OPPFØLGING AV NASJONALT PROGRAM FOR KARTLEGGING AV BIOLOGISK MANGFOLD

Transkript

1 OPPFØLGING AV NASJONALT PROGRAM FOR KARTLEGGING AV BIOLOGISK MANGFOLD OPPSUMMERING AV SABIMAS KARTLEGGING AV RØDLISTA KARPLANTER OG SOPP Av Even W. Hanssen, SABIMA SABIMA-rapport Januar 2010

2 2 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Sammendrag SABIMA-nettverkets deltagelse i nasjonal kartlegging og overvåkning av rødlistearter har resultert i kartlagte rødlisteforekomster. Dette gir et godt grunnlag for framtidig rødlistevurdering og forvaltning av de enkelte artene. Den er også viktig for en samla areal- og naturforvaltning i Norge i årene som kommer. SABIMA har gjennom sitt frivillige nettverk i Norsk Botanisk Forening og Norges sopp- og nyttevekstforbund, i perioden kartlagt rødlistearter av insekter, karplanter og sopp. I denne rapporten omtales de to sistnevnte gruppene. Primært har tidligere kjente forekomster blitt re-inventert, men noe har også blitt nykartlagt. Stedfesting, populasjonsestimat, vurdering av utviklingstrender og påvirkninger er de viktigste parameterne som har blitt registrert. Data er registrert i rødlisteprosjektets database ved Naturhistorisk Museum, Oslo og i artsobservasjoner.no (Artsdatabanken). Funn med belegg har blitt registrert i respektive samlingsdatabaser ved museene. Alle funn er tilgjengelige på Artskart (Artsdatabanken). Totalt har 5050 artsforekomster av karplanter og 5700 artsforekomster av sopp blitt undersøkt i perioden. Antall ikke gjenfunnet av karplanter er 3,7 % av totalen, men dette tallet vurderes å være for lavt pga. underrapportering og underinventering av slike lokaliteter. 42 arter i rødlistekategoriene RE (1), CR (19), EN (15) og VU (7) er valgt ut for særskilt omtale. Et sammendrag av inventeringene og status for artene gis. Inventeringsperioden er relativt kort (5år), atagelig for kort for å gi noe klart utviklingsbilde, men for de fleste arter er det en negativ tendens. Noen arter virker svært stabile og noen kan se ut til å være inne i en positiv utviklingsperiode. For øvrig vises det til diverse publikasjoner om enkeltarter og områder (litteraturliste), og det vil også i nær framtid bli publisert flere artikler om enkeltarter. Rapporten siteres som: Hanssen, E W Oppfølging av nasjonalt program for kartlegging av biologisk mangfold. Oppsummering av SABIMAs kartlegging av rødlista karplanter og sopp SABIMArapport. 60 s. Forsidebilder: Solrose Helianthemum nummularium, Jeløya Moss. Foto: Reidun Braathen Vipestarr- Carex extensa, Strengereid, Arendal, Foto: Tove H. Dahl

3 3 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Innholdsfortegnelse Sammendrag...2 Innledning...5 Faglig innledning...6 Dataregistrering...8 Total sammenfatting av resultater...9 Omtale av utvalgte karplanter CR kritisk trua Asperula tinctoria fargemyske Botrychium matricarifolium - huldrenøkkel Cephalanthera rubra rød skogfrue Cerastium brachypetalum raggarve Cirsium acaule dvergtistel Draba muralis murrublom Drymocallis rupestris - hvitmure Genista tinctoria fargeginst Glaucium maritimum gul hornvalmue Helianthemum nummularium solrose Herminimum monorchis honningblom Lysiella oligantha - sibirnattfiol Melampyrum cristatum kammarimjelle Microstylis monophyllos knottblom Oenanthe aquatica hestekjørvel Scabiosa columbaria - bakkeknapp EN sterkt trua Baldellia repens soleigro Berula erecta vasskjeks Carex extensa vipestarr Carex riparia kjempestarr Chimaphila umbellata bittergrønn Diphasiastrium tristachyum grannjamne Epipactis palustris myrflangre Gymnadenia nigra svartkurle Najas marina stivt havfruegras... 35

4 4 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Pilularia globulifera trådbregne Ranunculus lingua kjempesoleie Vicia pisiformis ertevikke Viola persicifolia bleikfiol VU- sårbar Artemisia maritima strandmalurt Carex scirpoidea grønnlandsstarr Cladium mariscus storak Dracocephalum ruyschiana dragehode Phyteuma spicatum vadderot Scorzonera humilis griseblad Viola hirta - lodnefiol Omtale av utvalgte sopparter RE regionalt utdødd Sarcosoma globosum svartgubbe CR kritisk trua Geastrum fornicatum stor styltejordstjerne Inonotus dryadeus tårekjuke Sarcodon fuligineoviolaceus blekkstorpigg Sarcodon joeides rosa storpigg EN sterkt trua Inonotus cuticularis ankerkjuke Lepiota grangei grønn parasollsopp Litteratur Vedlegg Vedlegg II... 58

5 5 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Innledning SABIMA-nettverket (som i forbindelse med denne rapporten betyr frivillige kartleggere i Norsk Botanisk Forening og Norges Sopp- og Nyttevekstforbund) har deltatt i den nasjonale kartleggingen og overvåkningen av rødlistearter, for å bedre den aktuelle kunnskapsstatusen og virkelig få vite hvordan disse artene har det ute i vår natur. Dette er viktig for framtidig rødlistevurdering og forvaltning av de enkelte artene. Det er også viktig for å kunne gjennomføre en riktig samla areal- og naturforvaltning i Norge i årene som kommer. Kunnskapsstatusen vil også være svært viktig når man skal lage nye handlingsplaner for trua arter og prioritere arter etter den nye Naturmangfoldloven. SABIMA har i perioden deltatt i arbeidet med kartlegging av rødlistearter under det interdepartementale arbeid med oppfølging av Stortingsmelding for biologisk mangfold, heretter kalt rødlisteprosjektet (RLP). SABIMA har arbeidet under Naturhistorisk Museums (NHM) del av prosjektet som primært har rekartlagt tidligere kjente forekomster av rødlistearter. Dette prosjektet har hatt flere andre delprosjekter som: Karplanter på Agder (NHM), Karplanter i Nord-Norge (Tromsø Museum), Karplanter på Vestlandet (Bergen Museum) og rødlista moser (Vitenskapsmuseet, Trondheim). SABIMA har primært arbeidet med rødlista karplanter på Østlandet (gjennom Norsk Botanisk Forenings Floravoktere ) og rødlista sopp over hele landet (gjennom Kartlegging av storsopper i Norge, Norges Sopp- og Nyttevekstforbund). SABIMA har i tillegg kartlagt insekter i perioden , men det omfattes ikke av denne rapporten. Det finnes flere insektrapporter hvor SABIMAs arbeid inngår (se f. eks. Endrestøl & al 2005, 2006, 2007, 2009). Rundt 350 personer i SABIMA-nettverket har bidratt med registreringer og opplysninger om karplanter og sopp i perioden. Vi vil framheve følgende fordeler med SABIMA-nettverkets deltagelse i denne kartleggingen: Våre medlemmers aktiviteter medfører en geografisk dekningsgrad som er større en hva man ellers vil kunne dekke inn med begrensede ressurser. Våre medlemmer utfører en betydelig kartlegging på frivillig basis, noe som er svært kostnadseffektivt. Våre medlemmer representerer en taksonomisk bredde som man ofte ikke finner blant profesjonelle kartleggere. Våre medlemmers aktiviteter er med på å øke bevisstheten om vår natur og vårt biomangfold blant befolkningen generelt, ikke bare fordi de er dyktige og faglig sterke, men og rett og slett fordi de er såpass mange. Vi bidrar til god medieoppmerksomhet om kartlegging av biologisk mangfold generelt og rødlistearter spesielt. Vi produserer også en stor del lettere vitenskaplige publikasjoner gjennom foreningenes medlemsblad.

