Fakultetsoppgave i strafferett

Fakultetsoppgave i strafferett Tiltalen mot Peder Ås 1. Avgrensning Besvarelsen tar for seg strafferettslige spørsmål som saken mot Peder Ås reiser, herunder om straffbarhetsvilkårene er oppfylt for handlingene tiltalen gjelder. Oppgaven gir ikke holdepunkter for å gå inn på reaksjonsfastsettelsen utover spørsmålet om forhøyelse av straff etter straffeloven (strl.) 62, se besvarelsens punkt 5. Straffeprosessuelle spørsmål behandles i besvarelsen, selv om oppgaven reiser flere slike prosessuelle spørsmål. Avgrensningen mot prosessuelle spørsmål innebærer bl.a. at verken spørsmål om påtalekompetanse og påtalebegjæring, habilitet, avvisning som følge av forbud mot dobbeltstraff, utvidelse av tiltalen eller konkurrensspørsmål behandles i besvarelsen. 2. Tiltalens punkt om to forbrtytelser mot straffelovens 229, jf. 232. 2.1 Straffelovens anvendelse på forholdene Forsvaren til Ås anførte at det kun var idrettens egne straffebestemmelser som får anvendelse på forholdene som skjedde under ishockeykampen. Dette skulle ifølge forsvareren tilsi at saken måtte avvises for disse forholdene. Anførslen kan etter min vurdering ikke føre frem. Idrettsarenaen er en del av straffelovens virkekrets, jf. 12 første ledd som taler om handlinger foretatt i riket. Såfremt handlingene regnes som straffbare, kan det i henhold til strl. 1. anvendes straff på dem, jf. 15. Det forhold at handlingene skjedde på idrettsbanen, kan imidlertid spille inn på vurderingen av om det foreligger straffrihetsgrunn i form av samtykke eller lignende, jf. nedenfor. 1

Anførselen om at saken må avvises fordi forholdene var pådømt av idrettens egne organer, anses å være et straffeprosessuelt spørsmål som faller utenfor oppgaven 2.2 Tiltale for legemskrenkelse av Lars Holm Spørsmålet i det følgende er om Ås kan straffes for legemsbeskadigelse av Holm etter strl. 229, og hvis så er tilfellet om det foreligger straffeskjerpende omstendigheter som bringer forholdet under 232. Den første problemstillingen som her reises er om Ås har overtrådt det objektive gjerningsinnholdet i 229 første alternativ som rammer den som skader en anden paa Legeme. Begrepet skade avgrenses nedad mot legemsfornærmelser som rammes av 228. Avgjørende for om det foreligger en beskadigelse eller fornærmelse er etter rettspraksis skaden omfang, art, lokalisering og varighet. I dette tilfellet slo Ås til Holm i ansiktet med en kølle slik at han mistet tre tenner. Det synes klart at dette må bedømmes som en legemsbeskadigelse etter 229. Skyldkravet for legemsbeskadigelse etter 229 første alternativ er forsett, jf. 40 første ledd. For at Ås skal kunne dømmes etter denne bestemmelsen må han altså ha utvist forsett vedrørende hele det objektive gjerningsinnholdet i 229 første alternativ. Problemstillingen blir om han skadet Holm med forsett. Forsett foreligger normalt i form av hensikt-, visshet- eller sannsynlighetsforsett, og vurderingen må der det ikke foreligger tilståelse som oftest foretas ut fra ytre omstendigheter. Ås var irritert etter Holms takling og brukte en ishockeykølle til å slå med mot Holms ansikt. Jeg vurderer hans handlemåten slik at han holdt det som sannsynlig at dette ville medføre en skade i bestemmelsens forstand. Ås har således utvist tilstrekkelig skyld. Ås sin forsvarer anfører at det Holm måtte regne med at slaget med køllen kunne skje i kampens hete på en ishockeyarena. Jeg forstår denne anførslen slik at det må vurderes om det foreligger en straffrihetsgrunn. Det aktuelle her synes å være straffrihet grunnet påstått samtykke fra Holm. 235 slår fast at 229 ikke kommer til anvendelse hvis Holm har samtykket. Å delta i en ishockeykamp innebærer å samtykke til en viss form for voldsbruk i form av taklinger og lignende. Problemstillingen er om slaget mot ansiktet er å gå 2

