Østfold neste stopp? Gulnebblire Calonectris diomedea MAGNE PETTERSEN & STEIN ENGEBRETSEN Pettersen,M. & Engebretsen, S. 2003. Østfold neste stopp? Gulnebblire Calonectris diomedea. Natur i Østfold 22(1-2): 34-38 Gulnebblire er påtruffet mange steder rundt Skagerrak, men ennå ikke i Østfold.I denne artikkelen drøftes gulnebblirens kjennetegn mot først og fremst storlire. Intensjonen med artikkelen er å gi aktive fuglefolk mulighet til å identifisere arten slik at den kan inkluderes i listen over Østfolds fauna. Magne Pettersen. Lyarkollveien 7. 1634 Gml. Fredrikstad E-post:magne.pettersen@c2i.net Stein Engebretsen, Helneveien 12. 1639 Gml. Fredrikstad E-post: sten@fredrikstad.kommune.no Utbredelse Gulnebbliren er utbredt i Middelhavet og Øst- Atlanterhavet sør for 40 N. Den er systematisk delt i 3 underarter. C. d. borealis hekker i Portugal, på Madeira, Kanariøyene og ved Azorene. Den samlede populasjonen utgjør 100000-150000 par. Gulnebblirene holder seg rundt hekkeområdene i perioden februar-oktober og selve hekkingen pågår i tidsrommet mai-juli. Vårobservasjoner i Nord-Europa dreier seg derfor om ikke hekkende fugler på vandring. Disse fuglene trekker i en sirkel; mot østkysten av Amerika, over til østlige deler av N-Atlanteren og videre ned til hekkeområdene. Der slår de seg sammen med hekkefuglene og trekker videre til S-Atlanteren. Store antall kan sees langs kysten av Irland i juliseptember. Arten må betegnes som sjelden i den engelske kanalen og Nordsjøen. Alle norske funn tilhører med størst sannsynlighet denne rasen, men C. d. diomedea er også med sikkerhet påvist i N- Atlanteren (Cramp & Simmons 1977). Nominatrasen C. d. diomedea hekker langs kysten av Middelhavet og populasjonen er estimert til 54000-59000 par. De fleste av disse fuglene trekker ut Gibraltar, hvor dagsantall på 26000 ind. er notert (Harrison 1983), og fortsetter ned langs kysten av Vest-Afrika. Under vinteren kommer enkelte fugler inn i Det Indiske hav. Observasjoner nord i Rødehavet, samt natt - trekkende fugler over land ved Eilat, indikerer at mindre antall bruker denne veien tilbake til Middelhavet (Cramp & Simmons 1977). Ved Kapp Verde øyene hekker den tredje underarten, C. d. edwardsii, med 10000 par. Det er usikkert hvor disse fuglene trekker etter hekking, men trolig drar de til Sør-Atlanteren, ned mot 26 S (Snow & Perrins 1998) & (del Hoyo m.fl. 1992). For interesserte finnes gode artikler med grundig feltbestemmelse av de 3 underartene (Porter m.fl.1997 og Gutiérrez 1998). Forekomst I Norge T.o.m 2000 foreligger det 11 godkjente funn av totalt 12 ind. i Norge (Mjøs & Solbakken 2001). 2 ind. sett ved Mølen juni 1996 kom trekkende sammen og regnes som et funn. I Sverige er arten notert ved 50 tilfeller t.o.m 2000 med totalt 52 ind. (Cederroth 2000 & Cederroth 2001). Av disse er 12 observasjoner fra Bohuslän, 2 fra Västergötland og 32 fra Halland. I tillegg er 17 funn gjort 2001-2002 i disse länene til behandling hos Svenske raritetskomiteen. Tidsmessig stemmer de svenske funnene på den svenske västkusten bra mot de norske. I Sverige er det i tillegg gjort 2 januar- og 1 februarfunn i Skåne (Magnus Unger i brev). 34
NATUR I ØSTFOLD 22(1-2) 2003 Fra Danmark foreligger det 41 godkjente funn t.o.m. 2001. Her foreligger funn av enkeltindivider notert januar, februar og april. Dog ingeni mai eller juni (Klaus Malling Olsen i brev). Fig. 1. Månedsfordeling av Gulnebblirefunn i Norge. Østfold neste stopp? Gulnebblire 4. 1 ind. 02+06-07/10-1988. Mølen, Brunlanes, Vestfold (Clark 1991) med tillegg (Høyland, Heggland & Mjøs 2000) 5. 1 ind. 22/07-1995. Lista fyr, Farsund, Vest- Agder (Jensen & Mjøs 1998) 6. 2 ind. 01/06-1996. Mølen, Brunlanes, Larvik, Vestfold. (Høyland, Heggland &Mjøs 2001) 7. 1 ind. 03/07-1996. Mølen, Brunlanes, Larvik, Vestfold. (Høyland, Heggland & Mjøs 2001) 8. 1 ind. 27/12-1998. Ravnen, Larvik, Vestfold. (Høyland, Heggland & Mjøs 2001) 9. 1 ind. 28/05-2000. Langesundstangen, Bamle, Telemark (Mjøs & Solbakken 2001) 10. 1 ind. 28/05-2000. Lista fyr, Farsund, Vest- Agder (Mjøs & Solbakken 2001) 11. 1 ind. 08/08-2000. Ona, Sandøy Møre og Romsdal (Mjøs & Solbakken 2001) Biotopvalg Gulnebblirene er utpregede sjøfugler og Østfolds første observasjon vil under normale omstendigheter bli påtruffet ved, en for Østfold, god havsfugllokalitet i forbindelse med kraftig vind fra vestlig eller sør-vestlig sektor. Fig. 2 Fylkesoversikt over godkjente funn av Gulnebblire (Calonectris diomedea) i Norge t.o.m. 2000. Godkjente funn av Gulnebblire i Norge t.o.m. 2000: 1. 1 ind. 19/10-1983. Stor Færder, Tjøme, Vestfold (Bentz 1986) 2. 1 ind. 20/09-1985. Mølen, Brunlanes, Larvik Vestfold (Bentz1987) 3. 1 ind. 07/08-1987. Eftang, Larvik, Vestfold (Clark1991) Artsbestemmelse av C. d. borealis Artens jizz og fluktmåte bør for den erfarne sjøfuglskåder være nok til sterkt å mistenke en gulnebblire. Den er en stor og tung lire og skiller seg fluktmessig fra våre vanligere arter på at den drar frem i et mer bedagelig tempo med rolige sideveisjusteringer. Gulnebblirene har oftere enn de andre lirene perioder med aktiv flukt på mer elastiske vinger før den glir videre. Når gulnebblirene får øye på andre furasjerende fugler i nærheten akselereres vingeslagsfrekvensen markant. De brede vingene og spesielt hånda holdes senket under glideflukt. Knoken er fremskutt og gjør at armens fremkant blir buet konkavt. Den kan minne litt om havsule. Gulnebblirene har en grå til lys brungrå overside. Ryggen, skulderdekkerne og de mindre dekkerne innerst på armens fremkant skiller seg ut som det lyseste partiet, selv på lang avstand. Fra knoken 35
Magne Pettersen & Stein Engebretsen NATUR I ØSTFOLD 22(1-2) 2003 Fig. 3 Gulnebblire (Calonectris diomedea). Merk lyse armhuler, lys buk, grått hode og nakke, lyst nebb med mørk spiss. Foto: Magne Pettersen, Sao Miguel, Azorene aug. 1998. og skrått inn til de nedre skulderdekkerne har fuglene et mørkere brunt bånd og dette båndet sees som en mørkere V på flere kilometer i godt lys. Dette som et resultat av at også de større vingedekkerne og de ytre av mellomdekkerne er lysere. Armsvingfjærene og hele hånden er det mørkeste partiet på fuglens overside. I litteraturen nevnes ofte at ryggoversidens bånd viser opp en W-effekt. Gulnebblirens hånd er helmørk på oversiden slik at båndet synes som en enkel V. Undersiden av vinge og kropp er hvit, med en bred svart kant på vingens bakkant, spiss og håndens fremkant. Armens fremkant har kun et smalt bånd. På nært hold sees at de indre armsvingfjærene er mørke på undersiden og danner en mørk flekk inn mot kroppen. Mange gulnebblirer har en mørk rand dannet av de mørke mindre undervingedekkerne fra knoken og inn mot armhulefjærene, men den har aldri mørk armhuleflekk. Den mørke undervingeranden er en karakter som er nevnt og illustrert i svært få felthåndbøker, men Fugleguiden (Svensson m.fl. 1999) gir her nok et bevis på hvorfor bokas tekst og tegninger har gjort den til feltskådernes bibel. Overgumpen gir inntrykk av å være noe mørkere farget enn mantelen. Tuppene på lengste øvre haledekkfjær er hvite, men varierer individuelt. Denne hvite hesteskoen kan hos noen fugler være vanskelig å se på 500 meter, mens på andre individer er tydelig på over 1000 meter. Halen er svart. Det lyse nebbet med svart spiss er synlig på opptil 2000m med god optikk i godt lys. Sett fra siden har gulnebbliren en grå maske som strekker seg skrått ned fra vingens fremkant og til undernebbets basis. Den svarte halen er synlig 36
NATUR I ØSTFOLD 22(1-2) 2003 fra undersiden på nært hold da den stikker noe utenfor de lengste undre haledekkerne. Mange av disse karakterene forsvinner med avstand, men vingeføring, den grå halsen og den mørke V-en på vingens overside er gode kjennetegn selv på avstand over 3000 meter under gode observasjonsforhold. Gulnebblirens størrelse, flygemåte og drakt gir et inntrykk som ingen annen stivvinge i Nord- Atlanteren oppviser. Forvekslingsarter En erfaren sjøfuglsliter vil ikke stilles ovenfor bestemmelsesproblemer av en gulnebblire på under 2000 meter dersom værforholdene er gode. Den eneste forvekslingsarten for gulnebblire på Østfold neste stopp? Gulnebblire lengre hold i våre farvann er storlire. Begge er store lirearter med annerledes vingeslagsfrekvens enn de mindre lirene. Fluktmåten til gulnebblire med en mer søkende fremferd ligner på grålirens. Storlira flyr mer som havliren med direkte flukt som om den har bestemt seg for hvor den skal. Gulnebbliren har en tung flukt med fremoverbøyde vinger og knekk i knoken. Arten beveger seg ofte sidelengs mellom bølgedalene i sin, for å være lire, rolige fremferd. Storlira har en mer bestemt flukt med stive rette vinger, uten utpreget bakoverbøyd hånd eller tydelig knoke. I fjærdrakt er de to artenes underside svært like på langt hold, men kommer fuglene nært nok kan man se storlirens mørke bukflekk. Gulnebbliren Fig. 4 Storlire (Puffinus gravis). Merk mørk bukflekk, markerte armhuler, lyse halssider og mørk hette. Foto: Anders Blomdahl, Irland august 1999. 37
Magne Pettersen & Stein Engebretsen har helhvit buk. Storlira har alltid en markert underarm der en mørk linje går fra knoken og inn mot bakvingens basis. Hos gulnebbliren varierer denne karakteren individuelt fra å mangle helt til å være lik storlirens i tydelighet. Storlirens undre armhulefjær er også markerte, og disse tegningene mangler helt hos gulnebbliren. Gulnebbliren har en generelt lysere overside, men lysforholda forandrer dette inntrykket. Den hvite hesteskoen er i gjennomsnitt tydeligere hos storliren, men på lang avstand blir dette til liten hjelp. Dette fordi variasjonen hos gulnebbliren på denne karakteren er stor, og ofte synes ikke denne normalt rundt 2 cm hvite randen på over 500 meter. Storlirens mørke hette og hvite kinn er de beste draktkjennetegna og trer tydelig frem selv på lang avstand. Gulnebbliren viser opp en lys strupe med en uskarp overgang til gråbrunt hode og kinn mot storliren hvite halssider og nakke som er i tydelig kontrast mot den mørke issen. Den mørke V-en hos gulnebbliren fremtrer også tydeligere på artens lysere overside enn den gjør på storliren som har en mørkere overside. Nebbfargen har liten verdi ved observasjoner på langt hold, men på 2000 meter og med gode observasjonsforhold sees det lyse noe kraftige nebbet med mørk spiss hos gulnebbliren og et spinklere mørkt nebb hos storlire. Takksigelser En stor takk til Alf Tore Mjøs, Magnus Unger og Klaus Malling Olsen for opplysninger om de norske, svenske og danske funnene. Literatur Bentz, P-G. 1986. Sjeldne fugler i Norge i 1983. (NSKF), NZF og NOF. Vår Fuglefauna 9:29. Bentz, P-G. 1987. Sjeldne fugler i Norge i 1985. (NSKF), NZF og NOF. Vår Fuglefauna 10:92. Cederroth, C. 2000. Sällsynta fåglar I Sverige 1999 rapport från SOF:s raritetskomité. NATUR I ØSTFOLD 22(1-2) 2003 Fågelåret 1999, Vår Fågelvärld Supplement 33:137-163. Cederroth, C 2001. Sällsynta fåglar I Sverige 2000 rapport från SOF:s raritetskomité. Fågelåret 2000, Vår Fågelvärld Supplement 35: 121-147. Clark, A.W. 1991. Sjeldne fugler i Norge i 1989. (NSKF), NZF og NOF. Vår Fuglefauna 14:139. Cramp, S & Simmons, K.E.L. (red.) 1977. The birds of the Western Palearctic. Vol 1. Oxford. del Hoyo m.fl. 1992. del Hoyo, J., Elliott, A & Sargatal, J. Eds. (1992). Handbook of the Birds of the World. Vol. 1.: 251. Gutiérrez, R. 1998. Flight identification of Cory s and Scopoli s Shearwater. Dutch Birding 20: 216-225. Harrison, P. 1983. Seabirds, an Identification Guide. London. Høyland, B.O., Heggland, H. & Mjøs, A.T. 2001. Sjeldne fugler i Norge i 1997 og 1998. Rapport fra Norsk sjeldenhetskomite for fugl (NSKF). Fugleåret 1997 & 1998. Vår Fuglefauna supplement nr. 4: 7-31. Jensen, T. & Mjøs, A.T. 1998. Sjeldne fugler i Norge i 1995. Rapport fra Norsk sjeldenhetskomite for fugl (NSKF). Fugleåret 1995. Vår Fuglefauna supplement nr. 2: 4-24. Mjøs, A.T. & Solbakken, K. Aa. 2001. Sjeldne fugler i Norge i 1999 og 2000. Rapport fra Norsk sjeldenhetskomitè for fugl (NSKF). Ornis Norvegica vol. 24: 8-9. Porter, R., Newell, D., Marr, T. and Jolliffe, R. 1997. Identification of Cape Verde Shearwater. Birding World 1(6): 222-228. Snow, D. W. and Perins, C. M. 1998. The Birds of the Western Palearctic. Concise Edition Vol. 1.: 42-46. Svensson, L., Grant P.J., Mullarney K., Zetterstrøm D. 1999. Gyldendals store Fugleguide. -Europas og Middelhavsområdets fugler i felt. 38