillit. Hver dag skal de si til seg selv at de er viktige og at dette går bra. - Hvorfor tror du graviditet og fødsel blir så vanskelig for mange in-cestutsatte kvinner? Når man er gravid, kommer gjerne alt det som har vært vanskelig i livet opp for fullt. Det kan være både overgrep og sorgreaksjoner. Hvis noen er død som du ikke har sørget over, kan dette komme opp i svangerskapet. Etter hvert forstår man sammenhengen. Kvinnene husker at de aldri har fått gråte, og de tar på en måte igjen det forsømte ved å gråte for alt en periode. Som gravid er man både fysisk og psykisk mer mottagelig for alt, og særlig hvis det er mye man aldri har fått bearbeidet. "Når man er gravid er man ikke bare mer sårbar, man er hudløs", avslutter Hildegunn.

12 Psykiske og fysiske reaksjoner ved svangerskap og barsel Lisbeth F. Brudal har jobbet som psykoterapeut og forsker. Hun er spesialist i klinisk psykologi og har sin doktorgrad fra Det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Brudal har lang erfaring som foreleser og veileder. Hun er grunnleggeren av og leder ved Institutt for tokologi (læren om fødsel) og familiepsykologi. Hun har skrevet en rekke fagbøker, bl.a. "Psykologiske reaksjoner ved svangerskap, fødsel og barsel". Kort referat fra boken "Psykologiske reaksjoner ved svangerskap, fødsel og barsel": Hun har valgt å betrakte denne perioden i et eksistensielt perspektiv. De fire temaer som vanligvis oppfattes som de sentrale områdene innen eksistensialismen er: Menneskets forhold til død, menneskets mulighet til valg, tilværelsens menings-løshet og menneskets ensomhet i verden. Ordet eksistere kommer fra latin og betyr å stå frem, finnes i verden. Brudal mener at mye taler for at også fødsel kan betraktes som et viktig eksistensielt tema, et femte område der mennesket trer frem i verden. Enten man er mann eller kvinne er utford-ringene i svangerskap, fødsel og barsel å stå frem og møte livet. Det å bevege seg fra en livsfase til en annen påvirker ulike sider i oss. Vi forandrer oss på mange måter og tilpasser oss den livs-situasjonen som ligger fremfor oss. Når vi møter disse eksistensielle temaene i livet, oppstår en eksistensiell angst. Denne angsten betraktes som en normal reaksjon. Den kan enten føre til vekst, som kan tvinge oss til å ta valg eller stilling til egne verdier. Dersom vi unnviker denne angsten, kan resultatet bli psykisk ubalanse eller forvirring. Dette gjelder både kvinner og menn. Opplevelsesverden Et annet sentralt begrep i boka er Opplevelsesverden, et begrep som er sentralt innen den fenomenologiske og eksistensielle tradisjon. Disse tradi-sjonene føyer seg inn i postmodernismen, som er en filosofisk retning som har vokst frem som en reaksjon på modernismen. I eksistensialistisk teori betyr å være i verden at man eksisterer i fire dimensjoner: Naturverdenen, den sos-iale verdenen, den private verdenen og ideologiverdenen. Hun skriver bl.a. at når vi har angst for tomhet i den private verden kan vi bruke andre mennesker og forhold i den sosiale verden som en flukt fra å utvikle et nært forhold til oss selv. Ved svangerskap, fødsel og barseltid kan det synes som man "kastes inn i " den private verden på ukjente måter. Spør-smålene kan bli mange som et resultat av den regressive prosess: Hvordan er det å være mor, liker jeg egentlig barnet jeg skal føde? Dette fører en rett over i ideologiverden. Brudal argumenterer for at det er viktig at mennesket har en balanse mellom de ulike verdenene. I motsatt fall oppstår det ubalanse. For eksempel kan ulike angsttilstander som uro, forvirring og nedstemthet skyldes at de fire dimensjonene adskilles fra hver-andre eller står i konflikt til hverandre. Hun mener at reaksjoner som er et resultat av en ubalanse, kan blir gjen-stand for en sykeliggjøring som etter hennes oppfatning kan være med på å øke ubalansen fordi den kan innebære en neglisjering av den private verden.

