AKTIVITETSSTØTTE TIL TILTAK FOR VOLDSUTSATTE BARN 2015

Transkript

1 Barne-, ungdoms- og familiedorektoratet (Bufdir) Vårt ref.nr.: Postboks Tønsberg AKTIVITETSSTØTTE TIL TILTAK FOR VOLDSUTSATTE BARN 2015 RAPPORTERINGSSKJEMA Organisasjonens navn: Stiftelsen Alternativ til Vold Kontaktperson / telefon: Ragna Lundgaard, Mottatt tilskuddsbeløp: Prosjekttittel: Formål / tema: Målgruppe: «Si det videre» Informasjonssamtaler med barn som lever med vold Barna (6-18) til voldsutøvere i behandling ved ATV Ble prosjektet gjennomført etter planen? x Ja Nei (Hvis nei må det tas kontakt med Bufdir). Har dere arrangert slike prosjekt tidligere? X Ja Nei Vil det bli arrangert flere prosjekt av denne typen? X Ja Nei Hvordan ble prosjektet bekjentgjort? Antall deltakere? 26 barn, se for øvrig «tall fra klinikken» i vedlagt rapport Avholdt hvor i landet? Oslo, Asker og Bærum og Drammen ATV Resultater av aktiviteten / andre kommentarer? (Benytt baksiden av rapporten) VEDLEGG TIL RAPPORT: X Attestert prosjektregnskap (ettersendes med veilederen) _Oslo Sted / dato: Ragna Lundgaard Underskrift: 1

2 Rapportering for bruk av tilskudd for prosjektet «Si det videre» Tittel: «Si det videre» Denne rapporten slår sammen rapportering på tre separate tilsagn om tilskudd til prosjektet «Si det videre». Dette gjelder aktivitetstilskudd til tiltak for voldsutsatte barn 2015 (tildelt ), en utvidelse av prosjektet for 2016/2017 ( ) og «Si det videre - ATV Drammen» 2016 ( ). De to første tilskuddene er gjennomført på Alternativ til Volds kontor i Oslo og Asker og Bærum (samlokalisert). Hovedkonklusjon: Prosjektet er gjennomført i henhold til prosjektbeskrivelsene. Differensiering mellom rapport og veileder: Det har vært et uttalt prosjektmål å skrive en veileder som beskriver hvordan man i ATV kan gjennomføre informasjonssamtaler med barn som lever med vold. Denne veilederen er ment å være anvendelig/relevant/til inspirasjon for andre instanser som arbeider med barn som lever med vold. Veilederen er i ferd med å bli sluttført og vil ettersendes Bufdir som et vedlegg til denne rapporten i løpet av oktober I veilederen beskrives bakgrunnen for prosjektet og erfaringer vi har gjort oss. Den inneholder en utførlig beskrivelse av hvordan vi anbefaler at man går frem dersom man ønsker å gi informasjon til barn som lever med vold. Veilederen inneholder konkrete maler som beskriver stegvis hvordan man kan arbeide med både voldsutøver, voldsutsatt voksen og de voldsutsatte barna for å gi barna informasjon på en måte som best mulig ivaretar både sikkerheten og barnas psykologiske behov. I tillegg beskrives det kliniske arbeidet og erfaringer vi har gjort oss i prosjektet. I rapporten vil ATV i hovedsak besvare hvordan tilskuddene er benyttet til å gjennomføre målene som er definert i prosjektsøknadene. Rapporten redegjør kort for den kliniske gjennomføringen av prosjektet for å illustrere arbeidet. Det redegjøres også for arbeid med de juridiske problemstillingene som har kommet opp i prosjektet og som er søkt besvart. ATVs rammer: ATV har primært som mål å gi behandling til menn og kvinner over 18 år som har et volds- eller aggresjonsproblem og bruker vold mot sin partner. Partneren inviteres til en informasjonssamtale, der de får kunnskap om hva behandling av volds- og aggresjonsproblemer ved ATV innebærer. ATV har mulighet til å tilby et begrenset behandlingstilbud til utsatt partner. Behandlingstilbudet til utøvere av vold har i stor grad et familieperspektiv integrert. Det vil si at barnas perspektiv i familier med vold blir ivaretatt gjennom et spesifikt fokus på hvordan foreldrefunksjonen blir rammet. I tilskuddsbrevet fra staten for 2017 fikk ATV et utvidet mandat (familiemandat) som åpner for at ATV også kan gi tilbud til voksne utsatte og barn som har vært utsatt for vold hjemme. 2

