Okhaldhunga Times, Juni 2015

Transkript

1 Okhaldhunga Times, Juni 2015 Kjære venner Som mange vel har fått med seg, fikk vi et nytt jordskjelv her to uker etter det første. Det var litt mindre, men til gjengjeld hadde det sitt episenter mye nærmere oss, så det fikk store følger i området her. Vi har evakuert pasientene fra de dårligste av de gamle sykehusbygningene, fordi de også står utsatt til, selv om det foreløpig ikke er tegn til skade på dem. Rett etter jordskjelvet flyttet vi nesten alle pasientene ut av sykehusbygningene. Det er vanskelig å ha alvorlig syke pasienter innlagt under jordskjelv. Noen av dem som har kompliserte brudd og ligger i strekk etc., tar det tid å flytte på. De ligger heldigvis i en noe mer solid bygning. Her ligger de ute. Den ene er nyoperert for sprukket magesår. Han ligger med paraply i senga. Det er ikke mot regn, det var oppholdsvær den dagen, heldigvis. Det er mot sola, sengen hans ble plassert på et fint, åpent sted, men midt i sola. Han som ligger på verandaen rett bak behandles for tarmslyng. Fordi vi evakuerte de dårligste sykehusbygningene, måtte vi ta i bruk den gamle poliklinikken til å huse pasienter. Men før det måtte bæresøylene der forsterkes. Under Freds ledelse sto vedlikeholdsstaben vår for det. Her kler de alle bæresøylene med stål. Pasientene kunne flyttes inn neste dag.

2 Merket for livet Under det første jordskjelvet var Mohan rett utenfor huset sitt da han fikk veggen av huset over seg. Han måtte graves fram. Han var bevistløs og brakt til sykehuset. Etter at han våknet viste et seg at han hadde brudd i ryggen, og var lam fra livet og ned. Han er 32 år og har kone og fem små barn under 8 år. Den minste er med, og har blitt vår ille maskot på sykehuset. De hadde ikke andre klær enn de gikk og sto i, så det var mange barn å kle opp. Han som var familiens styrke, og som skulle bygget opp huset igjen, ligger hjelpeløs i senga. Etter seks uker skal han til et rehabiliteringssenter utenfor Kathmandu, der mer enn 90 andre i hans situasjon etter jordskjelvet får gratis behandling og opptrening fra Nepali myndigheter. De har bestemt at all behandling av jordskjelvskader skal være gratis. Familien vil for alltid ha en tidsregning, - før og etter jordskjelvet. Fremdeles har vi tre pasienter som innlagt med alvorlige jordskjelvskader. En av dem er Mohan Tamang. Tar jordskjelvet slutt? Når dette skrives er det gått en måned siden det første, store jordskjelvet som rammet Nepal, den 25. april Et par uker senere kom det ett stort et til, og etter dem mange mindre. Er det slutt nå? Svaret er «NEI», av mange grunner: - For det første kommer det fremdeles etterskjelv, som kan være farlige. - For det andre er mange av de over én million husene i Nepal som jordskjelvene gjorde ubeboelige, blitt omdannet til dødsfeller. Det er ikke mange dagene siden vi her på sykehuset fikk innlagt en kar som hadde våget seg inn i huset sitt for å hente ut noen saker som familien trengte til sitt liv under presenningen gjennom regntiden. Gulvet raste sammen og han fikk en svær stein i hodet. Han har nok et skallebrudd, men ser ikke ut til å ha noen indre blødning i hjernen. Godt for ham, men ikke alle som prøver å redde ut sine egne ting, er så heldige. - For det tredje er det mange som bor under bratte fjellsider med dype kløfter og steinblokker med sprekker i, som de venter kommer ned over seg når det regner om natten. Søvnen har forlatt dem, hodet verker og angsten dirrer i dem. De leter etter ny jord og etablere seg på. Innerst i vår egen landsby bor noen som lever slik. - For det fjerde har disse jordskjelvene tatt bolig i hodene våre. Folk er blitt engstelige, vi er redde. Selv vi, som har et beboelig hus som har fått ganske små sprekker, tar oss i

3 å tenke på fluktveier ut av huset mange ganger i dagens løp. Det er sesong for tordenvær nå. Hvis huset skjelver under et tordenbrak, spretter vi opp. Om natten, i egen seng, tar en seg i å ligge og kjenne etter rystelser. Rister gulvet, eller er det bare hjertet mitt som dunker? Må vi løpe ut? Når det virker slik på oss, hva da med alle de som virkelig har fått hus og hjem ødelagt? - For det femte har jordskjelvet ødelagt samholdet i mange landsbyer. Myndighetenes utdeling av presenninger og annen nødhjelp har vært preget av «altfor lite, altfor sent og altfor tilfeldig». Når alle bor ute og bare noen får hjelp, sprekker den solidariteten mellom naboer som er så verdifull, og så skjør. Dette vil det ta tid å bygge opp igjen. Jordskjelvene i april og mai 2015 vil fortsette å prege Nepal i årevis framover. La oss ikke glemme det selv om verdens øyne nå vil rettes mot andre kriser, andre steder. Presenninger er det viktigste! Over halvparten av distriktets hus er ubeboelige nå. Mange er helt sammenrast, og de fleste som står er farlige å gå inn i, for de har sprekker og hull og kan rase sammen når som helst.