13 Alle bærer med seg disse dimen-sjonene. I møtet mellom helsearbeid-ere og gravide er det viktig at man kommuniserer ut fra den samme dimensjonen. Forholder helsearbeide-ren seg først og fremst til naturverd-enen og det rent tekniske/fysiske? Hvor interessert er man i fedrenes fødselsopplevelse, den private verden? Det er ikke sikkert at den medisinske journalen stemmer over ens med den private verden. Det er ikke her snakk om hvilken virkelighet som er sann-heten. For å kunne forstå og hjelpe de vordende foreldre best mulig, må man se helheten. Det betyr at man må ta hensyn både til den ytre verden og de private opplevelsene som de gravide sitter med. Helsearbeideres holdninger i forhold til de mange forand-ringer i denne perioden. 1. Bagatellisering: Hvordan møter hel-searbeideren en mann eller kvinne med fødselsangst? En mulighet er at man sier at denne angsten er vanlig, at man har opplevd dette selv eller kanskje deler man ut en brosjyre om temaet. En positiv tilnærming ville vært å bekrefte den andres opplevelse. Man kan møte redselen for å føde ved aktiv lytting. 2. Usynliggjøring: Mange par opple-ver at seksuallivet endrer seg i denne perioden. Dette blir det snakket lite om. I de tilfellene det blir nevnt, blir det ofte gjort overfladisk. En positiv tilnærming ville vært å snakke om dette, få frem parets opplevelser, synliggjøre og normalisere dem. 3. Patologisering: En annen negativ holdning kan være sykeliggjøring. Man kan kalle uro, angst og lign-ende for fødselsdepresjon. Gjenn-om en slik diagnostisering blir de reaksjonene som kan betraktes som tegn på forandring i livet, laget til en sykdom. 4. Overforenkling: Det er mange eks-empler på at helsearbeideren kan overforenkle de problemene mange par opplever i denne perioden. En tilnærming til perinatalperioden er at denne livsperioden er en periode for omsorg. Det viktige er å bekrefte, syn-liggjøre, normalisere og nyansere. Brudal mener at både fødselsangst og fobier kan forstås ut fra en sammen-heng der de fire dimensjonene kan danne innfallsvinkel for intervensjon. Angst og primitive forsvarsmekani-smer som fortrengning og projeksjon er ikke en sykdom, men en del av mange tydelige prosesser som kjenne-tegner perinatalperioden. Målsettingen i arbeidet med dette, er at den enkelte skal bli mer bevisst de forandringene som skjer, akseptere dem og ha mulighet til å integrere det nye. For å utdype dette, henter Brudal frem 5 psykologiske teorier som kan belyse det psykologiske forløpet i denne perioden både hos kvinner og menn: Utviklingsteori, familieteori, kriseteori, psykosomatisk teori og bevissthetsteori. Disse teoriene spiller ofte samm-en når det gjelder å forstå psykiske forandringer som fører til ubalanse. Imidlertid kan det hende at bare en en-kelt innfallsvinkel gir den beste forstå-elsen. To av teoriene som belyses er utviklingsteori og psykosomatisk teori. Utviklingsteori Det er flere faktorer i vår barndom og oppvekst som kan påvirke den pro-sessen vi går inn i når vi venter eller skal føde et barn. Noen av de fakt-orene som nevnes i boken er: Krenk-elser, sykdom, tidligere aborter, taps-opplevelser og spiseforstyrrelser. Psykosomatisk teori Det uutsigelige og ubeskrivelige kan noen ganger feste seg som kroppslige reaksjoner. I stedet for at det man har opplevd og de tankene man går med kommer opp i dagen, kan resultatet være

14 magesmerter, hodepine eller ryggverk. Når kvinnene gjennomlever en reell forandring i kroppen, kan de ubevisste følelsene forsterke det ube-haget som for mange følger med gravi-ditet eller fødsel. Fortrengte opplev-elser i forbindelse med krenkelser kan for eksempel forsterke kvalmefølelsen. En mann som har vært utsatt for overgrep kan få akutt hodepine eller migrene i tilknytning til fødselen, slik at han må forlate føderommet. "...undersøkelser i dag peker i retning av at en stor prosent av psykiske kronifiserte kvinnelige pasienter har vært utsatt for seksuelle overgrep og krenkelser tidligere. Det er i dag ukjent hvor mange svangerskaps- og fødsels-psykoser som kan forstås ut fra et slikt perspektiv. Vi kan spørre