Selvstendighet Grunnloven og EØS-avtalen Politisk aktualitetsnotat 3/2014

1

Selvstendighet Grunnloven og EØS-avtalen Politisk aktualitetsnotat 3/2014 Innhold Grunnloven, EØS-avtalen og Senterpartiets kamp for norsk selvstendighet... 2 Innledning... 2 Senterpartiet Norges selvstendighetsparti... 2 Hvorfor bryter Stortingets praksis med Grunnloven?... 5 EUs luftfartstilsyn gis myndighet til å bøtelegge flyselskaper i Norge.... 6 Spørsmål og svar om EØS-avtalen, EU og Grunnloven... 7 Behandling på Stortinget... 7 Hva mener høyresiden om EU og EØS-avtalen?...10 Sitater fra juridiske eksperter...11 Paragraf 26, 93 og 112 i Grunnloven...12 1

Grunnloven, EØS-avtalen og Senterpartiets kamp for norsk selvstendighet I januar 2014 ble det presentert en meningsmåling i forbindelse med Grunnlovsjubileet. Denne viste med all tydelighet hvor viktig den norske grunnloven og Norges selvstendighet er for nordmenn: 87 prosent av de spurte mente at den norske grunnloven var svært viktig. Hele 93 prosent mener Grunnloven er viktig for demokratiet. Kun 5 prosent mener at EU-regler skal kunne overstyre den norske grunnlova. Innledning Norge har kun vært en uavhengig nasjon siden 1905, etter å ha vært i varierende unioner fra 1319. Norsk selvbestemmelsesrett er fundamentet for dagens rikdom og velstand. Verdier skapt i landet vårt ble pløyd tilbake til de mange byer og bygder over hele Norge. I dag sluses norsk kapital og eierskap i økende grad ut av landet. Det norske folkestyret sikres gjennom demokratiske lover og bl.a. råderett over naturressursene som gir økonomisk frihet. Norge etter 1905 bygget på folkets enerett og adgang til naturressursene. Dette sikres gjennom konsesjonslovene mot nasjonale og internasjonale kapitalinteresser slik at de sikres for utnyttelse av landets befolkning. Glipper dette, forvitrer grunnfjellet i det moderne Norge. I bunnen ligger Grunnloven. Mister vi respekten for denne vil også grunnlaget for våre selvstendige valg forvitre og folkes makt vil glippe til fordel for en fri flyt som gjør folk fattigere og eliten rikere. Senterpartiet Norges selvstendighetsparti Senterpartiet har en historisk posisjon som den fremste forsvareren for Norges uavhengighet og selvstendighet. Under Stortingets avstemning om EØS-avtalen var det kun Senterpartiet, ved siden av SV, som stemte samlet imot norsk innlemmelse i EØS-avtalen. I alt stemte 130 representanter for Norsk innmeldelse i EØS-avtalen, mens 35 representanter stemte imot. I tillegg til Senterpartiets og SVs stortingsrepresentanter stemte enkeltrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet også imot avtalen. 2

Senterpartiets partiprogram Hvor viktig norsk selvstendighet er for Senterpartiet kommer tydelig frem i stortingsprogrammet som landsmøtet vedtok våren 2013. Her står det følgende om nasjonalstaten og Norges selvstendighet: Senterpartiet er et folkestyreparti. Respekten for det grunnlovfestede folkestyret og den fremste statsmakten, Stortinget, har særpreget Senterpartiet. Kjernen i sjølråderetten er å sikre folkestyret og en god velferdsutvikling for hele folket gjennom nasjonal produksjon, samvirke og eierskap til naturressurser. Senterpartiet skal være et parti for dem som ønsker internasjonalt samarbeid mellom suverene demokratiske nasjonalstater, og med et sterkt FN for å løse globale utfordringer i fellesskap. Sjølråderetten forutsetter en sterk nasjonalstat, et levende folkestyre og et inkluderende nasjonalt fellesskap. Et sterkt folkestyre forutsetter en velfungerende nasjonalstat. Dagens verden forutsetter samarbeid for å skape fellesgoder og for å bekjempe felles problemer. Varige samarbeidsløsninger forutsetter imidlertid respekt for de selvstendige nasjonalstater. Senterpartiet ønsker ikke å overføre myndighet til overnasjonale organer og er en garantist mot EU-medlemskap. Senterpartiet vil si opp EØS-avtalen og erstatte den med handels- og samarbeidsavtaler med EU. EØS-avtalen undergraver den velfungerende norske modellen. Spesielt i den senere tid har det kommet tydelig frem at Norges avgivelse av makt til EU på mange områder bryter med Grunnloven. Dette studieheftet vil forklare nærmere hva dette innebærer, og hvordan Senterpartiet jobber målrettet for å stoppe EUs økende styring over Norge. Senterpartiet er det partiet som over tid har vært mest kritisk til overføring av makt til EU. Her følger en oversikt over noen av forslagene knyttet til suverenitetsavståelse som har vært behandlet i Stortinget: 3

