Notat: Strålevernhensyn og skjermingsbehov for anlegg for partikkelterapi ved Haukeland universitetssjukehus, Helse Bergen HF

Transkript

1 Notat: Strålevernhensyn og skjermingsbehov for anlegg for partikkelterapi ved Haukeland universitetssjukehus, Helse Bergen HF Til: Geir Egil Pedersen, Avdelingsleder, Prosjektkontoret, Helse Bergen HF Fra: Odd Harald Odland, Avdeling for kreftbehandling og medisinsk fysikk, Haukeland universitetssjukehus Bergen, 20. desember 2016 Oppbygning anlegg for partikkelterapi Helse Bergen HF planlegger å bygge et anlegg for protonterapi (partikkelterapi) for kreftpasienter ved Haukeland universitetssjukehus på tildelt tomt i Haukelandsbakken (parkeringsplass - nord) med to behandlingsrom med roterbart strålehode for pasientbehandling og et rom med fiksert strålelinje for behandlings- og forskningsformål. Anlegget vil bli bygget over flere etasjer på tomten og bli plassert i terrenget slik at de deler av anlegget som vil ha de høyeste strålenivåer, slik som akselerator og strålelinje med energimoduleringsenhet, blir plassert inn mot fjell og terreng og skjermet med tykke betongvegger, vekkvendt fra området for pasienter og ansatte og den alminnelige ferdsel. Anlegget vil bli utformet i henhold til nasjonale lover og forskrifter for strålevern og i henhold til Statens Strålevern sine anbefalinger og retningslinjer for arbeid med radioaktiv stråling og stråleskjerming. Anlegg for partikkelterapi skal opereres uten at man overstiger de maksimalt tillatte grenser for doser til personalet ved anlegget, pasienter, pårørende, beboere i området eller den generelle befolkning. Det vil skjermes mot stråling på en slik måte at anlegget kan driftes for fullt uten at strålingsnivåene vil utgjøre noen begrensende faktor for operasjon og drift av anlegget. Anlegget vil bli bygget slik at en eventuell fremtidig utvidelse av antall rom og av type partikkelstråling vil kunne gjennomføres uten at man kommer i konflikt med tillatte dosegrenser. Anlegget vil bli underlagt strenge og detaljerte adgangs-, måle- og kontrollsystemer for kontinuerlig å ha full oversikt og kontroll med strålingsnivåene inne i anlegget og stråling til omgivelsene. Romarealet i et typisk anlegg for partikkelterapi vil normalt kunne deles inn i tre hovedelementer; 1) Akselerator og ionekilde, energimoduleringsledd, strålelinjeområde og tilstøtende tekniske rom. I dette området vil kun et fåtall kvalifiserte personer ha adgang, det vil etableres stråleskjerming og rutiner for å minimalisere stråleeksponering til personalet og omgivelsene ved operasjon av anlegget. Dette området vil være omgitt av tykke betongvegger og underlagt flere barrierer og interlock mekanismer i forhold til stråling og andre operasjonelle krav. Strålenivåene vil kontinuerlig overvåkes. 2) Behandlingsområde og tilstøtende pasientareal. Behandlingsrom med roterbart strålehode (såkalt gantry) eller med fiksert strålelinje, undersøkelsesrom, arealer for diagnostikk, anestesi og omkledning, korridorer, kontrollrom for akselerator og kontrollrom for behandlingspersonalet. I dette området vil pasienter, helsepersonell og i noen tilfeller pårørende oppholde seg ved operasjon av anlegget. Det vil etableres rutiner for å minimalisere stråleeksponering til de som oppholder seg i dette området ved operasjon av anlegget, det vil foreligge retningslinjer for hvor den enkelte til enhver tid har anledning til å oppholde seg. Strålenivåene vil kontinuerlig overvåkes. 3) Venterom, administrasjonsområde, kontorer, øvrige pasientfasiliteter. Arealer som resepsjon, venterom, samtalerom, lekerom for barn, kontorer for administrasjon og øvrig personale. I dette området er strålenivåene så lave at personell, pasienter og pårørende fritt kan oppholde seg her uten spesielle adgangsbegrensninger eller restriksjoner i forhold til stråling. 1

