buskerud.fylkesbibl.no Buskerud fylkesbibliotek presenterer Nye ungdomsbøker

Transkript

1 buskerud.fylkesbibl.no Buskerud fylkesbibliotek presenterer Nye ungdomsbøker fra Ungdomsbokgildet 2015

2 INNHOLD Tendenser...s 3 Fitzgerald, Sarah Moore: Tro, håp og eplekake: Det er alltid noen smuler igjen. Presentert av Astrid Bonilla...s 4 Gallego Garcia, Laura: Til minne om Idhun (Motstandsbevegelsen; 1) Presentert av Astrid Bonilla...s 5 Green, John og Levithan, John: Will Grayson, Will Grayson. Presentert av Beate Ranheim...s 6 Gjestad, Guro Hoftun: Ord på S. Presentert av Beate Ranheim...s 7 Grevet, Yves: Huset (Meto;1). Presentert av Beate Ranheim...s 8 Höglund, Anna: Dette snakker man bare med kaniner om. Presentert av Synne Fredriksen...s 9 Kaldhol, Marit: Zweet. Presentert av Synne Fredriksen...s 10 Kibuishi, Kazu: Steinvokteren (Amuletten; 1). Presentert av Beate Ranheim...s 11 LaMarche, Una: Bare i Brooklyn. Presentert av Vera Grønborg...s 12 Lockhart, Emily: Vi var løgnere. Presentert av Stig Elvis Furset...s 13 Mæhle, Lars: Bouvetøya Presentert av Synne Fredriksen...s 14 Nelson, Jandy: Jeg gir deg sola. Presentert av Beate Ranheim...s 15 Nielsen, Susin: Vi er molekyler. Presentert av Synne Fredriksen...s 16 Niven, Jennifer: Dager med blå himmel. Presentert av Astrid Bonilla...s 17 Noreng, Jan Tore: #alfahann. Presentert av Stig Elvis Furset...s 18 Røssland, Tor Arve: Glimt. Presentert av Stig Elvis Furset...s 19 Sharafeddine, Fatima: Du, jente! Presentert av Vera Grønborg...s 20 Skaranger, Maria Navarro: Alle utlendinger har lukka gardiner. Presentert av Vera Grønborg...s 21 Smith, Andrew: Gresshoppejungel. Presentert av Stig Elvis Furset...s 22 Stroud, Jonathan: Den hjemløse trappa. Presentert av Synne Fredriksen...s 23 Sævareid, Heidi: Slipp hold. Presentert av Stig Elvis Furset...s 24 Teller, Janne: Hvis det var krig i Norden. Presentert av Astrid Bonilla...s 25 Uri, Helene: Fordi jeg elsker deg. Presentert av Vera Grønborg...s 26 Voss, Vera: De4! Anonym og Modellene. Presentert av Vera Grønborg...s 27 Weir, Andy: Marsboeren. Presentert av Astrid Bonilla...s 28 Bøkene er presentert av: Astrid Bonilla Ringerike bibliotek Vera Grønborg Buskerud fylkesbibliotek Synne Fredriksen Ål bibliotek 2 Beate Ranheim Buskerud fylkesbibliotek Stig Elvis Furset Buskerud fylkesbibliotek Redaksjon: Anne Grethe Lauritzen Vera Grønborg Ungdomsbokgildet er støttet av Kulturrådet

3 TENDENSAR 2015: JENTER, SOSIALE MEDIUM OG FAMILIEN På Ungdomsbokgildet i 2014 påstod eg at dystopibølgja var på sitt høgaste. Eg konstaterer i år at eg fekk rett. For er det noko vi kan seie med stor sikkerheit, så er det at dystopien som sjanger no er på hell. Av dei 30 bøkene vi presenterer i år, så er det berre fire som kan klassifiserast som dystopiar. Vi har diskutert om dette betyr at det er meir realisme i bøkene i år. I vårt utval er det ingen tvil om at det er slik. Men det må likevel seiast at det ikkje gir eit heilt rett bilete. På anmeldersida for Uprisen ligg det i dag 47 norske titlar. Av desse kan 18 karakteriserast som fantastikk eller fabelprosa. Det er framleis eit høgt antal. For vi presenterer vanlegvis ikkje andre eller tredje bind innanfor trilogiar, som er fabelprosaen sitt føretrekte format. Så det er framleis ein del pågåande seriar, som er med på å prege litteratur for ungdom. Eg nemner eit par: Sigbjørn Mostue er klar med oppfølgjaren til I morgen er alt mørkt Brages historie. Siste bind i serien Ravneringene, Evna, av Siri Pettersen kom denne hausten. Kor ofte er det at ei lansering av ei ungdomsbok samlar over 300 fans? Vel, det skjedde her. Så dersom nokon er i tvil: Fantasy blir både lånt, lest og elska av ungdommane. Som alltid. Men kanskje viktigare enn sjangerspørsmålet: Kva tematikk dominerer? Eller kva slag hashtag vil eg velje dersom eg skal karakterisere årets bøker? Eitt svar peiker seg ut: Jenter! Av alle slag. Dei er undertrykte, fattige, morosame, frekke, sterke, kjempande, slitande, sjuke, traumatiserte, utprøvande og kule. Men felles: Dei er alle hovudpersonar. Ein av titlane våre oppsummerer eigentleg året: Du, jente! Kva då med gutane? Veldig mange av dei er dårlege kjærastar. Til og med valdelege. Og dei legg ut fortrulege nakenbilete på nettet. Då er eg over på årets tematikk nummer to: Sosiale medium. Blogging, instagram, facebook og reality kan seiast å vere både hovudscene og kulisse for mange av forteljingane vi har lese. Til sist: Spørsmålet om identitet, kor ein kjem frå, kva ein er og kva ein skal bli, har alltid vore eit dominant tema. Det som er spesielt i år, er at dette i så sterk grad er knytta opp mot familien og ulike variantar av den. Veldig mange av jentene, særskilt innanfor årets norske litteratur, har ein far som har vore fråverande under oppveksten, og som dei no vil finne ut kven er. Skal eg våge meg på å spå for neste år? Ser ein mot USA og England, så er det det som dei der kallar LBGQT-tematikk (altså lesbisk, bi, homse, queer, trans) mykje diskutert. Så kven veit. Kanskje seksuelt mangfold er den neste dystopien? Nokon små krusningar kan vi faktisk ane i år. Og det er først og fremst innanfor den omsette litteraturen. Stig Elvis Furset 3