1992 1996 1999 Stortingsflertallet vedtar EØS-avtalen Siden avtalen overfører suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) må avtalen vedtas med 3/4-flertall på Stortinget Sp, KrF og SV stemmer mot Norsk medlemsskap i Schengen-avtalen Sp, SV og KrF påpeker, i likhet med flere jus-professorer, at «norsk assosiering til Schengen-avtalen kan være strid med Grunnloven.» Sp fremmer forslag om bruk av 93 ift. Schengen Da avtalen om videreutvikling av Schengen-regelverket ble behandlet i Stortinget i april 1999 fremmet Senterpartiet, sammen med SV, forslag om bruk av 93, og aksepterte ikke premisset om at avtalen bit-for-bit kunne vedtas med alminnelig flertall. 2004 2004 2012 Sp og SV stemmer mot norsk deltakelse i EUs militære kampgrupper, og krever konstitusjonell vurdering. Representanter for Ap og H foreslår å redusere kravet i Grunnlovens 93 til 2/3 flertall for å melde Norge inn i EU. Både dette forslaget og tilsvarende forslag fremmet i 2008, oppnådde ikke tilstrekkelig flertall i Stortinget. Forslaget er på nytt fremmet og skal behandles inneværende stortingsperiode. Sp-forslag til grunnlovsendring om at all norsk suverentietsavståelse skal kreve en rådgivende folksavstemning, behandlet i Stortinget. Forslaget stemmes ned av 142 stortingsrepresentanter. 4

Hva sier Grunnloven? Grunnlovens 26, 93 og 112: 26 alminnelig flertall Inngåelse av internasjonale avtaler, traktater mm. Som krever lovendring eller stortingsbeslutning, blir først bindende etter at Stortinget har fattet vedtak om dette med minst halvparten av stemmene i Stortinget. 93 ¾ flertall Denne paragrafen sier at dersom Stortinget skal avstå suverenitet på et saklig begrenset område til en organisasjon Norge er tilsluttet, må dette vedtaket gjøres med tre fjerdedelers flertall i Stortinget. 112 Grunnlovsendring For å kunne gjøre dette må en stortingsrepresentant først fremme et forslag til endring i den norske Grunnloven minst ett år før Stortingsvalget, og ha minimum to tredjedelers flertall i Stortinget etter Stortingsvalget. Hvorfor bryter Stortingets praksis med Grunnloven? Da et flertall på stortinget vedtok EØS-avtalen i 1992 ble norske velgere fortalt at en folkeavstemning om avtalen ikke var nødvendig. Dette ble forsvart ved at Norge i liten grad formelt sett avga suverenitet, blant annet fordi man etablerte EØS-organer som ikke direkte forpliktet Norge til å følge EUs lover og vedtak, samt reservasjonsretten som ga oss mulighet til å si nei til nye direktiver og forordninger fra EU. Da EØS-avtalen ble vedtatt ble dette gjort med krav om ¾ flertall etter reglene i grunnlovens 93. EØS-avtalen er en svært omfattende og dynamisk avtale, men det er likevel ikke bakgrunnen for hvorfor 93 ble nyttet. Bakgrunnen var at avtalen innebar formell suverenitetsavståelse på noen avgrensede områder (knyttet til bøtelegging innenfor konkurranseområdet innen EUs frie marked). Siden den gang er ikke 93 blitt brukt av flertallet på Stortinget. I grunnlovens 26 finnes det ikke åpning for å gi fra seg suverenitet på saklig, avgrensede områder. Flertallet på Stortinget har etablert en ny konstitusjonell praksis for avståelse av suverenitet, der denne paragrafen blir benyttet når flertallet vurderer suverenitetsavståelsen som «lite inngripende». Legitimiteten bak denne praksisen settes sterkt i tvil av en del jurister, noe som gjør Stortingets bruk av paragraf 26 kontroversiell. Leser man 93 i Grunnloven står det at avgivelse av suverenitet til en organisasjon Norge er tilsluttet, krever ¾-flertall i Stortinget. Det er viktig å merke seg at suverenitetsavståelse med ¾-flertall forutsetter at Norge er medlem i organisasjonen (slik som EØS). Dersom Norge skal avgi suverenitet til EU (som vi jo ikke er medlem av) må man endre selve Grunnloven, med mindre Norge får medlemskap med fulle rettigheter på de områder suverenitetsavståelsen gjelder (eksempelvis til et EU-byrå). I siste tilfelle kan 93 formelt sett brukes. 5

