Arkeologisk rapport. Kulturhistorisk registrering Forra - Flora STED: FORRA - FLORA KOMMUNE: STJØRDAL GNR/BNR: N/A SAKSNUMMER: 13/07412

Transkript

1 STED: FORRA - FLORA KOMMUNE: STJØRDAL GNR/BNR: N/A SAKSNUMMER: 13/07412 ASKELADDEN ID: Kulturhistorisk registrering Forra - Flora Sindre Arnkværn

2 Registreringstype Sjakting Tiltakshaver Statens Vegvesen Tiltak Reguleringsplan Tid i felt Timer i felt 225 t Deltagere i felt Sindre Arnkværn & Timer for- og etterarbeide 88 t Brynhildur Rapport skrevet av Sindre Arnkværn Baldursdottir Innhold Sammendrag... 3 Bakgrunn for undersøkelsen... 3 Metode... 6 Undersøkelsen... 7 Funn... 7 Tolkning Konklusjon Vedlegg Figur 1: Tiltaksområdet avmerket i rødt... 4 Figur 2: Viser fordelingen av løsfunn i området Figur 3: Tidstavle... 7 Figur 4: Viser askeladden lokalitet Figur 5:Sjakt Figur 6: Sjakt Figur 7: Sjakt Figur 8: Sjakt Figur 9: Sjakt Figur 10: Sjakt Figur 11: Sjakt S ide

3 Sammendrag På strekningen mellom Forra og Flora i Stjørdal kommune ble det høsten 2013 undersøkt en trase for utvidelse av E 14. Området rundt inneholder en lang rekke sikre, og usikre fornminner, deriblant flere gravfelt og løsfunn. Til sammen ble det avdekket en lokalitet under påvisningsundersøkelsen, dette var en kokegropslokalitet som inneholder 5 kokegroper. C 14 prøver ble innsendt til Beta Analytic fra en av kokegropene. Bakgrunn for undersøkelsen I forbindelse med planer for utbedring av eksisterende E14 i strekket mellom Forra og Flora i Stjørdal kommune, ble Nord Trøndelag Fylkeskommune kontaktet for å utrede om planen ville komme i konflikt med automatisk fredete kulturminner jamfør Kulturminneloven 9. Alderen på gården, tidligere registreringer samt topografiske forhold, tilsier at planområdet har et potensiale for fornminner med usynlig markering. I henhold til Topark 1 og Askeladden 2 er det i umiddelbar nærhet kjent kulturminner som blant annet gravhauger og flere løsfunn. Kulturminner er alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder også lokaliteter som det er knyttet historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljø mener man områder der kulturminner inngår i en større helhet eller sammenheng. For forvaltningen av kulturminneloven er det skilt mellom automatisk fredete kulturminner og kulturminner fra nyere tid, hvorav bare de førstnevnte har et automatisk vern. Området Den arkeologiske påvisningsundersøkelsen ble utført i strekningen som ligger øst for Forra og til Flora i øst. Dette er et landskap som hovedsakelig består av gårdsdrift/jordbruk, og terrenget varierer mellom flate sletter og kuperte høydedrag. Se kartvedlegg for oversikt over traseen. Det første området som ble undersøkt var strekket mellom Fornes - Einangsmoen. Her strekker påvisningsområdet seg fra GNR/BNR 223/1 i V til GNR/BNR 222/1 i Ø. Tiltaksområdet følger veien østover og begge sider av veien ble undersøkt. I øst er det et fint lite høydeplatå med god utsikt utover nærområdet, spesielt mot V. Lenger vestover skråner terrenget svakt nedover mot Forra og denne delen av traseen ligger dypere i landskapet hovedsakelig fordi det er tatt ut store mengder grus i området. Korn- og gressproduksjon preger landskapet. Området er meget interessant arkeologisk på grunn av et funn som muligens stammer fra gården. Stabbeste 3, hvis ene side - inntil S ide

4 1,09 X 0,65 m. - viser bergets glatte, isskurede flate, hvorpå er innknakket en sterkt phallisk hestefigur i broncealderens skjematiske tegning. Stenen har stått som veisten på en fylling et par hundre m. øst for gården Fornes i Hegra. Den sees at være minert ut av fast fjell. Dette anta's at være skjedd i årene under en forbygning mot elven, og stenbruddet har visstnok ligget på Einangs grunn, Hegra, Øvre Stjørd. pgd., Nordtr., (matr.nr ) mulig også på Fornes's grunn. Ialfall tør stenen skrive sig fra åsen mellem Fornes og Einang, og der må i tilfelle ha vært en helleristning her. Forsøk på at finne rester av den har dog hittil vært forgjeves. Ristningen på stabbestenen fra Fornes er den østligste helleristning i Stjørdalen som inntil nu er kjent. Stenen er velvilligst overdraget Museet av Statens Veivesen. Ristningens opdagelse skyldes gårdbruker Einar Hermstad, som også har vært behjelpelig med at få stenen innbragt. Figur 1: Tiltaksområdet avmerket i rødt Det neste område som ble undersøkt ligger på gården Vestre Einang, som ligger på et lite høydedrag øst for Stjørdalselva, i et åpent jordbrukslandskap. Utsikt vestover mot Austre Ingstad og østover mot gravfeltet 4 som ligger på Litlåsmoen. Den nordlige delen av dette undersøkelsesområdet viste seg å være meget forstyrret. Fokuset ble dermed konsentrert lengre sørover. I den sørligste delen av område, ca. 200 m SØ for låven på gården ligger det også et gravfelt 5 og en røys 6 som ligger tett S ide

5 innpå E14. Området ble derfor behandlet som å ha et stort potensiale for å påtreffe kulturminner under dagens markoverflate. Det tredje området som ble undersøkt var på Einang Østre; her ble en liten åkerlapp som ligger på et mindre terrasseplatå undersøkt. Området har meget god utsikt S over mot elva mens N siden er skjermet av Høgrya. Navnet Einang spiller også på plasseringen: bruges om Steder, hvor et Pas dannes af en Bergvæg og et Vandløb 7. Her ble det på en fin sandbank funnet et kokegropfelt besående av til sammen 5 kokegroper. Siden lokaliteten går helt inntil veien i NØ er det mulig at deler av lokaliteten er fjernet i forbindelse med byggingen av veien. Undergrunnen inneholdt også store mengder flisberg. Område 4, ligger rett øst for Einang Østre. Området preges av flat åkerlandskap omringet av skog og berg. Her ble det under sjaktingen avdekket deler av det som kan ha vært en del av gamleveien til Meråker. Området har vid utsikt mot S, men undergrunnen besto for det meste av kvabb noe som ikke egner seg særlig godt for gammelt jordbruk. Det femte området som ble undersøkt var strekket mellom Skansen i V og Kil i Ø, dette området preges av å være et større jordbruksområde sammenlignet med lengre innover dalen. Området er relativt flat og åpent. I store deler av dette området har det blitt tatt ut grus i forbindelse med byggingen av E14. De resterende delene bar preg av å ha blitt påvirket av elveerosjon. Det sjette området ligger mellom Kil Mellem gnr/bnr 219/1 i V og Kil Østre gnr/bnr 218/1 i Ø. Området består av hovedsakelig av kornåkre med spredt bebyggelse. Tilslutt ble et område på begge sider av veien på Floren Lille gnr/bnr 330/1 undersøkt. Dette er et flatt terrasseplatå som ligger et par meter høyere en elva. Vid utsikt i alle retninger bortsett fra i N hvor det er en større bergvegg. Undergrunnen var svært variert, men besto i all hovedsak av ulike former for elveerosjon. Askeladden id Type Avstand til planen i m Gravfelt Gravfelt Gravfelt Gravfelt Røys Bergkunst 250 Tabell 1: Tidligere kjente kulturminner og deres avstand til planen. 7 O. Rygh: Norske Gaardsnavne 5 S ide

6 Figur 2: Viser fordelingen av løsfunn i området. Metode Ved denne undersøkelsen ble det gjort bruk av maskinellsøkesjakting. Maskinellsøkesjakting er den vanligste registreringsmetoden på dyrket mark og områder hvor det har foregått markbearbeidelser. De synlige sporene etter kulturminner i slike områder er forsvunnet gjennom årelang pløying, markbearbeiding og andre tiltak. Metoden fungerer ved at man ved hjelp av gravemaskin forsiktig fjerner matjord og eventuell annen overdekkede masse ned til den sterile undergrunnen. Arkeologene går etter med krafse og renser undergrunnen skikkelig fram. På denne måten vil man kunne få fram spor etter menneskelig aktivitet i form av fyllskifte som viser seg i undergrunnen og profilen. Anleggene kan eksempelvis være kokegroper, stolpehull fra hus, ildsteder, nedgravninger etter gravhauger og rester etter veggvoller. Stolpehull er de synlige spor etter nedgravde stolper i forhistoriske huskonstruksjoner. Kokegroper er forhistoriske «stekeovner» og framstår som en sirkulær fordypning fylt med en blanding av skjørbrent stein, trekull og kullblandet og brent sand. Dybde og størrelse på gropene varierer. Det som påvises ved hjelp av denne metoden er spor etter nedgravde strukturer i undergrunnen. Sjaktene blir beskrevet og målt inn på centimeter-nivå. Alle geografiske koordinater er gitt med Geodetisk datum WGS 1984 og posisjon i UTM sone 32N. Strukturene ble detaljfotografert. Det ble 6 S ide

