Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

Transkript

1 UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 188 NR. 2/2018 KR. 90,- AV TOM GUTTORMSEN Veteranivaretakelse før, nå og i fremtiden AV TERJE BRUØYGARD Telemark bataljon som rådgivningsstyrke i kampen mot ISIL AV IVAR GUSSGARD Kjønnsnøytral krigerkultur? - En antropologisk studie av maskulinitet, krigerkultur og allmenn verneplikt i det norske Forsvaret Side 4 Side 20 Side 51 TIDSAM RETURUKE NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

2 Innhold Redaktørens spalte 3 AV TOM GUTTORMSEN Veteranivaretakelse før, nå og i fremtiden 4 AV THOMAS WILHELMSEN Forsvaret trenger næringslivet 11 AV TERJE BRUØYGARD Telemark bataljon som rådgivningsstyrke i kampen mot ISIL 20 AV SVERRE DIESEN Forstår vi dagens norske forsvarsproblem? 32 AV ØYVIND STRANNA LARSEN Den sovjetiske oppmarsjen mot norsk grense for 50 år siden 45 AV IVAR GUSSGARD Kjønnsnøytral krigerkultur? - En antropologisk studie av maskulinitet, krigerkultur og allmenn verneplikt i det norske Forsvaret 51 Fast stoff: NMT Bøker 62 Medlemssider 70 Notiser Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift: Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og -adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Kommunikasjon Trykk: Bodoni AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kenneth Petersen E-post: intendantoms@gmail.com Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 350,- Årspris institusjoner innland: kr. 600,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 90,- Årspris utland: kr. 700,- IBAN: NO BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen (leder) Seniorrådgiver Ole A Heintz Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberst Jan Frederik Geiner Forsker Iver Johansen Kaptein Njål Hoem Stabssjef Jan Erik Torp Direktør Rasmus Falck Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN Annonseansvarlig: Geir Karstensen, Cox Bergen AS. Tlf geir.karstensen@cox.no Redaktørens spalte Denne gangen vil jeg starte med å beklage. Forrige nummer, nr , ble som mange oppdaget feilprodusert. Det manglet dessverre flere sider i den første versjonen som ble sendt ut til abonnentene. Vi sendte derfor ut en ny, og komplett versjon uken etter. Vi beklager de forviklinger dette skapte, og kan forsikre medlemmene om at siden feilen ikke lå hos oss har ikke foreningen hatt ekstra utgifter med dette. Når vi er inne på penger vil jeg også benytte anledningen til å rette opp noe som sto i Hans- Wilhelm Steinfelds artikkel i sist nummer. Der sto det at politigeneral Butov hadde underslått 42 milliarder dollar. Det riktige skal være 42 millioner dollar. Vi beklager. Jeg håper imidlertid at dette nummeret har kommet til dere i riktig form og farge. Som vanlig er det god spredning i tematikken. Vi starter ut med en artikkel om det viktige arbeidet som gjøres for å ivareta våre veteraner. Det er et arbeid som begynner å finne sin form, men som fremdeles krever innsats og ressurser. Deretter følger en artikkel om logistikk, sett fra den sivile siden. NMT har i tidligere numre rettet oppmerksomhet mot dette både i fra en folkerettslig vinkel og fra et militærlogistisk perspektiv. Her får vi endelig næringens syn på dette viktige feltet. Så følger en artikkel om Norges bidrag til frigjøringen av Irak høsten Til tross for iherdige forsøk har NMT hatt vekslende hell med å få folk med fersk operativ erfaring til å dele sine inntrykk og oppfatninger med våre lesere. Dette er et godt bidrag i ønsket retning. Så følger Sverre Diesens andre artikkel om hvilke scenarioer Forsvaret bør forberede seg på, og spesielt Hærens manglende evne og vilje til å ta de nødvendige grep for å møte den mest sannsynlige trussel. Etter Diesen følger et historisk blikk på et beslektet tema, nemlig den sovjetiske responsen på NATO-øvelsen i nord sommeren Heller ikke da var øvelser rett utenfor egen bakdør noe russerne tok lett på, selv om deres respons den gang var spesielt dramatisk. Til slutt følger det som musikkbransjen ville ha kalt et bonusspor, nemlig Ivar Gussgards oppgave som han vant bronsemedalje med i Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave i (Juryens begrunnelse er å lese i NMT nr ). Selv om man ikke skulle dele premissene som legges til grunn for oppgaven, gir den en god illustrasjon på antropologiens bidrag til militærvitenskapen, og ikke minst gir den en illustrasjon på hvor lista ligger for dem som i framtiden ønsker å delta i NMTs prisoppgave, som har leveringsfrist 1. desember hvert år. Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør Forsidebildet viser forsvarssjef admiral Haakon Bruun-Hanssen som hilser på UNIFIL veteraner på Akershus festning under UNIFIL-jubileet Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 2 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 3

3 VETERANIVARETAKELSE FØR, NÅ OG I FREMTIDEN AV TOM GUTTORMSEN Veteranivaretakelse før, nå og i fremtiden Satsningen på veteraner har vært helt nødvendig. Forsvaret har kommet et langt stykke på vei, men det er fremdeles en vei å gå. Det krever kontinuerlig oppfølging for å påse at alle våre veteraner og deres familier får fortjent anerkjennelse og oppfølging. Denne artikkelen beskriver de viktigste tiltakene som er gjort for å sørge for at de som har stilt opp for Norge blir ivaretatt på en skikkelig måte. Brigader Tom Guttormsen er Forsvarets veteraninspektør og har bred internasjonal erfaring fra en rekke ulike operasjoner. I år feirer vi våre UNIFIL-veteraner. Bidraget var et av de største Norge har hatt i internasjonale operasjoner. Bildet er fra markering 20. april Foto: Ole Heintz/FVT. De siste årene har det pågått en større veteransatsning både i Forsvaret og andre etater. Satsningen kom som en erkjennelse av at det som ble gjort både fra Forsvarets og samfunnets side, ikke var godt nok. I dag blir tilbud, oppfølging og anerkjennelse for den enkelte veteran, og deres familier, stadig bedre. Både forrige og sittende regjering har laget planer for bedre oppfølging og anerkjennelse av veteranene, under navnet «I tjeneste for Norge». Et viktig satsningsområde er å inkludere kommunene tettere i den pågående veteransatsningen. Det er jo faktisk i kommunene veteranene og deres familier bor. Forsvarets veteransatsning Forsvaret har hatt personell ute i internasjonale operasjoner siden 1947 da den første av Tysklandsbrigadene ble sendt til Tyskland for å «bevare freden», som det het. Siden den gang har over norske kvinner og menn tjenestegjort på nasjonens vegne i mer enn 40 land i over 100 operasjoner. Norge har følgelig en lang tradisjon med å sende soldater ut i fredens tjeneste. Den oppmerksomhet og oppfølging som naturlig burde blitt veteranene til del skulle det derimot gå vesentlig lenger tid før kom på plass. Tradisjonelt sett var det i alle årene etter krigen lite fokus på de som hadde tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Det var først etter årtusenskiftet at man kan begynne å snakke om en veteransatsning som også fikk en politisk forankring. I 2006 opprettet Forsvarssjefen Forsvarets veteranadministrasjon og dermed den første spede begynnelse til å ta tak i veteranområdet. På politisk hold medførte den økte oppmerksomheten om veteransaken utgivelsen av Stortingsmelding nr. 34 ( ) «Fra vernepliktig til veteran». Meldingen trakk opp 23 satsningsområder for arbeidet med veteraner. I 2011 forelå så regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge». Planen var underskrevet av seks statsråder, noe som konstaterte at regjeringen anså at anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner ikke kun var et anliggende for Forsvaret, men omfattet et samfunnsansvar der en rekke aktører, også sivile, hadde viktige roller. Totalt inneholdt planen 126 tiltak for å sikre det samfunnsansvaret det innebærer å ivareta veteranene og deres familier. Parallelt med det økte politiske fokuset etablerte NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 4 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 5

4 VETERANIVARETAKELSE FØR, NÅ OG I FREMTIDEN VETERANIVARETAKELSE FØR, NÅ OG I FREMTIDEN Forsvaret samme år en stilling som Forsvarets veteraninspektør (FVI). FVI skulle både være en rådgiver for Forsvarssjefen i veteransaker samt sikre den løpende ivaretakelsen og en videreutvikling av tjenesten. For å støtte FVI i dette arbeidet ble Forsvarets veterantjeneste (FVT) opprettet som en prosjektorganisasjon, bl.a. for å sikre implementeringen av regjeringens handlingsplan innad i Forsvaret. Gjennom det videre arbeidet ble rutiner for anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging innført som en del av systemet knyttet til internasjonal tjeneste, herunder tiltak rettet mot personellet og deres familier før, under og etter deltakelse i internasjonal tjeneste. Gitt den prioritet Forsvaret la på arbeidet med veteraner ble FVT gjennom en omorganisering løftet opp til en egen avdeling i Forsvarsstaben fra Som en avdeling i Forsvarets ledelse sikret dette at veteransaken ble satt på agendaen, og selve oppfølgingen ble i 2014 formalisert gjennom FVIs utgivelse av et eget reglement. På politisk hold fulgte regjeringen opp arbeidet innenfor veteranområdet gjennom samme år å gi ut en oppfølgingsplan til handlingsplanen. I planen valgte regjeringen å sette mer fokus på sivil sektors oppgaver i forbindelse med ivaretakelse av veteranene: «Nå skal sivil sektor ta et større ansvar for å sikre at den enkelte får den hjelpen og støtten en trenger og har krav på. Dette står regjeringen samlet bak.» (Regjeringens oppfølgingsplan, 2014). Noe som igjen var understreket av at syv statsråder hadde underskrevet planen. Internasjonal tjeneste kan ha sin pris, også for soldatenes psykiske helse. Fra 2010 ble kompensasjonsordningen for psykiske belastningsskader innført. Denne erstatningsordningen forvaltes ikke av Forsvaret, men Forsvaret kan bidra med dokumentasjon. Som en følge av en omorganisering av Forsvarsstaben ble Forsvarets veterantjeneste i 2016 skilt ut som en egen fagavdeling, under ledelse av FVI, og med det samme oppdraget. Samtidig ble Forsvarets veteransenter på Bæreia utenfor Kongsvinger lagt inn under FVIs ledelse. I så måte kan 2016 sees som første kulminasjon av den satsningen Forsvaret hadde gjort innenfor veteranområdet, med en formalisering av et samlet og helhetlig tilbud til veteranene. Men dette betydde ikke at arbeidet kunne ansees som ferdig. «Økt anerkjennelse av alle, bedre oppfølging av de få» har vært, og er, den sentrale forutsetning for FVIs arbeid. I dette arbeidet er Forsvaret kun én aktør av flere, som også fokus for regjeringens oppfølgingsplan så klart understreket. Satsningen de siste årene har derfor omfattet et nært samarbeid med sivil sektor for å sikre en best mulig anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av våre veteraner. Langt de fleste veteraner med tjeneste fra internasjonale operasjoner er ikke lenger i tjeneste i Forsvaret. Følgelig er det primært sivil sektor som skal sikre at de får den oppfølging de har rett til og krav på. I dette arbeidet må alle parter samarbeide for et best mulig resultat, og der er vi gjensidig avhengig av hverandre for å sikre at samfunnsansvaret det er å ivareta veteranene og deres familier blir løst. En rekke faktorer er på plass, men det gjenstår flere oppgaver som må løses. I denne sammenheng er det viktig å minne om at veteranarbeidet er av en mer tidløs karakter. Hvert år kommer det hjem nye veteraner til Norge. Så lenge Norge forblir en ansvarlig internasjonal aktør gjennom våre bidrag for å sikre fred og sikkerhet, ikke bare her hjemme, men også sammen med våre allierte ute i verden, vil stadig nye veteraner komme til. Dagens veteransatsning hviler på en rekke komponenter, og jeg vil kort skissere noen av disse, før jeg tillater meg å se fremover mot morgendagens veteransatsning. Seremonier og markeringer 8. mai er Norges frigjørings- og veterandag. I fjor ble det gjennomført i overkant av 100 markeringer, og enda flere i år. Dette er en svært positiv utvikling som vitner om en økt nasjonal anerkjennelse av norske soldaters innsats internasjonalt. I tillegg til 8. mai arrangeres også en rekke medaljeseremonier ved de fleste av Forsvarets garnisoner. I første omgang seremonier ved avsluttet tjenesteoppdrag, som når hele avdelingsbidrag kommer hjem, og som regel med representant fra regjeringen tilstede. I tillegg foregår løpende ettertildeling av Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner. Dette er en medalje som ble innstiftet i 2000, og med tilbakevirkende Kommunale veteranplaner vil bidra til å synliggjøre kommunens ansvar for veteraner og vil være en viktig anerkjennelse i seg selv. Bildet er fra Forsvarets veterankonferanse i Trondheim Foto: Tom-Daniel S. Laugerud/Forsvaret kraft tilbake til den første Tysklandsbrigaden i At veteraner den senere tid har bedt om å få motta denne medaljen er også et tegn på økt anerkjennelse i samfunnet. I jubileumsår for enkelte operasjoner har vi funnet det hensiktsmessig å markere disse særskilt. I fjor var det Tysklandsbrigadeveteranene. I år feirer vi våre UNIFIL-veteraner. For 40 år siden sendte Norge sine første soldater til fredsbevarende tjeneste i Libanon og for 20 år siden reiste siste kontingent hjem. UNIFIL-bidraget var et av de største bidragene Norge har hatt i internasjonale operasjoner, med norske soldater som tjenestegjorde i Libanon i perioden fra 1978 til Hensikten med Forsvarets markeringer er å hedre og anerkjenne de som har tjenestegjort i Libanon. De som med personlig innsats bidro i en operasjon som var mer krevende enn de fleste her hjemme fikk med seg. Innsatsen var viktig for FN, Libanon og for Norge. UNIFIL-veteranene fikk ikke den gang den anerkjennelsen de fortjente. De erfaringene både veteranene og Forsvaret gjorde seg gjennom UNIFIL og andre internasjonale operasjoner har vært med på å sette standarden for dagens ivaretakelse på godt og vondt. Nye generasjoner veteraner har mye å takke sine forgjengere for. Kommunale veteranplaner Ett av våre fokusområder fremover er utvikling av kommunale veteranplaner. Kommunale veteranplaner vil bidra til å synliggjøre kommunens ansvar for veteraner og vil være en viktig anerkjennelse i seg selv. Både i regjeringens oppfølgingsplan og senest i regjeringsplattformen for dagens regjering understrekes kommunenes sentrale rolle, og behovet for at kommunene tar grep om veteransaken. Det foreligger ingen krav til kommunene, men vi oppfordrer og oppmuntrer til arrangementer og tiltak for de lokale veteranene. Forsvaret støtter også arbeidet gjennom å bistå kommuner som ønsker det. I skrivende stund har 30 kommuner etablert kommunale veteranplaner, og det er flere i prosess. Det er gledelig å se at så mange kommuner setter veteransaken høyt og tar del i arbeidet med anerkjennelse og ivaretakelse. Som et ledd i arbeidet med kommunale NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 6 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 7

5 VETERANIVARETAKELSE FØR, NÅ OG I FREMTIDEN VETERANIVARETAKELSE FØR, NÅ OG I FREMTIDEN En viktig forutsetning for å lykkes med veteranarbeidet er å sikre bevisstheten rundt veteranene i samfunnet. Det er et vedvarende arbeid der særlig dager som 8. mai har betydning. Bildet viser medaljeseremonien under frigjøringsdagen og den nasjonale veterandagen Foto: Olav Standal Tange/Forsvaret. avholdes det en medaljeseremoni. Tre til seks måneder etter hjemkomst får personellet tilsendt en helsescreeningundersøkelse. De som har behov eller ønsker det får tilbud om oppfølging fra Forsvaret. Ettårsprogrammet avsluttes etter 12 måneder med en avslutningssamling. Ut over dette er i praksis Forsvarets tilbud tilgjengelig for alle veteraner, tidsuavgrenset. Dette omfatter Forsvarets «Åpne dør» som er en veiledningstjeneste som kan kontaktes pr telefon eller mail. Forsvarets veteransenter er tilgjengelig som et rekreasjonssted for veteranene, og de kan også ta med familier dit. Forsvaret har dessuten et medisinsk/ psykologisk tilbud rettet mot veteraner, gjennom Institutt for militærpsykiatri og stressmestring. Nasjonal veterankonferanse (med veteranprisen) Den nasjonale veterankonferansen arrangeres i år for sjette gang. Konferansene gjennomføres forskjellige steder i landet og har som målsetning å samle lokale samarbeidspartnere som arbeider på veteranområdet, alt fra kommunale bidragsytere til næringsliv. Konferansene setter et regionalt fotavtrykk og sprer kunnskap om veteranfeltet til de som trenger det. De senere år har det vært spesielt hyggelig å se såpass mange ordførere og etatsledere, og ikke minst Veteransatsning i fremtiden statsråder tilstede på konferansene. Under konferansen deles veteranprisen ut. Prisen tildeles en person som på eksemplarisk og uegennyttig måte har satt veteraner eller veteransaken på agendaen gjennom sin frivillige innsats. Et viktig kriterium for prisen er at vinneren har bidratt til å skape stolthet hos våre veteraner og deres familier. Prisen henger meget høyt og utvelges av en egen jury etter innsendte forslag. Fremtidig veteransatsning Modellen nede på siden skal illustrere grunnlaget for veteransatsningen i fremtiden, og er sett i et langsiktig perspektiv, inntil 12 år fremover. Oppfølging innebærer her den løpende innsatsen som gjøres i dag. Mens rapportering og læring skal sikre et best mulig grunnlag for å kvalitetssikre og videreutvikle tjenestene. Veteransatsningen er bygget over tre sentrale akser: anerkjennelse (av alle), ivaretakelse (for å forebygge) og oppfølging (for de som har behov). De tre aksene fletter seg i hverandre siden de er gjensidig forsterkende og avhengige. Hensikten er å sikre at veteranene får den anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging de har rett på, slik at veteranene er stolte av sin innsats og at vi best mulig ivaretar både veteranene så vel som deres familier og pårørende. veteranplaner har dessuten Forsvaret tatt et initiativ overfor Fylkesmannsembetet, som også viser en positiv interesse for saken. Familien som en del av veteranivaretakelsen Det er lett å tenke at veteransaken kun dreier seg om veteranene som har tjenestegjort ute. Soldatene er de synlige representantene for Norges internasjonale innsats. Men la det ikke være noen tvil om at det er en ekstra belastning for de som er hjemme når et familiemedlem reiser ut. Derfor har også Forsvaret vært bevisst på at veteransatsningen må dreie seg om mer enn kun veteranene, men også inkludere deres familier og pårørende. Noe som bl.a. gjenspeiles i Forsvarets ettårsprogram for oppfølging av sitt personell med tjeneste fra internasjonale operasjoner. Forsvarets ettårsprogram Forsvaret har fastlagte tilbud til veteraner både før, under og etter hjemkomst. Det gjennomføres familiesamlinger i forkant av utreise, det foreligger tilbud for dem ute og hjemme underveis, og det er et fastlagt ettårsprogram fra hjemkomst. Ettårsprogrammet omfatter bl.a. mellomlanding, der man stopper soldatene på vei hjem i et tredjeland for hvile, sosialt samvær, samtale med psykolog og erfaringsavtapning. Tilsvarende gjennomføres det også etterlandinger for personell som ikke får deltatt på mellomlanding. Ved hjemkomst NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 8 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 9

6 VETERANIVARETAKELSE FØR, NÅ OG I FREMTIDEN PLANER OG REALITETER Dette skal sikres gjennom tre overordnede strategiske målsetninger, på samfunnsnivå, i Forsvaret og i frivillighetsarbeid. Hele satsningen hviler på kunnskap; både om de operasjonene veteranene har deltatt i og den kunnskap vi har om våre veteraner og hvordan det går med dem. Forskning er følgelig en sentral faktor for å sikre at vår kunnskapsbase er best mulig. Det grunnlaget er en avgjørende forutsetning for å lykkes med en ytterligere videreutvikling av veteransatsningen i fremtiden. Den fremtidige veteransatsningen vil høyst sannsynlig fortsatt være bygget over de samme elementer som i dag. En viktig forutsetning for å lykkes, særlig med tanke på de sivile aktørene, er å sikre bevisstheten rundt veteranene i samfunnet. Dette er et vedvarende arbeid der særlig dager som 8. mai har betydning. Synliggjøringen av veteranene vil bidra til å opprettholde kommunenes fokus, og kunne bidra til at man ser veteranene som en viktig ressurs i deres lokalmiljøer, og det er dessuten en forutsetning for å sikre grunnlaget for det viktige arbeidet som gjøres av interesseorganisasjoner over det ganske land. Å bygge anerkjennelse er ikke gjort over natten, men krever langsiktig satsning og lederforankring. Forsvaret har kommet en lang vei de siste ti årene, og samfunnet for øvrig følger etter, men dette er et arbeid som i realiteten aldri slutter. Ikke så lenge vi fortsatt sender norske menn og kvinner ut i internasjonale operasjoner. Norsemen Miniatures er Norges eneste produsent av håndlagde tinnsoldater, og har et stort utvalg av soldater fra norsk og skandinaviske historie - med høyt detaljnivå. Tinnsoldatene leveres i en flott metallboks. En glimrende gave til de med interesse for militærhistorie - kun kr. 320,- pr stk. 54 MM HÅNDLAGET TINNSOLDAT AV NORSK FN-SOLDAT FRA NORBATT FN-tinnsoldaten leveres i en flott metallboks! KUN PRODUSERT I BEGRENSET ANTALL - SIKRE DEG ET EKSEMPLAR NÅ! soldater fra norsk og skandinaviske historie - med høyt detaljnivå. Tinnsoldatene leveres i en flott metallboks. AV THOMAS WILHELMSEN Forsvaret trenger næringslivet Sivilt-militært samarbeid på logistikksiden er ingen nyskapning. Operasjoner krever transport, mat, vann, forlegning, ammunisjon, reservedeler, og ikke minst enorme mengder drivstoff. Ingen militærmakt kan fremskaffe dette på mest effektiv måte uten betydelig sivil medvirkning. En ny sikkerhetspolitisk virkelighet for Norge har også aktualisert mer omfattende bruk av sivile kapasiteter innenfor logistikk og infrastruktur. Thomas Wilhelmsen har vært konsernsjef siden 2010 og er femte generasjons industrileder. Han har utdannelse fra Skottland, Sveits og Norge. FN-tinnsoldaten kan kjøpes i vår nettbutikk: norsemenminiatures NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 10 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 11

7 FORSVARET TRENGER NÆRINGSLIVET FORSVARET TRENGER NÆRINGSLIVET I 2015 signerte Wilhelmsen «Rammeavtale om strategisk logistikkstøtte til Forsvarets operasjoner i fred, krise, konflikt og krig» med Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO). Aftenposten skrev da at «Wilhelmsen blir en del av Forsvaret». Denne overskriften gir et relativt korrekt bilde av virkeligheten. Gjennom avtalen og det gradvis økende samarbeidet har vi blitt Forsvarets viktigste strategiske partner innen logistikk i militære operasjoner. Jeg vil i denne artikkelen reflektere over vår historie innen sivilt-militært samarbeid, hva vi gjør i dag, og hvordan vi ser for oss at sivile ressurser kan styrke Norges forsvarsevne ytterligere. Jeg vil også ta for meg noen utfordringer og etiske dilemmaer sivilt-militært samarbeid i krise og krig innebærer. Vår militære virksomhet fra den andre verdenskrig frem til i dag Wilhelmsen har en lang tradisjon i å støtte Norge og allierte i krise og krig. Dette er en del av vårt samfunnsansvar. Vi er stolte over å kunne bidra i forsvaret av fedrelandet. Vår støtte til militære operasjoner startet under den andre verdenskrigen da den norske handelsflåten ble rekvirert av eksilregjeringen i London. Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) ble opprettet i april 1940 og organiserte en flåte av om lag 1000 skip som befant seg utenfor tyskkontrollert område. Nortraship-flåten ble raskt Norges viktigste bidrag til den allierte krigsinnsatsen. Norske tankskip fraktet blant annet mer enn en tredjedel av all flybensin til Storbritannia gjennom krigsårene. Handelsflåtens innsats ble priset av både Winston Churchill og Ågotnes ble benyttet av Panserbataljonen som Sea Port of Debarkation (SPOD) under øvelse FOA IV i (Foto: Coast Center Base AS) Krig og militære operasjoner handler i stor grad om å makte å holde forsyningene oppe. Mer enn en tredjedel av all flybensin til Storbritannia under andre verdenskrig ble fraktet på norsk kjøl. Foto: Century of flight president Roosevelt. Sistnevnte trakk frem Norges innsats og eksempel i sin «Look to Norway» tale i Washington 16. september Vi er stolte over å være en del av Nortrashiphistorien. I 1940 rådde Wilhelmsen over 56 moderne og hurtige lasteskip, som spilte en viktig rolle for de allierte. Våre skip fraktet tropper, drivstoff, ammunisjon, reservedeler og annet materiell i de fleste innsatsområdene. Vi deltok i Stillehavskrigen, i Malta-konvoiene og i Atlanterhavsfarten. Innsatsen hadde sin pris. Vi mistet flere titalls sjøfolk og 26 skip i krigshandlinger. Sjøfolkenes innsats ble høyt anerkjent av allierte ledere under krigen. Vi er også stolte over å ha støttet allierte operasjoner i nyere tid. Wilhelmsen bidro under styrkeoppbyggingen til Desert Storm i Under krigen i Afghanistan fraktet vi store mengder militære kjøretøyer, helikoptre og containere inn og ut av landet. Mye av transporten håndterte vi hele veien over havet til Karachi og derfra i lastebilkonvoier inn til fremskutte amerikanske baser. Wilhelmsen har også støttet nordiske utenlandsoperasjoner. Ved den første deployeringen av en norsk fregatt til Det indiske hav under Operasjon Atalanta i 2009 tok vi hånd om all logistikkstøtte under fregattens transitt og operasjoner; vi leverte mat, vann, drivstoff og tok hånd om forsyninger fra Norge. Vi arbeidet godt og nært med marinens logistikkapparat i operasjonsområdet og bisto med vår lokalkunnskap og våre kapasiteter. Under operasjon RECSYR , frakt av kjemiske stridsmidler ut av Syria, deltok Wilhelmsen med MV Taiko. Fartøyet inngikk i den norske styrkebidraget og var under militær kommando. Betydningen av sivil logistikkstøtte i forsvaret av Norge under den rådende sikkerhetspolitiske situasjonen er erkjent tydelig av regjeringen. I Stortingsproposisjon 151 S ( ) «Kampkraft og bærekraft Langtidsplanen for Forsvarssektoren» kommer dette presist til uttrykk: «Bruk av strategiske avtaler med sivile leverandører gir fordeler som effektiv tids- og ressursutnyttelse, økt reaksjonsevne og fleksibilitet, større operativt handlingsrom, forbedret utholdenhet og økt operativ tilgjengelighet». NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 12 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 13

8 FORSVARET TRENGER NÆRINGSLIVET FORSVARET TRENGER NÆRINGSLIVET MV Taiko, som da var et Wilhelmsenskip, deltok i transporten av kjemiske elementer ut av Syria i (Foto: Forsvaret) Gjennom et nært samarbeid med FLO og Nasjonalt Logistikk Operasjonssenter (NLOGS) bistår vi daglig med logistikkstøtte til Forsvaret og til allierte som øver og opererer i Norge. Vi håndterer forsyninger til Heimevernet i et nytt containerbasert lagrings- og forsyningssystem, og bistår norske spesialstyrker. Vi har også en viktig rolle i såkalt vertslandsstøtte, hvor allierte forsterkningsstyrker tas imot og understøttes med forpleining, forlegning, transport, etc. Vår kapasitet og kompetanse innen slik vertslandsstøtte er velprøvet og anerkjent både ute og hjemme. Muligheter Behovet for sivil logistikkstøtte under større innsettinger av allierte forsterkninger i Norge er enormt. Dette er synliggjort under planleggingen av øvelse Trident Juncture 2018, som skal avvikles i høst og hvor grovt regnet soldater deltar. Vi forventer å bygge ca. 35 camper og levere mer enn en million varme og kalde måltider. Til nå har Forsvaret mottatt nær bestillinger fra deltakende styrker med alt fra tøyvask til svært store mengder drivstoff av forskjellige typer. Bestillingene fra mer enn 20 nasjoner håndteres av alle involverte i et digitalt verktøy (Host Nation Ordering and Billing System HOBS) som har fått stor oppmerksomhet i NATO. Verktøyet er bygget på forretningslogikk utviklet i Wilhelmsen, og sammen med Forsvaret tilpasset etablerte NATO-prosesser og doktriner. Forsvaret alene er ikke i stand til å håndtere denne type logistikkutfordringer. Det ville krevd et betydelig større logistikkapparat og en langt større merkantil kapasitet. Siden forsvaret av Norge er fullstendig avhengig av alliert innsetting, har valget blitt å lene seg tungt på sivile kapasiteter og kompetanse som skal virke like godt i krise og krig, som i fred, og som settes under et militært kommandoapparat. Dette er en riktig og god vurdering av Forsvarets ledelse. En slik sivil-militær «hybrid-logistikk» - sivile leveranser under militær kommando - er testet gjennom flere øvelser hvor vi har deltatt. Erfaringene har vist at samarbeidsmodellen fungerer godt: FLO og NLOGS kan operere med en betydelig større leveransekapasitet og beholde full kontroll over alle aktiviteter. Modellen er også analysert av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) som konkluderer med at Forsvaret får mer for pengene ved et sivilt-militært samarbeid på logistikksiden. De som har hevdet at sivil vertslandsstøtte er mer kostbar enn om Forsvaret selv skulle levert tjenestene, har glemt å legge kostnader til bruk av eget personell, eget utstyr og infrastruktur inn i regnestykket. Det hevdes også av og til at bruk av såkalte strategiske avtaler setter Forsvaret i monopolsituasjoner. Dette er heller ikke riktig. Innen vertslandsstøtte er 90 prosent eller mer av leveransene innkjøpte tjenester fra et stort antall lokale underleverandører. I valg av leverandør følges normale merkantile prinsipper for kvalifisering, og valget er basert på best pris og ytelse. Der Forsvaret har egne rammeavtaler benyttes disse, og Forsvaret har fullt innsyn i alle priser og betingelser gjennom dokumentasjon av ethvert leverandørvalg. I den vestlige verden er siviliseringen av militær logistikk en strategi som velges av rene kost/nytte betraktninger. Selv verdens største militærmakt, USA, mangler økonomisk bæreevne til å bygge militære logistikkapparater som dekker eget behov. Dette ville utarme evnen til å bygge tilstrekkelig kampkraft gjennom våpensystemer, stridende avdelinger, ammunisjon og reservedelslagre. Løsningen for de fleste vestlige land har derfor blitt å prioritere budsjettene mot den «spisse enden», samt å benytte sivile ressurser til mest mulig av logistikken med unntak av logistikk inne i selve stridsområdet. Jeg håper og tror at også de som synes det er krevende å akseptere at tidligere militære oppgaver nå utføres av sivile aktører, ser at dette styrker snarere enn å svekke forsvarsevnen. Den nåværende langtidsplan viser at Norge er på samme spor. Det er vanskelig å se noen gode alternativer til dette. Diskusjonen rundt Forsvaret de siste årene har vist at et gap mellom behov for investeringer og drift, og budsjettet for forsvarssektoren. Begrensningene i Forsvarets operative evne er grundig redegjort for både av Forsvarets ledelse og av pressen. I denne situasjonen er det etter mitt syn rasjonelt og hensiktsmessig å nedskalere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 14 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 15

9 FORSVARET TRENGER NÆRINGSLIVET FORSVARET TRENGER NÆRINGSLIVET Stridsvogner kommer fram på de farligste og merkeligste steder, men over større avstander må de ha hjelp til transporten. (Foto: Coast Center Base AS) aktører må være under nasjonalt eierskap. En ytterligere forutsetning er at sivilt nøkkelpersonell må være sikkerhetsklarert. Et annet aspekt som gjerne vektlegges i debatten her i Norge er krigens folkerett som trekker opp skillelinjene mellom militært og sivile, hhv lovlige og ulovlige angrepsmål. Krigens folkerett skal respekteres og både militære og sivile beslutningstakere må være bevisste på hvilken status man legalt sett vil ha i de ulike roller. Sivile skal ikke ha stridende funksjoner. Bruk av sivile leverandører er imidlertid forutsatt i krigens folkerett og de gis privilegier, herunder krigsfangestatus og krav på human behandling. Som en konsekvens av at de opererer i risikofylte områder er det en fare for at de blir følgetap ved angrep. Når sivile kapasiteter integreres i militære logistikksystemer kan de bli angrepsmål gjennom sin bruk. Risikoen for følgetap er derfor stor. De nødvendige skritt må tas for å beskytte sivile liv og ressurser best mulig. Et tiltak er å sette en grense for hvor langt inn i stridssonen sivile leverandører skal ha lov til å operere. Utfordringene som jeg har nevnt over er alle håndterbare, men krever kompetanse og engasjement på begge sider. Avsluttende kommentarer Forsvaret har begynt å nyttiggjøre seg av sivile logistikk-kapasiteter på en ny og klok måte. Potensialet er stort i å utvikle slike strategier og metoder videre for å oppnå en enda høyere effektivitet i Forsvarets støttevirksomhet. Man må akseptere å ta sivile metoder, verktøy og driftskonsepter i bruk, og kanskje forkaste etablerte arbeidsprosesser der disse ikke er optimale. En slik strategisk dreining i retning av mer omfattende bruk av sivil kompetanse og kapasitet innebærer en omstilling av egen støtteorganisasjon og en styrking av egen evne til å stille krav, samt kommandomessig lede hybride logistikksystemer hvor sivile kapasiteter utgjør en dominerende del. Dersom Forsvarsdepartementet og Forsvaret har vilje og evne til å ta slike grep, vil man kunne styrke Forsvarets beredskap, kampkraft og utholdenhet i strid ytterligere. Forsvarets- og forsvarsetatenes støttestrukturer ytterligere, samt å ta i bruk mer kost-effektive løsninger for drift og vedlikehold av plattformer. Løsningen ligger i å utvikle nære strategiske relasjoner med nasjonale sivile aktører med riktig kompetanse og velprøvde metoder og verktøy. For en del materielltyper innebærer dette å gi produsenter et mer helhetlig ansvar for drift og vedlikehold etter at materiellet er anskaffet, snarere enn å detaljstyre dette fra egne fagkontorer. På maritim side vil man kunne benytte den maritime industrien i langt større grad til drift og vedlikehold av Sjøforsvarets fartøyer. Dermed kan man nyttiggjøre kompetanse utviklet av en maritim næring som er blant de fremste i verden. Der hvor sivile velprøvde metoder og prosesser viser seg å være mer kosteffektive enn militære, bør man være villig til å foreta endringer. En slik strategi med større bruk av sivil kompetanse innebærer at man fra militær side vektlegger operative krav, samt innkjøps- og prosjektgjennomføringskompetanse, snarere enn å detaljstyre enkelt-prosesser på et detaljert nivå. Gevinsten vil være en langt slankere og mer kosteffektiv støttestruktur, større operativ tilgjengelighet på materiellet, samt frigjøring av budsjettmidler til å styrke operativ evne. Utfordringer I mine refleksjoner over har jeg fokusert på mulighetene Forsvaret har til å effektivisere sin logistikk for å kunne kanalisere budsjettmidler til Forsvarets «spisse ende». Jeg er overbevist om at det ligger mange muligheter for videre sivil-militært samarbeid. Hva er så utfordringene i bruk av sivile ressurser? En sterkere avhengighet av sivil kompetanse og ressurser innebærer først og fremst at Forsvaret må sikre tilgang til den støtten man trenger i krise og krig. Dette krever bruk av beredskapskontrakter og at kritiske leverandører bør være gripbare innenfor beredskapslovverket. Det siste innebærer at slike Camp Hilton bygget for innkvartering og forpleining av amerikanske styrker under Cold Response Foto: Wilhelmsen NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 16 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 17

10 NORSK FLYTTEFORBUND LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR STOLT LEVERANDØR AV UNDERTØY TIL FORSVARET SIDEN Spesialtilpasning Kjøl & Frys ISO Sprengstoff Lager Brakker Brukte Vekselbeholdere Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden From Defence to Medical equipment flytting@vinjes.no Se mer om oss på and everything in between. vinjes.no Your EMS partner NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 18 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 19

11 PLANER OG REALITETER TELEMARK BATALJON SOM RÅDGIVNINGSSTYRKE I KAMPEN MOT ISIL AV TERJE BRUØYGARD Telemark bataljon som rådgivningsstyrke i kampen mot ISIL Det norske militære bidraget til frigjøringen av Irak høsten 2017 har vært ganske bredt omtalt i ulike norske medier. Her følger imidlertid en mer omfattende beskrivelse og militærfaglig analyse av oppdraget. Som alle militære operasjoner hadde også denne sin bestemte politiske og kulturelle kontekst, men også fra denne er det mulige å trekke noen generelle innsikter og lærdommer. Oberstløytnant Terje Bruøygard har vært sjef Telemark bataljon (TMBN) siden 2016 og ledet oppdraget i Irak. Bruøygard har lang erfaring fra TMBN og har tidligere deployert til Kabul og Meymaneh. Bruøygard har tjenestegjort i Forsvarsdepartementet og i Hærstaben, og har utdanning fra Krigsskolen og Marine Corps University i Virginia, USA. Den Islamske stat kontrollerte i perioder betydelige områder i Irak, og gjorde operasjonsområdet betydelig. Innledning Høsten 2017 gjennomførte den irakiske hæren den siste offensiven for å frigjøre landet fra den Islamske stat (IS) i Irak. 1 Flere tusen IS krigere stod sterkt i forsvarsposisjoner langs Eufratdalen fra byen Anah til Al-Qaim på grensen til Syria. På irakisk side sto 28. brigade fra 7. divisjon, støttet av noen hundre militssoldater. Denne brigaden skulle gå fremst i den planlagte offensiven. Den norske rådgivningsstyrken, Norwegian Task Unit (NOR TU) fra Telemark bataljon og Hærens hurtige reaksjonsstyrker på Rena, hadde i oppdrag å følge og støtte. Offensiven startet 19.september og varte til 17. november, da den siste byen som IS holdt ble tatt. I løpet av to måneder tok den irakiske hæren tilbake hele Anbar provins gjennom en imponerende offensiv, der flere hundre IS krigere ble drept. NOR TU var med på alle slag sammen med flere irakiske partnerbrigader. Den 9. desember erklærte statsminister Abadi at IS var slått i Irak. NOR TU jobbet i denne perioden tett på irakiske styrker og sammen med noen få allierte koalisjonspartnere på bakken. Norge har fått stor anerkjennelse for resultatet og enkelte har hevdet at et lite land som Norge med dette bidraget leverte over evne. Anerkjennelsen fra irakerne kan best beskrives ved at General Abdul-Amir Yarallah, øverste irakiske sjef for krigen i Irak og General Qassim, sjefen for Jazira operations command, møtte uoppfordret i den norske leiren for å ta farvel med oss før vi skulle dra hjem. Dette mener jeg tyder på at NOR TU har lykkes taktisk med oppdraget og oppnådd strategiske målsetninger, til tross for manglende nasjonale doktriner, fravær av konsepter og kort tid til forberedelser. Erfaringen fra denne førstekontingenten viser derfor at den strategiske gevinsten Norge kan oppnå ved slike oppdrag er stor, også relativt til innsatsen, og at dette kan være en modell for fremtidige styrkebidrag fra Hæren. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 20 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 21

12 TELEMARK BATALJON SOM RÅDGIVNINGSSTYRKE I KAMPEN MOT ISIL TELEMARK BATALJON SOM RÅDGIVNINGSSTYRKE I KAMPEN MOT ISIL Norges bidrag til Operation Inherent Resolve I 2014 overkjørte IS den irakiske hæren og tok kontroll over store deler av landet. De irakiske sikkerhetsstyrkene fikk panikk og flyktet ukontrollert mens de lot store mengder militært materiell stå igjen. Irak førte deretter en eksistensiell kamp gjennom hele IS ble oppfattet så sterke at de truet utkanten av Baghdad. 2 Irak ba om støtte fra det internasjonale samfunn og USA tok på seg ansvaret og dannet Combined Joint Task Force Operation Iraqi Resolve (CJTF-OIR). Norge besluttet å delta og sendte 120 soldater til Irak våren 2015, deriblant styrker fra Telemark bataljon til Erbil for å trene Peshmergaen i de kurdiske selvstyreområdene. 3 Regjeringen justerte bidraget våren 2017, ved å flytte styrken fra Erbil til Anbar. Fra å trene enkeltsoldater skulle norske styrker så snart som mulig begynne å trene og rådgi de irakiske sikkerhetstyrkers ledelsesnivå under planlegging og gjennomføring av operasjoner. 4 NOR TU ble en del av Task Force Lion, en stridsgruppe fra United States Marine Corps, som da hadde oppdrag om å støtte Jazira operations command, primært med ild og ISR ressurser fra Ain-al-asad-air base (AAAB). Telemark bataljon fikk ordre om å sette opp en rådgiverstyrke med utgangspunkt i en bataljonsstab med tilstrekkelig styrkebeskyttelse som skulle være i stand til å følge irakerne i deres operasjoner. På det tidspunktet var offensiven i Anbar planlagt til våren 2018 eller senere. Det viktigste for Forsvaret på dette tidspunktet var derfor å få etablert seg på AAAB. I Nord-Irak raste kampene om Mosul. Byen ble tatt tilbake i juli 2017 etter ni blodige måneder, i en krig som ble ført fra gate til gate og rom for rom. Rundt hundre tusen irakiske soldater deltok, mot anslagsvis tjue tusen IS krigere. Tapstallene til IS er usikre, men det rapporteres om mellom ti og femten tusen drepte. Suksessen i Mosul ble etterfulgt av kamper for å rydde Tal Afar i slutten av august og Hawija i september. 5 Etter det gjensto bare Anbar, IS siste holdområde i Irak. Irakiske myndigheter ønsket å utnytte suksessen og fremskyndet kraftig starten på den siste og avgjørende offensiven. NOR TU hovedstyrke ankom AAAB i slutten av august og fikk det siste materiellet 16.september. Etter en hektisk periode med stor usikkerhet, besluttet statsminister Abadi at operasjonen skulle starte 19. september, selv om langt fra alle forutsetninger var tilstede. Det ble en kamp mot klokka for NOR TU. Situasjonen i Anbar I Anbar var det etablert en frontlinje hvor begge parter bemannet respektive forsvarsposisjoner. På irakisk side var 28. Brigade frontavdeling, gruppert fra byen Sagrah langs Highway 12. IS hadde på sin side etablert enorme områder med miner og improviserte sprengladninger (IED), laget for å hindre irakisk manøverfrihet i ørkenen. Det var rapporter om absurde mengder IEDer, lagt ut i massive felt. Skyttergraver og støttevåpen var forberedt og forsvaret var godt planlagt med betydelige ressurser. 28.brigade stod overfor en motstander med tilgang på artilleri, bombekastere, rakettutskytningssystemer og panservernmissiler, i tillegg til utallige IEDer og hjemmepansrede biler fylt med sprengstoff (VBIED). Avstanden mellom frontlinjene var kilometer. Oppdraget NOR TU skulle løse var basert på behov som øverste sjef for CJTF-OIR, General Stephen J. Townsend, erfarte i Mosul - støtte og rådgivning på brigadenivå. Han kom personlig til AAAB for å snakke med oss før offensiven. Der beskrev han viktigheten av å kunne følge irakerne i kamp. Det var dette som ga koalisjonen muligheten til å hjelpe på riktig måte i Mosul. Selvfølgelig trengte irakerne råd underveis, men det viktigste var moralsk støtte og en styrke som kunne rapportere korrekt informasjon tilbake til koalisjonen, og med det legge til rette for ildstøtte. Vi var den eneste konvensjonelle styrken i Anbar som hadde mandat, trening og kapasitet til å følge irakerne på slagfeltet. I tillegg til oss var det en håndfull spesialstyrketeam som primært støttet militsene. Selv om General Townsend ville vi skulle følge irakerne i felt var hans stående ordre at ingen i koalisjonen selv skulle delta i aktive kamphandlinger. Kampen skulle føres by, with and through irakiske sikkerhetstyrker. Vi skulle hjelpe irakerne å slåss, ikke slåss for dem. Dette var like gyldig for den konvensjonelle som for den spesielle søylen. Likevel måtte vi forberede oss på å være langt fremme, fordi irakiske brigade- og divisjonssjefer leder fra front bokstavelig talt. For å rådgi, støtte og legge til rette for koalisjonens ildstøtte forberedte vi oss på å være der de var. Offensiven begynner NOR TU deltok på et stort planmøte for operasjonen, ledet av General Abdul-Amir Yarallah. Det lignet ikke på noe vi har sett før. Plan- og beslutningsprosesser i den irakiske hæren er ganske annerledes enn det vi er vant til og er ekstremt sjefstyrt. Det var derfor viktig for oss å ta av eventuelle etnosentriske briller. Vi var der for å støtte irakerne, ikke forsøke å få dem til å gjøre slik som oss. Det første angrepsmålet var to byer, Rihana og Anah. Disse lå ca km fra fronten og hadde hatt over innbyggere. Selv om Task Force Lion hadde døgnkontinuerlig overvåking av byene og hadde gjennomført artilleri- og flyangrep i månedsvis, var det vanskelig å vite nøyaktig hvor mange sivile som var igjen og hvor stor styrke IS hadde. Det var antatt et par hundre krigere og at deres mål var å forsvare seg til siste mann. Erfaringene fra Mosul var på det tidspunktet nøye lest og når General Qassim mente byene ville falle om fire til fem dager tenkte vi i koalisjonen heller tre til fire uker. Det var en lettere nervøs NOR TU som rullet ut av leiren morgenen 18.september, etter at feltpresten hadde urfremføring på den nye Bønn for Telemark bataljon. Ingen visste hva som ventet. NOR TU møtte Brigader Kuteiba, sjef 28.brigade langs hovedveien morgenen den 19.september. Natten før hadde hans ingeniører ryddet en strekning på nesten en mil. I morgentimene kunne vi kjenne lukta av sprengstoff og så uendelige med krater langs veien. IED-trusselen var alvorlig. Det fikk vi erfare tidlig, for i løpet av den første timen vi forflyttet oss med den irakiske styrken gikk det av en IED rett ved oss. Det var to militssoldater som tråkket på den, 100 meter unna. En av dem døde og den andre ble hardt skadd. Krigen kom brått veldig nære. Like etter stoppet kolonnen og vi ble stående noen meter unna irakiske ingeniører som desarmerte en IED rett ved siden av vårt kjøretøy. De brukte knipetang og klippet ledningen. Ikke akkurat slik våre prosedyrer er. Dagen etter brøt vi av vegen og fulgte 28.brigade ut i ørkenen. Planen var å omgå Rihana og angripe Anah fra vest. NOR TU på vegen sør for Anah idet irakiske sikkerhetsstyrker bryter gjennom linjen til IS. Kolonnen holdt seg stort sett på fast underlag som følge av IED faren. Foto: Forsvaret NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 22 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 23

13 TELEMARK BATALJON SOM RÅDGIVNINGSSTYRKE I KAMPEN MOT ISIL TELEMARK BATALJON SOM RÅDGIVNINGSSTYRKE I KAMPEN MOT ISIL Angrep på byen Anah En av 28. brigades bataljoner forflyttet seg i flanken vest for oss og stod i utgangsstilling rett sør for Anah. Mellom oss var det knapt 10 kilometer. Men det var 10 kilometer med minefelt. Irakerne ryddet veg med ingeniører i front, deretter en bulldoser, en stridsvogn og så brigadesjefen. Noen hundre meter bak han kom vi. Bulldoseren ble aktivt brukt for å rydde vei eller lage hurtige sperringer. Stridsvognen ble brukt til å bekjempe VBIEDer. Den første VBIED vi så ble bekjempet, ble skutt på kloss hold av en Irakisk M1 Abrahams stridsvogn. Vi så den samme teknikken også senere. Vi brukte tre-fire timer for å komme oss gjennom feltene og vi telte et tyvetalls kontrollerte detonasjoner i tillegg til noen ukontrollerte. Blant annet kjørte brigadesjefen på en mine. Han klarte seg, byttet bil og fortsatte. Vi linket etter hvert opp med flankebataljonen og ble stående utenfor byen for å avvente ordre om selve innbruddet. Vi hadde da nådd vår fremre grense for fremrykning, inntil vi var rimelig sikre på at IS sine bombekastere og panservernvåpen var nøytralisert. Vi etablerte oss i et støttepunkt på en høyde vi døpte Dog hill, etter at IS omtalte oss som hundene på høyden på sitt internsamband. Vi grupperte sammen med noen spesialstyrketeam. Mens 28. brigade jobbet med å få innbrudd i byen, ca. tre-fire kilometer nord for oss, gjennomførte IS et motangrep med en pansret VBIED. Den kom rett mot brigadens bakre områder, der logistikken stod sammen med anslagsvis et hundretalls mennesker. NOR TU oppdaget angrepet på ca meters hold, identifiserte og bekreftet målet på ca og begynte å engasjere på ca meter. Når VBIEDen var ca. 800 meter unna oss, men kun meter unna irakerne, ble den bekjempet av våre 12,7 mm mitraljøser. 6 Det var en voldsom detonasjon med en stor ildsøyle. På Dog Hill ble vi i tillegg utsatt for bombekasterild, mulig rakettangrep og skarpskytterild. Vi stod godt i sterke stillinger og det var uaktuelt å trekke ut i ørkenen, for der hadde vi ikke manøverfrihet grunnet mine- og IED faren. Senere på dagen forsøkte IS seg med en ny VBIED mot samme området. Vi var bedre forberedt, og selv om denne kjørte raskere, anslagsvis km/t, klarte vi å stoppe den med våre våpen, før en av våre allierte spesialstyrketeam utførte den endelige bekjemping med et hellfire missil fra en predatordrone. Strid i bebygde områder er ofte blodig og 28.brigade tok tap denne dagen. Blant annet ble ett av deres kjøretøy truffet av et trådstyrt panservernmissil, som resulterte i tre drepte og to hardt skadde. De evakuerte sine døde og skadde via Dog hill og vi assistere i både førstehjelp og organisering av evakueringen. Totalt fikk våre partnere tre drepte og elleve skadde i dette angrepet. Samtlige ble evakuert via oss. Det er en viktig påminnelse om at førstehjelp er kritisk på slagfeltet, både når det gjelder ferdigheter og materiell. Våre soldater utførte livreddende førstehjelp av høy kvalitet. Ikke bare hadde NOR TU reddet en mengde irakiske liv ved å bekjempe to VBIEDer denne dagen, men vi reddet sannsynligvis også liv ved rask og effektiv behandling av kritisk skadde pasienter. Dagen etter var gjennombruddet etablert og brigaden begynte ryddingen av byen. Irakerne penetrerte inn til sentrum og ryddet deretter utover. Dette så veldig kaotisk ut både på plan og gjennomføring, men det virket, for de siste trettitalls IS krigerne trakk ut i panikk. NOR TU kjørte deretter inn i byen og møtte de irakiske lederne i sentrum. De erklærte at byen var frigjort og sammen planla vi hvordan byen skulle sikres og ryddes. Irakerne nådde målet sitt på fire-fem dager, akkurat slik de hadde sagt på planmøtet. Vi skammet oss for at vi hadde vært pessimistiske og ikke stolt på deres vurderinger. Det var en viktig lærepenge, for vi skulle senere erfare at de hadde ganske god kontroll på tidsbruken. Skifte av partnerstyrke: med 8.divisjon mot Al Qaim Vi støttet 28.brigade i etableringen av forsvarsstillinger rundt Anah. Det var viktig at det ble gjort effektivt og fullstendig. IS hadde kapasitet til å gjennomføre motangrep, og vi syntes de hadde sluppet forsvaret sitt lett. Totalt ble det bekjempet over tjue VBIEDer i angrepet og i etterkant har 7.divisjon rapportert over hundre drepte IS krigere. Irakerne var raske til å få tilbake strøm, vann og søppelhåndtering. De kartla alle familiene som bodde igjen og politiet tok raskt over den indre sikkerhet. Samtidig som dette Artikkelforfatteren sammen med sjefen for 8.divisjon, General Hussein, og hans stab etter at industrikomplekset fosfatfabrikken var tatt tilbake. Om lag 30 IS krigere hadde forskanset seg i dette området. Området ble tatt tilbake uten irakiske tap. Foto: Forsvaret ble etablert ble det planlagt videre operasjoner mot Al Qaim. Det er to veier til Al Qaim, Highway 12 og T1-aksen. 28 brigade skulle fortsette som fremste avdeling langs Highway 12, den nordligste aksen, mens en ny divisjon var ankommet for å ta den søndre. Av flere grunner var koalisjonen ikke på det tidspunktet i stand til å støtte på den nordre akse, så vi skiftet til den søndre. Der rykket 8.divisjon frem. NOR TU fikk ordre om å følge deres fremste brigade. Vi etablerte tidlig forbindelse med både divisjons- og brigadesjef og i midten av oktober startet angrepet. Også her sto IS sterkt og kun et par timer inn i angrepet ble første irakiske kjøretøy skutt opp av et panservernmissil med fatalt resultat. På dette tidspunktet hadde vi operert med IED og VBIED som farligste trussel, men nå begynte trusselen om langtrekkende trådstyrte panservernmissiler i flanken å bli ubehagelig stor. NOR TU fulgte 8.divisjons fremste brigade hele veien til utkanten av Al Qaim. Fremrykningen gikk så fort at fienden ble satt ut av stand til å forsvare seg. Han slapp forsvaret og trakk mot Syria. I ettertid er det kanskje ikke så rart, for koalisjonen leverte vanvittige mengder ildstøtte. Både amerikansk og fransk rør- og rakettartilleri la byene under ild i dagevis før bakkeangrepet. Det ble droppet mengder med bomber fra utallige koalisjonsressurser, både droner og fly. I forkant av angrepet gjennomførte i tillegg irakerne en storstilt informasjonskampanje, gjennom radio, flyveblader og høyttalere. Der informerte de om at sivile skulle holde seg innendørs og markere husene med hvite flagg. Dette bidro til at koalisjonen mer effektivt kunne ramme IS. Himmelen var full av droner og vi hadde relativt god oppløsning på hva som rørte seg i byene. Området hadde vært overvåket i uker og måneder og targeting cellen i Task Force NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 24 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 25

14 TELEMARK BATALJON SOM RÅDGIVNINGSSTYRKE I KAMPEN MOT ISIL TELEMARK BATALJON SOM RÅDGIVNINGSSTYRKE I KAMPEN MOT ISIL Lion hadde måldata for alle områdene og ressursene som trengtes. Derfor ble det vanskelig for IS som høyst sannsynlig hadde basert sin forsvarskamp på en todimensjonal strid, der de kunne bruke løpegravsystemer og skyttergraver til å manøvrere og fjernutløse de utallige IEDene som lå langs veien. Det var derimot alltid noen fra koalisjonen som monitorerte fra luften og var raske med å levere våpen på fiendtlige observasjoner. Koalisjonen etablerte et støttepunkt ca. 10 km utenfor Al Qaim. Fra dette området skulle egentlig Iraks spesialenhet, Counter Terrorism Service (CTS), gjennomføre selve ryddingen. Det var deres ekspertise, og det var de som hadde gjort det i Mosul, Tal Afar og Hawijah, godt støttet av selve jernneven i den irakiske hæren, 9.panserdivisjon. Mens vi stod i utkanten av Al Qaim og ventet på CTS viste det seg at de var blitt sendt til Kurdistan for å ta tilbake kontrollen over det området kurderne hadde tatt etter IS fall. Angrepet ble således noe forsinket, men etter hvert kom 9.panserdivisjon til området. General Abdul-Amir Yarallah besluttet å gjennomføre angrepet på byen med tre divisjoner pluss militser, men med redusert CTS. Anslagsvis bestod styrken av i underkant av mann. IS hadde fortsatt flere tusen krigere og vi forberedte oss på en blodig bykrig, slik vi hadde lest om fra Mosul. Med 9. Panserdivisjon inn i Al Qaim og med 28.brigade til Rawah I planleggingen viste det seg at rådgiverteam var en mangelvare. Det ble derfor besluttet at NOR TU og to spesialstyrketeam skulle følge 9.divisjon på høyre flanke mens hoveddelen av koalisjonssøtten skulle være til 7.og 8. divisjon på venstre flanke. I midten angrep en shia-milits, for øvrig uten rådgivere. Rett før angrepet førte noen av de interne konfliktlinjene i den irakiske hæren til at begge spesialstyrketeamene ble overført med sine partnerstyrker til vestflanken. Da gjenstod kun NOR TU med 9.panserdivisjon. Vi gjennomførte noen planseanser sammen med divisjonssjefen. Han var sjef på sitt tiende år og var en svært dyktig kriger og leder som hadde slåss i Mosul, Tal Afar og Hawija. Han uttalte innledningsvis at han ikke trengte rådgivere, men når han forstod at vi hadde mandat til å følge ham på bakken så ble han positiv. Vi gjorde avtaler og planla i detalj hvordan vi kunne legge til rette for koalisjonens ildstøtte. Han fikk kart vi hadde produsert, med et system som gjorde det enkelt for ham å rapportere hvor hans styrker var. Da kunne vi rapportere det inn til Task Force Lions targeting celle og synkroniseringen av ild og manøver kunne gjøres mer effektivt. Vi la til rette for at flere mål ble bekjempet rett i forkant av 9.divisjon, men i trygge rammer. 9. Panserdivisjon var effektive og rullet over den motstand de møtte. Med en kombinasjon av russiske stridsvogner fra T-55 til T-72 og amerikanske M1 Abrahams og M109 artilleriskyts var de overlegne IS. NOR TU fulgte divisjonen inn til senter av byen, som første koalisjonsstyrke. Al Qaim er delt i to av elven Eufrat. Det var IS styrker igjen på nordsiden av elva som kontrollerte den eneste gjenværende broen over Eufrat. Irakerne planla en brokryssingsoperasjon med to brigader. Det første forsøket ble katastrofe. Det endte i flere drepte, noen av fiendtlig ild og noen av egen ild. Styrker fra en avdeling tok seg over broen om natten for å rekognosere en stor grøft på andre siden, uten å koordinere med sikringsstyrken på sørsiden. Når rekognoseringsstyrken var på veg tilbake ble de skutt opp av en stridsvogn fra sikringsstyrken, som trodde IS gjennomførte et motangrep. Det var selvfølgelig helt unødvendig, men situasjonen illustrerer godt krigens friksjon og viktigheten av å ha koordinerte planer. Å krysse en bro som er bestrøket av motstanderen er en krevende operasjon, men noe som Telemark bataljon har erfaring med fra trening i øvingsfeltet på Rena. Vi tilbød derfor rådgivning i forbindelse med neste forsøk. Irakerne tok imot hjelpen, og spesielt ildstøtten som vi planla felles var nyttig. Vi assisterte med å ta ut mål og synkronisere ilden slik at fienden enten ble bekjempet eller holdt nede i det de angrep. Det ble ikke helt slik vi ville gjort det, men klokken 0600 dagen etter startet irakisk artilleri og bombekastere, godt hjulpet av koalisjonens franske artilleri, en massiv ildgivning mot dominerende høyder på andre siden. Nøyaktig en halvtime senere dundret irakiske BMP1, T-72 og pansrede biler over broen. De evnet å kraftsamle. Vi Bildet viser Telemark Bataljon i Anbar under trening med å evakuere sårede sammen med et amerikansk Blackhawk helikopter. Foto: Camilla Brevik Hågensen/Forsvaret NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 26 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 27

15 TELEMARK BATALJON SOM RÅDGIVNINGSSTYRKE I KAMPEN MOT ISIL TELEMARK BATALJON SOM RÅDGIVNINGSSTYRKE I KAMPEN MOT ISIL stod på hitsiden av broen og støttet med observasjon. Rett på andre siden av elven ble vi vitne til at nok en fiendtlig VBIED ble beskutt og nedkjempet på kort hold av en T-72. Irakerne etablerte brohodet på motsatt side og fortsatte angrepet mot den syriske grensen. Al Qaim var definitivt tatt tilbake og NOR TU hadde også denne gangen bidratt aktivt med rådgivning, støtte og informasjonsformidling. Etter Al Qaim gjenstod bare en by, Rawah. Det betydde at irakerne måtte rydde seg tilbake igjen på nordsiden av elven, en strekning på nesten 10 mil. Alle broer over Eufrat var ødelagt av IS, noe som gjorde det vanskelig å understøtte angrepet logistisk. Det ble bestemt av koalisjonen at ingen rådgiverteam fikk lov til å følge angrepet nord for elva. NOR TU valgte dermed å følge vår opprinnelige partnerstyrke, 28.brigade, fra sørsiden. Vi etablerte oss tre-fire km sør for byen og støttet med observasjon og informasjonsdeling. Vi hadde kommunikasjon med brigadesjefen og kunne videreformidle kunnskap om fiendtlige disposisjoner i forkant av hans angrep. De ryddet over hundre IEDer og bekjempet to VBIEDer på veg inn mot byen. Koalisjonen støttet nok en gang med massiv ild i forkant av angrepet. For oss i NOR TU var det nesten uvirkelig å stå kun 3 km unna byen å se de voldsomme ødeleggelsene. Rawah var for øvrig blitt bombet kontinuerlig de siste to-tre månedene. Hundrevis av mål var engasjert, herunder VBIED, IED-fabrikker, IS ledelsespunkter og forsvarsstillinger. Et interessant apropos i så måte er at det også i Rawah, som alle andre byer vi var med å frigjøre, var det først når bakkestyrkene angrep at IS trakk ut. Etter hvert begynte det å komme hvite flagg ut av bygninger og den 17. November erklærte irakerne byen for tatt. 7 Da startet samme drill som før, sette sikring, klarere alle hus og kartlegge befolkning samt begynne med gjenoppbyggingen. Broen over Eufrat ble reparert meget hurtig. NOR TU trakk inn til AAAB og gjennomførte nødvendig rekondisjonering. Rådgivningsoppdrag betyr samvær og tilrettelegging NOR TU deltok under hele offensiven og fulgte fremste avdeling i alle kamper. Det er vanskelig å objektivt mene noe om vi utgjorde en forskjell for irakerne. De har derimot gitt utrykk for at de har satt pris på støtten. Da den øverste sjefen for krigen i Irak, General Abdul-Amir Yarallah dukket uanmeldt opp i Camp Midgard for å overvære vår siste oppstilling tenker jeg at vi har betydd noe. General Qassim har også flerfoldige ganger utrykt hvor mye han har satt pris på vår støtte. Han har sagt at han aldri har opplevd rådgivere som har vært så tett med sine partnere. Qassim var Irakisk troppssjef i 1991 og har siden slåss både mot og med amerikanerne. Han burde vite hva han snakker om. Irakerne har satt pris på at vi har vært modige og tålt den samme påkjenning som deres styrker. De har satt pris på at vi har bodd sammen med dem i perioder og at vi har vist at vi stoler på dem. De har satt pris på vår rådgivning og støtte, spesielt formidling av etterretning og ildstøtte fra koalisjonen. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at NOR TU ikke har hatt utløsende myndighet for denne ildstøtten. Det var verken i vårt mandat eller innenfor koalisjonens direktiv for ildstøtte. Det har alltid vært en irakisk general som har besluttet hvilke mål som skulle bekjempes og hvilke midler som skulle nyttes. Vi har derimot lagt til rette for denne bekjempingen gjennom å informere koalisjonen om irakisk styrkedisponering og dele måldata med irakerne. For koalisjonens del har vårt bidrag vært betydelig. Vi var det eneste konvensjonelle rådgiverteamet som kunne operere ute på bakken med irakerne. Det gjorde vi sammen med flere spesialstyrker, der det etter hvert utviklet seg et tett samarbeid med betydelig gjensidig støtte. Avslutning: Hvorfor vi har lykkes og en liten anbefaling NOR TU lykkes med dette oppdraget grunnet tre ting. For det første fordi Telemark bataljon-kampgruppen er en erfaren avdeling. Selv om vi mangler nasjonale doktriner og reglement har vi deltatt i lignende oppdrag i Afghanistan og Irak. Flere av de sentrale personene i ledelsen har hatt tilsvarende stilling ute, tilsvarende stilling hjemme og vi har jobbet sammen over mange år. Styrkebeskyttelsestroppen kommer fra en av kampavdelingene i bataljonen og har jobbet sammen over flere år på lavt nivå. Det var tilstrekkelig erfaring i avdelingen til at vi forstod kjernen i oppdraget. Vi skulle basere vår rådgivning og støtte på å etablere tillit mellom oss og partnerstyrken. Så skulle vi gjøre en evaluering av styrken før vi skulle sette sammen rådgiverteam som matchet behovet. Vi skulle ikke gå inn med vestlige øyner og forsøke å lære dem våre greier. Vi var tross alt invitert for å hjelpe dem med å slå IS, ikke for å lære dem vestlig militær kultur. Den andre grunnen til at vi lyktes er at vi har fått stor frihet i utførelsen, både fra nasjonale myndigheter og fra koalisjonen. Vi har vært opptatt av hva vi kan gjøre og ikke fokusert på det vi ikke kan gjøre. Vi har hele veien sett på de strategiske målsetningene og basert våre vurderinger på dem. Oppdraget har vært usikkert og vi har måtte møte det med fleksibilitet. I en førstekontingent som dette er det fornuftig å gi overordnede målsetninger, klare rammer og stole på at styrken som er på bakken og ser stridsfeltet gjør rett. Det vil jeg hevde er tilfelle med dette bidraget. Den siste årsaken til at vi har lykkes, henger sammen med de to første. Det har vært en gjennomgående vilje til å se muligheter i hele NOR TU. Det har absolutt vært friksjon, utfordringer og periodevis problemer. Men fra den yngste grenader til den eldste stabsoffiser har gjennomgangstonen vært å finne best mulig løsninger og bruke energi på det, heller enn å fokusere på hvordan det burde ha vært. Avslutningsvis vil jeg komme med en anbefaling. Det er mye som tyder på at rådgivningsoppdrag vil være foretrukket konsept for fremtidig internasjonale operasjoner. Gjerne i form av en koalisjon ledet av USA. USA har nylig etablert såkalte security force assistance brigades. 8 Det kan nok ikke Norge ta seg råd til. Vi må klare å fylle dette behovet med det vi har. I 2017 har stridsgruppen til Telemark bataljon evnet å stille 200 mann til enhanced forward presence i Litauen, samtidig gjennomføre en hurtig oppsetning av en rådgiverstyrke på om lag 60 hoder til Irak og fortsatt holde nasjonal beredskap med en redusert bataljon. Det viser at hvis militære myndigheter vil, kan stridsgruppe TMBN (inkludert Hærens hurtige reaksjonsstyrker på Rena) ha som tilleggsoppdrag å ha en stående rådgiverenhet klar på kun kort varsel til denne type oppdrag. En enhet med styrkebeskyttelse fra kampavdelingene og rådgivere fra bataljonenes ledelse og stab. Den eneste kostnaden det vil kreve er at bataljonen må ha adekvat materiell tilgjengelig for trening og kompetanse. Gitt den strategiske nytten lille Norge får av å stille styrker med høy kvalitet tilgjengelig for spesielt USA vil jeg hevde det er en liten kostnad. Referanser: /19/3e2c1cdc-9d3e-11e7-8ed4-a750b67c552b_story.html?utm_term=.8146d5bf0ae2, sett 18.februar Mc Fate, Jessica Lewis. Middle east security report 27, The ISIS defense in Iraq and Syria: Countering an adaptive enemy (Institute for the study of war, USA, May 2015), s %20Standard.pdf, sett 18.februar Regjeringen, Pressemelding nr.15/2015, 3.mars Regjeringen, Pressemelding nr.20/2017, 6.mars sett 18. februar 7 sett 18.februar sett 18.februar NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 28 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 29

16 TRYGG LFS Ocean deep Mountain high TRYGG LFS er en Nato-sertifisert kjetting spesielt utviklet for forsvaret som er kjennetegnet av suverent grep, høy kvalitet og lang levetid. RETURUKE 22 UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 184 NR. 1/2014 KR. 63,- Louise K. Dedichen Kunnskapsbasert beredskap Side 4 Paul Narum og Sverre Diesen Forsvarets utvikling planer og realiteter Side 12 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 Odd Gunnar Skagestad Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk KUNNSKAPS BASERT BEREDSKAP Side 26 Norges eldste militære tidsskrift siden 1831 INTERPRESS NORGE Frode Lindgjerdet Ekstrabevilgningene til nøytralitetsvernet under første verdenskrig Side 38 Our proven services support your need for logistics in planning, deployment and operations for air, sea and land forces worldwide. Comprehensive logistics support during deployment, operation and redeployment Proven concepts in arctic, tropical and other challenging environments Tailor-made solutions to fit your specific needs With our support you are better prepared. Telefon: E-post: post@trygg.no ETTER- OG VIDEREUTDANNING VED UNIVERSITETET I BERGEN Operativ psykologi Deltidsstudium med 4 samlinger fra oktober til mars. Sentrale tema: Menneskelig adferd i operative situasjoner Situasjonsbevissthet, felles mentale modeller, beslutningstaking Stressmestring og pårørendehåndtering etter kritiske hendelser Ledelse, samhandling og trening av operative enheter Søknadsfrist: 1. september Les mer og søk plass: uib.no/emne/psyk640 Få NMT hjem i din egen postkasse! Kun kr. 350,- pr år. (Se detaljer på side 3 i bladet). Feltcaps One-size fits all med borrelåsstramming i bakhodet. NATO-genser Laget i en effektiv coolmax SASTA Jaktdress Original norsk-produseret. Laget i 100% ull, med pennelomme og distinksjonsklaffer på skuldrene. SASTA er et velrenomert finsk selskap som lager jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale Norsk kamo og ørkenkamo er i versjon med høy evne til fukttransport, erme og skulder SASTA rip-stop materiale. Jaktdress Ensfarget i 100% bomull for med herre norsk kamo. dame for herre og SOURCE dame drikkesystemer SOURCE drikkesystemer SASTA er et velrenomert for som montering puster. finsk på selskap stridsvest som eller lager som sekk. jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale for som montering puster. på stridsvest eller som sekk. Vanntette Sealskinz; Sokker vanntette og sokkker hansker og med hansker merinoull med foring merinoull fóring. Combatshirt MK2 Teknisk uniformsgenser Ny modell! Forsvarets fotposer - vanntett glidelåslukking - Høyere over vristen - Leveres i olivengrønn og sort Get in touch: WGS.OSL@wilhelmsen.com MILTRAD AS Altaveien 242, 9515 ALTA tlf: NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 30 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 31

17 PLANER OG REALITETER FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? AV SVERRE DIESEN Forstår vi dagens norske forsvarsproblem? I NMT nr belyste artikkelforfatteren ulike scenarioer Forsvaret kan bli stilt overfor i framtiden. Denne artikkelen følger opp resonnementene derifra, og ser på hvilke praktiske konsekvenser dette bør få for spesielt Hærens videre utvikling. Spørsmål som stilles inkluderer: Har vi en oppdatert analyse av vår egen sikkerhetspolitiske og strategiske stilling? Oppfatter vi hvordan politiske, økonomiske og andre trender påvirker denne stillingen? Og ser vi hvilke konsekvenser dette bør ha for sammensetningen av Forsvaret i vår tid og i fremtiden? I en foregående artikkel har undertegnede søkt å påvise at det dimensjonerende scenario for det norske forsvaret er en bilateral norsk-russisk konflikt der Forsvarets strategiske utfordring vil være å skape en stridssituasjon som er så entydig at våre viktigste og mest kapable allierte USA og i noen grad Storbritannia velger å intervenere på norsk side. Andre konfliktscenarier, som eksempelvis det mye omtalte bastionforsvarsscenariet, vil trolig ha et større og mer alvorlig omfang rent militært. Det bør likevel ikke være det vi strekker oss etter å møte med vår egen forsvarsstruktur, av flere årsaker. Blant disse årsakene er - I en slik situasjon er våre allierte enten per definisjon involvert allerede eller de vil med meget stor sannsynlighet bli det. Den farligste situasjon vi kan komme i - å bli stående alene - er følgelig utelukket eller usannsynlig. - Dette scenariet har i seg selv begrenset sannsynlighet av flere årsaker, ganske særlig i en versjon der russerne besetter deler av Finnmark - Bastionforsvaret med en landkomponent på det norske fastlandet vil, for å gi en reelt forbedret sikring av Kola-basene, måtte ha en styrke og et omfang som uansett andre forhold gjør det uhåndterlig for noe tenkelig norsk forsvar i det minste med et tradisjonelt forsvarskonsept og innenfor rammen av noe tenkelig forsvarsbudsjett - Å basere forsvarsplanleggingen på bastionforsvarsscenariet innebærer implisitt at vi forutsetter oss ut av vårt eget forsvarsproblem ved å bevilge oss selv en betydelig varslingstid, hvis vi samtidig forutsetter at konflikten utløser beredskapstiltak på norsk side før den bryter ut her. Dette er en forutsetning som er illusorisk i et bilateralt scenario og derfor farlig som premiss for forsvarsstrukturen - I en konflikt som ikke bare involverer Norge, men flere vestlige land er det en rimelig antagelse at utfallet både militært og politisk vil bli påvirket av forhold vi likevel ikke kan kontrollere direkte. Dette i motsetning til det bilaterale scenariet, hvor det er vår egen og bare vår egen innsats som avgjør om vi skal kunne skape den situasjonen som gjør konflikten til et alliert anliggende. Men som en meget viktig kvalifisering av konklusjonen at det større og mer omfattende bastionscenariet ikke er dimensjonerende utelukker General (p) Sverre Diesen er tidligere Forsvarsjef og har bred erfaring med trusselanalyser og forsvarsplanlegging. Dette er den andre av to artikler om temaet. Erfaringslover fra de store panserslagene i krigshistorien lar seg ikke skalere ned lineært og gis gyldighet for en hær med et tredvetalls stridsvogner totalt. Bildet viser sovjetiske styrker på vei til Kursk. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 32 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 33

18 FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? Vår metode for å designe den mest kost-effektive forsvarsstruktur kan ikke være en blanding av teori, selektiv historietolkning og løsrevne sitater fra mer eller mindre velrenommerte autoriteter. ikke at det likevel kan skje. Poenget er at vi ikke bør ta det som et premiss for utformingen av Forsvaret, så meget mer som de kravene til strukturen som følger av det bilaterale scenariet heller ikke svekker den i bastionscenariet. Med dette som utgangspunkt skal vi nå stille spørsmålet om i hvilken grad den planlagte utviklingen av Forsvaret er konsistent med en slik konklusjon. Behovet for en overordnet stridsidé Under den kalde krigen hadde Forsvaret et helhetlig, fellesoperativt konsept for forsvaret av Nord-Norge en konkret stridsidé for det invasjonsscenariet som ble ansett som dimensjonerende. Sovjetunionen måtte i en europeisk storkrig søke å erobre norsk territorium helt ned til Vestfjorden for å få kontroll over havner og flyplasser som var viktige for Nordflåtens angrep på amerikanske forsterkningstransporter over Atlanterhavet. I så fall fantes det tre hovedakser; gjennom Finskekilen ned Skibotndalen til Lyngenfjorden og sjøaksen med landstigning ett eller flere steder i Ofoten og Troms. Finnmark ble ansett som ikke forsvarbart på annen måte enn i form av forsinkende og forstyrrende operasjoner med mindre avdelinger. Hovedstillingen ville være i bakkant av Lyngendefiléet i Troms, der aksene gjennom Finnmark og Finskekilen løp sammen og der det trange og kanaliserende terrenget ga forsvareren fordeler som bidro til å jevne ut det skjeve styrkeforholdet. Denne løsningen gjorde imidlertid hæravdelingene sårbare for et angrep fra sjøaksen, som i så fall førte rett inn i deres ubeskyttede bakre områder. Sjøforsvaret fikk derfor ansvar for et rygg- og flankeforsvar som fanget opp denne sårbarheten med ubåter ytterst, etterfulgt av et innløps-forsvar med MTBer, minefelter og stasjonært kystartilleri det hele støttet av egne fly i luft-til-luft rollen. Altså en helhetlig idé for føring av striden der alle deler av Forsvaret bidro til en operativ synergi ved å utfylle hverandre. På 1990-tallet utviklet også Hæren et manøverkonsept tilpasset de spesielle forholdene i Troms, med en divisjon sammensatt av en mekanisert og to beltevognmotoriserte brigader som også utnyttet operasjonsområdets begrensninger til egen fordel. Ulempen var bare at Divisjon 2000-konseptet kom 40 år for sent, på et tidspunkt hvor den trusselen det forutsatte var borte og en divisjon ikke lenger var innenfor rekkevidde økonomisk. Det kan sies mye om vår evne til å implementere dette konseptet i praksis, ikke minst med tanke på mange av avdelingenes standard hva angår både materiell og trening. Det er imidlertid ikke poenget her. Poenget er at vi den gang hadde det vi ikke synes å ha i dag, nemlig en helhetlig forestilling om hvordan vi konkret skal møte det vi nå ser som dimensjonerende trussel det jeg har kalt en stridsidé. Når denne idéen mangler, er en generisk, fellesoperativ doktrine ikke særlig nyttig som annet enn en lærebok som belyser operative problemers natur og sier noe om prinsipielle måter å løse dem på i vår tid. Doktrinen er bare en skjematisk støtte for tanken i bearbeidelsen av et operativt problem den er ikke noe svar i seg selv på det norske forsvarsproblemet. I en tid med nye trusselscenarier synes det å være behov for et konsept som på den ene siden er i tråd med tidløse militære erfaringslover, men som samtidig er en konkret og gjennomførbar løsning på et spesifikt militært problem. Det er verdt å merke seg at utviklingen allerede går i en bestemt retning når det gjelder både Sjøog Luftforsvaret, som er i ferd med å skaffe seg en over-the-horizon-bekjempelseskapasitet med sine plattformer og våpensystemer. Fregattene med NSM sjømåls-missiler, etter hvert nye ubåter og kanskje først og fremst F-35 med Joint Strike Missile og hele flyets formidable potensial for øvrig peker alle i retning av en ny og annerledes konseptuell tilnærming. Hæren, derimot, holder fast ved sitt tradisjonelle, direkte bekjempelseskonsept bare med den forskjell at utviklingen har snudd det opprinnelige problem på hodet. I stedet for å sitte i fjellfestningen i Troms og avvente angrepet, må Hærens hovedstyrke gjøre et utfall inn i Finnmark for å engasjere angriperen der - uansett hvilket hovedscenario vi ser som dimensjonerende. Spørsmålet er derfor om dette kan sies å være et både helhetlig og realistisk konsept der forsvarsgrenene kompletterer hverandre innenfor rammen av samme grunnleggende stridsidé slik de faktisk gjorde under den kalde krigen eller om det nå åpner seg et konseptuelt gap mellom Hæren og de to andre forsvarsgrenene. Det er dette spørsmålet som skal adresseres i fortsettelsen. Metodisk tilnærmelse til problemet Dagens norske forsvarsproblem representerer en unik kombinasjon av sikkerhetspolitiske, strategiske, geografiske, operative og andre forutsetninger. I den forbindelse er det et vesentlig poeng at dette problemet ikke er en nedskalert versjon av den kalde krigens invasjonstrussel. Det dreier seg om en grunnleggende annerledes bruk av militærmakt for et grunnleggende annerledes politisk formål fra angriperens side. Følgelig har vi å gjøre med et kvalitativt annet slags problem, ikke bare et målestokkforskjellig. Den første betingelsen for å komme frem til et rasjonelt og realistisk svar på hvordan Forsvaret bør settes sammen er derfor at vi tar utgangspunkt i det problemet som faktisk skal løses ikke i generiske og teoretiske betraktninger rundt anvendelse av militærmakt i sin alminnelighet. All bruk av militærmakt hviler på et fundament av teoretisk innsikt, men teori alene er ingen erstatning for en analyse av det forhåndenværende problem med dets fysiske muligheter og begrensninger. Både teori og empiri må anvendes på den situasjonen vi befinner oss i med nødvendig respekt for at premissene må være sammenlignbare for at teoretiske konklusjoner skal være gyldige. Allerede her kan man i dag ha en følelse av at vi er på feil spor rent metodisk når vi resonnerer som vi gjør i mange sammenhenger. En vesentlig del av argumentasjonen i debatten om Hæren ville vært relevant hvis utfordringen var å designe en hær som skulle kunne hevde seg i en hvilken som helst høyintensitets krig i et hvilket som helst operasjonsområde i verden en hær som derfor også måtte være av betydelig størrelse, og der vår evne til å flytte denne hæren til det aktuelle innsatsområdet heller ikke var noen begrensning. Denne tankegangen kan eksempelvis spores i Sjefen for Hærens åpningsinnlegg på fjorårets Army Summit, der han siterte den russiske viseforsvarsminister Dimitrij Bulgakov: «Our experience from Syria has shown again that achieving goals in armed conflict without the land forces is impossible. Tanks are still, and will continue to be in the foreseeable future the most important battle platforms for land warfare. In the end, it is only after having secured ground that one can speak of militarily success. Armored materiel remains the most flexible Regardless the gains from long-range precision missiles, space warfare and naval forces, it cannot replace gaining and securing land with boots on the ground. 1 Sikkert riktig hvis man som Russland er en stormakt og har som ambisjon å kunne avgjøre en væpnet konflikt ved å beseire motparten fullstendig, uten hjelp fra andre. Det vi imidlertid glemmer hvis vi ukritisk overfører en slik konklusjon til norske forhold er å stille kontrollspørsmålet: Er dette relevant for Norge, i vår situasjon og med våre ressurser? Eller har det en NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 34 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 35

19 FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? Det er ingen logisk kobling mellom det politisk ønskelige og det militært mulige. Fotografiet viser forsvarsminister Frank Bakke-Jensen på besøk hos Marinejegerkommandoen. konsekvens at vi skal løse et grunnleggende annet slags problem under helt spesielle betingelser? At vi med vårt beskjedne forsvar ganske enkelt ikke kan skape endelige, strategiske avgjørelser alene, men derimot skal skape forutsetninger for at alliansen skal gripe inn og sørge for den endelige avgjørelsen? Tar vi med andre ord hensyn til at hva som er en rasjonell forsvarsstruktur ikke er løsrevet fra skala, oppgaver og ambisjonsnivå? Samme tilbøyelighet kan spores i teoretiseringen rundt ulike operative konsepter, som utvekslingskonsept, manøverkonsept, posisjonskonsept etc. 2 Det er åpenbart ikke galt i seg selv å anlegge en teoretisk betraktning på et komplisert problem. Men spørsmålet er hvor langt et teoretisk resonnement basert på erfaringer fra operasjoner i meget stor målestokk er gyldig for vårt problem. Ganske særlig under et helt spesifikt og som vi skal se unikt sett av omstendigheter. Det samme kan sies om den litt sjablongmessige bruken av krigshistorie i mange sammenhenger. Erfaringslover fra de store panserslagene i krigshistorien lar seg jo ikke skalere ned lineært og gis gyldighet for en hær med et tredvetalls stridsvogner totalt. Hele den generiske måten å tilnærme seg strukturproblemet på er med andre ord vel og bra hvis man sitter i det amerikanske eller russiske forsvarets planstaber og skal utforme morgendagens forsvar, med de forutsetninger, det ambisjonsnivå og den målestokk en stormakt tar med seg inn i problemet. Men det har begrenset relevans for vår situasjon, som er å skape en strategisk effekt med kun taktiske ressurser til rådighet under et spesielt sett av omstendigheter. Og det i en situasjon hvor det er en like stor utfordring å komme dit vi skal som å skape denne effekten når vi først er fremme, slik vi kommer tilbake til. Da kan ikke den metodiske tilnærmelsen være generisk og teoretisk. Den må være spesifikk, praktisk og utledet top-down fra den helt bestemte strategiske forutsetning som denne hæren skal virke under. Dette så meget mer som de par bataljonene vi snakker om i Nord-Norge er foreslått basert ikke bare på verneplikt, men på mobilisering av reservister. De er med andre ord ikke anvendelige for noen annen oppgave enn denne ene nasjonalt forsvar i krise eller krig. Så lenge dette er forutsetningen, er det følgelig lite logisk å ta i betraktning NATO-oppdrag eller andre internasjonale operasjoner hvor disse avdelingene i høyden kan være en rekrutteringsbrønn. Vår metode for å designe den mest kost-effektive forsvarsstruktur kan således ikke være en blanding av teori, selektiv historietolkning og løsrevne sitater fra mer eller mindre velrenommerte autoriteter. Det må være en systematisk analyse der ulike strukturers evne til å løse det spesifikke norske forsvarsproblemet på realistiske forutsetninger og innenfor samme økonomiske ramme studeres på en nøktern og disiplinert måte. Selvsagt med respekt for både teori og empiri, men uten hensyn til hvilke konsekvenser det har for tradisjonelle og tilvente forestillinger om forsvar og forsvarsgrener, deres innbyrdes styrke, størrelse og oppgaver. Det siste er ikke, har aldri vært og blir aldri noe konstant og upåvirkelig forhold, minst av alt for et lite land med marginal forsvarsevne i forhold til utfordringen og dermed et behov for kompromissløs optimering av ressursbruken. Problemets definerende størrelser Første skritt i en analytisk tilnærmelse til spørsmålet må derfor være hva som er problemets definerende størrelser altså hvilke faktorer som er av første orden når det gjelder å finne en optimal løsning på det norske strukturproblemet. Utfordringen vil være at vi står overfor et bredt spektrum av mulige angrep som kan settes inn på meget kort varsel innenfor et meget stort område. Gitt våre egne meget begrensede styrker innebærer det at vi kommer dårlig ut i forhold til et av de helt sentrale vurderingskriterier i strategien, nemlig forholdet mellom tid, rom og styrker til rådighet. Da hjelper det lite at hver enkelt operasjon fra angriperens side har et begrenset omfang. Det er kombinasjonen av uforutsigbarhet med hensyn til angrepets type og lokalisering, kombinert med kort varslingstid og størrelsen på de utsatte områdene som til sammen skaper utfordringen. Av det følger et behov for å kunne flytte egne styrker over meget store avstander på meget kort tid for å kunne engasjere ham der han velger å komme. Dette til forskjell fra bastionscenariet, hvor angrepet er langt mer forutsigbart med hensyn til både form og lokalisering, men hvor det først og fremst er styrkeforholdet som gjør scenariet uhåndterlig for en norsk struktur. Nest etter det vanskelige tid-rom-styrker-forholdet som definerende størrelse kommer så en annen og meget spesiell side ved operasjonsområdets geografi, nemlig det vel 300 km lange defiléet mellom Oteren i Storfjord og Alta, kjent som Lyngen-defiléet. Her eksisterer det bortsett fra enkelte lokale omkjøringsmuligheter bare én vei, nemlig E6. Grundige analyser og simuleringer av hvor lang tid det tar å føre frem mekaniserte avdelinger langs denne aksen, gitt reelle forutsetninger om avstander, veienes kapasitet, tilgjengelig tungtransportressurser og andre fysiske begrensninger er foretatt ved FFI, men er gradert og kan derfor ikke omtales i detalj. Vi må nøye oss med å konstatere at det dreier seg om tider som er vesentlige i forhold til det behovet for reaksjonsevne og operativt tempo som følger av scenariet og hele den sikkerhetspolitiske forutsetningen. Og selv dette er altså før noen i det hele tatt forsøker å hindre fremføringen. Fig 2: Lyngen-defiléet mellom Oteren og Alta. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 36 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 37

20 FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? Fig 3: Sørstraumen bro over Kvænangen. - Angriperen har ikke noe behov for å etablere stridskontakt med norske styrker, og er snarere interessert i å hindre oss i å etablere slik kontakt. Det er vi som er avhengige av å oppsøke ham for å etablere den stridssituasjonen som også er en forutsetning for å utløse alliansens Artikkel 5 - Angriperen har en utvilsom evne til å avskjære fremføringsaksen gjennom Lyngen-defiléet med avstandsleverte våpen mot flaskehalser som broer, veiskjæringer, tunneler etc. på en måte som det forutsetter omfattende og meget tidkrevende reparasjoner å utbedre. Vi vil ikke ha kapasitet til å beskytte hele denne aksen med alle dens mulige avskjæringspunkter mot missiltrusselen med kvalifisert luftvern. - Trusselen mot disse flaskehalsene fra avstandsleverte våpen kan enkelt suppleres med mer irregulære midler som vi i praksis heller ikke kan hindre, som detonasjon av et vogntog med sprengstoff inne i en tunnel eller lignende Hvilke slutninger kan vi på dette grunnlag trekke med hensyn til en mulig stridsidé og et ambisjonsnivå i Finnmark som både er realistisk og tilfredsstiller kravet om at forsvarsgrenene skal komplettere hverandre innenfor rammen av samme overordnede konsept? Konsekvenser for stridsidé og ambisjonsnivå i Finnmark For det første blir det nødvendig å sette spørsmålstegn ved realismen i å skulle føre mekaniserte hærstyrker frem til Finnmark for å operere der. Hva er under disse forutsetningene sannsynligheten for at en mekanisert brigade skulle komme frem til innsettingsområdet i det hele tatt i det minste innenfor tidsrammer som har noen relevans i de scenariene vi snakker om? Eller, for den saks skyld, hva er sannsynligheten for at en hvilken som helst slags brigade vil komme frem til Finnmark under disse betingelsene, så lenge den er avhengig av et stort antall kjøretøyer, pansrede eller upansrede? Selv om det skulle være teoretisk mulig å dra sammen et tilstrekkelig antall ferger til å føre Tar vi i tillegg hensyn til angriperens mulighet for å påvirke operasjonen, må vi ta i betraktning sårbarheten for nettopp den type konvensjonelle, langtrekkende presisjonsvåpen russerne nå har i sitt inventar og har demonstrert effekten av. Veien går over lange strekninger langs en fjordarm på halv fylling og halv skjæring, med stupbratte fjellsider på begge sider. Med jevne mellomrom er den enten lagt i tunnel eller krysser broer der det ikke finnes omkjøringsmuligheter, eller der en alternativ bro ikke tåler de vektene vi snakker om når det skal føres frem en mekanisert avdeling. Effekten av enten kortdistanse ballistiske missiler eller kryssermissiler avfyrt mot en rekke av de kritiske punktene langs hele den aktuelle veistrekningen innebærer i realiteten at aksen kan sperres på en måte som det vil ta meget lang tid å utbedre, og der for eksempel ferger satt inn til erstatning for en ødelagt bro vil være minst like sårbare som den opprinnelige forbindelsen. Det er neppe noen mer realistisk opsjon å føre frem avdelingene sjøveien, slik det har vært antydet. Ett eller et fåtall skip med hele brigadens materiellpark om bord er når de først er skaffet til veie neppe et vanskeligere eller mindre attraktivt mål for en salve med kryssermissiler enn selve veiforbindelsen. Vi har altså å gjøre med et problem karakterisert ved følgende betingelser: - Vi står overfor en eller annen form for begrenset militært angrep i Finnmark med meget kort varslingstid. 3 Dette er en logisk konsekvens av at angriperen kan gjennomføre de operasjonene det er tale om med styrker og våpensystemer som allerede er permanent stasjonert i våre nærområder eller luftmobile enheter som kan overføres dit i løpet av noen timer. - Vi kan følgelig ikke basere oss på et strategisk varsel som tillater oss å føre frem mekaniserte hærstyrker til områdene foran Lyngen-defiléet før konflikten bryter ut. Dette er å løse en av det norske forsvarsproblemets hovedutfordringer ved bare å forutsette seg ut av den. Fig 4: Typisk parti fra E6 i Nord-Troms. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 38 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 39

21 FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? hundrevis av kjøretøyer forbi tre eller fire bruddsteder vil dette i seg selv kreve en tid som er uforenlig med den politiske dynamikken i en moderne konflikt i den grad fergene overhodet måtte overleve noe bedre. I tillegg til at selve veiaksen er sårbar kommer så sårbarheten til kolonne etter kolonne av mekaniserte avdelinger fordelt langs veien uten sprednings- eller manøvermuligheter når og hvis fremføringen kommer i gang. Det siste vil også avhenge av at den politiske beslutning tas i tide, med den usikkerheten som følger av at norske myndigheter like gjerne kan se dette som et eskalerende og farlig tiltak under en internasjonal krise. Nettopp fordi beslutningen må tas tidlig, kanskje på usikre indikasjoner, hvis den i det hele tatt skal ha noen mulighet for å lykkes. Skulle vi mot alle odds likevel få så romslig varsling at vi rakk å føre frem en mekanisert eller motorisert brigade til Finnmark i tide, ville vi fortsatt være like avhengige av den samme sårbare aksen gjennom Lyngen-defiléet for å understøtte en operasjon i Finnmark forsyningsmessig, så lenge forsyningsinstallasjoner og -opplegg fortsatt befinner seg i Troms. Og meget vesentlig denne siste begrensningen er like gyldig dersom vi legger til grunn det andre hovedscenariet, altså det russiske bastionforsvaret med en landkomponent i Finnmark, der vi har ført frem brigaden som et beredskapstiltak før Norge blir involvert i konflikten. Av dette kan det vanskelig trekkes noen annen konklusjon enn at en brigade oppsatt og utgangsgruppert i Troms ganske enkelt kan stenges inne i Troms og derfor kommer til å bli i Troms. Russerne kan i realiteten gjøre Finnmark til en eksklusjonssone for alle norske bakkestyrker som må føres frem fra garnisonene i Troms innland gjennom Lyngen-defiléet. Det gjelder uansett hvilket hovedscenario vi legger til grunn, det bilaterale så vel som bastionforsvaret det siste enten med en landkomponent eller som et rent nektelsesscenario i Finnmark. Den eneste forutsetning som gjør det logisk å sette opp en brigade i Troms er derfor en situasjon svarende til den kalde krigens forutsetning at brigaden også skal operere i Troms, hvor Lyngen-defiléet går fra å være forsvarskonseptets største svakhet til å bli dets største styrke. Merk at dette er en like stor begrensning hvis brigaden skulle flyttes sydover. Ødelegges de to broene over Rombaken 4 nord for Narvik og kanskje broen over Skjomen syd for byen i tillegg, er brigaden redusert til et lokalforsvar for Troms og Ofoten. Beslutningen om å videreføre dagens mekaniserte brigade er således ensbetydende med at Hærens største og antatt viktigste enhet ikke vil la seg forflytte ut av sitt oppsetningsområde, og derfor heller ikke vil kunne bidra til å etablere den stridssituasjonen i Finnmark som skal utløse allierte forsterkninger. Det svekker selvsagt muligheten for å skape en slik situasjon, sammenlignet med et alternativ hvor ressursene kanaliseres mot kapasiteter som er mer relevante i så måte. En mulig positiv konsekvens er likevel at vi på denne måten bevarer brigaden intakt inntil den kan skipes ut fra Bogen og Sørreisa i en situasjon der våre allierte har gjenvunnet sjø- og luftherredømme i Norskehavet. Da vil den kanskje kunne brukes sammen med allierte styrker der hvor en operasjon for å gjenopprette norsk territoriums integritet måtte bli satt inn. Men i utgangspunktet er arven fra den kalde krigen en fundamental svakhet når det ikke lenger er noen invasjonstrussel mot kjerneområdet i Troms, og hvor innsetting av brigaden i våre dagers mest utsatte område krever en forflytning på fra 400 til km langs en enkelt, ekstremt sårbar akse. Finnmark er med andre ord ikke noe mulig operasjonsområde for hverken mekaniserte eller andre slags konvensjonelle norske bakkestyrker i noen av de scenariene vi ser som tenkelige. Dette er derfor ikke en del av den generelle diskusjonen om hvorvidt stridsvogner som våpensystem har fremtiden bak seg eller ei, selv om den er interessant nok. Dette er først og fremst en diskusjon om hva som er et mulig ambisjonsnivå og en gjennomførbar stridsidé for hæroperasjoner i Finnmark under de rådende betingelser. Da må konklusjonen bli at Finnmark må betraktes som et strategisk forterreng hvor det ikke er mulig for Norge å hevde noen nasjonal ambisjon om å holde eller ta tilbake terreng uansett hvor ønskelig det måtte være. Det er som nevnt ingen logisk kobling mellom det politisk ønskelige og det militært mulige. Hadde vi skullet operere med mekaniserte eller motoriserte bakkestyrker etter et tilpasset manøverkonsept i Finnmark, hadde vi for å gjøre oss tilstrekkelig usårbare for å bli avskåret måttet være både utgangsgruppert og understøttet logistikkmessig fra et punkt foran Lyngen-defiléet. Da hadde vi måttet kunne basere oss på Vest-Finnmark i den rollen Ofoten og Troms har i dag, med lokalt luftherredømme og sikre sjøverts kommunikasjonslinjer i hvert fall frem til Alta for etterforsyning og evakuering. Men hvis det skulle være noe logisk poeng å ta opp striden så langt frem, hadde vi jo i tillegg måttet ha tilstrekkelige styrker til å løse oppdraget, det vil si - i et bilateralt scenario å kunne nå en hvilket som helst del av fylket tilstrekkelig raskt og med tilstrekkelig styrke til å skape en udiskutabel krigssituasjon, der utfordringen primært er kombinasjonen av et uforutsigbart angrep, knapp varslingstid og store avstander, - i bastionforsvarsscenariet å kunne sette inn en styrke som er tilstrekkelig til å påvirke angriperen, hensyn tatt til hvor store styrker han uansett må anvende i en slik operasjon for å oppnå det han ønsker. Vi hadde med andre ord måttet ha vesentlig større hærstyrker enn i dag antagelig tre-fire brigader der disse også hadde måttet ha sitt oppsetningsområde med infrastruktur, øvingsområder, forsyningsopplegg etc. foran Lyngen-defiléet, med sikre sjøverts kommunikasjonslinjer bakover derfra. Gitt at dette er en ambisjon hinsides ethvert tenkelig forsvarsbudsjett må konklusjonen derfor bli at stridsidéen eller konseptet for forsvaret av Nord-Norge må baseres på en grunnleggende annerledes måte å føre striden på på et annet og lavere strategisk ambisjonsnivå i Finnmark og et annet operativt konsept som likevel ivaretar behovet for å skape en udiskutabel stridssituasjon. Og denne konklusjonen er som vi har sett robust også dersom vi ser bastionsforsvaret som dimensjonerende scenario, med eller uten en landkomponent. Konsekvenser for forsvarsstrukturen Hvis resonnementet som leder frem til denne konklusjonen er konsistent med problemets forutsetninger og dertil også internlogisk, må vi konkludere med at vi i dag styrer mot et forsvar, og ganske særlig en hær, som neppe er optimal med hensyn til å heve terskelen mot et angrep i Nord-Norge. Ut fra et resonnement basert på realistiske forutsetninger om angriperens hensikt og handlemåter, lendets beskaffenhet, tid til rådighet, tilgjengelige styrker og andre forutsetninger er det bare logisk å bygge Hæren rundt en mekanisert brigade i Troms hvis vi aksepterer at den ikke skal ha noen rolle i den innledende fasen av en slik konflikt. Da kan den kun ha en funksjon som bidrag til den allierte styrken som vi i så fall må greie å utløse uten Hærens hjelp, og som kan settes inn der det er bruk for den i en senere fase, sannsynligvis direkte fra sjøen når forutsetningene for det er etablert. Forutsetter vi derimot at Hæren skal bidra til å etablere en krigssituasjon i Finnmark allerede i åpningsfasen, må dagens brigade omstruktureres i tråd med et radikalt annerledes operativt konsept. Her vil antagelig mange protestere og vise til at en mekanisert brigade er et av NATOs prioriterte styrkemål til Norge, til og med dit hen at generalsekretær Jens Stoltenberg har uttalt seg om det. Med all respekt for både NATO og Stoltenberg er dette et uttrykk for at mekaniserte brigader er NATOs enhetsmålestokk for landmilitær styrke, og ikke utslag av noen som helst slags fordypning i det norske forsvarsproblemets spesielle karakter. Her tenker nok også alliansen på hva som stadig viser seg å være begrensningen når landene oppfordres til å stille styrker til et forsterket nærvær i de mest utsatte landene i Øst-Europa. Hva er så den retningen som Hæren i nord vil måtte utvikles i, hvis den skal kunne bidra til en høyere terskel innledningsvis i en konflikt i vårt eget land? Hvis kontroll er en umulig ambisjon i vårt nordligste fylke, må nest beste mulighet være nektelse for øvrig i tråd med den økende vekt som nektelsesstrategier nå tillegges generelt. Dette er som vi har sett en følge av blant annet den militærteknologiske utvikling særlig missilteknologien men også den utviklingen som er i gang når det gjelder autonome plattformer og våpensystemer, og som går meget raskt. I den forbindelse bør vi unngå gjentagelser av omkvedet om at vi ikke kan NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 40 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 41

22 FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? satse på «et høyteknologisk miniforsvar». I dagens virkelighet er ethvert norsk forsvar i realiteten et miniforsvar. Spørsmålet er om vi i det hele tatt skal følge med på den alminnelige teknologiutvikling som også angriperen vil benytte, og utnytte den på konseptuelt beste måte. Gitt det ekstremt ugunstige forholdet mellom tid, rom og styrker til rådighet vil en slik nektelsesambisjon i vårt tilfelle måtte realiseres primært ved hjelp av avstandslevert presisjonsstyrt ild basert på målinformasjon fra en kombinasjon av eleverte sensorer og ISTAR 5 -patruljer på bakken slik undertegnede tidligere har gått inn for. 6 Fastholder vi kravet om et bidrag fra Hæren i denne fasen vil følgelig investering i oppgraderte eller nye stridsvogner være en massiv feilinvestering, som vil forsinke transformasjonen av Hærens avdelinger i Nord-Norge i en annen retning med i verste fall flere tiår. 7 I stedet må dagens brigade erstattes av et forband som opererer distribuert i små enheter over store områder som rene målinnvisere og ildledere, og med tilsvarende dramatisk reduserte krav til logistisk understøttelse. Disse enhetene må dessuten være lette nok til å kunne settes inn uavhengig av en enkelt, sårbar veiforbindelse. Det betyr et konsept der behovet for å flytte avdelinger over store avstander for å engasjere angriperen med direktevirkende våpen er erstattet av evnen til å flytte ild over de samme avstandene på kort tid, til det punkt angriperen måtte velge å komme. Noen annen måte å overvinne de rent fysiske beskrankninger i problemet på finnes faktisk ikke. Da forutsetter jeg at attraksjonen ved et slags personellintensivt geriljakonsept der stridsidéen er at flest mulig skal dø i beste sendetid på CNN formodentlig har falmet tilstrekkelig til at det er uaktuelt. Legger vi til grunn at et fremtidig operasjonskonsept i Finnmark må baseres på en form for distribuert ISTAR-kapasitet, er Kystjegerkommandoen trolig Forsvarets mest fremtidsrettede avdeling i dag, og den enheten vi bør modellere også Hærens avdelinger i Nord-Norge etter. Velger vi derimot å bevare den mekaniserte brigaden, men reservere den for en rolle i en senere fase sammen med våre allierte, bør vi i stedet vurdere andre løsninger for å sikre tilstrekkelig ISTAR-dekning i Finnmark. En mulighet vil være å benytte utvalgte deler av HV i en rolle som distribuerte ildledere. Det krever riktignok moderne utstyr og trening, men er egentlig ingen uoverkommelig komplisert oppgave når man kan konsentrere seg ensidig om den. Det kan likevel synes som Regjeringen er klar over det nåværende konseptets svakheter og faktisk har tenkt i disse baner når den skriver i landmaktproposisjonen at «et konsept som i sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt utelukkende baserer seg på fremføring av styrker fra Troms og andre deler av landet, vil ikke gi tilstrekkelig reaksjonsevne og styrkene vil måtte benytte sårbare fremførings- og forsyningsakser.» 8 Ulempen er bare at svaret på problemet foruten en mindre styrking av grensevakten synes å være at man vil plassere en kavaleribataljon på snaut 400 mann ved Garnisonen i Porsanger. Denne bataljonen skal riktignok ha «evne til å lede langtrekkende ild», men skal samtidig kunne drive «egne operasjoner over tid» med støtte fra luftvern-, ingeniør-, logistikk- og sanitetsenheter. Dette er ensbetydende med å stille seg med ett ben i hvert av to radikalt forskjellige konsepter, der avdelingen neppe vil kunne utrette noe særlig i noen av dem. Legger vi til grunn det bilaterale trusselscenariet, vil en slik bataljon ikke oppnå annet enn at angriperen velger andre angrepspunkter enn Banak, ettersom han i dette scenariet står fritt i valg av både angrepstype og -sted. Velger han eksempelvis et luftmobilt raid mot flyplassen i Alta eller GLOBUSradaren i Vardø, tvinger han en bataljon på GP til en både sårbar og tidkrevende forflytning på flere hundre km hvis den skal utrette noe samlet. Legger vi til grunn bastionforsvarsscenariet med en landkomponent i Finnmark, kommer angriperen riktignok neppe utenom Banak. Men med den styrkeinnsats dette scenariet uansett vil måtte innebære fra hans side, må en bataljon på under 400 mann som det ikke vil være mulig å forsterke fra Troms betraktes som et rent slaktoffer og tapt i utgangspunktet. Poenget er altså at et operasjonskonsept som skal kunne reagere raskt med avstandslevert ild på et angrep hvor som helst i Finnmark krever en distribuert avdeling. Da kan den ikke samtidig også skulle operere som en samlet bataljon på toppen av det hele uten mulighet til å utrette noe meningsfylt i noen av de hovedscenariene planleggingen bygger på. Det nytter rett og slett ikke å kombinere et distribuert og et konsentrert operasjonskonsept i en og samme avdeling. Her forsøker man å hoppe over den konseptuelle grøften i to sprang, med det resultat at man risikerer å bruke betydelige ressurser uten å oppnå noen reell effekt. I det sikkerhetspolitiske og strategiske perspektiv er dette samtidig en påminnelse om at det ikke er noen direkte, lineær sammenheng mellom såkalt «nærvær» i form av utplasserte styrker og sikkerhetspolitisk avskrekkingseffekt. Dersom en styrke ikke bidrar effektivt til å redusere angriperens handlefrihet eller påføre ham tap som han ikke i lys av operasjonens hensikt likevel er innstilt på å risikere, påvirker den heller ikke hans gevinst/risikokalkyle og har følgelig heller ingen avskrekkingseffekt. Det hjelper ikke å sende «signaler» om noe angriperen må se er en tom trussel. For å si det på en annen måte: Dersom russerne er innstilt på å falle inn i Finnmark med store nok styrker til å etablere en strategisk buffersone foran Kola-basene hvilket rent logisk forutsetter at de ser en storkonflikt med Vesten som overveldende sannsynlig med den risiko og de kostnader det fører med seg er det da sannsynlig at en liten norsk bataljon på GP skal få dem til å revurdere operasjonen? Konklusjon I realiteten er diskusjonen om tradisjonelle bakkestyrker vs. avstandsleverte presisjonsvåpen som kjernen i et operativt konsept i Finnmark allerede innhentet av utviklingen og avgjort i favør av presisjonsvåpnene. Den diskusjonen vi burde være opptatt av i dag, og som vi uansett vil bli tvunget til å ta i løpet av de neste 5-10 år, er hvordan vi konseptuelt skal utnytte denne typen moderne våpen. Skal vi kun bruke dem mot mål som dukker opp på norsk område, i norsk sjøterritorium, i norsk luftrom eller som deltar i operasjoner mot Norge, uansett hvor de befinner seg altså deterrence by denial? Eller skal vi også kunne bruke dem mot strategisk viktige mål som for øvrig måtte befinne seg innenfor rekkevidde, det vil si deterrence by punishment? Her er det argumenter både for og imot begge løsninger som trenger å bli diskutert. Men det betyr at vi må venne oss til tanken på at vi ikke har noen ambisjon om å operere i Finnmark med tradisjonelle bakkestyrker i en eventuell konflikt. Vi må med andre ord akseptere at forsvar i sikkerhetspolitisk og strategisk forstand ikke automatisk krever forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk forstand, når vi uansett ikke kan vinne en landkrig og gjenopprette territoriell status quo med nasjonale ressurser. Strengt tatt burde ikke det være en helt umulig erkjennelse, etter som selv en nektelsesambisjon i Finnmark er et steg opp fra den ambisjonen vi hadde der under den kalde krigen og som begrenset seg til forstyrrelse. Hva er så muligheten for å få gjennomslag for en utvikling i årene fremover der både struktur og konsept følger som en logisk konsekvens av en disiplinert og stringent analyse, og der det operative ambisjonsnivået er i balanse med både fysiske og økonomiske begrensninger? De er påviselig ikke de beste, hvis historien brukes som målestokk. Men skal det lykkes må antagelig disse betingelsene oppfylles: - Det må tas stilling til hva slags hovedscenario vi skal se som styrende eller dimensjonerende for Forsvaret. - Det må utvikles en helhetlig stridsidé eller et fellesoperativt konsept for hvordan den type angrep eller hovedscenario vi ser som dimensjonerende best kan møtes. Der må det maritime domenet og Sjø- og Luftforsvarets roller i den sammenheng også behandles grundig, slik det ikke har vært plass til her. - Kjernespørsmålet vil likevel være om Hærens hovedforband skal ha en rolle i en innledende fase utenfor Troms og derfor må konfigureres for distribuert innsats innenfor rammen av et nektelseskonsept, eller om det skal bevares for en mulig senere innsats integrert med våre allierte og konfigureres for det. - Det helhetlige konseptet man velger må deretter styre strukturutviklingen, herunder må forsvarsgrener og fagmiljøer avkreves lojalitet mot den høyest mulig samlede forsvarsevne, uten hensyn til konsekvenser for egen sektor. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 42 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 43

23 0 1 FORSTÅR VI DAGENS NORSKE FORSVARSPROBLEM? PLANER OG REALITETER Disse vurderingene må dessuten gjøres med et skråblikk til at dersom forsvarsstrukturen fortsetter å krympe slik det er grunn til å frykte, vil vi gradvis bli tvunget til radikale forsvarspolitiske grep også på andre områder. Da snakker vi om flernasjonale samarbeidsløsninger som nødvendigvis vil få konsekvenser for konseptuelle forhold, selv om de ikke behøver å være ensidig negative. Men enkelt vil det uansett ikke bli å skulle eie hele forsvarsproblemet i årene fremover. UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 184 NR. 1/2014 KR. 63,- Louise K. Dedichen Kunnskapsbasert beredskap Side 4 RETURUKE 22 Paul Narum og Sverre Diesen Forsvarets utvikling planer og realiteter Side 12 Odd Gunnar Skagestad Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk Side 26 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 Frode Lindgjerdet Ekstrabevilgningene til nøytralitetsvernet under første verdenskrig Side 38 KUNNSKAPS BASERT BEREDSKAP Norges eldste militære tidsskrift siden 1831 INTERPRESS NORGE Referanser: 1 Hele innlegget kan leses på svakere-og-mer-sarbare-enn-nodvendig/ 2 For en nærmere beskrivelse av disse begrepene, se Geiner, Jan Fredrik; Johansen, Iver og Daltveit, Egil (2011), «Alternative strukturer for landmakten», FFI-rapport nr 2011/00863, (Kjeller: Forsvarets forskningsinsti-tutt) 3 Se for eksempel Prop. 151 S 29 4 Den eksisterende Rombaksbroen og den snart ferdigstilte Hålogalandsbroen 5 ISTAR, Intelligence, surveillance, target acquisition and reconnaissance enheter for etterretning, overvåking, mållokalisering og rekognosering 6 For de som vil gå nærmere inn i dette, se Diesen, Sverre (2012), «Manøverkrigføring i det 21. århundre Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi?» Norsk Militært Tidsskrift nr 2 og , (Oslo: Oslo Militære Samfund) 7 For Telemark bataljon vil det trolig være hensiktsmessig å beholde en mekanisert organisasjon for å betjene oppdrag i internasjonale operasjoner. Denne bataljonen vil det uansett neppe være mulig å flytte til Nord-Norge i tide til annet enn eventuelt å inngå i en alliert unnsetningsstyrke. 8 Stortingsproposisjon nr 2 S ( ), pkt 6.3 Få NMT hjem i din egen postkasse! Kun kr. 350,- pr år. (Se detaljer på side 3 i bladet). AV ØYVIND STRANNA LARSEN Den sovjetiske oppmarsjen mot norsk grense for 50 år siden Natt til fredag 7. juni 1968 rykket soldater og befal ved Garnisonen i Sør-Varanger ut til sine beredskapsstillinger. Med skarpladde våpen under beordret krigsberedskap etter skarp alarm. Trolig har ikke noe tilsvarende skjedd ved andre militærleirer etter 2. verdenskrig. Artikkelen er basert på den nylig utgitte boken Som en fiende mot Norge, som dokumenterer hva som skjedde og bakgrunnen for disse hendelsene. I tillegg gir boken et innblikk i militærtjenesten på slutten av 1960-tallet, med særlig fokus på GSV og grensejegertjenesten. Øyvind Stranna Larsen er freelancefotograf og journalist, og har vært redaktør for det lokalhistoriske tidsskriftet Langs Lågen i Kongsberg. Fotografiet viser forfatteren som ung soldat ved høyde 212 like sør for GSV i februar NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 44 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 45

24 DEN SOVJETISKE OPPMARSJEN MOT NORSK GRENSE FOR 50 ÅR SIDEN DEN SOVJETISKE OPPMARSJEN MOT NORSK GRENSE FOR 50 ÅR SIDEN Russernes plutselige oppmarsj mot grensen i juni 1968 var en unik hendelse etter 2. verdenskrig. Verken før eller senere etter krigen har så store styrker stått oppmarsjert så tett inntil norsk grense. Som ung soldat ved GSV fikk jeg i 1976 for første gang høre om de dramatiske dagene åtte år tidligere. Historiene gjorde et uutslettelig inntrykk. I de senere år har jeg arbeidet som freelance fotograf og journalist med bl.a. utarbeidelse av reportasjer fra operasjoner under krigen. For tre år siden bestemte jeg meg for å dokumentere hva som skjedde ved grensen, og boken har nylig kommet på markedet. Dette er hittil eneste bok der oppmarsjen mot grensen og bakgrunnen for hendelsene er hovedtema. I løpet av disse årene har jeg intervjuet ca. 130 personer hvorav ca. 100 opplevde de dramatiske dagene. I tillegg har jeg foretatt omfattende studier av stridsrapporter, journaler, nylig avgraderte etterretningsrapporter og øvrig arkivmateriale. Et land merket av krig Årsakene til hendelsene ved grensen i 1968 har en lengre forhistorie. Den 29. juni 1964 var statsminister Khrusjtsjov på offisielt besøk i Norge. Han kritiserte da de nylig avholdte NATO-øvelser i Nord-Norge, og kom samtidig med sterk kritikk av Vest-Tyskland. I 1964 var det 19 år siden avslutningen av 2. verdenskrig. Alle sentrale, sovjetiske politikere inklusiv Khrusjtsjov opplevde krigen. Tapstallene under 2. verdenskrig er fremdeles omdiskutert og varierer en del i forskjellige kilder, men flere kilder anslår totale tap både av sivile og militære til 82 millioner. Av disse mistet Sovjetunionen hele 27 millioner, altså ca. 1/3 av verdenskrigens totale tapstall. Dessuten ble sovjeterne utsatt for bestialske krigsforbrytelser der barn og unge, menn og kvinner brutalt ble slaktet ned. I den russiske boken Guidebook of Victories beskrives tyskernes forferdelige herjinger, og hvordan de etter hvert ble drevet på flukt av Den røde arme. Om byen Smolensk, en av de eldste byene i dagens Russland, står det: «Byen ble okkupert 16. juli I løpet av 26,5 måneder torturerte og skjøt Hitlers soldater mer enn innbyggere: Menn, kvinner, eldre, tenåringer og Forsvarsminister Otto Grieg Tidemand ( ) var en høyt dekorert kampflyger fra andre verdenskrig. Han var en politiker som i liten grad lot seg stresse eller vippe av pinnen. barn.» Det er klart at krigens forferdelige tragedier i vesentlig grad påvirket russernes holdninger under den kalde krigen. Moskvas trusselpersepsjon Høsten 1967 ble forsvarsminister Otto Grieg Tidemand invitert til Sovjetunionen på offisielt besøk. Han var den første forsvarsminister i NATO- alliansen som fikk en slik invitasjon. Også Tidemand fikk sterke advarsler mot militærøvelser i Norge der utenlandske styrker deltok. Forsvarsminister Gretsjko uttalte: «Det er foruroligende at norsk territorium stilles til disposisjon for potensielle fiender av Sovjetunionen. Jeg vil åpent og rett fram si at dere løper en stor risiko her. Hvis det skulle komme til en framprovosert situasjon, vet man ikke hvilke konsekvenser det vil få.» Statsminister Kosygin la vekt på følgende i et møte med Tidemand: «Under siste krig brukte fascistene norsk område for angrep på Sovjetunionen.» Tidemand svarte: «Når statsministeren nevner tysk innflytelse i Norge, så vil jeg understreke at vi aldri har hatt deltakelse av tyske styrker i øvelser på norsk jord. Tyske flåtestyrker har bunkringsmuligheter i Norge, og tyske luftstyrker har i beskjedent omfang deltatt i Norge. Men aldri i de nordlige områdene.» Kosygin var ikke fornøyd med svaret og uttalte: «Det viktigste er at Norge betraktes fra tysk side som et oppmarsjområde mot Sovjetunionen. I sine planer ser tyskerne på Norge som et brohode. Fra norsk side aksepterer man dette, og hva dette fører til. Dere legger hodet i steikepannen.» I ettertid virker det nesten utrolig at Sovjetunionens leder i 1967 virkelig mente at Vest-Tyskland så på Norge som «et brohode mot Sovjetunionen.» Underdirektør Petter Graver i Utenriksdepartementet var også med i den norske delegasjonen til Sovjetunionen denne høsten. Han laget et notat den der det bl.a. står: «I den grad man kan si at samtalene inneholdt noe budskap fra sovjetisk side, synes dette å være i forbindelse med utenlandsk deltakelse i militære øvelser og øvelsesaktivitet generelt. Her ble det, i likhet med hva det ble gjort av Kosygin overfor Lyng i fjor, gitt en kraftig advarsel. I tillegg ble det også antydet muligheten for sovjetiske motøvelser. Kosygin sa direkte at de ville balansere alt vi gjorde.» Øvelser og motøvelser Mandag 3. juni 1968 landet de første NATO-flyene på Bardufoss, øvelse Polar Express var i gang. Et tysk sanitetskompani deltok også. Denne øvelsen ble samkjørt med marineøvelsen Polar Ice der bl.a. STANAVFORLANT (Standing Naval Force Atlantic), var med. Blant de fem skipene i styrken, deltok også F-304, KNM Narvik. Denne fregatten ligger nå til kai som museumsbåt ved marinemuseet i Horten. Samtidig som de første NATO-flyene lander på Bardufoss utløses øvingsalarm for Sovjetunionens 45. motoriserte infanteridivisjon på Kola. Alle enheter rykker ut av sine garnisoner i løpet av 3. og 4. juni. Divisjonen omfatter ca personer, 210 stridsvogner, over 500 kampvogner, 265 artilleriskyts og ca lastevogner. Divisjonen samles etter hvert i området mellom Murmansk og Petsjenga der hærøvelsene vanligvis holdes. Tirsdag 4. juni er det indikasjoner på at minimum ett regiment taktiske jagerfly, ca. 40 fly, overføres fra Leningrad-området til flyplasser på Nordvest-Kola. Russerne overfører i tillegg et jagerbomberegiment til Montsjegorsk i Murmansk, ca. 33 mil fra grensen til Norge. Overføringen støttes av 18 transportfly. Mannskaper ved Brattli grensestasjon legger ut snubletråder med lysbluss og skudd rundt stasjonen under den sovjetiske oppmarsjen. Til venstre sees stasjonssjef fenrik Arne Solem. Foto: Tidligere grensejeger Einar Welle NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 46 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 47

25 DEN SOVJETISKE OPPMARSJEN MOT NORSK GRENSE FOR 50 ÅR SIDEN DEN SOVJETISKE OPPMARSJEN MOT NORSK GRENSE FOR 50 ÅR SIDEN Evakuering forberedes fra Brattli grensestasjon under oppmarsjen. Foto: Tidligere grensejeger Einar Welle. Onsdag 5. juni skrives det i stridsjournalen til GSV: «Økt aktivitet i grenseområdet av kjøretøyer.» I Etterretningsrapport nr. 3/69, som altså kom ett år senere, står det at man antar at den sovjetiske 45. motoriserte divisjon fullførte sammendragning og gruppering i Petsjengadalen, ca. 60 km fra norsk grense. Divisjonen gjorde seg stridsklar med front mot Norge. Ca. kl. 17 torsdag 6. juni skjedde det noe underlig. Den store sovjetiske øvelsen har hele uka blitt fulgt nøye av etterretningen ved hjelp av elektronisk overvåkning, der radiokommunikasjon fanges opp. Fra kl. 17 denne torsdags ettermiddagen registrerer overvåkningssentralene at all sovjetisk radiokommunikasjon plutselig opphører. Skarp alarm Kaptein Rasmus Kjellevold tok over vakten på OPSrommet på GSV denne ettermiddagen. Plutselig ringte telefonen. Stasjonssjefen på grensestasjon Korpfjell, fenrik Ragnar Aslaksen, rapporterte om sterk motordur på andre siden av grensen. Men tåka i grenseområdet var så tett at det ikke var mulig å observere visuelt. Fenrik Arild Hjerde på Elvenes grensestasjon ga kort tid etter samme melding, det gjorde også fenrik Arne Solem på Brattli. I stridsjournalen til GSV skrev Kjellevold for tidsrommet kl : «Økning av meldinger fra grensestasjonene om sovjetisk aktivitet.» Kl sendes første særmelding fra GSV til høyere myndighet denne kvelden. Garnisonen orienterer om økende sovjetiske aktivitet ved grensen. Det kommer ingen tilbakemelding. I Etterretningsrapport nr. 3/69 finner vi følgende: «Observasjonsforholdene var meget dårlige pga. sterkt snøvær, og en fikk ikke full oversikt over innrykkingen. Observasjonene tydet dog på at de sovjetiske avdelingene rykket frem på to akser, hhv. Ishavsvegen mot Ryssänjärvi, Kontiosalmi og Høyfjellsvegen mot Nikelområdet. På hver av aksene rykket de frem med en stridsvognavdeling som fortropp, fulgt av motorisert infanteri og artilleri. Fortroppene rykket frem taktisk gruppert og utenfor vei.» Kl natt til fredag 7. juni ble situasjonen så dramatisk at garnisonssjefen ved GSV, oberstløytnant Odd Stub Aune, valgte å utløse skarp alarm. 10 stk. T-54 stridsvogner rapporteres da å være på veg mot demningen ved Boris Gleb. Den er kjørbar med vegforbindelse videre inn i Norge. Stridsvognen T-54 veier 36 tonn og har en kanon på 100 mm som kan skyte opp til 8000 meter. I tillegg er den utstyrt med en tung 12,7 mm mitraljøse og to lette 7,62 mm mitraljøser. Sammen med stridsvognene kjører også en gruppe jeeper og andre personell-kjøretøy. Rasmus Kjellevold forteller: «Grensestasjonene fikk ordre om å åpne ild med en gang grensen ble overskredet, og så lenge som mulig. Deretter tilbaketrekking til forhåndsavtalt baseområde.» Kl er Garnisonsstaben operativ. Samtidig sendes femte særmelding til høyere militære myndighet. GSV får heller ikke nå noe tilbakemelding. Vaktkommandøren ved hovedporten, sersjant Arne Abelvold, får ordren om å vekke offiserene i Forsvarets boligfeltet rett nedenfor leiren med ca. 50 familieboliger: «Det var nestkommanderende, kaptein John Stidal som ringte til meg. Helt rolig, nesten som invitasjon til et middagsselskap, sa han: Ja, nå er det altså full mobilisering. Jeg fikk ordre om å gå fra bolig til bolig for å vekke befalet. Beskjeden var at de skulle møte umiddelbart for mobilisering. Samtlige var forberedt på å gjøre en innsats, de mottok ordren meget rolig og fattet.» Sersjant Helge Nilssen i pionertroppen forteller: «Utpå natta våknet jeg av at kaptein Horvei sto inne på rommet mitt. Det første han sa var: Nu e det jævli spent, Nilssen. Sjefen har satt garnisonen på krigsfot, æ har vekt guttan dine. Jeg grep sekk og våpen, løp straks til mannskapsbrakka. Den var i ferd med å tømmes, avdelinger var på vei ut til depoter og alfaområder.» I boken Som en fiende mot Norge gir jeg en detaljert framstilling av hendelsesforløpet i de dramatiske timene utover natta og morgenen. Den første særmeldingen om økt sovjetisk aktivitet ble sendt fra GSV torsdag kl I alt sendte garnisonen seks særmeldinger i løpet av kvelden og natta. GSV fikk ingen tilbakemelding. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 48 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 49

26 DEN SOVJETISKE OPPMARSJEN MOT NORSK GRENSE FOR 50 ÅR SIDEN PLANER OG REALITETER I Etterretningsstaben Ca. kl fredag morgen ankom kaptein Torkel Hovland sin arbeidsplass i Etterretningsstaben i Forsvarsstaben i Oslo. Han ville som vanlig skaffe seg oversikt over innkomne meldinger. På skrivebordet i operasjonssentralen lå det dramatiske meldinger fra GSV. Men ingen av dem var sendt videre, overordnet var ikke varslet. Ca. kl. 17 dagen før innførte store sovjetiske styrker fullstendig radiotaushet før innrykkingen mot norsk grense i skjul av tåke og sludd. Det gikk ca. 15 timer fra noe faretruende og svært uvanlig utviklet seg helt inn mot norsk grense, til sentrale militære myndigheter i Oslo reagerte. I min bok drøfter jeg dette inngående. Jeg har også tatt kontakt med E-tjenesten for å få ytterligere kommentarer. Mye tyder på at manglende etterretningsvarsling før og under oppmarsjen er den største etterretningsskandalen etter 2. verdenskrig. Uttrekningen I løpet av natt til tirsdag 11. juni observerte OP-Midtfjell, under Korpfjell grensestasjon, i alt 600 kjøretøyer som forlot grenseområdet. Også ved Elvenes grensestasjon trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake. Fenrik Arild Hjerde, skrev i sin rapport: «Uttrekningen begynte tirsdag den 11. juni kl Alle kjøretøyer var ute av området Boris Gleb den 12. juni kl » Klokken 8 om morgenen denne onsdag 12. juni 1968 skrives det følgende i stridsjournalen til GSV: «Alle beredskapstiltak opphevet.» Konklusjon Den sovjetiske oppmarsjen mot norsk grense var en stor, militærpolitisk demonstrasjon. Men mange ved GSV trodde russerne var i ferd med å angripe. I en svært stressende skarp alarmsituasjon utførte garnisonens soldater og befal alle pålagte ordre på en effektiv måte. I ettertid har det gått rykter om at befal deserterte. Professor, og nå direktør for Institutt for forsvarsstudier, Kjell Inge Bjerga skriver imidlertid på side 59 i boken Enhet som våpen: «Forsvarets sikkerhetstjeneste i Nord-Norge fant ikke bevis for at det var hold i påstandene.» Heller ikke noen av de ca. 130 intervjuede i tilknytning til mitt bokprosjekt har på forespørsel observert eller hatt kjennskap til offiserer som rømte. Flere av de jeg har intervjuet savner derimot en offisiell anerkjennelse for hvordan de løste sine oppgaver i en svært stressende og skremmende situasjon. I år er det 50 år siden hendelsene, myndighetene har derfor nå en unik anledning til å gi en slik anerkjennelse. AV IVAR GUSSGARD Kjønnsnøytral krigerkultur? - En antropologisk studie av maskulinitet, krigerkultur og allmenn verneplikt i det norske Forsvaret Denne artikkelen er en kortfattet presentasjon av et lite utvalg av teoriene og empirien som artikkelforfatteren utforsker i større detalj i sin masteroppgave i sosialantropologi, planlagt publisert ved Universitetet i Oslo i september Oppgaven er basert på et kvalitativt, antropologisk feltarbeid gjennomført ved Kampeskadronen på Rena leir i perioden mars-august Av personvernhensyn er enkelte empiriske detaljer utelatt. Ivar Gussgard er masterstudent i sosialantropologi ved Sosialantropologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Denne artikkelen vant bronsemedalje i NMTs Prisoppgave NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 50 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 51

27 KJØNNSNØYTRAL KRIGERKULTUR? KJØNNSNØYTRAL KRIGERKULTUR? Innledning 14. oktober 2014 vedtok et nesten enstemmig Storting å innføre allmenn verneplikt ved lov. 1 Den nye loven, som trådte i kraft 1. januar 2015, har gjort Norge til det eneste NATO-landet og det eneste europeiske landet der kvinner og menn omfattes av verneplikt på samme måte. 2 Innføringen av allmenn verneplikt føyer seg inn i rekken av politiske tiltak som har vært gjennomført de siste tiårene med målsetting om å øke kvinneandelen i Forsvaret. Denne målsettingen har vært forankret i et politisk likestillingsprosjekt i hvert fall siden midten av 1980-tallet, da kvinner fikk formell tilgang til alle stillinger i Forsvaret. Det siste tiåret har kvinneandelen i Forsvaret ligget relativt stabilt på rundt 10%, selv om den politiske målsettingen har vært 15-20% (Fasting & Sand, 2010: 12; Stortingsmelding 36 ( )). Etter innføringen av allmenn verneplikt har andelen kvinner inne til førstegangstjeneste steget til 16-17%, mens andelen totalt i Forsvaret har forblitt tilnærmet uendret (hvilket indikerer en relativ reduksjon blant vervede/befal). 3 Det har gjennom forskning og nyhetsoppslag det siste tiåret blitt satt søkelys på hvordan Forsvaret framstår som «den siste mannsbastion», preget av holdninger, verdier og praksiser som virker eksplisitt maskuline og i forlengelse utilgjengelige eller sågar uforenlige for utenforstående, det vil si sivile generelt og kvinner spesielt. 4 Skandalepregede nyhetsoppslag om at «krig er bedre enn sex» 5 og kvinnelige soldater som tvinges til nakenbading 6 til litt mindre spektakulære, men like fullt bekymringsverdige fenomener som at kvinnelige befalsskoleelever blir systematisk vurdert dårligere enn sine mannlige motstykker (Rones, 2011) eller at kvinnelige soldater ble ignorert og ekskludert som følge av kjønnssegregerte rom (Harsvik 2010), har tydeliggjort Forsvarets utfordringer med å gjøre militærtjeneste tilgjengelig og attraktivt for kvinner. Denne rådende forståelsen av Forsvaret og soldatprofesjonen som et maskulint domene har vært en oppfatning som i stor grad virker å deles av både kvinnelige og mannlige soldater, i den forstand at kvinner har blitt assimilert og emulert maskuline idealene, samtidig som menn har oppfattet kvinner som en anomali og trussel mot sine kjønnede Under den daglige tjenesten ble det satt påfallende lite fokus på identiteter som soldater (Hellum, 2014). Det har vært knyttet visse forventninger til innføringen av allmenn verneplikt og en kvantitativ økning av andelen kvinner i Forsvaret. Min forståelse er at kontaktteori 7 og Kanters tokenism-begrep 8 (Lilleaas og Ellingsen, 2014: ) i stor grad ligger til grunn for forventningene og argumentasjonen for allmenn verneplikt, basert på erfaringer fra bruk av såkalt kjønnsblandede rom på kasernene. Enkelt sagt innebærer dette at en kvantitativ økning av antall kvinner nødvendigvis vil føre til en endring av den dominerende maskulinitetskulturen ettersom menn i stadig større grad eksponeres for kvinner og uttrykk for femininitet. Graden av påvirkning vil øke jo flere kvinnene er. En slik teori underbygges av funn samarbeid, kommunikasjon, omsorg. Bildet er fra Gardens «Lueløp» i Foto: Didrik Linnerud/Forsvaret. om hvordan kjønnsblandede rom har bidratt til å bryte ned fordommer (Hellum, 2014). På den annen side har Rones (2015) påpekt hvordan menn i en kvinnedominert avdeling opplevde tjenesten negativt fordi de oppfattet sin maskulinitet som svekket eller truet, og dermed henfalt til former for trakassering i forsøk på å gjenvinne sine posisjoner. Med dette som bakgrunn gikk jeg ut ifra en forhåndsantakelse om at innføringen av allmenn verneplikt og en økning av antall kvinner ville medføre en potensielt dramatisk endring i soldatenes holdninger knyttet til identitet, kjønn, den militære hverdagen og krigerkultur. Jeg antok dette ville vise seg tydeligst i avdelinger der fysisk styrke, våpenbruk og andre uttrykk for maskulinitet hadde vært viktige identitetsmarkører. Jeg ønsket derfor å undersøke hvordan soldatene i en slik avdeling tilpasset seg «den nye hverdagen», og hvordan de praktiserte, forhandlet og uttrykte sine identiteter som kjønnede soldater. Formålet var å kunne presentere noen tidlige indikasjoner på hvordan allmenn verneplikt fungerer i praksis, og hvilke muligheter og utfordringer som eventuelt oppstår. Min bakgrunn Jeg har selv ingen omfattende karriere fra Forsvaret, men har gjennomført førstegangstjeneste (noe som ikke lenger er en selvfølge) og har de siste årene vært engasjert i en av Heimevernets innsatsstyrker. Dette betyr at jeg har studert soldater samtidig som jeg NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 52 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 53

28 KJØNNSNØYTRAL KRIGERKULTUR? KJØNNSNØYTRAL KRIGERKULTUR? Mange av soldatene mente at det å bo og arbeide så tett sammen skapte familiære bånd, og at seksuell kontakt mellom kjønnene dermed ble ansett som umulig. Foto: Forsvaret. (fortsatt) er soldat selv. Denne situasjonen er uvanlig, men ikke uhørt i det antropologiske fagmiljøet, og medfører noen interessante utfordringer og muligheter. Den kanskje viktigste utfordringen ligger i å innta en analytisk distanse og se på forsvarsrelaterte selvfølgeligheter med et kritisk blikk, ettersom jeg allerede har egne erfaringer rundt den militære hverdagen. På den annen side lærte jeg mye om min egen soldatrolle ved å tvinge meg selv til å reflektere over ulike praksiser, uttrykk eller idealer jeg tidligere hadde tatt for gitt. Min kjennskap til Forsvaret var til stor hjelp under feltarbeidet. Blant annet ble jeg raskt kjent med og vant tillit hos mine informanter ettersom vi delte et felles erfaringsgrunnlag og kunne snakke samme språk (både figurativt og bokstavelig). Jeg slapp dessuten å bruke tid og krefter på å lære meg militære ferdigheter og kunnskaper som var nødvendige for å kunne gjennomføre den type feltarbeid jeg ønsket. Følgelig kunne jeg starte med systematiske observasjoner og samtaler allerede kort tid etter at jeg ankom avdelingen, og det ble enklere for meg å fokusere på mine oppgaver som forsker. Det at jeg ikke hadde befalsbakgrunn eller noen annen maktposisjon i Forsvaret, men derimot flere års erfaring som «geværmann nr. 4», bidro til at jeg raskt oppnådde innpass og tillit blant soldatene. Jeg vil understreke at jeg for alle praktiske formål har fungert som en uavhengig, sivil privatperson under feltarbeidet og det øvrige arbeidet med oppgaven, til tross for mitt eksisterende militære tjenesteforhold. Mine argumenter, teorier og empiriske påstander gjør jeg utelukkende i kraft av rollen som sivil masterstudent, selv om min militære bakgrunn har hatt betydning for tilgang, metoder og utvalg. Utvalg og metode Feltarbeidet og den resulterende oppgaven har vært gjennomført som et sivilt studie ved Sosialantropologisk Institutt, Universitetet i Oslo, med godkjenning fra og i samråd med Forsvaret. Forsvarsdepartementet, Forsvarets Høgskole, Forsvarets Forskningsinstitutt og Hærstaben er blant instansene som har bidratt med nødvendig formell godkjenning, praktisk tilrettelegging og faglig rådgivning. Jeg gjennomførte et nesten seks måneders langt feltarbeid ved Kampeskadronen (KESK) på Rena leir i perioden mars-august Kampeskadronen er en vernepliktig avdeling med drøyt hundre soldater, oppsatt som et mekanisert infanterikompani med én stridsvogntropp, to mekaniserte infanteritropper og en stabstropp. I samråd med antropologer fra FFI valgte jeg KESK ut ifra to hovedegenskaper. For det første ønsket jeg som nevnt å undersøke en avdeling der fysikk, tradisjonelle soldatferdigheter og andre uttrykk for maskulinitet stod sterkt. For det andre er avdelingen lokalisert på Rena leir, som framstår som et av de viktigste sentrene for utvikling og reproduksjon av kompetanse, tradisjon, erfaringer og holdninger i Hæren. Jeg antok derfor at KESK ville gi meg muligheten til å «ta pulsen på Hæren.» Avdelingsledelsen tildelte meg en av troppene som min faste tropp. Der fikk soldatene selv bestemme hvem som ville ha meg i laget og hvem som ville dele rom med meg. I løpet av feltarbeidet fulgte jeg primært laget og troppen «min», men gjennomførte også aktiviteter og samtaler med soldater i de andre troppene og eskadronen som helhet. Under feltarbeidet bodde jeg på fellesrom på kaserne med de andre soldatene og deltok i den daglige tjenesten på lik linje med dem fra revelje mandag morgen til permoppstilling fredag ettermiddag. Underveis snakket jeg med soldatene og gjorde notater, i tillegg til at jeg deltok i mer uformelle sosiale settinger etter tjeneste. Dette er en kvalitativ, samfunnsvitenskapelig metode som kalles deltakende observasjon, og min tilnærming kan karakteriseres som en mellomting mellom aktiv og total deltakelse (Spradley, 1980: 60-61). Jeg gikk i uniform i tjeneste og fikk utlevert en utstyrssats fra avdelingen, men fikk ikke utlevert personlig våpen og hadde heller ingen formell tjenestestilling i avdelingens styrkeoppsetning. Denne løsningen, der jeg var både integrert og uavhengig på samme tid, ga meg overskudd, tilgang og tillit til å delta på en rekke arenaer som ga fruktbar innsikt i soldatenes hverdag. I tillegg til deltakende observasjon i og etter tjeneste, gjennomførte jeg kvalitative, semistrukturerte intervjuer med syv soldater i troppen jeg fulgte, hvorav tre menn og fire kvinner. Soldatene meldte sin interesse frivillig etter en generell forespørsel, men jeg gjorde et utvalg ut ifra en målsetting om å snakke med én av hvert kjønn fra hvert av lagene i troppen. Kontakt mellom kjønnene Det første jeg ble oppmerksom på under feltarbeidet var at kvinneandelen var lavere enn det jeg hadde forutsett. I min tropp (fra innrykket i januar 2017) var ikke flere enn 20% kvinner, og i avdelingen totalt var det ca. 28% kvinner. Hvorvidt det hadde vært mulig eller ønskelig å få en tilnærmet 50/50 fordeling av kjønnene allerede det første året etter innføringen av allmenn verneplikt kan jeg ikke svare på. Det finnes motstridende empiri og teorier rundt såkalt critical mass, 9 altså punktet der en minoritet går fra å være «usynlig» til å ha reell påvirkningskraft. Følgelig er det vanskelig å si hvor stor kvinneandelen eventuelt må være før kvinner blir ansett som «normalt» i Forsvaret. I den grad critical mass overhodet er identifiserbart og reelt, er det mye som tyder på at en kvinneandel på 20-30% ikke er tilstrekkelig. Jeg fant tegn som tyder på at hypotesen om kontaktteori har noe for seg. Under feltarbeidet fikk jeg bekreftet tidligere observasjoner knyttet til hvordan kjønnsblandede rom tilsynelatende har redusert fordommer og kjønnsmessige forskjeller blant soldatene (Hellum, 2014). Soldatene vurderte selv dette som et godt tiltak, og mente det bidro til gjensidig respekt, likeverdig behandling og tillit. Jeg oppdaget likevel en annen, ikke like omtalt side av dette fenomenet, fordi jeg bodde sammen med soldatene: Ettersom det bare bodde én kvinne på de fleste av rommene, ble hun dermed ekstra synlig og oppfattet som en form for anomali. 10 Dette betydde at eventuelle konflikter på rommet der en kvinne var involvert raskt antok en kjønnsmessig dimensjon ved at det oppstod et skille mellom kvinnen på den ene siden og mennene på den andre, selv om ikke alle mennene på rommet var engasjert i konflikten i utgangspunktet. Ofte oppstod det konflikter knyttet til romorden. Kvinnene ble ofte ansett som «sjefete» NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 54 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 55

29 KJØNNSNØYTRAL KRIGERKULTUR? KJØNNSNØYTRAL KRIGERKULTUR? og masete, mens mennene ble ansett som ansvarsløse og rotete. Slike tilsynelatende uskyldige konflikter fikk sjelden konsekvenser utover påpekninger fra befal, men den skjeve kjønnsfordelingen gjorde det vanskelig for begge kjønn å konfrontere hverandre om problemene. Kvinnene fryktet å bli stemplet som «sytete» og fryst ut, mens mennene fryktet å bli anklaget for mobbing og kjønnsdiskriminering. Dette førte i enkelte tilfeller til at konfliktene ble liggende og ulme, og mer omfattende motvilje enn det som hadde eksistert i utgangspunktet fikk mulighet til å utvikle seg. Selv om tokenism-problematikken var mindre framtredende på de rommene der det bodde flere kvinner, framsto konfliktløpet ganske likt. Seksuell kontakt mellom soldater har allerede vært en aktuell problemstilling i Forsvaret i flere år, som ikke akkurat blir mindre relevant med introduksjonen av allmenn verneplikt. Det vil være spesielt viktig å fortsette med holdningsarbeid som motarbeider overgrep og annen negativ seksuelle adferd. I så måte virker kjønnsblandede rom og den nærheten dette skaper mellom kjønnene å fungere godt. Mange av soldatene jeg snakket med mente at det å bo og arbeide så tett sammen skapte familiære bånd, og at seksuell kontakt mellom kjønnene dermed ble ansett som umulig på grunn av incesttabuet. Dette tabuet mistet styrke jo svakere det familiære båndet ble, men virket gyldig i hvert fall innenfor rammene av lag og tropp. På tvers av tropper eller avdelinger var derimot motforestillingene mot seksuell kontakt ikke like sterke. Den største utfordringen virket imidlertid ikke å gjelde de vernepliktige soldatene imellom, men derimot forholdet mellom de vernepliktige og deres befal. Den iboende asymmetrien mellom befal og menige virket å fullstendig annullere incesttabuet, og åpnet for seksuell kontakt av både ønsket og uønsket art. Så vidt meg bekjent skjedde lite til ingenting av dette på leir i tjenestetid, men oftest ute på byen eller i andre uformelle sosiale kontekster. Denne problemstillingen, og de komplikasjonene maktforholdet mellom menige og befal fører med seg, er på ingen måte ukjent, 11 men det er verdt å merke seg betydningen av incesttabuet når det gjelder reguleringen av seksuell adferd blant soldater. Operativitet og forestillinger om idealsoldaten I sin masteroppgave etablerer Ole Magnus Totland (2009) operativitet som et nøkkelbegrep for å forstå hvordan soldater i Telemark Bataljon forholder seg til og uttrykker sine kjønnede identiteter som mannlige soldater. Operativitet tar utgangspunkt i vurderinger av hvorvidt og i hvilken grad en person eller gruppe gir uttrykk for og praktiserer ulike idealer som anses å være essensielle for en «ekte» soldat, som eksempelvis fysisk styrke, militære kunnskaper og ferdigheter, aggressivitet og heterofilt, mannlig kameratskap. Disse idealene sammenfaller i stor grad med spesifikke oppfatninger rundt mannlighet, noe som betyr at operativitetsbegrepet er implisitt kjønnet. Ettersom kvinner og femininitet ikke har noen plass i det maskuline, operative fellesskapet, tillegges kvinner nærmest per definisjon lav grad av operativitet. Operativitet som symbolsk kapital kan både akkumuleres og mistes ut ifra doxiske kriterier, og kan variere etter situasjon. Det er likevel ingen tvil om at idealsoldaten er den som besitter mest operativ kapital. Som regel scorer spesialstyrker og profesjonelle kampavdelinger høyest på denne rangeringen, og blir dermed ansett som forbilder for andre. Operativitetens kjønnede aspekt innebærer dessuten at idealsoldaten implisitt er en mann. Fokuset på operativitet framstår sterkest i Hæren, og særlig i manøveravdelinger og andre avdelinger med mye såkalt «grønn tjeneste», som eksempelvis Kampeskadronen. I disse avdelingene har også kvinneandelen tradisjonelt vært lavere enn i støtteavdelinger (Strand i Steder (red.), 2013: 195). At disse fenomenene sammenfaller er neppe tilfeldig, av flere årsaker. Det som kanskje oftest blir trukket fram som forklaring er at tjeneste i manøveravdelinger er fysisk krevende, og at få kvinner er motivert eller skikket for slik tjeneste. I hvilken grad dette faktisk er reelt og relevant kan diskuteres (Fauske i Steder (red.), 2013: 90-92), men Hæren har likefullt tatt inn over seg implikasjonene ved fokuset på fysisk styrke, og tilpasset sine krav. 12 Jeg vil argumentere for at det i tillegg finnes andre mekanismer som har betydning for forholdet mellom operativitet og De fleste kvinnenes forhold til befalet, også sine egne lagførere, var preget av overfladiskhet og en lav grad av tillit. Foto: Forsvaret. kvinners deltakelse og motivasjon for militærtjeneste. Forestillinger rundt operativitet er noe av det som reproduseres når nye vernepliktige skal læres opp og sosialiseres inn i det militære fellesskapet, og som mange soldater i sin tur tar med seg videre i en eventuell forsvarskarriere. Disse forestillingene er preget av en iboende maskulinitet, og blir som regel formidlet av menn med et formål om å skape menn, innforstått at menn = soldater. Gutmann (1997) skriver, med referanse til mannlige initiasjonsriter i New Guinea og Amazonas, at «what men can produce in ways that women cannot is men» (Gutmann, 1997: 402). Dersom vi snur dette på hodet og bytter om menn og kvinner, blir poenget at menn ikke kan skape kvinner på samme måte som kvinner kan. Dersom menn forsøker å skape kvinner, vil resultatet likevel bli menn, eller i beste fall kvinner i menns bilde. Dette ble særlig tydelig for meg da jeg deltok i min tropps beretløp, men også under den daglige tjenesten. Soldatene strebet etter og konkurrerte om maskulin, operativ kapital: Hvem som var de tøffeste, sterkeste, mest robuste soldatene. Hvem som var best i stridsteknikk, hvem som hadde de tyngste våpnene, hvem som var i stand til å «hate» mest (uten å knekke). Det ble satt påfallende lite fokus på samarbeid, kommunikasjon, omsorg og andre egenskaper som tradisjonelt har blitt ansett som «myke» eller feminine. En kvinnelig troppssjef var den eneste som snakket noe særlig om denne typen egenskaper og verdier, men dette ble ikke aktivt fulgt opp av lagførere og annet befal (som i all hovedsak var menn). Det er interessant at slike egenskaper likevel blir framholdt som viktige, sågar essensielle, ved opptak til videre tjeneste i Forsvaret. 13 I den offentlige debatten har det blitt påpekt hva kvinner kan bidra med i Forsvaret, altså egenskaper der kvinner statistisk presterer bedre enn menn. 14 Da er det påfallende hvor lite opptatt soldatene selv er av disse egenskapene. Alle de vernepliktige kvinnene jeg intervjuet, NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 56 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 57

30 KJØNNSNØYTRAL KRIGERKULTUR? KJØNNSNØYTRAL KRIGERKULTUR? og flere jeg snakket med i andre situasjoner, kommenterte og var svært bevisste på maskuliniteten og fokuset på operativitet som gjennomsyret hverdagen i avdelingen. Flere uttrykte frustrasjon over å bli ignorert, eller de søkte strategier for å skape samhold og fellesskap kvinnene i mellom, med det formål å danne motvekt mot den allestedsværende maskuliniteten. Blant annet arrangerte kvinnene i troppen min uformelle «jentekvelder,» der de dro på byen eller gjorde noe annet sosialt sammen. Kvinnene trakk blant annet fram befalets tidvis overdrevne maskuline holdninger som problematiske, fordi det hindret omsorg, fortrolighet og tillit mellom befalet og de kvinnelige soldatene. Mens de fleste mennene kunne omgås og kommunisere ut ifra en felles, maskulin virkelighetsoppfatning, befant kvinnene seg på siden av dette fellesskapet. Dette medførte blant annet at de fleste kvinnenes forhold til befalet, også sine egne lagførere, var preget av overfladiskhet og en lav grad av tillit. Det kan tilføyes at befalet i all hovedsak var menn, og de fleste befal på lagførernivå hadde mindre enn to års erfaring i stilling på tidspunktet for mitt feltarbeid. Holdninger De offisielle holdningene som ble uttrykt, hele veien fra avdelingsledelsen og ned til de vernepliktige, var i utgangspunktet positive til kvinner i Forsvaret og allmenn verneplikt. Soldatene selv både kvinner og menn ønsket så lite forskjellsbehandling som mulig, begrunnet mer eller mindre bevisst med henvisning til tokenism-mekanismer og en mer allmenngyldig rettferdighetsfølelse. Dette bekrefter tidligere observasjoner (Hellum, 2010). En gjennomgående holdning blant de mannlige soldatene var at de stilte seg positive til kvinners deltakelse «bare de klarte å gjøre jobben sin,» noe som impliserte en iboende skepsis til kvinnenes dugelighet. Dette kom også til mer eksplisitt uttrykk blant enkelte av mennene ved å aktivt ignorere eller nedvurdere kvinnenes deltakelse. De kvinnene som hevdet seg gjennom eksempelvis fysisk styrke og utholdenhet mottok likevel anerkjennelse også fra disse mennene. Et eksempel på dette var en av de fysisk minste kvinnene som fikk stilling som RFK-toer i et av infanterilagene. Hun høstet stor respekt for dette, selv om denne respekten implisitt var basert på at hun klarte seg til tross for at hun var kvinne. Interessant nok var det enkelte menn i tilsvarende tjenestestillinger som heller ikke hadde ideelle fysiske forutsetninger, men disse mottok ikke den samme respekten. Dette kan tyde på at kriteriene for å tjene eller tape respekt og operativ kapital ikke er de samme for menn og kvinner. Det tilsynelatende spriket mellom offisielle holdninger og de holdningene som kom til uttrykk i mer uformelle settinger (og gjerne i mindre eksplisitte vendinger), bør ikke tolkes som bevisst skjønnmaling, illojalitet eller dobbeltspill. Det viser om mulig enda klarere den uuttalte, doxiske makten som finnes i maskulin dominans (Bourdieu, 1998). Forestillinger knyttet til operativitet, kjønn og idealsoldaten naturaliseres hver gang disse forestillingene reproduseres, noe som gjør det stadig vanskeligere for soldatene selv å oppdage og innta en bevisst holdning til hva som skaper og opprettholder disse forestillingene. Dette betyr imidlertid ikke at soldater og befal «ikke vet bedre» og dermed fritas for ansvar. Selv om de sosiale mekanismene er komplekse og kraftfulle, er det fortsatt levende, tenkende mennesker som velger å forholde seg til dem. Avslutning Det ble utover i feltarbeidet mitt stadig tydeligere at de endringene jeg hadde antatt ville skje som følge av innføringen av allmenn verneplikt ikke hadde inntruffet. Det var slående hvor lik «den nye hverdagen» var den gamle, og jeg gjenkjente mange aspekter ved den rådende mentalitet, språk, symboler, holdninger og idealer fra min egen, tidligere tjeneste. Mitt inntrykk er at allmenn verneplikt som sådan i liten grad har ført til den endringen jeg og trolig mange med meg hadde forutsett, i hvert fall innenfor rammene av tid og rom for mitt feltarbeid. Førstegangstjenesten er en svært spesiell tilværelse. Soldatene blir sosialisert inn i en rolle som er strengt definert og med lite rom for individualitet. Ettersom gjennomført førstegangstjeneste (i en eller annen form) er en forutsetning for videre tjeneste i Forsvaret, betyr dette at førstegangstjenesten får stor betydning for enhver soldats militære identitet, også etter at den er avsluttet. Dette skaper ringvirkninger i hele Forsvarets organisasjon. Når den habitusen som de vernepliktige eksponeres for er grunnleggende maskulin, ofte formidlet av menn (blant annet fordi flere menn enn kvinner gjør karriere i Forsvaret), uten å vise særlig forståelse eller interesse for mangfold, blir det svært utfordrende å få kvinner til å føle seg inkludert og verdsatt. Enkelte utfordringer knyttet til å rekruttere og holde på kvinner, som eksempelvis fysiske egenskaper eller familiepolitikk, er relativt enkle å gjøre noe med gjennom regelendringer eller økonomiske bevilgninger. Å endre dyptsittende, delvis ubevisste holdninger som tilsynelatende er uløselig bundet til selve soldatidentiteten er noe helt annet, som vanskelig kan gjøres gjennom vedtak og politiske beslutninger. Min studie har kun tatt for seg vernepliktige soldater inne til førstegangstjeneste, som i prinsippet har vært nødt til å akseptere og forholde seg til en dominerende maskulinitet. Hvordan og hvorfor befal og vervede velger å forholde seg til det samme fenomenet har jeg ikke hatt mulighet til å utforske. Ettersom det har vært knyttet forhåpninger til at allmenn verneplikt vil føre til flere vervede kvinner, vil dette bli interessant å følge med på i tiden framover. Den gjensidige påvirkningen som henholdsvis vernepliktige og vervede avdelinger har på hverandre gjør dette imidlertid til en kompleks problemstilling uten enkle kausalforbindelser eller tydelige start- og sluttpunkt. Det er mye som tyder på at utfordringene jeg skisserer er gjennomgripende i store deler av Hæren. For å si det litt banalt kan det virke som om organisasjonen må lykkes ett sted for å lykkes et annet, og tilsvarende at dersom man mislykkes i vernepliktige avdelinger vil man også mislykkes i de vervede (og vice versa). I så fall bør vi kanskje justere våre forhåpninger noe, og erkjenne muligheten for at heller ikke allmenn verneplikt ble det avgjørende tiltaket som slo hull på en av Forsvarets mest profilerte verkebyller. Litteraturliste: Bourdieu, Pierre Masculine Domination. Stanford University Press. Childs, Sarah og Krook, Mona Lena Critical Mass Theory and Women s Political Representation. Political Studies Vol. 56, Issue 3. Fasting, Kari og Sand, Trond Svela Gender and military issues: A categorized research bibliography. Oslo: Forsvarets høgskole. Gutmann, Matthew Trafficking in Men: The Anthropology of Masculinity i Annual Review of Anthropology 26 (s ). Harsvik, Marthe «Kom igjen, gutta»: En sosialantropologisk studie om likheter og forskjeller blant kvinnelige soldater i Hans Majestet Kongens Garde. Universitetet i Oslo (masteroppgave). Hellum, Nina «Sminkedritt over hele vasken» En kvalitativ feltstudie av kjønnsblandede rom og maskulinitetskultur i Forsvaret. Oslo: Forsvarets Forskningsinstitutt. Hellum, Nina «Bein i nesa» En sosialantropologisk studie av kjønnsproblematikk på minesveiperen KNM Otra. Oslo: Forsvarets Forskningsinstitutt. Lilleaas, Ulla-Britt og Ellingsen, Dag Likestilling i Forsvaret. Fortropp, baktropp og kamparena. Cappelen Damm. Rones, Nina The Struggle over Military Identity A Multi-Sited Ethnography on Gender, Fitness and «The Right Attitude» in the Military Profession/Field. Oslo: Norges Idrettshøgskole. Rones, Nina og Fasting, Kari Befalsskolestudien. Felles Opptak og Seleksjon Hva skjer i felt(et)? Forsvarets Høgskole. Spradley, James Participant Observation. New York: Holt, Rhinehart and Winston. Steder, Frank Brundtland (red.) Militære kvinner Forsvarets akilleshæl? Oslo: Abstrakt Forlag. Totland, Ole Magnus Det operative fellesskapet: En sosialantropologisk studie av kropp, kjønn og identitet blant norske soldater i Telemark Bataljon. Universitetet i Oslo (masteroppgave). NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 58 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 59

31 0 1 KJØNNSNØYTRAL KRIGERKULTUR? Internettressurser: Lest Lest Lest Lest Lest Lest Lest Lest Lest Lest Noter: 1 Lest Lest Lest At enkelte av disse holdningene har møtt offentlig kritikk fra Forsvaret selv, ofte uttrykt av organisasjonens øvre ledelse, skal jeg ikke gå videre inn på her. 5 Lest Lest Dette går i enkelhet ut på at fysisk samvær og sosial interaksjon mellom to grupper bidrar til å redusere fordommer og bygge tillit mellom gruppene. 8 Dette går i korte trekk ut på at så lenge kvinner er i sterkt mindretall i en gruppe, blir de(n) aktuelle kvinnen(e) oppfattet som tokens: essensialiserte, stereotypiske og lett synlige representanter for kvinnelighet og alle kvinner. 9 Se blant annet Childs & Krook (2008) for en gjennomgang og kritikk av de mest kjente teoriene. 10 Ref. Kanters tokenism-begrep. 11 Den har blant annet blitt tatt opp i et rundskriv til Hærens avdelinger våren Lest Lest Et-forsvar-for-kjonnsnoytral-verneplikt Lest Få NMT hjem i din egen postkasse! Kun kr. 350,- pr år. (Se detaljer på side 3 i bladet). RETURUKE 22 UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 184 NR. 1/2014 KR. 63,- Louise K. Dedichen Kunnskapsbasert beredskap Side 4 Paul Narum og Sverre Diesen Forsvarets utvikling planer og realiteter Side 12 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 Odd Gunnar Skagestad Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk KUNNSKAPS BASERT BEREDSKAP Side 26 Norges eldste militære tidsskrift siden 1831 INTERPRESS NORGE Frode Lindgjerdet Ekstrabevilgningene til nøytralitetsvernet under første verdenskrig Side 38 Hvem redder deg hvis du får hjertestans nå? Hvert år dør mer enn 2500 personer i Norge av plutselig hjertestans. Mange flere kunne overlevd med en hjertestarter. Kampanjetilbud på Norges mest solgte hjertestarter! Passer alle typer bedrifter. Svært brukervennlig, med norsk tale. Robust og vedlikeholdsfri. Tåler fukt og støv. Den fremste teknologien innen defibrillering. CE og FDA godkjent. Markedets beste garanti på hele 10 år. NÅ 9.990,- Eks mva inkl. mva Tilbudet inkluderer bæreveske. Bestill i dag! Tlf: NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 60 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 61 Internett: E-post: post@rodekorsforstehjelp.no

32 0 1 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER B The Field of Fight: How We Can Win the Global War Against Radical Islam and Its Allies Bøker Av Generalløytnant, U.S. Army (p), Michael T. Flynn og Michael Ledeen St. Martin`s Press, ANMELDT AV MARIUS KRISTIANSEN Forfatterne av denne boken er et sammensatt makkerpar bestående av en relativt omstridt og nå pensjonert amerikansk generalløytnant, som også har vært sjef for Defense Intelligence Agency og innehar æren av å være den kortest sittende sikkerhetsrådgiveren i historien til en amerikansk president, Michael T. Flynn, og en omdiskutert amerikansk akademiker, Michael Ledeen, som er kjent for å være kritisk ovenfor Iran og for å ha vært rådgiver for både U.S. State Department og the U.S. National Security Council. Om man som leser ikke anerkjenner det faktum at begge forfatterne innehar erfaring og personlig historikk som gjør at deres tolkning og argumentasjon omkring tematikken som adresseres i denne boken representerer et tilnærmet argumentasjonsteknisk ytterpunkt, kan man etter min vurdering relativt enkelt få oppfatning av at vi i dag lever i en virkelighet som er noe enklere å forholde seg til enn hva som mest sannsynlig er tilfelle. Det virker på ingen måte som om det er gjort et forsøk på å la forfatterne utligne hverandre i skriveprosessen som har ledet frem til denne boken. Når det er sagt, så fremstår analysen, anbefalingene og den alternative strategiske planen som presenteres her som meget interessante og boken må derfor kunne beskrives som et meget relevant bidrag i diskusjonen om den pågående og globale konflikten som forfatterne har valgt å definere som «the Global War Against Radical Islam and Its Allies.» Tittelen, The Field of Fight, er inspirert av og hentet fra Homers klassiker Iliaden; og den henviser til en krig som utkjempes av både guder og menn. Boken forklarer hvorfor tittelen ikke er tilfeldig, og at den har til hensikt å indirekte peke på at krigen som omtales i Iliaden er tilnærmet lik den beskrivelsen radikale islamister benytter seg av i dag, når de kommuniserer at de utkjemper en krig på vegne av Allah. Det levnes ingen tvil om at forfatterne av denne boken oppriktig mener at det i verden i dag føres en tilsiktet krig - som er tiltagende i alvorlighet og intensitet av radikale islamister mot vesten. Det argumenteres for at nå er det på tide for vestlige demokratier og for USA spesielt å plukke opp hansken, legge politisk korrekthet til side, utforme relevante strategier, samt iverksette relevante tiltak i det diplomatiske-, informasjonstekniske-, økonomiske-, og sist men ikke minst det militære domenet, for å bekjempe og slå radikale islamister som blir definert som fienden. Det sistnevnte, å definere radikal islam som fienden, til tross for at det ikke er politisk korrekt å gjøre det, trekkes frem som en viktig forutsetning for at befolkningen i vestlige demokratier får sjansen til å forstå hvilken alvorlig situasjon man nå står ovenfor. Defineringsprosessen er beskrevet som det første steget på veien for vesten i søken etter en relevant strategi. Om vestlige politikere og beslutningstagere, og da spesielt i USA, ikke avstår fra sine selvpålagte bindinger og begrensninger opp mot å definere fienden på riktig måte vil det være umulig å anerkjenne utfordringene man står ovenfor, og det vil være tilnærmet umulig å logisk konstruere en helhetlig strategi som til slutt fører til vestlig seier. Slik nåværende situasjon beskrives er vesten på vei mot nederlag og det kommer blant annet av at: USA og andre vestlige allierte har valgt bort muligheten til å forberede seg på kommende konflikter i perioder med fred og stabilitet; USA oppdaterte ikke sin militærstrategi etter Vietnamkrigen til å være effektiv mot fiender som benytter geriljataktikk; tung byråkratisering av militæret og etterretningstjenester forhindrer muligheten til tidsriktig bruk av virkemidler; intern frykt for sannheten oppover i kommandolinjene i forskjellige etterretningsmiljøer fører til dysfunksjonalitet; og det at USA over tid har prioritert å opprettholde diplomatiske forbindelser med Iran foran internasjonal sikkerhet og stabilitet. Den tidligere generalløytnanten Flynn og akademikeren Ledeen argumenterer avslutningsvis for at vesten har et iboende og prinsipielt moralsk og etisk overtak ovenfor radikale islamister, og at det gjør det mulig å bøte på feilene som er gjort av det amerikanske politiske lederskapet de siste 20 årene, og da henholdsvis av presidentene George W. Bush og Barack Obama. De mener videre at om analysen som er fremlagt blir tillagt relevans og tiltakene som identifiseres som essensielle gjennomføres, er det mulig å konstruere relevante strategier som må inneholde både konkrete fysiske og krystallklare ideologiske komponenter som til slutt gjør at man vinner denne krigen, ikke bare forvalter og administrerer den. RETURUKE 22 UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 184 NR. 1/2014 KR. 63,- Louise K. Dedichen Kunnskapsbasert beredskap Side 4 Paul Narum og Sverre Diesen Forsvarets utvikling planer og realiteter Side 12 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 Odd Gunnar Skagestad Sektorprinsippet i norsk polarpolitikk KUNNSKAPS BASERT BEREDSKAP Side 26 Norges eldste militære tidsskrift siden 1831 INTERPRESS NORGE Frode Lindgjerdet Ekstrabevilgningene til nøytralitetsvernet under første verdenskrig Få NMT hjem i din egen postkasse! Kun kr. 350,- pr år. Side 38 (Se detaljer på side 3 i bladet). NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 62 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 63

33 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER B Fra Lenin til Putin - Hundre år som rystet verden B Bøker Odd Gunnar Skagestad Frekk Forlag, 2017 ANMELDT AV THOMAS SLENSVIK Bokas undertittel er spunnet fra John Reeds klassiker Ti dager som Rystet verden som kom første gang i 1919, og som beskrev Oktoberrevolusjonen i Russland i Skagestads bok kommer også ut samtidig med en rekke andre bøker som markerer at det er hundre år siden Lenin og kommunistene begikk statskupp. Skagestad retter sin fortelling rundt makt, politikere og forholdet mellom befolkning og ledere igjennom 100 år hos vår store nabo. Forlaget skriver om boka at: «Makt er nøkkelbegrepet til - i den grad det måtte være mulig - å forstå Russland». Det er et gjennomgående poeng i boka at forholdet til makt er, og har alltid vært, annerledes i Russland enn i Norge. Igjennom 15 kapitler og vel 200 sider tar Skagestad oss med ut på en reise igjennom 100 år med både historier, detaljer og personlige anekdoter som setter lys på maktens anatomi i Russland. Selv om Skagestad gir oss et stort spenn av historier og personer er boka fortsatt lettlest. Og for dem som vil ha ytterlige informasjon benytter Skagestad gode fotnoter med referanse til flere klassiske verk om Russland. Skagestad er en erfaren mann og har her gitt seg i kast med noe som kan betegnes som en enorm oppgave. Han skal innenfor ett bind beskrive hvordan makt har blitt oppfattet og benyttet i hundre år i verdens største land. Han går forså vidt enda lenger. Igjennom sine fortellinger kommer han innom hele Russlands historie, fra fyrstedømmet Moskva til hva han tror vil skje i fremtiden. Styrkene med boka er at det til tross for at det er et kompakt og solid verk er skrevet på en måte som gjør at man ikke trenger doktorgrad i russisk historie for å kunne følge med i svingene. Han krydrer også boka med egne opplevelser fra et langt diplomatliv. Dette er Skagestads fortelling, og gjenspeiler etter mitt syn et typisk norsk liberalt syn på verden generelt, og makten spesielt. Boka er best der Skagestad velger å gå i dybden og vise noen av grunnlaget for forskjellene og hvordan dette kommer til uttrykk. Norge og Russland vil alltid være naboer. Derfor er det viktig for oss å forstå at Russland og Putin er rasjonelle aktører, selv om de noen ganger handler med en annen rasjonalitet enn den vi benytter i vesten. For å kjenne til hvordan vår nabo tenker og handler, må vi også forstå deres historie, og Russlands historie er preget av makt og hva makten gjør med samfunnet. Som Skagestad skriver: I norsk samfunnsdebatt omtales maktbegrepet, det være seg i politisk eller generell forstand, som om det er en fast størrelse. Politikkens oppgave er, ideelt sett, å fordele makten mest mulig rettferdig og balansert: Ingen må oppleve å bli forfordelt eller diskriminert, alle må få en rimelig grad av eierskap til makten. I Russland har makten alltid tedd seg annerledes enn hva vi er vant til i Norge. Slik er det fremdeles. I Russland er makt noe man søker å få. Har man den må den demonstreres. Selv om noen av demonstrasjonene, som drap av millioner av egne landsmenn, er grusomme, så får man høyere respekt dersom man bruker makt, endog grusomt, enn dersom man ikke benytter sin makt. Makt er et nullsumspill der ideen om at alle kan tjene på å dele ikke eksisterer. Gir man noe fra seg, får man selv mindre. Noe kan man imidlertid sette spørsmålstegn ved i boka. Hvor viktig er for eksempel kulturnasjonen og morderstaten dersom det er makten han fokuserer på? Og hvorfor er det viet relativ liten plass til tiden og lederne av Sovjetunionen? Dette er imidlertid en form for kritikk det nærmest er umulig å unnslippe for folk som skriver om Russland. Som Skagestad selv sier i et foredrag i OMS om hvordan man kan behandle russisk historie over ett hundre år; det kan behandles som et trekkspill, det kan trekkes helt ut, i hele sin bredde, da vil man aldri få tid til å si noe særlig, eller man kan fokusere smalt og da blir det kanskje ikke så interessant. Det er utvilsom at Skagestad behersker det han skriver om. Personlig likte jeg spesielt godt kapittelet om maktens anatomi. Dette går langt utover bokas angitte tidsperiode og tar for seg Russlands historie fra fyrstedømmet Moskva. Dette sier noe om hvorfor den russiske mentalitet har utviklet seg til å bli som den er. Dette gir en verdifull innsikt i hvorfor russere er mer kollektivistiske enn individualister, hvorfor bruk av vold skaper respekt og hvorfor bruk av makt er en naturlig tilbøyelighet i Russland. Skagestad har faktisk møtt Putin personlig, men det er kanskje hans anekdoter om de daglige hendelser som understreker poengene i boka best. For eksempel om hvordan makten oppfattes og benyttes når man står fast på en flyplass i det sentrale Russland, eller hans samtaler med tilfeldige forbipasserende om politiske anklager mot den lokale borgermesteren. Boka gir altså en god gjennomgang av mange viktige begivenheter og kanskje først og fremst Russland og Sovjetunionens ledere og hvordan disse har holdt seg ved makten. Den minner oss på at makt, og bruk av makt, sees på annerledes i vårt store naboland enn her hjemme. Det er kanskje den viktigste påminnelsen et lite, men strategisk beliggende naboland kan få. Russland og dets ledere er rasjonelle, men de har en annen rasjonalitet enn oss. I russisk maktforståelse er makt noe man ikke bare har, men også må vise, for å bli respektert. Dersom en motstander er svak, er det en mulighet for den sterke. Manglende utnyttelse av andres svakhet, i et nullsumspill, er en bortkastet mulighet. Vi bør søke å forstå Russland, men ikke gå i fellen og tro at det å forstå er det samme som å unnskylde eller akseptere Russlands handlinger. Hvis man leser denne boka vil man være bedre i stand til nettopp å forstå maktens rasjonalitet i Russland. Bøker NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 64 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 65

34 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER B Bøker Sjømilitær kompetanse og lederutvikling i 200 år Sjøkrigsskolen Bjørn Terjesen og Roald Gjelsten (red.) Bodoni forlag, 2017 ANMÄLD AV JERKER WIDÉN, PROFESSOR I KRIGSVETENSKAP OCH MARIN FORSKNINGSFÖRETRÄDARE, FÖRSVARSHÖGSKOLAN, STOCKHOLM Denna bok är en festskrift för att uppmärksamma och fira den norska Sjökrigsskolans tvåhundraårsjubileum. Syftet är att beskriva kontinuitet och förändring i den sjömilitära professionsutbildningen, från starten i Stavern , via Horten , verksamhet i Storbritannien under andra världskriget, Oslo , till Wallemsviken på Laksevåg i Bergen 1960 och framåt. Tidigare arbeten från hundra och hundrafemtioårsjubileet ligger till grund för redaktörernas arbete med festskriften och fokus i boken ligger primärt på verksamheten i Bergen i modern tid. Teknologisk utveckling och samhällets förändringar över tid är faktorer som i hög utsträckning påverkat den sjömilitära utbildningen, något som diskuteras genomgående. Boken är uppbyggd i fem delar med totalt 29 kapitel fördelade under varje del. Del ett, som innehåller en inledning av redaktörerna, beskriver bl.a. Sjökrigsskolans historiska rötter samt hur kadetterna under åren blivit utbildade och tränade för att verka som sjöofficerare. Här ingår också ett kapitel, skrivet av historikern Tom Kristiansen, om det norska sjöförsvarets olika roller, hemma och utomlands, under 200 år. Han konstaterar att på ett konceptuellt plan har den norska marinen haft samma tre roller under hela perioden, nämligen hävdandet av suveränitet, kustförsvar och neutralitetsvakt. Viktningen mellan dem har dock, från tid till tid, varit betydande. Stora variationer har också funnits under perioden vad gäller ambitionsnivå och tillgången till fartyg, materiel och resurser. Kristiansen påtalar avslutningsvis det närmast olösliga problem som Norge haft med en lång kust, liten befolkning och ofta begränsade resurser till försvar. Del två redogör för den sjömilitära professionsutbildningen som skett vid skolan, utvecklingstrender och yttre påverkan, främst från det omgivande samhället och teknikutvecklingen. Ett intressant bidrag handlar om kvinnornas intåg på Sjökrigsskolan under 1980-talet, skrivet av konteramiral Louise Dedichen. Författaren beskriver de utmaningar som fanns för kvinnor i en manlig miljö, hur skolan jobbade med integrering, rekrytering och anpassning av infrastruktur samt hennes egna erfarenheter i sammanhanget. I kapitlet sägs bl.a. att en före detta kadett, vid namn Solveig Krey, senare blev världens första och hittills enda ubåtschef. Att Krey blev världens första kvinnliga ubåtschef stämmer säkert men inte att hon är den hittills enda, eftersom en av mina egna studenter, Paula Wallenburg, hade tjänst som ubåtschef i den svenska marinen med början Del tre behandlar marinofficeren som yrkesutövare, om rollen som sjöman, navigator, sjömilitär expert och krigare, diplomat och statlig tjänsteman. I ett av kapitlen behandlas navigationsutbildningen förr och nu, en text skriven av Henning Sulen. Här beskrivs den betydande teknikutveckling som skett de senaste tvåhundra åren men också den pedagogiska utvecklingen och hur teori kombineras med praktik. Del fyra beskriver utvecklingen och yttre påverkansfaktorer på olika områden inom den marina utbildningen. Ett sådant område är ledarskapsutvecklingen sedan tillkomsten 1817 och vilken ställning ledarskap haft som självständigt ämne vid skolan, ett kapitel författat av Jan O. Jacobsen och Tommy Krabberød. Här beskrivs den betydande utveckling som skett sedan 1970-talet, med större fokus på teori i kombination med tillämpning, samt den ökade graden av forskningsförankring. Inflytelsen från psykologi, sociologi och pedagogik betonas. Författarna beskriver även införandet av uppdragstaktik, som den norska försvarsmaktens från 1995 fastställda grundsyn på ledning, som en viktig påverkan i utbildningen av ledarskap. Sjökrigsskolans ledningsfilosofi och tänkande kring ledarskap är även föremål för diskussion i ett kapitel av Roar Espevik. Del fem behandlar många av de utmaningar som Sjökrigsskolan och den norska marinen står inför i samtiden och den nära framtiden. Jon Ivar Kjellin diskuterar skolans roll som gemensam mötesplats för sjömilitär professionsutbildning, medan Tor Ivan Strømmen analyserar sjömilitära utvecklingstrender och konsekvenser för det norska sjöförsvaret och Sjökrigsskolan. Delen innehåller även en epilog av redaktörerna där boken som helhet summeras och skolans betydelse ges en reflektion. Här påtalas bl.a. den ofta förekommande spänning som funnits vid Sjökrigsskolan i att finna den rätta balansen mellan teori och praktik, samt i vilken utsträckning sjöofficeren också skall vara en akademiker. Denna balansgång, och de utmaningar och konflikter detta skapar, är lätt att känna igen också i den svenska kontexten där jag själv verkar. I slutet av festskriften finns även ett antal bilagor, bl.a. en lista med alla civilt och militärt anställda vid Sjökrigsskolan under perioden , samt en lista över skolans chefer under 200 år. Denna matrikel är värdefull för de som planerar vidare forskning om skolan och dess utveckling. Det allmänna omdömet om boken är att den är väldisponerad, informativ och rikt illustrerad. Redaktörerna har på ett föredömligt sätt grupperat festskriftens många kapitel och skapat en begriplig, tillgänglig och läsbar helhet. Flera av kapitlen är välskrivna och visar på Sjökrigsskolans långa och framgångsrika historia. Som representant för marin officersutbildning i Norges broderland Sverige, vill jag avslutningsvis gratulera jubilaren och ge en välförtjänt eloge till de som bidragit till festskriftens tillkomst. Foto: Colourbox Demokratibygging masterprogram på deltid Erfaringsbasert master på deltid med helgesamlinger ved UiB. Velg mellom enkeltkurs eller hele masterprogrammet. Kurs høsten 2018: Demokratiassistanse og demokratisering Organisering for samfunnssikkerhet og krisehåndtering. Terrorisme og terrorbekjempelse Business and Human Rights Les mer og søk plass: uib.no/videre B Bøker ETTER- OG VIDEREUTDANNING VED UNIVERSITETET I BERGEN Søknadsfrist: 19. august NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 66 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 67

35 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT BØKER B Bøker Presten som ville nazifisere Norge Jostein Berglyd Portal Forlag 2016 ANMELDT AV HJALMAR I. SUNDE I sin nye bok forlater Jostein Berglyd den lokale krigshistoriske arena til fordel for den nasjonale. Dog ikke helt. Biografien om Sigmund Feyling er om sognepresten og prosten i Egersund som forlot sitt embete og ble ekspedisjonssjef i kirkeavdelingen i Kirkedepartementet under kirkeministeren Ragnar Skancke. Kirkekampen eller kirkestriden ble navnet på den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren I kirkens ideologisk-politiske strid, nedla 645 av 699 geistlige embetsmenn sine embeter. Biskopene og de mest kjente prestene er gått inn i norsk motstandshistorie med lysende navn. Hvem var så motstanderne? Her møter vi først og fremst Quisling og kirkeminister Skancke. Likevel var det den utrettelige ekspedisjonssjef Feyling som med sin store arbeidskapasitet førte an, faktisk på en slik måte at Aftenposten den 8. juni 1949 omtalte han som «Den egentlige Kirkeminister». Vi følger Feyling blant annet gjennom konfrontasjonene mellom biskopene og det nye styret, hans rolle i kampen mot Den Midlertidige kirkeledelsen (DMK), hans rolle i forhold til lærerne og nazifiseringen av skolen og tilpasning av forkynnelsen under okkupasjonen. Når vi leser om kirkestriden, er det som regel hvordan den norske kirke under sine biskoper og prester tok opp kampen, mindre om hvordan de nye makthavere førte kampen. Boken om Feylings innsats bøter på dette. Vi får vite hvor ideene kom fra og hvem som sto for arbeidet. Historien utfylles på en ny måte, noe som er mulig etter at Riksarkivet gjorde dokumentene tilgjengelige. Straks krigen sluttet, ble Feyling arrestert. Først i juli 1949 falt dommen på 15 års tvangsarbeid og fradømmelse av embetet som sokneprest i Egersund og prost i Dalane. Da var allerede kirkeminister Skancke henrettet. Nå ble det ikke så lang tid i fengsel for Feyling. Han ble benådet ved Kgl. res i Noen har sagt at det kanskje var heldig at saken kom opp så sent. Stemningen var blitt en annen. Feyling ble 85 år gammel og døde i januar Deler av denne periode var økonomisk meget vanskelig. I boken fremkommer det noen forsonende trekk mellom sterke motstandere under krigen. Både biskop Berggrav og Ole Hallesby bidro økonomisk til at Feyling med frue klarte seg gjennom de vanskeligste år. Forfatteren og historikeren Jostein Berglyd har igjen levert et arbeid som det står full respekt av. Han skriver glimrende og opplysende. Notesamlingen er omfattende. Skal man studere kirkestriden under krigen, er denne boken både nødvendig og anbefalt lesing. Major Henry Aargaards legat: Utdannings-, reise- og informasjonsstipend Formål: Å yte ett eller flere stipend på inntil NOK i forbindelse med militære studier innen bachelor-, master- eller doktorgradsarbeid til norske offiserer eller spesialistbefal, og/eller til formidling av artikler i publikasjoner og fagtidsskrifter. Stipendet forutsettes nyttet til aktiviteter til støtte for militære studier for å: a. Studere forhold som kan øke offiserers og spesialistbefals alminnelige eller spesielle kunnskaper om totalforsvaret, krigsvitenskap eller krigskunst, og som ikke dekkes av andre offentlige bevilgninger eller offentlige utdanningslegater, eller b. Foreta krigshistoriske studier, eller c. Foreta studier for videreutdanning i språk eller i annen kulturell retning som er slik at den må anses som nødvendig eller ønskelig i det militære yrket. Annet: Stipendiatene skal etter avsluttet aktivitet avgi rapport til legatstyret. Stipendet utbetales umiddelbart før aktiviteten begynner, og normalt ikke senere enn 7 måneder etter tildeling. Betingelser for å søke: Være norsk offiser eller spesialistbefal. Søknaden stiles til Oslo Militære Samfund, Myntgata 3, 0151 Oslo, merket Major Henry Aargaards legat, og må inneholde: Beskrivelse av tiltaket det søkes midler til. Begrunnelse av tiltakets relevans opp mot legatets formål og forutsetning. Fremdriftsplan og når tiltaket planlegges gjennomført. Budsjett over kostnader. Det er viktig at søkeren har en realistisk og detaljert kostnadsoversikt. Beløpet det søkes om skal reflektere faktiske kostnader knyttet til gjennomføringen. Søknadsfrist: 1. februar og 1. oktober. Norsk Militært Tidsskrifts (NMTs) prisoppgave Hensikt: NMTs årlige prisoppgave skal omfatte emner av militærfaglig, totalforsvarsmessig eller sikkerhetspolitisk art. Oppgaven må være utarbeidet av én person og ikke tidligere være publisert. Oppgavens lengde bør ikke overstige tegn med mellomrom. Tilsynskomiteen i NMT forestår den faglige vurderingen, eventuelt med støtte fra oppnevn sakkyndig. Frist for innsendelse: 1. desember årlig. Oppgaven sendes til redaktør NMT, Tollbugaten 10, 0152 OSLO alternativt til rednmt@gmail.com Ytterligere informasjon om retningslinjer og statutter ligger på: NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 68 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 69

36 FORMANNEN HAR ORDET NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - MEDLEMSSIDER M Medlemssider Kjære alle medlemmer og venner av Oslo Militære Samfund! Vårsemesteret er tilbakelagt, og vi ser at besøkstallene på dette semesterets mandagsmøter taler sitt tydelige språk: vi fortsetter å treffe godt, ut fra medlemmenes interesser og forventninger! Dette gleder oss veldig, og jeg tør love at høstsemesteret ikke kommer til å stå tilbake for det nivået vi ligger på nå. Programmet er i all hovedsak klart, og vil bli lagt ut på våre hjemmesider i slutten av august. Første medlemsmøte er mandag 1. oktober, og jeg ser frem til å treffe både gamle og nye klubbmedlemmer til høsten. Spesielt vil jeg oppfordre dere som kanskje ikke har besøkt oss så ofte de siste årene: sett av en mandagskveld eller to, og besøk klubben din. Jeg tror du vil oppleve at dette er veldig hyggelig, nyttig og interessant! seg å være meget vellykket, og vil bli videreført også neste år. Noen endringer ble det i Direksjonen: vi takker Tor Egil Walther og Sandra Tjørn for solid innsats hos oss, og ønsker samtidig de nye medlemmene hjertelig velkommen: oberstløytnant Stine Barkley Gaasland, major Roy Skogstad og major Tore Erik Viker. Jeg ser frem til å samarbeide med dere! Intendant er også ansatt nå, og Kenneth er i full sving med sine oppgaver - varmt velkommen også til ham! Takk for et godt semester til dere alle som har vært med på å gjøre dette til det levende klubbmiljøet som vi er, og ha en riktig god sommer alle sammen. Om vi ikke skulle sees før, så på gjensyn mandag 1. oktober! M Medlemssider Protokoll fra Oslo Militære Samfunds generalforsamling Mandag 9.april 2018 Generalforsamlingen ble satt kl Ordfører i representantskapet, kontreadmiral Jo G. Gade ønsket velkommen, og konstaterte at generalforsamlingen var beslutningsdyktig iht loven, da antall fremmøtte medlemmer var 63. Det var ikke innkommet forslag til lovendringer. Det var ingen merknader til innkallingen som var sendt iht loven, eller til agendaen. Ordfører erklærte generalforsamlingen for lovlig satt. Flaggkommandør Solveig Krey og oberst Odd Magnus Knævelsrud ble valgt ved akklamasjon til å underskrive protokollen. Sak 0 Protokoll fra generalforsamling 3. april 2017 OMS Generalforsamling ble avholdt mandag 9. april, i år med oppstart kl. 18:00 slik at foredraget kunne starte umiddelbart etterpå, kl. 18:30. Denne rekkefølgen viste Beste hilsen Bjørn Aksel Sund, Formann OMS. Det var ingen merknader til protokollen fra generalforsamlingen i 2017, som var gjengitt i NMT nr. 2/2017. Sak 1 Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2017 Ordfører gikk gjennom hovedpunktene i årsberetningen for Det kom spørsmål om ikke første avsnitt, som lyder fremme kameratskap mellom offiserer og forsvarsinteresserte også burde inkludere spesialistbefal, jf. Lovens formulering om kategorier medlemmer. Ordfører viste til at refererte setning er hentet fra Lovens formålsparagraf, og at Direksjonen tar kommentaren til vurdering. Årsrapport for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift 2017 Ordfører forklarte at årsmøtets formelle behandling inkluderer årsberetning og regnskaper, og at den forelagte årsrapporten derved blir å betrakte som informasjon til medlemmene. Oslo Militære Samfund Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Oberstløytnant Bjørn Aksel Sund Tlf: bsund@mil.no Intendant: Kenneth Petersen E-post: intendantoms@gmail.com Medlemskap i OMS Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett ( eller ved å kontakte intendanten. Kontigenter OMS: Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 720,- pr. år. Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 420,- pr. år. Kadetter kr. 120,- pr. år. Adresse: Oslo Militære Samfund, Myntgaten 3, 0151 Oslo Sak 2 Reviderte regnskaper for 2017 for OMS og NMT Ordfører overlot ordet til fungerende regnskapsfører, kapteinløytnant Stein W. Johansen, som gikk gjennom de vesentligste postene i regnskapet, herunder driftsresultat og balanse for både OMS og NMT pr. 31. desember Det kom en kommentar fra salen om det ville være enklere å lese regnskapet om budsjettallene også var inkludert. Ordfører konkluderte med at Direksjonen tar kommentaren til vurdering. For øvrig var det ingen merknader til regnskapet. Ordføreren refererte fra revisors beretning som er datert 6/4-2018, og gjenga i sin helhet konklusjonen: Vi har revidert Oslo Militære Samfund s årsregnskap som viser et overskudd på kr Årsregnskapet består av balanse per 31. desember 2017 og resultatregnskap for regnskapsåret avsluttet per denne datoen og noter til årsregnskapet. Etter vår mening er det medfølgende årsregnskapet avgitt i samsvar med lov og forskrifter og gir et rettvisende bilde av selskapets finansielle stilling per 31. desember 2017, og av dets resultater for regnskapsåret avsluttet per denne datoen i samsvar med regnskapslovens regler og god regnskapsskikk i Norge. Videre refererte ordfører desisorenes anbefaling til Representantskapet: NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 70 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 71

37 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - MEDLEMSSIDER NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT - MEDLEMSSIDER M Desisorene mener at driften tilfredsstiller formålsparagrafens første og andre ledd. Vi anbefaler for Representantskapet å foreslå overfor Generalforsamlingen at Direksjonen blir meddelt ansvarsfrihet for sin drift av Oslo Militære Samfund i perioden 1.januar til 31. desember For øvrig har driften i år vært så godt ivaretatt at Representantskapet bør gi Direksjonen sin anerkjennelse for dette. Desisorene vil foreslå at Generalforsamlingen anmodes om å slutte seg til denne. M d. Revisor Unic revisjon AS ved Arild Breivold ble gjenvalgt ved akklamasjon. Medlemssider Representantskapet stilte seg bak desisorenes anbefaling. Generalforsamlingen sluttet seg til denne anerkjennelsen, og direksjonen ble meddelt ansvarsfrihet ved akklamasjon. Sak 3 Valg av tillitsmenn Valgkomitéen ved oberstløytnant Marianne Strømsborg Klever la fram komitéens innstilling. a. Formann. Oberstløytnant (H) Bjørn Aksel Sund er på valg først i b. Direksjonen Direksjonens medlemmer: Kommandør (S) Jon Meyer (19) (ikke på valg, fra varamedlem) Generalmajor (L) Gunnar Rolland (19) (ikke på valg) Oberstløytnant (H) Ranie E. Tomter (20) (gjenvalg, fra varamedlem) Oberst (L) Erik Arff Gulseth (20) (gjenvalg) Varamedlemmer til Direksjonen: Oberstløytnant (H) Egil Vindorum (20) (gjenvalg) Advokat Trond V. S. Eriksen (19) (ikke på valg) Major (L) Roy Skogstad (19) (ny for Sanda Tjørn, ett år) Oberstløytnant (L) Stine Barkley Gaasland (20) (ny) Major (H) Tore Erik Viker (20) (ny) De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. c. Representantskapet Representantskapets medlemmer: Kontreadmiral (S) Jo G. Gade (20) (gjenvalg) Kontreadmiral (S) Jørgen Berggrav (19) (ikke på valg) Oberstløytnant (H) Ola Stubdal (20) (gjenvalg) Oberstløytnant (H) Eigil Jespersen (19) (ikke på valg) Oberstløytnant (H) Arne Njøs (19) (ikke på valg) Brigader (L) Morten Sannes (20) (gjenvalg) Advokatfullmektig Tora Fæste (19) (ikke på valg) Kommandørkaptein (S) Patricia Flakstad (20) (gjenvalg) Varamedlemmer til representantskapet: Kaptein (H) Lars Nederberg (20) (gjenvalg) Oberstløytnant (H) Bjørn Eidsvåg (19) (ikke på valg) Oberst (H) Anders Lundesgaard (20) (gjenvalg) Kadett (H) Kay-Arne Schjetne (19) (ikke på valg) Oberstløytnant (L) Gyda Ellefsplass Olssen (20) (ny) Oberstløytnant (L) Freddy Sæther (19) (ny for Anders Stenberg, ett år) De som sto på valg, ble valgt ved akklamasjon. Medlemssider e. Valgkomité Valgkomitéen for ble innstilt av Direksjonen: Medlemmer: Kommandørkaptein (S) Iren Isfeldt Oberstløytnant (L) Marianne Strømsborg Klever Oberstløytnant (L) Roger Solli Varamedlemmer: Oberstløytnant (H) Tone Andersen Kommandørkaptein (S) Elin Aunmo Sabel Senioringeniør (Siv) Terje Normann Valgkomitéen ble valgt ved akklamasjon. Sak 4 - Fastsettelse av medlemskontingent for 2018 Direksjonen fremla forslag om følgende kontingent for 2018: Medlemmer bosatt i Oslo-området: kr 720,- Medlemmer utenfor Oslo-området: kr 420,- Kadetter: kr 120,- Bedriftsmedlemskap kr ,- Direksjonens forslag ble vedtatt ved akklamasjon. Avslutningsvis takket ordfører de fratredende tillitsvalgte for deres innsats, og ønsket de nye velkommen til innsats fra og med 1. mai Møtet ble hevet kl Solveig Krey Medlemmer og abonnenter Odd Magnus Knævelsrud Medlemmer og abonnenter bes merke seg at henvendelser til intendanten primært ønskes i form av epost til intendantoms@gmail.com. Intendanten er i tjeneste og har sjelden mulighet til å besvare telefoner på dagtid. For øvrig minner vi om at henvendelser om selskapsvirksomheten utenom OMS egne arrangementer rettes til restauratør på telefon NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 72 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 73

38 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT NOTISER NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT NOTISER ND Debatt Notiser Viktige policydokumenter fra USA For mange er forholdet til USA preget av hvordan man opplever landets kontroversielle leder, president Donald Trump. Tolkningen av USAs politikk blir derfor ofte unyansert, også i media, selv der man gjør sitt ytterste for å tilstrebe en balansert fremstilling. President Trumps mange uttalelser gjennom korte Twittermeldinger bidrar ikke til å gi dybde og detaljer i mange viktige spørsmål. Når meldingene samtidig inneholder sterke ord og ofte beskyldninger, blir dette oppfattet som hovedbudskapet og tar oppmerksomhet vekk fra innholdet. Dette gjelder også på viktige områder som sikkerhetspolitikk, forsvar og atomvåpen. USA er vår viktigste allierte, men NMT tar ingen stilling til hverken president Trump eller hans politikk. Imidlertid, for å få faglig innsikt i disse viktige spørsmålene, er det mer nødvendig enn noen gang å gå til de offisielle dokumentene som primærkilde til kunnskap Twitter og media holder ikke. Tre viktige dokumenter har kommet ut den siste tiden og NMT vil gi en kort beskrivelse av innholdet i disse strategidokumentene. 18. desember 2017 ble National Security Strategy signert av presidenten og er tydelig preget av både visjonene og politikken den nåværende administrasjonen jobber ut ifra. Presidentens uttalte målsetting om «America First» og «Make America Great Again» gjenspeiles i hele dokumentet, ikke som slagord, men som det verdigrunnlaget den nasjonale sikkerhetspolitikken skal føres. Man kan ikke forstå amerikansk politikk i dag uten å ha kunnskap om denne visjonen - og akseptere at den eksisterer. Strategien er et partipolitisk oppgjør med politikken ført av president Obama. Republikanerne, og spesielt president Trump, mener at demokratenes politikk var svak i saker som handelsbalansen med utlandet (med økonomiske fordeler gitt USAs konkurrenter og fiender), en svak utenrikspolitikk og en uforsvarlig nedbygging av forsvaret. Strategien er beskrevet i fire søyler. Søyle «Pillar» nummer én er «Protect the American Det er lett å se seg blind på president Trumps mange korte Twittermeldinger, men ønsker man en dypere forståelse av amerikansk forsvars- og sikkerhetspolitikk er det spesielt tre dokumenter man må sette seg inn i. People, the Homeland, and the American Way of Life». Den viktigste oppgaven er å beskytte Amerikas grenser og territorium mot trusler fra masseødeleggelsesvåpen, sykdommer, ulovlig innvandring, terrorister og organisert kriminalitet. Trusler i Cyber-domenet er spesielt nevnt. I tillegg nevnes behovet for å øke motstandskraften («resilience») og evnen til å absorbere effektene av en krise. Strategien er klar og direkte for hvordan noe av dette skal gjennomføres. Landets grenser skal sikres bedre, både mot ulovlig innvandring og kriminalitet. I april ble avdelinger fra Forsvaret satt inn på grensen til Mexico for å stoppe den ulovlige innvandringen fra sør, og Trump kritiserte Kongressen for ikke å vedta hele budsjettet for å bygge den mye omtalte muren langs grensen. Dette er i tråd med det Sikkerhetsstrategien sier. ND Debatt Notiser Grensene skal sikres også i videre forstand gjennom et bedret system mot ballistiske raketter. USAs økonomi og industri skal beskyttes mot spionasje, oppkjøp og handelsavtaler som ikke gagner USA. Forsvaret skal styrkes, spesielt i verdensrommet og innen informasjonsteknologi. Forholdet til allierte nasjoner skal opprettholdes og styrkes (NATO nevnes som en suksessfaktor), men de allierte må ta sin del av byrden. Ingen av disse tingene er i seg selv dramatisk nytt, men det er påfallende hvor stor rolle økonomien og handel settes i sammenheng med mer tradisjonelle sikkerhetspolitiske begrep. Strategien omtaler cyberangrep som en trussel mot hele det amerikanske samfunnet, både infrastruktur, informasjon og prosesser. Et interessant aspekt som ikke har kommet frem gjennom den daglige nyhetsrapporteringen er hvordan man skal reagere på computerangrep. Strategien sier at USA vil «impose swift and costly consequences» på slike angrep. Det gjenstår å se i hvilken grad dette vil gi seg utslag mot både statlige og private aktører. Mye som skjer vil antakelig aldri nå ut i det offentlige rom. Pillar 2 er «Promote American Prosperity» og er i sin helhet viet økonomiske forhold. Styrking av hjemmeindustrien er sentral, gjennom færre lover og byråkrati, lavere skatter og gjennom å lokke arbeidsplasser tilbake fra lavkostland. Strategien omtaler industrispionasje og tyveri av teknologi og patenter som et kjernepunkt. En handelskrig med Kina er en direkte konsekvens av dette. Avtaler som favoriserer den andre part, og ubalanse i handelsutvekslingen, skal endres. Det amerikanske synet er at overproduksjon av subsidierte varer og produkter i andre land, spesielt Kina, dumpes billig på markedet i USA, noe som medfører nedlegging av hjemlige produksjonsanlegg. En tollbarriere innføres for å endre dette misforholdet, helt i tråd med strategidokumentet. Den tredje søylen er «Preserve Peace through Strength». Dette kapitlet er viet militære og diplomatiske virkemidler. Som resten av strategidokumentet er teksten åpen og direkte. Som den største militære trusselen nevnes «the revisionist powers of China and Russia» sammen med Nord-Korea, Iran og internasjonal jihadist terrorisme. Dette kapitlet inneholder få overraskelser og er den minst kontroversielle delen av strategien. En gjennomgående tone er imidlertid et oppgjør med utviklingen gjennom de foregående to presidentperiodene under demokratene og Obama. Den siste søylen er «Advance American Influence». Bak dette ligger ideen og tanken om at USA må og vil promotere tanken om at amerikanske verdier og normer, hva gjelder demokratiske rettigheter, frihet for den enkelte og andre grunnleggende holdninger til menneskerettighetene, må forsvares. Nasjoner som har felles verdier må stå sammen i et tankefellesskap. «Allies and partners are a great strength of the United States». Strategien sier imidlertid rett ut at ingen stater eller organisasjoner kan forvente støtte dersom dette ikke er i USAs interesse. Resultatet har man allerede sett ved at USA trekker tilbake økonomisk bidrag til visse organisasjoner under FN eller enkeltland. Som eksempel ble i januar de militære subsidiene til Pakistan (225 mill USD) frosset grunnet en oppfattet manglende bekjempelse av terrorister i grensestrøkene mot Afghanistan. Landene som i FNs Generalforsamling i desember i fjor stemte for en resolusjon som fordømte USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, som Egypt (1,2 milliarder dollar i årlig støtte) og Tyrkia, som ledet arbeidet med resolusjonen, kan lide samme skjebne (Norge stemte for øvrig også for). Mye kan stå på spill også for de nasjonene som ikke fyller forpliktelsene fra NATOs toppmøte i Wales (2% av BNP til forsvaret innen 2024). Den første testen vil bli når alliansens medlemmer møtes neste gang i Brussel, juli. Dokumentet rundes av med et kapittel om strategiens tilnærming til visse regioner i verden. Den første regionen er «the Indo-Pacific», dernest Europa og Midtøsten. Den førstnevnte dekker India, Kina og de forskjellige statene som grenser til Stillehavet og den østlige delen av Det indiske hav. For hver region listes det politiske, økonomiske og militære tiltak som USA akter å følge. USA er sterkt kritisk til måten Kina har militarisert omstridte øyer og rev i Sør-Kinahavet. Man sier åpent at Taiwan vil bli forsvart mot et kinesisk angrep. I omtalen av Europa legges det vekt på at USA har et verdifellesskap med demokratiene i den delen av verden og NATO beskrives som en suksesshistorie. USA står eksplisitt fast NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 74 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 75

39 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT NOTISER NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT NOTISER ND Debatt Notiser ved forpliktelsene iht. artikkel V. Misforholdet mellom bidragene til Alliansen nevnes likevel spesifikt. «NATO alliance will become stronger when all members assume greater responsibility for and pay their fair share to protect our mutual interests, sovereignty, and values». Senere i teksten blir dette spesifisert til 2% av BNP benyttet på Forsvaret, derav 20% i rene investeringer. Det er kanskje på tide å ta dette som annet enn vage anmodninger. I omtalen av Midtøsten er det trusselen fra terrorister fra ekstreme islamske miljøer og den destabiliserende effekten av Irans politikk som står sentralt. Hva angår de øvrige regionene blir det i kapittelet om Sentra-Asia fokusert på Afghanistan og Pakistan, i sørlige Amerika på Cuba og terrorisme og i Afrika på økonomisk utvikling, bekjempelse av korrupsjon og Kinas rolle. En rekke av USAs handlinger og uttalelser fra president Trumps og hans administrasjon virker, i alle fall slik det fremstilles i mange media og aviser, som uventede, uoverveide og til dels irrasjonelle. Dette er det kanskje ingen grunn til. USAs politikk følger Sikkerhetsstrategien nærmest til punkt og prikke. NMT anbefaler leserne til selv å studere dokumentet som finnes gjennom et enkelt søk på internett, eller vedlagte link. wp-content/uploads/2017/12/nss- Final pdf Som det neste i dokumenthierarkiet finner vi «National Defense Strategy», signert av Secretary of Defense James Mattis 19. januar i år, altså nærmest umiddelbart etter Sikkerhetsstrategien. Dette er et vel så viktig dokument siden den gjenspeiler hva USAs prioriteter og oppgaver på det militære området er. Den beskriver situasjonen som USA (og andre, som NATO og EU) står overfor på verdensarenaen. Dette er uten omsvøp beskrevet som fremveksten av to regimer Kina og Russland og deres aggressive og autokratiske styre og tankesett. Begge bidrar til å utfordre det internasjonale norm-baserte samfunnet. Kinas aktive bruk av økonomisk makt trekkes frem spesielt. Det samme gjøres med Russlands forsøk på å splitte NATO, samt deres militære maktbruk mot randstater og fokus på atomvåpen. Ikke overraskende reagerte Kina negativt på strategien, som de hevdet var tenking fra den kalde krigen. For det andre fremstår Forsvarsstrategien heller som forutseende og nøktern, der det benyttes et klart og direkte språk fremfor tilslørte og mer diplomatiske vendinger. Etter disse to store maktene, gis det en beskrivelse av trusselen som Nord-Korea og Iran utgjør, men dette er mer regionale utfordringer enn hva gjelder Kina og Russland. En viktig utvikling er den teknologiske. Strategien slår fast at etter flere ti-år med total amerikansk dominans, blir man nå, primært gjennom den teknologiske utviklingen, utfordret og truet i alle domener, slett ikke begrenset til de tradisjonelle militære krigføringsområdene. Sivil teknologi innen kunstig intelligens, tilgjengelige datamengder, roboter, bioteknologi, osv. senker terskelen for at flere aktører kan utgjøre en trussel. Dette inkluderer terrorister, hackere og andre ikke-statlige organisasjoner og åpner opp for en spredning av masseødeleggelsesvåpen. Mens USA tradisjonelt har blitt sett på som et trygt sted fra fiender, blir det amerikanske hjemlandet nå oppfattet som et angrepsmål. Denne endrete verdensoppfatningen får selvsagt konsekvenser for forsvaret. Forsvarsstrategien er mer tradisjonell og mindre politisk preget enn Sikkerhetsstrategien. Visse forhold krever likevel oppmerksomhet. Først og fremst tar USA sikte på å opptre forutsigbart på det strategiske området, men overraskende på det operasjonelle. Dette betyr at om en militær reaksjon fra USA kan ventes, skal motstanderen ikke kunne vite hvordan eller hvor det militære motstøtet kommer det kan sågar være i helt andre områder enn tradisjonelle militære virkemidler. For å få dette til på en effektiv måte, trenger USA et bredere samarbeid mellom departementer og byråer og Forsvarsdepartementet må ha evnen til å tenke innovativt og nytt. Strategien lister tre satsingsområder. Det første er å modernisere og øke de konvensjonelle styrkene. «The surest way to prevent war is to be prepared to win one». Dette krever ikke bare fly og fartøyer, men også investeringer i satellitter, cyber, kommando og kontroll, missilforsvar, atomvåpen, konsepter og personell. Det andre satsingsområdet er forholdet til gamle og nye allianser og partnere. Disse beskrives regionsvis, på samme måte som Sikkerhetsstrategien. Området «the Indo- Pacific» kommer først, deretter Europa. NATO ND Debatt Notiser nevnes igjen som en suksessfaktor. Det er ingen overraskelse at forventningene og kravet om en jevnere byrdefordeling gjentas. Det tredje kapitlet er viet interne behov for reformer og utvikling. Det komplette dokumentet finnes på Department of Defense hjemmesider. Et sammendrag kan leses ved å følge vedlagte link. Documents/pubs/2018-National-Defense- Strategy-Summary.pdf Det neste dokumentet som ble utgitt i vinter er «Nuclear Posture Review» (NPR). Det er vanlig at en NPR foretas ved begynnelsen av hver presidentperiode, og kom som det tredje i rekken av strategiske dokumenter. Dette initiativet ble omgående tilskrevet en irrasjonell politikk fra den amerikanske presidentens side, av for eksempel Union of Concerned Scientists som fordømte NPR som et sikkert steg mot en fremtidig atomkrig. Disse uttalelsene ble gjentatt i norske media. Sannheten er vel heller at de lange linjene for utviklingen av atomvåpen går over ti-år, ikke måneder i presidentstolen, og at man i det store bygger videre på den forrige administrasjonens politikk. De viktigste elementene i NPR er behovet for en modernisering av atomvåpnene og innføring av visse nye kapasiteter. Siste NPR fant for øvrig sted i Det har blitt hevdet at president Putins tale 1. mars, der halve tiden var viet til å demonstrere og presentere nye atomvåpen, var et svar på NPR. De russiske våpnene som ble presentert har imidlertid en lang historie bak seg, delvis tuftet på teknologi fra Sovjetunionen. Tidspunktet for talen, en drøy uke før presidentvalget i Russland, viser at det var hjemmepublikummet som var mål for meldingene. At resten av verden ble opprørt over de dårlig tilslørte truslene (et kart over Florida viste atomladningenes potensielle bane) har ingen betydning for lederne i Kreml. Det er sannsynlig at de amerikanske atomstridshodene og noen av leveringsmidlene uansett måtte gjennomgå en modernisering for å være sikre og effektive, uavhengig av hva andre land måtte foreta seg. NPR peker på at kommando- og kontrollsystemet for atomvåpnene er fra den kalde krigens dager. De landbaserte interkontinentale rakettene, Minuteman III, er fra 70-tallet og de ubåtsbaserte fra 80-tallet. Begge systemene må stå i tjeneste i mange år fremover, så en modernisering er nødvendig. Dette kan ikke påstås å tilskrives en irrasjonell handling fra presidenten snarere tvert imot. NPR peker på at USA ikke har innført noen nye atomvåpensystemer de siste 20 årene, med unntak av F-35 som kan bære fritt fallende bomber. 85% av atomstridshodene fra den kalde krigens dager er tatt ut av drift. Systemer som kryssermissiler og alle taktiske våpen er ute av arsenalet. NPR beskriver likevel den fortsatte betydningen av atomvåpen i forsvaret av USA. Det er imidlertid ikke bare Russland disse må virke avskrekkende på. Syv andre land har atomvåpen som kan angripe amerikanske interesser, selv om kun Russland, Kina og Nord-Korea beskrives i NPR som potensielle motstandere. Irans ambisjoner og utviklingen i Nord-Korea har likevel forsterket behovet. Russland har selvsagt bidratt direkte til beslutningen om modernisering gjennom en håpløst aggressiv retorikk, herunder simulerte atomangrep på Warszawa under øvelse Zapad 2017, påstander om at Danmarks hovedstad er på listen over mål og at selv Stjørdal (!) er verdig et atomangrep. Viktigere er Russlands brudd på INF-avtalen, gjennom utviklingen av krysserraketten SS-C-8. Et annet poeng som det er verdt å merke seg er at det i Russland hersker en følelse av at USA og NATO har planer om å angripe landet og at Russland er konvensjonelt underlegen. Det er kun atomvåpnene som kan beskytte dem mot å tape en krig. Dermed har doktrinen om å «eskalere for å de-eskalere» oppstått. Denne innebærer at man benytter «taktiske» atomvåpen for å endre situasjonen militært, og derigjennom stoppe ytterligere kamphandlinger. Fra USA og NATOs side har man gitt klart uttrykk for at enhver bruk av atomvåpen er en strategisk handling, ikke en lokal. USA besitter imidlertid kun kjernevåpen med enormt stor ødeleggelseskraft. Dette kan bidra til å senke terskelen for russisk bruk av små atomladninger, siden svaret vil måtte oppfattes som en uproporsjonal gjengjeldelse som leder til full atomkrig. USA har derfor besluttet å gjeninnføre atomladninger med begrenset ødeleggelsesevne. De nye våpensystemene skal stasjoneres NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 76 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 77

40 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT NOTISER NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT NOTISER ND Debatt Notiser Hvilke konstellasjoner som har deltatt i kampene i Syria kan det være vanskelig å få oversikt over. til sjøs. Dermed unngår man de politiske bevegelsene og protestene som for eksempel dobbeltvedtaket i 1980-årene førte til. Det ene er et kryssermissil, i prinsippet ikke ulikt de som fantes i den kalde krigen. Det andre er stridsladningen i noen av de ubåtbaserte strategiske rakettene som, i stedet for mange svært ødeleggende krigshoder, vil utrustes med kun ett, med sprengkraft så lavt som noen hundre tonn TNT eller lavere. Mot en havn, flybase, eller kommandosentral vil dette kunne ha god effekt og den russiske doktrinen om bruk av såkalte taktiske atomvåpen for å de-eskalere en konvensjonell konflikt, blir avleggs. Nye atomvåpen fra USA bidrar dermed til å redusere sjansen for atomkrig, ikke å øke den som mange har hevdet. Forrige NPR fant sted som nevnt i 2010 så en oppdatering av strategien var uansett på trappene, med eller uten president Trump. Dokumentet finnes på det amerikanske forsvarsdepartementets hjemmesider eller ved å følge vedlagte link. Feb/02/ /-1/-1/1/2018- NUCLEAR-POSTURE-REVIEW-FINAL-REPORT. PDF NMT har beskrevet de tre nevnte dokumentene i en meget sammenfattet form. For å få den nødvendige innsikt anbefales originalutgavene for lesere. (Kilder: websider som angitt, NMT) PMC Wagner Private Military Company (PMC) Wagner, et russisk selskap, kom i medias søkelys etter at et større antall av dets personell ble drept av amerikanske styrker under et angrep i Syria 7. februar. Rapporter om ikke-statlige stridende grupper har stadig dukket opp, men det spesielle ved kampene om Khasham, øst i Syria i et område som blir holdt av kurdiske tropper støttet av USA, var at det viste at amerikanske styrker ikke vek tilbake for å bruke makt mot russere i Syria. Private militære grupperinger som Wagner (et psevdonym som ifølge mange kilder knyttes til lederen, den tidligere oberstløytnanten fra spesialstyrkene (Spetnaz) Dmitriy Utkin), er per i dag ikke lovlige i Russland, men det er ingen tvil om at denne gruppen eksisterer og er involvert i kamper i Syria. Spørsmålet er om de opererer direkte eller indirekte under russisk militær kontroll. På kort sikt ND Debatt Notiser kan en grad av uavhengighet ha visse fordeler. Man kan fra offisielt hold, med et minimum av troverdighet, hevde at Russland ikke er involvert i situasjonen. Tap kan ikke tilskrives den russiske hæren. At de fleste mannskapene er tidligere militære, gir likevel en pekepinn om hvor lojaliteten ligger. Til syvende og sist kunne en slik gruppe neppe eksistere hvis ikke den hadde en viss støtte fra Moskva, herunder utrustning, transport, mulighet til å rekruttere mannskaper og annen logistisk støtte. Etter kampene i februar ble mange russiske soldater fra Wagner fløyet til Russland for medisinsk behandling. I oktober i fjor ble to tidligere russiske militære tatt til fange av styrker fra Den Islamske Staten, IS. Alle uttalelser fra denne gruppen skal selvsagt leses med stor skepsis, men bildene som fulgte med, viste to individer med tydelig europeisk bakgrunn. Andre kilder har med rimelig grad av sikkerhet identifisert dem som tidligere russiske militære tjenestemenn. Russland kunne imidlertid hevde at de ikke tjenestegjorde i de væpnete styrkene lenger og således var privatpersoner. Det er notorisk vanskelig å finne data og opplysninger som bekrefter de mange rapportene i media om tidligere aksjoner som Wagner-gruppen står bak. Det amerikanske finansdepartementet, US Treasury, satte i juni 2017 gruppen og dens leder Dmitriy Utkin på sanksjonslisten, men dette var for engasjementet i Ukraina, ikke Syria. En av president Putins nære partnere, Yevgeny Prigozhin, havnet på samme liste for å hatt ansvaret for finansieringen av gruppen og for å hatt en stor rolle i informasjonsangrepene i forbindelse med den amerikanske valgkampen. Washington Post siterer (anonyme) amerikanske etterretningskilder som hevder at man i tiden før angrepet 7. februar kunne vise til detaljerte instrukser fra Prigozhin til Wagner-gruppen og utstrakt kommunikasjon med syriske myndigheter. De taktiske grunnene for at gruppen, sammen med syriske styrker, angrep Khasham er ikke klare, men området grenser til oljefelt og den strategisk viktige byen Deir ez-sur. Kanskje det var for fristende for Prigozhin å leke general, selv om han satt tusener av kilometer unna. Angrepet ble utslettet av amerikanske tunge våpen og luftstyrker, herunder Apache kamphelikoptre, AC-130 Gunships og kampfly. Det er verdt å merke seg at i henhold til visse kilder har selskaper kontrollert av Prigozhin blitt garantert en 25% prosentandel av inntektene som gjenerobrete oljefelt bringer med seg. Russiske myndigheter har benektet enhver befatning med angrepet, som antakelig kom som en ubehagelig overraskelse. At russiske ansvarlige myndigheter skulle være involvert i angrep på et område der man var fullt klar over at det befant seg amerikanske styrker, virker veldig dramatisk uten noen åpenbare fordeler, selv med eller uten det forestående presidentvalget i Russland. Amerikanske og russiske militære hovedkvarter i Syria står i jevnlig kontakt for nettopp å forhindre angrep på hverandre, men ifølge kildene hadde den lokale operative ledelsen ingen opplysninger om russiske styrker i området. Man kan muligens trekke konklusjonen at russiske myndigheter, i alle fall i Syria, ikke kontrollerer Wagner-gruppen. Mest sannsynlig var angrepet et resultat av dilettantisme og manglende forståelse av situasjonen. Russiske talsmenn la hele ansvaret for angrepet på de syriske styrkene, men innrømmet at noen russiske privatpersoner hadde vært tilstede. Senere har man, igjen ifølge Washington Post, også innrømmet at «dusinvis» av russiske statsborgere kunne ha blitt drept eller skadet. Offisielle talsmenn, både på russisk og amerikansk side, har begge gått langt i å tone ned episoden, men USA har med det massive svaret på provokasjonen satt ned klare grenser for Russlands handlingsrom. (Kilder: Washington Post, Moscow Times, BBC, NMT og andre media) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 78 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 79

41 Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique