NUMMER Pangasius [ side 4 ] Fartøyer i krabbenæring [ side 8 ] Kultivering av havet [ side 24 ] Sporing krever samarbeid [ side 42 ]

Transkript

1 NUMMER Pangasius [ side 4 ] Fartøyer i krabbenæring [ side 8 ] Kultivering av havet [ side 24 ] Sporing krever samarbeid [ side 42 ]

2

3 [ LEDER ] Alle arter vil dø ut Norsk Sjømat gis ut av Norske Sjømatbedrifters Landsforening. Mottakere er alle bedrifter i norsk fiskerinæring inklusive oppdrettere, samt detaljister innen norsk dagligvare og storkjøkken med omsetning over 10 mill. kroner. Redaktør: Håvard Y. Jørgensen Trondheim: Telefon Telefax Mobil Adresse: Pb. 639 Sentrum, 7406 Trondheim norsk.sjomat@nsl.no Redaksjonsråd: Jurgen Meinert Frode Kvamstad Kari Merete Griegel Kristin Lauritzsen Kristin Sæther Svein Reppe Web: Abonnementspris: kr. 390,- pr. år Abonnementet løper til det sies opp Forsidefoto: Fiskebolleproduksjon. NSL Grafisk design: Britt-Inger Håpnes Trykk: Grytting AS ISSN Bladet er trykket på miljøpapir. Innen økologiens verden finnes det få absolutte regler. Et herlig unntak fra dette er regelen om at alle arter har en opprinnelsesdag, og en dato for sin undergang. Så mye som 99% av alle arter som har eksistert er borte. Ingen arter eksisterer evig. De siste månedene har det boblet opp utallige vinklinger for å synliggjøre at fôret som laksen spiser er høstet på en bærekraftig måte. Med bærekraft er det da underforstått at fiskearten som brukes i fôret er høstet på en slik måte at arten ikke står i fare for å dø ut. Alle i næringen (og kanskje noen utenfor også), har etter hvert fått med seg at lakseoppdrett ikke tømmer havet. Men har vern av arter, eller mer presist predatorer, noe å gjøre med bærekraft? Spør du meg minner tanken om å opprettholde dagens biologiske mangfold, mer om religion enn vitenskap. Mennesket har alltid påvirket omgivelsene (og omvendt), og vårt moderne Europa er trygt fundamentert på mette mager fra først og fremst kultivert landbruk, og litt fiske. For å mette dyr og mennesker tillater vi store endringer i økosystemene på land. Landbruket jobber stadig for å fortrenge de artene som er i veien for utvikling og suksess. Genmodifiserte planter og nye sprøytemidler skal stadig øke produksjonen pr km 2 jord. Men det finnes et tak for alt, også for produksjon av mat på landjorden. I stedet for å kutte ned enda mer skog og presse enda ei høne inn i allerede fulle bur, bør vi tenke nytt og se på muligheter for å høste annerledes i havet. Det finnes kolossale uutnyttede ressurser i det marine miljø, først og fremst i form av dyreplankton og planktonspisere. Tradisjonelt fiske er basert på tradisjon, og ny fangstteknologi vil åpne nye dører for hvordan vi kan forvalte biomassen i havet. I fremtiden vil det meste av fisk til human konsum komme fra oppdrett. Fôret vil bli laget av landplanter og dyreplankton hentet fra bunnen av det marine økosystemet. Vi må se land, hav og solenergi som ett. I sum vil jordkloden komme meget godt ut av det. [ innhold ] Den siste mohikaner 12 Informasjonskampanje om lakselus 15 Forsker på fiskegelatin til godteri og medisin 16 Markedsstrategier for oppdrettstorsk 18 NM i røkt og gravet laks mens vi venter 22 Planktonalger 26 Calanus Finmarchicus 28 Nøkkeltall om industrifisken 30 En menneskedrevet evolusjon 33 Fiskekasseprodusent med ambisjoner 34 Vinterdager for ostehøvler med sprett! 37 Krabbekonferansen Anuga Foodtec norsk sjømat

4 Billig pangasius eller dyr husmannstorsk? Æ drømme om at aille dæm som trække garna n langt der utpå sjyen skal få ei bedre tid i lag med dæm som jobbe skift på en fabrikk i byen Foto: Kjell Ove Storvik/EFF Tredje verset av Ellinors Vise av Klaus Hagerup, er fortsatt aktuelt. Denne gangen i forbindelse med krisetilstanden i Hvitfisk-sektoren. Blålyset blinker for kystfiskerne som ikke får solgt fisken til fiskeindustrien, som videre ikke får solgt fileten eller saltfisken til Europa. Markedet begynte for alvor å skrante i siste halvdel av 2008 hvor etterspørselen etter hvitfisk dalte. Gjennomsnittsprisen for fersk villtorsk har videre falt fra nær 33 kroner i 2008 til rundt 28 kroner fram til nå i For fersk oppdrettstorsk har prisfallet vært enda høyere i ferskvaresegmentet, fra ca. 35 kr til ca.27 kroner, i følge prisstatistikken fra Eksportutvalget for fisk. Men hvorfor vil ikke folk i Europa ha torsk på tallerkenen lenger? Joda, de vil fortsatt det. Torsken er fremdeles torsk og smaker vidunderlig som den alltid har gjort. Europeerne spiser gladelig torsk, men de har så mye annen fisk å velge mellom i butikken, og da spesielt billige hvitfiskeslag som tilsynelatende er like gode som den dyre norske torsken. Dette er selve kjerneproblemet. Samtidig opplever vi at finansboblen til den industrialiserte verden sprekker ytterligere dag for dag. Folk i USA og Europa blir i økende grad arbeidsledige og får mindre penger å rutte med til det daglige brød. I valget mellom dyr torsk eller billig frossen pangasiusfilet til middag, faller stadig oftere valget på billigfisken. Pangasius eksporteres til EU, Australia, USA og noen andre asiatiske land. Mesteparten omsettes som singelfrosne fileter i poser. Det har imidlertid skortet på objektiv informasjon om pangasius. De fleste har hørt navnet, men vet lite om hva fisken egentlig står for. Denne artikkelen har til hensikt å synliggjøre fakta om pangasius og norsk torsk. Dette for at vi som forbrukere skal kunne velge på et bredere grunnlag, når vi går i butikken og handler sjømat til middag. Fra yngel til tallerken: Pangasius og Torsk (vill og oppdrett) Oppvekstfase og fôr Pangasius tilhører malleslekten som med sitt hvite kjøtt er populære matfisker. Det finnes 21 ulike arter og Pangasius hypophthalmus L. er den mest vanlige å finne på det Europeiske markedet. Pangasius ligner av utseende litt på en hai og kalles derfor Haimalle, mens kjøttet minner mest om rødspette 1. Pangasius oppdrettes i ferskvann i Mekongdeltaet. Produksjonen av pangasius er i sterk vekst og er forventet å nå ca. en million tonn i I 2008 var importen til EU på ca tonn 3 hvorav Russland tok imot tonn. Pangasius egner seg veldig godt til oppdrett. I motsetning til mye annen fiskeoppdrett, består ikke fôret av villfanget fisk. Fisken fôres blant annet på rismel og bananer 1 men 90% av fôret er industrielt produsert pellets 4. Dagens fôrleverandører er Proconoco, Uni President, Cp og Cargil og selskaper som AKVA, EWOS og Pharmaq har åpnet Vietnamkontor. Pangasius er rapportert å være viktig for videreforedlingsdivisjonen til Marine Harvest 2. Elvevannet i Mekongdeltaet blir ført inn i avgrensede 2-4 m dype poller hvor fisken svømmer tett i oppvekstfasen og vanntem- 4 norsk sjømat