6 6 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Faglig innledning Metodikken SABIMA har arbeidet under er i grove trekk beskrevet i prosjektpresentasjon på Metodikken har gått ut på å oppsøke tidligere dokumenterte forekomster av arter som i perioden har vært oppført på de nasjonale rødlistene (Direktoratet for Naturforvaltning 1999, Kålås & al 2006). Det er arter i kategoriene Ex, EN og VU ( ) og RE, CR, EN og VU ( ) som har vært prioritert. Øvrige prioriteringer har vært geografiske, f.eks. arter i pressområder som kystsonene i Oslofjordområdet, eller økologiske, som f.eks. arter i kulturlandskapet. Karplanteregistreringene følger i hovedsak metodikken ved floravokteri (NBF). Det går ut på at personer verver seg for årlig, 2- eller 3 årlig å besøke og følge opp bestemte lokaliteter. Ved første besøk skal det gjøres en skikkelig lokalitetsbeskrivelse og stedfesting. Forekomsten skal estimeres (kvantifiseres) i antall kjønnete enheter (genets, planter ) eller ukjønnete enheter (ramets, skudd ), og dette skal gjentas ved neste besøk. Det er viktig hvert år å notere seg eventuelle utviklingstrender og spesielle påvirkninger på lokalitetene. Figur 1. Floravoktere i arbeid, også i regnvær. Her ser vi Anne Borander og Tor H. Melseth fra Larvik Botaniske Forening på den gjenværende lokaliteten for kammarimjelle i Larvik i Foto: Even W. Hanssen

7 7 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Når det gjelder sopp, så er de i hovedsak underjordiske eller tre-levende organismer, som bare blir registrert når de danner fruktlegemer. Fruktifiseringen kan variere mye fra år til år, og er både avhengig av sykluser og værforhold. Sopp er derfor mindre egnet til denne type inventeringsmetodikk. Likevel er det relativt enkelt å inventere f.eks. vedboende arter, men man må ta høyde for at manglende fruktifisering ikke betyr det samme som fravær av soppen. Figur 2. Frivillige soppkartleggere fra Moss Sopp- og Nyttevekstforening klare til arbeid. Eløya, Rygge i Østfold Foto: Even W. Hanssen. I tillegg til at denne metodikken gir svar på om artene forekommer og i hvilken mengde, kan den gi oss overvåkningsserier som er meget nyttige. Slike serier har nesten totalt manglet i artsgrupper som dette i Norge. Ved å koble sammen det som finnes av tidligere data kan man nå for enkelte populasjoner få serier på ti år eller mer. Slike serier vil publiseres etter hvert som de blir bearbeidet for enkelte arter. Noe foreløpig materiale tas også med i denne rapporten.

8 8 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Dataregistrering Gjennom et samarbeid mellom NHM, SABIMA og Skog og Landskap (tidl. NIJOS) ble det utviklet en rødlistedatabase (RLP-database) til bruk for prosjektet. Denne er laget av Einar Timdal, NHM/GBIF Norge etter spesifikasjoner som samarbeidsgruppen har kommet fram til. Den er plassert på server hos Universitetet i Oslo. Datainnleggingen er nettbasert gjennom et web-skjema. Skjemaet innholder en rekke attributter for økologiske parametere. Gode registreringer med økologiske data egner seg godt for innlegging i denne databasen. Det er også enkelt å generere et nytt skjema på en gammel lokalitet. Da endrer en bare dato, populasjonsestimat osv. til det aktuelle år. I mai 2008 kom i drift. Dette er et system med et helt annet brukergrensesnitt, hvor en umiddelbart kan gjense sine egne registreringer og hvor en kan legge inn fotodokumentasjon, samt registrere belegg. Selv om det har vært oppfordringer om å bruke RLPdatabasen med alle sine parametre, har brukervennligheten gjort at det i 2008 og 2009 har kommet inn mange registreringer på artsobservasjoner. I en del tilfeller (hovedsakelig når det gjelder sopp) blir det innsamla belegg. For å unngå all tvil og mulig dobbeltregistrering, har slike registreringer blitt gjort i de ulike museenes herbariedatabaser (mest ved NHM). Disse databasene har heller ikke alle de økologiske parameterne som finnes i RLPdatabasen. Til alle registreringer i disse ulike databasene skal det gis innsyn gjennom Artsdatabankens innsynsløsning Artskart artskart.artsdatabanken.no/. Fra RLP-databasen og for sårbare arter som orkideer, vil allmennheten ha begrensa innsyn gjennom Artskart (ved at lokalitetsdata ikke oppgis). Offentlig forvaltning skal ha innsyn innen sine respektive forvaltningsområder.

9 9 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Total sammenfatting av resultater Prosjektet startet alt 2003, men i praksis ble det ikke gjennomført noen skikkelig feltsesong før i Antall besøkte artsforekomster hvert år i perioden er vist i tabellene 1 og 2. Unntaksvis vil data fra 2003 tas med for enkeltarter. Tabell 1. Antall artsforekomster av karplanter som er besøkt av SABIMA-nettverket årlig i perioden Rødlistekategorier etter DN (1999) og etter Kålås & al. (2006). Gjenfunnet Ikke gjenfunnet E V DC R SUM E V DC R SUM SUM alle undersøkte Gjenfunnet Ikke gjenfunnet CR EN VU NT DD SUM CR EN VU NT SUM SUM alle undersøkte * * *Inkluderer relevante innrapporteringer på Tabell 2. Antall artsforekomster av sopp som er besøkt og med funnet av arten, av SABIMAnettverket årlig i perioden Rødlistekategorier etter DN (1999) og etter Kålås & al. (2006). Ex E V DC R SUM RE CR EN VU NT DD SUM * * *Inkluderer relevante innrapporteringer på

