7 I hvor stor grad passer Aristoteles beskrivelse av tragedien for Ibsens samfunnsdramaer? (Mønsterbesvarelse)

Transkript

1 7 I hvor stor grad passer Aristoteles beskrivelse av tragedien for Ibsens samfunnsdramaer? (Mønsterbesvarelse) Innledning I denne oppgaven skal jeg se på i hvilken grad Aristoteles beskrivelse av tragedier passer inn i Ibsens samfunnsdramaer. Aristoteles ( f.kr.) var en filosof og forfatter av emner slik som statslære, moralfilosofi, logikk og naturvitenskap (Eide, Kittang og Aarseth, 2007, s. 24). Ett av hans mest kjente verk er Poetikken (Om diktekunsten) (ca. 330 f.kr.) der han beskriver tragedien, dens kjennetegn, virkemidler og mål (Haarberg, Selboe & Aarset, 2007, s. 38). For å kunne besvare oppgaven blir det nødvendig å gå inn på hva Aristoteles sier om tragedien med utgangspunkt i Poetikken. Når man skal skrive om Aristoteles Poetikken er det viktig å understreke at den har vært gjenstand for utallige tolkninger grunnet dens skrivemåte og til tider kryptiske språk (Brockett & Hildy, 2013, s. 34). Når jeg skriver om det Aristoteles sier om tragedien i Poetikken er det med bakgrunn i at andre forfattere har tolket det slik jeg fremstiller det her. Henrik Ibsen ( ) var en norsk dramatiker som skrev 25 stykker (Brockett & Hildy, 2013, s. 372). Man skiller gjerne mellom de nasjonalromantiske og samfunnsdramatiske stykkene hans. I denne oppgaven velger jeg å fokusere spesielt på tre av hans samfunnsdramaer. Disse verkene er Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881) og En folkefiende (1882) (Brockett & Hildy, 2013, s. 372). Når jeg trekker frem eksempler fra disse stykkene er det med Ibsens samlede verker utgitt av Gyldendal som kilde. Jeg vil ikke trekke inn denne som kilde heller gjøre leseren klar over at det er tekstene til Ibsen selv som ligger til grunn for de eksempler jeg trekker frem. Jeg vil sammenligne Ibsens samfunnsdramaer opp mot det Aristoteles sier om tragedien og her bruke eksempler fra de tre overnevnte samfunnsdramaene. Jeg vil i hovedsak fokusere på tematikken i stykkene, karakterene og oppbyggingen i Ibsens stykker mot det Aristoteles skriver om tragedier og her se på likheter og forskjeller. Noe av fokuset vil også ligge på hva målet med å vise dette for publikum muligens kan ha vært med tanke på den tiden og samfunnet stykkene er tilknyttet til. Avgrensning På grunn av oppgavens ordbegrensning velger jeg å kun ha ett overordnet blikk på Ibsens samfunnsdramaer og spesielt fokusere på de tre av hans verk som for meg står frem som nødvendige å trekke frem når man skal skrive om Ibsens samfunnsdramaer. Det må påpekes her at Ibsen skrev hele 12 samfunnsdramaer og at disse strekker seg over en periode som og påvirker de (Nygaard, 1992, s. 174). Ved at jeg velger å kun forholde meg til de tre valgte samfunnsdramaene velger jeg også å ha ett hovedfokus på en viss tid i Ibsens forfatterskap, uten at jeg skal gå nærmere inn på denne tiden. Jeg vil ikke gjengi referat eller sammendrag av stykkene som jeg i oppgaven benevner, heller gi eksempler fra de der det er nødvendig. Jeg velger også å ikke gå innpå scenografiske forskjeller og likheter, samt skuespillerne som spilte tragediene og Ibsens samfunnsdramaer. Kun deler av Aristoteles Poetikken vil bli presentert og jeg velger å trekke frem de delene som jeg ser som nødvendige for besvarelsen av oppgaven.