5 [ ] Tekst: Kristin Lauritzsen peraturen er 27-30ºC. Fôringen foregår manuelt fra pollkanten eller fra småbåter. Dersom fisken får vokse fritt, kan den bli opptil 10 kg. I vill tilstand blir den kjønnsmoden ved størrelse 6-8 kg. Etter ca. 6-8 måneder i oppdrett, når den normal slaktevekt på 1,5-2 kg 5. Området merket lyseblått på kartet, viser området for oppdrett av Pangasius i Vietnam 6. Når fisken er blitt slaktemoden, transporteres den levende i små brønnbåter til land hvor den manuelt heves for avliving og bløgging. Etter at pollen er tømt for slaktemoden fisk, blir den åpnet opp slik at alt organisk restavfall blir vasket ut i elvevannet igjen. Dersom en poll har hatt syk fisk, vil smittestoffer raskt bli spredt lenger ned i elvedeltaet. Oppdrett av pangasius er tilnærmet uten offentlig kontroll i dag 4. Renholdet og håndteringen av avfallet avhenger derfor av seriøsiteten til den enkelte aktør. Det kan derfor stilles store spørsmålstegn ved bærekraften til oppdrett av Pangasius i dag. Antibiotika blir benyttet i fôret mot ulike sykdommer men det blir krevd at fisken ikke fôres de siste 28 dager før slakting. Fisken blir testet for antibiotikarester før slakting 4. Mattilsynet i Norge påviste Staphyllococcus aurus toksin og Vibrio cholera i frossen pangasiusfilet juli Partier med frossen pangasiusfilet ble trukket tilbake fra Coop og Rema 1000 butikker i Norge. Villtorsk spiser av overskuddet i havet der den befinner seg. Skreien (kjønnsmoden fisk) lever mesteparten av livet i Barentshavet og vandrer tidlig på vinteren sørover langs norskekysten for å gyte før den igjen vender tilbake til sitt faste livsmiljømiljø seint på våren/forsommeren. Fôret til torsken er svært sammensatt og består av en mangfoldig diett av fisk, bunndyr, skalldyr og krepsdyr. Torsken spiser alt den kommer over og inneholder til slutt en blanding av forbindelsene den har spist gjennom livet. Sjøvannstemperaturen i Barentshavet ligger omkring 2-4ºC og kan gå ned mot 0ºC ved mye drivis i området. Det sier seg selv at faunaen i Barentshavet er ganske annerledes enn faunaen i elvevannet i Mekongdeltaet hvor temperaturen er ºC. Torskeyngel spiser ørsmå planteplankton og krepsdyr. Etter hvert som den blir større, begynner den å beite på større byttedyr av Foto: Bengt Wilson/EFF Foto: Wikipedia norsk sjømat

6 fisk og skalldyr. Årsaken til at torskeleveren og fiskekjøttet inneholder mye omega-3 fettsyrer, er at livet i havet produserer spesielle fettsyrer med lavt smeltepunkt. Det lave smeltepunktet er avgjørende for livet i det kalde vannet. For at torskekroppen skal fungere og ikke stivne ved lav temperatur, kreves en helt spesiell kjemisk kroppssammensetning. Her kommer omega-3-fettsyrene og deres lave smeltepunkt inn i bildet. Disse langkjedete umettede fettsyrene gjør celleveggene hos torsken fleksible og intakte ned mot 0ºC. Disse fettsyrene er også i stand til å beskytte oss mennesker mot å utvikle hjertekar-lidelser. Blodet vårt koagulerer/ aggregerer ikke så lett og innsiden av blodåreveggene våre blir glatte og fine når vi tar tran. Pangasius derimot, lever og vokser i ferskvann. Her finnes ikke marint planteplankton som danner omega-3 fettsyrer. Pangasius kan kun inneholde omega-3 dersom det blir tilsatt i fôret. Oppdrettstorsken spiser fra yngelstadiet mat basert på andre matfiskeslag i verden. Den blir også et resultat av det den spiser. Fôrsammensetningen avgjør om den inneholder mye sunt omega-3 fett eller ikke og om smaken og lukten av fiskekjøttet ligner på ordinær villtorsk eller mer på for eksempel kyllingkjøtt. Det er langt dyrere å bringe en oppdrettstorsk fram til samme størrelse som en villtorsk, som finner maten helt gratis i havet. Antibiotika blir tidvis brukt i fôret til oppdrettstorsk, men oppdrett av fisk i Norge er underlagt streng offentlig kontroll. Fisken kan ikke fôres de siste dager (tilsvarende 500 døgngrader) før slakting og blir testet for antibiotikarester 7. Når oppdrettstorsken er slaktemoden dvs. 3-4 kg størrelse, blir den fraktet levende ved hjelp av brønnbåt til land for avliving. Slakting og Foredling Pangasius fileten er mellom g eller mellom g. Fisken blir slaktet, bløgget og filetert manuelt. Den er ferdig filetert og produsert (pre-rigor = før dødsstivheten inntrer) og singelfrosset allerede tre timer etter slakting i følge nytt fra Nofima Når villtorsken er kjønnsmoden dvs. ca.7-10 år gammel, blir den en skrei som starter sin årlige gytevandring langs norskekysten. Her kan den bli fanget av små kystbåter, mellomstore båter eller industritrålere. Fangstmetoden påvirker i stor grad kvaliteten på fileten som havner i fiskedisken. Hvis fisken blir tøft håndtert ombord mens den fortsatt er i live, finner vi ofte blodflekker, rifter og spalter på fileten. Når fisken fanges med garn, dør mer enn halvparten av fisken mens den er i garnet. Den sjødøde fisken inneholder mer blod enn levende fanget fisk, som videre kan bløgges ved avliving. Det er årsaken til at vi ofte ser garnfanget fisk som har rosafarget fiskekjøtt. Den norske villtorsken har vanligvis g filetvekt i norske fiskedisker. Fileteringen skjer normalt etter rigor, dvs. etter 3-4 døgns islagring. Sluttkvaliteten bestemmes av årstiden, fangstmetoden, hygieniske og temperaturmessige hensyn som blir tatt underveis fra fangst, via grossist til detaljist. Oppdrettstorsken kan i større grad enn villtorsken sløyes og fileteres under kontrollerte betingelser på land. Normalt blir den avlivet ved bløgging. Fisken kan produsere til filet før den går gjennom dødsstivheten dvs. pre-rigor. Slik pre-rigor filet blir ofte fast og hvit og fin i kjøttet. Her ligger det muligheter for å få fisken sendt som kjempefersk filet av optimal kvalitet til kresne kunder. Forutsigbarheten for leveransene blir større for oppdrettstorsken enn for villtorsken hvor leveransen er avhengig av vær og vind på havet. Konsum Storhusholdninger er den største forbrukeren av pangasius, slike som sykehus, kantiner og offentlige institusjoner der den lave prisen avgjør valget av fiskeslag. Europeiske produsenter av frossenmat lanserer produkter basert på pangasius i de store dagligvarekjedene. Norsk fisk kan særlig møte konkurranse fra fryste ferdigprodukter, slike som panert fisk der fiskeslaget ikke nødvendigvis avgjør produktvalget i følge nytt fra Nofima. Pangasius er praktisk talt benfri og hvit og fast i kjøttet, og den har ingen utpreget lukt eller smak. Denne fisken kan brukes på forskjellige måter; den kan trekkes i vann som andre hvitfisk fileter, men egner seg best til å stekes i panne eller ovn. Siden den er så nøytral i smaken, passer den utmerket til marinering eller med annen smakstilsetning under tilberedning. På tilsvarende måte som kyllingkjøtt. Torskefilet har en rekke fortrinn med hensyn på forbrukerne som liker tydelig fiskesmak og fiskelukt. Det skyldes blant annet at den innholder flyktige nitrogenforbindelser (Trimetylaminoksyd og trimetylamin) og umettet fiskefett. Det umettede fiskefett (Omega-3) finnes hovedsaklig i muskelcellemembranene hos torsken, som er en mager fisk (<1% fett). Til tross for at den er mager, er fiskefettet i kjøttet av den sunne sorten som gir god smak og motvirker utvikling av hjerte-karsykdommer. I tillegg inneholder fiskefettet fettløselig vitamin A og D. Vi finner mesteparten av godsakene i det mørke fiskekjøttet som har høyere fettinnhold enn det lyse kjøttet. Gjennomsnittlig næringsinnhold: Pangasius sammenlignet med Torsk 100 g rå filet Pangasius Enhet Villtorsk Energi 90 kcal 75 Protein 14,9 g 18,1 Vann 81 g 80 Karbohydrater ~ 0,0 g ~ 0,0 Totalt fett 4,0 g 0,6 Mettet fett 1,5 g 0,11 Omega -3 N/A g 0,25 Cholesterol 45 mg N/A Vitamin A N/A r.e. 2 Vitamin D N/A r.e. 1,4 Kilde Pangasius: Seafood Business Kilde Torsk: Møller et al. 2005; Den norske Matvaretabellen 2006 N/A: ikke undersøkt Til tross for at fiskerinæringa i Norge akkurat nå står midt ute i hvitfiskmyra, har jeg tro på at situasjonen vil bedre seg på lang sikt. Verden har et økende matvarebehov til en økende befolkning. Det gjelder å levere rett kvalitet til rett pris. Forutsetningen for å lykkes, er at norske hvitfiskprodukter har noe spesielt som gjør dem attraktive. Kilder: 1 Wikipedia 2 Universitet i Stavangerw 3 Kontali Analyse 4 Marine Harvest 5 Nofima Marin 6 Seafood Business 7 Veterinærinstituttet og Havbrukstjensten AS 6 norsk sjømat

7 Trygg Mat Dagen 19. august under Aqua Nor 2009 Foto: Arild Juul/EFF Årets tema blir blant annet: Dyrevelferd kvalitet: Metoder for beste avliving Slakting og kvalitet Slakting på båt Kvalitet på norsk laks egen industristandard? Sertifiseringsordninger: Global gap en privat standard Aqua MSC Økologisk laks Forskrifter: Slakteforskriften status Hygienepakken når kommer den og hva må bedriftene gjøre? Merkeforskriften kommer fra hva sier den? Fullstendig program blir lagt ut på med elektronisk påmelding. Arrangør: NSL Tid: Onsdag 19. august 2009 fra kl til 1600 Sted: Britannia Hotell Trondheim norsk sjømat

8 [ ] Tekst: Halvard L. Aasjord, Sintef Fiskeri og Havbruk og Astri Woll, Møreforskning Speedsjark Fartøyer i krabbenæring Gjennomgang av noen utvalgte fartøystyper i gruppen fot lengste lengde m.h.p. fangsteffektivitet, kvalitet, sikkerhet og arbeidsmiljø. Generelt om fartøyvalg Valg av kystfartøy for krabbefiske etter taskekrabbe kan være følgende: Driftsområde (skjerma/halvåpnet hav/eksponert) Teinefiske i kombinasjon med andre driftsformer Driftskapasitet (mengde utstyr og antall mann) Fart og aksjonsradius i forhold til fangstfelt og leveringssted Investering i fartøy og redskaper i forhold til driftsinntekter Ut fra de undersøkelser og brukerkontakter foretatt i dette forprosjektet, er det klart at det er en rekke betingelser i form av lokale driftsmuligheter og ikke minst individuelle, ofte familiære valg som er bestemmende for de ulike fartøyvalg og driftsopplegg. Noen fiskere har funnet det mulig å spesialisere seg på heimefiske over hele året, hvor teinefisket etter taskekrabbe utgjør hoveddelen av driftsgrunnlaget (driftsinntekta). Resten av driften kan være garnfiske etter ulike fiskeslag (bunnfisk) som ikke er regulert med en gitt fartøykvote. Dette har vi eksempler på fra Sør-Trøndelag og Helgeland, hvor noen fiskere har investert brukte båter i gruppen fot (8 10 meter). Brukte sjarker som er år gamle, dvs. bygget på 1970 og 1980-tallet, kan i dag kjøpes for en billig penge uten torskekvote og kan holdes i drift i noen år med relativt lave driftskostnader, forutsatt at motorhavari m.m. ikke oppstår. Her er det snakk om mange eldre tresjarker og seriebygde plastsjarker og noen sjarker bygget i aluminium. Mange sjarkfiskere er relativt voksne menn, dvs. i aldergruppen fra år, og for disse er en mindre sjark (kystfiskebåt) mest populær og anvendelig for såkalt nært kystfiskeri. De som har solgt større fiskefartøy med kvoter, kan kjøpe seg en helt ny sjark, og her er speedsjarkene blitt meget populære også for teinefiske. De som er noe yngre er mer villige til å satse på nybygd fartøy og må da legge opp til et mer intensivt driftsopplegg over hele året for å få til tilstrekkelig lønnsomhet. Større investeringer betyr større fangst- 8 norsk sjømat

9 mengde over året, dette gjelder også for fartøy krabbefiskeriet. Det ser også ut som om noen fiskere har teinefartøy som er blitt meget effektive, det være seg på grunn av størrelse (lengde, bredde, dybde i riss), stor dekksplass, stor lastekapasitet (last på dekk og i lasterom), samt at noen satser på fartøy med større marsjfart (speedsjarker). En drektig deplasementsbåt på 35 fot med mye fast ballast kan ha en relativt stor dekkslast med teiner og krabbe, opp til 3-4 tonn. En (medium) speedsjark har lite eller ingen fast ballast uten vekt av motor og annet utstyr lavt plassert, og en slik båt har større begrensninger på maks dekkslast, om lag 1-1,5 tonn for en 35 fots speedsjark. Flere fartøyer har bygget og tatt i bruk diverse arbeidsbord og platter/renner for plassering og håndtering av alle teiner i ei lenke og agnkasser i best mulig og ergonomisk riktig arbeidshøyde. Dette medfører at fangstarbeidet kan gjøres betydelig lettere og langt mer rasjonelt, samtidig som at rygg og armer spares for uheldige belastninger. Her skjer det mye at hver fisker/båteier selv prøver å finne fram antatt beste arrangementsløsninger ombord eget fartøy. Noen får bygger bord og renner i aluminium, da Tradisjonell sjark ofte med hjelp fra lokalt mekanisk verksted, men andre selv kjøper inn trematerialer som de monterer og får til renner og bord av, da ofte til en langt lavere kostnad. Med store teinerenner på dekk, kan en del sorteringskasser eller containere plasseres under renna, mens hoveddelen av kasser med krabbefangst blir plassert ut i begge skutesider på åpnet dekk. Mye dekksutstyr og hele krabbefangsten plassert på åpent dekk, betyr relativt stor dekkslast og derved en betydelig heving av fartøyets tyngdepunkt, noe som igjen betyr redusert stabilitet. Teinetyper brukererfaringer Antall teiner som vatnes (drage og sette) pr. døgn vil variere avhengig av fartøystørrelse, dekksarrangement og antall mann om bord. For de minste båtene med en mann om bord er det snakk om å vatne teiner, mens de største båtene kan vatne teiner pr. dag. Med en speedsjark er det nok mulig å øke effektiviteten med å kutte noe ned på gangtida mellom lenkene og ikke minst på gangtida til og fra krabbemottaket når det er snakk om en viss avstand. I norsk kystfiske brukes i dag ulike typer av krabbeteiner: kasseteiner og sammenleggbare teiner. Disse teinetyper kan også inndeles som følger: 1. Treteiner: Spileteiner (åpne kasser) eller kasseteiner (tettere kasser) 2. Plastteiner: Polimoon plastteine (varemerke) (kasseteine). 3. Teiner av notlin: Sammenleggbare teiner med rammer av stål eller aluminium. Varemerker: Polarteina, Vestlandsteina, Dyrkornteina og Hobbyteina/billigteina. Flere faktorer vil være bestemmende for valg og innkjøp av type krabbeteiner. Vi har prøvd å liste opp en rekke faktorer, men ikke kartlagt nok hva som vil være avgjørende for endelig valg av teinetype. Likevel ser det ut som om noen av de som starter opp som krabbefiskere, investerer i de billigste teiner på markedet (for eksempel billigteina ). Etter hvert får man bedre driftserfaring og kjøper dyrere, men også mer solide teiner. Fiskerne i Sør-Trøndelag har drevet lengst som krabbefiskere og har da lang erfaring med treteiner. Disse kan fortelle at denne kasseteina har god fiskelighet. Problemet med treteina er at den blir vasstrukket, angrepet av mark og en del skadet under drift. Blant annet derfor krever den tradisjonelle treteina mye ettersyn og vedlikehold. Mange fiskere har erstattet treteina med plastteina type Polymoon og disse har gode erfaringer på både høy fiskelighet, lett håndtering på dekk, lett uttak av krabbe, lite vedlikehold og lang levetid. Nye krabbefiskere i Nordland operer mye med krabbeteiner av notlin, noen av disse har fortsatt en del billigteiner i bruk, mens flere anskaffer seg mer robuste og dyrere sammenleggbare teiner. I følge uttalelser fra noen teinefiskere, kan det være vanskelig å si hvilke teiner som kommer best eller dårligst ut i forhold til fiskelighet, mens en fisker mente at treteina var best på fiskelighet. Dekksarrangement for teiner og krabbefangst Alle teinebåtene vi var i kontakt med eller om bord på denne runden hadde krabbelasten plassert på dekket, de fleste i plastkasser og noen få hadde tillatelse til å putte krabben i plastcontainere. Det er kjøper som bestemmer type og størrelse på kasser som skal brukes eller om den levende krabben kan slippes ned i en standard container på for eksempel 310 eller 380 liter. Flere norsk sjømat

10 Teinerenne fartøyer har bygget og tatt i bruk diverse arbeidsbord og platter/renner for plassering og håndtering av alle teiner i ei lenke og agnkasser i best mulig og ergonomisk riktig arbeidshøyde. Dette medfører at fangstarbeidet kan gjøres betydelig lettere og langt mer rasjonelt, samtidig som at rygg og armer spares for uheldige belastninger. Her skjer det mye at hver fisker/båteier selv prøver å finne fram antatt beste arrangementsløsninger ombord eget fartøy. Noen får bygger bord og renner i aluminium, da ofte med hjelp fra lokalt mekanisk verksted, men andre selv kjøper inn trematerialer som de monterer og får til renner og bord av, da ofte til en langt lavere kostnad. Med store teinerenner på dekk, kan en del sorteringskasser eller containere plasseres under renna, mens hoveddelen av kasser med krabbefangst blir plassert ut i begge skutesider på åpnet dekk. Mye dekksutstyr og hele krabbefangsten plassert på åpent dekk, betyr relativt stor dekkslast og derved en betydelig heving av fartøyets tyngdepunkt, noe som igjen betyr redusert stabilitet. Risiko ved setting og haling av teiner: Risiko for å bli trukket over bord under setting av teiner dvs. bli huket fast i lenkeliner. Når tauet til teinelenken ligger på dekk, må det vises stor aktsomhet ved setting for å unngå at fisker blir fast med støvel/fot og dratt over bord. Når tauet til teinelenken ligger på dekk, må det vises stor aktsomhet ved setting for å unngå at fisker blir fast med støvel/fot og dratt over bord. Under haling av teiner vil det være en viss risiko for å komme inn i spill eller teinehaler med fingre eller hånd, og her er det derfor påbudt med nødstopp ved hydraulisk garnspill og/eller kombinert teine- og garnhaler. Flest klemulykker har skjedd under garndraging, men slike ulykker kan også forkomme under haling og håndtering av krabbeteiner. Fartøyer vi kontaktet hadde ulike nødstoppinnretninger, hvor den elektriske stoppbryteren er den enkleste og mest utbredt. Skipper Rudolf om bord på Havfrua hadde anskaffet seg en såkalt E-stopp, dvs. en elektronisk senderenhet i en vanntett pose som skal puttes i brystlomma og som kan aktiviseres ved å klemme på den. Denne sender så et signal via ei antenne på styrhustaket som aktiviserer en stoppbryter slik at hovedmotoren stopper. For å starte motoren igjen, må strømmen slås av og så på igjen. Fartøysikkerhet og stabilitet De fleste krabbebåtene vi var i kontakt med hadde en lengste lengde, Loa < 35 fot (10,67 meter) og derved er det nok flere av disse (eldre) som mangler stabilitetsrapport eller en stabilitetsplakat som forteller hvilke lastkondisjoner de kan operere under. Nyere speedsjarker fra blant annet Selfa, Trefjar eller Mjosundet forutsettes å ha tatt krengeprøve og utført stabilitetsberegninger og også fått utarbeidet enkel stabilitetsplakat. Denne plakaten skal henge godt synlig i styrehuset slik at skipper til en hver tid kan se hvilke laster han kan operere med under ulike driftskondisjoner. Bl.a. annet viste stabilitetsplakaten om bord en 32,6 fot Selfa speedsjark at maks dekkslast er 400 kg med tyngdepunkt 40 cm over dekk. I tillegg kommer 400 kg fiskeriutstyr på dekk. Dette gjelder ved ingen fiskelast eller krabbelast plassert i lasterom. Selfa Speedsjark fot: Generelt meget godt arrangerte og utstyrte sjarker/ teinebåter som også har stabilitetsdokumentasjon etter forskriften i tillegg til all annen sikkerhetsdokumentasjon. Utfordringen er at bruker/skipper kjenner til hva som er båten begrensninger ved lasting på dekk. Uansett fartøystype og stabilitetsmarginer, så bør det bli økt fokus på bedre sikring av dekkslast og at en del av krabbelasten helst bør plasseres i lasterommet. Alt går relativt bra under gunstige værforhold, men i dårligere vær med en del sjøgang, er det lett for at det kan bli raus i lasten som kan medføre at deler av lasten kastes over bord eller at lasten forskyves i en side av båten som igjen vil resultere i slagside med vannfylling på dekk. Derfor er det nok behov for å lage bedre løsninger som muliggjør at krabbefangsten går rett ned i lasterommet, ikke minst på speedsjarker som tåler betydelig mindre dekkslast enn en deplasementsbåt som har en stor mengde fast ballast som motvekt. Selfa Speedsjark fot: Generelt meget godt arrangerte og utstyrte sjarker/ teinebåter som også har stabilitetsdokumentasjon etter forskriften i tillegg til all annen sikkerhetsdokumentasjon. Utfordringen er at bruker/skipper kjenner til hva som er båten begrensninger ved lasting på dekk. Uansett fartøystype og stabilitetsmarginer, så bør det bli økt fokus på bedre sikring av dekkslast og at en del av krabbelasten helst bør plasseres i lasterommet. Alt går relativt bra under gunstige værforhold, men i dårligere vær med en del sjøgang, er det lett for at det kan bli raus i lasten som kan medføre at deler av lasten kastes over bord eller at lasten forskyves i en side av båten som igjen vil resultere i slagside med vannfylling på dekk. Derfor er det nok behov for å lage bedre løsninger som muliggjør at krabbefangsten går rett ned i lasterommet, ikke minst på speedsjarker som tåler betydelig mindre dekkslast enn en deplasementsbåt som har en stor mengde fast ballast som motvekt. Framtidens teinefartøyer Framover vil vi fortsatt finne både eldre og nyere teinebåter av ulike typer i gruppen 10 norsk sjømat

11 av sjark- og kystfiskebåter fra 25 til 49 fots lengde: Deplasementsbåt stor kystsjark Mange vil fortsatt velge deplasementsbåten (saktegående fartøy) på grunn av større drektighet og mer ballast som gir mulighet for tyngre dekksutrustning (flere driftsformer) og større lasteevne. Helplanede speedsjarker Den såkalte speedsjarken er de siste årene kommet inn i norsk kystfiskeri i stort antall, hvor mange kjøper sine speedsjarker fra Island, mens andre får båtene hos kjente båtbyggere i Norge, spesielt Selfa Arctic som nå kommer på markedet med en helt ny 35 fots speedsjark. Argumentet for å investere i speedsjark er bl.a. å kunne operere med betydelig større marsjfart og derved spare gangtid eller ha større aksjonsradius som kan være nyttig også på ulike teinefiskerier. Katamaran eller trimaran som framtidig teinefartøy? Katamaran (to-skrogsbåt) vil være en mer optimal helårig teinebåt i følge mange teinefisker: For eksempel en katamaran med lengste lengde ca. 13 meter og bredde ca. 6,5 meter. Slanke deplasementsskrog vil gi brukbar marsjfart i relativt lett og normal driftstilstand. Marsjfart er også avhengig av installert motorytelse 2 stk. hovedmotorer en i hvert skrog. Med slanke/optimale skrog kan marsjfarten ligge på knop og toppfarten på knop. En katamaran teinebåt har høy utgangsstabilitet og stort dekksareal for teiner og krabbefangst plassert i kasser eller containere. Ikke behov for fast ballast på katamaran, selv med stor dekkslast. Med to manns besetning kan en drifte med 600 teiner i sjøen og haler 300 teiner hver dag. En teinefisker vil da kunne operere som en vanlig industriarbeider med rimelig normal arbeidstid og derved mer fritid heime hos familien i følge Kristiansen. Anslått brutto fangst med større 2-skrogs teinebåt: tonn taskekrabbe pr. sesong. Også mulig å drive med annen teinefangst andre deler av året, bl.a. fangst av kongekrabbe i Finmark og diverse torskefisk/bunnfisk ulike stader på kysten. Utdrag av prosjektrapport Fartøy anvendt for fangst av taskekrabbe, utarbeidet av Halvard L. Aasjord, Sintef Fiskeri og Havbruk i samarbeid med Astri Woll, Møreforskning. Minneord Linda Anett Hansen Mandag 23. mars fikk jeg den triste nyheten om at Linda Anett Hansen fra Tromsø var død. Den fylte meg med stor sorg. Linda var min tidligere kollega ved Fiskeriforskning gjennom flere år. Ved siste Tromsø-besøk i januar, var hun så glad og forventningsfull med hensyn til framtida. Doktorgraden var avsluttet, en ny jobb og et nytt hus var i havn. Det føles så meningsløst at Linda skulle bli frarøvet livet så altfor tidlig. Linda var en tvers gjennom positiv og optimistisk person, med en hyggelig kommentar og en god latter på lur. Jeg husker henne spesielt fra de gangene vi sang sammen i koret til Fiskeriforskning. Hennes tilstedeværelse og omtanke for andre. Den afrikanske melodien Asika Tali nu maya bosjhva, si, si, misseli koluleko klinger fortsatt på øret fra trappeoppgangen. Oversatt til norsk: Det er oss likegyldig om vi blir sveket, vi er frie kvinner og menn som bæres av håp. Og håp er stikkordet for Linda. Med hennes innstilling til livet, var alt mulig. Det kunne bli lange arbeidsdager og seine kveldstimer under innspurten til doktorgraden, men Linda var alltid like blid og faglig entusiastisk. Torskens uransakelig liv og adferd, ble hun aldri lei av å studere på video. Jeg takker ærbødig for alle hyggestundene vi hadde sammen og lyser fred over ditt minne. Kristin Lauritzsen Tidligere kollega og korist Foto: Bjørn Inge Bendiksen norsk sjømat

12 Den siste mohikaner På Hitra utenfor Trondheim finner vi laksenæringens Siste Mohikaner. Han står på sitt, med egen filosofi og egen drift. Hardnakket står han der fortsatt når alle andre er borte. Vi har besøkt Frode Reppe i Vikan Settefisk AS. 12 norsk sjømat

13 [ ] Tekst og foto: Kistin sæther og Svein reppe På midten av 80-tallet satt Frode Reppe på Hitra med et ønske om å starte egen bedrift. Han hadde elektrikerutdanning, og en tomt med tilgang til vann. Eiendommen lå ikke langt fra Ansnes på Hitra, hvor brødrene Ole og Sivert Grøntvedt satte de første laksesmolt i merd i sjø mer enn 15 år tidligere, og det var vel derfor naturlig at Reppe begynte å tenke på mulighetene for å etablere seg innen den hurtig voksende oppdrettsnæringa. Vanntilgangen var imidlertid begrenset til dammen Hundvatnet, med relativt begrenset tilførsel av nytt vann. Kloke hoder foreslo derfor å etablere et smoltanlegg i selve dammen. Anlegget ble prosjektert, og det ble søkt om konsesjon. I 1986 ble Vikan Settefisk etablert, med flere lokale matfiskoppdrettere på Hitra og Frøya som aksjonærer. Selskapet fikk tillatelse til produksjon av smolt. Sjeldent konsept i Norge Vikan Settefisk kjøper øyerogn og driver klekking på konvensjonelt vis i eget hus. Etter klekking holdes yngelen i kar innendørs på anlegget. Når yngelen når omkring 5 g flyttes den ut til større utendørskar. Og når temperaturen i Hundvatnet er gunstig flyttes fisken ned i merdanlegget i dammen. I år hvor dammen er tømt for fisk og temperaturen riktig kan også yngelen flyttes direkte fra innendørskarene og til damanlegget. Fra mai er det omkring 8-10 i Hund-vatnet, og ørreten har gode vekstbetingelser. En oksygenpumpe ved anlegget sørger for oksygentilførselen i merdene. Det er få i Norge som driver smoltproduksjon i merder i ferskvann. Vikan Settefisk er i alle fall den eneste i Trøndelag, men Reppe mener det finnes noen aktører som driver tilsvarende på Vestlandet. En av mange utfordringer med å drive konsept som er utypisk, er myndighetenes krav og regler. Disse er som oftest utformet på bakgrunn av gjennomsnittsanlegget, og tar ikke hensyn til andre måter å drive på. For eksempel har anlegget fått krav fra Fiskeridirektoratet om at anlegget må typegodkjennes og sertifiseres i tråd med NYTEK og NS Med henvisning til bl.a. at anlegget ligger i en dam med bølgehøyder knapt over 10 cm, har selskapet søkt om dispensasjon fra regelverket her. - Det kan ikke være rimelig at anlegget i denne dammen med bølgehøyder opp mot 10 cm skal ha de samme krav som et matfiskanlegg i havet, påpeker Reppe. Dispensasjon er innvilget, men kun for 1 år. Høy kvalitet De første årene produserte Vikan Settefisk både laksesmolt og ørretsmolt. Ørreten var imidlertid mye enklere å få til enn laksen. Den var mer robust, ikke like utsatt for sykdom, og selskapet fikk svært gode tilbakemeldinger på kvaliteten på ørretsmolten. Etter hvert ble det derfor naturlig å satse kun på produksjon av ørret for selskapet. I dag produseres både 0-åring og 1-åring, som selges til oppdrettere over hele landet med gode tilbakemeldinger på kvaliteten. Fusjon I løpet av årene har eierstrukturen i Vikan Settefisk endret seg i takt med utviklingen i bransjen. Frode Reppe har imidlertid vært med på eiersiden siden oppstarten. I dag eier han og samboer Britt-Åse Skarsvåg 100 % av selskapet. Også selskapet Frøya Settefisk på naboøya skiftet i en periode eiere flere ganger. Frode Reppe fattet interesse for selskapet som hadde tillatelse til produksjon av smolt. I 2002 ble Frøya Settefisk kjøpt og fusjonert inn under Vikan Settefisk. Samlet produksjonstillatelse for Vikan Settefisk er derfor doblet til smolt. Frode Reppe mener imidlertid det er mulig å øke produksjonen betraktelig, uten å øke vannforbruket i anleggene. Vikan Settefisk søkte derfor i 2007 om utvidelse av produksjonstillatelsen til 1,5 mill smolt. Søknaden ligger ennå hos Norges Vassdrags og Energidirektorat (NVE). Bankforbindelser og forsikringsselskaper har imidlertid Vikan Settefisk bestemt seg for å klare seg uten. - Bankene sier de står sammen med deg i gode og onde dager, men min erfaring er at de stiller opp bare i de gode, sier Reppe. Vikan Settefisk driver derfor ikke på bankkreditt. Fisken i anlegget er heller ikke forsikret. - Får du problemer med et kar eller to, får du jo likevel ikke noe igjen på forsikringen. Betingelsene er håpløse, hevder Reppe. Han forsikrer at selskapet naturligvis likevel har forsikret arbeidsfolk og anleggsmasse. Lyse framtidsutsikter Det har i de senere årene vært en del usikkerhet omkring ørretproduksjonen i Norge. Russland stengte i 2006 grensene for import av ørret fra Norge, med mindre produktene kommer fra spesielt godkjente anlegg. Samtidig hadde Norge også en uavklart ørret-sak med EU. Den samlede situasjonen ga matfiskprodusenter av ørret store markedsmessige utfordringer høsten Samtidig ble det gitt store bøter til aktører som hadde mer fisk i anlegget enn deres MTB tilsvarte. På grunn av markedssituasjonen og få muligheter til fleksibilitet i produksjonen, har flere av matfiskoppdretterne sluttet med ørret. Nå er situasjonen imidlertid en annen. EUmarkedet er igjen åpent, flere slakterier har godkjenning for eksport til Russland, og markedsprisene er gode. Fremtidsutsiktene ser derfor lyse ut for Vikan Settefisk. Oppdrettsnæringa er slettes ikke som før, men den siste mohikaner vil nok stå stødig ennå mange år. norsk sjømat

14 14 norsk sjømat

15 [ ] Tekst og foto: Randi N Grøntvedt Informasjonskampanje om lakselus Næringen står bak en informasjonskampanje om lakselus som skal bidra til at oppdrettere og fiskehelsepersonell arbeider så helhetlig og effektivt som mulig for å bekjempe lakselusen. Dette skal redusere både luseproblemene hos villfisk, og risikoen for at lusen utvikler resistens. Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er et alvorlig problem for vill laksefisk og en stor utfordring for oppdrettsnæringen. Næringen arbeider derfor aktivt med å bekjempe lusen. Prosjekter og spørreundersøkelser viser imidlertid at ikke alle vet hvordan de kan sikre optimal effekt av tiltakene. Det er følgelig behov for å få mer oppdatert kunnskap ut i felten. Helhetlig strategi Bekjempelse av lakselus består av flere momenter enn bruk av legemidler. Det er viktig å ta i bruk all kunnskap og alle virkemidler for å få kontroll med lus. Det bør bli et økt fokus på helhetlig strategiplanlegging der det inngår bruk av soneplanlegging, generasjonsskille og brakklegging, samt økt bruk av leppefisk og helsefôr. Ved bruk av legemidler må det planlegges alternering av midler for å redusere risikoen for resistensutvikling. Siden 2001 har avlusing vært basert på bruk av medikamenter i bad (pyretroider) og fôr (emamectin) og noe bruk av leppefisk. Ved bruk av medikamenter vil det før eller siden utvikle seg resistens mot disse. Dersom man ved hver bruk av medikamenter fokuserer på riktig og optimal utførelse, vil dette forlenge medikamentenes levetid. Dette er særdeles viktig i dagens situasjon, da det ikke forventes nye midler eller en eventuell lakselusvaksine i nær fremtid. Informasjonskampanjen 2009 Målet for kampanjen er å bidra til økt kunnskap og forståelse for hvordan bekjempelse av lus kan utføres på best mulig måte med de virkemidlene vi har tilgjengelig nå. Dette er den beste måten å oppnå kontroll over lusen i merdene, mindre luseproblem for villfisken, og forlenget levetid for dagens legemidler. Kampanjen skal i samarbeid med Norsk Fiskeoppdrett utgi et temanummer om lus i løpet av våren. Samtidig er det en målsetning å styrke lusedata.no som oppdatert portal med informasjon om bekjempelse av lakselus. Kampanjen varer til sommeren og man ser for seg å avslutte med et aktuelt lusemøte der målgruppe er næring og fiskehelsepersonell. Kampanjen er initiert og finansiert av FHF (Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond), med Veterinærinstituttet som prosjektleder. FHL deltar i prosjektets styringsgruppe, sammen med FHF og prosjektleder. Kampanjen gjennomføres i samarbeid med legemiddelprodusenter, fôrleverandører, fiskehelsepersonell og næring. Nærmere prosjektbeskrivelse finnes på: For nærmere informasjon, ta gjerne kontakt med Randi N Grøntvedt: randi.grontvedt@vetinst.no norsk sjømat

16 På arbeidsplassen: Forsker på fiskegelatin til godteri og medisin Ingvild Haug har samarbeidet med et kosmetikkfirma for å utvikle en fuktighetskrem som nå er ute på markedet. 16 norsk sjømat

17 [ ] Tekst og foto: Anne Grete Nordal, tekna Takket være Ingvild Haugs forskning kan trankapsler snart fortone seg som gelegodteri for barn enkle å tygge og uten vond smak. Hun har funnet løsningen som gjør fiskegelatiner til et godt alternativ til dagens gelatiner fra gris og ku. - Smak på denne, sier Ingvild Haug (34) og holder fram en liten geleaktig klump i rød tutti-frutti farge. Mmm, rene sukkertøyet jo - søtt og godt, selv om det faktisk er hele 40 prosent tran i prøven. Vi befinner oss på Institutt for bioteknologi ved NTNU i Trondheim. Ingvild Haug har doktorgrad i fiskegelatiner. Forskningsresultatene hennes er allerede anvendt i kosmetikkindustrien, og er i ferd med å testes ut i helsekostprodukter og til medisinske formål. Genialt smeltepunkt Hittil er det alt overveiende dyregelatiner som har vært brukt i matvarer og kosmetikk for å gi dem en fast form. Da det oppsto kugalskap på 1990-tallet, begynte industrien å lete etter alternativer til gelatiner fra gris og ku. Gelatin fra fiskeskinn kunne være aktuelt, men da måtte noen utfordringer løses. For eksempel at gelatin fra kaldvannsfisker som torsk, sei, lyr og hyse smelter ved romtemperatur. - Skulle du for eksempel lage dessertgele med fiskegelatin ville den smelte på kjøkkenbenken, sier Ingvild Haug. En av utfordringene for doktorgradsarbeidet hennes var derfor å fremstille en fiskegelatin som ikke smelter ved romtemperatur. En tilsetting av et sukker fra indonesisk rød tang viste seg å gi resultater. - Det perfekte blandingsforholdet fant jeg en dag jeg hadde det veldig travelt og egentlig gjorde en tabbe i forhold til hva jeg hadde planlagt. Det gikk litt fort og gæli, og plutselig hadde jeg lagd en blanding av fiskegelatin og polysakkarid med et genialt smeltepunkt, nemlig kroppstemperatur for oss mennesker. Det er en avgjørende egenskap hvis fiskegelatin skal kunne brukes i næringsmidler, til innkapsling av medisiner og i kosmetiske produkter Helt fra barnsbein av under oppveksten i Kolvereid i Nord-Trøndelag, var Ingvild fascinert av havet og det marine. - På videregående valgte jeg de typiske realfagene som matte, fysikk og kjemi, men jeg hadde ikke superkarakterer. Ingen av foreldrene mine er sivilingeniører. Far jobber i Posten og mor er lærer/rektor. At jeg senere tok en doktorgrad handler vel så mye om hardt arbeid som anlegg for teori, sier Ingvild som tror hun har en fordel i at hun både er praktiker og teoretiker. Hun begynte på kjemilinja på NTH i De to siste årene valgte hun studiespesialisering i bioteknologi, og tok diplomoppgave på et prosjekt innen kreftforskning. - Det var kjempeinteressant, men da det ble lyst ut en stipendiatstilling på Institutt for bioteknologi som handlet om å øke utnyttelsen av marine biprodukter, visste jeg at det var midt i blinken for meg. Det ble starten på fiskegelatinforskningen som førte frem til doktorgrad i Etter det fortsatte Haug i en post.doc stilling finansiert av Forskningsrådet. Fortsatt er hun på samme institutt, men nå jobber hun som eksternfinansiert forsker med oppdrag for ulike bedrifter der ProBio i Tromsø er den viktigste. Gelcube Probio ønsket å lage en ny type omega 3- kapsler for unger som ikke vil ta tran i flytende form og har problemer med å svelge kapsler. Utfordringen var å lage noe de kan tygge i stykker i munnen og som ikke smaker vondt. Konseptet kalles Gelcube. Det er omega-3 kapsler som ligner på gelegodteri. Ingvild Haug har jobbet med konseptet i snart fire år. Nå planlegger ProBio produksjon i Nord-Norge. - En annen anvendelse av teknologien er for levering av legemidler til syke barn som ofte har problemer med å ta medisinene sine. Kapsler og tabletter er ofte ikke tilrettelagt for barn, og det gjør det vanskelig for dem å svelge slike produkter. Kosmetikkreklame lyver Ingvild Haug har sammen med forskere ved Universitetet i Bergen vært med på å utvikle en hudkrem som i dag er ute i butikkhyllene.- I kremen brukes vår teknologi som går ut på å tilsette gelatin fra fisk for å øke vannbindingsevnen og dermed også vanninnholdet i det øverste hudlaget. Reklame om hudkremer er dessverre ofte fulle av feil og halvsannheter. Jeg gleder meg til å tilbakevise noen av påstandene, ler Ingvild Haug. Hun er i ferd med å starte et nytt prosjekt sammen med en hudlege på St. Olavs hospital i Trondheim der de blant annet skal se på hvor store molekyler som kan trenge gjennom huden. Dette vil ikke bare gi svar på kosmetiske spørsmål, men også kunne få betydning for levering av legemidler gjennom hud. I dag leveres kun få legemidler via huden i form av for eksempel smertestillende kremer og p-pilleplaster. Fordelen med legemidler gjennom hud er at man unngår uheldige kjemiske prosesser i mage-tarmsystemet og i leveren som reduserer og svekker virkestoffene som skal videre ut i kroppen. Gjennom å gi medisinen intavenøst eller gjennom huden kan pasientene få mindre doser enn det som hadde vært nødvendig hvis medisinen skulle inntas gjennom munnen og passere leveren før legemidlet spres til kroppen via blodbanen. For å utføre laboratorieforsøkene brukes ekte menneskehud fra kosmetiske operasjoner. - Hud fra mage og bryst har passe tykkelse, og er fin å bruke, forklarer Ingvild. Gøy å se resultatene i butikken - Det er kjempegøy å være forsker. Jeg får holde på med det jeg synes er mest spennende. For meg er det utrolig tilfredsstillende å se at forskningsresultatene blir anvendt ja, at de til og med blir kommersialisert og kan kjøpes som produkter i butikken. Dessuten er det veldig tilfredsstillende at produktene faktisk kan hjelpe folk. Det er også moro å få jobbe tverrfaglig. Haug forteller at hun er med i en forskningsgruppe som heter Nobipol (Norsk biopolymer laboratorium). Der er det med medisinere, fysikere og bioteknologer. - Som sivilingeniør har jeg min kjernekompetanse, men jeg lærer alltid noe nytt av andre med annen utdanning og erfaring både faglig og i hvordan de tenker rundt en problemstilling. Sist høst ble Ingvild Haug tildelt den prestisjefylte Unge innovasjonspris 2008 under arrangementet Technoport Awards i Trondheim. Prisen på hundre tusen kroner ble overrakt av Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeld. Den skal bidra til å få frem nye talenter innen teknologi og realfag. Det var en ut av kroppen opplevelse. Jeg ble helt satt ut visste ikke engang at jeg var nominert, sier Haug, og legger til at uten god hjelp fra kollegaene, og spesielt professorene Kurt I. Dragen og Olav Smidsrød, hadde hun ikke klart å få til forskningen sin. norsk sjømat

18 [ ] Forfatter: Ingelinn Eskildsen Pleym, Forskningsassistent Nofima Marked Foto: Per Eide/EFF Markedsstrategier for oppdrettstorsk Artikkelen som følger er en oppsummering av foredraget Markedsstrategier for oppdrettstorsk som ble holdt under oppdrettsbolken til Sjømatdagene på Hell i januar Ingelinn Eskildsen Pleym er forskningsassistent ved Nofima Marked. Torskeoppdrett oppfattes av mange som en ny og fremtidsrettet tilvekst til norsk marin sektor. De siste årene har vært preget av stor optimisme, høye forventinger og at kapital har vært lett tilgjengelig. Finanskrisen har imidlertid gitt særlige utfordringer for en næring som ennå ikke er selvbærende. De fleste torskeoppdretterne har fortsatt høyere kostnader enn inntjening og kanskje flere vil ha behov for tilførsel av mer kapital. Selv om man er på vei til å løse viktige utfordringer som tilgang på yngel og på den måten kan redusere kostnadene, gjenstår det andre teknologisk og biologisk utfordringer. Videre selges oppdrettstorsken i spotmarked hvor den møter villtorsk som kan selges til lavere pris. Det betyr at markedsrelaterte utfordringer også trenger oppmerksomhet. Torskeoppdrett og markedsstrategi For å få vite mer om norske torskeoppdrettere og deres tanker om konkurransefortrinn og markedsstrategier har Nofima Marked intervjuet ledere i utvalgte selskap. Vi snakket med 8 ledere i 2006 og 6 i I dybdeintervjuene ønsket vi at lederne skulle snakke mest mulig fritt uten å bli påvirket av oss. Funnene gir derfor indikasjoner snarere enn ett svar med to strek under. Vi snakket om konkurrenter, marked og konkurransefortrinn. Selv om torskeoppdretterne i dag er i ulike faser med hensyn til fremtidige mål og planer for produksjon står nok de fleste fremdeles overfor nokså like utfordringer med hensyn til biologi, kostnader og marked. Et viktig element i markedsstrategisk teori er at man må kjenne sine konkurransefortrinn for å utarbeide en vellykket strategi. Konkurransefortrinn er unike egenskaper eller ressurser en bedrift har som kan anvendes til å produsere produkter som gir høy nytte for kundene og som er vanskelig å kopiere for konkurrenter. Hva innebærer det så å utvikle og utnytte sine konkurransefortrinn? I økonomisk teori står analyser av egen bedrifts styrker og svakheter sentralt. Det innebærer at man definerer hvem konkurrentene er og kartlegger hva de gjør. Likeledes må man vite hvem kundene er og deres preferanser. Hvilke konkurrenter har oppdrettstorsk? Torskeoppdretterne har ulik oppfatning av hvem som er de viktigste konkurrentene i markedet. Et felles trekk er at de fleste foreløpig ikke ser andre torskeoppdrettere som den største trusselen da ingen så langt har produsert særlig store volum. Flere mener likevel at de er konkurrenter i forhold til å sikre seg tilgang på ny kapital og potensielle oppdrettslokaliteter. Villtorsk ble nevnt som konkurrent fordi oppdrettstorsken i dag selges i de samme markedene. Oppdretterne har til nå søkt å redusere kraften av denne konkurransen ved å levere i de periodene av året villtorsk er mindre tilgjengelig. Et par respondenter påpekte at når alt kommer til alt, konkurrerer man om plassen på forbrukernes tallerken, og at andre proteinkilder derfor også er konkurrenter. Flere kom inn på andre arter hvitfisk. Spesielt er oppdretterne opptatt av å unngå at oppdrettstorsk blir oppfattet å tilhøre samme kategori som eksempelvis pangasius som har tatt store markedsandeler i Europa på kort tid. Konkurransefortrinn Når torskeoppdretterne snakket om konkurransefortrinn fordelte de seg grovt sett på to kategorier. Det første er fortrinn direkte knyttet til egenskaper ved produktet og det andre er fortrinn relatert til markedets oppfattelse av det. At bedriftene har menneskelige ressurser ble trukket fram av flere. Biologisk kunnskap, teknologisk erfaring, erfaring fra oppdrett generelt og forståelse av akvakulturnæringen, ble ofte nevnt som for- 18 norsk sjømat

19 trinn bedriftene mente å ha. Hvorvidt den enkeltes kunnskap er unik sammenlignet med den som er i andre bedrifter er naturlig nok vanskelig å si. Både ut fra et spørsmål om hvordan det skal måles og bedømmes, men også fordi det i en ung næring fortsatt kan være usikkert hvem konkurrenten er og hvilken kunnskap som er avgjørende. Sentralt er også naturgitte fortrinn som sikrer effektiv produksjon og god kvalitet på torsken. Lokalitet er et unikt fortrinn hvis variasjonen fra lokalitet til lokalitet har avgjørende betydning for vekst og kvalitet på torsken. Vi vet eksempelvis at forhold som strøm, temperatur og dagslysmengde er av stor betydning for torsk. Men noe overraskende ser nesten alle ut til å mene at deres lokaliteter er unike og spesielt gode. Det kan tyde på at man kanskje har overvurdert dette som fortrinn. Kvalitet ble nevnt som et fortrinn fordi man i stor grad mener å ha kontroll på produktet fra begynnelse til slutt. På den måten unngås mange av variasjonene som preger villtorsk og man kan forsyne markedet med en standardisert og forutsigbar vare. Flere er også sikker på at oppdrettstorsk ville lykkes fordi den så langt oppnår positive resultater på kvalitet i blindtester når den sammenlignes med villtorsk. Få nevnte imidlertid hvordan man skal få forbrukerne til å kjøpe eller foretrekke produktet hvis de ikke allerede kjenner til fordelene ved produktet. Og det er fortsatt usikkert hvorvidt noen er villig til å betale mer for oppdrettstorsk enn villtorsk som følge av høyere/jevnere kvalitet, selv om enkelte markeder ser ut til å være positiv til å spise oppdrettstorsk. Tall fra januar 2009 viser at salg av torskeprodukter faller i viktige markeder og det vil være viktig å få kartlagt de ulike årsakene til dette. Et viktig fortrinn som ble holdt frem i forhold til villtorsk er at oppdretterne vil kunne levere hele året, og på den måten skape en preferanse hos kundene. Videre mener de det er et fortrinn å kunne slakte ut fisken i perioder hvor prisene er høye som følge av at det er lite villtorsk i markedet. Den faktiske posisjoneringen av oppdrettstorsken tyder på at det er særlig dette fortrinnet som utnyttes. Andre produktfortrinn som ble nevnt var muligheten til kontroll på produksjonen og fleksibilitet i organisering av verdikjeden. Få av de som ble intervjuet gir altså inntrykk av å ha en klar og helhetlig strategi for å utnytte fortrinnene sine. Men de gir uttrykk for at de ikke tror at enhetskostnadene for oppdrettstorsk ville kunne komme ned til kostnaden for villtorsk. Og de gir klart uttrykk for at oppdrettstorsk ikke skal bli et lavprisprodukt. De tror at oppdrettstorsk vil være et attraktivt produkt som følge av kvaliteten og leveringsmulighetene produksjonen gir. I dag mener de det er viktigere å få volumet opp og kostnadene ned, som selvfølgelig er fornuftig, men hva gjør oppdretterne den dagen de står med store volum som kanskje ingen vil ha til prisen de er villig til å selge for? Oppdretterne oppgir at de er, eller ser for seg at de skal etablere seg, i markedene hvor det i dag selges villtorsk. Hvis man skal selge i et marked hvor det allerede finnes et relativt likt alternativ som er billigere Andel av eksport 35 % 30 % 25 % 20 % 15 % 10 % 5 % 0 % Villfanget å produsere, er det ikke bare finanskrisen som vil gjøre det tøffere i markedet for oppdretterne. Villfanget torsk kan som nevnt selges for en lavere pris enn oppdrettstorsk og fremdeles være lønnsom. Når oppdretterne i tillegg baserer seg på å selge fisken når det er lite villtorsk i markedet, legges det indirekte opp til at oppdrettstorsk skal oppfattes av kunden som et direkte substitutt til villtorsk. Et viktig spørsmål blir da hvorvidt markedet i det lange løp er villig til å betale en merpris for et substitutt? En slik strategi undergraver dessuten ideen om å levere 365 dager i året - et av de oppfattede fortrinnene lederne i bedriftene mente å ha. Fortrinn som næringen har, men som ikke ble nevnt i intervjuene er blant annet mulighetene som ligger i ulike slakte- og leveringsstrategier, som eksempelvis kan knyttes opp mot ferskhet som strategi. Datostempling og sporbarhet kommer og er delvis kommet som nye krav som gir oppdretterne muligheten til å utnytte disse fortrinnene til å posisjonere seg positivt hos kunden sammenlignet med villtorsk. Oppdrettet Jan Mar May Jul Sep Nov Jan Mar May Jul Sep Nov Jan Mar May Jul Sep Nov Jan Mar May Jul Sep Nov Jan Mar May Jul Sep Figuren viser andel eksport av fersk oppdrettstorsk og fersk villfanget torsk, og tallene er beregnet i forhold til egen vares eksport. Den illustrerer at det er særlig konkurransefortrinnet med å kunne slakte og eksportere når det er lite villtorsk i markedet og dermed høyere priser oppdretterne bruker. Kilde: Eksportstatestikk fra SSB norsk sjømat

20 Har torskeoppdretterne behov for en klarere markedsstrategi? Selv om det er veldig riktig og viktig å ha fokus på kostnadene, tror jeg oppdretterne løper en stor risiko om de glemmer å ha fokus på at konsumentene skal foretrekke oppdrettstorsk. Intervjuene indikerer at mange har en noe uklar markedsstrategi. Muligens kan dette ha en sammenheng med at få nevner markedsstrategisk kompetanse som et fortrinn. Og kanskje er det derfor få som trekker frem strategi for å oppnå en pris som er høyere enn den for villtorsk. Frem til i dag har næringen argumentert sin plass på konsumentenes tallerken med at; torskebestandene er sårbare og nedadgående; de har bedre kontroll med kvaliteten og volum enn villtorsk; og at etterspørsel etter mat vil øke. Nøkkelen til suksess ligger altså i å utnytte de fordeler man har for å sikre produktets plass i markedet og oppnå en pris som kan gi lønnsom produksjon. Markedsstrategi er en plan for hvordan man skal nå sine mål. Grovt forenklet kan vi si at ett alternativ er å være produktorientert, hvor man utvikler produktet for så å finne markeder man kan selge til. Et annet alternativet er å ta utgangspunkt i markedet og finne ut hva de vil ha, før man lager produktet. Alternativene blir ofte satt opp mot hverandre i teorien, men i realiteten utvikler bedrifter strategier som kombinerer formene. Torskeoppdretterne har så langt hatt sterk produktorientering. Det er normalt når produksjonskonseptet er nytt og de biologiske utfordringene er store. Samtidig var ett av de viktigste argumentene for torskeoppdrett at man så markedsstrategiske muligheter de deler av året det er lite villtorsk tilgjengelig. Siste intervjurunde ble gjort etter finanskrisen var et faktum. Konkurranseforutsetningene hadde endret seg dramatisk fordi tilgang på kapital er mer eller mindre tørket ut. For å redusere den negative effekten har naturlig nok reduksjon eller tilpassing av kapitalbehovet fått stor oppmerksomhet. De fleste, om ikke alle, har allerede justert utsettet av yngel. Noen har også begynt å redusere organisasjonen sin. Intervjuene indikerer at bedriftene er fleksible og tilpasningsdyktige. Samtidig er den enkelte oppdretter forskjellig posisjonert til å tåle redusert kapitaltilgang. Noen hentet inn kapital like før krisa kom, mens andre ikke har stort kapitalbehov. Enkelte er allerede konkurs. Konsekvensen for de fleste oppdretterne er at de markedsstrategiske mulighetene begrenser seg med manglende kapital. Man kan ikke lenger velge strategi fra øverste hylle og flere i sjømatnæringen er blitt skeptisk til om torskeoppdrett vil bli en levedyktig næring. Det er ikke et hyggelig signal, men det er en tankevekker. Utarbeiding av en god markedsstrategi er uten tvil ressurskrevende og faren er stor for at det vil få enda lavere prioritet nå som de fleste har færre ressurser tilgjengelig. 20 norsk sjømat