Med angel og not. Fiskeutstyr ved kysten fra steinalder til motoralder

Transkript

1 Med angel og not Fiskeutstyr ved kysten fra steinalder til motoralder

2

3 Audun Dybdahl Med angel og not Fiskeutstyr ved kysten fra steinalder til motoralder

4 MUSEUMSFORLAGET Trondheim 2018 ISBN Grafisk formgivning Type-It AS Omslagsdesign Type-it AS Omslagsillustrasjon Adolf Haug og Andreas Engvik egner line i Sør-Gjæslingan ca WF.69. Kopi i Kystmuseet i Nord-Trøndelag Forlagsredaktør laila.andreassen@museumsforlaget.no Papir 130 g Hello fat matt Boka er satt med 11,4/15 pkt. Calluna Trykk og innbinding GPS group Museumsforlaget Kjøpmannsgata Trondheim telefon post@museumsforlaget.no Denne boka er beskyttet av lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Ta kontakt med forlaget om du ønsker å gjengi deler av boka, i medieuavhengig form. Boka er støttet av Det humanistiske fakultet, NTNU og

5 Innhold Forord... 7 Innledning...9 Fiske og fangst i steinalder og bronsealder De første nordmenn Fiskeredskapene Fiske og fiskeredskaper i jernalder og middelalder Jernalder ca. 500 f.kr e.kr Middelalder Snørefiske og redskaper Lystre til flyndrefiske Fiske med garn og not Teknologiske nyvinninger i jernalder og middelalder Fiskerier og fiskeredskaper i nyere tid til ca De viktigste fiskeriene Redskapene snøre, forsyn og angler Krokfiske og redskapstyper Agn...111

6 Kveiteklepp og hytt Fangst av størje, brugde og flatfisk med skutel (harpun) Maskeredskaper Sokn Fiskeméd, skallbøker og kompass Båttradisjonen Båtutstyr Fiskerens klær Båtrye Behandling av fisken Tilbakeblikk fra hamskiftetiden omkring Bibliografi Stikkordregister Museumssignaturer

7 Forord Da jeg var museumsbestyrer ved Steinkjer (Egge) museum, utga jeg seks småskrifter om gjenstandskulturen i det gamle bondesamfunnet. Som professor emeritus har jeg en mannsalder senere funnet tiden inne for å se nærmere på kulturelle aspekter ved sjøfisket og vil fokusere på de redskapene som ble brukt. Selv om en av mine forfedre var en av de aller første rissværinger som deltok i lofotfisket, og forfatteren Johan Bojer var min sambygding, må det innrømmes at mitt erfaringsmessige og faglige utgangspunkt ikke har vært det aller beste. Noe fikk jeg likevel med meg før jeg som fjortenåring ble bykar. Et av mine første minner fra barndommen handler om at jeg var med min far på «drevet» med sildegarn. Jeg har også vært med på å fiske småsei med trøer og andre fiskeslag med snøre, og jeg har lett etter fjæremark og satt line med mere. I det alt vesentlige bygger fremstillingen på det andre har skrevet. Til dels er det vitenskapelige avhandlinger, men mye er også hentet fra topografisk og lokalhistorisk litteratur. Svar på spørrelister fra Ord og sed har gitt konkret kunnskap. Gjenstandskulturen har også et tredimensjonalt aspekt: I et langt tidsperspektiv er de fysiske gjenstandene de viktigste kildene til fangstmetoder og teknologisk utvikling. På et tidlig tidspunkt ble det bestemt at området for undersøkelsen skulle være Trøndelag samt Møre og Romsdal. Dette er fylker med en lang kyst der både hjemmefiske og eksportfiske har vært en viktig del av næringsgrunnlaget i uminnelige tider. Faglig kontakt med museer og enkeltpersoner i begge fylker har vært avgjørende for det endelige resultatet. Besøk til en forord 7

8 rekke museer fra Sunnmøre i sør til Namdalen i nord ga trivelige og utbytterike opplevelser. Det vil føre for langt å navngi alle museumsfolk som jeg har vært i kontakt med, men jeg vil likevel nevne noen. Det er Jarle Sulebust og Terje Tingvold i Møre og Romsdal, som bl.a. har lest gjennom manusutkast. Viktige støttespillere i Trøndelag har vært Johan G. Foss og Tore Krogh Albertsen. Trondheim, Audun Dybdahl 8 Med angel og not

9 Innledning Hensikten med denne boken er å kaste lys over midtnorsk gjenstandskultur innenfor en viktig primærnæring, nemlig fisket. Mye har endret seg på dette feltet i de siste mannsaldrene, og kunnskap om bruk av og benevnelser på mange gjenstander er i ferd med å gå i glemmeboken. Med Midt-Norge menes i denne sammenheng Møre og Romsdal samt Trøndelag. Fremstillingen er konsentrert om disse fylkene, men da kildematerialet er tynt, blir også kilder og skriftlige fremstillinger fra områder lenger sør (f.eks. fra utgravningene i Bergen) og materiale fra Nord-Norge (gårdshauger og boplasser) trukket inn for å fylle ut bildet. Geografien tilsier at fangst og fiske har vært en viktig del av næringsgrunnlaget for befolkningen i Midt-Norge fra tidenes morgen. Men hvordan har menneskene i de ulike tidsaldrene klart å fange fisken og dermed for manges vedkommende sikre sitt livsgrunnlag? Temaet for denne boken er ikke først og fremst fiskeriene og fangstmengdene; hovedvekten er lagt på teknologi og redskapskultur samt de endringene som har funnet sted over tid. Har innovasjonene kommet som en følge av eget erfaringsgrunnlag, eller har de kommet ferdig utviklet fra utlandet? Når det gjelder den aller eldste tiden, må vi med arkeologenes hjelp forsøke å tolke kildene ut fra funn og kontekst. Samtidig må vi huske på at organisk stoff stort sett er tæret bort. Utgravningene i Bergen, Borgund og Trondheim har imidlertid brakt for dagen en god del fiskeredskaper som gir innsyn i middelalderens teknologi. Med middelalderen kommer også et stadig rikere skriftlig kildemateriale i form av lovtekster, sagaer, diplomer (brev) og økonomiske kilder som eksempelvis forteller om avgifter på fiske, fiskeeksport eller forekomsten av laksevarper. De eldste topografiske innledning 9

10 skriftene som tar for seg fiske i Midt-Norge, går tilbake til 1500-tallet, men detaljerte beskrivelser av fiskeredskaper får vi først med Hans Strøms Sunnmørsbeskrivelse og andre presters topografiske fremstillinger fra 1700-tallet. Fra slutten av 1600-tallet kan vi også følge forekomsten av fiskeredskaper (særlig garn og nøter) i skiftematerialet. Naturlig nok blir kildene rikere jo nærmere vår egen tid vi kommer. Det er skrevet en god del om norske fiskerier. Av sentrale arbeider fra de senere årtier kan nevnes bøkene til Nedkvitne (1988) og Solhaug (1976) samt Norges fiskeri- og kysthistorie, som kom i fem store bind i Jon Bojer Godal og flere med ham har skrevet bindsterke verk om ulike typer båter og fartøyer. Redskapskulturen innen fisket har likevel ikke vært blant de mest sentrale temaene i disse verkene. Det foreligger videre en del monografier innen arkeologi og etnologi om fiske- og fangstredskaper, men de fleste fremstillinger har vært relativt snevre i tematikk, tid eller rom. Vi må helt tilbake til O. Nordgaards Træk av fiskeriets utvikling i Norge fra 1908 for å finne en bok som med utgangspunkt i arkeologiske funn trekker paralleller til gjenstandskulturen i nyere tid. Forhåpentligvis vil den foreliggende boken dekke et behov for en samlet fremstilling om fiskemetoder og redskapskultur i sjøfisket fra steinalder til moderne tid. Underveis blir det gjort forsøk på å avdekke endringer i redskapsbruk og, om det er mulig, å finne årsakene til disse. Et interessant spørsmål er hvordan nye redskaper som torskegarn, line og rykk ble mottatt av fiskere flest. Boken har en kronologisk inndeling, der første kapittel tar for seg steinalder og bronsealder, mens andre kapittel følger utviklingen gjennom jernalder og middelalder. Det tredje og siste kapitlet tar for seg utviklingen i tidlig nytid frem mot ca Omkring det sistnevnte sekelskiftet skjedde store endringer i fiskeriene. Driftige møringer ledet an i den teknologiske utviklingen. Større fartøyer med dekk kunne møte fiskeinnsiget ute på havet. Listerbåtene med sneseil fikk sitt gjennombrudd. På slutten av 1800-tallet deltok de første dampskipene i fiskeriene. Forbrenningsmotorer ble installert i fiskefartøyer allerede på 1890-tallet, men det var først etter århundreskiftet man fikk brukbare motorer, noe som medførte en eksplosiv vekst i antall motorbåter. En motorisert fiskeflåte førte naturlig nok til store endringer i anvendt teknologi også når det gjaldt fangstmetoder. Mange fiskerbønder fortsatte imidlertid sitt tradisjonelle hjemmefiske til langt ut på 1900-tallet. 10 Med angel og not

11 Formålet med denne boken er gjennom tekst og bilder å komme så nært inn på redskapskulturen som mulig. Det gjelder ikke bare de ferdige fiskeredskapene som ble senket i sjøen, men også hvordan de ble laget og brukt. Blant det som blir beskrevet, er gjenstander og arbeidsprosesser knyttet til det å binde garn eller å lage forsyn. Vi skal også se på endringer i arbeidsmetoder og ferdige produkter som kom som en følge av tilgang på nye produkter som f.eks. bomullsgarn og glasskuler. Fiskeredskaper kan klassifiseres etter ulike prinsipper. 1 Man kan f.eks. skille mellom passive og aktive redskaper. I det første tilfellet er det fisken som er den aktive part. Den sluker agnet, forviller seg inn i rusa eller går seg fast i garnet. Aktive fiskeredskaper er slike som fanger fisken enten den vil eller ikke (gruppene 1, 5 og 6 nedenfor). Hit hører lyster og nøter av ulike slag. En annen inndeling kan foretas etter virkningsprinsippene. Nedenfor er referert seks ulike hovedprinsipper og de redskapene som er omtalt i boken. Spydprinsippet: Harpun, skutel, kveite- og flyndrepik, lyster. Lokkeprinsippet: Dypsagn, tvihak, hilstikke, dorg, trøe, line, gangvad, stongvad, krokvad, rykk, pilk, teine. Snareprinsippet: Settegarn, drivgarn. Ruseprinsippet: Laksevarp, kilenot, ruse. Innesperringsprinsippet: Landnot, snurpenot. Sileprinsippet: Kastenot som blir dratt til lands, synkenot. De ulike fiskeredskapene blir i det følgende behandlet under de tre kronologiske hovedbolkene. Det er lagt vekt på billedmessig dokumentasjon. Målsettingen har vært at en person som finner en ukjent gjenstand med tilknytning til fiske i jorden eller i et gammelt naust, skal kunne identifisere gjenstanden ved hjelp av et bilde i boken. Når man skal skrive om fiskeredskaper som er brukt i et så vidt stort geografisk område, byr terminologien på store problemer. Ett og samme redskap kan ha helt ulike benevnelser om man forflytter seg fra en bygd til en annen. Jeg har da i størst mulig grad forsøkt å benytte normalbenevnelser. I en del 1 Brobak 1952: 31 ff. innledning 11

12 tilfeller blir det også oppgitt alternative navn og dialektiske varianter. Å gå dypt inn i denne problematikken ville imidlertid ha involvert et forskningsarbeid på nivå med en doktorgrad. Ett forhold er imidlertid viktig å være klar over: De aller fleste menn som deltok i de sesongmessige fiskeriene, var ikke bare fiskere; som regel var jordbruk hovednæringen deres. Fisket foregikk gjerne til tider da det ikke var onner på gårder eller plasser. For kvinnene ble arbeidsbelastningen ekstra stor når mennene var borte på fiske. 12 Med angel og not

13 Fiske og fangst i steinalder og bronsealder De første nordmenn For omtrent år siden dekket et tykt islag hele Skandinavia, Nordsjøbassenget og nordlige deler av Storbritannia og Irland. 2 Vestkysten av Norge ble isfri for år siden, men det gikk relativt lang tid før de første menneskene fant veien til våre trakter. I eldre steinalder var eksistensgrunnlaget basert på jakt, fangst og sanking av ulike typer naturressurser som skjell, muslinger og ville vekster. På kontinentet var kjøtt av reinsdyr en svært viktig ingrediens i kostholdet. Tradisjonelt har det da også blitt hevdet at pionerene som kom til Norge, var jegere som fulgte etter reinen som hadde trukket nordover til nye beitemarker. Omkring år 9500 f.kr. skjedde det en positiv endring i klimaet som gjorde det lettere for folk og dyr å klare seg gjennom den lange vinteren. Golfstrømmen fant veien til våre kyster og varmet opp både hav og land. Det er også fra denne tiden vi finner de første spor av mennesker i Midt-Norge. Da det er funnet levninger av reinsdyr som er flere tusen år eldre enn dette, kan man spørre seg om det virkelig var slik at de første nordmenn var jegere som hadde fulgt etter reinen. I de senere årene er det lansert alternative teorier om den eldste bosetningen her i landet. Noen forskere har hevdet at de første nordmenn kom fra det såkalte Doggerland, et landområde i Nordsjøen som på denne tiden var landfast med kontinentet. 3 Da de enorme isbreene smeltet bort, steg havnivået så 2 Bjerck 2014: Bjerck 2014: 55. fiske og fangst i steinalder og bronsealder 13

14 mye at Doggerland ble liggende under vann. Sporene som jegerfolket på Doggerland har etterlatt seg, tyder likevel ikke på at de baserte sin eksistens på ressurser fra havet. På strandlinjene som oppstod ved at landet etter hvert hevet seg, er det på vestkysten av Skåne påvist en mengde boplasser på det som i eldre steinalder var holmer og skjær. De som bodde her, må ha benyttet seg av båter og hentet mye av maten sin fra sjøen. Kanskje er denne regionen selve arnestedet for utviklingen av nordeuropeiske steinaldermenneskers levevis basert på maritime ressurser. 4 Boplassene her er ikke så mye eldre enn tilsvarende boplasser i Norge. Trolig er det det viktige byttedyret sel som har fått folk til å bryte opp og padle nordover langs kysten på jakt etter selvær, fiskeplasser og skjermede havner og boplasser. Bosetningen spredte seg forbausende fort; i løpet av år kan hele området fra Østfold til Finnmark ha blitt kolonisert. 5 Det viser at folk i steinalderens Norge var i stand til å forflytte seg over store avstander med sine skinnbåter. For folk på kysten var selen en viktig del av eksistensgrunnlaget. Selen ga ikke bare kjøtt til mat; spekket kunne brukes til både lys og varme. Av skinnet ble det laget båter, telt og klær. Ved å skjære skinnet av en sel, som man skreller en appelsin, kunne man få et langt reip. Siden pionerene var avhengige av selen, må vi tro at de i den eldste tiden forflyttet seg relativt ofte, og at beholdningen av personlig utstyr og redskaper begrenset seg til et minimum. Den vitenskapelige utforskningen av steinalderen i Norge går ikke så langt tilbake i tid. I 1909 kom adjunkt Anders Nummedal over to flintstykker med skarpe kanter ved Vollvatnet utenfor Kristiansund. 6 Da han mente at flintbitene var bearbeidet av mennesker, sendte han dem til Oldsaksamlingen, hvor Karl Rygh kunne bekrefte hans antagelser. Nummedal hadde studert kvartærgeologi og ble etter hvert landets fremste ekspert når det gjaldt å lete opp steinalderboplasser og funn fra denne tiden. Det gamle navnet på Kristiansund var Lille-Fosen, og den eldste delen av steinalderen ble derfor kalt Fosnakulturen. I denne perioden var flint det viktigste råmaterialet til økser, flekker og kniver. 4 Bjerck 2014: 58 f. 5 Pettersen 2005: Pettersen 2005: Med angel og not