2 Aristoteles sin tragedie og Ibsens samfunnsdramaer Handling I Poetikken så starter Aristoteles med å si at tragedien er: ( ) en efterligning av en alvorlig, i seg selv avsluttet handling av et visst omfang, i et forskjønnet sprog, forskjønnet på forskjellige måte i efterligningens forskjellige deler, en efterligning av mennesker i handling, ikke en fortellende efterligning, og gjennom frykt og medlidenhet fører den til den renselse som hører slike sinnsstemninger til. (Aristoteles, 1961, s. 25) Aristoteles mente altså at en tragedie var en fremvisning av en handling som allerede har hendt. Handlingen ble videre fremvist ved bruk av språk og sang - alt ettersom hva som skulle fortelles. Gjennom tragediens handling og forløp skulle den skape frykt og medlidenhet blant publikum og slik føre til Katharsis eller renselse som jeg kommer til å benevne det heretter (Aristoteles, s. 25). Frykt og medlidenhet er noe jeg skal komme tilbake til senere. Handlingen, altså sammensetningen av begivenhetene, var det som var viktigst i en tragedie (Aristoteles, s ). Uten begivenhetene ville ikke karakterene oppleve verken lykke eller ulykke. Videre skriver Aristoteles at handlingene ikke skjer for karaktertegningens skyld, men at gjennom handlingen så tilkjennegir også karakterene seg. Man kan tenke at Aristoteles med det også mente at karakterene ble til i handlingen og det var handlingen som kom i første rekke, deretter karakterene og deres tanker og følelser. I Ibsen sine stykker så ser vi noen likheter med det Aristoteles sier. I En folkefiende blir doktor Stockmann tvunget til å forholde seg til at byen reagerer på hans budskap om forgiftet badevann. Stockmann befinner seg i en indre konflikt der han står mellom å gi seg eller kjempe videre, han må forholde seg til det som utfolder seg foran han. Slik ser vi en karakterutvikling i takt med hendelsene som utfolder seg. Samtidig så er det nettopp hendelsene, både de som skjer og har skjedd fra fortiden av, som tvinger karakterene til Ibsen å handle videre. Karakterene i samfunnsdramaene hans må forholde seg til handlingen. Det er handlingen som driver, og ja til tider tvinger, karakterene frem. Nora i Et dukkehjem blir til slutt tvunget til å forholde seg til det faktum at hun i åtte år har løyet for mannen sin vedrørende hvordan de fikk penger til å sende han på sykehus for en viktig operasjon som måtte gjennomføres. Tragedien tar henne igjen. Hele stykket slutter med at Nora drar fra mannen. Det ar altså Noras tidligere handling som nå fører til den videre handlingen som karakterene blir tvunget å forholde seg til. Likevel vil jeg argumentere for at Ibsen i mye større grad gir karakterene en større plass i stykkene sine enn hvordan Aristoteles beskriver karakterenes funksjon i en tragedie. Der Aristoteles sier at karakterene blir til i handlingen vil man kunne si at noen av handlingene blir til etter hvordan karakterene velger å handle i Ibsens stykker. Samtidig blir de jo også påvirket av handlingen. De står mer likeverdige. Det er viktig å understreke at Aristoteles ikke nødvendigvis mente at handlingen fullt ut skapte karakteren, men han ga likevel handlingen størst kreditt for å være det som skapte tragedien. Karakterene hos Aristoteles tragedier er også utsatt for en skjebne, 2

3 det er noe forutbestemt som skal skje, med andre ord en tragedie det er umulig å hindre. Hos Ibsen er det karakterene som drives inn i tragedien som følge av noe de selv har gjort eller andre har gjort mot dem. Karakterene i Ibsens stykker og tragedien som rammer karakterene vil jeg komme nærmere innpå senere. Tematikken og selve tragedien Alle tragediene fra den greske antikken som er bevart, med unntak av Sofokles Perserne (ca 472 f.kr.), baserer seg på myter (Brockett & Hildy, 2013, s. 13). Temaene i tragediene tok utgangspunkt i myter og dramatikerens videre tolkning av den. Det var ikke i dramatikernes oppgave å fremstille hva som har skjedd, men det som mest sannsynlig kunne ha skjedd (Aristoteles, 1961, s. 31). Det handlet om hva som kunne ha hendt etter myten, altså etter hendelsen, og dramatikerne fikk en viss kunstnerisk frihet til å skrive historien slik han ønsket. Ibsen sine stykker tar opp flere av datidens problemområder, slik som ekteskap, religion, politikk og seksualmoralen (Haarberg et al., 2007, s. 399). I Gengangere er alkoholisme, kjønnssykdommer og utroskap blant hovedtemaene. I Et dukkehjem er det ekteskap som gjelder og i En folkefiende er makt og maktmisbruk hovedtemaet. Ibsen tok altså opp temaer som var gjeldende for den tiden han levde i. Med En folkefiende kritiserte han det politiske systemet og fikk folk til å reflektere også etter stykkets slutt. Han ville nå det normale mennesket og det livet de levde. Hos Ibsen kan man snakke om arvesynden og hos Aristoteles skjebnes-synden. Tragedien hos Aristoteles er ofte noe som er forutbestemt. Noe som rammer protagonisten på grunnet av noe som er feil, ikke grunnet hans egne feil. Hos Ibsen er tragedien ofte nært knyttet opp mot arv og miljø. Nora opplever tragedie som følge av de forventningene som settes til henne av samfunnet og mannen hennes. Fru Alvings tragedie ligger i at hun har en sønn som viser seg å være en direkte kopi av hennes avdøde mann som slet med alkohol og utroskap. Doktor Stockmanns tragedie er at menneskene i samfunnet ikke våger å kjempe når deres eget beste står på spill og at han blir stående alene. Men det er ikke arv og miljø som alene styrer Ibsens samfunnsdramaer. Individet i Ibsens samfunnsdramaer befinner seg ofte i indre konflikt mellom plikten ovenfor seg selv og plikten ovenfor samfunnet (Brockett & Hildy, 2013, s. 373). Individet er i direkte konflikt med arv og miljø og er ikke nødvendigvis ett rent produkt av det. Individet er det som fremstår som det viktigste. For å skape frykt og medlidenhet var det viktig at episodene i tragedien foregikk mellom karakterer som var venner eller fiender (Aristoteles, 1961, s. 42). Det var ingen tragedie at en fiende drepte en annen fiende, det skapte ikke medlidenhet fra publikum. Men når en bror dreper sin egen bror ville publikum kunne føle medlidenhet ovenfor karakterene. Likedan er det i Ibsens samfunnsdramaer. Flere av samfunnsdramaene hans tar utgangspunkt i familielivet eller blant nære venner (Nygaard, 1992, s. 168). Det var personlige konflikter og tragedier som rammet de involverte, og gjerne i det lukkete rommet. Med det lukkete rommet peker jeg først og fremst på Ibsens tendens til å sette samfunnsdramaene sine til å foregå i rom som var mer eller mindre innenfor de fire vegger en familie gjerne oppholder seg i. Jeg peker også på det faktum at Ibsen tar opp temaer som gjerne hørte privatlivet til, slik som ekteskap og sykdom, og som foregår i det lukkete rommet. 3

4 Fabel og oppbyggingen Fabelen i tragedien var ytterst viktig for Aristoteles. Med fabelen mente han i denne sammenheng tragediehendelsene og forløpet dem imellom. For at tragedien skulle være fullstendig måtte den ha en begynnelse, en midte og en slutt (Aristoteles, 1961, s. 29). Begynnelse var det som startet stykket og som ikke kom etter noe annet, men som førte videre til midte der noe annet skulle skje. Slutt er det som følger etter noe annet, som avslutter det hele og ingenting følger etter den. Tragediene starter ofte med en prolog som informerer publikum om hendelsene som har skjedd før selve stykket settes i gang på scenen (Brockett & Hildy, 2013, s. 13). Den gir informasjon som gjør det mulig som publikum å sette seg inn i det som skal utspille seg på scenen. Tragedien har fem episoder eller akter, epeisodion, og mellom disse hadde de sekvenser med musikk eller korsang (Stene, 2015, s. 46). Korets rolle var ofte å kommentere eller reflektere rundt det som foregikk i episodene på scenen og de hadde ikke en direkte innflytelse på handlingen, men var fortsatt en del av fiksjonsuniverset (Stene, s.46). Mens Aristoteles snakket om tragedien utfra en 5.aktsmodell opererte Ibsen både med 3.akter og 5.akter. Gengangere og Et dukkehjem er begge delt opp i 3.akter, mens En folkefiende har 5.akter. Mest vanlig for Ibsens samfunnsdramaer er likevel at de er delt opp i 3.akter. Oppbyggingen av samfunnsdramaene er noe annerledes i Ibsens sine samfunnsdramaer enn slik Aristoteles forklarer tragedien. I tragedier fra den greske antikken starter ofte tragedien med en prolog som forklarer situasjonen. Ofte vet publikum noe om tragedien som skal ramme protagonisten. Eller så baserer tragediene seg på en myte som er velkjent for publikumet slik at den ikke trenger noen introduksjon. Slik som i Kong Odipus (ca f.kr.) av Sophocles. Myten om Odipus og forbannelsen som hvilte over han var godt kjent blant publikumet det var skrevet for. Sophocles trengte derfor ikke å vise publikum myten, eller forhistorien, fordi den allerede var godt kjent. Ibsen sine samfunnsdramaer baserer seg ikke på velkjente myter, tragedien er ukjent for publikum i det stykket starter. Man vet ikke hvilken tragedie det er som kommer til å ramme karakterene. Det er likevel fortsatt en likhet til det Aristoteles sier ved at tragedien har allerede skjedd før stykkets start og er noe som følger karakterene ut igjennom stykket. I Ibsens Gengangere avslører enken fru Alving ovenfor pastor Manders at mannen hennes Alving hadde hatt seksuell samleie med deres tidligere stuepike. Som følge av det har Alving fått ett barn utenfor ekteskapet som viser seg å være Regine, deres nåværende stuepike. Tragedien utfolder seg på bakgrunn av noe som har hendt tidligere slik som i Kong Odipus hvor publikum får se tragedien utfolde seg gjennom stykket. Både Ibsen og Sophocles konstruerer ett bilde av hva som har hendt gjennom bruk av den retrospektive teknikken og driver handlingen videre deretter (Nygaard, 1992, s. 172). Ibsens Gengangere har blitt kalt den antikke tragedie, gjenoppstått på moderne jord nettopp grunnet den retrospektive teknikken han tar i bruk (Haarberg et al., 2007, s.400). Den tragedien man viser blir oppdagelsen av fortiden og konsekvensene av fortiden og de valgene som hører til med den. Likevel så distanserer Ibsens samfunnsdramaer seg fra den antikke tragedie ved at den har en åpen slutt, slutten er ikke nødvendigvis endelig. Dette skal jeg komme tilbake til senere når jeg ser på karakterutviklingene i Ibsens samfunnsdrama i lys av Aristoteles fra lykke til ulykke. 4

5 Karakterene For å kunne skape medlidenhet og frykt hos publikum var det viktig at karakterene i tragediene etterstrebet 4 ting. Edelhet, passende, likhet og konsekvens (Aristoteles, 1961, s. 42). Med edelhet mente Aristoteles at karakteren som blir rammet av tragedien skal være edel, av en høyere rang og sådan ha større fallhøyde i tragedien. Ved at en karakter var edel mente han at publikum ville få større medlidenhet med karakteren. Med passende mener han at de karaktertrekk som settes skal passe til karakteren, eksempelvis ved kjønn. Likheten peker på at karakterene skal være gjenkjennbare. Og konsekvens peker på at en karakter skal være konsekvent i sin måte å være på. Det finnes flere eksempler der protagonisten i en tragedie var av høyere rang, slik som de mytiske figurene Ødipus eller Medea og faktiske personer slike som perserkongen Xerxes (Stene, 2015, s. 47). Aristoteles mente at for å få medlidenhet for karakteren burde karakteren være av høyere rang og bli kastet fra lykke til ulykke - vi måtte se hvor galt det kunne gå for karakteren (Aristoteles, 1961, s ). Ulykken, eller tragedien, skulle heller ikke være på grunn av mangler ved karakteren, men grunnet en slags feil som rammet karakteren. Gjennom at karakteren var av høyere rang fikk publikum en slags medlidenhet fordi livet hadde jo gjort karakterene godt hittil og så rammer tragedien dem. Tragedien blir heltens fall. Ibsens karakterer var ikke nødvendigvis av en høyere rang i den forstand som Aristoteles beskriver. Flere av hovedkarakterene i samfunnsdramaene hans var mennesker som tilhørte datidens arbeiderklassen. I Et dukkehjem møter vi Nora som oppdager at hun hele livet har blitt sett på som en gjenstand og velger å forlate mannen Helmer og barna deres for å oppdage verden så hun kan ta avgjørelser på egenhånd (Brockett & Hildy, 2013, s. 372). I motsetning har vi fru. Alving i Gengangere som hele livet sitt opprettholdt sin posisjon som en trofast kone ovenfor mannen sin for så å kun se sin eneste sønn bli gal og alkoholisert (Brockett & Hildy, 2013, s. 372). I begge disse stykkene er protagonisten en kvinnelig skikkelse. Det går noe mot Aristoteles anbefalinger om at man ikke bør bruke en kvinne som hovedrolle. Aristoteles skriver at en kvinne gjerne kan være edel og derfor brukes som protagonist i tragedien, men at det blir vanskeligere å vekke medlidenhet for kvinnen ettersom hun er laverestående og er derfor noe som bør vurderes nøye (Aristoteles, 1961, s. 41). Ibsen hadde kvinnelige hovedroller og skapte medlidenhet for den situasjonen som de befant seg i. Karakterene hans var ikke nødvendigvis edle i den forstand som Aristoteles beskriver, de hadde ikke nødvendigvis lykke i livet sitt ved starten av stykket. Hos Ibsen befinner flere av karakterene seg allerede i en slags ulykke. Fru Alving bor alene med en sønn som hver dag minner henne mer om hennes avdøde ektemann. Første akt i En folkefiende starter med at doktor Stockmann finner ut at vannet er forurenset. Unntaket kan sies å være i Et dukkehjem der en munter Nora i første akt forbereder julefeiring. Likevel så peker det på at Aristoteles definisjon om at en tragedie må gå fra lykke ikke nødvendigvis er gjeldende for Ibsens samfunnsdramaer. Ibsen lar karakterene starte på den måten han selv ønsker i den gitte omstendigheten og situasjonen. Derimot kan man si at Aristoteles beretning om at en tragedie må ende i ulykke kan være gjeldende for Ibsens samfunnsdramaer. Et dukkehjem, Gengangere og En folkefiende ender alle i en mulig tragedie der protagonisten står ovenfor ett vanskelig valg. Samtidig så kan dette diskuteres da flere nok vil argumentere i vår tid 5

6 for blant annet at Noras endelige flukt fra mannen og barna tvert imot var en seier, altså en lykkelig slutt. Likeså doktor Stockmanns avgjørelse om å fortsette å kjempe for rettferdigheten. Slutten til Ibsens samfunnsdramaer er gjenstand for diskusjon og hvorvidt de oppleves som en slutt som ender i ulykke kan oppleves subjektiv. Fellestrekkene for samfunnsdramaene er at slutten ofte er åpen og publikum får ikke vite hva som skjer videre. Aristoteles var opptatt av at karakterene i tragedien skulle være troverdige i sin måte å handle på (Aristoteles, 1961, s. 43). Var ikke karakterene troverdige ville heller ikke publikum få medfølelse for dem. I Ibsens samfunnsdramaer var det også viktig at karakterene var troverdige og realistiske. Dette vises blant annet gjennom sceneanvisningene. Ibsen var veldig nøye med alle sceneanvisninger, hver eneste bevegelse, inngang og utgang hadde en grunntanke bak seg (Brockett & Hildy, 2013, s.373). Dette peker på hvilken rolle det spilte for Ibsen at karakterene hans skulle ha en troverdig væremåte. Samtidig så er sceneanvisningene godt utspekulerte og bringer sin egen mening inn på stykket, uten at jeg skal gå videre inn på dette. Det at Ibsen også valgte normale mennesker i den forstand av ikke kun høyerestående mennesker i samfunnet viser også til ønsket om realistiske karakterer i en realistisk situasjon. Målet og renselse Frykt og medlidenhet hos publikum var som nevnt tidligere viktig for Aristoteles og var det ultimale målet med å sette opp tragediene. Gjennom frykt og medlidenhet skulle det føre til renselse hos publikum. Renselse har vært gjenstand for flere diskusjoner hva gjelder dens opprinnelige betydning. Slik jeg tolker det, etter hva Aristoteles sier i Poetikken, kan renselse i denne sammenheng handle om at publikum får kjenne på sine følelser hva gjelder frykt og medlidenhet. Gjennom tragedien fikk man rustet seg mentalt ved å nettopp erkjenne seg slike følelser som gjerne ikke er de man kjenner mest på. Frykt og medynk er ubehagelige følelser og man føler en slags lettelse når man ikke lenger føler de. En renselse kan også tolkes til ordets originale betydning, at kroppen renses for onde følelser etter at man har opplevd de gjennom å være publikum for tragedien. For Ibsen var nok ikke renselse hovedmålet med stykkene, men å ta ett oppgjør med samfunnet og dets mangler. Ibsen valgte å ikke gi en løsning som bekreftet ideologien, men han lot ideologien være roten til problemet og samtidig slik kritisere den (Brockett & Hildy, 2013, s. 372). Ibsen satt fokus på ekteskapet og dets problemer i forhold til tradisjonelle forventninger. Ibsen snakket også om kjønnssykdommer og lot kvinnen ta en større posisjon i sine stykker enn det de hadde i samfunnet på den tiden. Mange vil si at Ibsen var en kvinnerettsforkjemper nettopp av den grunn at han fremmet sterke kvinnelige personligheter som trosset det samfunnet forventet av dem. Ibsen mente at kunsten måtte få en større plass enn som kun ren underholdning. Den var også der for å skape innsikt, åpne for diskusjoner, bringe nye ideer og tanker på banen (Brockett & Hildy, 2013, s.373). Gjennom karakterene sine viste Ibsen kompleksiteten ved å være menneske. Ibsen lot karakterene sine føle og gjøre det som ikke var forventet av dem. Det provoserte flere og førte til debatt og kritikk. Et dukkehjem møtte flere protester fordi Nora valgte å forlate mannen og barna, noe som førte til at Ibsen selv forandret slutten for å få slutt på debatten og eventuelle forfalskninger grunnet misnøye ved slutten (Haarberg et al., 6