4 Sarah Moore Fitzgerald Tro, håp og eplekake: Det er alltid noen smuler igjen Oversatt av Heidi Grinde Schibsted 2015 Presentert av Astrid Bonilla Dere har sikkert allerede lagt merke til det, - det er mange ungdomsbøker som handler om sorg, savn og andre triste ting i år. Da jeg fikk denne boka mellom hendene, syntes jeg den så ut som en skikkelig deilig og ukomplisert feelgoodroman. Ikke bare er tittelen søt, men prøv å smake på den! Tro, håp og eplekake - Det er alltid noen smuler igjen... Det er nesten som om man kan kjenne smaken av syrlige epler, kanel og et svakt hint av kardemomme, ikke sant? Endelig ei bok som kunne gi meg litt motvekt til alt det tunge, triste og dystre! Jeg hadde vel ikke kommet lenger enn sånn cirka halvveis ned på den første sida, da det gikk opp for meg at jeg var kommet midt inn i ei minnestund for Oscar, 14 år gammel, savnet og antatt død. Går det egentlig an å tenke seg noe mer meningsløst? Det hele oppleves som fullstendig surrealistisk for Oscars beste venn, Meg, som har vært utenlands med familien det siste halve året. Når hun ser seg rundt i den fullsatte kirka, og ser de tårevåte, bleke ansiktene til de gamle klassekameratene sine, innser hun at her er det noe som skurrer skikkelig. For hvordan er det mulig at alle tar for gitt at Oscar ikke kommer tilbake så lenge han ikke er funnet? Hvorfor er det ingen som har noe håp om å finne ham i live? Hva er det egentlig som har skjedd mens Meg har vært borte? Her er det ikke så rent få biter som mangler for at puslespillet skal bli helt. Sarah Moore Fitzgerald har skrevet en lettlest historie om vennskap, håp og kjærlighet, der mysteriet rundt forsvinningen til Oscar, mestereplekakebakeren, gradvis nøstes opp. For Meg gir ikke opp håpet. Det gjør heller ikke Oscars lillebror, og sammen prøver de å komme til bunns i mysteriet. Tro, håp og eplekake er en riktig så søt historie, og jeg er temmelig sikker på at den vil kunne finne sine lesere blant småforelska ungdomsskolejenter. Skal jeg komme med litt kritikk, så synes jeg at boka språklig sett er en tanke ujevn. I det ene øyeblikket slås man nesten i bakken av nydelige, språklige bilder, mens man i det neste frustreres over lettvinte klisjeer. Jeg synes også at den litt endimensjonale fremstillingen av tenåringsjenter var en smule irriterende, men det kan hende det bare var fordi det var så gjenkjennelig. Når det er sagt, vil jeg si at dette i det store og det hele var en behagelig leseopplevelse med en god porsjon «feelgood». 4

5 Laura Gallego García Til minne om Idhun 1 Motstandsbevegelsen Oversatt av Kari og Kjell Risvik Bazar 2015 Presentert av Astrid Bonilla 15 år gamle Jack går resolutt inn i våpenkammeret. Han lar blikket vandre over samlingen av sverd, dolker, køller, skjold og rustninger. Det er en god stund siden Jack forlot Jorda og kom til Limbhad, og han kjenner til de fleste våpnenes egenskaper og forhistorie nå. Han er ikke lenger den naive ungdommen han var, det skjedde noe med ham i møtet med den hensynsløse, svartkledde morderen. Jack er ikke lenger i tvil om hvilket sverd det er han må velge. Han stanser foran statuen av ildens gud og stirrer overveldet på det praktfulle sverdet. Det er smidd med drageild, og Jack har blitt fortalt at ingen kan røre det uten å brenne seg stygt. Men nå kaller sverdet på ham, og til tross for alle advarsler, lar Jack fingrene sine lukke seg om skjeftet Sammen med tenåringsjenta Victoria, en kriger og en magiker, utgjør Jack Motstandsbevegelsen. De har ett mål, og det er å befri planeten Idhun fra den grusomme Ashran Svartekunstneren og hans tilhengere. Det er med andre ord duket for ekte klassisk fantasy, der de gode kjemper mot de onde. Dette er virkelig en intens kamp på liv og død, der strategi, spesielle evner og samhold får alt å si. Dersom Motstandsbevegelsen lykkes, vil en eldgammel profeti oppfylles og Ashrans rike falle. Dersom Ashran lykkes, vil alt håp være ute for evig og alltid. verdener i en altoppslukende historie som det er vanskelig å legge fra seg. Jeg liker universet som skapes og de episke beskrivelsene. Jeg liker fabeldyrene og måten de inngår i historien på, og jeg synes heller ikke det gjør noe at forfatteren legger opp til et intrikat trekantdrama som får leseren til å spørre seg om de gode alltid er gode, og om de onde alltid er onde. Så til alle fantasyfans: Merk dere denne spanske godbiten! Når ei bok først blir oversatt til norsk fra andre språk enn engelsk, er det god grunn til å se nærmere på den. Jeg venter i hvert fall i spenning på fortsettelsen. Og som en liten kuriositet til slutt: I Spania har det også kommet ut en mangaserie basert på triologien. Forhåpentligvis går det ikke så lenge før norske forlag også oppdager det. Motstandsbevegelsen er første bok i trilogien Til minne om Idhun skrevet av Laura Gallego García. Her møtes overnaturlige vesener, magi og fremmede 5

6 John Green og David Levithan Will Grayson, Will Grayson Oversatt av Stian Omland og Tonje Røed Gyldendal 2015 Presentert av Beate Ranheim Forleden dag møtte jeg ei som jeg gikk på videregående med. Hun kunne ikke huske meg. Det forstår jeg godt. De åra på videregående var en kjip tid for meg. Jeg hadde det ikke bra og forsøkte nok å være litt usynlig. Det var flere grunner til det, og jeg kjenner litt på de følelsene igjen hver gang jeg leser denne boka. Will Grayson har det nemlig ikke bra med seg selv, og han mistrives med alt og alle. Will Grayson er en følsom, søkende og selvpinende ung mann som ikke finner sin plass. Han ønsker seg vekk, langt vekk. Han venter på at noe skal endre seg. En dag møter han Isaac. Eller han finner Isaac på nett. Og det er det lyspunktet Will Grayson trenger. I hver ledige stund chatter de. Isaac forstår ham, de tuller om alt og de blir stadig mer intime i tonen. Etter hvert vil de treffes. Isaac foreslår at de møtes på Frenchy s, som ligger i en annen by. Will Grayson både gleder og gruer seg, og da Frenchy s viser seg å være en luguber og grell pornosjappe, blir han svært overraska. Men, han venter og han venter. Isaac dukker aldri opp. Den kvelden, som ved en skjebnens ironi, møter han en gutt med samme navn som ham selv. Slik går det til at Will Grayson møter Will Grayson. Og via den andre Will Grayson møter den første Will Grayson, Tiny Cooper. Tiny Cooper er kanskje min favorittkarakter i denne romanen. Tiny Cooper er stor, nesten to meter høy. Han er høyrøsta, han spiller amerikansk fotball, han har alle følelsene utenpå. Han er teatralsk, og han er voldsomt homofil. Virkelig en dramaqueen på den mest utadrettete måten som er mulig. Tiny blir forelska i en ny gutt nesten hver dag, og hans største mål dette skoleåret er å sette opp en musikal om sitt eget liv. Det er nå moroa begynner! Selvsagt blir det forviklinger, selvsagt blir det dramatikk og det blir selvsagt også søt musikk og en mengde komikk. Will Grayson, Will Grayson er et samarbeidsprosjekt av de kjente og kjære ungdomsbokforfatterne David Levithan og John Green. De er stemmen til hver sin Will Grayson, og jeg har forgjeves forsøkt å forstå hvem som skriver om hvem. Uansett, det er det nødt til å bli suksess av, og det er en historie man sent glemmer. Jeg antar jeg ikke trenger å si at dette er en av de morsomste, rørende, tankevekkende og kjæreste bøkene jeg eier. 6