oss om noen av symptomene i svang-erskapet og etter fødselen er et forsøk på å meddele seg om tidligere overgrep." (s 107) (Psykologiske reaksjoner ved svangerskap, fødsel og barsel.) Lisbeth F. Brudal i samtale med Gro T. Fivelstad Mange av de kvinnene som tar kontakt med Brudal sier at de har fødselsangst. Hun har ikke noen tall på hvor mange som kommer til Institutt for toko-logi og familiepsykologi, men sier at instituttet på langt nær kan dekke behovet. Insti-tuttet var et pionerarbeid i Norge. Sverige har kommet mye lengre på dette området. Noen av kvinnene som tar kontakt har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn. Brudal velger imidlertid å snakke om "krenkelse". Hun mener dette ordet er bedre for å få med hele spekteret av seksuelle krenkelser en kvinne kan oppleve. Brudal sier at dette er opp-levelser som er viktig å hente frem før barnet blir født, noe som kan være en tøff prosess både for foreldre og terapeut. For kvinnen er det tøft å ta frem slike vonde opplevelser samtidig som hun skal bruke tiden til å knytte seg til barnet sitt. En diskusjon som går blant fagfolk er hvorvidt terapeuten skal ta opp dette temaet eller om man skal vente til etter fødselen. Brudal sier at det må vurderes fra gang til gang ut fra hvilken type kvinnen er. Noen kvinner har kommet langt med seg selv på dette området, og forteller selv at hun har blitt utsatt for overgrep, eller hun svarer umiddelbart ja dersom terapeuten spør. Andre kvinner opp-lever at følelsene velter frem i denne perioden, uten at hun selv ser sammenhengen. - I boken din snakker du om regresjon og "regressive prosesser". Kan du si noe mer om dette? - Regresjon betyr at man "blir som barn igjen". Man blir nesten overtroisk og "fanget av følelser", som vi gjerne sier. Gravide kvinner begynner pluts-elig å se barnevogner over alt, man blir opptatt av drømmene sine og lignende. Regresjon innebærer at man befinner seg i grenseland. Man tenker anner-ledes enn før og spør gjerne seg selv om "hvor det blir av fornuften". Regresjon kan forekomme både ved død, skilsmisse, ulykker og altså i forbindelse med svangerskap og fødsel. "Den gravide mannen" Brudal er spesielt opptatt av mannens rolle i denne perioden. Hun forteller at det i Sverige er gjort undersøkelser som viser at mange menn går ut av forholdet like før fødselen. De klarer ikke selv å forklare hvorfor. En hypo-tese er at de selv har blitt utsatt for krenkelser som barn. I de

15 tilfellene mennene har blitt spurt konkret om de har vært utsatt for dette, viser det seg å være tilfelle. Brudal sier at mennene ved å gå ut av forholdet instinktivt vet at det som kommer vil bli for sterkt. "Mannen, som var noe yngre enn partneren, opplyser at han som barn ble seksuelt misbrukt av en tante over lengre tid. Hendelsene var fortrengt for ham inntil han i løpet av svangerskapet hadde hatt drømmer som gjorde det tydelig for ham at han hadde vært utsatt for overgrep i barndommen. De negative minnene, avskyen og den seksuelle angsten, hadde han overført på partneren. Han ble rastløs, orket ikke å være under samme tak som henne og flyktet ut. Han opplyste at fødselen for ham var som et mareritt. Det har han ikke klart å dele med partneren eller med andre". (sit. s. 96) Bør spørsmål om krenkelser være rutine ved svangerskaps-kontroll? Et sentralt spørsmål er hvorvidt alle kvinner bør bli spurt ved første svangerskapskontroll om de har vært utsatt for krenkelser som barn. Brudal mener at de bør det, men understreker tre forhold som er viktig å huske på: Hvilke ord man bruker. Brudal mener at krenkelse er et bedre ord enn incest eller seksuelle overgrep. Dersom man bruker ordet krenkelse får man kanskje tak i flere. Hun mener at incest for mange er et skremmende ord. Mange som for eksempel har blitt "grafset på" av en onkel eller nabo, vil kunne tenke at spørsmålet ikke gjelder henne. Ved å bruke krenkelser får man tak i både de som har vært utsatt for krenkende former for berøring og de som har blitt voldtatt av en ukjent person. For alle disse kvinnene kan slike forhold bli problematiske når de blir gravid. Presentere dette som en rutine for ek-sempel ved helsestasjonen eller lege-kontoret. Understreke at kvinnen ikke trenger å svare ja eller nei på spørsmålet ved første kontroll, men at hun kan kom-me tilbake til det etter hvert dersom hun ønsker det. Livsvilkår Nyskapt og fin fra gode skaperhender. "Her er jeg!" sa barnet, klar for det aller største: "Se meg!" sa barnet, og ville speiles i den voksne. "Vis meg sammenhengen og fortell at jeg er viktig. Gå med meg den veien som er min