10 10 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Tabell 1 viser også antall lokaliteter som artene ble funnet på og hvilke de ikke ble gjenfunnet på. Dette er ikke like relevant for sopp (se ovenfor) og ikke gjenfunnet er derfor ikke med i tabell 2. Det må understrekes at tallene er minimumstall pga. varierende rapportering. Tallene har økt, spesielt i rødlistekategoriene VU og NT etter at kom i drift. Det skyldes at det har blitt mye lettere å rapportere disse artene, som tross alt ikke har vært prioritert i prosjektet. Når det gjelder karplanter er antall ikke gjenfunnet lavt, bare 3,7 %. Dette tallet må vurderes med stor forsiktighet, da det ikke er har vært fullverdig, systematisk søk på alle lokaliteter. Det er en klar tendens til at folk oppsøker kjente, intakte forekomster, framfor eldre, usikre og dårlig angitte forekomster. Det er også en tendens til å underrapportere negative funn, man har liksom ikke noe å melde. Dette til tross for klare oppfordringer om det motsatte. Vi ser av tabell 1 at det har blitt rapportert på 5050 artsforekomster av karplanter og av tabell 2 at det har blitt rapportert på 5700 artsforekomster av sopp. Totalt antall rapporter blir altså Nedenfor er det valgt ut 42 enkeltarter av karplanter og sopp for nærmere omtale. De fordeler seg slik i de aktuelle truethetskategoriene på dagens rødliste (Kålås & al 2006): RE (1), CR (19), EN (15) og VU (7). Vi har gjort en vurdering av utviklingstrenden for disse artene basert undersøkelsene i (tabell 3). Disse artene er valgt fordi det er dem vi har best data på, og hvor vi mener å kunne gi en kvalifisert nasjonal vurdering. Utvalget utgjør 14,2 % av karplantene og 1,3% av soppene i rødlistekategoriene RE-VU og derfor begrenset. Utviklingstrenden er delt i fem relativt grove kategorier. Fem arter kommer i kategorien sterkt negativ, 14 i svakt negativ, 16 i stabil, fire i svakt positiv og to i sterkt positiv. Vi må understreke at dette ikke er det samme som en rødlistevurdering og at det bare er observasjoner over få år. Det må også presiseres at datagrunnlaget er varierende fra art til art og dermed ikke nødvendigvis sammenlignbart. Økt inventeringsintensitet kan også føre til at flere lokaliteter blir oppdaget, men som i realiteten ikke er nye. Det er ikke kvantifiserte kategorier, men en vurdering av nåværende utvikling basert på våre observasjoner. Andre kan derfor tenkes å ha andre observasjoner eller vitenskapelige data som indikerer noe annet. Vi må understreke at vi også har data for en rekke andre rødlistearter, men som ikke omtales videre i denne rapporten fordi dataene er noe begrensa for å gi en samla nasjonal vurdering. Vi viser i denne sammenhengen til databasene (Artskart) og publikasjoner om enkelte arter: Vassveronika (VU) (Often & Bruserud 2008), islandsgrønnkurle (EN) (Vik-Mo 2008), bustsivaks (EN)(Fadnes 2007, Grøstad & Halvorsen 2009), fagervokssopper Hygrophorus (Gaarder & al 2007) og diverse rødlista beitemarkssopper (Fadnes 2009b).

11 11 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Tabell 3. Grove utviklingstrender for 42 utvalgte rødlistearter i perioden Rødlistekategorier grå=re, rød=cr, oker=en, gul=vu. Art Sterkt negativ Svakt negativ Stabil Svakt positiv Sterkt positiv Fargemyske Huldrenøkkel Rød skogfrue Raggarve Dvergtistel Murrublom Hvitmure Fargeginst (utdødd som spontan) Gul hornvalmue Solrose Honningblom Sibirnattfiol Kammarimjelle Knottblom Hestekjørvel Bakkeknapp Soleigro Vasskjeks Vipestarr Kjempestarr Bittergrønn Grannjamne Myrflangre Stivt havfruegras Svartkurle Trådbregne Kjempesoleie Ertevikke Bleikfiol Strandmalurt Grønnlandsstarr Storak Dragehode Vadderot Griseblad Lodnefiol Svartgubbe Tårekjuke Blekkstorpigg Rosa storpigg Ankerkjuke Grønn parasollsopp

12 12 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Omtale av utvalgte karplanter CR kritisk trua Asperula tinctoria fargemyske Fargemyske har en norsk lokalitet på Jeløya i Moss kommune. Den er inventert flere ganger i perioden Forekomsten er stabil, men liten med rundt ti-tolv individer. Den får nå en nasjonal handlingsplan. Påvirkningsbilde: Gjengroing og tilfeldige hendelser kan påvirke forekomstene negativt. Relativt mye besøk av botanikere på lokaliteten kan føre til slitasje. Det er ikke registrert plukking. Figur 3. Fargemyske Asperula tinctoria på Nordre Jeløy, Moss, Østfold Foto: Reidun Braathen Botrychium matricarifolium - huldrenøkkel Det er kjent huldrenøkkel fra 55 norske lokaliteter i Østfold (6), Akershus (6), Oslo (1), Hedmark (4), Oppland (10), Buskerud (2), Vestfold (4), Telemark (4), Aust-Agder (5), Vest-Agder (7), Rogaland (1), Hordaland (4) og Sogn og Fjordane (1). Vi har ikke hatt noen systematisk undersøkelse av arten, men det antas at den er borte fra mange av lokalitetene. Den er gjenfunnet på en lokalitet i Øvre Eiker kommune i 2007 og Utover dette kan vi ikke gi noen status for arten. Påvirkningsbilde: Det generelle bildet for arten er at gjengroing virker negativt. Tilfeldige hendelser kan også slå ut den ene undersøkte lokaliteten. Her virker sauebeite positivt for huldrenøkkel.

13 13 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Figur 4. Huldrenøkkel Botrychium matricarifolium ved Spiten, Øvre Eiker, Buskerud Foto: Even W. Hanssen Cephalanthera rubra rød skogfrue Rød skogfrue har en egen nasjonal handlingsplan og alt arbeid med arten skjer gjennom denne. Det vises derfor til egne årsrapporter fra handlingsplan-prosjektet. Cerastium brachypetalum raggarve Raggarve er kjent fra tre lokaliteter i Kragerø kommune. Den er observert på en av disse i 2007, men bare med få planter. Påvirkningsbilde: Gjengroing og tilfeldige hendelser kan påvirke forekomsten negativt. Relativt mye besøk av botanikere kan føre til slitasje. Det er ikke registrert plukking.

14 14 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Figur 5. Raggarve Cerastium brachypetalum ved Ånevika, Kragerø, Telemark i Foto: Jan-Åge Pedersen Cirsium acaule dvergtistel Dvergtistel har kun en lokalitet i Norge, nemlig på Ulvøya i Oslo kommune. Det er etablert reservepopulasjoner på øya Skilpadda i Oslo kommune (Bjureke & Bredesen 2005) og i Botanisk Hage, Tøyen (NHM), Oslo. I perioden er dvergtistel observert på Ulvøya i 2004,2005 og 2006 (Werner 2004, 2005, 2006). I 2004 ble det talt 35 individer hvorav to fertile. I 2005 var det 45 og så da to fertile i tillegg til et lite felt med 13 sterile rosetter. I 2006 var det bedre blomstring med tolv individer i det store feltet og minst fem i det lille. Påvirkningsbilde: Nedbygging ser ut til å ha mer eller mindre ødelagt den ene av to delforekomster på Ulvøya. Men for øvrig holder den greit stand. Artens overlevelse i Norge på sikt kan i noen grad være avhengig av reservepopulasjonene. Draba muralis murrublom Murrublom har kun en lokalitet i Norge, ved Søndre Berg i Tønsberg kommune. Den er besøkt og inventert i Minst 250 individer ble observert, men tidligere observasjoner viser at arten kan fluktuere mye i individtall fra år til år. Det er publisert en artikkel om arten i tidsskriftet Blyttia (Hanssen 2009) og for ytterligere omtale vises til denne. Populasjonen av murrublom er altså den eneste i Norge i dag, men kan regnes som livskraftig. Årlige fluktuasjoner regnes for å være mellom 50 og 500 individer. Det er god frøproduksjon, men gjengroing på lokaliteten. Påvrikningsbilde: Det er markert gjengroing på lokaliteten som neppe er gunstig for murrublom på sikt. Forsiktig beite, fortrinnsvis med storfe vil kunne være positivt.

15 15 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Figur 6. Murrublom Draba muralis på Søndre Berg, Tønsberg, Vestfold Foto: Even W. Hanssen Drymocallis rupestris - hvitmure Hvitmure er kjent fra ti antatt spontane lokaliteter i Norge. Det omfatter Moss, Asker, Bærum (2), Nesodden, Oslo (4) og Modum. Kun fem lokaliteter kan regnes som intakte med planter i dag. Den er i perioden observert på Hellevik, Nesodden , Tåsen, Oslo 2005, Ekebergskråningen, Oslo 2006 (det skal her opplyses at den er utplantet med planter oppformert fra Tåsen-populasjonen etter at den var utgått (Stabbetorp & Wesenberg 1990)) og Nordre Jeløy, Moss Populasjonen på Spireodden i Asker ble inventert i 2002 (Harald Bratli pers. medd.) og vi har ikke fått inn nyere data. Tabell 4. Oversikt over de intakte norske forekomstene av hvitmure Drymocallis rupestris Lokalitet Antall skudd Antall blomstrende skudd Nordre Jeløy 5 (2009) 4 Spireodden, Asker 43 (2002)? Hellvik, Nesodden 90 (2005) 79 Tåsen, Oslo 9 (2005) 6 Ekeberg, Oslo 60 (2006) 25

16 16 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Vi regner med at det finnes rundt 200 skudd av hvitmure i Norge i dag (tabell 4) som fordeler seg på et ukjent antall individer (anslått til 50-70). Populasjonen på Hellvik, Nesodden er den største og mest livskraftige med rundt 40 % av alle skuddene. Stiftelsen Norsk Naturarv (se overvåker og har skjøttet forekomsten på Tåsen ( ). Det er etablert reservepopulasjon i Botanisk Hage, Tøyen (NHM), Oslo. Påvirkningsbilde: Populasjonene er små og til dels gjenstand for både plukking, slitasje og gjengroing. Planta er stor og robust og tåler noe gjengroing. Overvåkning, regulering av buskvegetasjon og opprettelse av reservepopulasjoner vil være effektive tiltak. Figur 7. Hvitmure på Hellvik, Nesodden, Akershus Foto: Anne Molia Genista tinctoria fargeginst Denne planta er kjent fra en eneste lokalitet ved Brevikåsen i Porsgrunn kommune. Lokaliteten ble grundig undersøkt i 2007 og det kan fastslås at den ikke vokser på stedet lenger. Sannsynligvis ble forekomsten utryddet allerede ved bygging av den gamle E 18 på 1960-tallet. Den er også kjent fra elleve andre norske lokaliteter, men alle disse regnes som klart menneskespredte. Som antatt spontan art må derfor fargeginst regnes som utdødd i norsk flora.

17 17 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Glaucium maritimum gul hornvalmue Det er kjent 41 lokaliteter av gul hornvalmue i Norge (en mindre øy eller holme regnes i denne sammenhengen som én lokalitet), fra Hvaler (4), Sarpsborg, Fredrikstad (5), Råde (4), Rygge (2), Moss, Asker (2), Bærum, Oslo (2), Hurum (2), Nøtterøy (6), Tjøme (2), Porsgrunn, Bamble, Kragerø (3), Grimstad, Mandal og Farsund (2). Den regnes for utgått på alle fem lokalitetene i indre Oslofjord. Den har også vist seg kortlevd på de to lokalitetene på Lista i Farsund hvor den ble oppdaget i 2001 (Pedersen 2009). På de øvrige Telemark- og Sørlandslokalitetene er den heller ikke sett på over 20 år. Vi har i perioden undersøkt ni lokaliteter og gjenfunnet arten på tre av dem. Vi gjorde i 2008 en inventering av fem tidligere kjente lokaliteter i skjærgården i Nøtterøy kommune. Gul hornvalmue ble bare funnet på en av dem (Lille Rauer). Også andre egnete øyer ble undersøkt. Et notat fra denne inventeringen finnes som vedlegg I. I 2008 ble den også inventert på Søndre Sletter i Råde og ble funnet i et bestand på ca. 5 m². Lokaliteten på Filletassen i Hvaler ble oppdaget i Den ble inventert i 2006 og det ble funnet ett fertilt individ + 20 rosetter. I 2004 og 2008 ble den inventert på Eløya i Rygge, uten å bli funnet (sett der i 1998), og i 2006 ved Høysand i Sarpsborg likeledes uten funn (sett der med fem planter i 2004). Den ble dessuten i 2002 ettersøkt på Kobbeskjæret i Hurum, uten resultat. Den norske populasjonen av gul hornvalmue er tidligere kartlagt av Hilde Friis Solås (Solås & al. 2007). Det er påvist tilbakegang og liten genetisk variasjon. Situasjonen i dag ser ut til å være omtrent den samme og det har heller ikke lyktes å påvise noen livskraftige nyetableringer, kanskje med unntak av Filletassen i Hvaler. Vi kan regne minst sju lokaliteter som er intakte i dag (Hvaler: Filletassen; Fredrikstad: Rauer (flere dellok.), Nordre Søster og Søndre Søster; Råde: Søndre Sletter; Nøtterøy: Lille Rauer og Larvik: Malmøya). Den totale norske populasjonen teller mellom individer i dag. Det er vanskelig å anslå eksakt på grunn av årlige fluktuasjoner. Tradisjonelt er det lokaliteten på Søndre Søster i Fredrikstad som har vært den største med 600 individer talt i 1998 (Solås & al. 2007). Påvirkningsbilde: Gul hornvalmue er gjenstand for både naturlige svingninger pga. dynamiske voksestedsforhold, og en lengre periode med tilbakegang som kan skyldes utdøing pga. av liten genetisk variasjon. En nøye overvåkning av bestandene kombinert med ex-situ-bevaring kan være nødvendige tiltak. Helianthemum nummularium solrose Det er kjent to lokaliteter av denne arten i Norge, begge fra Jeløya i Moss kommune. Begge lokalitetene er intakte med planter og er besøkt flere ganger i perioden Den får nå en nasjonal handlingsplan. Det kan regnes 15 individer av solrose i Norge (fem og ti på hver av lokalitetene). Tallene er stabile fordi dette er en godt etablert dvergbusk. Det er ikke registrert foryngelse.

