TRYGG. RS 14 «Stavanger» skal under tak på Sjøfartsmuseet. på sjøen. Kr. 69,- //

Transkript

1 TRYGG på sjøen Kr. 69,- // RS 14 «Stavanger» skal under tak på Sjøfartsmuseet

2 32 TRYGG PÅ SJØEN 0409 Livredder og langturseiler TEKST : JANNA NEVRA AARVIK Noe av det redningsskøyta «Stavanger» har gjort siden 1901: Reddet 53 menneskeliv i Redningsselskapets tjeneste, vært en av de første lystbåtene som dro på langtur, ble eid av en enslig mor etter at mannen omkom i forlis, og skal nå få et evig liv på land på Sjøfartsmuseet. Skipper Johan J. Petersen syns det er viktig å fryse «Stavanger» i tid for å bevare denne båtbyggerkunsten. Vi skandaliserer seilet, og så setter vi fokka! sier skipper Johan J. Petersen, og vi seiler bort fra ankringsplassen i Kjørvika nordøst for Arendal. Vinden løyer helt etter et par timer, båten ruller fra side til side mens vi nærmer oss et skjær på babord side. Årene ut! Seks meter lange årer legges mellom to årepinner og skipperen viser teknikken. Redningsskøyte nummer 14 var i vår og høst på sin siste seilas langs mesteparten av norskekysten fra Vesterålen i nord til Sjøfartsmuseet på Bygdøy, hvor hun skal i hus for evig tid. Seilasen var en hyllest til de flere tusen frivillige som har støttet redningssaken gjennom tidene og gjort det mulig for redningsskøytene å redde liv siden ORKANAKTIG STORM Å tenke på historien kommer naturlig om bord i ei slik skøyte. Hundre år er lenge, og de som var mannskap da, lever ikke lenger. Men de lever videre i båten, og kunnskapen om seilinga er overlevert til dagens mannskap. I begynnelsen av 1900-tallet bodde et mannskap på fire om bord i redningsskøyta i åtte måneder av gangen. Den gang lå skøytene i opplag om sommeren og var i tjeneste resten av året. Det var før lystbåtenes tid. På hennes siste seilas har mannskapet bestått av skipper Johan J. Petersen, Even Dromnes, Tom Kaasen og mange flere som har vært med på deler av seilasen. «Stavanger» er restaurert tilbake til slik hun så ut i tjenestetiden. Spikerne i skottet er fortsatt de samme nå som da, og i all hovedsak er den slik Colin Archer forlot skøyta i Det er noe helt spesielt å seile denne verneverdige skøyta på 45 fot uten motor, men med seil og årer. Rart hvor meningsfylt det kan føles å dra i et tau. Hun tjenestegjorde for det meste på Titran og gikk ut i all slags vær. Loggboka fra den tida vitner om orkanaktig storm, general storm og fiskebåter som var i nød. Skøyta reddet til sammen 53 menneskeliv fra den visse død og assisterte nesten fartøy. HOIET PÅ SKIPPEREN Det ser ut som det er litt mer vind der ute, sier mannskap Tom Kaasen. Nei, det er nok bare litt strømsjø det der, sier Jeppe Jul Nielsen, som er med på seilasen fra Risør til Stavern. Jeppe solgte skøyta til Redningsselskapet i 1997, da det ble bestemt at hun skulle på museum. Fra 1901 til 1938 var «Stavanger» i Redningsselskapets tjeneste, og ble solgt til faren til Jeppe, Jul Nielsen, i 1938 for kroner. Utenfor Kragerø: Der er den røde staken. Den skal vi ha om babord. Det er vemmelig med så mange staker, sier Knut von Trepka, som til vanlig er skipper på veteranredningsskøyta «Colin Archer». Det ville vært enda mer vemmelig uten dem, sier skipper Johan med glimt i øyet. Da mutter n så «Stavanger» ankre opp i ei bukt mot slutten av krigen, tenkte hun: Han der må jeg bli kjent med! Hun ble fascinert av både skøyta og skipperen. Hun gikk derfor ned på stranden og hoiet på skipperen for å få ham til å komme i land. Det gjorde han også, og slik ble de kjent. Hun hadde selv en 25 fots spissgatter, men den ble tatt av tyskerne. Juls kamerat hadde også en redningsskøyte. Da han ikke var så seilvant, tok Lillerut skipperjobben der. Slik kappseilte de ofte på hver sin båt, mor var skipper på den ene, Jul på den andre. Og mor vant flere ganger over far, forteller Jeppe. > F O R T S E T T E L S E N E S T E S I D E

3 TRYGG PÅ SJØEN I årsberetningen fra står det om redningsskøyta «Stavanger»: Den 5te februar indslæbte den til Titran 8 Baade, der signaliserede efter Hjælp, og den 9de, 11te, og 13de Februar til sammen 19 baade. Den 13de April indslæbtes 9 baade, hvoraf den ene med brukket Mast, saa den ikke kunde komme i land ved egen Hjælp, og Skøiten har desforuden under Krydsningstiden til forskjellige Tider indslæbt mange andre Baade, ligesom Præst, Læge, Jordemoder og Kirkefolk er skydset i Storm og Stygveir. Uvær ble i loggbøkene enkelte ganger beskrevet som orkanaktig storm, eller generalstorm. Her er «Stavanger» ute i kuling.

4 34 TRYGG PÅ SJØEN 0409 Lillerut Bryn Nielsen: en seilerlegende. (Foto: Ukjent) OMKOM I FORLIS Jul Nielsen ble født i 1901, samme året som «Stavanger». Han hadde seilt over Nordsjøen med egne båter, en spissgatter og en meterbåt, men han var ute etter en sterkere båt han kunne dra på langturseilas med. Redningsskøyta «Stavanger» var midt i blinken. Den legendariske redningsskøyteskipperen John Bakken ble med og seilte med ham og lærte ham alle knepene. Bakken er mest kjent som skipper på redningsskøyta «Christian Bugge» under Roktaforliset, da de reddet seks personer. På den tiden var det svært få båter som hadde vært på langturseilas. Familien Nielsen seilte «Stavanger» til Skagen under krigen, så til Spania. I 1955 var de med på Trans Atlantic race og i 1958 gikk turen til Middelhavet. I 1949 seilte Jul og Lillerut til Karibia via Madeira og New York. Fra New York til Bermuda var det orkan og flere båter forliste. I loggboka skrev de: Nå blåser det orkan. Neste gang de loggførte, sto det: Nå blåser det orkan pluss. Og etter det igjen sto det: Nå blåser det orkan pluss pluss pluss. Båten gikk litt lekk, og uværet varte i 2 uker. En gang det løyet litt, hadde Mutter'n surra roret i le på sin vakt og sovnet i cockpiten. Da fatter n kom opp, skrek han høyt. Han trodde hun hadde falt over bord. Da de nærmet seg Bermuda etter 2 uker var det dårlig sikt, og med bare sekstant og bestikk var posisjonen usikker. Fatter'n drømte at de nærmet seg revet og sto opp og gikk baut. Like etter lettet tåka og de så at bauten var i grevens tid, sier Jeppe. Jul var da så sliten at han ikke orket å styre, men Lillerut styrte båten trygt inn i havna. Jul Nielsen døde under et forlis i Middelhavet med en annen båt i «Stavanger» var stor og Lillerut var da alene med meg på fem år. Men hun ville ta over ansvaret for båten, for som hun sa: Jeppe Jul Nielsen tilbake på «Stavanger» som var i hans families eie fra 1938 til 1997.

5 TRYGG PÅ SJØEN Fra venstre denne side: Det er jo det beste minnet jeg har fra mannen min. Mor levde for båten, sier Jeppe. Alle tok det for gitt at hun skulle selge skøyta da Jul døde. Og meglerne annonserte skøyta til salgs, og kjøperne kom. Men hun skulle ikke selge. LEGENDEN LILLERUT Vi skulle fortøye i Arendal og hadde kurs med klyverbommen rett mot bilene på kaia. En bileier ble sintere og sintere jo mer bommen nærmet seg bilen hans. Når du parkerer helt nede i havnen her, må du legge ut fendere, sa Lillerut krast tilbake. Så var det den gangen Lillerut var i Middagsbukta i Oslofjorden og ble invitert bort til skipsreder Sam Ugelstad i 12 meteren Lakme IV (Vema). Etter endt middag skulle hun ro tilbake til skøyta si. Hun var vant til at det var rekke om bord og ramlet på sjøen da hun skulle ta neste skritt på rekka som ikke var der. Folk ble forferdet over damen som hadde falt over bord. Men hun snudde seg bare og sa: Jeg svømmer alltid hjem!, og svømte bort til «Stavanger». Mannskapet kom roende etter med jolla hennes. For en dame! TILBAKE TIL TOLLERODDEN «Stavanger» har kurs mot slippen på Tollerodden. Der ble hun bygget i 1901 av Colin Archer selv. Det er herlig å gå tilbake til en tid uten motor. Vi bauter! roper skipper Johan J. Petersen i august Roret helt til styrbord, ut med fokka på styrbord side, stram inn fokka på babord side, gjør fast. Nytt slag. Skandaliser storseil (minske seilføring). Ned med fokk. Sige inn gjennom en liten åpning i moloen i Tollerodden molohavn. Ut med fendere. Årer. Begynn å ro! Ikke nok bredde i moloåpningen, årene tar tak på steinene. Roeren går for langt fram med åra. Sprak. Der gikk den ene tollepinnen, men den røk ikke tvers av. Kaste spring forut, båten siger inn på styrbord side av en annen seilskøyte. «Stavanger» er nok en gang trygt i havn ved hjelp av årer og seil. Slik det var i tjenestetiden for hundre år siden. I Larvik er det åpen båt, og folk er nysgjerrige. Er det virkelig siste seilas? Så rart. Er innredningen slik den var før? Utrolig, sier besøkende. PÅ LAND FOR EVIG Jeppe har bodd om bord i «Stavanger» i 15 år. Det var et bevisst valg å ikke gjøre om for mye på skøyta. Den seilte og seiler fortsatt veldig bra. I dårlig vær lå vi bi, og selv i store bølger og stiv kuling var det rolig under dekk når vi lå på været. Vi kunne sitte rundt bordet og spise. Jeg husker en gang vi forspiste oss på makrell. Ingen av oss spiste makrell på flere år etter det. Etter hvert ble jeg mer og mer bevisst på å beholde båten original, sier Jeppe som tok over ansvaret for skøyta på begynnelsen av 70-tallet. Nå vil jeg ikke være skipper lenger, nå vil jeg være admiral, sa Lillerut, minnes Jeppe. Da han ble spurt av Redningsselskapet om å selge båten første gang i 1995, svarte han nei, det var helt utenkelig. De spurte meg igjen flere ganger de neste to årene. Svaret mitt var fortsatt nei. Men så begynte jeg å tenke litt mer på det. Det var jo et stort historisk ansvar å ha denne gamle redningsskøyta, sier Jeppe. Dråpen som fikk ham til å bestemme seg for å selge, var i 1997, da redningsskøyta «Christiania» forliste (den ble hevet to år senere, og seiles og eies i dag av skipper Johan J. Petersen med familie). Mutter'n syntes først det var en vanskelig tanke. Men å få henne på museum var bedre enn at andre skulle seile henne og kanskje sette respatex i henne. Og vår historie med båten ville også bli bevart. Forliset av «Christiania» viste alle hvor sårbare skøytene og deres maritime historie er. Derfor solgte vi henne, sier Jeppe om «Stavanger». Hun gjennomgikk en større antikvarisk restaurering i årene hos brødrene Raahauge i Risør, hvor bl.a. motoren ble tatt ut. Arbeidet ble finansiert av blant annet Riksantikvaren, Norsk Kulturråd og flere viktige kulturstiftelser, og da ble hun enda mer slik hun så ut i I september i år fortøyde RS 14 «Stavanger» ved Norsk Sjøfartsmuseum, der skøyta skal bevares og utstilles for ettertiden i hus på land. Verdens beste seilskøytemannskap, sier skipperen om Tom Kaasen og de andre frivillige mannskapene som har seilt Stavanger langs kysten i De ble så drevne at de ikke trengte andre beskjeder enn for eksempel gjør det som trengs å gjøres med seilene. Douglas Wilmot er trebåtbygger på Nordmøre og seilte om bord i fire uker. Her instruerer han dykker under utbedring av lekkasje under styrbord vant. Per Morten Brennvik (tv) er til daglig skipper på RS Erik Bye og seilte i to uker under årets seilas. Ungkaren Even Dromnes (th) er til daglig seilerbonde og prosesskontrollsoperatør, og har vært en bærebjelke om bord med med åtte ukers genial innsats. (Foto: Johan J Petersen)