7 Guro Hoftun Gjestad Ord på S Gyldendal 2015 Presentert av Beate Ranheim - Er du klar? spør bestemor. - Ja, sier jeg, og så går vi ut av huset, setter oss på de brennende skinnsetene i bilen hennes. De svir og klistrer seg til baksiden av kroppen, smelter mot ryggen, baken, låra. Vi orker ikke si noe om det, vi sveiver bare ned hvert vårt vindu og lar lufta riste oss idet bilen får fart. Bestemor er kjent i bygda for å kjøre som et svin. Selv nå, i altfor varm kjole, på vei for å begrave sønnen sin, tramper hun gassen i bånn og akselererer bortover riksveien mot kirka. Det er Sun, eller Solveig som hun egentlig heter, som forteller. Hun bodde sammen med faren sin, og rett over tunet bodde bestemor. Suns mamma bodde i Spania med den nye kjæresten sin. Sun, pappa og bestemor hadde det fint. Helt fint til den dagen faren hennes døde. Han jobbet som kranfører, og en dag falt han. Han falt 12 meter rett ned. Hvorfor? spør Sun seg. Om og om igjen. Hvorfor? Hvordan? Fikk han et illebefinnende? Ble han dytta? Hoppa han? Sun er 17 år. Hennes verden har kollapset og hun forsøker å finne måter å overleve på. I den vonde tida faller hun for en gutt. Mamma falt pladask. Mista alt. Tok ikke hensyn til noe. Jeg har falt. Uten hensyn til situasjonen, til pappa, til at han kanskje ville synes det var rart, at jeg er lite respektfull, at jeg burde kjent lenger på tyngden i tristheten, latt den trekke meg ned. Midt i dette har jeg falt. Ikke som pappa. Jeg falt som mamma. Pladask. Det er henne jeg har det fra. og reflektert 17-årings tanker og følelser. Alvorlig og humoristisk forteller hun om hvordan det kan føles å være i sorg og samtidig være forelsket. Om hvordan det kan være å bo på en rar, liten plass. Og om hvordan livet alltid byr på overraskelser. Guro Hoftun Gjestad har skrevet en rørende, varm og klok bok om kjipe ting. Det gjør hun på en beundringsverdig måte. Dette er den første romanen hun har skrevet for ungdom i følge forlaget. Jeg mener den fint vil treffe eldre lesere også. Og jeg håper vi får flere bøker fra denne forfatteren. Ord på S er en nydelig bok. Jeg vil berømme forfatteren for det. Hun skriver godt, og hun skriver sterkt om en moden 7

8 Yves Grevet Meto; 1 Huset Oversatt av Thomas Lundbo Mangschou, 2015 Presentert av Beate Ranheim På ei øy i havet står det et hus. I huset bor det unge gutter. Gutter som knapt har vært Olendrerilla utenfor huset. conulla De aner faci lite blam, om vent verden utenfor. Ingen dolor av si te dem dunt husker ate dolorer et liv før aesequat de kom luptat til wismolut huset. Ingen ullamcorem av dem vet at dolorem sikkert hvor quis gamle de er. vendipisim Guttene er ea rangert augiating etter eraessequis fire fargekoder, ex alle et starter at lum w, som si lyseblå. tis accum quipsusto augiam, quat nullam, vero dolum quam odolobore eraese do euguer incinciduis inismod tie doleniamet nim zzriuscilis nos De nulla vet at corer når de si har eriusci vokst bla seg facipit til en gitt sin nulla egen ad te seng dolorem en natt acilit snart, praestrud eller å følge tis velestrud høyde, forsvinner erci ea faciduis de fra sovesalen non velent en ad opprørerne. eui ex erostin De cidunt vil flykte. iure modolut De vil ikke lor at. enim natt for doloborem aldri å bli dolor sett inim igjen. dolore Når en estisl gutt lenger Duis autpat vente ullan på å bli henibh hentet eugiat en natt. nos De eu vil utem forsvinner, zzrit, sim dukker quatum en ny aute opp. dolorperci Antallet ta feuissectem skjebnen i iure egne dolor hender. ad dolortin Hvem kan hendit, de tie gutter feui er tat. konstant. Vulputpat. Duisl irit il utem stole volorpe på? raessis Hva venter num il dem deliquip utenfor ex Huset? eu feu Dagene i huset er fulle av rutiner Og hvor skal de ta veien? inibh og regler. eliquis Undervisningen dipit vel utate eum handler quissisi stort faciduis Noe dipisi. av det som festet seg mest te sett feugueros om dyrehold delesto og doloboreet, jordbruk. Om commy dagen hos Ibh exeros meg etter do jeg digna leste commy denne nulla boka, faci er tem nulputat blir de overvåket adigna consectem av vakter. iliquis Ro og acilla orden det zzrit grimme la feugiamet, og golde. sit ad De magna grå veggene, feu feuguer facidunt opprettholdes lortincilit ved exeros fysisk avstraffelse. dipsum volorero fraværet sumsan hent av sol at. og Xercil luft. ullaortis Mangelen aliquis på odigna Guttene faccummy aktiviseres nonsequat, med fysisk velenibh og er varme, etummod fravær igniam, av familie, sequis am overvåkingen. iuscip eugiat. psykisk krevende leker eller kamper mot Det at ingen voksne bryr seg. Guttunger ad hverandre. dui el inim Kamper alis acipit med irillaorem spilleregler exerci ingen som Illaor forsøker se tat nulputpat å verge seg niam, mot vulputpat. hverandre og te fullt dunt ut vel forstår. doloborper Kampene sum er zzril brutale. aci Ikke eum en Lor ytre sed fiende. dolese Og tem assosiasjonene iurero eugait at. flommer Ut dolor sjelden senisci må noen llaorem på sykestua. deliquamet Noen ing av elit dem fritt lore hos modolore meg. mod diam ver secte minibh augait som blir volore fraktet minim dit, kommer ea faccum ikke auguero ut igjen. eugue Se modo på bokas consequis forside. niam Litt delisl utet at. er Da si vet blam, alle velit hva vulput som skjer. wismolobore Da kommer vel det steam Min et punkaktig wisl ipsumsan ikke sant? hendipsum Og så nim iure en ny gutt. uniformeringen, skjorter, unge gutter, ilisit lute volorer iusciduisis num dit iniat marsjering, do eugiat. enhetlige idealer. Jeg tenker iriliscil Huset av eumsandrero Yves Grevet consecte er første facing bind i et, en Pink Isi tem Floyd dolore The dipis Wall. dolutpat. Jeg tenker Duis på aciduis huset suscincipit, prisbelønnet vero fransk odignisim serie som ad magnim heter Meto. som dit ad en ming fabrikk, ea adionse en fabrikk quismod som produserer mincidunt vel Og, utet folkens, praessenibh dette er et virkelig volore volendre spennende. tis like augiat, og si. lydige soldater. Alle skal gjennom nonse Fra første dunt side irilit står prat spørsmålene alit wis ad doloreet i kø. Hva den To eraesecte samme kverna. magnim Forlaget num dolortio skriver enit at er det som har skjedd? Hvor er dette? Når Meto-serien er kontrafaktisk, og at den tar iureet er dette? volent alisis aliquat. utgangspunkt prat. i hva som kunne ha skjedd Gait, commy Fortelleren nostrud i denne eugait romanen augiati er onsent dersom Nulla commodo den kalde dolore krigen feugait ikke tok dolore slutt. la Meto. feuissi. Meto er blant de høyeste og har moloreetuer Huset er in som ex etuer sagt ad første mincil bind ercilit i denne Duis fargekoden ea consectem mørkeblå. vel dolor Han vet secte at hans estio tid od i serien. aut lobore Bind tet to nit skal adigna hete con Øya, ute og feuguer bind tre tat. huset Ut går la facilla mot slutten. faciduis Da etum det blir quis klart nullaore for skal iustionsenim hente Verden. qui tem Titlene dipit, gir ver selvsagt augiat. en ham at det er et opprør på gang, må han ta pekepinn om fortsettelsen, og jeg er spent minismodiam valget mellom inim å vente iril et på lam å forsvinne iriustrud fra på Iduis hvordan alissenissis det går dion med vullutat, Meto. commodi 8

9 Anna Höglund Dette snakker man bare med kaniner om Omsett av Gunstein Bakke Magikon 2015 Presentert av Synne M. Fredriksen Korleis er det å føle seg som ein kanin i ei menneskeverd? Så aleine, utan at nokon eigentleg forstår. Korleis er det å ikkje orke å vere med når andre har det gøy saman, å kjenne redsla langt inni kroppen? Det prøver Anna Höglund å skildre i denne bildeboka om ein langøyra, tobeint kanin på 13 år. Kaninen kan vere gut eller jente, det er opent. Gjennom både tekst og bilde får me eit sterkt inntrykk av einsemda som følgjer med det å vere ekstra sensitiv og altfor ofte trist. ʺAv og til, når jeg er med andre, føler jeg meg utkledd som en annen. En som for all del ligner på meg, men selv står jeg i utkanten.ʺ Lesarar flest vil finne noko i kaninen som dei kjenner igjen i sitt eige liv, særs frå tenåra. Alle kan føle seg utanfor av og til, synast at andre er betre eller penare enn ein sjølv, at kvisa i fjeset er kjempestor. Men det er ikkje slik for alle at det å knuse ei ketchupflaske i butikken er verdas undergang. Og kaninen kan ikkje gjere noko med sin eigen sensitivitet. Det hjelper ikkje at mamma seier ikkje ver så følsam! - Det finst ei slags draumeverd der kaninen er trygg og glad, og der mora viser omsorg og varme. Og er ein kanin, faktisk! Heldigvis opplever kaninen glimt av samkjensle i verkelegheita - ikkje med mora, men med bestefaren, som set ting i perspektiv, sjølv om visdomsordet det blir betre med åra er ei mager trøyst der og då. Trass alt som er vanskeleg, har boka ein lysare tone mot slutten, eit håp om at kaninen skal finne meir meining og fellesskap ein eller annan stad. For eksempel: «Jeg er enig i at man er sin egen verste fiende. Men hvis alt også er sin egen motsetning, kan man jo samtidig være sin egen beste venn.» Bilda er kunstneriske og symbolmetta; teksten er ganske enkel, berre av og til filosofisk. Så du kan velje å tolke, viss du vil, eller du kan berre la fortellinga til kaninen søkke sakte inn. Kven vil få mest ut av denne boka? Ho kan gjerne pushast på lesarar frå 13 år og langt oppover som ikkje nødvendigvis treng fullt driv og spenning, eller som vil ha ein tenke- og følepause. Boka er utgitt med støtte frå Leser søker bok. 9

10 Marit Kaldhol Zweet Samlaget 2015 Presentert av Synne M. Fredriksen Fyrst vil eg fortelje om noko som skjedde med meg då eg var 12. Eg stod i eit basseng i badeparken saman med ein to år yngre gut; me venta på bølgjene som skulle kome. Plutseleg la han hendene på hovudet mitt og skauv meg under vatn. Eg kjempa meg opp igjen, heilt perpleks. Han lo. Så gjorde han det igjen. Og ein gong til. Eg blei livredd. Men eg lét som ingen ting etterpå. Det var jo berre for gøy. - Eg har aldri gløymt det. I boka Zweet av Marit Kaldhol blir ei anna jente skyvd under vatn, men det er ikkje for gøy og stoppar ikkje så raskt. Ho gløymer det heller aldri. Lill Miriam er noko for seg sjølv. Når boka startar er ho også for seg sjølv aleine i eit loftsrom på ungdomsskulen. Alle andre har blitt evakuert frå ein gasslekkasje i nærområdet. Ho trur at skulen er under angrep frå terroristar, og loftet er staden der ho føler seg trygg. Og ho skriv, på laptopen sin. Om det å vere ekstra følsam for lydar. På vakt overfor andre menneske. Om at det kan vere farleg å vere annleis. Seinare kjem også to klassekameratar inn og fortel. Susan, ei av dei som kalla Lill Miriam for Beistet, som var med og skauv henne under. No må Susan danse ballett, piruett etter piruett, for å gløyme. Og så har me den nye eleven, Ruben frå Cuba, som sa at Lill Miriam var «søt, sweet, dulce». Han blei lyset i Lill Miriam sin mørke tunnel. Symbolikk er mykje brukt i Lill Miriam sin del av boka, og det finst frampeik som fyrst blir tydelege når ein les på nytt. Dette gjer at teksten nok krev ein erfaren lesar, ein som kan lese undertekst. Men korte kapittel, enkelt språk og små setningar lettar lesinga teknisk, og innslag av fagtekstar, avisutklipp og lister gjer boka variert. Og når «s»-tasten losnar frå tastaturet og blir erstatta med «z» får teksten ein litt komisk vri. Det som fyrst og fremst er tungt, er å lese om mobbinga som skjer. Kanskje er det bra at ho som er «annleis» får mikrofonen fyrst, det kan skape sympati og nærleik til hennar side av saka. Men Lill Miriam er annleis på ein ganske tydeleg måte; ho lever litt inne i si eiga verd. Er ho så sær at ungdommar flest vil føle avstand, streve med å forstå det ho skriv og ikkje ta henne på alvor? Vil dei heller identifisere seg med Susan, som mobbar? Uansett, boka Zweet er nok avhengig av formidling for å bli forstått og sett. Fortellinga er raskt lese, men mindre raskt gløymt. Boka fortener verkeleg lesarar. 10

11 Kazu Kibuishi Amuletten; 1 Steinvokteren Oversatt av Olav Bjørge Fontini 2015 Presentert av Beate Ranheim Jeg har alltid vært en lesehest. Jeg husker sommerferiene på familiehytta. Hytteferie uten strøm betydde lesing i stearinlysskinn til langt på natt. Jeg leste alt. Min tantes tyske legeromaner. De handlet om fattige, gjerne blonde sykepleiersker, som ofte het Ursula. Ursulaene var som regel hittebarn, og de var så gode, så snille. De ble oppvartet av den kjekke legen med Colgatesmil. Han var ofte en prins og var arvingen til en enorm formue. Og familien hans var villige til å gjøre hva som helst for å forhindre de unge elskedes kjærlighet i å springe ut. Disse bøkene gjorde meg svært opprørt. Jeg leste cowboybøker, klassikere, ukeblader, hytteboka. Onkelen min hadde også bunker med gamle tegneseriehefter. Tex Miller, Fantomet, Agent X9, Sølvpilen, Ulvefolket, Donald. Jeg diskriminerte ikke. Alt jeg leste gav meg noe. Det handlet om å leve seg inn i en annen verden. Det å bli fanget av en historie. Den dag i dag leser jeg ikke alt og har nok utviklet både smaken og preferansene. Tegneserier begeistrer meg fortsatt. Det er formatet, illustrasjonene, samspillet mellom tekst og bilde. Heldig for meg at jeg har tilgang på nye som gamle tegneserier på biblioteket i Drammen. En av de beste og nye jeg har funnet er Amuletten. En ny serie utgitt av Fontini forlag. Første bind heter Steinvokteren. Historien handler om et søskenpar som flytter ut på landet med moren sin. Huset de flytter til, tilhørte oldefaren deres. Han forsvant for mange år siden. I biblioteket finner de en magisk amulett. Så blir mor bortført av noe skummelt. Amuletten forteller dem at mor kan reddes, og dermed er vi i gang. Barna begir seg ut i det ukjente for å redde henne. Og det viser seg at de har flere gode hjelpere. Dette er en klassisk fortelling om kampen mellom det gode og det onde, med helter og bad guys, magi og magiske smykker, mye spenning og nydelige tegninger. Det appellerer til alle fra 10-års alder og oppover. Foreløpig har det kommet fire bøker på norsk. Serieskaperen har twitret at det skal bli ni bøker til sammen. 11

12 Una LaMarche Bare i Brooklyn Oversatt av Line Almhjell Gyldendal 2015 Presentert av Vera Grønborg Devorah Blum. Vi møter henne på et sykehus i Brooklyn. Hun er med søsteren sin, som skal føde. Det er midtsommer, hetebølge. To jenter sitter ved den ene veggen på venterommet, i shorts og singlet, vipper med lette plastsandaler og fniser av noe på mobilen sammen. Ved den andre veggen, Devorah, i langt ullskjørt, sort,varm strømpebukse, tett knappet bluse. Og med nedslått blikk, for hun har ikke lov å snakke med fremmede, Mobil er uaktuelt. Devorah tilhører et ultraortodokst jødisk miljø i Brooklyn, har en stor søskenflokk og sterke familiebånd. Dette jødiske miljøet er helt isolert fra resten av samfunnet til tross for at de befinner seg i samme bydel, ja, faktisk samme gate. Mennene går i mørk frakk med fedorahatt og har de typiske sidekrøllene. Kvinnene er tekkelig tilknappet. De lever fromt, gudfryktig, og er nøye med å holde alle religiøse lover. Jentene har det ekstra strengt. Devorah får ikke gå videre på skolen selv om hun har bedre karakterer enn broren. Hennes plikter er i hjemmet. Foreldrene bestemmer selvsagt hvem hun skal gifte seg med, en passende ung mann, som er en av dem. Devorah er et prakteksemplar av ei jente i dette miljøet. Hun er føyelig, følger alle regler og gjør aldri noe galt. Hun er foreldrenes stolthet. Det som skjer nå, er at Devorah møter Jaxon. Hun har vært nede i resepsjonen på sykehuset for å kjøpe noe å drikke, tar heisen opp og Jaxon smetter inn nesten idét heisen begynner å gå. En mørk, glad caribbean guy. Da burde jo Devorah egentlig gå ut, men hun rekker det ikke. Så stopper heisen. Først tenkte jeg at denne skildringen av et ultraortodokst jødisk samfunn blir for spesiell for norske ungdommer. Miljøet er så rart og ukjent. Men som leser blir man raskt helt hekta. Det er så ærlig beskrevet. Man ser at det er bra ting i Devorahs miljø og oppvekst, at det er tett og nært og beskyttende. Men. Det er inntil Devorah begynner å stille spørsmål, farlige spørsmål, ved sitt liv, sin levemåte. Et stort opprør vokser i henne. Det blir dramatisk og gjør fryktelig vondt. Selv om dette miljøet er spesielt, så finnes det jo paralleller overalt. Det finnes strenge, isolerte grupper innenfor ulike religioner og samfunn, der jentene blir møtt på lignende måter. Og kontrasten mellom Devorah og Jaxon er en evig problemstilling, en Romeo og Julie-fortelling, som gjentas hvert år i ungdomsbøker. Den er like spennende hver gang. Like trist. Og like nydelig. Denne er i tillegg kjempegodt skrevet. 12

13 E. Lockhart Vi var løgnere Oversatt av Hege Mehren Fontini 2015 Presentert av Stig Elvis Furset Det som eg skal fortelle om no, hendte ein julekveld for mange år sidan. Eg var tretten år gammal, og vi hadde bestemora mi på besøk. Ho var same haust brått blitt enke, 60 år gammal, så det var naturleg at vi tok oss litt ekstra av henne den jula. Det var også grunnen til at eg ikkje reagerte så veldig på at bestemor var så rar denne kvelden. At ho liksom ikkje greidde å følgje med i samtalen rundt bordet. At ho ikkje festa blikket heilt på nokon av oss. At ho ikkje sat heilt i ro på stolen. Første jula utan bestefar. Det var ikkje så lett for nokon av oss. Og lettare skulle det heller ikkje bli. For rett etter middagen, så skjedde det. Ute på kjøkenet hadde pappa fått på seg forkleet. På julafta var det alltid han som vaska opp. Mamma var godt i gang med å ta asjettane av bordet. Eg sat igjen, saman med bestemor. Ho gav meg eit trist smil. Så sa ho: Atle og Margrethe, kom og sett dykk. Eg har noko eg vil fortelje. Og det ho fortalte! Ho fortalte om sommaren Sommaren før faren min blei født. Om korleis ho, som ung jente, denne første krigstida, hadde sett på alle dei nye som var i landet. Unge gutar, som det ikkje fanst så mange av på den vesle plassen der ho budde. Og spesielt ein gut, som fortalte henne kor fin ho var. Attpåtil på eit framandt språk. Som ho sa til oss: Kva visste ho om storpolitikk? Ho fortalte om kor sint foreldra hennar, far min sine besteforeldre og mine oldeforeldre, hadde blitt då det kom for ein dag kva som hadde hendt. Fortvilinga. Og om korleis han eg trudde var bestefar min og pappa trudde var far sin, han som nett var død, gjekk med på å late som. Då slo det meg kor glad bestefar alltid hadde vore i bestemora mi. Eg har aldri tilgitt bestemor at ho fortalte dette før vi hadde åpna presangane den julafta. Familie og slekt. Løyndommar og løgner. Og at virkeligheita rundt deg brått blir ny. Det er den same vara som den boka Vi var løgnere av Emily Lockhart er skapt av. Fortellestemma tilhøyrer Cadence Sinclair. Ho fortel om somrane under oppveksten, som alle vart tilbrakt på Beechwood, familien si eiga øy ved Marthas Vineyard nordaust i USA. Ein stad kor både gammal og ny rikdom ferierer. Under desse somrane har eit nært vennskap med tre jamngamle søskenbarn utvikla seg. Alt under eit slør av dei vaksne sine forsøk på å dekke over rotne familieforhold. Sommaren ho er femten, så skjer det ei grusom ulukke på Beechwood, som har påført Cadence hukommelsestap. Og boka handlar om korleis det som eigentleg skjedde, blir klart for henne. Litt etter litt. Eller? Nei, det ligg noko urovekkande under forteljestemma til Cadence Sinlair. For etter at eg trudde alt var falle på plass i siste kapittel, så gjekk eg tilbake og las dei fyrste avsnitta om att. Då vart eg sitjande å lure: Er ho til å stole på? Historia eg fortalte om bestemora mi og krigen. Snakka eg sant? Boka heiter altså Vi var løgnere. Det var eg også. Eg laug! 13