utover det samtykket fra Holm kan sies å omfatte. Det synes klart at slag med kølle mot ansikt er et brudd på reglene som gjelder i ishockey. Ås ble da også utvist. Dette taler i retning av at vi er utenfor samtykkets grenser. I samme retning taler det forhold at det her er snakk om en hevnaksjon, og at voldsbruken er mot Holm sitt ansikt. Dette er momenter som skal tillegges vekt i henhold til juridisk teori, jf. Andenæs. Jeg finner det klart at Ås sin handlemåte er å gå utover rekkevidden av det samtykket Holm har gitt gjennom å være deltaker i hockeykampen. Det foreligger således ikke straffriende samtykke. Delkonklusjon: Ås kan straffes for legemsbeskadigelse av Holm etter strl. 229 første alternativ. Den neste problemstillingen er om det foreligger straffeskjerpende omstendigheter som medfører at handlingen faller inn under 232. Det aktuelle alternativet synes å være om skaden på Holm ble forsætlig udført [ ] ved [ ] særlig farlig Redskab. Vurderingstemaet her blir for det første om hockeykøllen objektivt sett utgjør et slikt særlig farlig redskap som bestemmelsen tar sikte på å ramme. Det synes klart at en kølle må kunne anses som et redskap i ordlydens forstand. Det tvilsomme er om køllen må anses som særlig farlig. Både ordlyden og sammenstillingen med redskapet kniv taler for at det er en viss terskel for å anse et redskap som særlig farlig, det må noe kvalifisert til. Etter rettspraksis skal spørsmålet avgjøres helt konkret altså blir det avgjørende om køllen i dette tilfellet må sies å være særlig farlig. At køllen derfor normalt sett ikke brukes til å utøve vold med kan ikke være avgjørende. I retning av å se den som et slikt kvalifisert farlig redskap, er at køllen ble brukt mot ansiktet. I motsatt retning kan det påpekes at ishockeyspillere normalt har beskyttelsesutstyr i form av hjelm og lignende, og at hockeykøller er forholdsvis lette de lages i hvert fall delvis av korbon. Et moment som med stryke taler imot å anse køllen som et slikt særlig farlig redskap her, er at Holm og Ås er deltar i en hockeykamp som normalt er preget av mye fysisk kontakt og bruk av køllene. Etter en konkret helhetsvurdering har jeg kommet til at køllen ikke er å anse som et særlig farlig redskap. Da de objektive momentene i 232 etter min vurdering ikke er oppfylt, drøftes ikke skyldkravet subsidiert for dette forholdet. 3

Delkonklusjon: Ås kan ikke dømmes for overtredelse av 232. Konklusjon: Ås kan straffes for legemsbeskadigelse av Holm etter strl. 229 første alternativ. 2.3 Tiltale for legemskrenkelse av Trine Haug Spørsmålet i det følgende er om Ås kan straffes for legemskrenkelse av Haug etter strl. 229 eller 228, og hvis så er tilfellet om det foreligger straffeskjerpende omstendigheter som bringer forholdet under 232. Den første problemstillingen blir her om Ås har overtrådt det objektive gjerningsinnholdet i 229 første alternativ som rammer den som skader en anden paa Legeme. Vurderingstemaet er beskrevet nærmere ovenfor, og jeg viser til punkt 2.2. Som nevnt beror spørsmålet på en skjønnsmessig vurdering av bl.a. skaden art, omfang, lokalisering og varighet. Ås slengte køllen opp på tribunen, og den traff Haug i hodet slik at hun fikk en flenge. At det var tale om en flenge og ikke en mer alvorlig skade kan tilsi at forholdet må bedømmes som en legemsfornærmelse. I motsatt retning trekker imidlertid det forhold at flengen var stygg, og ikke minst lokaliseringen på kroppen den var i hodet. At Haug måtte få legebehandling og sy åtte sting, taler også i retning av å bedømme dette som en legemsbeskadigelse. Etter en skjønnsmessig vurdering har jeg kommer til at dette må anses som en legemsbeskadigelse. Det objektive gjerningsinnholdet i bestemmelsen er således overtrådt. Skyldkravet for legemsbeskadigelse etter 229 første alternativ er som nevnt forsett, og skylden må dekke hele det objektive gjerningsinnholdet. Jeg viser til punkt 2.2 ovenfor om forsettsbegrepet. For å kunne dømmes etter 229, kreves det at han gjennom å kaste køllen med forsett skadet Haug. Problemstillingen i det følgende er om forsettskravet er oppfylt vedrørende skaden. Årsaken til Ås slengte køllen opp på tribunen var at han ble irritert over utvisningen. Ås følte seg i tillegg provosert av tilskuernes oppførsel, det ble blant annet kastet en flaske fra tribunen mot han. Således er det mulig at køllen ble slengt som en reaksjon mot 4

