Prosjekt Ringråte. Bioforsk Rapport Vol. 5 Nr

Transkript

1 Bioforsk Rapport Vol. 5 Nr Prosjekt Ringråte Rapport om kartlegging og overvåking av lys ringråte i norsk matpotetproduksjon Juliana Irina Spies Perminow 1, Wenche Grønås 2 og Øystein Ruden 2 1 Bioforsk Plantehelse 2 Mattilsynet Sett inn bilde her 20 x 7,5-8 cm

2

3 Hovedkontor Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Tel.: Fax: Bioforsk Plantehelse Høyskoleveien Ås Tel.: Fax: plantehelse@bioforsk.no Tittel/Title: Rapport om kartlegging og overvåking av lys ringråte i norsk matpotetproduksjon Forfatter(e)/Autor(s): Juliana Irina Spies Perminow 1, Wenche Grønås 2 og Øystein Ruden 2 1 Bioforsk Plantehelse; 2 Mattilsynet Dato/Date: Tilgjengelighet/Availability: Prosjekt nr./project No.: Arkiv nr./archive No.: Lukket til Mattilsynet Rapport nr.report No.: ISBN-nr.: Antall sider/number of pages: 80/ Antall vedlegg/number of appendix: Oppdragsgiver/Employer: Mattilsynet Kontaktperson/Contact person: Håkon Petter Brække Stikkord/Keywords: Lys ringråte Potato ring rot Fagområde/Field of work: Plantehelse Plant health Sammendrag: se side 3 Sted/Lokalitet: Ås Ansvarlig leder/responsible leader Prosjektleder/Project leader Guro Brodal Juliana i.s. Perminow

4 Innhold 1. Sammendrag Innledning Metoder Resultater Diskusjon Anbefalinger Referanser vol. 5 nr Side 2

5 1. Sammendrag Lys ringråte på potet, Clavibacter michiganensis subspecies sepedonicus, har vært et problem i norsk potetproduksjon siden første funnet i På grunn av denne karantenesykdommen er det ikke mulig å eksportere poteter fra Norge. Siden 1965 har Norge hatt sitt eget, nasjonale regelverk for bekjempelse av bakterien. Man har i tidligere år (før 1999) flere ganger forsøkt å sanere deler av landet for sykdommen, men man manglet en påvisningsmetode med stor nok sensitivitet og kunne ikke skaffe nok friske settepoteter for utskiftingen. I 1999 startet daværende Statens Landbrukstilsyn opp et 4-årig prosjekt, som skulle gi norske matpoteter bedre plantehelse. I løpet av årene ble forekomsten av lys ringråte i profesjonell potetproduksjon kartlagt i alle landets fylker. Prøveuttak ble foretatt i Landbrukstilsynets ( senere Mattisynets) regi, mens analyser av prøver ble (fra 2000), gjennomført på ringråtelaboratoriet, Planteforsk Plantevernet (senere Bioforsk Plantehelse) med moderne serologiske og molekylære deteksjonsmetoder. Alle dyrkere som fikk påvist sykdommen i sin produksjon fikk pålegg om sanering med fastlagte utryddelsestiltak. Prosjektet ble fulgt opp med en overvåkingsperiode, , hvor alle dyrkere som tidligere hadde fått påvist smitte eller hadde gitt grunn til mistanke om smitte, nye dyrkere og 10% stikkprøver av øvrige dyrkere ble prøvetatt i hvert fylke. I prosjektperioden er det blitt påvist 328 tilfeller av lys ringråte. Hedmark, Nordland, Troms og Trøndelagsfylkene står for flest nye tilfeller av sykdommen. Som spesielt utsatte kommuner i denne perioden kan det nevnes Alvdal, Åsnes og Tynset (Hedmark), Steigen og Meløy (Nordland), Harstad, Balsfjord og Salangen (Troms) og Lierne (Nord-Trøndelag). Andre kommuner derimot har kunnet vise en betraktelig forbedret situasjon. Eksempler: Sør-Odal (Hedmark), Alstahaug (Nordland), Dyrøy (Troms) og Frosta (Nord-Trøndelag). I prosjektperioden har det vært færre gjentatte påvisninger på samme bruk enn i perioden før Fenomenet forekommer oftest i fylkene Hedmark og Troms. Undersøkelsen har vist at ringråtesituasjonen totalt sett har blitt betraktelig bedre i løpet av prosjektperioden ( ), både i forhold til tidligere perioder og når man sammenligner kartleggings- og overvåkingsperioden. Men det finnes fortsatt problemområder, hvor det er funnet relativt mye ringråte, til tross for gjennomførte tiltak i forbindelse med påvisningene. Etter de gode fremskrittene som er gjort, bør tiltakene mot lys ringråte absolutt fortsettes og det anbefales å gjenoppta overvåkingen med spesiell fokus på problemområder. Side 3

6 2. Innledning Lys ringråte på potet biologi Lys ringråte forårsakes av bakterien Clavibacter michiganensis subspecies sepedonicus (Spiekermann and Kotthoff 1914) (Cms), som hører til familien Microbacteriaceae. Cms er gram positiv, obligat aerob, ikke mobil og celleformen kan variere litt fra kokkoid til stavformet (pleomorph). Potet er i praksis eneste vertplante for bakterien, men ved kunstig smitting er det mulig å infisere tomat og eggplante. Skadegjøreren oppformeres i potetplantens ledningsvev og fører til visne planter og råte i knoller. I potetknoller ligger ledningsvevet i en ring noen millimeter under skallet. Ved gjennomskjæring og klemming av sterkt angrepne knoller kan det observeres en smørlignenede bakteriemasse som tyter ut av denne ringen. Etter dette typiske symptom har sykdommen fått sitt navn (Fig. 1+2). I praksis er det ofte slik at bare deler av ringen er angrepet. Knoller kan være infiserte uten at det finnes synlige symptomer. Slike latente infeksjoner kan følge knollene i mange generasjoner og kan bare påvises ved dertil egnede laboratoriemetoder. Fig.: 1- Symptom i knoll (fremskreden) Fig.: 2- Symptom i knoll (tidligere) Latent infisert settemateriale er hovedsmittekilden ved spredning av sykdommen (smitten overføres fra mor- til datterknollene via stolon). Bakterien kan ikke trenge inn gjennom potetskallet med mindre det finnes naturlige åpninger eller sår. Derfor kan alle handlinger Side 4