16 til mine steg blir stødige og faste, og jeg kan finne egne veier og slippe taket i den hånd som alltid var der og var trygg". Døde barneøyne leter ikke lenger etter speil. Angstfylt barnekropp er krøpet sammen innerst i en krok, fyllt av visshet og erfaringer som ikke skulle være. Brennemerket av en grensesprengende, istykkerrivende brutalitet i alle mulige og umulige varianter. "Er jeg her?" spør barnet, uten andre å spørre enn seg selv. Gjertrud Kroniske bekkensmerter Unni Kirste, seksjonsoverlege ved Kvinneklinikken på Riks-hopsitalet i intervju med Gro T. Fivelstad. Incestutsatte kvinner, vanskelig å hjelpe hvis man ikke forstår sammenhengen Unni Kirste har i mange år interessert seg spesielt for kvinner med kroniske bekkensmerter. Hun får henvist kvinn-er fra hele landet, men flest fra Oslo-området. Hun jobber sammen med psykosomatisk poliklinikk og Smerte-klinikken. En del av kvinnene som hun møter har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn. I tillegg til kroniske fysiske smerter, kan de ha fødselsangst. De er redde for å være ødelagt og for å gjennomgå gynekologiske undersøk-elser. De har et ubevisst avstands-forhold til deler av kroppen, noe som for eksempel kan resultere i et helt stivt underliv. Noen har ingen følelser i dette området, mens andre opplever alt som vondt. Disse kvinnene har ofte mye samleiesmerter, noe som kan bli problematisk i forhold til partneren. - Forteller kvinnene hva de har vært utsatt for? Mange av kvinnene er unnvikende i forhold til å fortelle om hva som plager dem. Det kan være vanskelig å hjelpe dem når man ikke vet hvorfor de har det så vanskelig, forteller Kirste. Hun spør ofte direkte om de har vært utsatt for overgrep. Noen svarer ja. Andre sier nei, men Kirste sier at hun likevel kan se på dem at det ikke er sant. Noen svarer nei og tror det er sånn. Så er det selvsagt mange som svarer nei fordi de ikke er utsatt.

17 Av og til oppstår det konflikter mellom den gravide og fødeavdelin-gen fordi de ansatte ikke forstår kvinn-ens reaksjoner. Noen gravide reagerer med aggresjon. Det kan være tøft å takle selv om man er aldri så pro-fesjonell, og særlig når man ikke for-står hvorfor. En del av de kvinnene som sliter med fødselsangst synes å ha en udefinert aggresjon. - Har dere tall på hvor mange av de som kommer til dere som er utsatt for overgrep? Nei, det finnes ikke tall. Det blir ikke registrert noe sted. Mange går gjenn-om svangerskapet uten å fortelle noe. For å få vite må man jo spørre, og de fleste spør ikke. Den eneste måten å få tall på er å registrere dette bevisst over tid. Det er imidlertid mange som har opplevd overgrep. Det er så vanlig at det nok ikke finnes noen fødeavdeling som ikke har dette som et av temaene de må forholde seg til. - Hvordan tror du kunnskapen til leger generelt er på dette feltet? Det vet jeg ikke. Men det finnes mange mennesker, leger inkludert, som tror at overgrep forekommer sjelden, - selv leger som burde vite bedre. Hvis man ikke tenker tanken, synes man kanskje bare at pasienten er vanskelig. - Eller hvis man ikke tør å tenke tanken? Ja, det kan være mange grunner til det. Også blant folk som arbeider i hjelpeapparatet, kan det være over-grepsofre som ikke orker å forholde seg til problematikken. De kan leve med overgrep i familien, kanskje hatt en søster eller bror som har opplevd dette uten at de selv har orket å se det. De opplever kanskje en blanding av angst, frykt og dårlig samvittighet. Noen kan selvsagt være overgripere selv, på linje med mennesker i alle andre yrkesgrupper. Kroniske bekkensmerter - Hvorfor begynte du å interessere deg