15 Fiske fra skinnbåt. Illustrasjon av Ragnar Børsheim, Arkikon AS. Når det gjelder de første tre tusen årene av eldre steinalder (ca f.kr.), har nesten alt organisk materiale forsvunnet. 7 Lokaliseringen av boplassene og gjenstandsfunnene viser likevel at fiske og sjøfangst har vært en dominerende del av næringsgrunnlaget. I den eldste tiden ser det ut til at folk holdt sammen i mindre familiegrupper som bodde i telt og forflyttet seg etter hvilke naturressurser som var tilgjengelige. På Vega er det avdekket mer permanente steinalderhus som var gravd ned mellom rullesteinene. Her er det også funnet flere mindre boplasser som er blitt tolket som fremskutte fangststasjoner. Arkeologen Hein Bjerck mener at avhengigheten av sel etter hvert har blitt svekket, og at fisket har fått økt betydning. 8 Dermed kunne det etableres større permanente boplasser med grupper av familier som kunne samarbeide om felles tiltak. Bosetningsmønsteret endret seg ved at folk flyttet fra ytterkysten til fiskerike områder ved fjordmunninger og sund. Det ble etablert mer permanente boplasser ved tidevannsstrømmer med gode fiskemuligheter. Ressursene i de nærliggende områdene ble høstet og brakt til basisboplassene. Dette var gunstigere enn å pakke sammen alle eiendeler og stadig forflytte seg som en mer eller mindre sammenhengende fangstekspedisjon. 9 7 Eldre steinalder regnes å ha vart fra ca f.kr. til 4000 f.kr. 8 Bjerck 2014: 89 ff. 9 Bjerck 2014: 116 f. fiske og fangst i steinalder og bronsealder 15

16 Denne skiferkniven fra yngre steinalder er funnet i Teksdal i Bjugn. Lengde 15,5 cm. De innrissede hvalene indikerer trolig at eieren har hatt et ønske om å fange og flense hval. T2631, Vitenskapsmuseet. Foto: Ole Bjørn Pedersen, NTNU Vitenskapsmuseet. Yngre steinalder eller neolittisk tid er i Norge betegnelser som anvendes om perioden ca f.kr. For moderne mennesker synes det som om den teknologiske utviklingen gikk uendelig sakte i steinalderen, men arkeologene kan peke på noen endringer. Overgangen fra eldre til yngre steinalder kjennetegnes på våre trakter bl.a. ved skifte av råstoff når redskaper skulle lages. Den glassharde flinten ble erstattet av skifer, en bergart som hadde helt andre egenskaper. 10 Både piler, spyd og kniver ble nå laget av skifer. Den geografiske fordelingen av skifergjenstandene viser en sterk konsentrasjon til kysten av Trøndelag. Dette indikerer at maritime ressurser var en avgjørende lokaliseringsfaktor gjennom hele steinalderen. Mye tyder på at folk ble mer bofaste i yngre steinalder, noe som også hang sammen med at jordbruk til en viss grad begynte å gjøre seg gjeldende. Spredningen av stridsøkser og andre gjenstander som knyttes til stridsøkskulturen, indikerer at jordbruket hadde kommet for å bli i Trøndelag fra ca f.kr. Fra da av og inn i bronsealderen øker tallet på gjenstander knyttet til jordbruk betraktelig i Midt-Norge. 11 Vi må likevel bevege oss langt 10 Alsaker 2005: 63 ff. 11 Alsaker 2005: Med angel og not

17 inn i bronsealderen før jordbrukskulturen inntar en dominerende stilling i forhold til fiske- og fangstkulturen. Omkring 1800 f.kr. gikk steinalderen i Norge over i bronsealderen. Det ble importert råstoff eller ferdige gjenstander av bronse til Midt-Norge også, men det er ikke gjort mengder av funn der. Mye av det som er funnet, er prestisjepregede gjenstander som vitner om et mer lagdelt samfunn. Bruksgjenstander ble som tidligere for en stor del laget av organiske materialer og stein. Den langsomme spredningen av jordbrukskulturen skyldtes trolig at folketallet steg sakte. På kysten fortsatte man med fangst og fiske, samtidig som et primitivt jordbruk etter hvert fikk fotfeste. I det primitive feholdet kom nok sauer og geiter før storfeet. Etter hvert fikk man også små åkerlapper med korn. I eldre bronsealder var fangstfolkene trolig fortsatt i flertall. 12 Helleristning i Alta som viser at det ble fisket kveite med snøre fra båt. Reinen ved siden av kveita er også et kjært motiv. Foto: Knut Helskog, Tromsø Museum Universitetsmuseet. 12 Alsaker 2005: 101. fiske og fangst i steinalder og bronsealder 17

