Siste års rettspraksis Riisas ansvarsseminar Jørgen Svartebekk

Transkript

1 Siste års rettspraksis Riisas ansvarsseminar 2018 Jørgen Svartebekk

2 HR Moské 2

3 Hva saken gjelder Saken gjelder regresskrav etter forsikringsutbetaling for påførte setningsskader på nabobygg i forbindelse med oppføring av en moské. Under byggingen av moskéen oppstod setningsskader på nabobygg. Problemstillingen Saken reiser spørsmål om forsikringsselskapet har regressrett etter skadeerstatningsloven 4-2 nr. 1 bokstav b. Regressretten beror på om Tawfiiq kulturhus må anses for å drive «ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet». (Videre er det tvist om vilkårene for erstatning er oppfylt, herunder om det foreligger ansvarsgrunnlag etter naboloven og om forsikringsselskapet kan kreve erstattet påførte kostnader ved refundamentering av ett av nabobyggene.) 3

4 Lovteksten 4-2. (skadevolderens stilling når skaden er dekket ved forsikring) 1. I det omfanget det er på det rene at en skade kan kreves dekket av forsikring for tingskade eller annen formuesskade, kan den skadelidte bare gjøre gjeldende sitt erstatningskrav mot den ansvarlige skadevolder dersom skaden er voldt: a) ved forsett eller grov uaktsomhet av den ansvarlige selv, eller b) i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet. 4

5 Lovdatas sammendrag En stiftelse som var eiet av et trossamfunn, foresto bygging av en moské. Under byggingen oppsto setningsskader på to naboeiendommer. Forsikringsselskapet som hadde dekket utbedringskostnadene etter setningsskadene, fremsatte regresskrav overfor stiftelsen. Høyesterett kom i motsetning til lagmannsrettens flertall til at stiftelsen måtte likestilles med ervervsvirksomhet, jf. skadeserstatningsloven 4-2 første ledd bokstav b. Det ble vist til at stiftelsen hadde en betydelig økonomisk aktivitet, til at bygningen som stiftelsen eier og driver, brukes av et trossamfunn med relativt bredt nedslagsfelt og mange medlemmer, og til at stiftelsen hadde hatt profesjonell bistand ved byggearbeidene og ved driften av stiftelsen. Forsikringsselskapets regresskrav overfor stiftelsen, jf. skadeserstatningsloven 4-3, var derfor i behold. 5

6 Høyesteretts merknader 61) Det er likevel grunnlag for noen generelle slutninger fra gjennomgangen av forarbeidene. (62) Grensen skal etter dagens lov som i den tidligere forsikringsavtaleloven 25 trekkes ut fra virksomhetstypen. Om virksomheten er risikofylt er ikke avgjørende. Det er videre på det rene at det er et viktig moment i grensedragningen om virksomheten har økonomisk betydning. Men det kreves ikke nødvendigvis at fortjeneste oppnås, eller er virksomhetens siktemål. 63) Det er videre klart at lovgiveren ønsket at grensen for regressretten trekkes likt for produktansvar og erstatningsansvar for øvrig. Det innebærer at også uttalelsene i forarbeidene til produktansvarsloven er relevante. 6

7 72) Av generelle utgangspunkter fremhever jeg tre overordnede forhold: Det er unntak fra regressadgangen som krever hjemmel. Forarbeidene forutsetter at uttrykket «ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet» skal dekke et meget vidt område. Etter ordlyden og forarbeidene er det virksomhetens art som er avgjørende, ikke hvilken aktivitet den skadevoldende handling springer ut av. (73) Det er videre på det rene at regressadgangen er avskåret dersom aktiviteten har preg av å være en ren hobby eller et fritidsgjøremål av begrenset omfang, forutsatt at siktemålet ikke er fortjeneste. (74) At en organisasjon har et ideelt formål er ikke avgjørende. Har den økonomiske aktiviteten et visst omfang og intensitet kan virksomheten anses likestilt med en ervervsvirksomhet. Hvor den nedre grense her går for eksempel når det gjelder lag og foreninger innenfor idrett og kultur har jeg ikke foranledning til å ta stilling til i denne saken. 7

8 HR A Aksept av risko 8

9 Sakens faktum A red søndag 20. september 2009 den 19 år gamle valaken «Faxe» i galopp da hesten brått «bukket» og A ble kastet av. Hun pådro seg brudd i nakke-, brystog ryggvirvler, og er i en spesialisterklæring vurdert til å være 21 prosent medisinsk invalid. A er i dag 50 prosent ufør og arbeider 50 prosent som fostermor. Ved «bukking» forstås normalt at bakparten på hesten er høyere enn manken. Det finnes en rekke varianter bl.a. avhengig av hvordan hesten samtidig vrir seg. 9

10 hesten samtidig vrir seg. 10

11 FinKN Gjensidiges avslag ble brakt inn for Finansklagenemnda 24. mars 2014, som avga uttalelse 11. mai Nemndas flertall (6-1) kom til at det ikke forelå aksept av risiko og at Gjensidige derfor var ansvarlig. Fra nemndas uttalelse i saken (sak FinKN ) siteres: I nemndspraksis har man lagt til grunn at begrensninger i det objektive ansvaret kan komme til anvendelse hvis skadelidte bevisst gir seg inn på særlig farefylt virksomhet, jf. FSN 5488 og FinKN , men at det ikke er plass til slike synspunkter innenfor ordinær rideskolevirksomhet. I ble aksept av risiko avvist i forhold til en «snill» hest som stupte fremover og bråstoppet, slik at hestens adferd var uventet. I denne saken dreier det seg om en hest som «bukker», som etter det opplyste er innenfor ordinær adferd for en hest. Flertallet mener imidlertid under tvil det avgjørende må være at ordinær rideskolevirksomhet ikke representerer en slik særlig risiko at det er plass til aksept av risiko tankegang. Det er vanskelig å vurdere om adferden til en hest ligger innenfor eller utenfor det påregnelige. Ved ordinær rideskolevirksomhet må man regne med å falle av hesten, men det er lite naturlig å si at man aksepterer risikoen for en alvorlig personskade i en slik situasjon. 11

12 Tingretten Vedrørende den ulovfestede læren om aksept av risiko la tingretten følgende til grunn: Det er derfor fortsatt et gjeldende rettsprinsipp - som også gjelder ved skade påført av dyr - at en skadelidt som i egeninteresse og frivillig etter et informert bevisst valg innlater seg på en risikofylt virksomhet, selv kan måtte ta de økonomiske konsekvensene når de risiki som ordinært og typisk er knyttet til virksomheten, manifesterer seg. Skadelidte må som utgangspunkt anses for å ha akseptert den normale risiko som deltakelse i idrett og andre fritidsaktiviteter innebærer, men ikke upåregnelige og ekstraordinære risikomomenter. Tingretten uttalte at saken var et grensetilfelle, særlig fordi det kan være vanskelig å avgjøre om en hests utfall er innenfor det påregnelige eller ikke. Tingretten uttalte side 9: Retten ser Faxes hang til bukking, slik den er beskrevet av hestens eier, som et særlig faremoment. I et slikt tilfelle må det etter rettens syn også utvises varsomhet med å anse at A har akseptert den risiko som fulgte med å ri på Faxe. Uten informasjon om dette særlige faremomentet, kan A ikke sies å ha gitt en informert aksept av risikoen ved å ri Faxe. Retten finner - under en viss tvil - at risikoen for utfall i form av bukking på den beskrevne måten, fremsto for A som ekstraordinær og upåregnelig. 12

13 Lagmannsretten Ansvarsgrunnlag Det er enighet mellom partene om at B var eier av «Faxe» på ulykkestidspunktet og at hun derfor i medhold av skadeerstatningsloven 1-5 nr. 1 som et utgangspunkt har objektivt ansvar for enhver personskade forårsaket av hesten. Det er videre på det rene B på det aktuelle tidspunktet hadde en ansvarsforsikring i Gjensidige som dekker hennes eventuelle ansvar overfor A. 13

14 Aksept av risiko I en sivil tvist som den foreliggende må retten legge til grunn det faktum som etter den samlede bevisførsel framstår som mest sannsynlig. Lagmannsretten finner derfor - i motsetning til Finansklagenemnda - ikke å kunne legge til grunn at ulykken skjedde innenfor «ordinær rideskolevirksomhet». A var ikke elev ved Bs rideskole, men en erfaren rytter som leide en hest ved hestesenteret for privat ridning sammen med to andre. B hadde derfor ikke det samme ansvar for henne som hun ville hatt om A var deltaker på et kurs eller annet som rideskoleelev. Synspunktet om at det innenfor rideskolevirksomhet ikke bør være plass for en «aksept av risiko»-tankegang, treffer derfor ikke på det aktuelle tilfellet. 14

15 Lagmannsretten finner videre - i motsetning til tingretten - ikke bevismessig grunnlag for å legge til grunn at hesten «Faxe» representerte noen større fare for bukking enn den ordinære risikoen som alltid foreligger. Tingretten la til grunn «at Faxe i noen tid før uhellet hadde vist en spesiell adferd, ved at hesten bukket på en spesiell måte» og at dette var kjent for ridesenteret. Det framgår videre av tingrettens dom at B under hovedforhandlingen skal ha forklart at måten hesten bukket på ble en «greie» på ridesenteret - og den spesielle bukkingen ble kalt «å ta en Faxe». B anslo at «Faxe» i årene 2007 til 2009 kunne ha bukket av ryttere til sammen ca fem ganger og at dette ikke var mer enn andre hester. 15

16 Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at «Faxe» ikke representerte noen større risiko enn en normal hest. At også en normal hest kan bukke med den følge at rytteren kan bli kastet av, var noe A med sin hesteerfaring var vel kjent med. Hun utsatte seg frivillig for denne risikoen. Ved å sette seg på hesten og overta ansvaret for denne på en ridetur uten tilsyn fra hestesenteret, lå det implisitt en aksept av den normale risikoen for å bli kastet av hesten. De skadene som påregnelig kan oppstå når man bli kastet av en hest vil variere fra kun blåmerker til skader med dødelig utgang. 16

17 Høyesterett (34) Hvorvidt ansvaret etter 1-5 nr. 1 kan falle bort fordi skadelidte må anses å ha akseptert risikoen, beror på en tolkning av lovbestemmelsen. Bestemmelsen selv inneholder ikke noe forbehold for dette. Spørsmålet blir da hvilket lys rettspraksis, forarbeidsuttalelser og mer allmenne erstatningsrettslige prinsipper som åpner for aksept av risiko som bortfallsgrunn, kan kaste lys over spørsmålet. 17

18 (35) Klarest kommer dette til uttrykk i Rt , som også gjaldt en rideulykke: En fjortenårig jente som i et par års tid frivillig hadde hjulpet til i en stall, falt av en hingst som slo seg vrang i følge med en annen hingst. Hun fikk varig skade i den ene underarmen. Her heter det på side 1277: «... Dette [det vil si unntaket for skader som skadelidte selv hadde forårsaket] innebærer at ikke bare en forsettlig, men også en uaktsom medvirkning fra skadelidtes side medfører at det objektive ansvar helt bortfaller. Det følger videre av rettspraksis at det objektive ansvar også vil bortfalle i tilfelle hvor skadelidte må anses for å ha akseptert risikoen, jfr. Rt » (42) Av dette må man kunne slutte at det nokså allment har vært lagt til grunn i rettspraksis, både ved skade voldt av dyr og ellers, at aksept av risiko fra skadelidtes side kan føre til at skadevolder ikke er ansvarlig. 18

19 (48) A kan altså ikke gis medhold i sin prinsipale anførsel om at det ikke er plass for synspunktet aksept av risiko ved anvendelsen av skadeserstatningsloven 1-5 nr. 1. Det neste spørsmålet blir da hvordan dette synspunktet skal anvendes ved personskader voldt av dyr. (50) Et vesentlig hensyn, som har et videre nedslagsfelt enn bare objektivt ansvar for dyr, er da etter mitt syn forholdet til medvirkningsregelen i 5-1. Mens aksept av risiko fører til at det ikke foreligger erstatningsansvar overhodet, fører medvirkning ikke nødvendigvis til bortfall. Det beror på en vurdering i det enkelte tilfellet om medvirkningen skal føre til bortfall eller nedsettelse av erstatningen, eller ikke få følger. Som jeg har vært inne på, er grensen mellom medvirkning og aksept av risiko ikke skarp aksept av en åpenbar risiko er til dels blitt betraktet som en form for medvirkning. Det tilsier etter min mening stor tilbakeholdenhet med å godta aksept av risiko som bortfallsgrunn ved siden av 5-1. Det kan altså langt fra være slik at dersom man kjenner til risikoen og skadepotensialet, har man dermed også akseptert enhver skade som aktiviteten kan føre til, uten hensyn til hvor liten risikoen er for denne skaden. Det gir ikke god sammenheng med

20 (56) Vurderingen av om det foreligger aksept av risiko, må som påpekt bygge på en helhetsvurdering. De forventninger skadelidte med rimelighet kan stille til aktiviteten, må da stå sentralt. I denne sammenheng har det etter mitt syn betydning at ridesentre driver kommersiell virksomhet. Den tradisjonelle tanken bak objektivt erstatningsansvar, nemlig at den som har økonomisk nytte av en virksomhet som innebærer risiko, også er nærmest til å betale for risikoen, gjør seg dermed gjeldende. Rett nok er det i denne saken kundenes risiko det er tale om, ikke om tilfeldige tredjepersoner. For ridesentre er det likevel slik at personskader fremstår som en påregnelig og typisk følge av virksomhet som drives i egen interesse. Dette skiller rideskolevirksomhet fra en hesteeier som låner ut en hest som en vennetjeneste, der det må være større rom for synspunktet aksept av risiko dersom rytteren skulle bli utsatt for en skade. 20

21 (57) Dette leder meg frem til følgende: (58) Det er ingen garanti mot at også en søndagstur på en rolig rideskolehest, slik det er tale om her, kan ende i en ulykke, i verste fall til og med dødsulykke. Selv om alle som har noe erfaring med hester må vite det, betyr ikke det at enhver skade dermed må anses akseptert. Det gjelder selv om man frivillig har innlatt seg med dyret. 21

22 (60) Slik jeg ser det, kan risikoen for personskader som fører til økonomisk tap, normalt ikke anses for akseptert sett fra rytterens side. Det må enn mer gjelde for skader som skyldes at rytteren bukkes av en rideskolehest. Dette er uønsket adferd hos slike hester. (62) Dette leder frem til at det i praksis er begrenset plass for synspunktet aksept av risiko ved utleie av vanlige rideskolehester. Konklusjon: fullt ansvar for ridesenteret. 22

23 LG RIB-tur på utdrikningslag 23

24 Sakens faktum I forbindelse med at A skulle gifte seg, arrangerte venninner en båttur for 9 kvinner. Turen ble gjennomført i fjorden fra Stavanger den av Fjord Events AS med en RIB (Rigid Inflatable Boat) med B som båtfører. Under turen oppsto en hendelse ved føring av båten over hekkbølger etter fergen Stavanger -Tau. A ble skadet. Hun ble innlagt ved Stavanger Universitetssjukehus samme dag og ble gitt diagnosen S22.0 Brudd i torakalvirvel. 24

25 Flertallet Flertallet, dommerne Njøsen og Martinsen, er kommet til FjordEvents ikke kan holdes ansvarlig etter skadeserstatningsloven 2-1 for skaden som A er påført. 25

26 FjordEvents har drevet med hav-/fjordrafting i en årrekke. Selskapet ble den undergitt uanmeldt tilsyn av Sjøfartdirektoratet der målet var å kontrollere og gjennomgå sikkerhetsstyringssystemer for drift av fartøyer som fører 12 passasjerer eller færre. Sjøfartsdirektoratet konkluderte med at rederiet har et velfungerende system på plass med fokus på sikkerhet. Selskapet har som ett av tre rederier også deltatt i utformingen av Sjøfartsdirektoratets forskrift om fartøy som fører 12 eller færre personer. Det er videre opplyst at foruten de fast ansatte førere leier selskapet inn førere fra Redningsselskapet. Selskapet har også utarbeidet en grundig og omfattende HMS-plan. B, fører av RIB'en, har lang erfaring med føring av RIB båter. Han hadde kjørt ganger i hekkbølger etter fartøy. Slik flertallet ser det, fremstår FjordEvents som en seriøs og profesjonell aktør innenfor hav-/fjordrafting med stort fokus på sikkerhet. Flertallet kan ikke se at det er påvist noen feil eller svikt i FjordEvents generelle sikkerhetsrutiner. 26

27 Etter flertallets syn kan FjordEvents v/ B ikke bebreides for ikke å ha opptrådt forsvarlig ved gjennomføringen av RIB-turen. Hans oppfølgning av A etter at hun ble skadet var også resolutt og profesjonelt gjennomført. Konseptet med RIB er at det skal være en aktivitet som innebærer fart og spenning. Flertallet bemerker at det alltid vil være en risiko for at uhell kan inntreffe ved å delta på en RIB-tur. På samme måte vil det være en risiko å være passasjer i en bil. For deltakerne på RIB-turen må det ha fremstått som klart at det ville bli kjørt i bølger, og at det innebar en risiko å være med på turen. Det dreier seg ikke om ren passasjerbefordring. Poenget med Bs orientering om å svikte med beina var nettopp med tanke på passering av bølger. Flertallet legger som nevnt til grunn at B orientert deltakerne, herunder A, om hvordan de skulle forholde seg ved passering av bølger, men at han ikke særskilt nevnte at de skulle kjøre i hekkbølger. 27

28 Flertallet kan etter dette ikke se sannsynliggjort at A sin skade er en følge av feil eller forsømmelser fra FjordEvents side. Betingelsene for ansvar etter skadeserstatningsloven 2-1 er ikke oppfylt. Gjensidige blir følgelig å frifinne. 28

29 Mindretallet Mindretallet, dommer Tonning, peker på at brudd på offentlige regler eller interne retningslinjer for driften, ikke er avgjørende for ansvarsspørsmålet. Slike mulige brudd er faktorer som kan bidra til å skjerpe aktsomhetsvurderingen, men ansvar er ikke avhengig av det konstateres regelstridig atferd. Avgjørende er om den ansatt i selskapet, B, kan bebreides for handlinger som står i årsaksforhold til den oppståtte skade. 29

30 I aktsomhetsvurderingen legger mindretallet vekt på at B som var fører av RIB'en, med vilje framkalte den situasjonen som førte til at A ble skadet. Han visste at kjøring inn i hekkbølgen ville føre til at fartøyet fikk store slag, men valgte likevel å gjennomføre manøvreringen. Slik mindretallet forsto Bs forklaring under ankeforhandlingen, var noe av poenget nettopp at kjøringen inn i hekkbølgene skulle være en del av en spennende og fartsfylt totalopplevelse. Sjøen var rolig, og turen gikk til å begynne med i moderat hastighet i havnebassenget der det er hastighetsbegrensninger. Mindretallet mener at forholdene på fjorden og den innledende kjøringen, førte til at deltakerne hadde grunn til å tro at turen ikke ville medføre store og brå bevegelser og slag. Da B uten forvarsel kjørte i stor hastighet mot hekkbølgene, var deltakerne uforberedt på at RIB'en kunne kaste på seg. De av vitnene som var med, har forklart at kjøringen inn i hekkbølgene kom uventet og var overraskende. Mindretallet mener at det var uaktsomt å skape en overraskende og risikofylt situasjon. 30

31 Dommen er påanket og har sluppet inn til behandling i Høyesterett. 31

32 HR «Spikersaken» 32

33 Innledning Når finner regress mellom forsikringsselskaper sted? Hvilke regler gjelder? 33

34 Spikersaken sakens bakgrunn Nordisk Festeteknikk AS (Festeteknikk) importerer og selger spiker til byggebransjen. Firmaet importerte i flere år spiker fra Kina (...). Det viste seg at spikrene rustet fordi sinkbelegget var for tynt. At spikrene rustet ble første gang oppdaget i Rusten førte til skader på treverket, slik at blant annet panelbord måtte tas ned og skiftes ut. Det er konstatert skade på i alle fall 16 bygg. 34

35 Sakens bakgrunn Festeteknikk hadde i 2009 bedrifts- og produktansvarsforsikring hos Protector Forsikring ASA (Protector). I 2010 hadde Festeteknikk den samme typen forsikring hos Møretrygd Gjensidige Forsikring (Møretrygd). Fra 2011 ble forsikringen plassert hos Landbruksforsikring AS. Da det første tilfellet ble oppdaget i 2009, antok man at rusten skyldtes manglende overflatebehandling av panelet. Etter hvert som det kom inn flere reklamasjoner, ble det klart at den mangelfulle sinkbehandlingen av spikerne var årsaken. De første kravene ble meldt til Festeteknikk våren/sommeren Festeteknikk meldte kravene videre til Veno, som videreformidlet dem til Møretrygd, og senere til Landbruksforsikring. I perioden trodde både Møretrygd og Landbruksforsikring at det dreide seg om enkeltstående skadetilfeller, og Møretrygd foretok skadeoppgjør basert på dette. Partene ble etter hvert enige om at det forelå en «serieskade» og at det avgjørende derfor er når den første skaden ble konstatert. I 2014 gjorde Møretrygd gjeldende at Protector var det ansvarlige selskapet ettersom det ble påvist rustne spiker allerede i Protector avviste ansvar. 35

36 Protector 2009 Møretrygd 2010 Nordisk Festeteknikk Byggmester / huseier

37 Protectors innsigelser: Forsikringstilfellet fant sted i 2010 (Møretrygs forsikringsperiode) Et av forsikringens unntak kommer til anvendelse. Meldefristen i FAL 8-5 er oversittet. Kravet er foreldet, jf. FAL

38 Regress Lagmannsrettens avgjørelse: Et regresskrav er et gjensøkningskrav som i visse tilfeller oppstår når noen oppfyller en annens forpliktelse. For at den som har oppfylt forpliktelsen skal ha et gjensøkningskrav, må det foreligger et forpliktende grunnlag for regress. Regresskrav kan ha ulike rettslige grunnlag, for eksempel avtale, direkte forankring i lov eller sedvane. Regresskrav kan også oppstilles på mer fritt grunnlag etter en avveining av de reelle hensyn som gjør seg gjeldende. I Rt , på s. 1036, uttales for eksempel: [...] det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel. Slik regress forutsetter imidlertid at en annens forpliktelse faktisk er dekket. Spørsmålet blir da i første omgang om Møretrygd har dekket Protectors forpliktelse og først deretter om det eventuelt foreligger grunnlag for regress. Lagmannsretten forstår Møretrygds anførsel slik at Møretrygd har dekket Protectors forpliktelse overfor Festeteknikk. 38

39 Meldefristen i FAL 8-5 Lagmannsretten For at Protector skal være forpliktet overfor Festeteknikk, må det imidlertid også være gitt melding i henhold til forsikringsavtaleloven 8-5 første ledd, jf. også Protectors forsikringsvilkår punkt 9.6. Tingretten la til grunn at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse på regresskravet fra Møretrygd mot Protector, og dette er også anført av Møretrygd for lagmannsretten. Konsekvensen av et slikt resonnement er at Møretrygd får større rett overfor Protector enn Festeteknikk har overfor Protector. En slik rett kan ikke bygges på alminnelige grunnsetninger om regress, som forutsetter at «en annens forpliktelse» er dekket, men må bygge på en selvstendig rett for Møretrygd mot Protector, uavhengig av Festeteknikks rett. 39

40 Meldefristen i FAL 8-5 Høyesterett (obiter dictum) Kan fal 8-5 gjøres gjeldende overfor et annet forsikringsselskap som regresskreditor? Rt s 1029 («Mofrakt») «... Her vil jeg peke på at det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel.» Etter mitt syn er det ingen grunn til å fravike det utgangspunktet som ble tatt i Mofraktdommen. Slik jeg ser det, er det naturlig å forstå formuleringen «som har dekket en annens forpliktelse» slik at det som et utgangspunkt ikke kreves noe mer enn at den ene part har dekket noe den annen skulle ha betalt. I saken her ville det innebære at Møretrygd - «normalt og som utgangspunkt» - ville ha krav på å få dekket sitt utlegg fra Protector dersom Protector var det selskapet som rettelig skulle ha betalt sikredes krav. 40

41 (50) Protector har imidlertid, i tråd med lagmannsrettens dom, gjort gjeldende at «dekket en annens forpliktelse» må forstås slik at alle forsikringsrettslige innsigelser selskapet kunne gjort gjeldende overfor forsikringstakeren, er i behold også overfor Møretrygd som regresskreditor. Synspunktet grunngis særlig med at Møretrygd må anses å ha trådt inn i forsikringstakerens krav. Møretrygd kan derfor, hevdes det, ikke få noen større rett enn det Festeteknikk hadde som sikret etter forsikringen. Konkret innebærer dette etter Protectors oppfatning at når Festeteknikk ikke har meldt fra i tide, jf. fal 8-5, er også Møretrygds krav tapt. Når Festeteknikk ikke lenger har noe krav overfor Protector, kan det ikke sies at Møretrygd har dekket Protectors «forpliktelse». (51) Etter mitt syn taler de beste grunner for at fristen i fal 8-5 ikke kan gjøres gjeldende overfor det regressøkende selskapet. 41

42 Formålsbetraktning (52) Et sentralt utgangspunkt er her at bestemmelsen er utformet for å ivareta oppgjørsinteressen hos selskapet i normaltilfellene der sikrede fremmer sitt krav mot rette selskap med sikte på ordinært oppgjør. Den er ikke skrevet med regress mellom selskap for øyet, og ivaretar i en slik situasjon heller ikke de samme oppgjørshensyn. Tilgrensende saker (53) Bestemmelsen gjelder uansett ikke for direktekrav fra skadelidte, jf. fal 7-6 fjerde ledd hvor det fremgår at selskapet ved ansvarsforsikring ikke kan gjøre gjeldende overfor skadelidte at sikrede ikke har gitt melding etter 8-5. Overfor skadelidte har altså selskapet ansvar, selv om det skulle ha falt bort overfor sikrede. Det ville gi nokså tilfeldige resultater om regressadgangen var avhengig av om oppgjør hadde skjedd overfor sikrede eller direkte overfor skadelidte. 42

43 Konsekvensbetraktninger (54) Jeg peker videre på at den løsningen Protector tar til orde for, lett ville sperre for regress i forsikringsforhold i situasjoner som i saken her, siden sikrede ofte ikke vil ha noen egentlig oppfordring til å melde skaden til andre enn det selskapet hvor han nå er forsikret. Avskjæring av regressadgangen på grunn av manglende melding fra sikrede kan medføre at et selskap endelig måtte bære et utlegg som rettelig skulle vært dekket av et annet selskap. (55) Endelig nevner jeg, som jeg også var inne på i omtalen av Mofrakt-dommen, at regressadgang uavhengig av fristregelen i 8-5 formentlig kan bidra til at uenighet mellom selskapene løses uten at sikrede trekkes inn. 43

44 Konklusjon Konklusjonen er etter dette at et forsikringsselskap ikke kan gjøre gjeldende innsigelser etter fal 8-5 overfor et annet selskaps regresskrav. 44

45 Foreldelse, FAL 8-6 Finner foreldelsesreglene i FAL 8-6 anvendelse ved regress mellom forsikringsselskaper? 45

46 Periodisering Problemstillingen Når inntraff forsikringstilfellet? Dekningsprinsippet (36) Det omtvistede vilkårspunktet finnes i punkt 4.1 om «bedriftsansvar». Her heter det at selskapet dekker: Serieskade «... sikredes erstatningsansvar... for skader som konstateres av sikrede eller skadelidte i forsikringstiden...» (37) Partene er, som nevnt, enige om at det er tale om en serieskade. Det avgjørende for Protectors ansvar er dermed om den første skaden ble konstatert allerede i

47 Lagmannsretten Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det objektivt ble konstatert flere tilfeller av rustne spiker allerede i Men på dette tidspunktet var det ikke skader på treverk og konstruksjon. Skader på treverk ble først objektivt konstatert i Protector har på denne bakgrunn anført at skaden først ble konstatert i Lagmannsretten finner at det avgjørende er at det faktisk ble konstatert rustne spiker i Årsaken til skadene er det mangelfulle sinkbelegget, som i første omgang har manifestert seg i rustne spiker som er benyttet på de aktuelle byggene. Dette er tilstrekkelig for objektivt å kunne konstatere at det foreligger en «skade». At skaden kan utvikle seg videre, og slik sett manifestere seg ytterligere, er ikke avgjørende. Ettersom Festeteknikk ikke var ansvarsforsikret i Møretrygd i 2009, faller serieskaden derfor som utgangspunkt utenfor Møretrygds forsikringsperiode. 47

48 Høyesterett Om faktum (38) Som jeg allerede har vært inne på, er altså situasjonen at skaden på spikerne isolert sett ikke er omfattet av forsikringen på grunn av unntaket for egen leveranse i vilkårenes punkt 5.5, jf. også punkt 6.1. Men skader på panel og annet treverk som følge av at spikrene rustet dekkes, jf. vilkårenes punkt 4.2 og 4.3, som jeg nettopp har referert. (39) Om de faktiske forhold heter det i lagmannsrettens dom: «Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det objektivt ble konstatert flere tilfeller av rustne spiker allerede i Men på dette tidspunktet var det ikke skader på treverk og konstruksjon. Skader på treverk ble først objektivt konstatert i » (40) Det har ikke kommet frem noe for Høyesterett som gir grunnlag for å fravike denne bevisbedømmelsen. 48

49 Subsumsjon (41) Jeg er kommet til at «skade» i vilkårenes forstand her ikke kan konstateres før den tingen som dekkes av ansvarsforsikringen - treverket - faktisk har tatt skade. Det skjedde altså ikke før i 2010, det vil si i Møretrygds forsikringsperiode. (42) I dette konkrete tilfellet kunne det umiddelbart virke nærliggende og rimelig å legge avgjørende vekt på at de rustne spikerne uomgjengelig ville føre til at panelet måtte tas ned og erstattes med nytt. Praktisk sett var det altså bare et spørsmål om tid før skaden kunne konstateres. Men ut fra en naturlig forståelse av vilkårets objektive innhold er det vanskelig å komme utenom at skade i dette tilfellet først kan konstateres når treverket er påvirket. (43) Jeg legger også noe vekt på at «skaden konstatert-prinsippet» er et nokså entydig kriterium som er godt innarbeidet i forsikringsretten, jf. Hans Jacob Bull, Forsikringsrett side 238. Også av den grunn viker jeg tilbake for å tolke vilkåret utvidende, med den usikkerhet det kunne gi for fremtidige skadeoppgjør. (44) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at skaden først ble konstatert i Møretrygds forsikringsperiode i Protector må derfor frifinnes, fordi skadene faller utenfor forsikringsdekningen. 49

50 LB Moskva brann 50

51 Lovdatas sammendrag Sikrede etter en reiseforsikringsavtale krevde dekning for et erstatningsansvar han var idømt etter en brann i et lånt hus Moskva. Etter å ha verifisert ektheten av den russiske dommen, aksepterte selskapet å utbetale kravet. Skadelidtes påfølgende utbetalingskrav indikerte fare for hvitvasking. Etter ytterligere undersøkelser tilbakekalte forsikringsselskapet dekningstilsagnet og avslo kravet på forsikringsutbetaling. 51

52 Lagmannsretten Om re-integra Som lagt til grunn i lagmannsrettens avgjørelse av 6. juni 2018 kunne If med rette trekke tilbake dekningstilsagnet av 21. juli Den gjenstående problemstillingen er om If rettmessig avslo kravet på forsikringsdekning 23. november Om ansvarsforsikringen På denne bakgrunn finner lagmannsretten at A ikke utviste uaktsomhet da han benyttet peisen som varmekilde i huset til D 27. oktober Lagmannsretten vil tilføye at retten ved dette ikke har lagt til grunn at bruken av peisen var den sannsynlige årsak til brannen. Hverken det fremlagte bildematerialet eller rapporten fra 9. desember 2013 gir tilstrekkelig grunnlag for å trekke en slik konklusjon. Gitt lagmannsrettens konklusjon, om at A ikke utviste uaktsomhet, kan ikke D holde ham ansvarlig for brannen etter russisk rett. As ansvar i henhold til kjennelsen fra bydelsdomstolen og overfor D bygger derfor alene på en aksept fra hans side som gikk ut over hans rettslige forpliktelser. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at If med rette har avslått kravet på forsikringsdekning da A ikke er ansvarlig for Ds krav etter russisk erstatningsrett, jf. punkt 7.1 i forsikringsavtalen. Ansvaret, som alene bygger på «løfte, tilsagn eller annen avtale», dekkes ikke av forsikringen, jf. punkt 7.2 i forsikringsavtalen. 52

