Okhaldhunga Times, Januar 2016

Transkript

1 Okhaldhunga Times, Januar 2016 Godt Nytt År, kjære venner Livet etter jordskjelvene Verdensnyhetene om jordskjelvene i Nepal i april og mai varte i noen dager. Så druknet de i annet nytt. Men fremdeles er det jordskjelvene for åtte måneder siden som preger livet for folk i Okhaldhunga s nordvestre hjørne, der skadene var størst. Folk der fikk nødhjelp fra oss og andre de første ukene og månedene. Så skulle myndighetene lede gjenoppbyggingsarbeidet. Det har blitt mange ord og litt realiteter. Og tida går. Hva kan vi gjøre? Nå har vi en plan om å hjelpe 34 av de aller verst rammede familiene med å bygge hvert sitt «modell-hus». Jeg, Erik, har nettopp kommet hjem fra en snau ukes tur i dette området. Her er noen inntrykk derfra: Gresset gror over ruinene. Huset hennes raste under jordskjelvene, og nå er naturen i ferd med å ta det tilbake. Selv bor hun fremdeles i et bambusskur med presenning til tak.

2 Slik ser landsbyene ut nå. Steinhus som er omgjort til dødsfeller for de som våger seg inn i dem. Og små bambusskur utenfor, der folk bor. Disse er heldige og har et solid mais-lager under tak, trygt utenfor huset. Husene av stein og jord som folk bodde i tidligere kunne se fattigslige ut. Men når de nå er rast, og de bor i små skur av bambus med presenning over, ser de gamle husene ut til å ha vært store og romslige. Her besøker vi en familie som har laget et kryp-inn på sin gamle gårdsplass.

3 «Sukum basi» er et viktig nepali-ord å lære seg. Det betyr «utfattig» (egentlig «som bor på uttørket hjemsted»). Denne sherpa-familien lever slik. Da vi gikk på besøk til dem hadde vi på tykke klær, og det var rim på bakken om morgenen. Gutten foran er åtte år gammel, og har spastisk cerebral parese, kan ikke snakke eller gå. Flere «sukum basi»: De to brødrene har bodd sammen hele livet. Storebror er alvorlig mentalt og fysisk handikappet. Kan knapt gå, og ikke snakke. Lillebror har hatt lepra. Benet er amputert under kneet og han har fått ny plastikklegg etter at vi sendte ham til et leprasykehus i Katmandu, se bildet. De har ingenting, og bor i et lite skur. For kort tid siden hadde de besøk av røvere som trodde de hadde fått penger av noen. De lette skuret gjennom, det var fort gjort. De fant ingen ting å ta. Man slipper å bli røvet når man ingenting har.

4 Ikke alle var utfattige før katastrofen. Denne familien på elleve, i tre generasjoner, bodde i et brukbart steinhus. Alle, unntatt denne seks måneder gamle gutten, var utendørs da det raste. Hans redning var at han sov i en solid bambuskurv som sto inntil veggen som raste. De klarte å grave ham fram fort, og nesten uskadd. Nå bor storfamilien her i skuret. Hvordan er livet for disse familiene nå? Jeg spurte om det i mange av skurene vi besøkte. Svarene som gikk igjen var: - Det er kaldt og vått! Presenningene har blitt gamle og lekker. Det blir kondens under bølgeblikkplatene, som drypper på oss om natten. Vinden blåser gjennom bambusmattene som er vegger. Jordgulvet er fuktig. - Kvinnene, særlig de med små barn, sa: Vi finner ikke tingene våre! Her er så liten plass i skuret, og ingen steder å gjøre av ting jeg ikke holder i hånda. Ting blir borte. - Vi er redde for slanger! Det er mange av dem i år, og nå må vi bo rett på jordgulvet, med hullete bambusvegger rundt. - Skurene våre er fulle av rotter, og vi har ingen skap. De spiser klærne våre om natta! - I en liten lavkaste-landsby som lå i en ur av digre kampesteiner hadde mødrene en spesiell bekymring: Vi er redde for at leopardene skal komme og ta småbarna våre om natta! Nå som veggene i skurene her bare er av bambus og plastikk, har vi ikke noe vern. Mennene våre er på arbeid andre steder, og er ofte borte i lange perioder. Da kan rovdyra ta barna våre.