For å kunne endre selve Grunnloven må Stortinget benytte seg av paragraf 112. Man må da fremme et forslag for Stortinget senest ett år før et Stortingsvalg. Dette forslaget må så bli vedtatt med minst to tredjedels-flertall av det nye Stortinget som er valgt. Eirik Holmøyvik er førsteamanuensis i jus ved Universitet i Bergen, og har forsket mye på Stortingets avgivelse av suverenitet. Han mener at stortingsflertallet ikke har lov til å avstå suverenitet med alminnelig flertall som i dag, hvor man bruker paragraf 26. Holmøyvik spør rett ut om dette er en tillatelse Stortingsflertallet har funnet på å gi til seg selv. Han har slått fast at «hver gang norske myndigheter avstår suverenitet til en internasjonal organisasjon, så endres i prinsippet Grunnloven. De siste tjue årene har det blitt overført suverenitet på en rekke områder til EU og EØS-organ med alminnelig flertall uten offentlig debatt og for nærmest tomme stortingssaler». Konklusjonen til Holmøyvik er at den eneste måten Stortinget kan avgi suverenitet til en organisasjon man ikke er tilsluttet, er at man endrer den norske Grunnloven. ESA gis myndighet til å bøtelegge flyselskaper i Norge. Et konkret eksempel på avståelse av norsk suverenitet er et vedtak Stortinget gjorde i 2005. Da vedtok et enstemmig Storting at EUs luftfartstilsyn, EASA, skulle få myndighet til å utstede sertifikater for flyruter i Europa. EASA fikk også myndighet til å trekke disse tilbake ved overtredelse. I desember 2012 behandlet Stortinget en utvidet suverenitetsavståelse, gjennom å gi ESA (overvåkningsorganet i EØS) myndighet til å bøtelegge flyselskaper. Norge mente at det var norske myndigheter som burde ha myndighet til å skrive ut slike gebyrer, og det var en lang runde med EU om dette. Senterpartiet valgte til slutt å godta at Stortinget ga ESA denne bøteleggingskompetanse, da man ved dette etablerte en mindre inngripende «mellomvei» som alternativ til tilbaketrekking av sertifikater (det siste en myndighet EASA var gitt i 2005 av norske myndigheter). Senterpartiet fikk tilslutning til en merknad fra en enstemmig utenriks- og forsvarskomité om at denne saken ikke skulle danne presedens for lignende saker i fremtiden. Senterpartiet mener lignende suverenitetsoverføring i fremtiden skal utløse egen behandling i Stortinget, med krav om 3/4-flertall, ut i fra grl 93. Slik lød Utenriks- og forsvarskomiteens merknad til saken: Utenriks- og forsvarskomiteen slutter seg til transport- og kommunikasjonskomiteens enstemmige merknad om at en «legger spesielt merke til at denne forordningen gjør det nødvendig å endre luftfartsloven for å gi ESA myndighet til å ilegge økonomiske reaksjoner om nødvendig, og viser i den forbindelse til Prop. 83 L (2012-2013) Endringer i luftfartsloven, jf. Lov nr. 63 av 10. august 2012». Utenriks- og forsvarskomiteen understreker at denne saken er et engangstilfelle og ikke anses å danne presedens. Komiteen vil likevel bemerke at en i denne saken ikke kommer over grensen for myndighetsoverføring som ligger i Grunnlovens 93, men at Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning er nødvendig etter Grunnlovens 26, annet ledd. 6

Spørsmål og svar om EØS-avtalen, EU og Grunnloven Når ble paragraf 93 skrevet, og hva var bakgrunnen for den? Paragraf 93 i Grunnloven ble skrevet inn i 1962 i forbindelse med at Norge vurderte medlemskap i daværende EEC, og for å sørge for at slik overføring av makt til internasjonale organisasjoner skulle sikres et mindretallsvern, slik man har ved andre grunnlovsendringer. Paragrafen binder Stortinget til å fatte vedtak med tre firedelers flertall når det er snakk om suverenitetsavståelse. Har Stortinget noen gang brukt 93? Stortinget har bare brukt paragraf 93 én gang, og det var da vi vedtok å tilslutte oss EØS i 1992. Hvilken paragraf er det Stortinget da har brukt når man har godtatt å overføre makt til Brussel? Når Stortinget har overført suverenitet til EU har man brukt paragraf 26, som er beskrevet ovenfor. Hvilken praksis har EU-landet Danmark? I Danmark har man en grunnlov som ligner Norges grunnlov angående nasjonal suverenitetsavståelse. Danmarks paragraf ligner i stor grad den norske grunnlovens paragraf 93, men har et enda strengere krav til flertall, nemlig fem seksdels flertall i parlamentet. I EU-landet Danmark har de brukt sin paragraf 20 sju ganger siden den ble innført i 1953. Til tross for at Danmark allerede er medlem av EU er det en mye sterkere debatt i landet omkring nasjonal suverenitetsavståelse. For eksempel da Danmark skulle tilslutte seg Den europeiske patentorganisasjonen, var mange kritiske fordi det overførte myndighet fra nasjonale domstoler. Danskene har folkeavstemning i mai om patentdomstolen, ettersom regjeringen ikke har fått tilstrekkelig flertall i Folketinget for tilslutningen. I Norge godtok flertallet på Stortinget at Norge tilsluttet seg denne organisasjonen, uten at det nesten ble nevnt i norsk media, og uten nevneverdig debatt. Behandling på Stortinget Hvorfor er det ikke mer debatt rundt brudd på Grunnloven i Norge? Mye skyldes nok at EU-spørsmålet er tabubelagt, og at ingen av de store politiske partiene i Norge ønsker noe oppmerksomhet omkring temaet. Det kreves også innsikt i denne problematikken blant norske journalister for at de skal skrive og rapportere om temaet. Stortingsflertallets praksis tildekker også de reelle konsekvensene av EØS-avtalen, og hindrer en grunnleggende debatt om EØS og behovet for alternativer. 7

Har Senterpartiet gjort noe for å stoppe Stortingets avgivelse av suverenitet til EU? Som tidslinjen ovenfor viser har Senterpartiet kjempet mot avgivelse av norsk suverenitet til EU ved mange ulike anledninger. 29. november 2013 sendte Liv Signe Navarsete brev til Stortingets presidentskap vedrørende norsk suverenitetsoverføring til EU. Her skriver Senterpartiets leder blant annet at jussprofessor Eivind Smith har omtalt Stortinget sin holdning til Grunnloven som «skjødesløs», og at også flere andre juseksperter mener Stortinget bryter Grunnloven med dagens praksis. I brevet konkluderer Liv Signe med at Stortingets presidentskap må ta initiativ til et møte med representanter for alle partigrupper på Stortinget, der man drøfter hvordan nasjonalforsamlingen skal håndtere slike spørsmål i denne fireårsperioden. Hun slår fast at et slikt møte bør gjennomføres før pediatriforordningen, eller andre saker der suverenitetsoverføring er aktuelt, blir lagt fram til behandling i Stortinget. Sp-leder Liv Signe Navarsete mener det er uholdbart om Stortinget i mellomtiden viderefører praksisen med å overføre suverenitet til EU og EØS-organ gjennom vanlig flertallsvedtak. Senterpartiet vil derfor ta initiativ til et moratorium (utsettelse), der Stortinget ikke gjør vedtak som medfører at Norge avstår ny suverenitet før Stortinget har drøftet spørsmålet i sin fulle bredde. Har noen andre partier tatt initiativ til å endre dagens praksis, eller satt spørsmålstegn ved denne? Kristelig Folkeparti sendte brev til presidentskapet på Stortinget 6. juni 2013. Her oppfordret Kristelig Folkepartis stortingsgruppe om at presidentskapet skulle se nærmere på denne problematikken. KrF ba presidentskapet om å ta initiativ til å sette saken på dagsorden, for eksempel gjennom et seminar. Hva kan Senterpartiet gjøre fremover for å hindre at EU får mer innflytelse over Norge? I tillegg til å gå imot overføring av økt kompetanse til EU/EØS-organer, må partiet kreve at slike saker enten behandles etter 93 eller 112 (grunnlovsendring). Vi er ikke er tjent med å være med på en videre utvikling der et alminnelig flertall på Stortinget bit-for-bit kan avgi suverenitet til EU/EØS-organer, slik det har blitt gjort frem til nå. 93 er nettopp laget for å brukes ved avgivelse av suverenitet på et saklig begrenset område til en organisasjon vi er medlem av. Dersom det er snakk om avgivelse av suverenitet til en organisasjon vi ikke er medlem av, bør kravet være strengere, dvs. gå via 112 (grunnlovsendring). Senterpartiet har gjennom mange år vært tydelig på at kravet til3/4 flertall etter 93 ikke skal svekkes (og vi har ved flere korsveier stemt ned forslag om å redusere dette til et krav om 2/3 flertall). Da bør vi samtidig tydelig markere at vi ikke lenger kan være med på å bit-for-bit avgi betydelige mengder suverenitet med alminnelig flertall etter 26. Finnes det noen løsning på dette problemet, uten å si opp EØS-avtalen? En mulig løsning kan være å inngå en generell avtale mellom Efta-statene og EU som sikrer medbestemmelsesrett i tilfeller hvor et EU-byrå treffer beslutninger som skal gjelde for Eftastatene. Som hovedregel har Efta-statene i dag møte-, forslags, og talerett, men ikke stemmerett. 8

Om man får endret dette i saker som gjelder norske myndigheter og selskaper, vil grunnlovens paragraf 93 gi rettslig grunnlag for myndighetsoverføring. Men det er uansett grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved om man politisk sett kan godta en slik suverenitetsavståelse. Uavhengig av formaliteter vil en avståelse av norsk suverenitet gi mindre direkte innflytelse til norske velgere. Eksempler på overføring av suverenitet til EU som har blitt gjort, og hva som ligger i løypa fremover. Norge er i dag med i 26 EU byrå, og ifølge jusprofessor Fredrik Sejersted har Norge overført avgrenset formell styresmakt til åtte-ni av disse. For tida blir det forhandlet om norsk medlemskap i fem nye byråer og tilsyn på feltene finans, energi og regulering av elektronisk kommunikasjon. Alle disse fem kan treffe vedtak som overstyrer norsk lov ifølge Utenriksdepartementet. ACER EU-byrået skal overvåke både nasjonale reguleringsmyndigheter som NVE og systemoperatører som Statnett. Hensikten med overvåkingen er å påse at EUs regelverk for elektrisitets- og gassmarkedet følges og gjennomføres. ACER har myndighet til å treffe vedtak om tekniske spørsmål og kan også avgjøre saker der det er uenighet mellom de nasjonale organene eller byrået mener det er manglende tilgang til infrastruktur som krysser landegrensene (linje/rørnett). Nei til EU har i sin høringsuttalelse fremhevet at det kan bli særlig problematisk med prosjekter definert som del av EUs transeuropeiske infrastruktur, såkalte prosjekter av felles interesse. Hvis Norge og samarbeidsland(ene) i et slikt prosjekt ikke blir enig om kostnadsfordelingen, har ACER myndighet til å avgjøre hvem som skal betale hva. Dette skaper betydelig usikkerhet rundt de faktiske kostnadene og praktiske konsekvensene ACER og EUs tredje energimarkedspakke kan få for Norge. Finanstilsyn Spørsmålene om å overføre myndighet til EUs finanstilsyn er trolig det største saken vi står overfor i tiden fremover knyttet til suverenitetsoverføring. EUs tre finanstilsyn har vært i virksomhet siden 1. januar 2011. I like lang tid har det pågått forhandlinger mellom EFTA-landene i EØS og EU (ved Kommisjonen) om hvordan relevante forordninger/direktiv kan innlemmes i EØS-avtalen. I utgangpunktet ønsket EFTA-landene i EØS en løsning som innebar at vi kunne delta som observatører på møter/i prosesser i regi av finanstilsynene, men ikke være bundet av eventuelle (overnasjonale) vedtak. Dette har EU-siden avvist, og har i stedet signalisert et sterkt ønske om at også nasjonale finanstilsyn i EFTA-landene i EØS (og i siste instans banker, forsikringsselskap mv. her) skal være forpliktet til å rette seg etter eventuelle vedtak i EUs finanstilsyn som gjelder dem. For de tre finanstilsynene er vedtaksmakten såpass omfattende at lovavdelingen i Justisdepartementet har tilrådd Stortinget å gjøre vedtak med tre fjerdedels flertall, dersom Norge skal delta. 9

Sentralstyret i Senterpartiet fattet i juni 2013 følgende vedtak: «Senterpartiet vil gå imot at Norge knyttes til EUs finanstilsyn med mindre kompetanse blir lagt til norske forvaltningsorgan, som Finanstilsynet. Senterpartiet vil kreve at eventuelle forslag om suverenitetsoverføring i finanstilsynssaken behandles etter 93.» Hva mener høyresiden om EU og EØS-avtalen? Begge regjeringspartiene er tilhengere av Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Samtidig skiller Høyre og FRP seg noe fra hverandre i synet på EU. Høyre har som et tvers i gjennom markedsliberalistisk part et sterkt ønske om å melde Norge inn i EU. I Høyres program står det følgende om partiets syn på norsk EU og EØS-politikk: «Tilgang til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen er en viktig forutsetning for å sikre velferden i det norske samfunnet. Det norske samfunnet formes av beslutninger tatt i et politisk system der norske velgere ikke er representert. Dette er et demokratisk problem. Høyre ønsker derfor i lengden å erstatte EØS-avtalen med full deltakelse i EU. Norges sikkerhetspolitiske behov ivaretas i stor grad gjennom NATO, men et norsk medlemskap i EU vil ytterligere kunne styrke Norges sikkerhet på sikt». Høyre er altså ærlige i sitt program om at deres mål er melde Norge inn i EU. Inntil Norge har blitt medlem av EU mener partiet at Norge er tjent med å være bundet av EUs lover gjennom EØSavtalen. Det er liten grunn til å tro at Høyre vil være en pådriver i arbeidet med å hindre at EØSavtalen og Norges implementering av EU-direktiver fortsetter å overstyre den norske grunnloven. Fremskrittspartiet er et parti hvor meningene omkring Norges forhold til EU spriker. Partiet har ikke et klart standpunkt angående norsk EU-medlemskap, selv om FrPs partiledelse deltok på jasiden under EU-valget i 1994. Den ene setningen fra FrPs prinsipprogram som utrykker partiets syn på norsk EU-medlemskap lyder som følger: Når det gjelder spørsmålet om norsk EU-medlemskap, vil Fremskrittspartiet respektere folkets vilje gjennom folkeavstemninger. FrP er i likhet med Høyre et er markedsliberalistisk parti, noe som gjør at partiet støtter EUs prinsipper om fri flyt av arbeidskraft, kapital, varer og tjenester. Erkjennelsen av at EØS-avtalen ville føre til sterkere markedskrefter og mer FRP-politikk var også begrunnelsen for at Carl I Hagen og FRP var med på å melde Norge inn i EØS-avtalen. Samtidig har noen miljøer i FrP blitt mer kritisk til avtalen, spesielt problematikken rundt eksport av norske trygdeytelser. 10

