Et russisk perspektiv på det norske trelasteventyret i Russland

Transkript

1 Et russisk perspektiv på det norske trelasteventyret i Russland Victoria V. Tevlina I andre halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet flyttet kjente norske trelastprodusenten store deler av sin virksomhet fra Drammen og Drammensvassdraget til skogsområdene øst for Kristianiafjorden. Fredrikstad, ved Glommas utløp, ble nå den nye plankebyen med et raskt pulserende liv. Det var begynnelsen på det som Francis Sejersted har kalt den norske trelastnæringens «vandring mot øst». I 1860-årene begynte nordmennene også å etablere seg i Sverige, der dampsaga gradvis bredte seg fra søndre Norrland og videre nordover til Norrbotten. På 1870-tallet etablerte norske skogbruksentreprenører seg i Finland, og til slutt kom turen til Russland, der den store trelastboomen startet omkring år Den gjorde Russland til verdens største eksportør av trelast før første verdenskrig brøt ut. Det var derfor ingen tilfeldighet at de fleste nordmennene som bodde i Arkhangelsk, Nord-Russlands hovedstad, i årene etter 1905, var knyttet til trelast- og skogbruksmiljøet i byen. Mange av dem bodde i hovedgata i Arkhangelsk, Troitskij prospekt. Det var folk som Martin Olsen, Johan Wulfsberg, Adolf Schultz, Oscar Gilde, og Frederik Prytz, en av de sist ankomne, som kom til å spille en ledende rolle i norsk næringsliv i Russland i de neste 15 årene. I denne gata lå de norske trelastkontorene på rekke og rad. I Troitskij prospekt 79 lå Det norske generalkonsulatet, der generalkonsul Henrik Anton Falsen hadde sine kontorer og selv bodde med sin familie. Her pleide alle de norske i Arkhangelsk å møtes 17. mai for å feire Norges nasjonaldag. Det er ikke så rart at russiske historikere ser litt annerledes på det norske trelasteventyret i Russland enn deres norske kolleger, som kanskje har hatt en tendens til å overdrive nordmennenes betydning. Men også blant russere er det forskjellige syn. I samtida, det vil si for godt og vel hundre år siden, var russiske myndigheter ambivalente overfor utenlandsk økonomisk virksomhet i Nord-Russland. Man tvilte ikke på at russerne hadde noe å lære at Vest-Europa når det gjaldt skogbruksnæringen, men samtidig var man redde for at utlendingene skulle ta fullstendig kontroll over næringen. Det ble slått fast at utlendinger ikke skulle ha anledning til å kjøpe skog i Russland. Det hadde forresten utlendinger heller ikke anledning til i Norge på grunn av de såkalte konsesjonslovene som ble innført etter at landet ble selvstendig i For øvrig hadde den russiske staten god kontroll over skogene i Nord-Russland. Mens staten i den europeiske delen av Russland eide rundt 60 prosent av skogene, eide den i Arkhangelsk guvernement hele 96 prosent. Guvernøren i Arkhangelsk gikk inn for at utenlandsk kapital bare skulle få slippe til i fjerntliggende områder av Nord-Russland. Tanken var at når russiske tømmerfirmaer så at utlendingene fikk til å drive i slike perifere områder, ville også de bli oppmuntret til å satse her. Nærmere definerte skogsarealer ble auksjonert bort hver høst, og den som fikk tilslaget måtte hugge tømmeret i Ottar (1):

2 løpet av tre år. Avvirkningsområdene til det norsk-russiske selskapet Kobylin & Lund i årene før første verdenskrig lå for eksempel langt sør i guvernementet, helt på grensen til Vologda-guvernementet i vest og Ural i øst, en distanse som tilsvarte avstanden mellom Trondheim og Narvik. Seregovo-skogen, der nordmannen Egil Abrahamsen arbeidet to vintre som meget ung mann, lå også utrolig langt unna Arkhangelsk, i et område som i dag tilhører Komi-republikken. Problemene med å drive tømmerhogst i slike områder er levende skildret i Abrahamsens enestående memoarer, som ble utgitt på norsk i Hvor mye betydde nordmennenes virksomhet på dette feltet? Det er ingen tvil om at utviklingen av trelastbransjen på begynnelsen av det 20. århundre hjalp Nord-Russland med å nå et nytt nivå i sin økonomiske utvikling. Det dreide seg ikke bare om mekanisk utrustede sagbruksfabrikker og millioninntektene fra deres virksomhet, men den skaffet også arbeid til et betydelig antall arbeidere i skogsindustrien. I årene opprettet omtrent tilreisende utlendinger 20 store skogsindustrifirmaer i Kvitsjø-området. Disse 20 selskapene utgjorde praktisk talt halvparten av alle sagbrukene som var i drift i Arkhangelskguvernementet i Av dem ble elleve firmaer, altså litt mere enn halvparten, etablert og utviklet av norske statsborgere. Men antallet av utenlandske selskaper, deriblant norske, nådde aldri mer enn 40 %, og oversteg ikke antallet russiske selskaper som var i virksomhet, selskaper som «Tsjudinov & Co», «Brødrene Ruzjnikov» «P. Beljajevs etterfølgere», «Brødrene Pets», «Brødrene S. og M. Kyrkalov» og andre. I tillegg var det flere hundre utenlandske aksjonærer som investerte penger i områdets industri. I forhold til sin størrelse, og også graden av mekanisering i form av maskiner og sagrammer, samt antall arbeidere pr fabrikk og omsetning, Bache og Wagers sagbruk i Onega. Foto: Det regionale statlige arkivet i Arkhangelsk. 38

3 var disse selskapene blant de største i Russland. Når det gjelder nordmennenes rolle er det også et spørsmål om hvordan man skal regne. Skal for eksempel en norsk sagbrukseier som var blitt tsarens undersått fremdeles regnes som norsk, eller er det mer rimelig å kalle ham russisk? I tillegg til skogsindustrien deltok 5 6 nordmenn i utviklingen av mursteinsproduksjon, og verftsindustrien i Nord-Russland. Vi må også nevne den norske forretningsmannen Jonas Lieds innsats i utviklingen av Den nordlige sjørute til Sibir, og hans investeringer i sagbruksindustri i Jenisej-dalen i Sibir. Dessuten deltok norske trelastinvestorer i skogsindustrien i St.Petersburg. Særlig viktig var industrikombinatet A/S Dubrowka, etablert i 1912, som lå ved bredden av elva Neva, like ved dens utspring fra Ladogasjøen. Selskapet var blitt tildelt store hogstrettigheter i områdene rundt Ladogasjøen og Onegasjøen. Også Dubrowka var et resultat av «vandringen mot øst». Norsk trelastnæring kom inn i denne delen av Russland via Finland. under verdenskrigen, var det stort overskudd av kapital i landet, og Russland pekte seg ut som et spesielt interessant marked for norske investorer. Trelasthandelen stod svært sentralt i norske forretningsmenns satsning i Russland, og det dreide seg ikke bare om utnyttelse av råvarer. Dubrowka er et eksempel på at norsk næringsliv var innstilt på å satse langsiktig i Russland med tanke på et indre russisk marked. Den russiske regjeringen var spesielt opptatt av å få forretningsmenn fra nøytrale land til å investere i Russland under krigen. Da den russiske finansministeren, P.L. Bark, var i Norge sommeren 1916, appellerte Den norske entreprenøren Jonas Lied satset stort på å utvikle Den nordlige sjørute langs Russlands arktiske kyst. Kunstner: Jurij P. Annenkov (1933). Den største tilstrømningen av nordmenn til Russland kom i årene like før og under første verdenskrig. Under den såkalte jobbetida, den store spekulasjonsbølgen i Norge Tømmertransport fra skogen til elvebredden, cirka Foto: Det regionale statlige arkivet i Arkhangelsk. 39

4 han til det norske næringslivet om å investere i Russland. Tyskerne som hadde spilt en spesielt viktig rolle i russisk næringsliv tidligere, trakk seg nå ut av Russland som jo var alliert og kjempet sammen med Tysklands fiender i krigen, Frankrike og Storbritannia. I Kvitsjø-området trakk tyskerne seg ut av trelastbransjen, og i mange tilfeller overtok nordmenn anleggene deres. I det store og hele, når man taler om virksomheten til norske næringslivsfolk på slutten av og begynnelsen av 1900-tallet, er det ingen tvil om at deres bidrag til den økonomiske veksten, til handelen, finansene og Vinter i Seregovo-skogen. Erindringer fra det norske trelasteventyret i Russland. Orkana forlag statens skatteinntekter, var viktig for Nord-Russland. Det gjaldt også deres bidrag til den sosiale og kulturelle sfære. Næringslivsfolkene fra Norge forstod utmerket godt hvilke fordeler dette området hadde å by på. Russland var «det nye Amerika» for mange, og Februarrevolusjonen i 1917, da tsaren ble styrtet og en borgerlig-demokratisk regjering kom til makta i Russland, bidro til å styrke optimismen. Mange trodde at Russland nå ville bli et land som var mer likt Norge og de vestlige land, og dermed en mer forutsigbar partner. Men Oktoberrevolusjonen gjorde brått slutt på forhåpningene, og snart ble alle utenlandske investeringer i Russland nasjonalisert av Lenins regjering. Senere forsøkte norske forretningsmenn å oppnå erstatning av bolsjevikene, et arbeid som ble ledet av Frederik Prytz, som samarbeidet med Utenriksdepartementet i Kristiania/Oslo. Prytz innså at direkte økonomisk erstatning ikke var en farbar vei. Han tenkte seg isteden erstatning i form av konsesjoner, eller bruksrett til naturressurser i Russland. Dette var Lenin også interessert i, fordi det var en måte å få utenlandsk kapital og sakkunnskap inn i Sovjet-Russland på. Etter borgerkrigen fulgte NEP, bolsjevikenes «nye økonomiske politikk», som hadde som mål å få produksjonen i Tømmerfløting i Nord-Russland. Foto: Norsk Skogmuseum. 40

5 landet på fote igjen. Den økonomiske situasjonen i Sovjet-Russland etter borgerkrigen var katastrofal, og Lenin forsøkte å forbedre forholdet til de kapitalistiske landene ved å skape en illusjon om at bolsjevikene ville gi erstatning for nasjonaliseringen. Overfor sine egne argumenterte Lenin for at skogene i Nord-Russland råtnet uten at sovjetmakten foreløpig var i stand til å utnytte dem, og de representerte potensielt store verdier på det internasjonale markedet. Vi ser her en kontinuitet tilbake til tsartida: Lenin mente at så lenge det var snakk om naturressurser i fjerntliggende områder, var det politisk akseptabelt å gi konsesjoner til utenlandske kapitalister. Dubrowka, som lå i Petrograds umiddelbare nærhet, var det derimot uaktuelt å ta med i en konsesjonsordning for utenlandsk skogsindustri. Konsesjonene i skogsdriften var de mest omfattende sovjetmakten innvilget, og det ble opprettet et norsk-sovjetisk felles selskap under navnet Russnorvegoles, med Frederik Prytz som administrerende direktør. Selskapet ble ikke noen stor suksess. Det opprettholdt riktignok et norsk trelastmiljø i Russland i enda noen år, og rundt 20 norske forstmenn, mange av dem nyutdannet, arbeidet i Onega for kortere eller lengre tid. Men selskapet fikk problemer med markedet og fant det også stadig vanskeligere å samarbeide med sovjetiske myndigheter. I begynnelsen av 1928 ble Russnorvegoles avviklet som norsk-sovjetisk selskap, og det satte en endelig sluttstrek for det norske trelasteventyret i østerled. Litteratur: Abrahamsen, Egil, Vinter i Seregovo-skogen. Erindringer fra det norske trelasteventyret i Russland. Redigert av Yngve Astrup og Jens Petter Nielsen. Orkana forlag Astrup, Yngve, Norske pionerer i Kvitsjøens skogindustri fra 1880 til Norsk skogmuseums skrifter, b.4, Elverum: Norsk skogmuseum, Nielsen, J.P. (red.), Russland kommer nærmere, Pax forlag, Oslo Sejersted, Francis, «Veien mot øst» i Langholm, Sivert & Francis Sejersted (red.), Vandringer. Festskrift til Ingrid Semmingsen, Aschehour, Oslo Sogner, Knut & Sverre A.Christensen, Plankeadel: Kiær og Solbergfamilien under den andre industrielle revolusjon, Andresen & Butenschøn, Oslo, Tevlina, Victoria V., Inostrannoje predprinimatelstvo na Jevropejskom Severe Rossii vo vtoroj polovine 19 natsjale 20 vv. PhD Dissertatsija. Petrozavodskij Gosudarstvennyj Universitet Victoria Tevlina er historiker og førsteamanuensis ved Barentsinstituttet, UIT Norges arktiske universitet, og professor II ved Det Nordlige (Arktiske) føderale universitet, Arkhangelsk. E-post: victoria.tevlina@uit.no 41