Portrettintervju med John J Skaar 97,- kr 1
24. DESEMBER I fjor rettet Reidun Orest fokuset mot ensomhet da hun averterte i avisa etter noen å være sammen med på julaften. Fra og med i år skal dette magasinet, redaksjonen og en rekke hjelpeorganisasjoner fange det norske folks blikk og vende det mot både ensomhet i julen, og mot mange andre betydningsfulle saker. Målet er at mange viktige saker skal få en sentral plass i magasinet, og at så mange som mulig leser disse sakene, og i tillegg støtter organisasjonene vi samarbeider med. Hvert år, rett før jul, vil dette magasinet bli å finne i butikkhyllene, og hvert år skal vi servere godt, gledelig og viktig stoff på en positiv og optimistisk måte. 24. desember fokuserer på viktige saker som har betydning for både gamle og unge, syke og friske, begge kjønn, alle religioner, alle opprinnelser, enslige og familier. Vi vil at dette skal være et magasin for alle. Ikke bare for de som elsker jul, men også for alle de som synes at julen kan bli for tungsindig, følelsesladet og tradisjonsbundet eller til og med direkte trist eller ensom og også for de som foreløpig ikke vet helt hva julen er. Det aller beste med 24. desember er at alt overskuddet går til organisasjonene. På den måten er vi alle med på å gjøre en god gjerning, rett før jul. I tillegg til at overskuddet går til organisasjonene, har de også en viktig og sentral rolle når det kommer til det redaksjonelle innholdet. God fornøyelse og god 24. desember! s.4-5 s.5-16 s.18-23 s.24-25 s.27-28 s.30-35 s.37-40 s.40-43 s.44-50 s.51-52 s.54-60 s.61-64 s.66-71 s.72-73 s.75-79 s.80-81 s.82-83 s.85-91 s.92-93 s.95-96 s.97-101 s.101- Redaksjonen Organisasjonene Annonsen ingen glemmer Oppskrift: Julemiddag til under 20 kr Anmeldelse av julefilm Sak om alkoholmisbruk i høytider Leserinnlegg/innsendt bidrag Julenovelle av Unni Lindell Julefeiring i Palestina Anmeldelse av julealbum Portrettintervju med Steinar Glimsdal fra Blå Kors Mimrestoff: Organisasjonenes julemagasiner Anoreksi: verst i jula Hvordan lage julegavene gratis Røde kors og julevenn-kampanjen Julequiz 10 på gata: Juleønsker Portrettintervju med John J Skaar Hva skjer i romjula? Oppskrift: Julemiddag for en person De viker fra den tradisjonelle julen Tegneserier 2
s.85-91 Portrettintervju med John J Skaar s.92-93 Anmeldelse av julefilm s.18-23 Annonsen ingen glemmer 3
Annonsen ingen glemmer Et enkelt budskap om ensomhet, rørte hele Norge. I slutten av november 2012 setter Reidun Orest (89) inn en annonse i Aftenposten: «Ensom enke u/ familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt». Samme dag begynte annonsen å spre seg massivt. Reidun selv, trodde ikke at noen ville bry seg. - Får vondt i hjerterota når jeg leser dette. Håper noen svarer, skrev KongMathias på Twitter. Han var en av mange som valgte å twitre om saken. På kort tid fikk teksten hans over 550 retweets og flere støttemeldinger fra ungdommer. Godt voksne kvinner og menn engasjerer seg også på Twitter. Flere deler at de åpner hjemmet om noen vil feire jul sammen med de. - Sosiale medier viser seg på sitt aller beste, når en ensom enke får juleinvitasjoner. Skriver Mads Wam Schneider på Twitter. Han har tatt utdanning i både sosiologi og journalistikk, og synes det er rørende at saken har engasjert så mange. I tillegg til dette startet Røde Kors et samarbeid med både Aftenposten og VG. De satt i gang en kampanje som fikk navnet julevenn. 4 - Julevenn-kampanjen forteller gjennom hele desember at julen er en spesielt sårbar tid for mange, særlig for dem som føler seg ensomme. Ensomheten tar ikke juleferie, og jeg er sikker på at den modige handling til Reidun Orest har økt fokuset på ensomhet, sier generalsekretær Åsne Havnelid i Røde Kors. Hun legger også til at én av tre unge voksne mellom 18 og 29 år har opplevd ensomhet i perioder. Onsdag 8. mai 2013. I en leilighet på Rodeløkka Omsorg, er ytterdøren alltid åpen. Alle er velkommen. Reidun Orest følger med på en debatt på NRK. Frisk luft og sollys smyger seg inn verandadøren som står på vidt gap. Stuebordet er fylt av blomsteroppsatser og hilsener. Hun sitter godt til rette i stolen sin, med føttene på en fotskammel. Det korte håret er lagt bakover og hun følger ivrig med på tv-skjermen. Hun strekker seg etter fjernkontrollen og skrur ned lyden. - Jeg synes ikke det var noe modig å sette inn den annonsen i Aftenposten. Det var helt tilfeldig. Jeg skulle være borte i jula jeg nemlig, på Borger Gård i Hønefoss, også ble det stengt. Det gikk
