Den avsidesiggende og avstengte Josteda har for ange, ange tider siden også vzrt bebodd av mennesker, og om hvem man ikke har annet kjennskap ti enn sagn, som har vzrt bevart i fokemunne frem igjennem tidene. Tiværesen har vistnok også vært meget kummerig, da man dengang var så å si het avskåret at samvær med andre mennesker. Man var såedes het innestengt; for å komme ut av daen måtte man reise over ange veiøse strekninger, over hoie fje eer over Jostedasbræen ti Nordfjord. Ti Luster og Gudbrandsdaen var det over fjestrekninger, som man møisommeig kunde komme over ti fots. Hest var det ikke tae om å komme frem med. Skude man ha noget med sig, måtte det bæres på ryggen. Akerbruket var svært itet kjent; for Jostedaseven gikk over hee dabunnen. Den å meget høiere da enn nu. Eveforbygning var da het ukjent, og da even i fomtiden, da som nu, gikk vodsomt høit, måtte befokningen bygge og bo oppe i de bratte skråningene og var derfor utsatt for såve jordskred som sneskred. Gårdene bev ofte utrevne og fokene drept, og da befokningen i den tid var iten, bev gårdene ofte iggende øde i engere tid. Det viser sig også at husene på gårdene er bitt fyttet engere og engere ned mot dabunnen efter hvert som even har gravet sig ned og er bitt innbygget og derved måttet ta sig et smaere øp. Det var ikke mange hjem i Josteda i det første man har noget sagn derfra. Det fortees at de første som bo- Q L M satte sig i Josteda var fra ae kanter av andet; ti det var sådanne som enten rømte undav for ovens håndhævere efter at de hadde begått en straffbar handing, eer senere efter at Josteda var bitt kjent og devis bebodd, bev forbrytere forvist derti som straff for en eer annen ugjerning. Det skude heer ikke være godt å forføge nogen derop, da det sjeden kom nogen sådan forføger derifra. Der skude bi gjort kort prosess. Det var ofte det hendte at handeskarer fra de forskjeige bygder angs Sognefjorden og Voss som hadde vært i Nordfjord og Gudbrandsdaen på hande, tok veien tibake over Josteda, og dette var en farig vei; for det var vist ikke så sjeden at de bev borte på veien. Som rege hadde disse handeskarer penger på sig, og penge var da som nu en eftertraktet vare. Såedes kan sagnet fortee om en handeskar - han skude være fra Voss, som kom over Jostedasbræen og ned ti Faaberg og fikk hus der for natten. Husene var den tid ikke utstyrt med mange sengerum; for kom der fremmede bev der opredt seng enten i høgset. benken eer i en derti forarbeidet karm, som man satte oppå bordet. Karmen kadte man også bordkarm. Den omtate handeskar bev opmerksom på at om kveden når sengen bev opredt bev der agt en kubb under hodeputen, og at mannen i huset satte en øks i nærheten av sin seng. Han fant dette så mistenkeigt at han turde ikke sove, og det viste sig også at bonden hadde vondt i sinne. Disse handeskarer hadde den tid som bevæbning en oksepeis, som den kates. Den var sammenfettet av ensags sener og forsynt med 2 massive hoker enten av jern eer messing og var et frykteig sagvåben. Handeskaren reiste sig op og gav sig ti å stå nede ved fotenden av sengen. Om en stunds forøp hørte han at mannen begynte å hviske sagte sammen med sin hustru, og om ikke enge stod mannen op og tok den tirettesatte øks og istet sig bort ti sengen ti den fremmede og hugg med vedig kraft ti hovedgjerdet, der hvor han trodde den fremmedes has eer hode var. Den fremmede var ikke sen i vendingen med a