5 Og så til der det er aller verst, Ragani kommune. Det første jordskjelvet utløste et ras som tok med seg seks hus, og all jorda omkring. Som ved et under ble ingen mennesker skadd. Her viser de oss hvordan det ser ut nå. Jeg spurte hva de hadde for planer nå, og måtte gjenta spørsmålet flere ganger før den unge familiefaren sa: «Det er det alle spør meg om. Men jeg har ingen plan, selv om jeg har tenkt masse på det. Jeg ser ingen mulighet for å bygge opp igjen livet her igjen, og vi har ikke noe sted å dra. Jeg vet ikke.» Foreløpig har landet myndigheter sviktet folket her fullstendig. Nødhjelp kom fram, om enn forsinket. Men neste fase, hjelp til gjenoppbygging, er fremdeles bare ord. Åtte måneder har gått og kulda har satt inn. Folk lider. Hva kan så vi gjøre? Vår opprinnelige plan var å bidra til gjenoppbygging av de ødelagte helsepostene i området. Men myndighetene krever en urealistisk høy standard, som gjør at hver helsepost vil koste mange millioner kroner å bygge. Det ville være meningsløst å bruke våre begrensede midler til det. Vi utlendinger skal ikke bestemme. Og myndighetene svikter altså. Men én viktig ressurs har vi: Staben i landsbyhelseprosjektet vårt. Flere av dem var med på denne turen, og her får dere møte en av dem: Khyam Bharal er 43 år gammel, og har arbeidet med landsbyutvikling og helse i nøyaktig halve livet. De siste seks årene har han bodd i «Ilaka Nr. 6, Okhaldhunga», der jordskjelvene gjorde mest skade. Han kjenner alle, og har en enorm tillit blant folk, ikke minst fordi han arrangerte så effektiv nødhjelp de første dagene og ukene etter katastrofen.

6 Her er Khyam på turen vår, sammen med sekretæren for helsekommitéen i Ragani. Sammen har de «bygget enighet» blant alle som bor i området. Det er et kunst-stykke. Khyam og hans stab har hatt utallige møter og samtaler i landsbyene om hva de helst vil vi skal gå inn i. Landsbyledere, alle politiske partier, lærere og utallige enkeltmennesker har vært med. Sammen har de satt opp en liste over de 34 familiene som har det aller verst, og som derfor bør få støtte til å bygge enkle «modell-hus». På turen traff jeg mange av de involverte. Alle ga uttrykk for at dette er deres eget ønske. Khyam har greid det kunst-stykket det er å bygge enighet. Og da jeg besøkte disse familiene forsto jeg at det var en klok enighet. Skal misjonen være til stede her, må det være å beskytte de Jesus kalte «disse mine minste». Om de får hjelp, på en måte som naboene ønsker og ikke blir misunnelige på, er det håp om at ting kan komme godt i gang her. Midlene som ble samlet inn til jordskjelvarbeidet i Okhaldhunga ble aller først brukt til nødhjelp. Nå finansierer de oppbyggingen av gode stabsboliger der de gamle ble ødelagt, og Ventehjem for gravide som skal slippe å føde i provisoriske bambus-skur. Og så er altså planen å bygge «modell-hus» i de verst rammede landsbyene. Det er fremdeles anledning til å gi penger til dette formålet, se nederst på siste side i dette nummeret av OT! Gamle venner På turen møtte vi også gamle venner. Hun har vært under behandling for SLE, en alvorlig autoimmun sykdom, i flere år. Vi møtte henne i jordskjelvruinene med blomster og grønnsaker i kurven. Det typiske «sommerfuglutslettet» på kinn og nese vitner om at sykdommen igjen er aktiv.

7 Rampene reiser seg! Det reiser seg et system av ramper, som skal gjøre det mulig for oss å frakte pasienter i senger og på bårer mellom etasjene. Pga dårlig strømforsyning kan vi jo ikke bruke heis. Vi har ventet lenge på stålbjelkene til dette, nå er de her! «Jungelmedisin»? Honning og bananblader! Sårbehandling er fullt av utfordringer, og vi ser mange massivt infiserte sår. Det er god vitenskapelig dokumentasjon på at honning i såret, dekket av steriliserte bananblader, er den beste lokalbehandlingen. Moro å kunne bruke midler som er både «state of the art», enkle, billige og tilgjengelig her hos oss. Legevisitt i morgenkulda Det er kaldt her nå, og sykehuset har ingen oppvarming annet enn på operasjonsstua. Her kommer vi på legevisitt til barselkvinnen til høyre, som hadde født i løpet av natten. Hennes søster til venstre sitter med den nyfødte i armene. Alle tre har sovet i samme seng for å holde varmen, og er tullet inn i alt de har av klær. Men stemningen er god, og snart kommer sola!

8 Jul i Okhaldhunga For staben på sykehuset ble det julebord uten bord, på badminton-banen utenfor vårt hus. Middag for 140 mennesker er ikke dårlig. Det var bygningsarbeidere og naboer som også ble med og delte gledene i de store grytene og julens budskap. Ungdommene i menigheten hadde allerede vandret rundt i 9 dager fra landsby til landsby og sunget julen inn. Det ble mye Happy, happy Christmas og masse dans og glede rundt bålet om kveldene. De endte opp på sykehuset julaften og sang julen inn for pasientene, som hadde en forventning til jul fra andaktsstunder og pynt som alle barna var involvert i å lime sammen. Til slutt fyltes pasientrommene med lys og sang, felespill og dans.