4 Derfor er fremdeles presenninger den viktigste nødhjelpen som kan gis. Her har vi delt ut til familier med spesielle behov. Til sammen har sykehuset nå delt ut fem tusen presenninger, og er i ferd med å fordele ytterligere fire tusen. Presenning som medisin En kvinne kom inn etter å ha spist gift. Det viste seg å være en gammel depresjon som var blusset opp igjen. Hun hadde i mange år bodd under tak med sin svigermor, som alltid fortalte henne hele tiden hvor unyttig og udyktig hun var. Sammen med sin mann strevde hun lenge før de greide å bygge sitt eget hus og kunne flytte for seg selv. Hun nøt livet noen få måneder før jordskjelvet kom. Men både deres eget og svigerforeldrenes hus brøt sammen nå. Myndighetene ga i begynnelsen bare en presenning på deling mellom tre husstander. Det førte henne tilbake til et liv med svigermor under en presenning, og det ble verre en noen gang. Da mistet hun motet og glemte at hun var mor til to små barn som var avhengige av henne. Hun spiste gift og ble brakt inn til sykehuset. Men hun overlevde. Under samtalen på sosialkontoret kom dette fram. De fikk en presenning som bare hennes familie kunne bo under, og det ga henne livsmotet tilbake. De gikk hjem med en stor presenning under armen og med et nytt livsmot. Ingen ro før alle er under en presenning. Hva sliter meg ut i et jordskjelv? Det er ikke det arbeidet vi gjør, men det arbeidet vi gjerne vil gjøre, men ikke får gjort. Vi må samarbeide med myndigheter og den sentrale ledelsen av redningsarbeidet, det er ikke lett. Men siste dag på jobb var jeg ute med lederen i en nabokommune og delte ut til alle de som var satt på vent eller hadde falt utenfor. Godt for dem og godt for meg.

5 Et fattig sherpa-område i fjellene over oss. De lar ikke sin røst høres i kampen om presenninger. De opplever seg selv som annerledes, og andre sherpaer ser dem som en underklasse av sitt folk. De fikk ekstra forpleining der oppe i kulda med madrass til alle med barn under tre år, og til de gamle. - Og det varmet hjertet like mye som ryggen, å bli sett. Hun bærer med seg starten på et nytt hjem, for sin lille i kurven og for sin familie. Drømmen for mange. Ikke en drømmeferie på campingtur, men en drøm om en presenning å søke ly under gjennom regntiden. En regntid med stadige små skjelv og regn som løser opp restene av jord -og steinhusene så stein stedig faller raser ut, er en trussel. Regntiden kan utløse mange ras fra fjellene de bor under. En regntid med søle og vann og små barn de må holde rene og tørre for å unngå sykdommer. En god presenning er det første de trenger, så flettes det bambusmatter, og telt blir til hytter etter hvert.

6 Et kjent ansikt til jordskjelvet Noen av dere som var på tur hit til Okhaldhunga for en tid siden, og fikk komme på besøk til Lila Maya. Hun bodde i et mørkt lite hus uten vinduer, men hun var glad over endelig å ha fått sitt eget hus. Nå hadde hun fred, og beskrev at hun hadde «liv i overflod». Hun hadde fastet og bedt for å få retten til dette uthuset. Her var blant annet Normisjon s Landsstyret på besøk. Slik gikk det med hennes hus i jordskjelvet: Men en glede har hun fått: Hennes sorg var at de to sønnene hennes ikke aksepterte at hun er kristen, og derfor ikke ville ha noe med henne å gjøre. Nå var det en av sønnene som hjalp henne med å sette opp en hytte av bambusmatter og det de fant. Det er mange som har mistet huset sitt i Tekanpur, landsbyen der Lila Maya bor. Fremdeles bor alle under presenninger og bambusmatter. Angsten for nye jordskjelv er der, men enda mer for regn som gir steinras. Store steiner rullet ned fra fjellet, og mange flere ligger der oppe og vipper. Vanntanken ble ødelagt, så nå må de gå langt for å hente vann. De arbeider på spreng med reparasjoner. I hele Okhaldhunga distrikt er av totalt hus ødelagt. Lila Maya gir et ansikt til disse store tallene.

7 Tekanpur, våre naboer i ruiner. Nær halvparten av de ansatte på sykehuset bor i denne hardt rammede landsbyen. Samtlige der må rive sine hus å bygge opp igjen. Her er huset til en rengjører på sykehuset, han var så glad da han sist år kunne ferdigstille sitt nye hus for familien: Nå er han glad for å ha en presenning å kunne søke ly under, og for maisen som vokser så fort den kan for å gi dem en ny avling. Sykehusstaben Også staben på sykehuset har en tøff tid. Ca halvparten av dem har fått sine hus ødelagt. De har selv opprettet et «jordskjelv-fond», hvor alle har gitt fem dagslønner til. Det skal brukes til støtte til de som har mistet hus og hjem. Det er fint å være med på. Her, tvers over gårdsplassen, bor våre naboer og medarbeidere. De jobber på poliklinikken og i landsbyhelsearbeidet. De kan ikke bo inne lenger. Huset må rives. Første lunsj etter jordskjelvet spiste vi alle i det fri. Huset vårt, i bakgrunnen, er heldigvis lite skadet.

8 Byggearbeidene går sin gang De gjør det, selv om alt her fremdeles er preget av jordskjelvene. Men arbeiderne er begynt å komme tilbake til byggeplassen. Og arbeidet med den store støttemuren mellom det gamle og det nye sykehuset, som må opp før regntiden begynner, er i god gang. Her viste det seg å ligge en enorm steinblokk. Sterke karer med slegge har banket av biter av den i mange dager, og nå er den overvunnet. Da vi dro var den borte! Andre skader Det vanlige sykehusarbeidet går jo sin gang. De fleste som legges inn nå er «vanlige» pasienter: Hun er bare to år, men var uheldig da hun falt, og brakk lårbenet. Brudd gror fort og godt på slike små, og men hun må likevel finnes seg i å bli opphengt etter bena i dette stativet i tre uker. Da gror lårbenet rett. Bamsen er en god venn å låne når det blir for kjedelig. Nå er det bare én uke igjen! Han falt ned fra et tre, og var helt lam fra skuldrene og ned da han ble bragt hit seks timer senere. Røntgenbildet viste et farlig brudd i nakken, så han ble lagt i skallestrekk umiddelbart. Her hjelper faren med armøvelser første dagen. Nå har det gått tre uker, og strekket har hjulpet fantastisk. Han har fått god kraft i høyre arm og ben, og venstre side kommer seg. Med et fantastisk humør og pågangsmot er han en oppmuntring for alle på «ortopedi-rommet». Men ennå gjenstår ytterligere tre uker i strekk.

9 Hva trenger Nepal nå? Dette er kanskje en situasjon nordmenn kan kjenne seg igjen i: En ung familie har jobbet hardt, spart penger og lånt penger, og nå bygger de hus! Det skal bli deres eget, her satser de bokstavelig talt alt de har. Stein på stein, slit og svette. Så en dag står huset der, og de kan flytte inn. Stolthet og glede. «Det hadde ikke engang gått et år, så kom jordskjelvene og slettet alt», kommer flere slike unge og forteller oss nå. Huset og håpet er knust. Alt kjennes usikkert. Grunnvollene i livet er rystet, helt bokstavelig talt. Hva er det Nepal trenger nå? Katastrofehjelp behøves, og den kommer. Og det er et skrikende behov for hjelp til gjenoppbygging på landsbygda. Men etter den siste måneden her føler vi at noe er enda viktigere: Landet trenger HÅP. Frykten for fremtiden og for nye skjelv sitter dypt nå. Frykten for at hjelpen ikke vil nå fram, at den forsvinner i store, korrupte lommer. Frykten for at epidemier vil bre seg, nå som vannforsyningen er ødelagt, og folk må bo trangere enn noen gang. Her trengs en håpets lyskaster inn i livene. Ikke som en livsfjern himmel-lengsel som får folk til å vende ryggen til livet her. Men et håp som kan vekkes av at noen holdt løftet om å gi familien en presenning som er stor nok til alle, og solid nok til å vare gjennom regntiden. Et håp som tennes når også de som bodde i den mest bortgjemte og øverste fjell-landsbyen, blir husket og nådd. Og når sykehus og helseposter blir satt i stand til å behandle dem som livet nå farer hardt med. Det er tid for å snakke et slikt «håpets språk». Kirkene her kan det språket, og mange av dem har gitt sine omgivelser slike nye glimt av håp. I dette bildet hører det store Håpet også hjemme. Han trengs her nå, han som «skal tørke bort hver tåre av deres øyne». I det siste har vi lest sammen om det i Johannes Åpenbaring, kapittel 21. Les det gjerne sammen med oss. Hilsen Kristin og Erik Hjelp oss å bygge et jordskjelv-sikkert sykehus i Okhaldhunga! Da brukes Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: