Putins 3. presidentperiode konsekvenser for utviklinga i nord v/ Marit Christensen

Transkript

1 Kirkeneskonferansen 6. februar 2013 kl Putins 3. presidentperiode konsekvenser for utviklinga i nord v/ Marit Christensen RUSSLAND ER BESTANDIG Innledningsvis vil jeg komme med påstanden: Russland er bestandig. Med det mener jeg, at til tross for formelle og til tider voldsomme endringer gjennom historien den virkelig lange tusenårige historien er det trekk ved Russland som stadig går igjen, strukturelt, kulturelt og språklig. De voksneste av oss har Russland i spissen for Sovjetstaten med i hukommelsesbaggasjen. Riktignok var produksjonsmidlene formelt nasjonalisert av staten, en ide arvet av tyske, jødiske tenkere i Vest Europa, men var det kommunisme etter den opprinnelige ideen vi så? Nei, mener jeg, etter 46 års erfaring med og studier av Russland og landets innbyggere, vil jeg påstå at det var russisme. For år siden trodde jeg at språk kunne oversettes og forstås av andre. Men erfaringen har lært meg, at tanken formes ut fra språket, og det russiske språket bærer i seg kultur, holdninger og tankegang som gjør det som skjer i Russland russisk og ikke noe annet. Nå kan det kanskje høres ut som om jeg mener at folk fra forskjellige kulturer aldri kan forstå hverandre, Jo, det kan vi, men vi må alltid ha i bakhodet at meninger og holdninger springer ut fra ulik tankegang, og derfor alltid må analyseres for å bli oppfattet korrekt. Noe av det mest interessante ved Vladimir Putin som leder av Russland, synes jeg er, at han nettopp viser denne bestandigheten og russiskheten til tross for sin tilsynelatende svært sovjetiske bakgrunn. I Putin består denne bestandigheten i en oppfatning om at Russland er stort og at staten er den viktigste og opphøyde enhet. Det preger ham som leder av staten og landet. Og allerede her støter vi på russiske begreper for statsdannelsen som Putin lever med i hodet, og som er uoversettelige, nemlig velikij og gosudarstvennostj. Stort, oversetter vi velikij med. Men det betyr så langt mye mer det betyr storslagent, opphøyd, omfangsrikt, ledende, fremmelig og selvfølgelig stort. Og gosudartvennostj eksisterer rett og slett ikke på vestlige språk. Gosudarj er roten i dette ordet, og det betyr egentlig en gave fra Herren, liksom våre vestlige eneveldige konger var Herrens representant på jorden. Det kan oversettes med hersker, og er den samme betegnelsen russerne har brukt på tsarene i hundrevis av år. Gosudarstvo oversettes med stat, men betyr landet som ligger under herskeren. Og gosudarstvennostj kan kanskje oversettes med det uforståelige begrepet statlighet, men betyr enheten og samholdet i herskerens land. Er det noe rart Putin har kalt sitt parti for Edinnaja Rossija eller det Forenede Russland og snakker varmt om staten? Og er det noe rart at Putin får millioner av stemmer fra et folk som har denne forståelsen i sine tanker?

2 Men så kommer det store spørsmålet: Har denne bestandigheten noe å si for hvilken politikk presidenten vil føre overfor nordområdene og utviklingen der? 2 Ja, høyst sannsynlig. Det blir som det er til tross for at vi har sett store og dramatiske samfunnsendringer i Russland flere ganger. Men usikkerheten er alltid til stede også i russernes egne hjerter også Putins. HVA ER SAGT OM UTVIKLINGEN? I løpet av de årene fra Putin første gang ble utvalgt og valgt til president, har han befattet seg med å samle staten og makten. Naturligvis. Den var i oppløsning på begynnelsen av 90- tallet. Senest den 20. desember i fjor advarte han folk om at landet kan gå i oppløsning i løpet av de neste 30 årene, fordi det russiske samfunnet mangler det moralske felles verdigrunnlaget. Og Putins bekymring er ikke ubegrunnet. På bakgrunn av de store samfunnsomveltningene som har foregått i Russland i løpet av de siste hundre årene, og hvis vi i tillegg tar med i betraktningen den multikulturelle, multietniske og multireligiøse sammensetningen av landet, ble resultatet et samfunn uten moral. Putins forsøk på å legge et slikt grunnlag har vært ved hjelp av den Ortodokse kirken. Og for ham er den en stor hjelp, siden den Ortodokse kirken alltid har vært og er makttro. Men samtidig virker den passiviserende på de troende. Ortodoksiens holdning til at livet på jorden er lidelse, mens du først bak ikonostasen og i livet etter dette oppnår herligheten, styrker ikke den materielle innsatsen i livet på jorden. Ingen har vel beskrevet denne russiske holdningen bedre enn forfatteren Anton Tsjekhov, som lot godseierne kjede seg på verandaene sine og klage over livsleden, mens gresset grodde høyere enn taket mens det igjen falt ned over hodene deres. Under sovjettiden spurte jeg ofte folk om hva de mente var rett og galt, og fikk de forskjelligste svar. Konklusjonen ble at den felles moralen var fraværende. Og hvis vi legger til de siste årenes krav om privatkapitalisme uten styring med bortfall av statlige strukturer, befinner folket seg i moralsk limbo. Presidenten har hatt mye å gjøre under sine år ved makten, og ifølge mange talspersoner for de russiske nordområdene, har han hittil lagt liten vekt på de problemene. Imidlertid har han offentlig understreket, at han i hvert fall tenker på nordområdene. Men mye mere konkret er det hittil ikke kommet fra hans munn eller skrivebord. Like før jul i fjor uttalte han på en pressekonferanse, at Russland vil fortsette å satse på den Nordlige Sjørute - sjøveien langs Russland i nord, som tidligere ble kalt Nordøstpassasjen. Som vi vet, er isen i arktis i ferd med å smelte, og i 2009 seilte for første gang to lasteskip denne veien uten hjelp av isbrytere. - Denne ruten er langt mer hensiktsmessig for transport mellom Europa og Asia enn gjennom Suezkanalen, sa han. Han understreket at arbeidet med å gjøre nordområdene i Russland renere økologisk skal fortsette. Han håpet et gammelt senter som Tiksi kan gjenfødes. Etter Sovjetunionens sammenbrudd er befolkningstallet i Tiksi i Jakutia sunket til under det halve, til nå om lag innbyggere. På det russiske Industriforbundets 19. kongress i februar i fjor uttalte Vladimir Putin, at det ikke var framtidsutsikter i kunstig å støtte nordområdene. Det er statens og næringslivets

3 oppgave å danne grunnlag for at det som gjøres og utvikles i nordområdene må være lønnsomt. - Det kan hende at det gjøres for lite i nordområdene, sa han, men det betyr ikke at vi ikke tenker på det. Vi må løse energitilførselen i området. Gassen kommer også til Murmansk, lovet han. 3 Men hvordan vet verken han eller vi ennå ikke. De siste offentlige uttalelsene om nordområdene er kommet fra statsminister Dmitrij Medvedev. For et par uker siden slo han fast at investeringene til havs naturligvis er mye større enn til lands. Vi trenger infrastruktur, spesialbygde havner, plattformer og tankbåter som tåler isforholdene. Dessuten trenger vi etterrettelige geologisk informasjon, hvilken vi ærlig talt ikke har, innrømmet han. Medvedev understreket at Russland snarest må innføre et forståelig og stabilt lovverk, som kan tillate landet å treffe langsiktige beslutninger. Det spesielle arbeidet til havs krever, at alle beslutninger som tas må bære preg av langsiktig karakter, sa statsministeren. HVA ER GJORT? Det er altså tydelig, at president Putin og Russland per i dag ikke har klart å treffe beslutninger om hvordan de skal forholde seg til olje- og gassproduksjon til havs i nordområdene, den virksomheten de håper kan være lønnsom, slik at næringslivet altså ikke blir kunstig holdt i live. De ser, at de ikke har den infrastrukturen, ekspertisen og lovverket som skal til for å drive denne virksomheten. I stedet satser de stort på landbasert gassutvinning og utbygging på Jamal halvøya, som stikker ut i Karahavet øst for Novaja Zemlja. Det er Gazprom som har ansvaret for den utbyggingen, og president Putin har overlatt all utredning om olje- og gassutvinning i nord til det statlige oljeselskapet. Jamalutbyggingen er så viktig, at Russlands framtid, ifølge statsminister Medvedev, avhenger av den. Produksjonen begynte i oktober i fjor, og russerne ser for seg at de kan utvinne 26,5 trillioner kubikkmeter gass årlig en utvinningstakt på 360 milliarder kubikkmeter gass. Jamalprosjektet er det vanskeligst tilgjengelige til lands noen gang, der jorda om vinteren er frossen, mens 80 % om sommerhalvåret blir dekket av innsjøer og myrer på toppen av permafrosten. Gassen føres ut av området via rørledninger, som blir bygget den første er planlagt klar i I år regner de med å utvinne 46 milliarder kubikkmeter. Og gassen skal, foruten å forsyne Russland selv, eksporteres vi sentraleuropeiske rørledningssystemer. Et av president Putins mål er å beholde Russlands posisjon som en av verdens ledende sjømakter. Det betyr å modernisere og bygge ut landets flåte, både den sivile og militære. - Men da snakker vi først og fremst om marinens rolle i å opprettholde den strategiske atomjevnbyrdigheten, sa Vladimir Putin i en tale i forbindelse med at landets første nye atomubåt Jurij Dolgorukij av typen Borej ble klar til bruk i begynnelsen av januar. Selv om båtene er utstyrt med st skremmende antall strategiske atomraketter, mener militære eksperter, at disse båtene egentlig er fordelaktige, fordi de er mye sikrere enn den gamle typen og ikke utgjør noen trussel og press for ytterligere atomopprustning. - Vi skal uansett videreføre arbeidet med Stockman feltet, sa Putin i fjor. Og gassen skal komme til Murmansk, understreket han. I august i fjor trakk Statoil seg ut av Stockmanselskapet. De mente det ble for dyrt. Likevel er altså planene ikke endelig lagt på hylla, verken av russerne eller nordmennene. Dialogen fortsetter. Men Statoil etterlyser fremdeles en

4 enighet om å minske investeringskostnadene, få utredet de kommersielle betingelsene for de utenlandske investorene og å få på plass de skattemessige rammebetingelsene. 4 Imidlertid har selskapet Rosneft inngått en samarbeidsavtale med ExxonMobil for å utforske og utvinne olje i Karahavet. Man antar at det finnes 85 milliarder tønner olje i området, og selskapene planlegger å begynne boringen om to år. Nylig ble prognosene for den sosiale og økonomiske utviklingen i Russland fram mot år 2030 lagt fram. Disse viser en vekst i Brutto nasjonalproduktet på mellom 3,2 og 5,4 prosent. Det russiske Industriforbundet ser mange betenkeligheter og usikkerheter ved disse prognosene. De er bekymret for at effektiviteten i den russiske arbeidsstokken er minst ti ganger lavere enn i høyeffektive land, og de har ingen tro på at presidentens mål om å skape og fornye 25 millioner arbeidsplasser innen 2030 kan oppfylles. Presidenten selv har i tillegg innrømmet at effektiviteten i statsapparatet er lav. Industriforbundet tviler på om investeringene først og fremst kan overlates til private når skatter og avgifter økes og pensjonsutgiftene stiger. Dessuten er prognosene for oljepris og valutakurser fram til 2030 snarere en fiksjon enn fakta, skriver president Aleksander Sjokhin i en kommentar. HVA MÅ GJØRES? Kritikken har gått ut på, at det nye Russland ikke har tilrettelagt verken lovverk eller innført insitamenter for å utvikle nordområdene. Befolkningstallet synker, fraflytting foregår, innbyggertallet i Murmansk er for eksempel gått ned med en tredel siden Sovjetunionens sammenbrudd, støtteordninger og statlige overføringer faller bort, forurensningen øker, befolkningen får økt antall eldre og den sosiale standarden synker. Og presidenten bare gjentar og gjentar ordet gass, sa presidenten for Industriforbundet i Murmansk Aleksander Lebedev i fjor. Både han og mange andre russere i ledende stillinger i nordområdene understreker at nettopp denne delen av Russland trenger spesielle tiltak. Den kjente russiske vitenskapsmannen Mikhajlo Lomonosov, som selv var fra Arkhangelsk området, sa allerede på 1700-tallet, at Russlands storhet skal bygges på grunnlag av Sibir og Nordishavet. Også tsaren laget i 1822 spesiallover for nordområdene, og Sovjetunionen gjorde det samme gjennom planøkonomien. Men president Vladimir Putin, som forventes å bli sittende med makten i Russland i år til, har etter sine allerede 9 år som president og 4 år som statsminister ikke fått til noe på dette området. Og mye tyder på at han heller ikke er interessert i dette. Han har i løpet av denne tiden resentralisert den politiske oppmerksomheten, og av mange grunner er det forståelig, siden Russland har svært mange problemer å forholde seg til ikke minst den svært utbredte korrupsjonen. Likevel kan det umulig være hensiktsmessig i lengden å ikke ta hensyn til nordområdene, siden om lag 70 prosent av de russiske landområdene kan karakteriseres som nordlige. FORVENTNINGER Hva ønsker så folk innen forretnings og industriverden i Russland?

5 De vil ha et frihandelsområde i nord. De trenger nye investorer og kanskje først og fremst nye og moderne havner. Og siden lovverket i det nye Russland på langt nær er på plass, er de bekymret over usikkerheten, både innen- og utenriks. De er redde for valutasvingninger, for nedgangen i amerikansk økonomi og krisen i EU og begynner å tenke på å inngå nye avtaler, garantert i gull. 5 Vi kan ikke forvente oss noen raske beslutninger om nordområdene i president Putins tredje periode. Ikke minst fordi presidenten forstår at nord innebærer store utfordringer. Han blir minnet om de tiltakene som er innført i de nordlige nabolandene for å lette livs- og arbeidsforholdene der. Men ingen vesentlige og prinsipielle beslutninger er truffet. Russerne bruker den nødvendige tiden de trenger, og Putin tenker og handler på sin meget tradisjonelle russiske måte. Husk at forhandlingene om delingen av Barentshavet tok 40 år! Så det skal ganske sikkert mer enn en 3. presidentperiode til før vi ser de store endringene på russisk side av vår felles grense. Men med Vladimir Putins grunnholdning til at økonomisk vekst først og fremst skal skje på grunnlag av private og markedsregulerte investeringer, vil Russland være desto avhengigere av andre. Nettopp her i Norge har vi den fremste ekspertise for nordområdene til lands og til vanns. Og slik sett kan vi håpe på fortsatt godt og enda bedre samarbeid med vår store nabo med tiden. Russerne ser gjerne til nære naboer og ønsker seg bort fra amerikansk dominans av flere grunner. Til tross for at gamle fiendebilder tilsynelatende er borte, er de ikke så lette å slå en strek over. I den nåværende russiske presidentens tenkemåte kan vi mer og mer ane dette underliggende fiendebildet. Tenk bare på den nylig vedtatte loven som forbyr å gi russiske barn til adopsjon i USA og avslutningen av det russisk-amerikanske politisamarbeidet. Riktignok finnes det mange stemmer i Russland, som vil bort fra gammelt tankegods, og det har vært sagt fra russiske talsmenn, ja for det er alltid menn, at den nye amerikanske utenriksministeren John Kerry kan gi håp om et varmere klima mellom de to. Likevel - det store flertallet er og blir russisk eller slavofilt, som vi kaller det. Og igjen står vi, som alltid når det handler om Russland, ved det evige skismaet mellom vestlig og slavofil tankegang. Det finnes utallige eksempler opp gjennom historien på kampen mellom de to retningene innenfor alle samfunnsområder i Russland, både materielt og åndelig. Men det har alltid vært den slavofile retningen som er blitt vinneren, for Russland er bestandig. Og Putin er veldig russisk.