besvare hugget, og med et kraftig sag av oksepeisen maitrakterte han mannens hode så han fat død om på stedet. Konen, som å i sengen, ropte ti mannen:»fekk han det?«den fremmede svarte:»javist F.. fekk han det<. Handeskaren tok på sig kærne og tok sit tøi og ruset ned over daen som om intet var hendt. Dette ska handeskaren sev ha fortat. Denne gang karte handeskaren å komme unda; men hvor mange som bev iggende der, vet man ikke, heer ikke bev det gjort noget for å få vite det. Det var før i tiden en mengde med asags vit i Josteda. Vidyrsjakten var også den vesentigste næringsvei for mange. Det var viren og bjørn man a sig efter; men tides også fugevit. Bjørnen i den tid var meget nærgående. Den drepte hester og kuer såve som mindre husdyr ike inn på gårdene. iren fanget jostedøene en mengde av. Dette gjorde man på den måte, at man muret en dyp grøft eer grav, og så muret man begingsmurer på begge sider av graven, og så dekket man graven med tynne grene og kvist og a frisk rensmose ovenpå, og når dyret kom for å spise av den friske mose, gav kvisten efter og dyret stupte i graven. Det var jo en skrekkeig måte å fange på; men sik var den tids ånd. Tross den snevre utviking fok i sin amindeighet og jostedøene i særdeeshet den tid hadde, så evde fokene antageig angt bedre da enn de gjør nu; for man ana ikke nogen sette vaner hverken med mat eer kær. Karfokskær var som rege av beredte skinn av viken og geit; men kvinnene forarbeidet sine kær av u. Som farve brukte de barken av forskjeige træsorter samt mose og yng og ikedan av noget man kate jamne; det var ensags vokster på marken. Devis brukte de ti vinterbruk skinntrøier forarbeidet av saueskinn med uen på, og denne vendte inn. Ti evemåte brukte man de ting som man produserte på gårdene. Noget innkjøp hos handesmann var her ikke noget sted, så man måtte hjepe sig så godt man kunde. Efter hvert som tidene gikk fremover vokste utvikingen, og man begynte mer og mer å arbeide med jorden, og bandt de få innbyggere som var i Josteda begynte det å bedre sig i mange retninger. Værst var det med kommunirasjoner; for veier var det ikke å tae om, og a ferdse måtte foregå ti fots. Skude man nedover ti Luster, måtte man gå over t Storhaug ti Døsen. Josteda ikesom i andre avsidesiggende bygder oket ugjerningene hos enkete ryggesøse personer. Såedes fortees om en mann som het Miche Ormberg, som gjorde 2 mange store ugjerninger. Han bodde såedes ti at når fok kom enten over fjeet fra Gudbrandsdaen eer over bræen fra Nordfjord og nedover ti Luster, så å veien forbi gården hans, og terrenget var av sådan beskaffenhet at det var tvi om hvor man skude gå. Han trådte da op som veiviser, og var det da nogen som han tenkte hadde penge eer pengers verdi på sig, viste han dem fei vei og fikk dem bort i et uende så de ikke kunde komme frem, og så hentet han gevær eer et annet mordvåben og drepte dem og tok deres eiendeer. En gang kom der et fanteføge, og disse var, som så ofte med sike fok, utstyrt med verdifue søjer og ringer. Han skude også da vise veien og viste dem på fei vei. De kunde ikke komme frem, og da mørket kom, ordnet de sig for å overnatte under en stor sten på et sted, som kates»mannuri«. De tendte op varme for å ordne sig med mat og eie. Miche Ormberg gikk efter dem med geværet og n skjøt dem ae sammen. Der var 2 voksne og 2 barn. Der har igget bein av ofrene ike ti det siste. Miche gjorde mange stygge ugjerninger. Engang han skude ned ti Marifjøra på et forhør i anedning noget gat t han hadde gjort, så var tjenestepiken innstevnet som vidne. Hennes vidnesbyrd var han redd for, og på veien nedover støtte han henne på even, på et sted som man kaer Skueskåri. Han bev 3 ganger dømt ivos; men regeen var den at hustruen kunde be sin mann fri for dødsstraff 3 ganger.
Hun bad ham fri 2 ganger; men 3. gangen (hun var da budeie på fjestøen) sendte hun ham med budet en hvit skjorte med en rød tråd i kraven, og da forstod han at der ingen pardong var å få, og han bev ført ned ti Marifjøra og hashugget utenfor Vershaugen. Natten for hashugningen var han i Marifjøra, og der drakk han sig druk- ren og hodt et frykteig even med sagsmå og spetakke hee natten. Dette er jo en fremstiing av den mest brutae og råeste de av befokningen i Josteda på den tid; men der var også mange skikkeige, hederige og strevsomme mennesker, som a under sig store jordeiendommer og arbeidet godt på disse. De grov aker og dyrket korn og aget sig forskjeige redskaper for jordbruket. Kreaturhodet forøkedes og man begynte å stee itt på fremkostveier, så de såedes kunde ettvintere komme sammen med fok fra andre bygdeag, og daen i det hee var begynt å komme ti vestand. Men så kom den frykteige sykdom, som man kate den»sorte døda ti Norge, og denne nådde også op ti Josteda, tross ae forsiktighetsreger efter den tids utviking. Det fortees at man under en stor sten på grensen meem Luster og Josteda skude egge ae meddeeser ti og fra daen, og der skude de avhente av derti bestemte personer på bestemte dager, da der ikke var andre mennesker tistede. Stenen kaes den dag idag»brevstein«. Tross forsiktighet undgikk man ikke sykdommen og dens grufue herjinger. Lægehjep var ikke å opnå eer tae om, og man måtte hjepe sig sev så godt man kunde, og føgen derav utebev heer ikke; for sagnet forteer at hee befokningen - med undtagese av en iten pike - døde ut. Det viste sig at efter hvert som fokene bev så syke at de skjønte at de måtte dø, jaget de kreaturene ut, så de skude kunne kare sig sev og ikke bi stående og sute ihje i båndet. Da kreaturene ikke bev tisett og meket, begynte de å reke omkring hvorsomhest, og endte med at ende reiste over Jostedasbræen ti Nordfjord, og ende over fjeet ti Gudbrandsdaen. Da nordfjordingene så at der kom fremmede kreaturer over bræen skjønte de at det stod gat ti i Josteda, og der reiste nogen av dem hit for å se hvordan forhodene var. De så da et sørgeig syn. Her og der øp nogen forvidede krew aturer, og i husene å fokene døde og havråtne i sengene, og der var så skrekkeig med ikukt og stank at det var omtrent uråd å komme inn. ntet menneske var å se, tross de fortsatte ike ti den sydige ende av daen. De gjennemh gikk ae hus såve nedover som på tibaketuren, og det så hest ut ti at her ikke skude finnes et evende menneske i hee daen. Da man var kommet nesten ti nordenden av daen igjen, fikk man i et tett skogbevokset hot, som senere er kat Bjørkehaugen, se en iten pike som straks hun bev dem var, forsvart igjen inn i skogen. Hun var bitt menneskesky og het vi og øp og gjemte sig bort så godt hun kunde, så det var forbundet med stort strev og store vanskeigheter å få fatt på henne; for hvor de tenkte å finne henne var hun forsvunnet fra, og det gikk ofte fere dager som man ikke så noget ti henne. Endeig bev man var henne oppe i en gressbakke som var bevokset med vakre gue bomster. Disse så det ut ti at hun var svært gad i, og man fant på at man skude forsøke å fange henne med ist. Da hun omsider reiste ti sitt ophodssted, som man, ikke kunde finne, fant man på at man skude forsøke å + narre henne ti sig med at en mann skude pukke ende av disse hennes yndingsbomster og dekke sig så godt han kunde med dem og såedes se å få henne ti å nærme sig. Som tenkt så gjort. Mennen dekket sig så godt han kunde V med mose og yng og derti en he de bomster ovenpå og a 1 sig sik ti at hun ett kunde se ham. Den føgende dag var hun atter på det samme sted og stete med bomstene sorn sedvanig; men uten å bry sig noget om den bomsterhaug som var anbragt over mannen. Da bev de atter tvirådige; for nogen jakt efter henne turde de ikke gjøre, da de fryk-
tet for at hun kunde bi het vettskremt, og de bev enige om atter engang å gjøre et forsøk med bomsterne ikedan som forrige dag; for de hadde forstått at hun hadde en særig esk ti disse bomster. Næste morgen tidig før hun var kommet ti sitt yndingssted»bomsterbakken«, a mannen sig der igjen med ennu mere bomster på brystet og ve dekket som forrige dag med gress, mose og yng. Om en stunds forøp kom hun ti passen igjen og begynte å eke med bomsterne igjen som sedvanig. Langt om enge bev hun var den haug av bomster som mannen hadde agt på brystet, og hun fikk da yst ti også å stee med disse bomster. Med et raskt grep fikk han tak i hennes uvsitte og fiete kær, og dermed var hun fanget i en meget forskrekket og forkommen tistand. Eftef at man hadde forsøkt å beroige henne så godt man kunde begynte man å tenke på tibaketuren over Jostedasbræen. Det syntes å mede sig mange vanskeigheter. Bor det første måtte man prøve å temme piken; for hun var bitt het vi, og så var hun næsten naken. Hvad skude man ha ti kær, av de kær som fantes i husene, turde man på grunn av smittefaren ikke bruke. Den medtagne niste hodt på å sippe op, og av den mat som fantes i de øde hjem våget man heer ikke å spise av grunnet smittefaren. Endeig fant man på å sakte en geit og koke, og dette hadde de ti mat over Jostedasbræen. Ti kær på piken, så hun ikke skude fryse ihje over bræen, måtte man ta av det ie forråd som de sev hadde med. Hun var ikke såpass at hun kunde gå og måtte såedes bæres hee veien. Piken bev som sagt tatt med ti Nordfjord, og der døpte man henne og kate henne Marie; men hun fikk tiike kjæenavnet»jostedasrypen«, og dette navn behodt hun hee sin tid. Såsnart mennene var komne tibake med sin dyrebare fangst, bev der sendt fok over bræen igjen ti Josteda for å same sammen ae kreaturer som ennu fantes igjen i ive og tok dem med ti Nordfjord og omsatte dem der så godt man kunde ti forde for Jostedasrypen. Man opdrog henne så godt som det i den tid ot sig gjøre, og det bev en meget aktet og staut kvinne. Da hun bev voksen hadde hun mange tibedere; men hun avso dem ae, da hun fikr en sterk engse efter å komme tibake ti sin fødebygd. Hun reiste da omsider tibake; men da der ingen hadde bosatt sig i Josteda igjen, fyttet hun ned ti Røneid (bev da kat Rypøy) og bosatte sig der. Hun giftet sig der, og mange mektige sekter er nedstammet fra henne, deribandt»heibergerne«. Nogen av hennes ætinger reiste over ti sand og Engand og bev der ansedde og mektige fok. Det påståes at dronning Victoria ska nedstamme fra»rypesekten«. Jostedasrypens navn ever ennu i frisk erindring ikke aene i Norge men også rundt om i fremmede and. Josteda bev nu i ang tid iggende øde. Efter de opysninger man har, skude det være omtrent 300 år; for den»sorte død«herjet i Europa i 1334, og efter de årsta som finnes i kirken, ska denne være opbygget igjen i 1626, kanskje 300 år er noget forenge, da den»sorte død«neppe kom ti Norge før 1348 eer 49. Det fortees sagn om kirkens opbygning. Man var først begynt å bygge på den på en forhøining oppe ved Øvregaren. På stedet står en stor sten, og denne sten kaes den dag idag»kirkestenen«. En morgen, da bygningsmennene kom på tomten, var ae bygningsmateriaer, såve det som var bygget som de øvrige materiaer forsvunnet fra tomten, og bygningsmennene bev stående het forstummet og visste ikke hvad de skude gjøre; men noget måtte de gjøre. De begynte å ete for å få rede på hvor det hee var bitt av, og om ikke så enge fant man det igjen i en heggerust p& en fate ca. 400 m. enger syd. Nu ve, enten det var åndene eer den første tomts motstandere som hadde foretatt fytningen, er ikke godt å si. Man tenkte det første; men det siste er ve det mest sannsynige. Sagnet forteer med sikkerhet, at da man begynte å rydde op den siste tomt, så fant man dypt nede i jorden en gamme forrustet kirke-
kokke, og dette skude være et tydeig tegn på at der engang i fortiden hadde stått en kirke. Kirken bev da bygget der, og den bev bygget av furutømmer av svære dimensjoner, og når bortsett fra itt omording nemig ved tibygning av kor og itt annet småtteri, så står den ennu på sin game tomt i sin sanne skikkese som da den var opbygget, og det er amindeig anerkjent at den har en antikvarisk verdi og er derti en un og vakker kirke. Efter årstaet over kirkedøren å dømme, ska den være opbygget 1626. Efterhvert som befokningen i de større strøk av andet og i de nærmestiggende bygdeag begynte å vokse, og det bev vanskeigere å få jord, begynte man også å tenke på Josteda. Det fortees at nogen nordfjordinger var de første som bosatte sig igjen i Josteda, ikesom der var nogen ætinger av Jostedasrypen som fikk yst ti å fytte opigjen ti sin fedrebygd og bosette sig der, og sannsynigheten derfor er at det er disse som har bygget op den kirken som vi har den dag i dag. Forhodene bev nu i førstningen svært rummeige her i Jostedaen, hvad jordveien angikk; men kommunikasjonene var fremdees og bev i hundreder av år svært mangefue. Det var fremdees ikke tae om annet enn å bære sine varer ti og fra gjestgiveriene, og disse å meem 40 og 50 km. fra de øvrige gårde; men her vokste op et hårdført fokesag som ikke kvidde sig for strabaser. De var heer ikke fordringsfde hverken i kædedrakt eer hvad maten angikk; det vi si at de var arbeidssomme og nøisomme. Man begynte nu rett som det var å bygge store og rummeige hus. Stuene var røkstuer med en røkovn i den ene kråen, og en jore midt i taket ti utøpssted for røken. Man brente i den kved og morgen, og på den vis hodt man varmen i stuen. Ti kokning hadde man en peis ved siden av røkovnen; for kakkeovnen var ukjent i ange tider fremover. t *) edre tider var det jakt som var en av de viktigste hovednæringer for den jostedaske befokning. Man var nu og da begynt å få skytevåben i form av nogensags gevær istedet for de tidigere brukte buer. førstningen av det 17de århundrede begynte man å egge mere an på akerbruk og fedrift, og mange arbeidet sig op for den tid å regne ti formuende menn. Den mann som hadde agt sig ti en stor formuen og en stor gård, hadde ofte yst ti å være den herskende og rådende i ae forhod. Som rege var han svært aristokratisk. Han hodt store juegjestebud, og hadde han da en gifteferdig sønn eer datter, og den nærmeste storbonde ikedan, bev det amindeig avgjort ved sådanne gider at sønn eer datter skude gifte sig med naboens sønn eer datter, og ofte begge dee, enten så disse var tistede og enige eer ei. Dermed so man ofte sammen to av de gideste gårdene, og de øvrige barn på begge sider med undtagese av den yngste sønn, som oftest fikk en husmannspass på gården, måtte ut og prøve sig sev. Enkete av dem kunde undertiden være så hedige at de fikk gifte sig ti en gård, eers måtte de gå som tjenere hos»storebror«eer søster. Var han eer hun da så uforsiktig å gifte sig, bev det som rege fattigdom og armod igjennem hee ivet, mens deres edste bror eer søster evet i vestand og overfod. Efter at utvandringen ti Amerika begynte var det ofte at de måtte reise derover for å kare sig gjennem. Det kunde nok hende ibandt at et sådant foredrefriingsgiftermå ikke so ganske an; for der bev ofte uenighet imeem de unge og for hinannen ukjente ektefok. Det bev ti det at mannen begynte å fy bort fra hjemmet i drikk og sus og dårige handinger, og forsømte både gårdssteet og sin hustru og endte tisutt i fattigdom, og dermed gikk eiendommen over ti het fremmede, og de engang så mektige og vestående fok måtte nøie sig med en husmannspass som sitt hjem og evebrød. Dette forhod hodt ved nokså enge frem igjennem tiden, innti fokeopysningen vokste, og ungdommen fikk
ainene op for at ekteskap var en mere avorig ting enn en avgjørese meem to aristokratiske gårdbrukere i et ystigt juegide. Ungkarene begynte nu efter hvert å finne sev sin hustru, og fat oddet på en rikmannsdatter så gikk at godt, og da hodt man store og angvarige bryuper; men var den utkårede brud av mindre bemidede måtte sønnen på gården ofte fytte bort fra gården og fikk ofte ikke komme der igjen såenge han»far sjø i stova«evde. Man begynte nu mer og mer å arbeide med jorden efter hvert som befokningen vokste, og tides skiftet man de største gårder meem 2 av sine barn, oftest de to edste sønner, ikesom husmannsvesenet bev mer og mer amindeigt. De feste av dem som stiftet famiie fikk av en eer annen av de største gårdbrukere eer av sine foredre en iten utmarksteig ti å bosette sig på og rydde op. Med trædom og møisomhet fikk han det såedes ti at han evde hyggeig og bra i ae dee, derimot bev det for mange trædom og nød og for mange en kummerig tiværese hee ivet. Litt efter hvert begynte man også å tenke på sine kommunikasjoner og fikk veien ned ti sjøen såpass utbedret at man kunde transportere sine produkter ti og fra sjøen på hesteryggen, og dette syntes man var et stort fremskritt. Det bev nogen hungersår fremover i det 18. århundrede. Man fikk ikke brødkorn da det frøs, ofte tidig på sommeren, og den angvarige krig som raset i den tid gjorde at det bev vanskeig å få kjopt korn for de avsidesiggende bygder, såedes også for Josteda; for det var ite med penger p5 den tid. For å ivberge sig måtte man bruke barkebrød og fjenervsgrøt, så kosten bev sandeig ikke rar. Hvis det hendte at en og annen fikk kjøpt noget korn så var det nok mange som måtte brere det på sin arme rygg op ti Josteda. Det var amindeig at en voksen mann bar en havtonne korn (45 kg.) i 3 a 4 mi på en dag. Det bev ikke 8 og 6 timers dag det. Det måtte nok bi en mere naisom og forsiktig bruk av mevarer i den tid enn det er nu. Her bev utkommandert sodater fra Josteda også i t d den tid. Det var de som ikke var hjemme på 7 år; for i fredsperiodene hyrte de sig som gårdsarbeidere omkring på Østandet. Jeg husker en av de veteranene. Han het Havor Nedreid. Det var en svær uk. Han bev 99% år gamme, og evde hee sin tid som ungkar. Josteda såve som andre deer av andet kom iner og mer frem i utviking. Man begynte å få itt fokeskoe (amueskoe som man dengang kate det). Ende av de finkeste fikk ære sig ti å skrive og ese, og de aer finkeste benyttet man som ærere. Reigionsundervisningen var det mest fremtonende æreemne, ikeså innenadsesning og skjønnskrift. Den som kunde skrive en vakker håndskrift bev betraktet som en svært opyst mann. Det var mange som a an på å skrive en pen håndskrift og fikk deived fortrinsrett ti å være med i ae sags bygdestyre. Jostedøene var meget friere i sine handemåter i den tid enn de har vært senere og er nu. Var man i et godt seskap så skude der bestandig handes. Da byttet man gårde, hester, kuer, ja nærsagt ae ting man eiet handet man på, undtagen kjerringen, med dem drev man såvidt vites ikke byttehande. Det var en ting som ikke var så bra som det burde vært, og det var at de ikke søkte utenom Jostedaen og giftet sig. Dette må man kanskje tiskrive den dårige veiforbindese ti nabobygdene. Sektskapsforhodene bev for store, og det hendte her som i andre avsidesiggende bygder at søskenbarn giftet sig ofte sammen, og føgene herav utebev heer ikke på sine steder; men derimot gikk det tisyneatende også godt på sine steder. Dette forhod bedret sig efterhvert som samferdseen bev større. Det gikk adskiig tid før man kunde ombytte køvsaen med kjerren. Det var først i 70-årene dette kunde ske, og så vidt jeg vet så var det min far som først kjørte kjerre ned ti Rønneid. Det var med stor vanskeighet at man kunde komme frem på den vis da. Før den tid hadde vi poståpneri nede på Døsen i Luster. Game Knut Frydenberg bar posten om Vigda og Stor-
haug. førstiingen 1 gang om måneden, så 2 gange, og endeig angt om enge 1 gang om uken. 1869 bev her eget poståpneri og da bev posten båret fra Marifjøra og ti Josteda. Kjørende post fikk vi først imeem 1880 og 1890. Nu har vi post 3 gange om uken og om vinteren kjøres med hest og om sommeren med automobi. den første tid efterat kirken i Josteda var bygget, har Josteda antageig vært et anneks ti Luster. Den første prest, som har forrettet i den nye kirke, er såvidt sagnet kan fortee en ved navn Peder, og efter ham en som har hett Lage. Den første prest efter adskiesen har vært Miche Nisen 1621-1634. Nr. 2. Otto Rafn. Han var først sogneprest ti Kjøbenhavn i Danmark. For en forseese han gjorde sig skydig i, idet han so ti en communikant ved ateret bev han avsatt; men bev senere utnævnt igjen ti sogneprest ti Josteda i Norge. Nr. 3 har Tøger Jenssøn vært prest i Josteda. Nr. 4. Henrik Nitter. Han hadde mange børn, og fere av dem bosatte sig i Luster, nemig på Røneid, hvor navnet fremdees brukes. Såvidt kan sees er han død i 1724. Nr. 5. Hans Wiingaard. Nr. 6. Hans Christian Frørup. Han kom ti Josteda 1731. Nr. 7. Rasmus Wibye. Hodt sin første preken her 16. jui 1734, og reiste herfra 1738. Nu stod kaet edig i 4 år og betjentes 1 år av Christoffer Munthe, antageig kapean ti Hafso, og det føgende år av Hans Johannessen Grøn som var personekapean ti Vik, og i 1740 av Gerhard Geemeyden, personekapean ti Leikanger. Nr. 8. Mathias Jørgensen Foss. Han var født i Kjøbenhavn 1714. Han bev i sitt 14de år innsatt i Søvde skoe, hvorfra han bev avsatt 1733, bev prest i Josteda 1741, hvor han forbev som sådan i 50 år og 8% måned ti sin død 1792. Han var gift med Marie Christine Dreyer. Ska ha hatt 10 barn, av hvike en søn som bev skomaker i Bergen. Han bev separert fra sin kone, og hadde som hushoderske Marie Svabo. Det utspandt sig mange sette rykter om henne, og tisutt måtte han jage henne fra sig. Nr. 9. Oe Aabe var hans eftermann ti 1801, da han bev utnevnt ti sogneprest i Aurand. Nr. 10. Johan Henrik Lind. Han var søn av sogneprest Lind på Hafso. Lind var prest i Josteda ti 1806. Han var, en agtet og avhodt prest og han gjorde meget godt de 8 år han var prest i Josteda. Bandt annet skjenket han Josteda et egat som kaes: Sogneprest Lind og hustrus egat. Nr. 11. Andreas Cordsen fra 1808. Han var søn av kjøbmann Cordsen i Stavanger. Han hadde vært skipsprest før han kom ti Josteda. Han var ti sine tider noget sinnsforvirret. Han bev prest i Vekeda i Kristiansands stift; men måtte straks efter frasi sig embetet på grunn av sviktende sinnstistand. Nr. 12. Hoger Haing Schjødt. Han var meget sykeig og derti hastig og opfarende; men rettskaffen og nidkjær i sitt ka, og var derfor avhodt og esket av sin menighet. Han reiste fra Josteda ti Leksviken 1820. Fra 1820-1822 bev Josteda sogneka bestyrt av prost Cvae, sogneprest ti Luster. Nr. 13. Peder Paves Aabe. Han bev i Josteda bare 1 år, da han bev utnevnt ti sogneprest i Sognda i Sogn. Han bestyrte både Sognda og Josteda fra 182L1829. Nr. 14. Bernt Anker Leigh fra apri 1829 og bev her ti 1834. Nr. 15. Kjed Andreas Bugge. Sogneprest ti Josteda J fra 1834-1840. Han fyttet ti Aurand. Nr. 16. Michae Sundt Tuchsen Fasting fra 1840-1845. Nr. 17. Kristian Hetberg fra 1845-1853. Nr. 18. Oe Christian Rasch 1853-1867. Han bev forfyttet ti Hafso. hans tid bev foretatt mange nødvendige forandringer med kirken og prestegården.
Nr. 19. Andreas Emi Hansen fra 1868-1875. Han var en meget evnerik mann og en meget dyktig kommunemann og gjorde meget for kommunens ve i sin embetstid. Nr. 20. Anton Hansen bev utnevnt ti sogneprest ti Josteda 1876 og bev her ti 1083, da han bev forfyttet ti Mo i Ranen. Han var meget sykeig. Han var en godhjertet og stifarende person, som gjorde at det beste han kunde for sin menighet. Han var gavmid og svært god mot de fattige. Nr. 21. Woert Frich. Efter å ha vært prest i 10 år i Amerika bev han 1884 sogneprest ti Josteda og bev her ti 1890. Han forfyttedes ti Borsen. Nr. 22. Juius Børresen kom her 1890, og forfyttedes ti Lom 1903. Han var en sjeden eskverdig mann, og gjorde at det gode som stod i hans makt å gjøre. Han var meget esket og avhodt. Nr. 23. Froese var prest i Josteda fra 1906-1912. ( meemtiden bev kaet bestyrt av pastor Knudsen). Nr. 24. Car Fachenberg kom herti 1912 og reiste herfra ti Årda 1916. Nr. 25. John Rongved kom ti Josteda 1916 og bev her ti 1920. Nr. 26. Oscar Michesen kom her 1923 og var her ti 1929. ( %rene meem 1920 og 1923 bev kaet bestyrt av prestene i Luster og Hafso - Rødand og Løve). Nr. 27. Svein Medhus kom herti som sogneprest 1930.