konkurs. Så da var jeg alene, og tenkte søren, det er da vel ikke bare meg som er alene, så skrev jeg det der og kanskje var det noen som kunne tenke seg å være sammen med meg på julaften. Jeg bestemte meg bare sånn plutselig. Reidun peker bort på en gul mappe, som ligger ved tv-benken. - Julaften ble fin den. Jeg har mange bilder fra julaften i mappen der borte. Familien jeg feiret hos har vært hos meg også, så vi har hatt kontakt etterpå. Paret hadde to kjekke gutter og ti hundevalper. Men at den lille, anonyme annonsen under rubrikken Bekjentskap, skulle få så mye respons, det hadde hun ikke ventet. - Jeg ble jo så overrasket vet du! Hadde ikke regnet med det her. Plutselig fikk jeg brev og telefoner. Jeg visste ikke alt som var satt i gang heller. Det ble som en overraskelse. Andreas Slettholm var en av journalistene som valgte å skrive om Reidun og annonsen hennes. 4. desember i fjor skrev han en sak i Aftenposten under tittelen Julehistorien til Reidun gir inspirasjon over hele landet. Denne saken skrev han etter at lokalaviser 5 landet rundt viste stort engasjement. - Denne annonsen ble spredt massivt i sosiale medier, sannsynligvis fordi det enkle budskapet og formen opplevdes som en veldig direkte og hjerteskjærende måte å fortelle om sin egen ensomhet på. Slettholm har i saken trukket frem syv engasjement fra lokalaviser landet rundt, der familier etterspør gjester til julefeiringen. Han forteller også om en Facebook-gruppe som heter Ingen burde være alene i julen med over 3400 medlemmer. - Først når vi så hvor mye annonsen ble delt, valgte vi å gjøre et intervju med Orest selv, og etter hvert sette i gang denne Julevenn-kampanjen. Vi så deretter hvordan andre medier slang seg på, sannsynligvis fordi de også opplevde at deres lesere fattet stor interesse for tematikken om ensomme i julen. Ensomhet er utbredt, og jeg tror mange kjenner noen som de tenker er ensomme. Orest ble gjennom sitt lille innlegg et symbol, som jeg i tillegg tror var gjenkjennelig for mange. - Jeg synes det var riktig at det ble en nasjonalsak ut av det,
6
fordi vi fikk en god historie på det. Det var 112.000 som feiret jul alene i fjor, og det er alt for mange. Slettholm vet også at flere har sendt brev fra utlandet til Orest. Blant annet fra Indonesia og Somalia. - Vi følte det var helt riktig å sette i gang en kampanje, for at færre skulle føle seg ensom. Selv om realiteten viste at det var flere som ønsket å tilby selskap enn det behovet som fantes hos Røde Kors og gjennom våre kanaler. Oslos ordfører Fabian Stang, viste sitt engasjement til saken ved flere anledninger. Han inviterte en ensom hjem til jul, og synes annonsen til Reidun var modig. - I en verden hvor det å være sosial med venner nesten er synonymt med vellykkethet, tror jeg dessverre at mange føler ensomheten ekstra tyngende. Det er viktig å ta innover seg at ensomhet ikke bare rammer noen få. Tvert i mot tror jeg alle kan føle seg ensomme i perioder, selv om man både har venner, jobb og familie Ordføreren svarer uten betenkningstid, også når han blir spurt om hva som kan gjøres for at færre skal føle seg ensom. - De frivillige organisasjonene gjør en kjempejobb! Men etter min mening er ingenting viktigere og mer effektivt enn at alle er litt mer oppmerksomme på mennesker rundt seg. Det skal så lite til for at noen som føler seg ensom får en bedre dag. Det kan hjelpe med et smil, noen vennlige ord eller en invitasjon. Alt dette gjør vi med største selvfølge for venner, men om vi inkluderer kollegaer vi ikke forholder oss til eller naboen som vi så vidt er på nikk med, da tror jeg vi er på rett vei. Husk vi kjente ingen av våre beste venner før vi hadde snakket med dem. Reidun Orest har samlet alle brev og invitasjoner i to ringpermer. Blant avsenderne finnes både eldre og yngre, kvinner og menn, familier og enslige. Noen har tegnet og lagt ved bilder, mens andre forteller mye om seg selv og leverer ut detaljerte livshistorier. Mange av brevene er åpne, ærlige og rett og slett litt såre. Alle ønsker henne velkommen på julaften, uten noe betaling. På et hvitt A4 ark, står det skrevet med håndskrift: Vi henter og kjører deg gjerne om du vil komme på besøk til oss. Vi kan love deg en varm og omsorgsfull familie som er sosiale og har tid. Om vi kan gjøre din hverdag lettere med jevnlig besøk og telefoner, så vil det være en sann glede, men vi vil ikke ha noe igjen for det. Vi ønsker med dette å glede deg for at du skal ha det bra. - Jeg har fått over hundre brev, og det er jo litt morsomt da. Jeg har fått takket alle på den måten at jeg skrev en annonse igjen i Aftenposten. Da fikk jeg gitt en takk uten å skrive over hundre takkekort. Det hadde blitt litt mye. Saken gjorde også stort inntrykk på journalisten Tine Dommerud, som den 24. desember publiserte en sak for Aftenposten om familien Lilleeng Abdollahi som endte opp med å få feire julaften sammen med Reidun. - Aftenposten så at det var ekstrem stor oppmerksomhet omkring denne saken, og veldig mange ønsket å hjelpe. Saken traff oss i hjertet. Jeg hadde lyst til å møte Reidun og familien som ønsket henne velkommen. Den store oppmerksomheten saken fikk viste at mange lurte på hvem det ble som til slutt fikk den flotte kvinnen på besøk. I forbindelse med saken intervjuet Dommerud en byprest om ensomhet. - Han fortalte om eldre mennesker som døde alene. Det gjorde inntrykk på meg da han fortalte om en mann som hadde ligget død i nesten et halvt år. Likeså; gravferdsbyråer har egne pakkeløsninger for mennesker som dør alene. De fortalte meg at når det bare står venner under en dødsannonse, så betyr det at gravferdsansatte og presten er vennene, og at avdøde var helt alene i verden. Dommerud var en av de første journalistene som skrev om saken i slutten av november. Hennes ensomhet rørte folk til tårer heter saken som forteller om folkets reaksjoner etter annonsen. - Jeg tror de ble mye oppstyr om dette fordi mange fikk dårlig samvittighet, og mange kjente seg igjen. At Reidun Orest selv sa at hun gjerne ville betale for seg viste at hun ikke ville være til bry. Mange tenker at en gammel dame ikke er til bry. Den 89 år gamle dama ble i løpet av desember i fjor den mest omtalte pensjonisten i norsk presse. Det var ikke tvil om at hun hadde truffet en nerve hos mange nordmenn. - Når VG i tillegg gjorde det samme som Aftenposten, får du en slags nasjonal dugnad der det etter hvert ble vanskelig å få øye på så mange hjelpetrengende. Det er jo en litt artig situasjon, men samtidig tror jeg egentlig ikke det gjenspeiler realiteten. Det var nok fortsatt mange som satt ensomme på julaften i fjor, og som gjerne skulle hatt selskap, avslutter Slettholm. Det banker på døren til Reidun. En dame kommer inn med dagens post og spør om hun kunne tenke seg middag. - Jeg er ikke så fryktelig plaga med ensomhet. Det kommer an på hvordan man tenker det. Man kan ikke sitte å synes synd på seg selv, man får være glad man ikke har det verre enn det man har, sier Reidun som minutter etter sitter med en middagstallerken foran seg. I bunken med post er det en avis, noen hvite konvolutter og et postkort. På postkortets forside står det: Til en spesiell. Det er mange mennesker som kommer og går i våre liv, noen få berører oss på en måte som forandrer livet vårt. Du har forandret mitt liv og det er jeg takknemlig for. 7