18 Til venstre tre fiskekroker og en lyster av bein fra Viste, Randaberg (S6845). Til høyre en fiskekrok av flint fra yngre steinalder, funnet på Klepp i Rogaland. Lengden er 3,3 cm. S3690. Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. Fiskeredskapene Fiskekroker og snører I steinalderen var det aller meste av redskaper til fangst og fiske laget av stein eller organisk materiale som horn, bein, tre og tråd av dyresener eller plantefibre. En del av de gjenstandene vi antar må ha blitt brukt i Norge i steinalderen, har vi ikke bevarte eksemplarer av. Blant disse er nett og fiskesnøre. Helleristninger viser at det ble fisket med snøre fra båt for seks tusen år siden. 13 Fiskekroken har trolig en like lang historie i Norge som menneskene selv. I den eldste tiden ble anglene laget av organisk materiale. Bevaringsforholdene i Midt-Norge er imidlertid ikke de beste for tre, bein eller horn. Det er derfor ikke funnet så mange kroker i vårt område fra forhistorisk tid. Da er funnmaterialet adskillig rikere både i hellere lenger sør og på boplasser i Finnmark. Etter kulturlagene å dømme ble Vistehulen (Svarthola) i Rogaland først tatt i bruk omkring 6000 f.kr. De viktigste innslagene på 13 Bjerck 2014: Med angel og not

19 spiseseddelen var kjøtt av elg, villsvin samt sel og fisk. 14 Ved utgravningen ble det bl.a. funnet fiskekroker av bein (se foto). I Rogaland er det også funnet små angler laget av flint, men i Midt-Norge er det ikke funnet kroker av dette materialet. I 2005 og 2006 ble det gravd ut to boplasshellere i Hardanger, nemlig Sævarhelleren og Olsteinhelleren. 15 Den førstnevnte var i bruk fra 7000 til 6000 f.kr. Den ble avløst av Olsteinhelleren, der det finnes spor etter mennesker fra perioden f.kr. De minutiøse utgravningene har gitt svært verdifulle opplysninger om leveforhold og fangstmetoder i eldre steinalder. I Sævarhelleren var torsk det dominerende fiskeslaget, med sei på en klar andreplass. Det ble også funne bein av lyr, lange, hvitting og hyse, blåstål og berggylt, sjøørret, makrell og sild. Her tilhørte 70 % av beinmaterialet torskefiskene. I den yngre Olsteinhelleren sto torskefiskene for hele 95 % av funnmaterialet, men nå ble det tydeligvis fisket mer sei enn torsk. I den yngste boplassen ble det også funnet flere arter fisk, bl.a. bein av den eldste størjen som er påvist i Norge. I tillegg dukket det opp store mengder skjell og snegler, som kan ha blitt brukt til mat og agn. Det ble funnet et relativt stort antall fiskekroker av dyrebein i begge hellerne, men bare et fåtall var intakte. 16 De fleste krokene var 2 3 cm lange, mens noen få målte opp mot 5 cm. Det er en viss forskjell mellom krokene fra de to hellerne, ettersom krokene i Olsteinhelleren kan sies å ha hatt forløpere til mothaker. 17 I Sævarhelleren er det sammen med fiskeredskapene funnet såkalte blink. Dette er finslipte beinstykker som er ca. 4 cm lange og 2 mm tykke med hull i enden. De kan være brukt som smykker, men det kan også tenkes at de er blitt hengt på fiskesnører for å tiltrekke seg fisk. I denne helleren er det også funnet fiskestikker. Det var slipte beinstikker som var spisset i begge ender. Lengden var ca. 5 cm. Trolig ble snøret festet på midten. Fiskestikkene kan ha blitt tredd inn i en liten fisk eller egnet på annen måte. De satte seg fast i halsen på fisken når det ble dratt i snøret. 14 Lillehammer 1994: 48 f. 15 Bergsvik Bergsvik 2016: Som vist på fotoet av kroker fra Svarthola, ble det boret ut et hull for å lage J-formen på kroken. Hvis man lot det stå tilbake en tapp når selve spissen ble formet, kunne den fungere som en slags mothake. Jf. krok nr. 12 i fig. 10 i Bergsvik 2016: 14. fiske og fangst i steinalder og bronsealder 19

20 Redskaper fra Sævarhelleren. Til venstre fiskestikker av bein (B16233), til høyre såkalte «blink» B Foto: Svein Skare, Universitetsmuseet i Bergen. Harpuner av bein fra steinalderen som er funnet i Olsteinhelleren. B1636, undernr. 140, 142 og 195. Foto: Svein Skare, Universitetsmuseet i Bergen. 20 Med angel og not