9 Julen synges inn på Tuberkuloseavdelingen, med Dr. Owen fra Australia som gledet alle med felespill i jula og Bishnu som danser. Elisha, 11 år og pasient på TB avdelingen, har fått sin gave. Handkle, såpe og en appelsin. En mann var her sammen med sin syke kone, men hun ble skrevet ut før julaften. Da hadde han hørt så mye om julen at selv om de bor langt unna kom han tilbake julaften og ble med på all feiringen til langt på kveld rundt bålet utfor hos oss. Der lekte vi oss igjennom hele julehistorien. En utrolig historie også for hans liv. Jul bak murene. Kirken sang julen inn bak murene i fengselet i Okhaldhunga. Det var 51 fanger som fikk godt nytt om tilgivelse for alle mennesker, sang, feletoner og varme fleacegensere. Her møtte jeg igjen «Maya», som nylig var vår pasient. Hun ble lagt inn med store blødninger etter en fødsel: Da mannen hennes kom hjem fra utlandet, var hun høygravid. En katastrofe, særlig når det var broren hans som var barnefaren. Men hva skjer når de bor i samme hus og svigerforeldre reiser bort? Hun ble kastet ut og bodde ute på gårdsplassen. Hun måtte fremdeles jobbe for familien og hente vann hver morgen. En morgen falt hun sammen under den tunge børen og fødte et barn på stien. Hun blødde voldsomt og karret seg tilbake den lange veien opp til huset, uten at hun klarte å bære barnet. Barnet ble hentet og døde i armene hennes. Landsbyen samlet seg og skjelte henne ut. Hun ble anmeldt for barnedrap. På sykehuset fikk jeg koblet henne sammen med Sakuntala, som er med i en kvinners rettighets - gruppe her. Da hun ble stilt for retten krevde Sakuntala at barnefaren skulle få samme straff som moren. Det betød at også barnefaren ble satt i fengselet, noe som ikke var etter families ønske. Hans familie har stadig prøvd å betale han ut, men da er Sakuntala og hennes damer på plass som lovens voktere. Går han fri, må også barnemoren gå fri. Blomst til Sakuntala og hennes damer!

10 I fengselet traff jeg igjen «Kumari» som har sittet fire år inne av lignende grunn. Nå kunne hun fortelle at hun vil bli satt fri den 25. desember! Hun har bevart sin mentale helse og var ved godt mot. Hun skulle tilbake til sitt barndomshjem. Mens vi snakket med damene hadde presten mange samtaler på mannssiden. De var så ivrige etter å få forbønn. De skrev navnene sine utenpå konvolutter og samlet inn kollekt til kirken. Det er ikke trygt å føde i en stall I jula kom det en som hadde født i sin «stall», som de kaller det de nå bor i etter jordskjelvet. Det var tre dager fra vårt sykehus, nord øst i Solu distrikt. Hun hadde tidligere født syv barn hjemme, så hvorfor ikke også denne gangen? Men morkaken har lett for å sette seg fast etter mange barnefødsler. Slik gikk det. Morkaken kom ikke ut. Først bar de henne i to dager til sykehuset i nabodistriktet. Neste dag ble hun sendt derfra i ambulanse hit. Hun fikk fire poser blod, deriblant mitt som her er på vei inn. Først deretter kunne de ta henne inn på operasjonsstua. Det er en stor glede å se henne sitte ute i sola nå med barnet i armene. Det er jo et under at ikke barnet frøs i hjel under transporten. Det blir ikke flere barn i deres stall, det har vi sørget for. Likevel er det altfor mange som føder i en stall denne vinteren. Menighetsmøte Gudstjenesten i dag etter jul, ble et menighetsmøte. Først ble alle som ikke var kristne eller ikke var døpt ennå, tatt med ut for å bli undervist. Deretter var det en preken som gikk over i et menighetsmøte. Menigheten bestemte noen nye regler vi gjerne deler med dere; - Bryllup i kirken skal ikke koste mer enn rupees (inkludert fest og mat). - Hvert hushold i kirken betaler 500 rupees i støtte til bryllupet. - Hvis en i menigheten dør, skal én fra hvert hushold slippe det en har i hendene, ta med 200 rupees og straks komme for å hjelpe til med begravelsen. - Hvis en i menigheten sitt hus brenner ned skal alle hushold bringe noe, og hjelpe til med å bygge huset opp igjen med det samme. Noen menigheter hjemme som trenger slike regler? Hilsen Kristin og Erik Hjelp oss å hjelpe jordskjelv-ofrene i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Jordskjelv i Nepal