7 2007, s. 400). Det sier mye om hvilke reaksjoner Ibsen skapte med samfunnsdramaene sine, noe som også var målet hans. Tiden For Aristoteles var det viktig at tragediene arbeidet utfra sannsynlighet og at det som utspilte seg fulgte sannsynlighetenes lover (Aristoteles, 1961, s.31). Dette peker på viktigheten av at tragedien skulle være troverdig for tiden. Ibsen hadde ett ideal om at samfunnsdramaene hans skulle uttrykke tiden og det typiske for tiden de befant seg i (Nygaard, 1992, s. 174). Det er ingen hemmelighet at Aristoteles og Ibsen levde og skrev på to vidt forskjellige tider. Mye har hendt mellom Aristoteles nedskriving av Poetikken og Ibsens nedskriving av samfunnsdramaene hans. Ibsen levde på en annen tid der mytene som Aristoteles og antikken forholdt seg til ikke lenger eksisterte på samme måte. Hadde Aristoteles levd på Ibsens tid hadde det vært stor sannsynlighet for at han hadde kalt Ibsens samfunnsdramaer for en tragedie, og dette til tross for at Ibsen selv aldri kalte samfunnsdramaene sine for tragedier. Ibsens samfunnsdramaer oppfyller flere av kravene til Aristoteles og Aristoteles hadde nok også sett annerledes på verden hadde han levd i Ibsens tid. Konklusjon Det er tydelig at det er flere forskjeller mellom Aristoteles beskrivelse av tragedien og Ibsens samfunnsdramaer. Flere av disse forskjellene går på karakterene som det handler om. Der Aristoteles sa at protagonisten burde være edel og en bedre mann enn gjennomsnittet for å kunne skape medlidenhet hos publikum, valgte Ibsen blant annet å ha kvinner som sine hovedkarakterer. Det var heller ikke gitt at disse kvinnene var av høyere rang, slik Aristoteles gjerne pekte på at det burde være i en tragedie. Oppbyggingen, eller fabelen, til Aristoteles beskrivelse av tragedien kan passe inn med Ibsens samfunnsdramaer. Samfunnsdramaene hans følger den klassiske begynnelsen, midte og slutt som Aristoteles beskriver i sin Poetikken. I hvem tragedien foregår mellom finner vi også noen likheter. Aristoteles var opptatt av at tragedien måtte foregå mellom venner eller familie, noe det ofte gjør hos Ibsen. Den retrospektive teknikken er nok den største linjen man kan trekke mellom Ibsen, gresk tragedie fra antikken og Aristoteles. Det var også nettopp denne teknikken som førte til at Ibsens Gengangere ble gjenstand for mange sammenligninger med Sophocles Kong Oidipus. Når Aristoteles skrev at målet med tragedien alltid må være å skape medlidenhet og frykt hos publikum beveger Ibsen seg i en annen retning. For Ibsen var det å skape refleksjon og debatt i samfunnet angående de ideologier som eksisterte det viktigste. Det er vanskelig å konkludere med om Aristoteles sin beskrivelse av tragedien passer inn med Ibsens samfunnsdramaer, da både Aristoteles Poetikken og Ibsens samfunnsdramaer er mer komplekse enn som så. Man kan konkludere med at Aristoteles beskrivelse av tragedier på noen områder passer i stor grad, mens på andre områder i mindre grad. Ibsen springer ut fra en lang teatertradisjon som har vært i konstant utvikling siden antikken og er dermed også ett slags produkt av Aristoteles beskrivelse av tragedier. De er derfor nærliggende, men også langt fra hverandre. 7

8 Litteraturliste Aristoteles. (1961). Poetikk. Oversatt av Sam Ledsaak. Oslo: Johan Grundt Tanum Forlag. Brockett, O., & Hildy, F. (2013). History of the Theatre. Tenth International edition. Harlow: Pearson. Eide, E., Kittang, A., og Aarseth A. (red.). (2007). Klassisk litteraturteori. En antologi. (1.utg.). Oslo: Universitetsforlaget. Haarberg, J., Selboe, T., & Aarset, H. E. (2007). Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen. Oslo: Universitetsforlaget. Ibsen, H. (2006). Ibsens samlede verker. (19.utg.). Oslo: Gyldendal. Nygaard, J. (1992). Teaterets Historie i Europa. Del 2. Oslo: Spillerom. Stene, Ø. (2015). Skuespillerkunsten. Oslo: Universitetsforlaget. 8