Høringsuttalelse fra Nordisk institutt for sjørett om «Gjennomgang av arbeidsplikt»

Transkript

1 Høringsuttalelse fra Nordisk institutt for sjørett om «Gjennomgang av arbeidsplikt» 1. Saksbehandling Etter sirkulasjonsbehandling av innstillingen fra arbeidsgruppen nedsatt av dekanatet om vitenskapeliges arbeidsplikt og om reglene om godskriving, har Nordisk institutt for sjørett bemerkninger til en del punkter i innstillingen. 2. Noen utgangspunkter Vi hilser initiativet til forenkling av føringen av undervisningsregnskap og til sterkere involvering av instituttene i undervisningsdelen av de vitenskapelige arbeidsoppgaver velkommen. Vi oppfatter enkelte av forslagene i rapporten som positive. Å gå tilbake fra klokketimer til undervisnings- eller katetertimer er en god idé, som vil forenkle timeregningen. At man får godskrevet noe tid for å være ansvarlig faglærer er dessuten en god ide. Vi deler også målsettingen om at andelen undervisning som utføres av ansatte med doktorgrad eller tilsvarende kompetanse bør økes. Samtidig finner vi grunn til å understreke at vi ser det som en styrke at et profesjonsstudium som masterstudiet i rettsvitenskap nyttiggjør seg den ressursen mennesker som arbeider i profesjonen representerer. På side 7 i innstillingen framgår det at fakultetet, med 86 fast ansatte professorer/førsteamanuenser, råder over en arbeidsressurs på klokketimer per semester. 47,5 % av denne er allokert til undervisning og eksamen, noe som utgjør klokketimer per semester. I dette er det såvidt vi kan forstå ikke tatt høyde for forskningsterminer. Er dette riktig, er tallet noe lavere. Fakultetet har gjenopplivet stillingskategorien universitetslektor. Universitetslektorer har en undervisnings- og eksamensplikt på 75 %, og representerer dermed en undervisnings- og eksamensressurs på 635 klokketimer per stilling per semester. Fakultetet har nå tre personer ansatt i slike stillinger, noe som gir en eksamens- og undervisningsrelatert arbeidsressurs for denne gruppen på 4905 klokketimer per semester. Stipendiater på fireårskontrakt har 25 % undervisningsplikt, det vil si 1695 klokketimer over fireårsperioden. Ulike fradrag medfører at denne plikten reelt er 559 klokketimer, noe som gir 69 klokketimer per semester. Ved fakultetet er det 42 stipendiater på fireårskontrakt, noe som gir en eksamens- og undervisningsrelatert arbeidsressurs for denne gruppen på 2898 klokketimer per semester.

2 Fakultetet har også ansatt postdoktorer med undervisningsplikt. Det fremgår av innstillingen side 11 at denne gruppen representerer en eksamens- og undervisningsrelatert arbeidsressurs på 119 klokketimer per semester. Summerer vi dette, ser vi at fakultetet hvert semester synes å råde over klokketimer til eksamens- og undervisningsrelatert arbeidsinnsats fra de vitenskapelig ansatte. Det fremgår av innstillingen side 12 at det samlede innskuddet i undervisningsbanken vår 2016 var klokketimer. På innstillingen side 11 er det gjengitt en tabell. Der fremgår det at fakultetet vårsemesteret 2016 benyttet klokketimer til eksamens- og undervisningsrelatert arbeidsinnsats, og at av disse er klokketimer dekket gjennom bruk av fakultetets ansatte. Legger vi til grunn at dette er noenlunde representativt for fakultetets ressursbruk, innebærer det at av de tilgjengelige klokketimer arbeidsinnsats fra de vitenskapelig ansatte øremerket undervisnings- og eksamensaktiviteter, sitter vi igjen med en ubenyttet rest på klokketimer. Dette innebærer at mer enn halvparten av de klokketimene som er allokert til undervisningsdelen av arbeidsplikten, benyttes til andre aktiviteter enn eksamens- og undervisningsrelatert arbeidsinnsats. Etter vår oppfatning gir dette heller oppfordring til å se nærmere på hvilke aktiviteter som gir uttelling i undervisningsdelen av arbeidsplikten enn å redusere forberedelsesfaktoren for undervisning. 3. Forberedelsesfaktor 3.1 Generelt Arbeidsgruppen har som målsetting at «Forberedelsesfaktor for undervisning og fradrag skal i størst mulig grad begrunnes i den reelle tidsbruken forbundet med arbeidsoppgaven» (s. 5). Det er uklart hva arbeidsgruppen mener med dette. Dersom forberedelsesfaktoren skal gjenspeile reell tidsbruk, fordrer det et timeføringsregime der faktisk tidsbruk skrives ned, og vurderes omtrent slik vi ser andre steder der tidsbruk danner grunnlag for godtgjørelse og annet. Vi tror ikke det er dette arbeidsgruppen sikter til. Etter vårt syn bør forberedelsesfaktoren gi uttrykk for hvor mye forberedelsestid fakultetet forventer at den enkelte ansatte legger i hver undervisningstime, over tid. Fakultetet tilbyr et bredt spekter av undervisningsaktiviteter, innenfor en rekke emner. Disse emnene har som fellesnevner at de idet minste på masterstudiet i rettsvitenskap dreier seg om juridiske fag, men utover dette er store variasjoner, blant annet med hensyn til endringstakt og internasjonale innslag. Ingen vitenskapelig ansatte kan regne med å dekke undervisningsplikten sin gjennom undervisning knyttet til ett emne, eller til emner vedkommende forsker innenfor. Dette medfører ikke bare at man må holde seg ajour 2

3 innenfor flere emner samtidig, men også at det er få direkte synergier mellom forskning og undervisning. Det er heller ingen direkte sammenheng mellom forberedelsestid og undervisningstid. Forberedelsene til undervisning som strekker seg over forholdsvis få undervisningstimer, vil ikke sjelden være større per undervisningstime enn der undervisningstimene er flere. Vi er imidlertid ikke blinde for de forenklingsgevinstene en justering av forberedelsesfaktoren vil gi, og foreslår derfor at forberedelsesfaktoren rundes opp til 4,5 heller enn å justeres ned til Differensiering Det ligger i det som er sagt ovenfor at vi heller ikke ser en differensiering av faktoren avhengig av om det er tale om originalforelesninger eller ikke som heldig. Vi antar at de incentiver til videreutvikling, oppdatering og eventuell nyorientering av forelesninger som ligger i rettsutviklingen generelt, tilbakemelding fra studentene og den faglige stoltheten knyttet til å levere gode forelesninger er incentiver gode nok. De ytterligere incentiver til omarbeiding som måtte i ligge i å få en forelesningsrekke omklassifisert fra annengangs- eller seneregangs forelesning til originalforelesning er ikke åpenbare, heller ikke hvilke kriterier som eventuelt skulle ligge til grunn for en slik omklassifisering. I tillegg kommer at en slik differensieringsordning synes svært vanskelig å administrere. Når det gjelder forberedelsesfaktoren for annen undervisning, vil vi trekke frem momentet nevnt ovenfor. De fleste vil måtte undervise på flere rettsområder samtidig. I mer dialogpreget undervisning har studentene en berettiget forventning om at kurslærer er fortrolig med stoff som også ligger utenfor det lærestoffet kursoppgavene eksplisitt angår. Det samme gjelder annen undervisning som basisgrupper og pbl. Samtidig vil det, som nevnt, være slik at mange lærere vil måtte undervise på rettsområder de ikke forsker i. I slike situasjoner fremstår ikke dagens forberedelsesfaktor som spesielt raus. Rekrutteringserfaringene fra sist man søkte å redusere forberedelsesfaktoren for denne typen undervisning, kan vel heller ikke friste til gjentakelse. De nærmere særtrekkene ved undervisningsformer som TULSA og rettssakskurs er ikke nærmere beskrevet i innstillingen, men etterlater et inntrykk at læreren spiller en svært tilbaketrukket rolle. Kan hende er det rom for å justere forberedelsesfaktoren for slik undervisning. Innstillingen gir imidlertid ikke grunnlag for å ta stilling til dette spørsmålet. Blant de undervisningsformer som det kan diskuteres er underkompensert, er veiledning av masteroppgaver. Veiledning av avhandlingsskrivende er siste mulighet til å sikre at de som uteksamineres fra fakultetet har de kvalifikasjoner og ferdigheter en mastergrad i rettsvitenskap signaliserer at de har. Erfaringer fra så vel veiledning som sensur viser at større innsats enn dagens godskriving tilsier er påkrevet. 3

4 3.3 Hva overskuddet i undervisningsbanken kan indikere I innstillingen antydes det at det store antallet plusstimer i timebanken kan «være en indikator på at uttellingen for undervisning, administrasjon og sensur er for god, eller at undervisningen går ut over forskningen.» Vi deler ikke dette synet. Som det fremgår av avsnitt 3.2 mener vi at godtgjørelsesfaktoren for undervisning i det store og hele treffer godt. Heller ikke uttellingen for sensur er etter vår oppfatning for god, men det kan godt hende at enkelte fradragsposter for administrasjon er det. Den mest nærliggende forklaringen er likevel etter vårt syn at fakultetet er velsignet med (en kjerne av) ansatte som yter langt mer enn stillingsbeskrivelsen til den enkelte indikerer og arbeidstiden strengt tatt tilsier og tillater. Uten å sammenholde den enkeltes konto i undervisningsbanken med hans eller hennes forskningsinnsats, er det ikke mulig å uttale seg meningsfullt om en eventuell korrelasjon mellom høy undervisningsinnsats og lav forskningsinnsats. Eller omvendt. Det er grunn til å anta at det er store individuelle forskjeller. Gruppens antakelser synes dessuten basert på at fakultetets vitenskapelige ansatte ikke arbeider mer enn 1695 timer i året. Arbeidsgruppen er slik sammensatt at den vet bedre. Etter vårt syn er den mest nærliggende forklaringen på antallet plusstimer i undervisningsbanken at vitenskapelige har blitt frikjøpt eller på annen måte blitt fritatt fra sine undervisningsforpliktelser. Det bemanningsbehovet dette har skapt er dels fylt opp ved at andre vitenskapelig ansatte har undervist mer enn arbeidsplikten tilsier, og antakelig også ved at frikjøpte likevel har undervist. Slikt blir det plusstimer av. Etter vårt syn bør lærere som er frikjøpt, men som likevel underviser, ikke godskrives ytterligere for dette. Det samme gjelder der lærere har forskningstermin, men likevel påtar seg undervisning. 3.4 Særlig om forslagene knyttet til stipendiatenes undervisning I innstillingen fremheves det at det er viktig å ha et attraktivt tilbud for kvalifiserte jurister som ønsker å ta en doktorgrad. Gruppens første forslag er likevel at standardfradraget for stipendiater reduseres fra 142 til 42 klokketimer per semester, og selv om forberedelsesfaktoren foreslås økt til 10, medfører forslaget at «antall undervisningstimer for stipendiater vil øke noe», (side 21). Økningen vil være på 24 undervisningstimer i løpet av en fireårskontrakt, det vil si tre undervisningstimer i semesteret, beroende på forberedelsesfaktoren. Vi setter spørsmålstegn ved om dette er klokt. Den sentrale målsettingen må være at forholdene legges til rette for at stipendiatene leverer avhandlingene sine innenfor fristen, og at avhandlingene holder et nivå som ikke nødvendiggjør ekstrarunder. En økning i antallet timer stipendiatene skal befinne seg i klasserommet, synes ikke å være et skritt i riktig retning. 4

5 Et praktisk problem er videre at det kan være særlig problematisk for stipendiater med begrensede undervisningsmuligheter, for eksempel utenlandske stipendiater som ikke kan undervise i norsk rett, å få tilstrekkelig undervisningstid til å oppfylle plikten. Gjeldende system, hvor fireårskontrakter med undervisningsplikt er hovedregelen, bør ikke endres. Undervisningsferdigheter er verdifull kompetanse både i og utenfor akademia. Ph.d.-utdanningen vil derfor miste en viktig komponent dersom alle ansettes i treårsstillinger. Undervisningsplikten for stipendiater gir dessuten mulighet til å spre undervisningen ut over lang tid, noe som kan være en fordel både for kvaliteten i undervisningsmaterialet og for fleksibiliteten i forskningen. I og med at stipendiater i treårsstillinger kan få utvidet kontrakten hvis de tar på seg undervisning, er ikke dagens ordning med tre- og fireårsstillinger nødvendigvis urettferdig. I den utstrekning det er begrenset med undervisningsmuligheter for utenlandske stipendiater, kan dette avhjelpes ved å innføre mer engelskspråklig undervisning. Til slutt vil vi peke på at enhver endring av godskrivingsreglene burde gjennomføres ex nunc, altså uten virkning for stipendiater som er tilsatt ved fakultetet når endringene innføres. Godskrivingsreglene er et sentralt og kritisk element av stipendiatenes arbeidsplikt. En så viktig del av arbeidsforholdet bør ikke kunne endres ensidig etter at arbeidsavtale er inngått. 4. Økonomisk kompensasjon for arbeidsoppgaver som kommer i tillegg til de ordinære Vi støtter forslaget om at det kan gis økonomisk kompensasjon for arbeidsoppgaver som kommer i tillegg til de ordinære istedenfor at det gis fradrag i undervisningsdelen av arbeidsplikten. Grunnen til dette er at dersom slike oppgaver kompenseres ved fradrag, er det i realiteten studentene som betaler prisen for at fakultetet ser seg tjent med å pålegge tilleggsoppgaver. Dette mener vi er prinsipielt uheldig. Instituttets synspunkt er basert på en forutsetning at det er bedre for studentene at vitenskapelig ansatte utfører eksamens- og undervisningsrelatert arbeidsinnsats enn at innlærte timelærere gjør det. Denne forutsetningen slår ikke alltid til, men vi legger den likevel til grunn. Flere på instituttet mener imidlertid at det bør være valgfritt om man vil ha økonomisk kompensasjon eller fradrag. Der de ekstraoppgaver det er på tale å pålegge utelukkende er eksamens- eller undervisningsrelaterte, kan det likevel være mer nærliggende å kompensere gjennom kravet til eksamens- og undervisningsrelatert arbeidsinnsats. 5

6 5. Fradragsposter I Kapittel 9 drøftes ulike fradragsposter. Vi ser det som positivt at fradragspostene vurderes, og minner om at vårt hovedsynspunkt er at fradragspostene bør ha tilknytning til eksamens- og undervisningsrelaterte oppgaver. For så vidt gjelder fradrag for filming av forelesninger, har vi merket oss at det skilles mellom filming av forelesninger som likevel holdes, dvs at det gjøres opptak av bilde i tillegg til lyd når forelesningen holdes i auditoriet, og unike filmopptak, der opptaket skjer i studio, uten studenter til stede. Dette mener vi er en fornuftig sondring, og vi er enige i at det ikke bør gis ekstra uttelling for at en forelesning som likevel holdes, også filmes. Der det gjøres opptak i studio, legger forslaget opp til at det skal søkes særskilt for å få fradrag for arbeidet forbundet med å utarbeide slik undervisning. Etter vår oppfatning er det en lite heldig løsning. Den vil generere administrasjonskostnader både på lærerens og administrasjonens hånd, og vil dermed også virke som et disincentiv. Etter vår oppfatning vil en bedre løsning være å sette en sats, som eventuelt kan justeres dersom erfaringene tilsier det. Vi er også enige at filming i studio bør gi uttelling i undervisningsregnskapet, men at det synes tidlig å bestemme en sats for dette nå. I-leder bør ha begrenset spillerom til å gi godskrivning/fradrag. En annen løsning kan bli en kime til konflikter og risiko for forskjellsbehandling, og skape mye administrasjon. 6. Uttak fra undervisningsbanken Det bør bli lettere å ta ut timer fra undervisningsbanken, uten at det er nødvendig med noen form for godkjennelse. Dette kan hver enkelt styre best selv, og det bør også være motsatsen til at man av og til påtar seg mer undervisning at man står fritt til å ta det ut i mer forskningstid senere semestre. 7. Undervisningsledelse Forslagene om styrket undervisningsledelse kan vi i hovedsak slutte oss til. Vi er imidlertid usikre på hvor fornuftig det er at i-lederne skal ha overordnet ansvar for undervisning. Dette kan skape mye unødvendig administrasjon. Det er for enkelt å si at IfP og NIFS underviser på 1. og 3. studieår og IOR og SMR på 2. og 4. studieår. I så fall burde man også se på instituttstrukturen. 6