3 3

4 Målgruppe: Målgruppen for prosjektet er barn i alderen 6-18 år av voldsutøvende menn og kvinner i behandling ved Alternativ til Vold. Foreldre som går i behandling for volds- og aggresjonsproblemer ved ATV-Oslo og Asker og Bærum har i all hovedsak omsorg for og ordinært samvær med sine barn. Omtrent halvpartene av familiene er eller har vært i kontakt med barnevernet. Det er partnervold som er inntakskriteriet/mandatet ved disse kontorene, men det kan også forekomme moderat eller mild fysisk vold direkte mot barn i noen av sakene. Alle barn som lever med partnervold anses av ATV å leve med vold. ATV Drammen har som mandat fra Drammen kommune å gi et behandlingstilbud til utøvere av partnervold og for vold direkte rettet mot barn. Majoriteten av sakene i «Si det videre» i Drammen har primært omhandlet vold mot barn. ATV har i alle saker der det er mindreårige barn fokus på barnevernloven 6-4 og vurderer kontinuerlig barnas omsorg og vår opplysningsplikt knyttet til dette. Ordliste: Med bakgrunn i at prosjektet involverer mange medarbeidere med ulike roller, følger en kort oversikt: Prosjektansvarlig: Hovedansvarlig for prosjektet «Si det videre». Prosjektterapeuter: Psykologene som er ansatt i prosjektet og har jobbet med å utvikle metodikken for informasjonssamtalen. Disse var også ansvarlig for gjennomføringen av informasjonssamtalene. Barneansvarlig: Prosjektterapeut som har ansvar for gjennomføringen av barnesamtalen. «Familieterapeut»: Prosjektterapeut som har foreldresamtalen. Fars behandler: Psykologen som er ansvarlig for utøverklientens behandlingsforløp. Mors behandler: Mor kan ha et avgrenset behandlingstilbud hos en egen behandler på ATV. Siden flertallet av klientene ved ATV er mannlige utøvere, bruker vi i rapporten far når vi refererer til voksenklienter som deltar i prosjektet. Med mor menes barnets forelder og utsatt partner. Juridiske problemstillinger: Majoriteten av klientene ATV møter har barn. Vi vet at volden mellom de voksne også rammer barna og volden er en krenkelse av barns grunnleggende rettigheter. Prosjektets mål er å undersøke hvordan ATV og andre som arbeider med voldsproblematikk, best kan ivareta barnas informasjonsbehov på en trygg måte. ATV mener at barn som lever med vold i familien trenger informasjon om hvordan det kan være å leve med familievold. I tillegg kan barna ha nytte av å få kunnskap om behandlingen til forelderen som får et tilbud på ATV. Grunntanken bak prosjektet er rettet mot barns psykiske helse for å forebygge og redusere risikoen for senvirkninger av å leve med familievold. Barns rett og behov til informasjon er nedfelt blant annet i FNs barnekonvensjon 12 (Barnets rett til å gi uttrykk for sin mening) og i Helsepersonelloven 10a. Helsedirektoratets Rundskriv IS-5/2010 beskriver hvordan barn har rett på å få tilpasset informasjon dersom foreldrenes tilstand berører barnas omsorgssituasjon definert som: 4

5 «Helsepersonell har plikt til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging av mindreårige barn av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig fysisk sykdom eller skade, kan ha som følge av foreldrenes tilstand». ATV anser vold- og aggresjonsproblematikk som et psykisk helseproblem i seg selv. ATV mener barn som lever med vold har det samme behov for informasjon og oppfølging som barn omtalt i Helsepersonelloven 10a. Prosjektet har vært fundert på samtykke fra og deltagelse av foreldrene. I familier der det er vold mellom foreldrene kan foreldrene trenge hjelp og støtte til å ivareta sine barn på best mulig måte. Dette gjelder også når det kommer til å gi barna informasjon. ATVs erfaring er at fagpersoner kan bidra her både med å ivareta kvaliteten på informasjonen som gis og sørge for at informasjonen er alderstilpasset. Journal: Veilederen om pårørende i helse- og omsorgstjenesten (IS-2587) presiserer at man ikke skal opprette journal på barna som får informasjon om foreldrenes helsetilstand, men at intervensjonen skal journalføres i foreldrenes journal. Vi drøftet dette med jurister i Norsk psykologforening og har fått en uttalelse fra Helsedirektoratet. I starten av prosjektet valgte vi å være på den sikre siden og førte journal på det enkelte barnet som kom til informasjonssamtale. Etter drøfting med Helsedirektoratet har vi imidlertid gått bort fra denne praksisen. Vi har valgt å støtte oss på deres anbefaling om at journal skal føres når veiledningen og rådgivningen går over i konkrete helserelaterte råd. Vi tenker at dette er viktige vurderinger som må gjøres i tilknytning til hver enkelt sak. Gjennomføring: Oslo og Asker og Bærum ATV fikk i første gang midler til drift av «Si det videre» for ett år (2015). Året etter fikk ATV midler til å utvide prosjektet med ytterligere ett år. Drammen ATV fikk prosjektmidler til implementering av prosjektet tilsvarende en halv stilling samme år. Hovedprosjektet har i hovedsak fulgt den reviderte planen for gjennomføring som oppgitt i den andre prosjektsøknaden (2016). Fagpersonene tilknyttet prosjektet er psykologspesialister eller psykologer. Det har vært kontinuerlig veilednings- og informasjonsutveksling mellom de to fagmiljøene som har jobbet med prosjektet. Alle tilknyttet prosjektet har bidratt i arbeidet med veilederen. Prosjektterapeutene har organisert og fasilitert det praktiske og kliniske i prosjektet sammen med prosjektansvarlig. Samtlige behandlere ved de tre prosjektkontorene har vært direkte involvert i det kliniske arbeidet med klientene og deres barn. Prosjektterapeutene har samarbeidet tett med spesielt fars behandler i form av veiledning og undervisning. Dette har vært nødvendig for en vellykket gjennomføring og implementering. De involverte prosjektkontorene vil fortsette å invitere til informasjonssamtaler med barn som lever med vold utover prosjektperiodens varighet. Kort gjennomgang av metoden: Metoden vi har utviklet, testet ut og implementert i prosjektperioden blir beskrevet i sin helhet i veilederen. Her følger en kort beskrivelse. 5

6 Å møte far, mor og barn sammen for å gi informasjon om vold og behandling krever mye forberedelses- og sikkerhetsarbeid. Tanken på at barna skal få høre om vold generelt og fars vold spesielt, aktiverer mange vanskelige følelser både hos far og mor. Sikkerhetsvurderinger, grad av ansvarstagning, evne til å beskrive eget voldsproblem, pardynamikk og beredthet til å snakke med barna sine, er viktige elementer å klargjøre i forkant av samtalen med barna. Det brukes mye tid på psykoedukasjon og motivasjonsarbeid. Arbeidet i forberedelsesfasen innebærer separate samtaler med far og mor, og deretter felles samtaler med begge foreldre. I tillegg kreves et utstrakt samarbeid mellom terapeuter som driver utøverbehandling og prosjektterapeutene, for å finne ut hvor klienten er i prosessen. Når vi vurderer at far og mor er klar til å møte barna på en trygg måte, inviteres barna til ATV for å få informasjon. Dette er en intervensjon på 90 minutter som omhandler 4 ulike samtaler (se fig.). Hvis det er flere barn i familien har vi på forhånd avklart med foreldrene om det er mest hensiktsmessig at barna kommer sammen, eller om barna skal komme på hver sine dager. Vi begynner med velkomstsamtalen der vi møter alle behandlere, barn og foreldre. Hovedformålet er i velkomstsamtalen er i hovedsak å bli kjent og gjøre barna så trygge som mulig. Deretter deler vi oss opp. Barnet får mulighet til å se kontoret og stolen hvor far pleier å sitte når han har terapi hos ATV, samt snakke litt løst med fars behandler. Barneansvarlig er tett på barnet i hele prosessen og fortsetter samtalen med barnet på et egnet rom. Barnesamtalen er en samtale på 45 minutter hvor målet er å gi informasjon om vold og normalisere reaksjoner barn som lever med vold kan ha. Dette gjør vi for å gyldiggjøre barnets opplevelser og skape mening i det uforståelige. Barnet får også hjelp til å tenke rundt hvem de kan snakke med om de blir utrygge. Dette er en del av sikkerhetsarbeidet. Foreldresamtalen foregår parallelt med barnesamtalen. Målet med foreldresamtalen er å bistå særlig far til å snakke om det som skjer hjemme på en alderstilpasset måte. Far får også hjelp til å si noe om hvorfor han kommer til ATV og hva han lærer her. Sammen jobber foreldrene og «familieterapeuten» frem en historie rundt en konkret voldsepisode som barnet har sett, hørt eller vært utsatt for. Historien skal ha fokus på barnets opplevelser og reaksjoner. 6

7 Informasjonssamtalen avsluttes med en strukturert familiesamtale. «Familieterapeuten» inviterer da far til å legge frem det han har forberedt. Mor blir oppmuntret til å supplere. Den barneansvarlige forteller så sammen med barnet hva barnet har lært og fortalt. Av hensyn til sikkerhet og respekt for barnets autonomi har barneansvarlig avklart med barnet hva som skal fortelles. Vi erfarer at barna aktivt engasjerer seg i foreldrenes fortelling om volden i familien. Dette bidrar til å skape en felles historie om det som har skjedd i familien hvor denne beskrivelsen blir delt og akseptert av alle. Sikkerhet tematiseres med foreldrene foran barnet før samtalen avsluttes. Dette for å understreke at det er de voksnes ansvar å passe på barna. Fars behandler deltar i alle samtalene både for å støtte og hjelpe far til å håndtere følelsene sine, og ikke minst for å forankre intervensjonen i den videre behandlingen. Etter informasjonssamtalen avtales en tilbakemeldingssamtale med foreldrene. Foreldrene får her mulighet til å fortelle om sine opplevelser i prosessen de har vært gjennom og bekymringer de fortsatt har. Barneansvarlig og familieterapeut gir tilbakemelding på det de har observert og hva de tror barnet kan trenge videre. Foreldrene blir veiledet og ansvarliggjort til å fortsette å snakke med barna om volden og gyldiggjøre barnas opplevelser. Far og fars behandler jobber videre med å holde oppe barnets perspektiv i utøverterapien. Det vurderes fortløpende om det er hensiktsmessig å avtale flere veiledende foreldresamtaler. I noen familier kan det også være aktuelt å koble på andre hjelpeinstanser. Hvordan har prosjektet bidratt til endringer i den kliniske virksomheten? Det at vi har laget rammer for at klientenes barn kan komme til informasjonssamtaler, har medført flere positive effekter i den kliniske virksomheten. I prosjektet har de involverte kontorene fått bedre rutiner for å kartlegge barna og deres voldsutsatthet i familiene vi møter. I kraft av at behandlerne informerer om og inviterer til informasjonssamtale med barna, får klientene mer kunnskap om hvordan volden rammer barna. Barnas situasjon tematiseres nå i mye større grad i utøverbehandlingen. De tre involverte kontorene har etablert som rutine at en barnepsykolog med jevne mellomrom samtaler med voksenterapeuten om barna til klientene. At behandlerne er opptatt av å møte barna og har møtt mange av dem, gjør barnas erfaringer og behov mer konkrete. Vi erfarer at klientene i økt grad snakker spontant om barna sine og barnas reaksjoner i individualterapien. Vi tenker at dette er en svært positiv konsekvens av prosjektet. Hvordan vil kontorenes arbeid med barn bidra til «økt mestring og livskvalitet» etter prosjektperioden? Prosjektet er som nevnt rettet mot barns psykiske helse for å forebygge og redusere risikoen for senvirkninger av å leve med familievold. Modellen vi har utviklet i prosjektet har blitt en del av det terapeutiske arbeidet på ATV og vil etter prosjektperioden implementeres på flere ATV-kontorer. Vi er overbevist om at summen av de mange konsekvensene prosjektet har hatt for ATVs terapeutiske arbeid, bidrar til at barna får «økt mestring og livskvalitet» i kraft at de blir sett, tatt på alvor, får viktig informasjon og ansvaret for volden blir tydelig plassert hos utøveren. 7

8 Nedenfor følger en mer konkret oppsummering av hvordan arbeidet kan bidra til endring for barna til klientene ved ATV: Tanken om at barna skal komme til en informasjonssamtale på ATV intensiverer barne- og familieperspektivet for både far og fars behandler. Når volden kommer frem i en familiekontekst kommer vi i bedre posisjon til å vurdere voldens omfang og skadevirkninger, derav bedre risikovurderinger. Når ansvaret plasseres i en familiekontekst er det en sterk intervensjon: o Bidrar til å oppklare forvirring og misforståelser som har oppstått i familien om volden. o Korrigerer de forklaringene barna har fått om volden. o Fratar barna skyld. Når vi snakker om volden i fellesskap gyldiggjør vi barnas opplevelser. Informasjon om volden som kommer fra foreldrene er mer potent enn den vi kan gi. Volden blir mer alvorlig for både far og mor. Når terapeuten møter barna blir barna mer levende tilstede i den videre individualterapien. Refleksjoner/erfaringer knyttet til barna vi ikke har fått møtt: I mange av sakene vegret foreldrene seg av ulike grunner for å gjennomføre informasjonssamtale med barna. Dette har vært en prosess i hver enkelt sak og vil bli nøye beskrevet i veilederen. Hos noen handlet dette om at de ønsket å beskytte sine barn mot mer smerte og hadde tanker om at det å snakke om volden ville gi mer skade enn nytte. Noen var bekymret for at volden som var skjedd skulle bli kjent for andre, ved at barna begynte å prate på skolen eller til venner. Noen var redde for at informasjonssamtalen ville medføre en bekymringsmelding til barnevernet. Prosjektterapeutene og behandlerne har forsøkt å møte foreldrene på de bekymringene de har kommet med. Mye av arbeidet har handlet om å gi psykoedukasjon om hvorfor barn trenger å ha noen å prate med når det har skjedd vold i familien. Vi har erfart at det i de fleste familier er mulig å få til en bevegelse i dette arbeidet. Også i de familiene der vi ikke har lykkes i å møte barna har vi inntrykk av at foreldre har blitt mer bevisste på sine egne barns opplevelsesverden. De har i større grad enn før klart å forstå sine barn i lys av volden de har opplevd. Det har også vært saker hvor vi har vurdert at det ikke er til barnas beste at vi gjennomfører informasjonssamtale med barna på nåværende tidspunkt. Dette har vært saker hvor far ikke enda har tatt tilstrekkelig ansvar for volden sin og ikke evner å sette ord på den. I noen tilfeller har vi avdekket at barnas sikkerhet ikke er tilstrekkelig ivaretatt og har måtte koble på barneverntjenesten. Noen ganger har andre instanser vært inne og hatt samtaler med barna (BUP, barnevern, helsesøster o.a.). Vi har da opprettet samarbeid med gjeldene instans og vurdert i hvert enkelt tilfelle om det er hensiktsmessig for barnet å gjennomføre informasjonssamtalen på ATV. I alle saker hvor vi har tematisert barns behov for informasjon ser vi at dette har bidratt til at foreldrene blir mer oppmerksomme på barnas behov og reaksjoner på volden. ATV har generelt hatt et stort fokus på barneperspektivet, men vi er overbevist om at vi nå jobber bedre og mer systematisk med å bevisstgjøre foreldre enn før prosjektet. 8

9 Hvilke konkrete resultater ønsker organisasjonen å oppnå med tiltaket? Som nevnt er prosjektets mål rettet mot barns psykiske helse og å forebygge og redusere risikoen for senvirkninger av å leve med familievold. ATVs vurdering er at det å snakke med barna om volden de lever med bidrar til å avlaste barna med tanke på de svært belastende erfaringer de sitter alene med. Forskning på utviklingspsykologi er relativt entydig på at slik ensomhet bidrar til uhelse hos barn. Informasjonssamtalen innehar både bearbeidende elementer og har som mål å bidra til økt sikkerhet for mor og barn. Mange av våre klienter er fedre. Vår intensjon er derfor å møte og snakke med flest mulig barn i disse familiene. Tall fra klinikken: 26 barn har hatt informasjonssamtale hos ATV i prosjektperioden. 18 av disse var barn i en familie hvor henvisningsårsak til ATV var vold mot partner. 8 barn hadde vold mot barn som henvisningsårsak. Totalt 16 ATV klienter har til nå gjennomført informasjonssamtalen sammen med barna sine. Av disse var 15 menn og 1 kvinne. Flere av klientene som er underveis i prosessen frem mot en informasjonssamtale er kvinner. I omtrent 50 % av sakene har barnevernet vært inne i familien enten før, under eller etter informasjonssamtalen. Av de som har gjennomført informasjonssamtalen har 4 av utøverklientene vært av ikke etnisk norsk opprinnelse. Disse har hatt omsorgen for til sammen 7 barn. I løpet av prosjektperioden har 49 klienter med til sammen 107 barn (0-18 år) hatt oppfølging med prosjektterapeutene. En del av disse klientenes barn har vært yngre enn 6 år. Selv om de yngste barna ikke har vært invitert til informasjonssamtale så holdes deres perspektiv oppe i samtalene om barna i familien og i informasjonssamtalen. Mange av klientene som har hatt oppfølging med prosjektterapeutene er fortsatt i behandling hvor man blant annet jobber med foreldrekompetansen. Mulighet for å ha informasjonssamtale med deres barn vurderes fortløpende. Metoden er fleksibel og vi har gjort tilpasninger etter behov. To ungdom har fått informasjonssamtale etter at utøver har avsluttet behandling. Den ene ungdommen kom da sammen med mor og den andre kom alene. Evaluering/tilbakemeldinger: Vi har fortløpende evaluert våre intervensjoner i ulike faser sammen med terapeutene og klientene. I starten av prosjektperioden var evalueringen muntlig, men etter hvert utviklet og reviderte vi evalueringsmaler som deltakerne fikk i etterkant av å ha vært til informasjonssamtale. Disse malene er vedlagt i veilederen. Både barna og foreldrene deres har gitt uttrykk for at informasjonssamtalen og arbeidet frem mot denne har vært nyttig. Den første faren vi møtte gav tilbakemelding på at han opplevde at han var for dårlig forberedt på hva informasjonssamtalen innebar. Dette bidro til at vi ble oppmerksom på hvor viktig det er å både trygge og informere foreldrene godt nok i forberedelsesarbeidet. 9

10 Flere fedre har gitt tilbakemelding om at barna nå snakker mer med dem om vanskelige temaer og sier i større grad ifra. En gutt på 6 år hadde i etterkant av informasjonssamtalen stoppet far flere ganger når far hevet stemmen og sagt: «Pappa, du husker hva vi snakket om på ATV, det er ikke lov å skremme barn!». Flere fedre har fortalt at de nå snakker åpent med barna sine om at de går i behandling på ATV og noen ganger får vi hilsener fra barna. Noen fedre har også tatt det skrittet at de har fortalt barnets lærer at far har blir for sint og får hjelp på grunn av dette. En av fedrene fortalte at han gjennom intervensjonen har skjønt hvor viktig han er for barna sine. Vår vurdering er at denne erkjennelse som deles av de fleste fedrene i prosjektet. Mødrene har gitt uttrykk for at det har vært lettere å snakke om volden etter involveringen i prosjektet og fedrene har fortalt at de har lært mer om voldens skadevirkninger. På evalueringsskjemaene har alle barna svart at det var nyttig og viktig å komme til ATV for å få informasjon. Under informasjonssamtalene har flere barn uttrykt lettelse over at det ubehagelige de har opplevd kalles vold, da det var sånn det føltes. Mange barn har sagt at det var fint å komme hit og snakke med oss. Særlig har barna likt å møte den som hjelper far. Flere har gitt utrykk for at de har kjent seg igjen i hvordan man som barn kan ha det når det er vold hjemme. Vårt inntrykk er at barna opplever informasjonssamtalen som en mulighet til å komme fram med sine opplevelser. Et søskenpar hadde for eksempel på forhånd skrevet brev til barneansvarlig om hvordan de hadde det. Dette søskenparet ba også mor om å si ifra til behandler i etterkant av at det hadde skjedd en ny hendelse der de var blitt skremt av far. Har organisasjonen et tilbud som er tilpasset brukere med ulik bakgrunn? Modellen er godt egnet for klienter med ulik bakgrunn og kjønn. Modellen er i tillegg fleksibel og kan tilpasses hver enkelt familie. «Si det videre» inneholder mye psykoedukasjon om vold, voldens skadevirkninger og barns grunnleggende behov. Vi har en ivaretagende og lite konfronterende terapeutisk stil hvor det legges opp til å motivere foreldrene til å gjøre det som er best for barna. Det har vært gjennomgående i prosjektet at foreldrene er viktige for barna sine og at det derfor er viktig at foreldrene snakker om volden sin og tar ansvar for volden ovenfor barna. At det er barnas behov i et familieperspektiv som er i forgrunnen vurderes å være godt tilpasset minoritetsbefolkningen. I prosjektperioden har vi møtt klienter av ulik etnisk bakgrunn og klienter av begge kjønn. Involveres barnets omsorgspersoner og/eller andre ressurser i nærmiljøet i tiltaket? I prosessen frem mot informasjonssamtalen oppfordrer vi foreldrene til å være åpne om volden som har vært og gi barna mulighet til prate med noen i og/eller utenfor familien om volden. Dette tematiseres også på selve informasjonsdagen, både i barnesamtalen og familiesamtalen. I barnesamtalen har vi en egen sekvens hvor vi kartlegger med barnet hvilke trygge voksne de kan snakke med dersom de føler seg utrygge hjemme. I flere familier har klienten orientert barnets lærer, helsesøster, sosiallærer eller andre om volden barnet har opplevd i forkant/etterkant av informasjonssamtalen. Videre har flere av barna fått vite av foreldrene hvem i familien som vet om volden. Mange barn har blitt overrasket over at særlig besteforeldre vet mye om hjemmesituasjonen. 10

11 Tiltakets eventuelle effekt for andre aktører: Veilederen vil brukes ved ATV-kontorene som har implementert eller skal implementere informasjonssamtaler med barn. Videre er den skrevet med tanke på at den kan være til hjelp og inspirasjon for andre instanser som arbeider med foreldre som har volds- og aggresjonsproblematikk. ATV vil også formidle erfaringer fra prosjektet og informasjon om metoden når vi underviser om barn som lever med vold. Kunnskapsformidling: Internt i ATV: Utover det kliniske arbeidet tilknyttet hver enkelt sak, har det vært omfattende intern undervisning samt drøfting på faste møter i hele prosjektperioden. For å ha en fortløpende evaluering og integrering av informasjonssamtalen i klinikken har prosjektet vært en fast post (45 minutter hver 3. uke) på det ukentlige kliniske møtet på kontoret i Oslo. ATV Drammen har hatt opplæring, diskusjoner og drøftinger tilknyttet prosjektet 1 time hver andre uke gjennom året prosjektet har vart. Eksternt: Prosjektterapeutene har undervist om «Si det videre» på konferanser og fagdager samt i andre undervisningsoppdrag som har omhandlet voldsbehandling (se vedlegg 1). 11

12 VEDLEGG 1 Kunnskapsformidling eksternt Nordisk Forening mot Barnemishandling og Omsorgssvikt (NFBO) Stockholm mai Workshop Oslo Bup Nord. «Hvordan arbeide med vold? Med fokus på behandling og forståelse». Undervisning på fagdag. Enerhaugen familievernkontor samt Det nasjonale spisskompetansemiljøet for vold i nære relasjoner (samlokalisert) 14. februar Åpent samarbeidsmøte hvor samtlige barneverntjenester i Oslo var invitert. 9. mai Bærum barneverntjeneste 18. mai Fagmøte. Bergen og omland familiekontor. 6. juni Fagmøte. Barneverntjenesten i Drammen 6. september Undervisning om «Si det videre» II European Conference on Domestic Violence. Porto, Portugal Sept Oral presentation. Fremtidige undervisningsoppdrag: ATVs 6. Nordiske konferanse om vold og behandling. Oslo nov Workshop. Familievernkontoret i Drammen er i dialog om mulig fagdag om «Si det videre» 12