53 Om FAL 4-14 Ankende part har subsidiært gjort gjeldende at If ikke kan påberope seg forsikringsavtalens punkt 7.1 og 7.2 da disse innsigelsene er gjort gjeldende for sent, jf. reklamasjonsfristen i forsikringsavtaleloven Forsikringsavtaleloven 4-14 bestemmer at forsikringsselskapet uten ugrunnet opphold skal gi forsikringstakeren varsel dersom det vil gjøre gjeldende at selskapet er fri for ansvar etter en av reglene i kapittel 4. Det er fastslått i rettspraksis at reklamasjonsregelen gjelder tilsvarende når selskapet påberoper seg at sikrede ikke har gitt riktige eller fullstendige opplysninger i skadeoppgjøret, jf. forsikringsavtaleloven 8-1 annet ledd. Det vises til Rt Ifs innsigelse, om at A ikke har sannsynliggjort at det foreligger en skade som han er ansvarlig for etter russisk rett, er ikke en type innsigelse som er omhandlet i forsikringsavtaleloven kapittel 4. Innsigelsen bygger heller ikke på at A ikke har gitt riktige eller fullstendige opplysninger. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at If ikke er avskåret fra å gjøre gjeldende at kravet faller utenfor forsikringens dekningsfelt etter reklamasjonsregelen i forsikringsavtaleloven

54 HR Oppreisning 54

55 Problemstillingen Saken gjelder krav om oppreisning til etterlatte etter en dødsulykke i trafikken forårsaket av en psykotisk bilfører. Spørsmålet er om trafikkforsikringsselskapets ansvar etter bilansvarsloven 4 er begrenset til det oppreisningsbeløpet som den personlige skadevolderen kunne vært holdt ansvarlig for. Faktum På fylkesvei 602 mellom Bolkesjø og X holdt han en hastighet på rundt 80 km/t, da han brått svingte over i motsatt kjørebane og kolliderte front mot front med en møtende personbil. Denne bilen ble ført av E, som omkom i ulykken. F fikk selv bare mindre skader, og han forklarte etterpå at hensikten med kjøringen var å ta sitt eget liv 55

56 Høyesteretts vurdering Ved lagmannsrettens dom er det rettskraftig avgjort at F forårsaket Es død ved grov uaktsomhet. Det normerte oppreisningsbeløpet til etterlatte ved grovt uaktsomt drap er kroner, jf. skadeserstatningsloven 3-5 og HR A avsnitt 25 med videre henvisning til Rt avsnitt 21. Lagmannsretten la imidlertid til grunn at F var psykotisk på skadetidspunktet, og oppreisningsbeløpet ble satt til kroner for hver av de etterlatte etter en vurdering med utgangspunkt i skadeserstatningsloven 1-3 om «sinnssykes» ansvar. Første punktum slår fast at trafikkforsikringsselskapet i utgangspunktet har et objektivt ansvar for skade forårsaket av den forsikrede motorvognen. Selskapet plikter etter andre punktum likevel bare å betale oppreisningserstatning hvis den personlige skadevolderen oppfyller vilkårene i skadeserstatningsloven 3-5. Dette innebærer at oppreisningserstatning bare er aktuelt hvor skadevolderen har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. 56

57 Om vurderingstemaet (19) Spørsmålet for Høyesterett er om også trafikkforsikringsselskapets ansvar er begrenset til det beløp den personlige skadevolderen hefter for etter 1-3. Det er naturlig å ta utgangspunkt i bilansvarsloven 4, som lyder: «Gjer ei motorvogn skade, har skadelidaren krav på skadebot hjå det trygdelaget som vogna er trygda i etter kapitel IV, endå om ingen er skuld i skaden. Oppreising for ikkje økonomisk skade fell likevel berre inn under trygdelaget sitt ansvar når skadevaldaren fyller vilkåra for ansvar etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning 3-5.» (20) Første punktum slår fast at trafikkforsikringsselskapet i utgangspunktet har et objektivt ansvar for skade forårsaket av den forsikrede motorvognen. Selskapet plikter etter andre punktum likevel bare å betale oppreisningserstatning hvis den personlige skadevolderen oppfyller vilkårene i skadeserstatningsloven 3-5. Dette innebærer at oppreisningserstatning bare er aktuelt hvor skadevolderen har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. 57

58 Konklusjon Uttalelsene kan vanskelig forstås annerledes enn at det er skadevolderens personlige ansvar som skal dekkes av forsikringen. Departementet gir etter mitt syn uttrykk for at det på bakgrunn av 3-5 må vurderes om og i tilfelle med hvor høyt beløp den personlige skadevolderen kunne vært pålagt å betale oppreisning. Det er så denne oppreisningen selskapet blir ansvarlig for. 58

59 TOSLO Hattfjelldal kommune 59

60 Hva saken gjelder Saken gjelder krav om erstatning under styreansvarsforsikring for daglig leder i et meglerforetak og særlig spørsmålet om uaktsomhet og bortfall av forsikringen på grunn av passivitet. Faktum Saksøker, Hattfjelldal kommune, er en kommune på Helgeland i Nordland med ca innbyggere. Kommunen er en såkalt kraftkommune med store inntekter på salg av konsesjonskraft og konsesjonsavgifter. Asgeir Almås var ordfører og Odd Dale rådmann i kommunen på tidspunktet for investeringene. Kommunen fikk i 2007 store tap på investeringer i amerikanske kommuneobligasjoner. Investeringene kom etter råd fra meglerforetaket Terra Securities ASA. 60

61 Rettens vurdering Om ansvarsgrunnlag Det kan følgelig ikke herske tvil om at daglig leder objektivt ikke har oppfylt sine oppgave når selskapet og ansatte i selskapet bryter god forretningsskikk på en så graverende og vedvarende måte at det utløser erstatningskrav og varslet tilbakekall av tillatelsen slik at selskapet ser seg nødsaget til å begjære oppbud. Spørsmålet om det er sannsynliggjort at daglig leder A også kan klandres subjektivt. Som det framgår av HR A avsnitt (41) som gjengitt over er det en presumsjon for subjektiv skyld når objektive plikter er overtrådt. A burde ha forstått at kommunefondet ikke kunne selges til kommuner og hindret slikt salg. Det var forutsatt solgt til institusjonell eller sofistikert institusjonell investor. Kommunene kommer ikke i en slik gruppe, det vises til forarbeidene til verdipapirhandelloven som forutsetter at en «institusjonell investor» har investeringsvirksomhet av et visst omfang og regelmessighet som formål. 61

62 Om passivitet Retten finner det klart at det på forsikringslovens område ikke er rom for ulovfestede passivitetsvirkninger i tillegg til de klare reglene som følger direkte av loven. Retten peker på at verken i loven, forarbeidene eller juridisk litteratur er det antydet at det skal være noen slike passivitetsvirkninger. Det er ikke behov for slike regler. Selskapet kan tvinge fram rask avklaring ved å avslå kravet eller påberope seg foreldelse på lovbestemt måte. 62

63 HR Eiendomsmegleranvar, budrunde 63

64 Lovdatas sammendrag Etter eiendomsmeglers annonsering og visning av en bygård aksepterte selgerne et bud på 20 millioner kroner. En interessent som megleren hadde hatt kontakt med, men som ikke hadde inngitt bud, ga senere uttrykk for interesse i å kjøpe eiendommen for en høyere sum. Megleren hadde ikke orientert selgerne om denne interessenten før salgsavtalen ble inngått. Høyesterett uttalte at megleren burde ha gitt selgerne slik orientering, jf. eiendomsmeglingsloven 6-3 og forskrift om eiendomsmegling 6-3, men kom under tvil til at unnlatelsen ikke representerte erstatningsbetingende uaktsomhet. Det ble lagt avgjørende vekt på at det var høyst usikkert om det var noen reell mulighet for å få et høyere bud, og at det da var forståelig at megleren valgte å konsentrere oppmerksomheten om det budet som forelå. 64

65 Høyesteretts vurdering 64) Etter mitt syn blir det springende punktet i saken om megleren har opptrådt uaktsomt ved at han ikke informerte selgerne om interessen fra ByBroen. (65) Den absolutte plikten etter forskriften 6-3 andre ledd tredje punktum til å orientere oppdragsgiver om mottatte bud gjelder ikke der en interessent bare har uttrykt interesse uten å inngi noe bud. Som nevnt følger det imidlertid av eiendomsmeglingsloven 6-3 at megleren skal gi selger «råd og opplysninger av betydning for handelen og gjennomføringen av denne». Dette vil også kunne omfatte opplysninger om interesse fra aktuelle kjøpere, selv om disse ikke har inngitt noe bud. (66) I dette tilfellet var det flere forhold som taler i retning av at megleren burde ha orientert selgerne om interessen fra ByBroen. Selgerne var i stor tvil om budet fra Pbm på 20 millioner kroner skulle aksepteres. Selv om budet var i samsvar med prisantydningen, var det vesentlig lavere enn den estimerte markedsverdien som megleren hadde angitt i oppdragsavtalen 65

66 (72) Ds handlemåte må bedømmes ut fra den kunnskapen han faktisk hadde på det aktuelle tidspunktet. Jeg kan ikke se at han kan bebreides for at han ikke gjorde mer for å avklare styrken i ByBroens interesse. Det er uten betydning for vurderingen av meglerens aktsomhet at ByBroen på et senere tidspunkt viste interesse for å kjøpe eiendommen for en høyere pris. 66

67 (75) Ut fra det jeg har påpekt, kan jeg ikke se at megleren i dette tilfellet har oversett eller glemt interessen fra ByBroen. Han har i tilstrekkelig grad fulgt opp overfor ByBroen etter at selskapet meldte sin interesse. Derimot er det min vurdering at under de omstendighetene som forelå, var det grunn for megleren til å orientere selgerne om interessen fra ByBroen. (76) Jeg er imidlertid under tvil kommet til at selv om D etter mitt syn burde ha opptrådt annerledes, har han ikke utvist en erstatningsbetingende uaktsomhet. Jeg legger avgjørende vekt på at det i den foreliggende situasjonen var høyst usikkert om det var noen reell mulighet for at ByBroen ville avgi et høyere bud enn det som allerede var kommet fra Pbm. Det var da forståelig at megleren valgte å konsentrere oppmerksomheten om det budet som forelå. Om det spillerommet som foreligger ved aktsomhetsvurderingen, viser jeg til det jeg har sitert fra Rt

68 LB Selskapsrettslig gjennomskjæring 68

69 LB (Selskapsrettslig gjennomskjæring) Lovdatas sammendrag Saken gjaldt krav om erstatning for mangler ved utføring av byggeoppdrag. Oppdraget gjaldt to tilbygg på en tomannsbolig. Kontraktene var inngått mellom huseierne og et firma. Dette var en norsk filial av et britisk aksjeselskap. Huseierne hadde fått dom for erstatningskrav overfor det britiske hovedforetaket. Både det britiske foretaket og den norske filialen var senere blitt oppløst og slettet. Et hovedspørsmål i saken var om det var grunnlag for gjennomskjæring slik at eneaksjonæren, som også hadde hatt alle sentrale roller og funksjoner, kunne holdes erstatningsansvarlig. 69

70 Rt s 672 (Kongeparken) Jeg viser her til Rt hvor førstvoterende blant annet uttaler: "Loven gir gjennom aksjeselskapsformen adgang til ansvarsbegrensning nettopp for risikofylte virksomheter. Aksjeselskapets ansvar er begrenset til de midler selskapet disponerer over. Dersom kreditor ikke får dekning gjennom disse midler, må det derfor kreves noe spesielt for at han skal kunne skjære gjennom ansvarsbegrensningen og søke dekning hos de enkelte deltakere aksjonærene eller hos styremedlemmene som har stått for ledelsen av selskapet.» Et eventuelt ansvarsgjennombrudd må slik jeg ser det i tilfelle begrunnes hovedsakelig ut fra to typer argumenter. (1) Fremtrer det som utilbørlig overfor kreditorene å opprett holde ansvarsbegrensningen, og (2) har det vært en sammenblanding mellom selskapene som medfører at selve det formelle selskapsforhold ikke fortjener vern. De to sett argumenter må ses i sammenheng, og det må foretas en helhetsvurdering 70

71 Lagmannsrettens vurdering Hovedregelen i norsk rett er at det ikke skal skje identifikasjon mellom et selskap med begrenset ansvar og dets aksjonærer. Et ansvarsgjennombrudd med den konsekvens at aksjonærer blir ansvarlige for selskapets forpliktelser, forutsetter, slik tingretten har påpekt, at det foreligger særlige omstendigheter som med tyngde tilsier at den formelle selskapsformen med ansvarsbegrensning ikke fortjener vern. Al-Rubaye hadde, i tillegg til å være eier, alle sentrale funksjoner og roller i både det britiske hovedforetaket og i den norske filialen. Dette, sammenholdt med at han har hatt den helt dominerende rollen både ved etableringen av kontraktene og utføringen av oppdragene, er lagmannsrettens vurdering at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at selskapsformen settes til side og at Al-Rubaye som eneaksjonær kan holdes solidarisk ansvarlig. Lagmannsrettens vurdering er videre at Al-Rubaye har opptrådt så kritikkverdig i forbindelse med byggeprosjektet i Hans Aanruds vei 44 og 46 at han også er erstatningsansvarlig på culpagrunnlag. 71