tilskuerne. I og med at den direkte motivasjonen til at Ås slengte køllen opp på tribunen var irretasjon over utvinsingen, er det ikke mulig å fastslå at Ås hadde til hensikt å skade Haug eller en annen tilskuer. Faren ved å slenge en kølle over vantet kan heller ikke karakteriseres slik at Ås visste at en legemsbeskadigelse ville være en følge som sikkert ville inntre som en konsekvens av handlingen. Spørsmålet blir derfor om Ås holdt det som sannsynlig at Haug eller en annen tilskuer ville bli skadet. Det er nok at han holdt det som sannsynlig at en tilskuer ville bli skadet, det kreves etter rettspraksis ikke forsett med tanke på at akkurat Haug skulle bli rammet. At det ikke var noe som beskyttet tilskuerne, og at Ås var hockeyspiller med kjennskap til faremomentet ved å kaste en kølle mot tilskuerne, taler for at det foreligger sannsynlighetsforsett. Et viktig moment trekker imidlertid i motsatt retning. At Ås slengte køllen over vantet, og ikke kastet den målbevist mot noen, taler imidlertid med styrke for at det ikke foreligger sannsynlighetsforsett vedrørende skade. Det er heller ingen holdepunkter for å konstatere skyld i form av dolus eventualis. Skyldkravet etter 229 er således ikke oppfylt. Delkonklusjon: Ås kan ikke straffes for overtredelse av 229. Det neste spørsmålet blir om forholdet kan subsumeres under 228 annet ledd. Det objektive gjerningsinnholdet er her klart oppfylt, jf. drøftelsen ovenfor. Når det gjelder skyldkravet, er det todelt. For det første kreves det at Ås hadde forsett vedrørende legemsfornærmelsen. At Ås holdt det som sannsynlig at han ved å slenge køllen opp på tribunen ville utøve vold mot en av tilskuerne på legeme, jf. 228 første ledd, er etter min oppfatning klart. For det andre kreves det at han har utvist liten uaktsomhet, såkalt culpa levissima, vedrørende skadefølgen, jf 43 om skyldkravet ved uforsettlige følger. Av ordlyden i 43 fremgår det at det sentrale er om Ås kunne ha innsett muligheten for at skaden ville inntreffe gjennom sin handling. Det følger av både ordlyden, jf. kunne, og av rettspraksis, at dette er et meget strengt krav. Ås slengte som nevnt køllen opp mot tilskuerne, som ikke var beskyttet. Ås er hockeyspiller og må antas å ha god kjennskap til faremomentet ved en slik handling. 5

At Ås i dette tilfellet er over grensen for liten uaktsomhet vedrøende skaden, synes derfor klart. Skyldkravet etter 228 annet ledd er således oppfylt. Forsvareren anfører at tilskuere som satt nær vantet måtte være forberedt på å bli skadet. Jeg forstår denne anførslen slik at det må vurderes om det foreligger en straffrihetsgrunn, jf. 235 som slår fast at 228 ikke kommer til anvendelse hvis Haug har samtykket. Her vil jeg vise drøftelsen over under punkt 2.2. At en tilskuer må regne med at en puck eller lignende kan komme over vantet er mulig, men ikke at en spiller slenger en kølle mot tilskuerne. At dette er å gå lengre enn et samtykke til fare som en tilskuer på en hockeykamp må sies å ha akspetert, synes klarere enn i det forrige tilfellet. Delkonklusjon: Ås kan straffes for overtredelse av 228 annet ledd. Den neste problemstillingen er om det foreligger straffeskjerpende omstendigheter som medfører at handlingen faller inn under 232. Det aktuelle alternativet synes å også her å være om skaden på Haug ble forsætlig udført [ ] ved [ ] særlig farlig Redskab. Også her viser jeg til drøftelsen under punkt 2.2. Selv om det i begge tilfellene var bruk av en hockeykølle som redskap, skal det som nevnt etter rettspraksis vurderes helt konkret om køllen i dette tilfellet må sies å være særlig farlig. Køllen ble her slengt opp på tribunen, den ble ikke brukt som slagvåpen eller lignende. Bruken er således mindre alvorlig enn for det tilfellet at Ås brukte køllen til å slå Ås i ansiktet. Det taler for at det ikke foreligger et slikt redskap. I motsatt retning kan det påpekes at bruken av køllen mot tilskuere uten beskyttelse er farligere enn å bruke den mot spillere. Bruken av køllen må imidlertid her etter min vurdering være avgjørende. At den blir slengt opp mot tribunen, og ikke brukt direkte som våpen eller lignende, gjør at køllen i dette konkrete tilfellet ikke er å anse som et særlig farlig redskap. Delkonklusjon: Ås kan ikke dømmes for overtredelse av 232. Konklusjon: Ås kan straffes for legemsfornærmelse av Haug med skadefølge, jf 228 annet ledd. 6

3. Tiltalens punkt vedrørende Nils Nilsen 3.1 Tiltalen for ran Spørsmålet er om Ås kan straffes etter tiltalen for grovt ran av politimannen Nils Nilsen, jf. 268 første ledd, jf. 267 første ledd. Noe forenklet sagt består det objektive gjerningsinnholdet i ransbestemmelsen i 267 første ledd av en legemskrenkelse ( vold, trusler m.m.) og et tyveri ( bemktige seg ). Skyldkravet er forsett om alle elementene i gjerningsbeskrivelsen, jf. 40, men i tillegg kreves det såkalt ranshensikt, det vil si at ranet begås i hensikt for å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Uavhengig av om det objektive gjerningsinnholdet her er overtrådt, er det klart at forholdet ikke kan subsumeres under ransbestemmelsen i 267 første ledd. Årsaken er at det er sikker rett at ranshensikten må foreligge til en hver tid under overtredelsen av gjerningsinnholdet i bestemmelsen. I dette tilfellet er det klart at legemskrenkelsen skjedde fordi Ås ville ta et oppgjør med Nilsen. Hensikten var altså ikke å å slå han ned for så å ta lommeboken etterpå. Skyldkravet er således ikke oppfylt. Konklusjon: Ås kan ikke straffes for grovt ran av politimannen Nils Nilsen, jf. 268 første ledd, jf. 267 første ledd. 3.2 Legemskrenkelse av Nilsen At Ås ikke kan straffes for ran, betyr imidlertid ikke at handlingen er straffrie. Spørsmålet i det følgende er om Ås kan straffes for legemsfornærmelse av Nilsen etter 228 første ledd. Ås sitt slag mot Nilsen med knyttet hånd, som medførte at Nilsen falt i bakken, oppfyller det objektive gjeringsinnholdet i bestemmelsen det er en legemsfornærmelse utøvet ved vold mot Nilsen. Forsvaren til Ås anførte at Ås ikke kunne straffes fordi han var beruset. For å kunne straffes, er det vilkår at subjektive forutsetninger for straff er tilstede, såkalt tilregnelighet. Sagt med andre ord kreves det skyldvene i gjerningsøyeblikket. Dette følger bl.a. av 44, og det aktuelle alternativet her måtte i så fall vært at Ås var 7

bevisstløs. Selv om han har drukket alkohol, gir ikke faktum holdepunkter for å slå fast at Ås var bevisstløs. I alle tilfeller er det i 45 uansett slått fast at bevisstløshet som skyldes selvforskyldt rus ikke utelukker straff. Ås, som hadde drukket flere halvlitere med pils, kan derfor uansett ikke frittas for straff på dette grunnlaget. Skyldkravet etter 228 er forsett, jf. 40. Skylden må omfatte hele gjerningsbeskrivelsen. Ås ville ta et oppgjør med Nilsen og slo ham i ansiktet med knyttet hånd. At Ås var beruset, skal her ses bort fra, jf. 40 første ledd annet punktum som åpner for å såkalt fingert forsett. Det synes ikke å være nødvendig å fingere forsett her, da Ås selv etter rusen synes å ha forsett med tanke på legemsfornærmelsen av Nilsen. Skyldkravet er således oppfylt. Det neste spørsmålet er om det foreligger straffrihetsgrunn i form av provokasjon, jf. 228 tredje ledd. For at så skal være tilfellet kreves for det første at Holm med sin legemsfornærmelse gjengjaldt en æreskrenkelse eller legemskrenkelse fra Nilsen. Hvis så er tilfellet, har retten en diskresjonær kompetanse til å gjøre Ås sin handling straffri, jf. begrepet kan. Provokasjonsspørsmålet har flere sider. For det første må det vurderes om Ås var utsatt for en handling som nevnt i 228. Å bli skjelt ut av motstanderlagets tilskuere, kan neppe anses som en æreskrenkelse etter 246 eller 247. Spørsmålet blir derfor om tilskueren som kastet en tom ølflaske mot ham, har gjort seg skyldig i forsettlig legemsfornærmelse etter 228. Det fremgår ikke at Ås ble truffet av flasken, slik at dette nok i høyden kan være et straffbart forsøk, jf. 49. Hvorvidt forsøk på legemsfornærmelse kan medføre straffrihet, synes uklart etter ordlyden i 228 tredje ledd. Andenæs legger imdlertid til grunn at så kan være tilfellet, og jeg legger det til grunn. At det kun er tale om forsøk, vil imidlertid ha betydning for rettens vurdering av om den skal bruke sin kompetanse til å la handlingen være straffri. For det andre må det her vurderes om det forhold at Ås var i faktisk villfarelse om hvem som kastet flasken, medfører at straffrihet er utelukket. Det femkom av politiets etterforskning at Nilsen ikke var tilstede på kampen, slik at det ikke var han som kastet flasken mot Ås eller skjelte han ut. Det er grunnleggende prinsipp i norsk strafferett at man skal bedømmes ut fra sin 8

faktiske oppfatning av virkeligheten, og dette gjelder også for innbilte provokasjonshandlinger. Prinsippet kommer til uttrykk i 42 første ledd, selv om den ikke direkte gjelder provokasjonshandlinger. Hvis uvitenheten skyldes rus, er det imidlertid sikker rett at man skal bedømmes som om man var edru, jf. fjerde ledd. I dette tilfellet mente Ås å kjenne igjen Nilsen fra kampen. Hvorvidt denne feiloppfatningen har sammenheng med at han var beruset, vites ikke. Imidlertid fremkommer det av faktum at Nilsen fortalte Ås at han tok feil person, og at han sa at han var politimann. Jeg finner det klart at Ås ikke ville vært i faktisk uvitenhet hvis han bedømmes som om han var edru, fordi han da ville forstått at Nilsen var politimann og ikke var tilstede på kampen. Det foreligger derfor ikke straffrihetsgrunn etter 228 tredje ledd. Konklusjon: Ås kan straffes for legemsfornærmelse av Nilsen etter 228 første ledd. 3.3 Tiltale for vold mot offentlig tjenestemann Det neste spørsmålet vedrørende handlingene mot Nilsen, er om Ås kan dømmes for vold mot offentlig tjenestemann etter 127. Konkurrensspørsmålet og utvidelse av tiltalen vil her ikke bli behandlet. Når det gjelder det objektive gjerningsinnholdet er det klart at Ås har øvet vold i bestemmelsens forstand, da enhver kraftanstrengelse omfattes i henhold til praksis fra Høyesterett, jf. Rt. 1922 s. 73. Det er også klart at Nilsen er offentlig tjenestemann. I tillegg kreves det at voldhandlingen hindrer eller forsøker å hindre utøvelsen av en Tjenestehandling. I dett tilfellet handler Nilsen i utgangspunktet ikke i tjeneste, og det er slike handlinger bestemmelsen er ment å verne. Spørsmålet er imdilertid om Ås må sies å utføre tjenestehandlinger når han presenterer seg som politimann og tar frem politiskiltet. Formålet med dette synes å være å roe ned situasjonen og å få Ås til å forstå at Nilsen er politimann. Spørsmålet kan synes tvilsomt. Etter min vurdering er det likevel mest naturlig å tolke bestemmelsen slik at Nilsen på tidspunktet Ås slår han ned må sies å utføre en tjenestehandling, slik at volden Ås utøver forsøker å hindre eller hindrer ham i dette. Det objektive gjerningsinnholdet er således overtrådt. Når det gjelder skyldevne, viser jeg til drøftelsen over. Det neste spørsmålet er om skyldkravet er oppfylt. Det kreves ikke hensikt ved utøvelsen av volden, ordet 9