7 tatt ut 8 trekullprøver, hvorav 2 ble sendt inn til datering ved hjelp av 14 C metoden. Etter dokumentasjonen ble sjaktene gjenfylt. Undersøkelsen er bearbeidet og digitalt dokumentert i Quantum GIS og Askeladden.ra.no. 14 C datering anvendes i de tilfellene man vil ha en sikker datering av strukturer som ikke inneholder andre daterbare funn/artefakter. Metoden går ut på å avlese mengden radioaktivitet i organisk materiale som man finner i prøven. Så lenge dyr og planter fortsatt er i live, opprettholdes et stabilt nivå av isotopet 14 C. Når organismene dør begynner 14 C nivået å brytes ned, halveringstiden for det radioaktive nivået er ca år. Gjennom å avlese det radioaktive nivået i det organiske materialet kan man således fastsette alderen på bein, kull, tre eller annet bevart organisk materiale. Undersøkelsen I alt ble det åpnet 68 sjakter fra 5 til 253 meter lange. Den arkeologiske påvisningsundersøkelsen ble utført i løpet av tre uker i september og oktober I det følgende vil funnførende sjakter bli beskrevet. Einang Østre gnr/bnr 222/2 Sjakt 13 Lokalitet ID m lang 4,5 m bred cm dyp Retning NV-SØ Sjakten ligger oppe på en flate med vid utsikt mot sør. Undergrunnen består av grus, fløsberg, og fin sand, stort sett stabil dybde på rundt 30 cm men i N enden var det moderne forstyrrelser, noe som medførte at det ble gravd ca. 75 cm dypt der. Funn av kokegroper sentralt i sjakta. Funn Figur 3: Tidstavle 7 S ide

8 Lokalitet ID Kokegrop 1 Beliggende rundt 1 meter nord for kokegrop 2. Bestående av store mengder stein av nogen lunde uniform størrelse. Kokegropa er meget tydelig avgrenset og godt bevart. Mål 80 x 86 cm. Strukturen er gravd ned i fin sand. Kokegrop 2 Beliggende 2,1 meter SØ for kokegrop 3. Strukturen er den største kokegropa i lokaliteten og er meget godt bevart. Inneholder større mengder stein, noen skjørbrent og flere trekullkonsentrasjoner. Strukturen er meget tydelig avgrenset og har følgende mål; 1,3 x 1,5 m. Trekullprøve ble tatt ut og sendt inn for datering. Kokegrop 3 Beliggende 2 m vest for kokegrop 1. Strukturen smalner kraftig inn i midten, noe som kan tyde på at det enten er to kokegroper eller at det er flere faser av bruk. Kokegropen er anlagt inntil fløsberg i S. Inneholder større mengder stein av varierende størrelse. 8 S ide

9 Kokegrop 5 Beliggende 13 meter sørøst for kokegrop 4. Strukturen er delvis overpløyd. Inneholder større steiner en de andre kokegropene på feltet og ligger ca. en høydemeter lengre ned. Vid utsikt mot S. 1 x 0,9 meter i diameter. Kokegrop 4 Beliggende ca. 13 meter NV for kokegrop 5. Strukturen har en tydelig avgrensning og undergrunnen bærer preg av å være varmepåvirket. Strukturen har moderate mengder med stein synlig på overflaten, med unntak av i S hvor det ikke er noen. Større trekullkonsentrasjon finnes ved strukturens nordside. Andre strukturer På gården Vestre Einang ble avdekket en struktur bestående av en ansamling av stein og en blanding av trekull og brent torv. Strukturen ble snittet og tolket som resultat av et naturlig branntilløp. Strukturen er ikke automatisk fredet. 9 S ide

10 Tolkning Funnene som ble gjort besto av en kokegropslokalitet med til sammen 5 kokegroper. Sett sammen med tidligere undersøkelser og funn viser påvisningsundersøkelsen av det har vært aktivitet i området over lang tid. En eventuell videre undersøkelse av kokegropslokaliteten vil også kunne gi svar på om den relateres til bosetning i nærområdet eller muligens vitner om ferdsel gjennom område. Tidligere var det kjent flere gravminner langs traseen noe som direkte er med på å vise menneskets påvirkning av landskapet, felles for disse er at de ligger høyere opp i åssidene. Dette er områder som gjennom årenes løp ikke har blitt like påvirket av Stjørdalselvas utallige løp. Ser man denne informasjonen sammen med påvisningsundersøkelsen, vitner det om et lavt potensiale for nye funn i de lavereliggende områdene men et vesentlig større potensiale i områdene som ligger høyere opp langs begge sider av elva. Konklusjon Tiltaket kom følgelig i konflikt med automatisk fredete kulturminner jf. Kulturminneloven 3 og 4. Sindre Arnkværn Arkeolog Nord-Trøndelag Fylkeskommune 10 S ide

11 11 S ide