18 18 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Påvirkningsbilde: Gjengroing og tilfeldige hendelser kan påvirke forekomstene negativt. Relativt mye besøk av botanikere på begge lokalitetene kan føre til slitasje. Det er ikke registrert plukking. Figur 8. Solrose på Nordre Jeløy, Moss, Østfold Foto: Reidun Braathen. Herminimum monorchis honningblom Honningblomst er i Norge angitt fra ca 70 lokaliteter, hvorav 66 må regnes som pålitelige i kraft av at det finnes et herbariebelegg eller troverdige litteraturopplysninger (sitat fra utkast til nasjonal handlingsplan, Båtvik & Kvavik 2009). Den er kjent fra følgende kommuner Hvaler, Fredrikstad, Asker, Oslo, Åsnes, Tynset, Hamar, Ringsaker, Dovre, Jevnaker, Lillehammer, Nord- Fron, Nordre Land, Ringebu, Sel, Søndre Land, Sør-Fron, Vågå, Østre (eller Vestre) Toten, Øyer, Nore og Uvdal, Ål, Sandefjord, Larvik, Tjøme, Kviteseid, Notodden, Tinn, Tokke, Tvedestrand, Årdal. Den finnes i dag bare på noen lokaliteter på Asmaløy på Hvaler. I er alle disse tre lokalitetene Skipstadsand, Svartberget nord for Skipstadkilen og innenfor Teneskjæra (også kalt Terneskjæra, Knubbeskjæra) undersøkt, og honningblom er funnet. Lokalitetene ved Hellekilen, Kirkøy, Hvaler og Torstveit i Tokke er også undersøkt i perioden, uten at planter er funnet. Den får altså nå en nasjonal handlingsplan. Påvirkningsbilde: Honningblom har vist en markert tilbakegang på grunn av gjengroing av fuktenger i kulturlandskapet. Forslaget til handlingsplan peker på fornuftige tiltak for å klare å bevare arten i Norge.

19 19 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Lysiella oligantha - sibirnattfiol Denne arten er kjent fra 17 lokaliteter i Nord-Norge, nærmere bestemt Nordreisa (6), Storfjord (2), Kvænangen, Målselv (2), Kåfjord, Alta (3) og Porsanger (2) i Finmark. Den er i perioden ettersøkt på to lokaliteter i Porsanger, uten hell. Den er videre gjenfunnet på en lokalitet i Nordreisa og en i Alta, begge i Det dreier seg om henholdsvis fem og åtte blomstrende individer Påvirkningsbilde: Det kan være at gjengroing virker negativt på den samla populasjonen, men våre undersøkelser kan ikke gi noe klart bilde av dette. På lokalitetene i Nordreisa kan også slitasje på grunn av botanisk interesserte virke negativt. Figur 9. Sibirnattfiol på lokaliteten i Alta, Finnmark i 2007 Foto: Roger Johansen Melampyrum cristatum kammarimjelle Det er totalt kjent rundt 19 lokaliteter av kammarimjelle i Norge, fra Fredrikstad, Rygge (2), Oslo (2), Skedsmo, Eidsvoll, Hamar, Øvre Eiker, Horten, Nøtterøy, Sandefjord, Larvik (2), Porsgrunn og Kragerø. Fem lokaliteter kan regnes som intakte med planter per 2009 (tabell 4). Alle disse er besøkt i perioden , hvorav fire i I tillegg er fire lokaliteter (Eidsvoll, Rygge, Sandefjord og Øvre Eiker) besøkt hvor den tidligere er kjent fra, men ingen planter ble funnet.

20 20 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Tabell 5. Oversikt over de intakte norske forekomstene av kammarimjelle Melampyrum cristatum LOKALITET Antall planter (år observert) Trend, påvirkning Enghaugberget, Fredrikstad 20 (2004,2005,2008) Noe tilbakegang. Naturreservat, men delvis utenfor Verne kloster, Rygge 700 ( ) Tilbakegang. Kantslått. Reverumpa, Horten (2 dellok.) 81 (2006, 2009) Noe tilbakegang. Plantefredning. Østre Bolæren, Nøtterøy 30 (2007) Rimelig stabil. Eineren, Larvik 160 ( ) Stabil. I gjengroing. Rydding, slått. Offentlig friområde. Figur 10. Kammarimjelle ved Verne Kloster, Rygge, Østfold Foto: Reidun Braathen. Vi kan derfor regne at kun ¼ av de kjente forekomstene av kammarimjelle er intakte. Individtallet på den største forekomsten (rundt 70 % av den norske totalpopulasjonen) ved Verne Kloster i Rygge (figur 11) i Østfold er dalende. Det var tidligere anslått til tusener av individer og fantes både nord og sør for veien (Rune Halvorsen upubl. notat). I dag finnes det kammarimjelle kun på sørsida av veien og under 1000 individer.

21 21 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Figur 11. Lokaliteten for kammarimjelle i alléen ved Verne kloster, Rygge, Østfold Den gror til med temmelig tett feltskikt og små-trær. Foto: Reidun Braathen Det er også svært urovekkende at det ikke har blitt funnet en eneste ny lokalitet for kammarimjelle på 25 år! Siste nyfunn var på Østerøya i Sandefjord, Vestfold i Det har blitt samla inn frø fra lokalitetene ved Verne kloster, Rygge og Eineren, Larvik til Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo. Disse blir kryokonservert.

22 22 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Påvirkningsbilde: Gjengroing synes å være den viktigste årsaken til tilbakegang for kammarimjelle, men det er også feil forvaltning med for intensivt beite som har ført til at lokaliteter har forsvunnet (Kragerø og Øvre Eiker). Siden arten ikke har noen naturlig frøbank, er kryokonservering av frø en strategi for å ha en frøreserve i tilfelle den går ut på lokalitetene. Microstylis monophyllos knottblom Knottblom er kjent fra rundt 72 lokaliteter i Norge, men har vist sterk tilbakegang grunnet grøfting og annen ødeleggelse av rikmyrer og sumper. Opphør av utmarksbeite med kyr kan også være en årsak. Den er kjent fra Hvaler, Asker, Bærum, Ullensaker, Oslo, Sør-Odal, Åsnes, Åmot, Stor Elvdal, Hamar, Ringsaker, Jevnaker, Østre Toten, Søndre Land, Øyer, Ringebu, Nord-Fron, Sel, Dovre, Nore og Uvdal, Ringerike, Hole, Lier, Øvre Eiker, Nedre Eiker, Holmestrand, Re og Oppdal. I perioden er knottblom blitt ettersøkt en eller flere ganger på 30 lokaliteter. Den har blitt gjenfunnet på i alt 15 lokaliteter i Asker, Oslo, Sør-Odal, Ringsaker, Ringerike (4), Hole, Øvre Eiker (5) og Holmestrand. Den er ikke gjenfunnet på 15 lokaliteter i Asker, Bærum, Ullensaker, Oslo, Ringsaker, Stor-Elvdal, Lier, Øvre Eiker (7) og Nedre Eiker Antall planter Antall fertile planter 50 0 '2004,2005,2006,2007,2008,2009 Figur 12. Observerte planter og fertile planter av knottblom Microstylis monophyllos i Norge i årene Figur 12 viser at antallet observerte planter kan variere fra år til år. Dette skyldes flere faktorer bl.a. at kun fire -åtte lokaliteter har blitt inventert årlig og at inventeringsintensiteten har variert. Men det er ingen tvil om at knottblom har store sesongvariasjoner og at 2009 i så måte var et godt år. Stiftelsen Norsk Naturarv har i tillegg overvåkning av knottblom i Oslo kommune (se De har i årene observert fra fire til 26 individer ved Karussputten i Oslo, dette er ikke tatt med i figur 12. Vi regner et observert individtall på 350 knottblom i Norge i dag. Noe mørketall tilkommer, men de er små fordi vi har rimelig god oversikt over aktuelle lokaliteter. En eneste lokalitet, Svensrudmyra i

23 23 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Øvre Eiker i Buskerud står for over 50 % av den totale norske populasjonen. Her var det 199 observerte individer av knottblom i Påvirkningsbilde: Knottblom viser en tydelig tilbakegang over lengre tid på grunn av drenering av rikmyrer i lavlandet. Innenfor perioden viser den store fluktuasjoner i individtall. Den responderer også positivt på ekstensivt beite med kyr. Blir beitet for intensivt kan plantene bli spist opp eller tråkket i stykker. Figur 13. Knottblom vest for Igletjern, Øvre Eiker Foto: Steinar Stueflotten. Oenanthe aquatica hestekjørvel Hestekjørvel er totalt kjent fra tre lokaliteter i Norge, Fredrikstad og Rygge i Østfold, og Tønsberg i Vestfold. Lokaliteten i Åletjernet i Fredrikstad er ødelagt tidligere. De to andre lokalitetene er besøkt flere ganger i perioden Planta vokser fortsatt ved Eløytjernet i Rygge (2008), mens den ikke er gjenfunnet ved Karlsvik i Tønsberg 2007,2009. Lokaliteten ved Karlsvik må nå regnes for å være ødelagt av grøfting.

24 24 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Det kan dermed slås fast at hestekjørvel nå bare har en eneste kjent, intakt forekomst i Norge, ved Eløytjernet i Rygge i Østfold (figur 14). Populasjonen her anslås til et sted mellom 100 og 300 individer (store årlige fluktuasjoner som kan forventes av en slik 1-2 årig plante). Figur 14. Eløytjernet i Rygge, Østfold Norges eneste gjenværende kjente lokalitet for hestekjørvel. Foto: Even W. Hanssen Påvirkningsbilde: Hestekjørvel har gått ut på to av tre norske lokaliteter på grunn av grøfting og påfølgende gjengroing. På den gjenværende forekomsten virker husdyrbeite positivt. Scabiosa columbaria - bakkeknapp Bakkeknapp har kun en norsk lokalitet, på Jeløya i Moss kommune. Denne er besøkt flere ganger i perioden Det er rundt 30 individer i området. Den får nå en nasjonal handlingsplan. Påvirkningsbilde: Gjengroing og tilfeldige hendelser kan påvirke forekomsten negativt. Relativt mye besøk av botanikere kan føre til slitasje. Det er ikke registrert plukking.

25 25 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Figur 15. Bakkeknapp (m. seksflekket bloddråpesvermer) på Nordre Jeløy, Moss Foto: Reidun Braathen EN sterkt trua Baldellia repens soleigro Soleigro har fem kjente lokaliteter i Norge. Tre på Stord (Stord kommune), en på Tysnes og en på Klepp. Forekomstene er til dels i litt større vann, slik at det dreier seg om flere dellokaliteter. Alle fem lokaliteter er undersøkt i perioden : Ådlandsvatnet med Sævhølen, Stord 2005,2006, flere forekomster. Skådeheivika, Orrevatnet, Klepp Vannverket ved Leirvik, Stord Nyoppdaga lokalitet. Tveitavatnet, Stord i 2008, fire dellokaliteter (ikke rapportert herfra siden 1936). Vevatnet, Tysnes 2008, flere forekomster. Vi kan dermed regne at soleigro er intakt på alle sine fem norske lokaliteter. For ytterligere informasjon vises til to artikler om forekomstene i Sunnhordland (Fadnes 2007, 2009a).

26 26 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Figur 16. Soleigro ved Vevatnet, Tysnes, Hordaland Foto: Per Fadnes. Påvirkningsbilde: Våre undersøkelser viser at soleigro har en bemerkelsesverdig stabil forekomst i Norge. Sannsynligvis vil gjødselavrenning påvirke negativt. Berula erecta vasskjeks Vasskjeks er kjent fra totalt rundt 17 lokaliteter i Norge (det er litt vanskelig å ha klarhet i hvor mange lokaliteter noen av de gamle funna representerer). Den er kjent fra Hvaler, Fredrikstad, Rygge, Larvik, Farsund, Hå, Klepp og Karmøy. Det oppstår fra tid til annen nyetablering på sandstrender, slik det er kjent i nyere tid fra Larvik og Farsund. Disse kan etableres som sterile rosetter, men kan forsvinne igjen etter noen få år hvis det ikke etableres kraftige, fertile planter. Slik har det vært ved de to kjente forekomstene på Lista i Farsund kommune (Pedersen 2009). Av de 17 kjente lokalitetene er minst fire slike korte nyetableringer. Det vil si at på 13 av lokalitetene har vasskjeks vært godt etablert over flere år. I perioden har vi undersøkt vasskjeks på 6 lokaliteter som omfatter Hvaler (3), Fredrikstad, Larvik (2). En av lokalitetene på Hvaler er nyoppdaget i 2006 og en i Larvik i 2007 (Melseth 2009), begge brukbart etablerte. En lokalitet på Hvaler er ikke undersøkt, men regnes som intakt. På lokaliteten i Fredrikstad er vasskjeks utgått, og det regnes den også å være fra en fjerde Hvalerlokalitet, samt i Rygge, Vest-Agder og Rogaland. Vasskjeks vokser derfor på seks kjente lokaliteter i Norge i dag (tabell 6).