7 som skader knoller være med på å spre sykdommen. Eksempler er skjæring av knoller før setting, opptak, maskinell sortering og håndtering på lager. I denne sammenhengen er det også viktig å være oppmerksom på at bakterien har relativt god overlevelsesevne (opptil 2 år) på materialer som treverk, metall, gummi og plastikk, spesielt når de riktige klimaforhold er tilstede: lav relativ luftfuktighet og temperaturer under 10 C. Dette er ikke bare av stor viktighet hos den enkelte dyrker, men også ved maskinsamarbeid, lagersamarbeid, sorteringsanlegg, potetpakkerier osv. Smitte kan også overføres via overvintrende knoller (såkalte overliggere).disse kan enten gå i stykker og infisere jordsmonnet rundt dem eller spire og sette nye knoller og på den måten holde på smitten til og med gjennom noen år med vekstskifte. Siden kjemiske midler til bekjempelse av sykdommen ikke er tilgjengelige, er friskt utgangsmateriele, gode hygieniske rutiner hos dyrkerne og strenge utryddelsestiltak ved påvisning de viktigste måter å bekjempe lys ringråte på. Lys ringråte har i tidligere år blitt ansett som en sykdom som primært forekommer i de tempererte områder i verden som USA, Canada, China, Russland og Nordeuropa, men har i nyere tid også spredt seg til varmere regioner, som Hellas (Kreta), Kypros og Spania. Lys ringråte på potet - historikk Sykdommen ble for første gang omtalt i Tyskland i 1906, i 1913 ble det tyske navnet Bakterienringfäule introdusert og den forårsakende bakterien ble beskrevet i 1914 som Corynebacterium sepedonicum. I Norge ble sykdommen for første gang funnet i Troms i 1964, i sorten Gullauge, sykdommen fikk navnet ringbakteriose. Statens Frøkontroll hadde siden 1939 et system for undersøkelse av settepotet, som omfattet sortsrenhet og virussykdommer. I 1966 begynte man også å se etter makrosymptomer av lys ringråte ved gjennomskjæring av knoller. I de følgende år viste en kartlegging av forekomsten i de tre nordligste fylkene stor utbredelse av lys ringråte. Fra 1964 til 1971 ble det gjort 200 funn, derav 153 i Troms. Men også i andre deler av landet (Gudbrandsdalen, Østerdalen, Valdres, Tjøtta, Hedmark) ble sykdommen funnet, oftest i sortene Mandel og Pimpernel. I de sene 1978 ble det satt i gang med systematiske serologiske undersøkelser av statskontrollerte settepoteter. Det ble gjort gjentatte funn, også i klonpartier, og det førte til at det ble satt i gang et meristemprogram for produksjon av sykdomsfrie settepoteter. Omtrent samtidig ble et 15 årig saneringsprosjekt avviklet fordi det ble umulig å få tak i nok friske settepoteter. I det følgende siteres det fra sammendraget til rapporten :"Prosjekt for sanering av settepoteter i Noreg " av Erling Førsund (1979), fordi det gir et fint bilde av hvordan potetproduksjon og bekjempelse av potetsykdommer har utviklet seg i Norge: Side 5

8 "Etter den andre verdenskrig har det foregått en gradvis omlegging av potetproduksjonen i Norge. På 1950-tallet var potet en vanlig kultur på de fleste gårder i aile distrikter, men etter hvert som strukturendringene i sammenheng med mekanisering og rasjonalisering av jordbruket grep om seg, kom kravet om effektivisering av de ulike produksjonene mer og mer i sentrum for den enkelte bonden. Det viste seg at kornproduksjonen var relativt lett å mekanisere ved hjelp av skurtreskeren, og etter hvert som arbeidshjelp ble dyrere og vanskeligere a fa tak i ble løsningen for mange bønder å kutte ut arbeidskrevende produksjoner som grasdyrking, rotvekster og poteter til fordel for økt kornproduksjon. Denne forandringen resulterte særlig i nedgang av potetareal, som fra daa i 1959 gikk ned til daa i 1964 og daa i 1969 og daa i Bak disse tallene står først og fremst en stor nedgang i tallet på bruk som dyrket poteter, men samtidig viste det seg at arealet av potet økte på de brukene som fortsatte med potetdyrking. Disse to tendensene gikk for seg på samme tid og førte til større produksjonseffektivitet. Nye sette- og høstemaskiner satte bøndene i stand til å øke potetarealet til det doble av det som var vanlig på 1950-tallet. Men samtidig ble det stilt større krav til kvaliteten av settepotetmaterialet enn før. Mens man på 1950-tallet slo seg til ro med å kreve at settepotetmaterialet skulle være sortsren, ble det utover tallet stilt krav om et settepotetmateriale som ikke bare var sortsren, men også skulle være mest mulig fritt for sykdommer. I første omgang gjaldt dette for x- og y-virus og stengelråte, men etter hvert som testingsteknikken ble bedre, ble kravet utvidet til flere virus-sykdommer. På 1960-tallet dukket det dessuten opp nye problemer, som potetcystenematoden og lys ringråte. Lys ringråte i potet ble første gang påvist i 1964 i et parti sertifiserte settepoteter fra Troms (sort Gullauge ). Fra 1964 til 1967 ble det samlet inn prøver fra Nordland, Troms og Finnmark. Det ble avdekket omfattende smittespredning. I 1967 ble det påvist smitte hos to dyrkere i Sjåk og i to matpotetpartier fra Vestfold som skulle eksporteres til England. Dette førte til at både England og Syd Afrika innførte importforbud fra Norge ble det påvist smitte i Mandel fra Alvdal, og i 1973 ble det påvist smitte i et settepotetparti av Pimpernell fra Nordland som var blitt solgt til ca 115 dyrkere i Trøndelag og på Sør-Østlandet i perioden 1972 til Man ble etter hvert klar over at disse sykdommene kunne representere en stor fare for potetproduksjonen bade distriktsvis og for hele landet. Det ble stilt spørsmål om hva som kunne gjøres for å unngå at disse to sykdommene gradvis skulle snike seg ut over helle landet. I 1971 tok E. Førsund og S. Telneset opp dette spørsmålet i samarbeid med forskere ved NLH i et prememoria til Landbruksdepartementet. De foreslo at det burde settes i verk mottiltak i form av saneringsprosjekt for settepotetavlen i landet. De foreslo et program der man skulle sanere potetarealet i landet bit for bit. "Definisjon: Med sanering menes en planmessig, distriktsvis utskifting av alle gamle settepoteter med friske settepoteter". Side 6

9 Landbruksdepartementet satte ned et utvalg som skulle vurdere forslaget. Utvalget hadde innstillingen sin ferdig 19. oktober I konklusjonen sin gikk de i store trekk inn for saneringstanken og anbefalte at et saneringsprosjekt skulle settes i gang. Etter dette gikk det over 3 år før Landbruksdepartementet vedtok å sette i gang et saneringsprosjekt i samarbeid mellom Statens Såvareråd og Statens Frøkontroll. I mellomtida hadde klonavlsutvalget under Statens Såvareråd holdt ideen varm og gjennomført enkelte "punktsaneringer" rundt enkelte klondyrkere. Dette hadde gitt gode resultater og ble tatt som tegn på at saneringstanken burde settes ut i livet. I oktober 1975 foreslo Landbruksdepartementet at det burde oppnevnes en prosjektgruppe under Statens Såvareråd og at det under Statens Frøkontroll skulle opprettes en ny avdeling for sanering av settepoteter. I brev av oppnevnte Landbruksdepartementet et saneringsutvalg på 4 medlemmer som skulle ta seg av organiseringa av saneringsprosjektet. Første saneringsdistrikt var Gjesåsen i Åsnes i Hedmark. Dette distriktet ble sanert i våren 1977, det gikk med 115 tonn settepoteter. Neste saneringsdistrikt var Alta, der det i 1978 vart ble brukt 106 tonn settepoteter. I 1979 gikk de opprinnelige planene ut på at man skulle sanere resten av Finnmark. Men på grunn av at det ble funnet lys ringråte i noe av det grunnmaterialet som var tenkt brukt til dette formål, ble det vedtatt å redusere omfanget av saneringen sterkt. Videre ble det av samme grunn vedtatt at arbeidet med saneringen skulle stoppes inntil situasjonen med hensyn til lys ringråte var noe mer avklart og nye, friske partier av de aktuelle sortene var tilgjengelig. Dette regnet man med ville ta 4-5 år. På slutten av I970-tallet ble det påvist smitte i et stort antall partier med sertifiserte settepoteter. Fra 1978 til 1980 ble ca 40% av settepotetene vraket, dvs ca 2000 tonn. Ingen dyrkere fikk erstatning, og de hadde selvsagt store økonomiske tap. Statens planteavlsråd vedtok at Statens Plantevern i samarbeid med Statens Frøkontroll skulle starte oppformering av nytt friskt utgangsmateriale for den sertifiserte settepotetavlen. (Sitat slutt) Dette ble gjennomført, og sykdommen er ikke påvist innen den sertifiserte settepotetavlen siden I dag er arealet som blir nyttet til potetdyrking på om lag daa, daa i Hedmark som viktigste potetfylke, fulgt av Nord-Trøndelag, Oppland og Vestfold med daa hver, resten fordeler seg på fylkene med mindre potetproduksjon. Arealet nyttes av ca 3600 produsenter, som produserer gjennomsnittlig på 40 daa hver. Tallet synker med ca ti stykker per år, da det er en tendens til stadig færre, men større bruk (i 1994 var det produsenter med gjennomsnittlig 14,5 daa hver). Kilde: tall fra 2004, Statistisk Sentralbyrå Side 7

10 Lys ringråte på potet - regelverk Med bakgrunn i den første påvisning i Norge (1964) og kartlegging av forekomsten i de tre nordligste fylkene de påfølgende år, som viste en stor utbredelse av lys ringråte, ble det etablert et nasjonalt regelverk for bekjempelse av sykdommen. Med hjemmel i Plantesjukdomsloven ble det fastsatt "Forskrifter om rådgjerder mot potetringbakteriose (Corynebacterium spedonicum), og " Bestemmelser om omsetning av potetsorten Gullauge", Mindre endringer ble foretatt i forskriftene i 1975 og Statens Plantevern hadde forvaltningsansvaret. Forvaltningsansvaret for sykdommen gikk i 1997 over fra Planteforsk Plantevernet til daværende Statens Landbrukstilsyn. EU har hatt et eget direktiv for bekjempelse av sykdommen siden 1993: " Council Directive 93/85/EEC of 4 October 1993 on the control of potato ringrot"; dette ble etter mangeårig arbeid og ekspertdiskusjoner revidert når det gjelder forvaltningspraksis og analysemetoder til nå gjeldende: " Commission Directive 2006/56/EC of 12 June 2006 amending the Annexes to Council Directive 93/85/EEC on the control of potato ringrot". Siden området plantehelse ikke er en del av EØS-avtalen er Norge ikke direkte bundet til dette direktivet, men har videre utarbeidet sine egne forskrifter og bestemmelser. Matloven, Lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (LOV ) og tilhørende Forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere ( FOR ), krever noe mindre strenge tiltak ved påvisning av lys ringråte enn EU-regelverket. Følgende forvaltningspraksis er gjeldende per i dag: Tiltak som må påregnes ved påvisning av sykdommen ( i medhold av forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere av ): 1.Det er forbudt å spre Clavibacter michiganensis ssp. sepedonicus. 2.Alle poteter som ble produsert på produksjonsstedet (bruksenheten) det aktuelle året anses som smittet. 3.Felter på produksjonsstedet hvor det har vært dyrket poteter, kan ikke benyttes til dyrking av poteter de neste to vekstsesonger. 4.Poteter som har vært produsert på produksjonsstedet, kan ikke benyttes som settepotet. Dersom det fortsatt skal dyrkes potet på produksjonsstedet, skal det kun brukes sertifiserte settepoteter neste vekstsesong. 5.Lagerrom, maskiner, redskaper, tilhengere, kasser og annen emballasje og utstyr som har vært brukt ved potetdyrking, eller som kan ha vært i kontakt med poteter smittet med lys ringråte, skal rengjø res grundig og desinfiseres. 6.Potetplanter som stammer fra overvintrede knoller på feltene som det ble dyrket poteter på, må fjernes og destrueres i de neste to vekstsesonger. 7.All transport av potetene skal foregå på en slik måte at smitte av lys ringråte ikke kan spres. Side 8

11 8.I medhold av pkt 6.1 i vedlegg 4 B i forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere, er all avhending av poteter smittet med lys ringråte forbudt. Mattilsynet kan imidlertid dispensere fra disse bestemmelsene, slik at potetene kan omsettes som industripoteter, matpoteter eller brukes til fôr på eget produksjonssted. Det forutsettes at varemottaker av industripoteter og matpoteter er gjort kjent med at potetene er smittet med lys ringråte. 9.Dersom potetene skal destrueres, skal dette godkjennes av Mattilsynet. 10.Det skal ikke inngås maskinsamarbeid med ikke-smittede bruk i kommende vekstsesong. 11.Dersom det har vært maskinsamarbeid med andre bruksenheter, vil Mattilsynet ut fra en risikovurdering kunne pålegge disse nødvendige tiltak for å bekjempe sykdommen. 12.Bruker/eier plikter å gi opplysninger om maskinsamarbeid, leie av jord og eventuell avhending av settepoteter. Fram til at Mattilsynet ble etablert i 2004 har ansvaret for tilsyn med at de pålagte tiltak gjennomføres vært delegert til lokal kommunal landbruksforvaltning. Kostnadene for den enkelte dyrkeren som får påvist lys ringråte i potet er store, men de blir delvis dekket av en erstatningsordning som trådte i kraft i " Forskrift om erstatning etter offentlig pålegg om restriksjoner i plante- og husdyrproduksjon" (FOR ). Denne dekker utgifter til nytt, sertifisert settepotetmateriale, til arbeidskostnader i forbindelse med rengjøring og desinfeksjon av lager og utstyr og til arbeidstimer i forbindelse med luking av oppspirte, såkalte overliggere i karanteneårene. Forskriften forvaltes av Statens Landbruksforvaltning og omfatter driftsenheter som oppfyller kravene til produksjonstilskuddsordningen, dvs virksomheter med profesjonell potetproduksjon. Den økonomiske skaden sykdommen er årsak til når det gjelder direkte avlingstap er heller moderat under våre klimaforhold, men for eksempel fra USA rapporteres det store tall (Van der Wolf et al 2005). Siden bakterien står oppført som en karanteneskadegjører i Norge og på EPPOs A2-liste, er det imidlertid store administrative og fytosanitære kostnader forbunnet med utbrudd av sykdommen. Det blir anslått at bekjempelsen av lys ringråte i Europa koster ca. 15 millioner EURO hvert år for utryddelsestiltak, erstatninger for dyrkere og tapte eksportmarkeder. Korrekt, samlet tall over hva bekjempelsen har kostet i Norge de siste årene foreligger ikke, men med grunnlag i opplysninger fra Statens Landbruksforvaltning er det i perioden 1999 til 2009 er blitt brukt kr til erstatninger som følge av pålegg ved påvisning av sykdommen. Side 9

12 Hensikten med undersøkelsen Innen matpotetproduksjonen bie det i hele 1970, 80 og 90-tallet kun funnet smitte i partier hvor det ble sendt inn prøver med makrosymptomer fra produsentene til Statens Plantevern (Tab.: 1). Disse ble oppdaget i forbindelse med kvalitetskontrollen til Markedskontoret for poteter, på potetpakkerier og forsøksringer. I de fleste tilfeller var det fra produsenter som hadde problemer med sterk råtning i potetproduksjonen. Det fantes med andre ord på dette tidspunktet ikke noe etablert system for kartlegging og overvåking av sykdommen i matpotet, bare "toppene av isfjellet" ble synlig på mer tilfeldig vis. I I997 utarbeidet Statens Landbrukstilsyn en "Ny strategi for norsk plantehelse". I dette dokumentet ble det presentert planer for et nytt overvåkningsprosjekt for å avdekke utbredelsen av lys ringråte i norsk potetproduksjon. Et mål var også å være føre var i forhold til en eventuell tilnærming til EU- plantehelse regelverk som håndterer lys ringråte strengere enn det er vanlig praksis i Norge. Tiltak som ble framhevet var: "utvikle system for bekjempelse av ringråte, øke innsatsen på bekjempelse av ringråte i matpoteter, sanere hele eller deler av landet for ringråte, utvikle enkelte områder, spesielt med hensyn til ringråte, slik at de tilfredsstiller kravene i EU-regelverket for high grade region for seed potatoes". Samtidig ble det pekt på at dette ville kreve betydelig økonomisk innsats pga økte utgifter til både administrasjon, laboratorietesting og produksjon av tilstrekkelige mengder friskt settepotetmateriale. I tråd med dette startet Landbrukstilsynet i januar 1999 opp et 4-årig prosjekt som skulle gi norske matpoteter bedre plantehelse. Hovedmålet med prosjektet var å etablere en bekjempelsesstrategi for Iys ringråte som gir aksept for å kunne selge poteter til andre europeiske land. Prosjektet ble gjennomført ved at det ble opprettet et laboratorium for prøveopparbeiding på Ånestad gård i Løten (Fig.3) med tre ansatte. Ved hjelp av både egne og innleide inspektører ble potetprøvene tatt ut hos de ulike produsentene og sendt til laboratoriet. Her ble navleendene på potetene tatt ut og sendt videre til Bioforsk Plantehelse for endelig analyse. Laboratoriet ble avviklet i Fra og med 2006 ble arbeidet overført til Kimen såvarelaboratoriet. Det opprinnelige prosjektet var planlagt avviklet i 2002, men kartleggingen ble videreført helt fram til De totale kostnadene til kartleggingen fra 1999 til 2008 er beregnet til ca 32,8 MNOK. Side 10

13 3. Metoder 3.a. Prøvetak og -opparbeiding: Prøvene ble samlet inn fylkesvis av Landbrukstilsynets ( nå Mattilsynets) ansatte. Inspektørene fikk opplæring i uttak av prøver, utfylling av skjemaer og innlegging av opplysninger i dataprogrammet Pi-EDB. Alle potetdyrkere med potetproduksjonsareal > 5 daa skulle testes, det vil i praksis si alle som var registrert i produksjonstilskuddsordningen. En prøve bestod av 200 knoller ( dette antallet gir en akseptabel sikkerhet (P< 0.05) for å detektere en infeksjon >1,5% ), og ble som regel tatt fra lager. Hos hver dyrker ble det tatt en prøve per sort eller per 5 daa potetareal. Settepotetdyrkere ble ikke inkludert i prosjektet siden de allikevel ble prøvetatt i den årlige statskontrollen, men til deres sikkerhet ble potetproduserende naboer undersøkt selv om de hadde mindre enn 5 daa potetareal. Prøvene ble sendt til laboratoriet på Ånestad gård i Løten. Fig.: 3- Ånestad gård på Løten, her var Landbrukstilsynets laboratorium for prøveopparbeiding lokalisert. Foto: Wenche Grønås, MT Side 11

14 Fig.: 4- Utskjæring av potetnavleender på Landbrukstilsynets laboratorium Foto: Wenche Grønås, MT Opparbeiding av prøvene besto i at knollene ble vasket, tørket og at navleenden av hver knoll ble skåret ut (Fig. 5). Navleendene til hver prøve ble samlet i plastpose og sendt til ringråtelaboratoriet på Bioforsk Plantehelse for analyse. Arbeidet som ble utført med potetprøvene ved Kimen Såvarelaboratoriet er beskrevet i deres kvalitetshåndbok. Fig.: 5- Hvordan navleenden skjæres rent og tas ut. Side 12

15 Etter følgende tidsplan ble prøvene samlet inn i prosjektperioden: 1999 Hedmark 2000 Rest Hedmark, Nord-Trøndelag, Oppland, Akershus (Romerike) 2001 Østfold, Buskerud, Rest Akershus, Vestfold, Telemark 2002 Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark Fylke/Antall Driftsenheter Prøver Hedmark Oppland Akershus Østfold Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland 8 12 Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark SUM Tab. 1.: Antall driftsenheter og prøver per fylke prøvetatt i kartleggingsperioden I årene er det blitt gjennomført flere oppfølgingsrunder. I oppfølgingsperioden er det følgende kriterier som lå til grunne for prøveuttak : Potetprøver fra driftsenheter som tidligere har fått påvisning, dyrkere hvor det tidligere har vært mistanke om smitte, nye dyrkere som har begynt med potetproduksjon etter prøvetak i fylket, dyrkere fra og med 3 daa potetareal (fra 2005) og 10% stikkprøver av resten. Side 13

16 Fylke/Antall Driftsenheter Prøver Driftsenheter Prøver Hedmark Oppland Oslo Akershus Østfold Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark SUM Tab. 2.: Antall driftsenheter og prøver per fylke prøvetatt i oppfølgingsperiodene og Ved påvisning av sykdommen ble det sendt brev til dyrker og kommunal landbruksforvaltning med pålegg om sanering. Kommunen har rapportert tilbake til Landbrukstilsynet/Mattilsynet etter at tiltakene har vært gjennomført. Potetprøver fra områder hvor det var en viss risiko for at sykdommen mørk ringråte (Ralstonia solanacearum) kunne bli introdusert via bedrifter som bearbeider importpotet og har utslipp til vassdrag som blir brukt som vannkilde i potetproduksjonen, ble også undersøkt for denne sykdommen innenfor dette prosjektet (Tab.3) Side 14

17 Fylke/Antall Driftsenheter Hedmark 46 Oppland 39 Oslo 0 Akershus 17 Østfold 73 Buskerud 28 Vestfold 25 Telemark 0 Aust-Agder 29 Vest-Agder 73 Rogaland 86 Hordaland 0 Sogn og Fjordane 14 Møre og Romsdal 13 Sør-Trøndelag 13 Nord-Trøndelag 15 Nordland 2 Troms 0 Finnmark 9 SUM 482 Tab.3: Antall driftsenheter per fylke analysert for mørk kringråte i perioden b. Analyse av prøvene IFAS Screeningmetoden som ble brukt i rutinetestingen er IFAS (Indirect Fluorescent Antibody Stain). (Commission Directive 2006/56/EC) Til IFAS har ringråtelaboratoriet rutinemessig brukt et eget polyklonalt serum "Hvit kanin", som ble produsert av Statens Frøkontroll i (Brække, ikke publisert) I de tilfeller hvor IFAS-resultatet er positivt eller mistenkelig ble det i tillegg utført en biotest på eggplanter. Side 15

18 Prøveforberedelse Da navleendene ankom Bioforsk Plantehelse ble de maserert (banket med gummihammer) overført i kolber med steril bufferløsning og satt til risting ved 4ºC natten over (Fig. 6,7 og 8). Fig.: 6- Navleender Fig.: 7- Maserering Fig.: 8- Risting i bufferløsning Bufferløsningen ( med rester av potetvev ) ble filtrert gjennom flere lag steril gas. Filtratet ble sentrifugert og pelletten ble resuspendert. Den resulterende prøveekstrakten ble dryppet ut på spesial-immunofluorescens-objektglass i flere fortynninger. Etter tørking og flambering ble preparatene inkubert med forskjellige spesifikke antistoffer i forskjellige fortynninger. Etter flere trinn med inkubering, vasking og tørking ble preparatene montert, dvs. det ble påført en spesiell monteringsvæske og dekkglass (Fig.9-14) Fig.: 9- Spesialobjektglass Fig.: 10- Utdrypping Fig.: 11- Tørking Fig.: 12- Flambering Fig.: 13- Inkubering Fig.: 14- Vask Side 16

19 Etter en kortere periode (min 10 min.) i kjøleskapet (4ºC) var preparatene ferdig til å undersøkes med UV-mikroskop (forstørrelse ca x) (Fig. 15). Fig.: 15- Avlesning Fig.: 16- Positivt resultat Hvis det var ringråtebakterier tilstede i prøveekstrakten, ble de observert som små kokker/kortstaver med lysegrønn cellevegg (Fig. 16 ). Preparater som inneholdt mange eller noen fluorescerende celler av typisk form, størrelse og fluorescensintensitet ble bedømt som positive eller mistenkelige. Side 17

20 Biotest I begge tilfeller ble den tilhørende prøveekstrakten inokulert (med engangssprøyte og nål) på eggplanter ( Solanum melongena) samme dag (Fig. 18 ). Eggplanten er en nær slektning av potet og er i riktig stadium (tredje ekte blad akkurat foldet ut, ca. 4 uker gammel, Fig.17. ) svært mottagelig for sykdommen. Biotest på eggplanter er en vanlig metode for verifisering av smitte av lys ringråte. ( Commission Directive 2006/56/EC) Fig.: 17- Eggplante i riktig alder Fig.: 18- Inokulering Reaksjonen synes som regel etter dager ved at karakteristiske symptomer, som blekgrønne, gule eller visne flekker dukker opp (Fig.: ). Fig.: 19- Visning av blad Side 18

21 Fig.: 20- Deformering av blad Fig.: 21- Sterk visning og bladdeformasjon Bakteriene (Cms ) ble reisolert fra plantedeler med karakteristiske symptomer ( Fig ). I de feste tilfeller ble det valgt ut deler av bladhovednerven og/eller bladstilk. Plantevevet ble overflatesterilisert (bomullsdott med 70% EtOH) og kuttet i små biter i steril fosfatbuffer. Etter ca 30 min ble den resulterende løsningen strøket ut på på kunstig Side 19

22 medium (YPGA) og skålene ble inkubert ved romtemperatur for opptil 10 dager. Cmsisolater ble ført til renkultur (Fig.23.) ved å plukke typiske kolonier og overføre dem på nytt medium minst to ganger. Fig.: 23- Renkultur av Cms Fig.:24-Visuell bedømmelse av bakteriekulturen Først etter at renkulturen på nytt ble identifisert med immunofluorescensmetoden ( og i noen tifeller PCR) var påvisningen komplett og resultatet ble formidlet til Mattilsynet. Fettsyreanalyse De aller fleste Cms-isolater har i etterkant også blitt identifisert med fettsyreanalyse som en ekstra sikkerhet. Til dette ble bakteriene oppformert under standardiserte betingelser, for Cms: 3 dagers vekst på Nutrient Glukose Agar (NGA) ved 25 C. Fettsyrene, som er hovedbestanddel i bakteriecelleveggen, ble ekstrahert og omdannet til fettsyremetylestere i organisk fase. Disse ble separert med gasskromatografi og et karakteristisk mønster (profil) av fettsyresammensetningen ble registrert. Mønsteret ble deretter sammenlignet med kjente, artsspesifikke mønstre i en stor database (MIDI). Oppbevaring av bakteriekulturer Ferdig identifiserte bakteriekulturer av Cms ble registrert i en egen bakteriedatabase og oppbevart på keramiske kuler (protect) ved -80 C, som en del av Seksjon Plantesykdommers kultursamling. Det finnes en slik referanse kultur for hvert funn av lys ringråte som er gjort i prosjektperioden. Side 20

23 Oppbevaring av referanseprøver Alle prøveekstrakter som det ble påvist lys ringråte i eller hvor det var mistanke om smitte er blitt oppbevart ved -80 C i minst 2 år. Akkreditering av laboratoriet Det som er beskrevet ovenfor om bruk av metoder er gjeldende for prosjektperioden I forbindelse med akkrediteringen av laboratoriet (Fig.25), som ble innvilget av NA våren 2009 ble det foretatt en omfattende revidering av analysene og kvalitetssystemet. (NA = Norsk Akkreditering, det eneste organ i Norge som utfører teknisk akkreditering. Det er en upartisk og uavhengig organisasjon, etablert som forvaltningsorgan under Nærings- og handelsdepartementet) Fig.: 25- Laboratorieansatte og kvalitetsansvarlige gleder seg over innvilget akkreditering Ringråtedirektivet, som inntil da ble betraktet som veiledende dokument (fordi Norge ikke er forpliktet til å oppfylle EU-regelverk) måtte ved denne anledningen implementeres på "punkt og prikke" når det gjelder analysemetoder. Dette fordi akkreditering krever at det blir benyttet godkjente standardmetoder i diagnosearbeidet. Blant annet måtte det utføres en grundig validering av eget serum som brukes til IFAS-testing (valideringsrapport 2009/1, internt dokument i Bioforsk Plantehelses kvalitetssystem), og påvisning ved hjelp av PCR (Fig.26) måtte innføres som andre screeningmetode før biotest. Laboratoriet måtte også bevise at det oppfyller kravene som direktivet setter til deteksjonsgrense for de forsjellige metodene, kartlegge risikoen for at det oppstår feil i de forskjellige trinnene av testingen Side 21

24 og opprette og innarbeide en lang rekke prosedyrer for å sikre kvaliteten av analysene i den daglige driften. Dette betyr at pågående og fremtidig testing utføres i henhold til gjeldende EU-direktiv (2006/56/EC). PCR teknikk PCR (Polymerase Chain Reaction) benyttes for å produsere mange kopier av enkelte deler av DNA. Dertil må DNA foreligge i ren, ekstrahert form. Den doble DNA-tråden denatureres i PCR og splittes i to enkelttråder ved temperaturer omkring C. Dette gjør det mulig å få tilgang til sekvensen som ellers ligger gjemt inne i dobbelttråden. Primere, som er spesifikke for den organismen man ønsker å påvise, tilsettes i reaksjonen og kan binde til ønsket sekvens i DNA,dersom organismen er tilstede i prøven/ekstrakten. Et enzym, Taqpolymerase, kopierer sekvensen, normalt ved 72 C. Deretter denatureres DNA igjen, og dette gjentas ganger for å få ønsket mengde kopier av DNA-fragmentet. PCR foregår i spesielle maskiner som justerer temperaturen automatisk ut fra et forhåndslaget program. Kopieringen av DNA ved PCR skjer eksponentielt. Fra hvert templat oppstår det to kopier, som i sin tur et opphavet til to nye kopier og så videre. Disse kan senere synligjøres ved hjelp av gelelektroforese. Denne påvisningen er "kvalitativ", dvs at man finner ut om organismen var tilstede i prøven eller ikke, uten at man kan si mer enn anslagsvis hvor mange celler det var tilstede per ml prøveekstrakt. Fig.: 26- PCR med spesifikke primere for Cms- ( PCR-produkter øvre rekke) og potet DNA (PCR-produkter nedre rekke) Side 22

25 PCR teknikk til påvisning av lys ringråte har vært utprøvd og implementert på huset fra 1999 og følgende år, blant annet med midler stilt til rådighet av daværende Statens landbrukstilsyn. PCR er en relativ ressurskrevende metode, både når det gjelder forbruksvarer, utstyr og personalets kompetanse. Den ble derfor ikke innlemmet i rutinetestingen før nå. Ringtester Å jobbe innenfor et kvalitetssystem innebærer også å sammenligne seg med andre laboratorier. Siden akkrediteringen i begynnelsen av 2009 har Ringråtelaboratoriet deltatt i to interhasjonale ringtester med tilfredsstillende resultater. FAPAS 1 - lys ringråte- IFAS med estimering av celletall EUPHRESCO 2 - lys og mørk ringråte IFAS med estimering av celletall PCR- kvalitativ PCR- realtime Selektive medier (MTNA/SMSA) 1 FAPAS er organisert under fera (The Food and Environmental research Agency), tidligere CSL (Central Science Laboratory), I York (UK). FAPAS er akkreditert for proficiency testing eller sammenlignende laboratorieprøvinger på en rekke områder. PhytoPAS er den delen av organisasjonen som beskjeftiger seg med påvisning og kvantifisering av plantepatogener (bakterier, sopp, insekter, nematoder og virus). 2 EUPHRESCO (The European Phytosanitary Research Coordination) har etablert et Phytosanitary ERA-Net I 2006, som skal koordinere plantehelserelaterte forskningsprosjekter i EU. Et av prosjektene her var en ILT ( Interlaboratory test), som skulle sammenligne de offisielle metodene i direktivene 2006/56/EC og 2006/63/EC. 30 laboratorier deltok under ledelsen av ILVO (Institute for Agriculture and Fisheries (Belgia). Ansvarlig: Johan Van Vaerenbergh. Side 23