2 Hensynet til strålevern for ansatte (yrkeseksponerte), pasienter og pårørende og øvrig befolkning vil være førende for detaljert planlegging av plassering, utforming og bygging av anlegg for partikkelterapi. Man vil i dette arbeidet ha som prinsipp å plassere områdene med de høyeste strålingsnivåene inn mot berggrunnen og under bakkenivå, vendt vekk fra beboelse og områder for alminnelig ferdsel. Erfaringene fra lignende prosjekter i andre land vil bli lagt til grunn for dette arbeidet. Hele den delen av anlegget som inneholder stråling, fra ionekilde til behandlingsrom og tilstøtende pasient og diagnostikk arealer, vil kreve omfattende stråleskjerming og et system for overvåkning, logging og rutinemessig rapportering av strålenivåer. Det vil bli skjermet med betong, stål og andre egnede metaller, og med moderator materiale i forhold til nøytronstråling internt i anlegget og som en skjermingsbarriere rundt anlegget. Det vil i tillegg bli skjermet med jord, stein og fjellgrunn, der det er naturlig, mot omgivelsene. Prinsippet om skjerming, avstand og tid vil ligge til grunn for skjermingsarbeidet for å begrense strålingen til et nødvendig minimum. Virkemidlene her er kunnskap om stråling og vekselvirkning, bruk av egnede materialer for skjerming, bruk av adgangsbegrensninger og arbeid med utgangspunkt i (maksimale) oppholdstider for de respektive yrkeskategorier i de strålingsutsatte deler av arealene. Produksjon av stråling Det skilles mellom: 1) Stråling fra primærstrålen, som er den partikkelstrålen man anvender til kreftbehandling, denne består av elektrisk ladde høy-energetiske kjernepartikler (protoner) som tilføres kinetisk energi og akselereres opp til ønsket maksimalenergi i partikkelakseleratoren, normalt enten 230 MeV eller 250 MeV for protonanlegg. Primærstrålen styres fra akseleratoren gjennom strålelinjer frem til behandlingsrommene. Primærstrålen kontrolleres og fokuseres ved hjelp av et presist og omfattende magnetsystem. 2) Sekundærstråling, stråling som har opphav i vekselvirkning mellom primærstrålen og det materiale primærstrålen treffer og vekselvirker med på veien fra akselerator til pasientene i behandlingsrommet. Sekundærstråling fra en primærstråle med protoner vil omfatte stråling fra; nøytroner, ladde kjernepartikler (slik som protoner, deuterium, tritium, helium, karbon, silisium, oksygen) og høyenergetisk gammastråling fra kjernereaksjoner og de-eksistasjons prosesser. Sekundærstrålingen inneholder både stabile og radioaktive isotoper. Ved operasjon av anlegg for partikkelterapi blir sekundærstråling produsert på de steder hvor primærstrålen vekselvirker med annet materiale, dette blir gjerne omtalt som stråletap. Slike stråletap kan (vil) oppstå i akseleratoren (syklotron eller synkrotron), langs strålelinjen ved injeksjon, akselerasjon, ekstraksjon, energi modulering og transport videre i strålelinjeområdet frem mot behandlingsrommene. Videre vil det forefinnes stråletap i utstyr for utforming av strålefeltet i strålehodet inne i behandlingsrommene. Sekundærstrålingen vil omfatte; høy- og lav-energetiske (termiske) nøytroner, ladde kjernepartikler (slik som protoner, deuterium, tritium, helium, karbon, silisium, oksygen) og høy-energetisk gammastråling fra kjernereaksjoner og de-eksistasjons prosesser. Sekundærstrålingen vil ha en umiddelbar komponent; såkalt prompt (øyeblikkelig) stråling og en tidsforsinket komponent, der forsinkelsen er avhengig av halveringstider for produserte radioaktive isotoper og tidsforløpet av deeksitasjons prosesser for eksiterte atomer. Materiale som har blitt aktivert av primærstrålen eller av høy-energetisk sekundærstråling vil inneholde radioaktive isotoper med halveringstider varierende fra år ned til, typisk, nanosekund skala. Primærstrålen vil ha en transversal utstrekning på noen millimeter og den vil styres og fokuseres med høy presisjon av en serie dipol (avbøynings-) og kvadrupol (fokuserings-) magneter i et omfattende stråletransportsystem plassert mellom akselerator og behandlingsrom. I området ved inngangen til behandlingsrommene er magnetene for styring av scanningsystemet (x- og y-retning i pasienten) plassert. I området umiddelbart etter disse scanne-magnetene er detektorer for 2

3 strålelinjediagnostikk, monitorer for måling av dose og noe stråleutformingsutstyr (rekkevidde skifter) plassert inn i strålelinjen i behandlingshodet. Primærstrålen vil vekselvirke med dette utstyret og det vil dermed produseres sekundærstråling, blant annet nøytronstråling, i området like i forkant av pasienten. Leverandørene søker å holde denne sekundærstrålingen på et akseptabelt minimumsnivå. Det vil produseres stråling fra vekselvirkning mellom partiklene i primærstrålen og vevet i pasienten og med dedikert (Beam Stop) materiale plassert i behandlingsrommet for å stoppe primærstålen før den treffer betongveggen i behandlingsrommet, som en ekstra sikkerhetsmekanisme. Pasienten selv er å regne som Beam Stop for primærstrålen under behandling; det produseres sekundærstråling, slik som nøytroner, inne i pasienten ved bestråling under behandling. Primærstrålen vil ha en energi høy nok til å traversere inn til et maksimaldyp på om lag 35 cm inne i en pasient, se tabell 1 og tabell 2 for rekkevidden til protoner og karbon ioner ved noen utvalgte maksimalenergier for behandling og diagnostikk i vann, betong og bly. Veggtykkelser, utforming av rom og materialvalg vil bli bestemt basert på hvor mye materiale som skal til for å stoppe primærstrålen ved maksimalenergi og samtidig redusere sekundærstrålingen ned til akseptable (maksimal) nivåer i hele anlegget og også å redusere strålingen til omgivelsene til verdier under de maksimalt tillatte nivåer. Nødvendige sikkerhetsmarginer vil bli lagt til vegg- og taktykkelser for å ta høyde for usikkerheter i beregninger og målinger. Et anlegg for partikkelterapi vil normalt også inneholde diagnostisk utstyr, plassert både inne i behandlingsrommene og i arealene like i nærheten av disse, dette diagnostiske utstyret vil normalt være CT-, MR-, PET-CT skannere og annet kv utstyr for bruk til avbildning av pasienten ved posisjonering før behandling og til monitorering av pustebevegelse under behandling. Dette diagnostiske utstyret vil bli stråleskjermet på ordinær måte, bidraget fra dette utstyret inngår i en totalvurdering av strålenivåene ved anlegget. Formålet med stråleskjermingen Formålet med stråleskjermingen er å skjerme rundt primærstrålen helt fra akselerator frem til pasienter i behandlingsrom og også å dempe og redusere sekundærstrålingen til nivåer som er innenfor de tillatte nivåer for doser til personalet, pasienter og befolkingen for øvrig. Stråleskjermingen har også som formål å beskytte utstyr for stråleskader. Stråleskjermingsarbeidet vil følge det internasjonalt anerkjente ALARA (As Low As Reasonably Achievable) prinsippet for strålevern for å holde skadevirkningene av stråling og dosenivåene på et minimum. Norske lover og forskrifter for arbeid med stråling legges til grunn. Normalt vil stråleskjermingen bestå av at man omslutter bunkeren med akselerator og ionekilde med 3-5 meter tykke betongvegger, metallskjerming og moderatormateriale for å dempe nøytronstråling. Likeledes vil området for energimodulasjon og transport videre frem til behandlingsrommene omsluttes av tykke betongvegger. Takkonstruksjonene vil ha skjermingsfunksjon på lik linje som veggene. Behandlingsrommene vil skjermes med tykke betongvegger og i tillegg vil man der skjerme med moderatormateriale som bremser opp nøytroner, produsert i strålehodet og inne i pasienten, og endelig; man vil anvende dør inn til behandlingsrommet med spesielt effektive skjermingsegenskaper og utforme inngangen til behandlingsrommene slik at strålingen så godt som elimineres i området rundt inngangen i korridor og tilstøtende rom utenfor hvor behandlingspersonalet vil oppholde seg. Tabell 1: Rekkevidde for protoner i vann, betong og bly, Monte Carlo beregninger, tallene for rekkevidde er her i hovedsak avrundet opp til nærmeste hele cm [ref. Monte Carlo beregninger utført ved HUS/UiB/HiB i 2016]. Partikkel Energi Rekkevidde Vann Betong Bly Protoner - terapi 230 MeV 33 cm 17 cm 6 cm Protoner - terapi 250 MeV 38 cm 20 cm 7 cm Protoner - diagnostikk 300 MeV 52 cm 27 cm 9 cm Protoner - diagnostikk 330 MeV 60 cm 31 cm 11 cm 3

4 Tabell 2: Rekkevidde for karbon ioner i vann. Monte Carlo beregninger, tallene for rekkevidde er her i hovedsak avrundet opp til nærmeste hele cm [ref. Monte Carlo beregninger utført ved HUS/UiB/HiB i 2016]. Partikkel Energi Rekkevidde Vann Betong Bly Karbon ioner 400 MeV/nukleon 28 cm 14 cm 5 cm Karbon ioner 430 Mev/nukleon 31 cm 16 cm 6 cm Momenter av betydning: eksempler på utforming av anlegg For protonterapi finnes det både syklotronbaserte og synkrotronbaserte anlegg, for karbonterapi finnes det kun synkrotronbaserte anlegg pr Et typisk eksempel på anlegg for protonterapi utstyrt med syklotron og passiv energimodulasjon er vist i figur 1. Et eksempel på anlegg for proton- og karbonterapi utstyrt med injeksjonsledd, pre-akselerasjon med lineærakselerator og synkrotron, og dermed aktiv energimodulasjon, er vist i figur 2. Man kan merke seg at det er mindre skjermingsbehov rundt en synkrotron enn en syklotron, dette skyldes teknikken som anvendes for å akselerere partiklene og til å modulere partikkelenergien. Området mellom akselerator og behandlingsrom er avskjermet og inneholder strålelinjer, energimoduleringsenhet og magnetsystem for stråletransport. Det anvendes både superledende og normalledende magneter i slike stråletransportsystemer. En synkrotron vil generere vesentlig mindre sekundærstråling på strekningen fra akselerator frem til pasient enn en syklotron, spesielt viktig her er den reduserte nøytronstråling som dette innebærer. Dette på grunn av at i en synkrotron moduleres energien uten bruk av materiale plassert inn i primærstrålelinjen. For en syklotron moduleres energien til primærstrålen ved å plassere materiale inn i primærstrålelinjen; energien reduseres og justeres ved å la primærstrålen passere gjennom en justerbar mengde materiale på vei mot behandlingsrommet. Figur 1: Eksempel på anlegg for protonterapi, med tillatelse fra Ion Beam Applications, IBA, Belgia. Til venstre på figuren ser man den sirkulære syklotron akseleratoren, under denne ser man området med energimodulator (ESS) og strålelinjer frem til to behandlingsrom med roterbare gantry (GTR). Betongveggene varierer i tykkelse, området rundt ESS har vegger med tykkelse rundt 4,5 meter mot de ytre omgivelsene. 4

5 Figur 2: Eksempel på anlegg for karbon og protonterapi, med tillatelse fra Hitachi, Ltd. Healthcare, Japan. Betongveggene rundt akseleratoren til venstre i figuren, en synkrotron, er omlag 3 meter mot de ytre omgivelsene. Midt på figuren og helt til høyre vises henholdsvis to behandlingsrom med roterbart gantry for protonterapi og et behandlingsrom med fikserte strålelinjer for karbonterapi og forskningsformål. Det vil være viktig å skille mellom a) situasjonen hvor akseleratorsystemet er på, men hvor man ikke sender primærstrålen videre ut i systemet for pasientbehandling, og b) situasjonen hvor man behandler pasienter med primærstrålen. Stråleskjermingen vil måtte ta høyde for situasjonen med størst strålingsproduksjon, det vil normalt si situasjonen hvor man behandler pasienter, men det vil også kunne være i situasjoner med service og vedlikehold av systemet hvor stråleproduksjonen i deler av systemet når maksimalnivåer. Man vil i overskuelig fremtid behandle pasientene sekvensielt, ikke parallelt, det vil si at man alltid vil ha primærstråle i kun et behandlingsrom av gangen, dette vil komme til uttrykk i form av bestrålingstider og oppholdstider (okkupasjonsfaktorer) for de respektive rom i anlegget. For behandlingsrommene er skjermingsbehovet i stor grad bestemt av maksimalenergien til primærstrålen og maksimalenergien til nøytronstrålingen som primærstrålen genererer, denne er den samme som maksimalenergien til primærstrålen ved protonterapi og omtrent dobbelt så høy som energien pr nukleon i primærstrålen ved karbonterapi. Primærstrålens retning i rommet er av betydning, i behandlingsrom med roterbart gantry vil man vekte strålingens retning i rommet basert på antatt gjennomsnittlig bruk av gantryvinkler, f. eks. 25% med hhv 0, 90, 180 og 270 gantryvinkel. Av betydning for skjermingsbehovet er også hvilken leveringsteknikk som benyttes for bestråling av pasientene, videre er utforming og relativ plassering av behandlingsrommene og antall pasienter man maksimalt kommer til å behandle i hvert rom, basert på estimert maksimalkapasitet noen år frem i tid, faktorer som er med på å avgjøre tykkelse og utforming av skjermingsbarrierene. Et anlegg for partikkelterapi vil være utrustet med en partikkelakselerator som genererer stråling ved å tilføre ladde kjernepartikler, protoner eller tyngre ioner, bevegelsesenergi. En protonstråle brukt til kreftbehandling vil måtte ha bevegelsesenergi nok til å kunne traversere inn i pasientene for behandling av tumorer i dyp varierende fra hudnivå og inn til om lag 35 cm dyp for avsetting av en viss mengde dose i et målvolum som kan være flere dm 3 stort. Et anlegg for protonterapi må dermed kunne levere en protonstråle med energi fra om lag 65 MeV opp til om lag 250 MeV med en stabil stråle med en intensitet som gjør at strålingen ikke tar for lang tid å gjennomføre av hensyn til pasienten og pasientbevegelser. 5

6 Primærstrålen slik den genereres fra akselerator har i utgangspunktet høy nok protonintensitet til at doseraten med en viss margin er i henhold til hva man behøver sett fra et klinisk ståsted. Det er av betydning hvor stort intensitetstap som finner sted i magnetsystemet for stråletransport og energimodulering i forhold til hvilken protonintensitet man sender inn i akseleratoren for akselerasjon. Rekkevidden for en protonstråle med energi på 250 MeV er om lag 38 cm målt i vann, vann har en stoppeevne for protoner omtrent som normalt kroppsvev. Man vil måtte påregne et visst intensitets- og energitap i energimodulasjonsleddet, derfor må syklotronen kunne levere protonstråler med vesentlig høyere intensitet og med litt høyere energi enn nødvendig doserate og energien tilsvarende rekkevidden til størst ønskelig behandlingsdyp. Man vil som regel bestråle pasientene fra flere vinker (flere strålefelt) for å redusere dosen til friskvev og for å unngå risikoorganer. Et behandlingsrom vil være utrustet med et bordrobotsystem for nøyaktig posisjonering av pasient i forhold til de strålefelt som benyttes. Dersom man skal benytte en protonstråle til diagnostiske formål (proton CT) behøves det en maksimalenergi på om lag 330 MeV, dette gir en rekkevidde på om lag 60 cm i vann, noe som er nødvendig fordi man i diagnostisk sammenheng ønsker å måle intensitetsfordelingen av protoner som har passert helt gjennom pasienten og blir registrert i detektorer der. Typisk fraksjonsdose til målvolumet vil være 2 Gray Ekvivalent [GyE] (2 Joule/kg). Man anvender enheten Gray Ekvivalent fordi de forskjellige typer stråling har ulik biologisk og dermed klinisk effekt i levende vev. Man oppgir dosen i enheten GyE for å kunne sammenholde dosering fra forskjellige strålemodaliteter til en doseenhet der biologisk respons er vektet inn i denne. Ved å vekte den fysiske dosen, målt i Gray, med en på forhånd målt og bestemt biologisk effektfaktor, bestråles pasientene med en dose vurdert ut fra ønsket respons i levende vev. En pasient vil i gjennomsnitt gjennomgå om lag 25 fraksjoner med 2 GyE dose til målvolumet ved protonterapi, dette fraksjonstallet vil variere alt avhengig av tumortype og utviklingen av strålebehandling med protonterapi, basert på studier av kliniske resultater vil fraksjoneringen kunne endres i fremtiden. Protoner har en biologisk effekt som i gjennomsnitt er målt til å være 10% høyere enn effekten fra gammastråler. Man anvender pr i dag samme fraksjoneringsregime ved protonterapi som ved fotonterapi (gammastråler), det vil si at man anvender omtrent likt antall fraksjoner og like fraksjonsdoser ved protonterapi som ved fotonterapi. Av betydning for hvilke maksimale og gjennomsnittlige aktivitetsnivåer som genereres og avsettes som dose, er den protonintensiteten som akselereres pr tidsenhet idet anlegget er i drift. Leverandørene oppgir normalt hvilken doserate deres system er i stand til å levere. Ofte oppgis det hvor hurtig systemet kan levere en fysisk dose, gjerne 1 Gy, til et målvolum på 1 liter i et visst vanndyp. Vanlige tall for doserate er 2 Gy/l pr minutt i et dyp mellom 10 cm og 20 cm; det vil si at akseleratorsystemet er i stand til å levere det antall protoner pr sekund som skal til for å oppnå denne doseraten i dette dypet. Strålingstap i energimodulatorleddet vil være av betydning og det er et viktig element i denne sammenhengen. En primærstråle av protoner vil miste om lag 1% av stråleintensiteten pr cm traversert vev gjennom kjernereaksjoner, i 20 cm dyp har primærstrålen dermed mistet om lag 20% av protonene i primærstrålen til kjernereaksjoner i vevet. En primærstråle av karbon ioner vil miste om lag 3% av stråleintensiteten pr cm traversert vev gjennom kjernereaksjoner. Aktiv leveringsteknikk, såkalt Pencil Beam Scanning (PBS), innebærer en vesentlig reduksjon av sekundærstråling, fordi stråletapet som en følge av vekselvirkning mellom primærstrålen og materiale i og rundt denne nesten elimineres med tilnærmet 100% transmisjon gjennom leveringssystemet i den pasientnære delen av dette, i strålehode området. Dette vil tilsi en noe bedret doserate med PBS leveringsteknikk og mindre behov for skjerming i deler av strålelinje området. Sekundærstrålingen generert inne i pasienten er nesten uavhengig av leveringsteknikk. For karbonterapi har man at karbon ioner har en relativ biologisk effekt i området 2-5 ganger effekten av gammastråling, derfor er den anvendte fysiske dosen (Joule/kg) tilsvarende lavere enn den kliniske dosen, som har vektet inn den biologiske effektfaktoren. Man arbeider ofte med adskillig høyere fraksjonsdoser ved karbon terapi enn ved proton- og fotonterapi; opptil 50 GyE pr fraksjon, og man 6

7 anvender i gjennomsnitt 12 fraksjoner pr behandling for pasienter som behandles med karbonterapi. Dette må man ta høyde for ved planlegging av en utvidelse av typen partikler man arbeider med ved et anlegg. Med tanke på senere utvidelser av anlegget til behandling med tyngre ioner, først og fremst karbon ioner, må man ta høyde for stråling fra kjernepartikler med høyere energi pr nukleon enn hva tilfellet er for en protonstråle, dette har først og fremst relevans i forhold til energien til nøytroner frigjort ved vekselvirkning mellom primærstråle og materiale i og langs strålelinjen og vekselvirkning inne i pasienten. En stråle med karbon ioner som skal ha rekkevidde på rundt 30 cm må ha en energi pr karbon ion på 430 MeV/nukleon, tilsvarende 5,16 GeV pr C-12 atomkjerne, dette medfører at maksimalenergien til sekundærnøytronene er på om lag 860 MeV. Dette har betydning ved planlegging av nødvendig veggtykkelse og mengden moderatormateriale som må anvendes i vegger og i dører ved anlegget. Detaljert arbeid med stråleskjerming: Arbeidet med strålevern og skjerming for anlegget vil være basert på inngående kunnskap om: A) Utforming av anlegg; antall behandlingsrom: antall behandlingsrom med fiksert strålelinje og antall behandlingsrom med roterbart gantry (strålehode), størrelser og avstander, relativ plassering av funksjoner ved anlegget. Nært samarbeid med leverandører er helt nødvendig. B) Akselerator type, partikkeltyper og maksimumsenergier for disse. Informasjon fra leverandør. C) Stråletap ved akselerasjon og videre transport av partikkelstrålen frem til pasientene i behandlingsrommene, samt gjennom vekselvirkning mellom primærstrålen og materiale i og ved strålelinjene. Informasjon fra leverandør. D) Oppetid og bestrålingstid for anlegget; maksimalt antall pasienter som behandles pr år og pr dag; maksimalt antall timer akseleratorsystemet er i operasjon pr dag, pr år og netto bestrålingstid: forholdet mellom tid med bestråling ut i behandlingsrom og tid der systemet er klart for operasjon uten bestråling. Det vil være av betydning om behandlingsrommene er utstyrt med roterbart gantry eller fiksert strålelinje; idet dette har betydning for retningen og den romlige fordelingen av strålingen i rommene. E) Oppholdstider i samtlige rom i anlegget; basert på oversikt over hvor lang tid personalet og pasienter oppholder seg i de respektive arealer i anlegget; årlig arbeidsturnus, rotasjonsordninger, adgangsbegrensninger, områder hvor man ikke tillater tilgang under operasjon og drift av anlegget. Romfunksjonsprogrammet for anlegget vil beskrive nærhet til stråling og estimater for daglige dosenivåer for pasienter og daglige og årlige dosenivåer for personalet og befolkningen forøvrig. F) Utstyr for utforming, styring og kontroll av primærstrålen og hvordan bestrålingen foregår, herunder leveringsteknikk; aktiv bestråling eller passiv bestråling. G) Lover og forskrifter for alt stråleproduserende elektromagnetisk utstyr ved anlegget. H) Lover og forskrifter for produksjon av og arbeid med stråling og radioaktivitet; maksimalt tillatte doser til personale (yrkeseksponerte), pasienter og den øvrige befolkning; nødvendige tiltak for å holde dosene på et minimum. I) Måling og registrering av utslipp til omgivelsene og mottatte doser til personalet idet anlegget er i drift. Personalet vil bære persondosimetre som måler daglige helkroppsdoser og som varsler dersom dosegrenser passeres. Utslippsgrenser fra Statens Strålevern. Miljøet vil overvåkes med strålemonitorer. J) Oppfølgende målinger av strålingsnivåer og doser i alle deler av anlegget; langsiktig arbeid med siktemål å holde dosenivåene til personalet på et minimumsnivå og for å kunne vurdere tiltak for å redusere strålenivåene ved normal operasjon og drift på et minimumsnivå. 7