72 LH advokat salærkrav 72

73 Lovdatas sammendrag Saken gjaldt tvist om advokatsalær. Advokatfirmaet hadde tatt på seg en rekke saker for nordsjødykkere. Grunnlaget for betalingen til advokatfirmaet var i hovedsak prinsippet om "no cure no pay". Etter at sakene var avsluttet og stort sett tapt, tilbød advokatfirmaet seg bistå i arbeidet med å få staten til å vedta en utbetaling til dykkerne. I tilbudet var også et avsnitt om betalingen til advokatfirmaet for bistanden, hvor blant annet prinsippet om "no cure no pay" var nevnt. Flere dykkere godtok avtaleforslaget. Stortinget vedtok at hver av dykkerne skulle få en kompensasjon på 25 G. Advokatfirmaet gjorde gjeldende at avtalen med dykkerne var slik å forstå at firmaet innenfor det beløpet staten utbetalte, også kunne kreve dekning av advokatsalærene i de avsluttede sakene. Lagmannsretten kom til at avtalen ikke kunne forstås slik. Lagmannsretten uttalte blant annet at avtalen var uklar, og at advokatfirmaet som forfatter av avtalen og profesjonell part var nærmest til å bære risikoen for uklarheten. I tillegg var et avtalevilkår om at utbetaling fra staten skulle utløse dekning av omfattende salærkrav som dykkerne ikke i utgangspunktet pliktet å betale, så ekstraordinært at det øket kravet til hvor klart avtalevilkåret måtte komme til uttrykk. 73

74 LG Meglers ansvar for kontroll av kjøpers økonomi 74

75 Lovdatas sammendrag Saken gjelder erstatningskrav mot megler etter dekningssalg av fast eiendom. Lagmannsretten kom, i motsetning til tingretten, frem til at selger hadde krav på erstatning fra meglerfirmaet.. Uttalt at eiendomsmeglerens ansvar for å kontrollere budgivers finde hadde ikke opplyst om risikoen for dekningssalg ved å godta et tilbud hvor det var usikkerhet rundt finansieringenansiering ikke strekker seg lenger enn «så langt det er mulig». Når eiendomsmegleren velger en fremgangsmåte som medfører at det ikke er mulig å sjekke budgivers finansiering, må det stilles desto strengere krav til at han gjør selgeren oppmerksom på risikoen ved å akseptere et bud der finansieringen ikke er sjekket nærmere. Megleren må kunne dokumentere at slike viktige opplysninger er gitt. Uttalelser om beregningen av det økonomiske tapet. 75

76 HR Arealmangel 76

77 Lovdatas sammendrag I forbindelse med utviklingen at et boligprosjekt hadde prosjekterende arkitekt gitt boligutviklingsselskapet uriktige opplysninger om P-rom i boligene. Selskapet, som hadde benyttet disse opplysningene i markedsføringen, ga kjøperne prisavslag, og fikk medhold i Høyesterett i sitt refusjonskrav overfor arkitekten. Erstatningsgrunnlaget var ikke bestridt. Kjøperne hadde krav på prisavslag fordi de fikk et mindre areal enn de hadde avtalt, jf. bustadoppføringslova 33, og prisavslaget medførte et økonomisk tap for selskapet. Det var da uten betydning at selskapet hadde solgt tilsvarende boliger til samme pris kort tid etter at de uriktige opplysningene var korrigert. Kravet ble redusert med en tredjedel på grunn av medvirkning fra selskapets side. 77

78 Høyesteretts vurdering 50) I Rt , som gjaldt spørsmål om arealavvik utgjorde en mangel, ble det lagt til grunn at et avvik på 10 kvadratmeter, tilsvarende 8,9 prosent «klart» representerte en mangel etter avhendingslova 3-8, både i prosent og areal jf. avsnitt 36. Denne bestemmelsen oppstiller på tilsvarende måte som bustadoppføringslova 27 krav om at de feilaktige opplysningene har «verka inn på avtalen». Det fremgår av dommen at dette kravet er oppfylt dersom avtalen ikke ville blitt inngått eller inngått på andre vilkår dersom korrekt informasjon var blitt gitt, jf. avsnitt (51) Høyesterett la i dommen opp til en objektivisert mangelsvurdering, jf. avsnitt 44. I avsnittet heter det videre: «... Det må antas at kvadratmeterprisen for de fleste boligkjøpere vil være viktig, både i seg selv og for å vurdere ett prospekt opp mot andre som er aktuelle. Dersom først arealavviket, slik som det er i vår sak, er tilstrekkelig vesentlig til å utgjøre en mangel etter 3-8 første ledd, kan det etter min mening vanskelig tenkes at den tilhørende økningen i pris pr. kvadratmeter ikke også vil være motiverende for en kjøper. Med mindre det da foreligger helt spesielle subjektive momenter i motsatt retning, vil kravet til årsakssammenheng være tilfredsstilt.» (52) Når det legges til grunn at arealopplysninger er av en slik størrelse at de har betydning «for de fleste boligkjøpere», må det - slik jeg ser det - være en presumsjon for at mangelen også representerer en verdireduksjon, jf. bustadoppføringslova 33 andre ledd andre punktum. 78

79 59) Etter mitt syn fremgår det av det samlede materialet som er fremlagt, at P-rom - både generelt ved denne type prosjekter og ved dette prosjektet - ikke har hatt betydning for prisfastsettelsen. Denne skjer på grunnlag av en sammensatt vurdering blant annet for å få et tilstrekkelig antall kjøpere til prosjektet, og ikke - som ved salg av en bruktbolig - etter en budrunde der den ene kjøperen som gir det høyeste budet, får tilslaget. (60) På den annen side ble angivelsen av P-rom inntatt i prospektet, og når boligene - som her - er under oppføring slik at visning ikke kan gjennomføres, må det legges til grunn at angivelsen har desto større betydning for den enkelte boligkjøper. For boligkjøperne er perspektivet boligen hver av dem har kjøpt, og hvilken innvirkning arealforskjellen har for verdien av denne boligen. Forklaringen som er fremlagt fra en av boligkjøperne støtter dette. Kjernen er etter mitt syn at de uriktige opplysningene har virket forskjellig for kjøperne og BKG. (61) Jeg er på denne bakgrunn kommet til at kjøperne hadde krav på prisavslag. Jeg kan således ikke se at det er avgjørende for vurderingen av om de første kjøperne har lidt et verditap, at det var mulig for BKG å selge tilsvarende boliger til den samme prisen etter at de uriktige opplysningene ble korrigert.. 79