27 27 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Tabell 6. Oversikt over de intakte norske forekomstene av vasskjeks Berula erecta Lokalitet Antall m² Merknad Akerøytjernet, Hvaler 20 m² (100 planter) (2007) Sandholmen, Vesterøy, Hvaler 1,5 m² (15 planter) (2007) Tjeldholmen, Herføl, Hvaler 5 m² (2006) Steril bestand Utgårdskilen, Vesterøy, Hvaler 5 m² (2003) Sandvikbukta, Eftang, Larvik 10 m² (2008) Oddane, Larvik 30 m² (2009) Påvirkningsbilde: På etablerte forekomster av vasskjeks vil tekniske inngrep som drenering/oppdyrking, grøfterensing og gjenfylling virke negativt. Historisk sett har mange norske lokaliteter forsvunnet på denne måten, men de siste 10 årene har bare små ustabile forekomster (nyetableringer) forsvunnet. Carex extensa vipestarr Vipestarr er i Norge kjent spredt på kysten fra Kragerø til Kristiansand. Fram til 2004 var den kjent fra ni lokaliteter (sannsynligvis med noen dellokaliteter) fra Kragerø (4), Tvedestrand, Arendal (3) og Kristiansand. I perioden er den gjenfunnet på alle lokalitetene i Kragerø. Den er i tillegg funnet seks nye lokaliteter (med mange dellokaliteter) i Kragerø Gjennom et eget prosjekt i med rødlistearter i Agder (i regi av NHM) er den også gjenfunnet på to av lokalitetene der (Arendal og Kristiansand). Den er i tillegg funnet på en ny lokalitet i Arendal. Samla har vi nå derfor minst 13 intakte norske lokaliteter med planter. Figur 17. Vipestarr i Soppekilen, Kragerø, Telemark Foto: Kåre Homble

28 28 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Påvirkningsbilde: Vipestarr virker godt etablert i et begrensa utbredelsesområde og kanskje i stand til å ekspandere. Den vil være sårbar for tekniske inngrep og nedbygging i strandsonen. Carex riparia kjempestarr Kjempestarr er kjent fra 18 lokaliteter i Norge, alle på sør-østlandet. Den er kjent fra Hvaler (4), Fredrikstad (2), Moss, Oslo (2), Bærum (2), Asker, Ringerike, Tønsberg, Tjøme (2), Stokke og Larvik. Den er i perioden undersøkt og funnet/gjenfunnet på følgende seks steder: Sør-Lauer, Hvaler 2004, Grønli på Jeløya, Moss 2008, Tjernsrudtjern, Bærum 2004, Gjennestad, Stokke 2004 nyfunn, Landfastodden, Asmaløy, Hvaler 2008 nyfunn, ikke endelig verifisert. Det er også gjort et nyfunn på Ringerike utenom SABIMA-nettverket, og noen andre funn de siste årene. Totalt kan vi regne med at det er elleve intakte norske lokaliteter med kjempestarr. Figur 18. Kjempestarr ved Grønli, Moss, Østfold Foto: Even W. Hanssen Påvirkningsbilde: På etablerte forekomster av kjempestarr vil tekniske inngrep som drenering/oppdyrking, grøfterensing og gjenfylling virke negativt. Historisk sett har flere norske lokaliteter forsvunnet på denne måten.

29 29 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Chimaphila umbellata bittergrønn Bittergrønn har vært kjent fra 80 lokaliteter i Norge (noen med flere dellokaliteter), hvorav halvparten fra Østfold. Den er kjent fra Hvaler, Halden, Sarpsborg, Fredrikstad, Rygge, Moss, Marker, Vestby, Frogn, Oppegård, Asker, Bærum. Ringsaker, Søndre Land, Ringerike, Hole, Nedre Eiker, Hurum, Svelvik, Sandefjord, Larvik, Porsgrunn, Kragerø, Kviteseid og Tvedestrand. Vi har ikke klart å få gjort noen fullstendig inventering av denne arten, men den er i perioden observert med planter på 17 lokaliteter, Hvaler (3), Halden, Sarpsborg (2), Fredrikstad (2), Moss, Vestby, Ringsaker, Hole, Ringerike (2), Hurum (2) og Kviteseid. Tre av lokalitetene er nyoppdagete i perioden (Fredrikstad, Ringerike 2), samt flere dellokaliteter på Søndre Sandøy i Hvaler kommune. I tillegg er den ettersøkt på fem lokaliteter (Halden, Rygge, Frogn, Oppegård og Ringerike), uten at det ble funnet planter. Vi anslår at bittergrønn kan vokse på kjente, norske lokaliteter i dag. Det ser som at landets største og beste forekomster i dag finnes på Søndre Sandøy i Hvaler med et minimumstall på 350 skudd, i tillegg kommer Sauholmen like ved med rundt 200 skudd. Men Liholt ved Bakke i Halden, Viksåsen i Hole og Roppestad i Fredrikstad har også gode populasjoner med 400, 300 og 238 skudd. Tabell 7. Nøkkeltall for de inventerte lokalitetene av bittergrønn i Norge i perioden * Antall inventerte lokaliteter Antall intakte lokaliteter med planter Antall skudd Antall blomstrende skudd *I tillegg kommer tre lokaliteter som ble observert i perioden og som sannsynligvis er intakte med mellom skudd. Bittergrønn er en flerårig, vintergrønn plante som er enkel å inventere når man kjenner den. Forekomstene er rimelig stabile fra år til år, men kan fluktuere en god del over et lengre tidsrom (10-20 år).

30 30 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Figur 19. Bittergrønn ved Viksåsen, Hole, Buskerud Foto: Steinar Stueflotten Påvirkningsbilde: Bittergrønn er en vanskelig art å vurdere fordi den har en klonal vekst kombinert med mykorrhizaaktivitet. Relativt plutselig utdøding kan forekomme på lokaliteter uten noen synlig påvirkning. På den annen side er det lokaliteter som har forsvunnet på grunn av nedbygging og massetak. Vi regner med at bittergrønn er avhengig av et rimelig stabilt skogbilde med stabil tresetting. Ekstensivt utmarksbeite kan nok være positivt for arten. Diphasiastrium tristachyum grannjamne Grannjamne er en vanskelig bestembar art som med sikkerhet bare er kjent fra sju lokaliteter i Norge, Marker, Flesberg, Skien, Evje og Hornnes, Kristiansand, Sandnes og Eigersund. På minst to av lokalitetene er det snakk om flere dellokaliteter. Den er i perioden gjenfunnet i Evje og Hornnes 2004 hvor det er gode og stabile forekomster. Den er ikke gjenfunnet på lokalitetene i Flesberg eller Skien. De andre er også usikre, men lokaliteten i Marker (sett 1995) kan regnes som intakt selv om den ikke er ettersøkt. I tillegg kommer et nyfunn fra Kongsberg 2009 som trenger verifisering. Således dreier det seg om to eller tre lokaliteter hvor arten forekommer i dag.

31 31 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Påvirkningsbilde: Grannjamne virker relativt stabil på sine godt etablerte lokaliteter, men viser tilbakegang ved at den ikke lar seg gjenfinne på to tidligere kjente voksesteder. Den vil være sårbar for skogsdrift og nedbygging. Epipactis palustris myrflangre Myrflangre er kjent fra Hvaler, Rygge, Ås, Asker, Bærum, Nittedal, Hamar, Ringerike, Hole, Øvre Eiker, Nedre Eiker, Drammen, Lier, Re, Tjøme, Kristiansand, Hå, Klepp og Karmøy. Den har gått sterkt tilbake på grunn av grøfting og annen ødeleggelse av rikmyrene den vokser på. Den har vært kjent fra 47 lokaliteter i Norge, og i dag finnes den på 23. Det er altså en halvering av det som har vært kjent. Av de 23 stedene den vokser i 2009 er det seks myrer som er ganske omfattende grøfta og hvor den har vist til dels sterk tilbakegang. Myrflangre er i perioden gjenfunnet på 16 lokaliteter på Hvaler, Asker, Nittedal, Ringerike (3), Hole, Øvre Eiker (3), Nedre Eiker, Drammen, Lier (3) og Hå. Den er ikke gjenfunnet på en lokalitet i Øvre Eiker. I tillegg finnes en implantert lokalitet i Nedre Eiker. Lokaliteten på Slåttemyra i Nittedal, skjøttes og følges opp av foreningen Maridalens Venner (se ' 2004,2005,2006,2007,2008,2009 Antall skudd Antall fertile skudd Figur 20. Observasjoner av myrflangre Epipactis palustris utført av SABIMA-nettverket Figur 20 viser at antallet observerte skudd kan variere mye i enkelte år. Dette skyldes først og fremst ulik besøksfrekvens på lokalitetene. Det er mellom tre og ni lokaliteter som har blitt besøkt det enkelte år i perioden.

32 32 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Figur 21. Rikmyr med myrflangre ved Gommerud, Øvre Eiker, Buskerud Myra ble grøfta på 1970-tallet og hadde da flere tusen blomstrende skudd. Nå er det ca. 120 sterile skudd igjen, ingen blomstrende. Blåtopp og buskvegetasjon overtar. Myra er snart uegna som leveområde for myrflangre. Totalt kan vi regne med at den norske populasjonen av myrflangre nå er på minst ca skudd. Av disse er rundt 1050 blomstrende. Det er små mørketall, men det er behov for bedre og mer nøyaktige tellinger da særlig antall sterile skudd kan være noe underestimerte. Vi vet altfor lite om hvor mange individer (genets) dette kan representere. Likevel er det liten tvil om at bestanden er på et historisk lavmål.

33 33 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Figur 22. Myrflangre fra Lopperudmyra, Nedre Eiker. Foto: Steinar Stueflotten Påvirkningsbilde: Myrflangre viser en tydelig tilbakegang over lengre tid på grunn av drenering av rikmyrer i lavlandet. Tidligere grøfting virker fortsatt negativt på forekomster hvor det fortsatt er planter. I så måte er det snakk om en utdøelsesgjeld for denne arten. Den kan responder positivt på ekstensivt beite med kyr og på slått. For intensivt beite kan føre til at plantene blir tråkket i stykker eller spist.

34 34 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Gymnadenia nigra svartkurle Svartkurle har sin norske utbredelse i 13 kommuner i tre fylker i Sør-Norge (Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag) samt fra Troms i Nord-Norge. Den er kjent fra rundt 80 lokaliteter Det er i perioden gjort en betydelig inventering av arten gjennom SABIMA-nettverket, spesielt i Tynset kommune. I Kvikne Vestfjell er det oppdaget til dels store forekomster, men med store svingninger fra år til år (tabell 8). Tabell 8. Resultater fra tellinger av blomstrende skudd av svartkurle Gymnadenia nigra fra lokaliteter i Kvikne Vestfjell, Tynset Lokalitet Englia Vakkerlifjellet Dølvadsetra Den er videre inventert på elleve lokaliteter i Tolga (2), Sør-Fron, Oppdal (2) og Røros (6), og ble funnet på ni av disse. Det er under utarbeidelse en egen nasjonal handlingsplan for svarkurle. Påvirkningsbilde: Svartkurle er avhengig av ekstensivt beite. Gjengroing har derfor ført til tilbakegang for arten. Særlig gjelder dette på setervoller under tregrensa, som nok har utgjort relativt isolerte forekomster. Figur 23. Svartkurle i Englia, Kvikne vestfjell, Tynset, Hedmark Foto: Solveig Vatne Gustavsen.

35 35 K a r t l e g g i n g a v r ø d l i s t a k a r p l a n t e r o g s o p p Najas marina stivt havfruegras Stivt havfruegras er kjent fra 11 lokaliteter i Norge. Det er Hvaler, Risør, Grimstad (3), Arendal (3), Lillesand og Kristiansand (2). Lokalitetene er ikke besøkt i perioden , men like forut og rapportert inn til prosjektet i perioden. Arten blir derfor omtalt her. Stivt havfruegras er undersøkt i Gjerstadvannet i Arendal i 2003 og det fastslås at bestanden er god, se vedlegg II. Reddalsvannet i Grimstad ble undersøkt i 2003, også der ble det funnet flere planter. Landvikvannet i Grimstad ble undersøkt i 2001, også der ble det funnet en del planter. Arten ble ikke gjenfunnet i Nørholmkilen, Grimstad og Botnetjernet, Arendal i Øvrige lokaliteter er ikke undersøkt. Påvirkningsbilde: Gjødselavrenning til vannene stivt havfruegras vokser i, kan påvirke negativt. Dette gjelder også en demning med enveisventil i Gjerstadvannet som i de seinere åra har endra vannet fra brakt til tilnærma ferskt. Det er usikkert om det er dette som er grunnen til at den ikke er gjenfunnet på to av lokalitetene. Pilularia globulifera trådbregne Denne vann-bregna er kjent fra 16 lokaliteter i Norge. I den store innsjøen Vansjø i Østfold regnes en lokalitet i Rygge og en i Råde som separate. I noen mindre vann er det flere dellokaliteter. Den er funnet i Råde, Rygge, Rakkestad, Kristiansand, Farsund (2), Sokndal, Klepp (5), Sola, Vindafjord (2) og Stord. I perioden er den observert på følgende fem lokaliteter (den er ikke ettersøkt på andre): Østre Grasholttjernet, Rakkestad 2009, Haugetjernet, Lista, Farsund 2006, Landavatnet, Vindafjord 2004, Vatsvatnet, Vindafjord 2004,2008 og Ådlandsvatnet, Stord , 2008, tre dellokaliteter. For mer informasjon om forekomstene i Ådlandsvatnet, se Fadnes (2007). Påvirkningsbilde: Trådbregne virker å ha stabile forekomster i flere vann over tid, men med store årlige fluktuasjoner. Den vil påvirkes negativt av eutrofiering og gjengroing.