I FrPs program står det følgende om EØS-avtalen: EØS-avtalen sikrer norsk adgang til EUs indre marked, og er av vital betydning for norsk næringsliv. Det er viktig med forutsigbarhet og klare regler for handel i EØS-området. FrP vil arbeide for å forbedre EØS-avtalen med sikte på å sikre norske interesser. Avtalen må på enkelte områder tolkes strengere og om nødvendig reforhandles. Så langt har FRP forholdt seg passivt til problematikken rundt implementeringen av EUdirektiver, og bruddet dette medfører med Grunnloven. Sitater fra juridiske eksperter Eirik Holmøyvik, Førsteamenuensis i jus, Universitet i Bergen: - Når det gjelder suverenitetsavståelse hersker det en unntakstilstand. I en lang rekke tilfeller har vi overført makt til internasjonale organisasjoner stikk i strid med Grunnloven. Erik Oddvar Eriksen, leder ved Arena, Senter for europaforskning: - Det er ikkje Noregs Grunnlov, men EUs som i stigande grad faktisk gjeld her til lands. - Ser vi på mengda av avtalar, måten Noreg er tilknytt EU gjennom EØS og Schengen, etableringa av nye tilsyn og EU-byrå som Noreg gir suverenitet til, får vi ikkje akkurat inntrykk av nasjonalt sjølvstende. - Eg synest ikkje vi tek Grunnlova på alvor slik vi har oppført oss etter 1994. Politikarane har overført meir suverenitet og knytt oss stadig nærare EU gjennom vanlege fleirtalsvedtak i Stortinget og utan å endre Grunnlova. Eg håpar dei tek både Grunnlov og demokrati meir på alvor framover enn det dei har gjort til no. Jørn Øyrehagen Sunde, Jussprofessor ved Universitetet i Bergen, kallar det store inntaket av EUrettsakter eit «brot på demokratiet slik vi føreset det»: - Demokratiet vi har er noko anna enn det som er førespegla i Grunnlova. Det er ikkje lenger tilstrekkeleg klar samanheng mellom det å røyste ved val og det lovmaterialet som regulerer liva våre Eivind Smith, professor i offentlig rett ved Universitet i Oslo: - En praksis som bygger på at folk stikker hodet i sanden, er ikke særlig til praksis. Det står om respekten for konstitusjonelle bestemmelser. 11

Paragraf 26, 93 og 112 i Grunnloven Her er de tre aktuelle paragrafene i Grunnloven som omhandler Norges avståelse fra nasjonal suverenitet. Her står paragrafene i sin autentiske form, slik de står skrevet i Grunnloven. 26: Kongen har Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig til Landets Forsvar og slutte Fred, indgaa og ophæve Forbund, sende og modtage Gesandter. Traktater angaaende Sager af særlig Vigtighed og i alle Tilfælde Traktater hvis Iværksættelse efter Konstitutionen nødvendiggjør en ny Lov eller Storthingsbeslutning, blive først bindende, naar Storthinget har givet sit Samtykke dertil. 93: For at sikre den internationale Fred og Sikkerhed eller fremme international Retsorden og Samarbeide kan Storthinget med tre Fjerdedeles Flertal samtykke i, at en international Sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter sig til, paa et saglig begrænset Omraade, skal kunne udøve Beføielser der efter denne Grundlov ellers tilligge Statens Myndigheder, dog ikke Beføielse til at forandre denne Grundlov. Naar Storthinget skal give sit Samtykke, bør, som ved Behandling af Grundlovsforslag, mindst to Trediedele af dets Medlemmer være tilstede. Bestemmelserne i denne Paragraf gjælde ikke ved Deltagelse i en international Sammenslutning, hvis Beslutninger har alene rent folkeretslig Virkning for Norge. 112: Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, skal Forslaget derom fremsættes paa første, andet eller tredie Storthing efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det første, andet eller tredie Storthing efter næste Valg at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring. En saaledes vedtagen Grundlovsbestemmelse underskrives af Storthingets Præsident og Sekretær og sendes Kongen til Kundgjørelse ved Trykken som gjældende Bestemmelse i Kongeriget Norges Grundlov. 12

EGNE NOTATER: 13