for kvinner med kroniske bekkensmerter? Fordi det var det området hvor vi hadde dårligst svar. Ingen kunne for-telle meg hva vi skulle gjøre og hvorfor, og da måtte jeg jo forsøke å finne ut av det. Men det har tatt meg hele mitt yrkesaktive liv å komme nærmere. Dette arbeidet er vanskelig og tidkrevende. Det er mange skuff-elser på veien. Det gjør at det ikke er så mange som vil jobbe med dette. Behovet er imidlertid skrikende! - Hvorfor har en del kvinner kroniske bekkensmerter? Kroniske smerter er alltid et resultat av mange forhold. Det vil oftest være en episode med sykdom eller skade av fysisk art, eller i alle fall smertefulle opplevelser. Smertene kan også skyldes direkte nerveskader i forbindelse med et arr, eller forandret nerve-cellefunksjon. Vi antar at det må finnes et fysisk uttrykk for hukommelse, - at nervecellene på en eller annen måte gjennomgår en endring når vi lærer noe slik at lærdommen lagres. Smerte kan også "læres" og ettersom smerte-sansen er veldig viktig for artens overlevelse, er det tydeligvis lett å lære. Når en celle har registrert og videreformidlet smerte mange nok ganger, vil den gjennomgå denne forandringen. En liten stimulus kan da forsterkes og formidles som smerte selv om vevet ikke utsettes for skade. Normale hendelser som tarmbevegelse eller eggløsning kan kjennes veldig vonde ut. Akkurat som annen læring finnes tilstander som forsterker eller forvansker læringsprosessen og man kan glemme det som er lært. Vonde følelsesmessige forhold og uløste

18 konflikter kan forsterke smerte-læringen. Dessuten vil langvarig smerte ofte føre til bekymring og depresjon, og man kan ubevisst stramme musklene slik at de i seg selv blir ømme og forsterker smertene. - Hvilke hjelp kan dere gi kvinnene? Vi behandler kroniske smerter fra flere sider på en gang: Følelsesmessige konflikter og vanskeligheter som tidligere overgrep, nåværende over-grep eller konfliktsituasjoner som man ikke klarer å løse. En typisk kon-fliktsituasjon er når kvinnen har et dårlig forhold til mannen sin. Pasientene får også fysioterapeutisk hjelp til å bli kjent med kroppen sin og bruke den mer hensiktsmessig. De får smertelindring dersom det er en nerve-skade (ikke innlært, men fysisk skade). Også menstruasjonssyklusen kan end-res dersom den gir store smerter. Et viktig utgangspunkt for all hjelp er å lære kvinnen til å se sammenhengen. Arbeidet er basert på tverrfaglig og helhetlig tenkning. Min venn Mist ikkje motet. Fugleriket er også truande, men dei syng, slik forflytter dei seg. På fjørlette bryst i vindig flukt. Ubarmhjarteleg og modig. Vilt og hett. Dei kan ikkje anna gjæra. Tenk å kunne vore som fuglen. Forsvarslaus ved motstand, men vakker og lett i sin dans. Også fluene danser med vinden, ennå lettere og farleg frimodig. Kjenner du varmen frå glaset? Den kler deg, ikkje gå, sjå ut. Det er så godt å sjå du ser ut, ikkje la skodda smyge inn i deg. Syng, da overmanner den ikkje. Kanskje tiner den det frostig vonde. Stemma kan være utanpå og inne. Syng i deg

19 Og la ein ny dag kome deg i møte. Kanskje er det difor fuglane syng? Men du har di eiga tone. Snur du? Undras, er den like vakker? Anita, Februar Til psykologen! Som barn ble jeg utsatt for incest fra min far og det har skapt komplikasjoner senere i livet. Nå er jeg gravid og er redd for at jeg skal overføre mine egne problemer på barnet mitt. Jeg ønsker heller ikke å gjenta de feilene som ble begått mot meg. Jeg opplevde som barn at jeg i liten grad ble sett og at jeg hadde mange behov som ikke ble møtt. Mitt spørsmål er derfor; hvordan kan jeg best mulig forberede meg til morsrollen når jeg selv har hatt en vanskelig barndom? Jeg har gått en del i terapi, men usikkerheten er der likevel. Jeg vet at det ikke er noe enkelt svar på dette, men håper at du har noen gode råd likevel. Hilsen håpefull mor. Kjære håpefull mor! Som du dessverre smertelig har fått erfare er incest også et kommunikasjonsproblem. Fortielse er en av betingelsene for at det skal bli begått seksuelle overgrep mot barn i en familie. Fortielse innebærer manglende åpenhet mellom familiemedlemmene