26 4. Resultater Lys ringråte i Norge, påvisninger frem til 1977 Det finnes ikke noe helt korrekt tallgrunnlag for funnene som er gjort i årene ( se Fig. 35, periode merket med*), men fra 1971 ble det årlig rapportert om funn av lys ringråte i Årsmeldingene til Statens Plantevern og tallene som er oppgitt for ovennevnte periode baserer seg på disse. Det er viktig å påpeke i denne sammenhengen at metoden for påvisning av sykdommen på denne tiden kun besto i gjennomskjæring av knoller med visuell undersøkelse for makrosymptomer. Ikke i alle år ble det presentert konkrete tall men for noen år heller tilstandsrapporter: Sykdommen har for øvrig i meldingsåret (1973) fått en sterk spredning i Sør-Norge gjennom omsetning av et angrepet parti statskontrollerte Pimpernel settepoteter fra Nordland fylke. Tallene for denne perioden (merket med*) skulle med andre ord antakelig være atskillig større. I 1977 berettes det for eksempel i ovennevnte årsmelding: Potetringbakteriose er nå funnet i alle landets fylker. Interessant er også å nevne at en del problemkommuner i prosjektperioden ( ) (se Fig. 38) allerede nevnes med funn i disse tidlige rapporteringer: Alvdal, Åsnes (Hedmark), Stjørdal, Levanger (Nord-Trøndelag), Kvæfjord, Dyrøy (Troms), Beiarn, Saltdal (Nordland), Melhus (Sør-Trøndelag). For eksempel rapporteres det i Årsmeldingen til Statens Plantevern 1973/74 om funn av lys ringråte hos 14 av 48 dyrkere av mandelpotet i Alvdal kommune. Lys ringråte i Norge, påvisninger Fra slutten av 1970 tallet ble all settepotet i Norge testet med en nyutviklet serologisk metode i forbindelse med Statskontrollen og det ble avdekket stort smitteomfang i den sertifiserte avlen. For eksempel ble det påvist smitte av lys ringråte i 111 av settepotetprøvene i 1979 (Årsmelding Statens Plantevern). Også innen matpotetproduksjonen bie det i hele 1970, 80 og 90-tallet funnet smitte i partier hvor det ble sendt inn prøver med makrosymptomer fra produsentene til Statens Plantevern (Tab.: 4 ). Disse ble oppdaget i forbindelse med kvalitetskontrollen til Markedskontoret for poteter, på potetpakkerier og forsøksringer. Som det fremgår av Tab.: 4 ble det i dette tidsrommet ( ) årlig påvist gjennomsnittlig 25 nye utbrudd av lys ringråte. I fylkene Hedmark, Nordland, Troms og Nord-Trøndelag var det flest nye tilfeller av sykdommen. Funn er gjort i alle fylker unntatt Hordaland og Møre og Romsdal. Side 24

27 Fylke Sum Akershus Aust-Agder Buskerud Finnmark Hedmark Hordaland 0 Møre og Romsdal 0 Nordland Nord-Trøndelag Oppland Rogaland Sogn og fjordane Sør-Trøndelag Telemark 3 3 Troms Vest-Agder Vestfold Østfold Sum * Tab. : 4- Påvisninger av lys ringråte (rekonstruerte tall, så nær virkeligheten som mulig i dag) * For dette året er tallet for eksempel ufullstendig, Årsmelding Statens Plantevern opplyser om 111 funn i settepotet i 1979

28 Lys ringråte i Norge, påvisninger i prosjektperioden I tråd med en "Ny strategi for norsk plantehelse" gjennomførte Landbrukstilsynet i perioden et kartleggingsprosjekt for lys ringråte som skulle gi norske matpoteter bedre plantehelse. I årene ble det videre gjennomført flere runder med oppfølgingsundersøkelser med spesielt fokus på bruk med tidligere påvisning eller mistanke til smitte, dvs. prøver som det var mistanke til etter IFAS-test, men hvor eggplantetesten ikke bekreftet mistanken ( i seks slike tilfeller har sykdommen blitt påvist i neste prøvetaksrunde). I løpet av prosjektperioden har i overkant av 50 driftsenheter levert prøver som har stått på eggplanter (verifiseringsmetode) mer enn en gang, noe som kan tyde på et smittenivå under deteksjonsgrensen. I tillegg ble det tatt 10 % stikkprøver og alle nye dyrkere ble testet. Totalt har det i denne perioden blitt utført analyser på prøver fra 4249 dyrkere fra hele landet (Fig. 27). Det ble totalt påvist 328 tilfeller av lys ringråte i prosjektperioden. De aller fleste av disse funn representer tilfeller av latent smitte, kun ved et fåtall ( under 50 i prosjektperioden ) av tilfeller ble det under prøveforberedelsen oppdaget mistenkelige symptomer og ekstra knoller ble sent til Bioforsk Plantehelse for undersøkelse i tillegg til potetnavleendene. Det ble ikke påvist mørk ringråte i noen av prøvene som ble undersøkt for denne sykdommen. I overkant av 800 potetprøver har i tillegg til de stikkprøver som er nevnt innledningen under 3.a. blitt undersøkt for sykdommen indirekte. Dette er prøver som har blitt inokulert på eggplanter pga mistanke om smitte av lys ringråte. Hadde det vært smitte av mørk ringråte i noen av disse prøvene ville eggplantene ha vist en klar og rask reaksjon. Målet for prosjektet var å etablere en bekjempelsesstrategi for lys ringråte som skulle gi aksept for å kunne selge poteter til andre europeiske land. I løpet av prosjektperioden ( ) er det blitt bygget opp et velfungerende system for prøvetak, analyse og bekjempelsestiltak. Dette gir et verdifullt grunnlag og er sammen med kontinuerlig overvåking og tilpasninger i forvaltningspraksisen forutsetning for aksept av norske poteter på det europeiske marked.

29 3000 Antall prøver/dyrkere undersøkt i fylkene i prosjektperioden Antall Antall prøver av totalt (blå stolpe) og antall dyrkere av totalt 4249 (rød stolpe) Fig.: 27- Totalt antall prøver analysert for lys ringråte på Bioforsk Plantehelse i prosjektperiden Fylke Sum Akershus Aust-Agder Buskerud Finnmark Hedmark Hordaland Møre og Romsdal Nordland Nord-Trøndelag Oppland Rogaland Sogn og fjordane Sør-Trøndelag Telemark Troms Vest-Agder Vestfold Østfold Sum Tab.: 5- Antall påvisninger av lys ringråte i prosjektperioden Side 27

30 Til tabell 5: Felter som er tomme betyr at det ikke ble testet i det fylket det aktuelle året. 0 i feltet betyr at det ble testet, men uten at det ble påvist smitte. Tallet for 2006 (4påvisninger) kunne lett tolkes som om man fant mindre ringråte etter hvert. Det er imidlertid slik at bare områder med liten utbredelse ble prøvetatt dette året. Som det fremgår av Tab.: 5 ble det i dette tidsrommet ( ) årlig påvist gjennomsnittlig 33 nye utbrudd av lys ringråte. Det er tydelig at det ble gjort flere funn ved systematisk kartlegging, sammenlignet med tidligere periode. Trenden fortsetter, at fylkene Hedmark, Nordland, Troms og Trøndelagsfylkene står for flest nye tilfeller av sykdommen. Hordaland fylke var fri for lys ringråte i denne perioden. I Sogn og Fjordane, Telemark og Vest-Agder har situasjonen bedret seg i og med det ikke ble gjort påvisninger i prosjektperioden. I Møre og Romsdal ble det gjort et funn i prosjektperioden, hvor det ikke hadde vært påvist noe i perioden Side 28