14 Lars Mæhle Bouvetøya 2052 Samlaget 2015 Presentert av Synne M. Fredriksen Bouvetøya. Verdas mest isolerte øy. Forblåst, iskald og stinkande av selbæsj. Mest ekstreme plassering for eit realityprogram nokon gong? Sannsynlegvis. Men ein steinrik kinesisk produsent har tatt sjansen. Det er tid for «Bouvetøya 2052». Alt er klart. Eller? Eit lys blinkar inne på den forlatne øya, eit lys som ikkje skal vere der. Slik er starten på årets miljøthriller for ungdom, som også er ein dyster framtidsvisjon. I ganske nær framtid, året 2052, har Noreg blitt ein del av det såkalla Oljetrianglet med Danmark og Skottland. Eit diktatur der oljebransjen skal vernast for alt i verda. Gatene i Oslo er ironisk nok fulle av klimaflyktningar frå andre delar av verda. Hovudpersonen Roland er ung, frustrert og ganske illusjonslaus, men han har fått ein ting å kjempe for: Klimaet. Han er med i undergrunnsorganisasjonen Klimavaktarane. Dei må halde lav profil, og Roland får viktig informasjon på nett, via ein menneskeleg avatar som er intenst engasjert i klimasaka. Og kjempepen. Så skjer det noko under ein aksjon. Klimavaktarane blir overraska av politiet, Roland blir stoppa og slått i svime. Når han vaknar opp, er han passasjer på ein båt på veg til Bouvetøya. Mot sin vilje har han blitt Jokeren, ein av fem deltakarar i realityprogrammet Bouvetøya På øya skal dei bu i opptil tre dagar utan nettilgang og under svært vanskelege værforhold. På toppen av dette presset skal dei løyse oppgåver og skrive rapportar saman med forslag til løysingar på klimaproblem. Dei får poeng for å samarbeide, men får fordelar av å overvinne kvarandre i ekte duellar. Kva er eigentleg vitsen? Og er dei andre deltakarane eigentleg så klimainteresserte? Bryr dei seg om at jorda går under? Realityshowet blir skummelt. Det blir blodig. Roland må fyrst finne ut kven han vil stole på, og så, kva og kven det er verd å kjempe for. Alt i alt er denne boka godt gjennomført og på sitt beste intenst spennande. Og verkeleg tankevekkande. Ein ting vil eg pirke på: Klimadiskusjonane mellom personane er ikkje heilt godt integrert i fortellinga. Det er så viktig, det forfattaren vil seie, men av og til kjem forma på bodskapen i vegen for framdrifta og eg føler at eg les ein monolog delt i fleire bitar. Avslutninga er såpass open at lesaren vil vente seg ei fortsetjing, men eg har det frå sikre kjelder at dette ikkje er starten på ein serie. Kanskje det er me som må dikte resten? Eller kanskje helst gjere noko for at fortellinga ikkje skal bli verkelegheit? No er tida. Tida er no. 14

15 Jandy Nelson Jeg gir deg sola Oversatt av Hilde Stubhaug Gyldendal 2015 Presentert av Beate Ranheim Husker du «Himmelen begynner her»? Den kom i Jeg var så betatt av den boka. I september 2014 kom samme forfatter med en ny bok, jeg gledet meg stort. Jeg kjøpte den på engelsk så fort den kom. Forventningene mine var skyhøye. Jandy Nelson gjorde det igjen, hun bergtok meg med sin nye roman. I 2015 ble den utgitt på norsk og tittelen er: Jeg gir deg sola. Det handler om tvillingparet Jude og Noah. Jeg har alltid tenkt på tvillinger som noe spennende og eksotisk. To som har delt alt, omtrent fra unnfangelsen. To som vet alt om den andre. Jude og Noah har den nærheten, den evnen til å vite hva den andre tenker og føler. De er veldig knyttet til hverandre, selv om de er vidt forskjellige som typer. Jude er tøff, utadvendt, populær blant gutta og gjør gjerne vågale ting. Tvillingbroren hennes Noah, er mer forsiktig, mer stille og forelsker seg i gutter. Begge er interessert i kunst og blir oppmuntret hjemme til å dyrke sine kunstneriske uttrykk. Målet er at de skal tas opp som elever ved den private kunstskolen i nabolaget. Og frem til de fyller 13 er de hverandres beste venn. Historien om Jude og Noah hopper frem og tilbake i tid i en treårsperiode. Vi følger dem fra de er 13 til de fyller 16. I løpet av de tre årene skjer det noe som skaper avstand og skiller tvillingene. Som 16-åringer snakker de knapt sammen og lever som fremmede under samme tak. Hva var det som skjedde dem? Hva er det som kan ha skapt sånn splid blant søsknene som var så nære? Tvillingene forteller i hver sine kapitler. Historien som litt etter litt kommer frem, er gripende og sterk, akkurat hva jeg forventer av forfatteren. Jandy Nelson er en veldig god historieforteller. Hun vever sammen en vond og god historie om misforståelser, kunst, savn, forelskelse, svik og død. Hun gir leseren bit for bit og lar oss forsøke å legge puslespillbitene selv. Men hun gjør det bare så mye bedre enn oss. Historien om, eller skal vi si mysteriet om, Noah og Jude er en stor og god leseopplevelse. Dette er ikke en lettbeint og fort glemt underholdningsroman. Jeg gir deg sola er en strålende skrevet roman på 424 sider. Den er stor og rik. En slik historie som jeg egentlig ikke vil skal ta slutt, selv om jeg hele tiden lurer på hvordan det ender. Den norske oversetteren, Hilde Stubhaug, har blitt innstilt til IBBYs Honour list for sitt arbeid med denne romanen. Gratulerer til Hilde, da vet vi at oversettelsen også er gull. 15

16 Susin Nielsen Vi er molekyler Omsett av Tonje Røed Aschehoug 2015 Presentert av Synne M. Fredriksen Sjå for dykk ein stor lenestol i grønt og lilla. Er han eit herleg møbel som var perfekt å lese Harry Potter-bøkene saman i, eller eit gyseleg brot med den stilreine, beige sofagruppa i stua? Det kjem an på om du spør Stewart eller Ashley. Kva med det store maleriet av ei naken dame som ammar eit spedbarn? Eit vakkert minne om kjærleiken frå mor til barn, eller eit ekkelt nakenbilde som ingen må få sjå? Igjen, det kjem an på om du spør Stewart eller Ashley. Det einaste dei to er einige om, er at det ikkje er hundre prosent uproblematisk at Stewarts pappa og Ashleys mamma blei kjærastar og at dei no bur saman, alle fire, heime hjå Ashley. Stewart er født optimist, mens Ashley ikkje gjer noko for å skjule at ho lever i ein skrekkfilm. Ho har rett og slett mista kontrollen. Det at pappa er homofil og etter kvart får besøk i hytta i hagen, til og med når ho har vennar med heim, hjelper slett ikkje! Når Stewart, som før har gått på ein privatskule for ekstra talentfulle barn, begynner på Ashley sin skule, får alle sjå kva slags nerdebror ho har. Det einaste som faktisk er bra med det, er at ho gjennom Stewart får kontakt med draumeprinsen. Men er han ein mystisk draumeprins eller ein farleg bølle? Det kjem an på om du spør Stewart etter den leie episoden i skulegarderoben, eller Ashley før den store nyttårsfesten. Det er Ashley som må svelgje flest kamelar og som utviklar seg mest igjennom boka. Stewart har sine vonde stunder, men møter dei med mot og fantasi. Han må likevel lære seg at ikkje alle liker å ha sure sokkar på stuebordet, og at folk ikkje automatisk er dumme sjølv om dei ikkje veit forskjellen mellom emansipert og konstipert. For som pappa seier, forskjellige menneske er intelligente på forskjellige vis. Dette er ein velskriven feelgood-roman med mykje godkjensler, fin humor og få overraskingar, eit litt typisk high school-drama kanskje? Med veksling i synsvinkelen mellom kapitla, blir det tydeleg kor forskjellige dei nye søskena er, men også koss dei nærmar seg kvarandre etter kvart. Dei er begge lagd av molekylar 16

17 Jennifer Niven Dager med blå himmel Oversatt av Eli-Ann Tandberg Schibsted 2015 Presentert av Astrid Bonilla Det blåser en kald vind oppe på klokketårnets smale avsats seks etasjer over bakken. Ingen tvil om at vinteren er kommet til Indiana. 18-åringen som står på avsatsen, er så høyt oppe nå at han nesten anser seg som en del av den mørkegrå himmelen. Han tenker at verden ser helt annerledes ut herfra. Det gjelder å få riktig perspektiv. I det han lar blikket falle ned mot broleggingen i skolegården og alle de små menneskene som har samlet seg der nede, begynner verden å gynge. Han lukker øynene, smiler og nyter hvordan alt snurrer rundt. Husker ikke at han klatret opp hit, har glemt det meste av det som skjedde på søndag. Sånn er det hver gang. Tomhet etterfulgt av oppvåkning. Et kick utløst av kontraster. Med armene strukket rett ut fra kroppen og med vinden ruskende i håret, spør Theodore Finch seg det samme spørsmålet som han har spurt seg så mange ganger før: Er dette en passende dag å dø på? I det han oppdager at samlingen av skuelystne klassekamerater nede på bakken begynner å peke mot et sted til høyre for han, snur han hodet. Og der, på avsatsen på den andre siden av klokketårnet, ikke mer enn en meter unna, står plutselig ei jente. I bare sokkelesten. Et likblekt ansikt omgitt av langt mørkeblondt hår som floker seg i vinden. På forsida av Jennifer Nivens Dager med blå himmel beskrives boka som en romantisk og hjerteskjærende fortelling om ferden mot og gjennom tragedien, og veien videre. Dette er normalt nok til at jeg avfeier ei bok og tenker at dette i hvert fall ikke er noe for meg. Men av og til skal man ikke la seg stoppe av klisjefylte uttalelser. Jennifer Niven har skrevet sin første ungdomsroman, og den er sterk. Hun forteller at i arbeidet med å skrive boka, har hun tatt utgangspunkt i egne erfaringer som etterlatt ved selvmord. Dager med blå himmel er på mange måter en vakker kjærlighetshistorie om to ungdommer som på tross av store forskjeller finner hverandre. Historien er skrevet fra både gutten og jenta sin synsvinkel, og sammen med detaljrike personskildringer, levendegjøres karakterene. Man får et forhold til dem, føler med dem og ønsker så inderlig at det skal gå bra til slutt. Boka er for øvrig heldigvis ikke bare trist og tragisk, den er også full av herlig galgenhumor. Jeg vil si at boka passer for elever på videregående og muligens også for erfarne lesere på ungdomsskolen. 17

18 Jan Tore Noreng #alfahann Gyldendal 2015 Presentert av Stig Elvis Furset Det er blitt hevda at unge i dag veks opp med press frå alle kantar. Det er press på å prestere godt på skulen. Det er press på å ha mange venner. Det er press på å ha det mest vellukka sosiale livet. Og sist men ikkje minst: Kroppspresset. Men er det styrt av krefter utanifrå, som populærkultur og reklame? Eller er det noko som til sjuande og sist er avhengig av indre motivasjon? I #alfahann av Jan Tore Noreng, er desse ytre og indre kreftene to sider av samme sak. Det er som om dei fyrer kvarandre opp i ein slags kjærleiksfylt terrorbalanse. Ein terrorbalanse der den narsissistiske eigenkjærleiken er ei av dei store drivkreftene. Vi møter Torstein. La det vere sagt med ein gong: Han er ein sjølvopptatt sleiping, som har eit enormt behov for å hevde seg. Og i starten av boka, så er han ein gut som verkeleg står på toppen av verda slik han kjenner ho. Han er populær i venneflokken. Han har ingen problem med å få gode karakterar på skulen. Han er den som jentene snur seg etter. Og han er saman med den beste av dei alle: Victoria. Som til og med er eldre enn han. Han går i tiande klasse. Ho på vidaregåande. Så langt han kjenner begrepet elske, så elskar han Victoria. Men mest av alt, så elskar Torstein å presse seg sjølv. Ikkje minst fysisk. Han elskar å ta seg ut. Han elskar kjensla av å vere utslitt etter ei trening. Han elskar at det paradoksalt nok får han til å kjenne seg som ny etterpå. Men lagidrett har ikkje den heilt store appellen. Så korleis kan han då få magemusklar som Cristiano Ronaldo? Han har jo allereie noko av sjølvsikkerheita hans. Treningssenteret til idrettslaget blir svaret. Der får Torstein fripass. Mot at han hjelper til litt. Han er komfortabel med at nesten alle andre går på SATS. For då kan han få trene meir i fred. Løfte vekter slik han vil. Ingen spinning, zumba og yoga. Kun multiapparat, manualar og speglar. Og polske Markus. Som har musklar. Bicepsar store som brød. Markus introduserer Torstein for begrepet alfahann. Den som står på toppen av næringskjeda. Som ikkje berre drar ei, men alle damer. Som alle ser på. Selfiekongen med flest likes. Og tanken på å vere ein slik klistrar seg fast og når Victoria heilt utan forvarsel gjer det slutt så skyv den tanken han utfor Det mentale skuggelandet Torstein hamnar i då, det skal eg ikkje seie så mykje om. Noreng let Torstein karakterisere det veldig godt sjølv. Eg siterer: Lista over folk jeg dreit i, ble lengre etter hvert som dagene ble mørkere. Noreng sin roman av året går utanpå den gjengse normalprosa av året, det er det liten tvil om. Han gir oss ein hovudperson som vi ikkje får så veldig sympati for. Det er modig gjort. I den samanhengen skal det bli spennande å sjå korleis boka blir motteke av Uprisungdommane. Er dei klare for denne varianten av ein American Psycho? I så fall er det bevis på at dei er modne lesarar. Eg har håp om det. 18