og mellom familien og omverdenen. Derfor er Støttesenterets motto: "Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel" glimrende. En måte du kan forberede deg til morsrollen på, er å jobbe for en åpen kommunikasjon med din partner og med familiens nettverk; (ingen "dårlige hemmeligheter"). Da vil du redusere muligheten for at ditt barn blir utsatt for det samme som deg, (og for øvrig legge til rette for et bedre samspill). Når jeg ikke kjenner deg er det vanskelig å vite om det er fare for at du overfører egne problemer på barnet ditt, f.eks. at du ikke ser barnets behov og ikke møter dem. Generelt kan en si at vi har en tendens til å repetere samspillsmønstre fra våre oppvekstfamilier når vi handler under press. Dette betyr at når vi blir stresset og slitne, som barneforeldre ofte blir, har vi lett for å velge handlingsalternativer som vi kjenner fra våre egne familier, (som f.eks. å kjefte, bli sur eller å ta det med godt humør og være konstruktiv). Dette taler for at du bør være åpen for å jobbe med hvordan du reagerer under press. På den annen side ser vi at du er svært oppmerksom på dette problemet. Dette taler for at det er mindre sannsynlighet for at du skal overse barnets behov. Kanskje er det større fare for at du kan komme til å skjemme bort barnet ditt i frykt for å gjenta de feilene som ble begått mot deg?

20 Noen oppdrag-elsesmønstre har en tendens til å gå fra den ene grøfta til den andre mellom generasjonene. Dette taler for at du bør være åpen for å jobbe med å sette grenser og å være tydelig i forhold til egne behov. Du kan sikkert trene på din partner. Med vennlig hilsen psykolog Espen Walstad Jeg har et spørsmål til spørrespalten, - det kan kanskje gå til både psykologen og legen? Problemer med seksuallivet! Jeg har i løpet av de siste 15 årene bearbeidet både de seksuelle overgrepene jeg var utsatt for som barn, konsekvenser, senvirkninger og "alt annet som hører med". Dette har jeg gjort gjennom forskjellige typer terapi med erfarne terapeuter, via psykomotorisk behandling, ved deltakelse i støttegruppe og andre tilbud på Støttesenter mot Incest med mer. Jeg har lært meg å leve med sårbarheten som alltid vil være der, har akseptert det jeg ikke kan forandre og har etter forholdene et så godt liv som det er mulig å oppnå for meg nå. Ett spesielt problem gjenstår, og det plager meg at ingen av de gode råd jeg har fått eller de teknikker jeg har lært ser ut til å ha noen som helst innvirkning på dette. Det er også vondt for meg at jeg ikke klarer å endre min holdning til det, eller helst bli kvitt det på en eller annen måte. Som dere skjønner, har jeg lenge og hardt jobbet med problemet, og jeg har også prøvd å akseptere det som det er, men det er VONDT å leve med! Til saken: For å føle lyst til å ha samleie og for å få orgasme, må jeg fantasere om overgrep mot barn eller unge jenter. Dette kan skje på forskjellig vis, men alltid som om det er en film jeg ser på. Jeg er ikke del i handlingene verken på overgripersiden eller som offer eller tilskuer. Dette foregår altså parallelt med et helt normalt seksualliv med en partner jeg har hatt i mange år. Det har også alltid vært slik i tidligere forhold. Jeg har ingen fantasier om verken vold eller tvang ˆ la Sado- Masochisme i virkelighetens verden. Har dere noen nye råd enn dem som allerede er kjent i fagmiljøet på støttesenteret eller utenfor? Har dere hatt pasienter/ klienter som har klart å komme ut av denne "vranglåsen" etter å ha jobbet enda lengre med det enn jeg har, slik at jeg kan eller bør fortsette med den kampen? Eller må jeg bare fortsette å leve med det og være glad for at jeg klarer å ha et seksualliv i det hele tatt? Hilsen den "perverse"? Kjære den "perverse"? Først: Du er ikke pervers. Hvis du leser bøker som beskriver seksuelle fantasier vil du se at svært mange fantaserer om "ting" som er langt over grensen for det som er vanlig/akseptabelt å gjøre, og å snakke om. Særlig er det vanlig at kvinner fantaserer om vold og overgrep. At dine fantasier omhandler overgrep mot barn/unge jenter gjør dem ikke perverse i faglig forstand.