31 Påvisning av lys ringråte i prosjektperioden (grunnlag: prøver) p r o s e n t Påvisning i prosent av prøvene (rød stolpe) og i prosent av dyrkerne (blåstolpe) Fig.: 28- Påvisninger av lys ringråte i perioden i prosent av undersøkte prøver og dyrkere

32 Fig.: 29- Påvisninger av lys ringråte på potet i Norge. Funn i prosent av antall undersøkte driftsenheter

33 Tab.: 5 viser samlet antall påvisninger for både kartleggingsprosjektet ( ) og oppfølgingsrundene ( ), men gir ikke informasjon over prøvegrunnlaget. Fig.: 31 og 32 viser de samme påvisningene men presentert i forhold til hvor mange prøver/dyrkere som ble undersøkt i hvert fylke. Tab.: 5 og Fig.: viser resultatene for kartleggings( )-og oppfølgingsperioden ( ) samlet. Funn av lys ringråte i kartleggingsperioden, (grønn stolpe) og i overvåkingsperiodene, (rød stolpe) og (blå stolpe). Angitt i prosent av undersøkte driftsenheter prosent Fylker Fig.: 30- Funn av lysringråte i kartleggingsperioden, og i overvåkingsperiodene, og i prosent av antall driftsenheter testet Som det fremgår av Fig.30, er resultatet av kartleggingen med tilhørende saneringer en klar forbedring av smittenivået i de fleste fylkene. I første oppfølgingsperioden var det klart færre påvisninger i Hedmark, Nordland, Nord-Trøndlag, Troms og særlig Sør-Trøndelag. I de 4 sistnente fylkene har smittenivået økt igjen i andre oppfølgingsrunde ( ). En liten forverring av tilstanden er å fortegne i fylkene Rogaland, Buskerud og Østfold, områder hvor det er funnet relativ lite smitte totalt sett. I det følgende (Fig ) presenteres resultater for fylkene seperat for å gi et bedre bilde av tilstandsutviklingen i løpet av årene Resultater presenteres bare for de fylkene som det er påvist mest ringråte i (Hedmark, Nordland, Nord-trøndelag og Troms). Her er tallgrunnlaget antall påvisninger per kommune, altså ikke i prosent av dyrkere testet. Bare kommuner med 4 eller flere funn i en av periodene er tatt med. Side 31

34 Påvisninger av lys ringråte i kommunene i Hedmark Antall påvisninger Påvisninger i periodene (grønn stolpe), (rød stolpe) og (blå stolpe) Fig.: 31- Påvisninger av lys ringråte i Hedmark, tilstandsutviklingen synliggjort ved funn i de hardest rammede kommunene i løpet av årene Som det fremgår av Fig. 31 har de fleste kommuner i Hedmark forbedret situasjonen, noen av dem betraktelig, se Sør-Odal og Kongsvinger. I Tynset derimot er det gjort flere funn i perioden enn i perioden I kommunene Åmot, Våler og Hamar ble det gjort funn perioden , men ikke i perioden I Ringsaker kommune var det en del funn i den første perioden, men ikke i kartleggingsfasen av prosjektet ( ). Sykdommen dukket imidlertid opp igjen i overvåkingsfasen ( ). I kommunen Alvdal er det blitt gjort funn i alle tre perioder. Side 32

35 Påvisninger av lys ringråte i kommunene i Nordland Antall påvisninger Påvisninger i periodene (grønn stolpe), (rød stolpe) og (blå stolpe) Fig.: 32- Påvisninger av lys ringråte i Nordland, tilstandsutviklingen synliggjort ved funn i de hardest rammede kommunene i løpet av årene Som det fremgår av Fig. 32 har de fleste kommuner i Nordland forbedret situasjonen og mer enn halvert antall påvisninger, se spesielt Alstahaug kommune. I Steigen og Meløy ble det gjort en rekke påvisninger i perioden , mens det her ikke var funn i perioden før. I kommunen Beiarn er det i siste periode ( ) blitt gjort flere funn igjen, etter at antall funn ikke hadde vært så høy som før i kartleggingsperioden ( ). Side 33

36 Påvisninger av lys ringråte i kommunene i Nord-Trøndelag Antall påvisninger Frosta Stjørdal Levanger Lierne Overhalla Steinkjer Verdal Påvisninger i periodene (grønn stolpe), (rød stolpe) og (blå stolpe) Fig.: 33- Påvisninger av lys ringråte i Nord-Trøndelag, tilstandsutviklingen synliggjort ved funn i de hardest rammede kommunene i løpet av årene Som det fremgår av Fig. 33 har de fleste kommuner i Nord-Trøndelag forbedret situasjonen se spesielt Frosta kommune. Et unntak her er Lierne kommune hvor det ble gjort en rekke påvisninger i perioden , mens det her ikke var funn i perioden før. De 186 funn som er gjort i Nord-Trøndelag fylke i perioden er nesten utelukkende gjort i de ovennevnte kommunene, 91 av dem i Frosta kommune. Side 34

37 Påvisninger av lys ringråte i kommunene i Troms Antall påvisninger Påvisninger i periodene (grønn stolpe), (rød stolpe) og (blå stolpe) Fig.: 34- Påvisninger av lys ringråte i Troms, tilstandsutviklingen synliggjort ved funn i de hardest rammede kommunene i løpet av årene Som det fremgår av Fig. 34, har enkelte kommunner i Troms kunnet forbedre situasjonen, se Lenvik, Dyrøy og Målselv. I noen av de andre kommuner har det blitt funnet atskillig flere tilfeller av lys ringråte i perioden enn perioden , se Balsfjord, Salangen, Sørreisa og Tranøy. Samlet sett viser imidlertid resultatet for Troms fylke at det er mye ringåte-smitte i mange kommuner, men at de fleste viser en positiv tendens (reduksjon) i perioden (unntatt Tromsø). Side 35

38 Lys ringråte i Norge, alle registrerte påvisninger ( ) *Tallene fra presenteres med de forbehold, som allerede er beskrevet innledningsvis i dette kapittel under Lys ringråte i Norge, påvisninger frem til Fig.: 35- Funn av lys ringråte i Norge, antall påvisninger i 3 perioder. (Rød stolpe = periode med flest påvisninger, Blå stolpe = periode med middels mange påvisninger, grønn stolpe = periode med færrest påvisninger Side 36

39 Fig.: 35 Funn av lys ringråte i Norge (antall påvisninger i 3 perioder, periode med flest påvisninger merket rødt) * * * * * * * * * * * * * * * * * * Akershus Aust-Agder Buskerud Finnmark Hedmark Hordaland Møre&Romsdal Nordland Nord-Trøndelag Oppland Rogaland Sogn&Fjordane Sør-Trøndelag Telemark Troms Vest-Agder Vestfold Østfold Fylker