søger peker hen mot at forsøk rammes som fullbyrdelse og ikke hen mot et hensiktskrav. Skyldkravet er derfor forsett, jf. 40, og skylden må dekke hele gjerningsinnholdet. I dette tilfellet er det naturlig å fingere forsett, da Ås er beruset, jf. 40 første ledd annet punktum. At han oppfatter situasjon feil grunnet selvforskyldt rus skal også ses bort fra etter 42. Bedømt edru må det ut fra de ytre omstendigheter legges til grunn at Ås har handlet forsettlig, både med henhold til voldsbruken, at Nilsen var tjenestemann og at han gjennom bruk av vold forsøkte å hindre Nilsen i å utføre en tjenestehandling. Skyldkravet er oppfylt. Konklusjon: Ås kan dømmes for vold mot offentlig tjenestemann etter 127. 3.4 Tyveri Det siste spørsmålet under punkt 3 er om Ås kan dømmes for tyveri, jf. 257. Det objektive straffbarhetsvilkåret må være oppfylt for at Ås skal straffes. I dette tilfellet innebærer det at Ås må ha borttatt en gjenstand som tilhørte Nilsen, jf. gjerningsbeskrivelsen i 257. Borttakelsen skjedde da Ås bøyde seg ned og tok lommeboken med seg. At lommeboken er en gjenstand i lovens forstand er også klart, og det samme gjelder det forhold at den tilhører en annen. Det objektive straffbarhetsvilkåret er således oppfylt. Når det gjelder skyldevne, viser jeg til punkt 3.2. Skyldkravet etter bestemmelsen er forsett, jf. 40, som må omfatte hele gjerninsgbeskrivelsen. I tillegg kreves det uberettiget vinnings hensikt ved tilegnelsen. At kravet til forsett er oppfylt, synes klart uavhengig av om Ås var beruset, slik at det ikke blir tale om å fingere forsett. Han tar en lommebok han vet tilhører en annen. Når det gjelder uberettiget vinnings hensikt ved tilegenelsen av lommeboka, er det sikker rett at slik hensikt ikke kan fingeres etter 40 første ledd annet punktum. I dette tilfellet synes imidlertid dette ikke å medføre straffrihet. Det må legges til grunn at Ås tar lommeboka i en slik hensikt, selv om faktum ikke gir sikre holdepunkter for å slå dette fast. De ytre omstendighetene; at det var en lommebok han tok indikerer vinnings hensikt. Skyldkravet er derfor etter min vurdering oppfylt. Konklusjon: Ås kan dømmes for tyveri, jf. 257. 10

4. Tiltalens punkt vedrøende medvirkning til narkotikaforbrytelse Det neste spørsmålet er om Ås kan straffes for medvirkning til innførsel av ½ kg amfetamin, jf. 162 annet ledd, jf. femte ledd. Faktum gir her ikke holdepunkter for å vurdere pm Ås har medvirket til forbrytelsen. Såfremt han er straffbarhetsvilkårene er tilstede, er det imidelrtid klart at innførslen i tråd med rettspraksis karakteriseres som grov, og dermed faller inn under annet ledd. 5. Om felles frihetsstraff, jf 62 Avslutningsvis skal det kort bemerkes at det for overtredelsene Ås dømmes for skal fastsettes en felles forhøyet frihetsstraff etter 62, dog med den begrensning at samlet straff ikke kan være mer enn 20 år, jf. 17 første ledd bokstav a. 11