19 Randa Abdel-Fattah gen må vite Tor Arve Røssland Gyldendal I hunt killers Glimt Hun går fort bortover gata med blikket nedslått. Bakken er Samlaget støvete og 2015 varmen står ut fra steinene i husveggene. Det lukter Presentert stramt av av Stig mennesker Elvis Fursetog dyr, men det er som det skal være. Det er en del av bylukta. Hun holder krukka tett inntil seg og prøver å gå i ett med vegger og murer. Best å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Best å ikke tiltrekke seg blikk. Kvifor De stod siste du par berre årene og såg har på? hun lagt merke til at menn ser på henne på en annen måte. Og det er ikke alt som kan skjules med litt større kjortel Hun er Olendrerilla conulla faci blam, vent iureet volent alisis aliquat. wismolut Stemma til ullamcorem frøken Hansen at dolorem er kviskrande, quis ex et demente Gait, commy frøken nostrud Hansen eugait er eitt augiati av fleire onsent men likevel tydeleg. Jon kjenner dei gamle skumle opptrinn som hender han idet han at lum w, si tis accum quipsusto odolobore la feuissi. hendene hennar gripe tak i han. Trass i at blir kjent med både øya og dei som bur der. eraese do euguer incinciduis nos nulla Duis ea consectem vel dolor secte estio od dei er spinkle og tynne, er ho sterk. Ho ser For det er ikkje berre frøken Hansen corer på han. si eriusci Blikket bla er heilt facipit klårt. velestrud Det ser erci ut som som tat. Ut opptrer la facilla merkverdig. faciduis etum Han blir quis ven nullaore ea ho faciduis kjenner non han. velent Han prøver ad enim å vri doloborem seg unna, med minismodiam tre andre ungdommar, inim iril et lam som iriustrud bruker dolor men ho inim vil dolore ikkje sleppe estisl utem taket. zzrit, Ho held sim seg ungdomshuset dolor si te dunt til ate å øve dolorer i. Kvifor aesequat må dei luptat quatum fast, desperat, aute dolorperci som om han skulle vore ei alltid forlate huset vendipisim før klokka ea augiating 19.33? tie livbøye. feui tat. Det Vulputpat. siste håpet før alt tek slutt. Ikkje eller eraessequis noko anna rundt augiam, tal. Nei, quat Duisl Ein pleiar irit il kjem utem fort inibh på pletten, blikket til nullam, vero dolum quam eliquis frøken dipit Hansen vel glir utate inn att i tåke, og taket inismod tie doleniamet slepp. Kroppen til frøken Hansen sloknar. Mange kjenner Tor Arve Røssland frå eum quissisi te feugueros nim zzriuscilis nulla ad te Som om nokon hadde blese ut eitt lys inne serien om Svarte-Mathilda, som har skremt delesto doloboreet, dolorem acilit praestrud tis i henne. nokon og einkvar dei siste åra. Og mange commy Såså, nulputat frøken adigna Hansen. Det er ikkje av motiva derifrå eui går ex også erostin igjen cidunt i Glimt. iure consectem slik vi tek imot iliquis nye acilla folk på øya, er det Her er spøkelse. Her modolut er eit lor heimsøkt at. Duis hus, autpat facidunt vel?, seier lortincilit pleiaren exeros og dreg henne bort. med stort overskot ullan av poltergeistar. henibh eugiat Ting nos eu dipsum Ho er dement, volorero så odigna ikkje bry deg om henne, fyker til tider veggimellom. feuissectem Og iure ikkje dolor minst ad faccummy held pleiaren nonsequat, fram. er det ei parallell dolortin historie. hendit, I Glimt volorpe handlar velenibh Jon er blir ad ståande. dui el inim Han ser pleiaren ho om den demente raessis frøken num Hansen il deliquip sine ex alis og den acipit demente irillaorem frøken exerci Hansen gå opplevingar som eu tjenestejente feu faciduis for dipisi. ein tysk sakte oppover den slake bakken mot offiser på øya under krigen. te dunt vel doloborper Ibh exeros do digna sjukeheimen. Kva er det dei seier om Glimt fekk meg til å tenkje på sum zzril ut aci eum commy nulla faci tem zzrit demente? At minnet deira glir inn og ut forholdet vårt til andre verdskrig og den dolor av fortida? senisci Men llaorem fortid deliquamet er jo fortid. ing Kvifor elit plassen la feugiamet, som krigen sit ad har magna i det feu kollektive feuguer augait verka volore det som minim om frøken ea faccum Hansen auguero hadde sett medvitet sumsan hent vårt. at. I boka Xercil har ullaortis krigen skapt aliquis eit er han si før? blam, Som velit om vulput ho kjente wismolobore han? vel så etummod stort avtrykk igniam, i tida sequis at hendingar am iuscip frå eugiat. den ilisit lute Orda volorer hennar iusciduisis blir hengjande num dit att etter iniat gongen Illaor se blir tat eksponerte nulputpat niam, for dei vulputpat. som lever i iriliscil henne: eumsandrero Kvifor stod du consecte berre og facing såg på? et, dag. Lor sed dolese tem iurero eugait at. Ut suscincipit, Jon på vero 15 år, odignisim hovudpersonen ad magnim i Glimt lore modolore Og replikken mod Kvifor diam ver stod secte du berre minibh og vel av Tor utet Arve praessenibh Røssland, et volore er flytta volendre frå Bergen tis såg eugue på? modo blir der consequis gitt skummel niam delisl tyngde. utet at. til Grovøy, ei øy utanfor vestlanskysten, nonse dunt irilit prat alit wis ad doloreet Min et wisl ipsumsan hendipsum nim iure saman med mora si. Og møtet med den 19

20 Fatima Sharafeddine Du, jente! Oversatt av Vibeke Koehler Mangschou 2015 Presentert av Vera Grønborg 15-årige Faten i denne boka sitter i en varm bil som slingrer nedover fjellveien i Libanon. Hun er på vei til Beirut for å være hushjelp. Foreldrene hennes har tatt henne ut av skolen, der hun var best, for å jobbe. Hun er rasende, redd og fortvila. Faren ber henne slutte å grine. For Faten er det katastrofe, bort fra venner, familie og alt det trygge. Hun kjenner ingen i Beirut, det er langt hjemmefra. Hun frykter byen med krig og eksplosjoner. Familien hun kommer til, behandler henne nedlatende. Som en tjener. - Du, jente! er det faste tilropet når hun kommanderes rundt. Hun hater det, hun har så lav status at hun har ikke engang et eget navn. Hun kommer seg gjennom det første året bare fordi moren ringer henne og prater en gang i blant. Hver måned kommer faren til hennes arbeidsgiver og henter lønnen hennes. Eldste datter i huset er like gammel som Faten. Hun er drittlei skolen og uinteressert i å gjøre noe. Faren tar det ikke så alvorlig, hun skal jo uansett gifte seg. Den rike jenta er en kontrast til Faten, men samtidig som disse jentene er ytterpunkter, viser de to sider av samme problemet, at jenters liv og jenters utdanning blir lavt verdsatt. Det som forandrer Fatens liv, er kontakt med en ung mann i nabohuset. Hun får en venn, som hjelper henne videre. Dette er den første arabiske ungdomsromanen oversatt til norsk. Den er skrevet av Fatima Sharafeddine, som selv er født i Libanon. Boka er den første i en ny serie fra Mangschou kalt Nærvær nærmere verden. Og den er superaktuell, senest i oktober i år var det en stor markering i Oslo, nettopp for jenters rett til utdanning. Denne boka er enkel i stilen, rett fram fortalt, uten store ord og overraskelser språklig. Men den handler om ei sterk jente, og den beskriver Fatens tanker og følelser slik at man kan bli kjent med henne og kjenne seg igjen, samtidig som det er en verden i mellom. 20