Rom til å handle FORUM FOR UTVIKLING OG MILJØ Et temahefte om Verdens handelsorganisasjon (WTO)
ForUM for Utvikling og Miljø er et nettverk av mer enn 60 frivillige organisasjoner engasjert i miljø- og utviklingsspørsmål. ForUM ble etablert etter Riotoppmøtet i 1992 for å følge arbeidet med bærekraftig utvikling. ForUM er en politisk og faglig møteplass for debatt, initiativ og politisk påvirkning i utviklings- og miljøspørsmål. ForUM deltar i internasjonale politiske prosesser og formidler kontakt mellom norske og internasjonale organisasjoner og ressurspersoner. C-BLAD Returadresse: ForUM Storgata 11 0155 Oslo Tel. 23 01 03 00 Faks 23 01 03 03 forumfor@forumfor.no Les mer om WTO På internett www.gatswatch.org En egen hjemmeside som overvåker forhandlingene rundt WTOs tjenesteavtale. Blant annet ligger det som finnes av lekkasjer fra forhandlingene her. www.wto.org Verdens Handelsorganisasjons offisielle hjemmeside www.twnside.org.sg Third World Network har kanskje den største basen på nettet med informasjon om WTO fra et Sør-perspektiv www.oxfam.org Den britiske organisasjonen Oxfam har mye bakgrunnsmateriale Bøker For en neve dollar handel med Afrikas framtid. Temabok om Afrikas rolle i verdenshandlen, utgitt av Fellesrådet for Afrika. Solidaritet forlag 2003 Makt over maten hvordan virker WTO. Helge Chrisite. Landbruksforlaget 2002 Rapporter Globalisering en utfordring for kvinner. Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) 2002 Trade gender and poverty, FNs utviklingsprogram UNDP 2001
Innhold 3 Handlingsrom - en forutsetning for velferd 4 Jeg tok feil. Frihandel skader de fattige 6 Dette er WTO 8 Idealer eller virkelighet? WTO og demokrati 9 Frihandel fører til skilnader Redaktør: Magnus Bjørnsen Layout: Kirsti Svenning Forsidebilder: Gateselger på Bali, foto Åshild Eliassen. Skyskraperfasade San-Fransisco, foto Li. Jon & Ana Hertzka Knowles. ForUMs arbeidsgruppe om WTO består av Kirkens Nødhjelp, IGNIS, Utviklingsfondet, FIVH, Attac, FIAN og Fellesrådet for Afrika. Valgt leder er Helene Bank, IGNIS. Gruppesekretær er Gunhild Ørstavik, ForUM. Kontakt oss gjerne på: Foto: Kirsti Svenning 12 Når eiendom blir tyveri. Om intellektuell eiendomsrett og WTO 13 Å sparke bort stigen. Om investeringer i WTO 14 Marknadsretta landbruk 16 Hva er GATS? 17 En ulv i skoleklær? Om norske krav i GATS-forhandlingene 18 Makta til næringslivet 19 Konfliktar mellom Nord og Sør 20 Opprør mot frihandel og WTO. Reisebrev fra Sentral-Amerika 22 Kvinner og WTO 24 Krav fra ForUMs arbeidsgruppe i forkant av ministermøtet i Cancun ForUM for Utvikling og Miljø Storgata 11 0155 Oslo Tlf. 23 01 03 00 Faks. 23 01 03 01 forumfor@forumfor.no www.forumfor.no Opplag: 3000 Trykk: Grafisk Senter Grøset (GSG) 2 Foto: Ellen Birgitte Strømø, Utviklingsfondet
Handlingsrom - en forutsetning for velferd Verdenshandelen har gitt oss mange goder. Oss med penger, vel og merke. For veit du hvordan verdenshandelen virker for filippineren som blir fratatt jorda fordi DOLE skal dyrke ananas som du kan få kjøpt på RIMI? Eller hvordan det er å være småbonde i Europa når det ikke lenger lønner seg å drive gården? Småbrukeren her hjemme og jordarbeideren på Filippinene er på mange måter offer for den samme prosessen det som kalles globalisering. Av: Magnus Bjørnsen Vanligvis beskrives globalisering som en prosess som gjør stater og andre aktører mer avhengige av hverandre. Globalisering endrer det potensialet stater har til å kontrollere nasjonal og internasjonal politikk, og brukes ofte for å beskrive forandringer innenfor handel, finansmarkeder, velferdspolitikk og kultur. Dette heftet ser på den økonomiske globaliseringen den formen for globalisering som ofte er en trussel mot miljø, fordeling og menneskerettigheter. Forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) tar sikte på å utvikle et globalt regime for liberalisering. Selv om andre avtaler (som for eksempel EØS og NAFTA) og institusjoner (som IMF og Verdensbanken) ofte går lenger i retning av liberalisering, er WTO likevel viktig fordi organisasjonen har som mål å fremme et globalt liberaliseringsregime. WTO har også mekanismer som gjør det vanskelig for enkeltland å gjøre unntak fra liberaliseringen. Dessuten har WTO en slags demokratisk legitimitet i og med at det føres forhandlinger mellom aktørene. Liberalisering av handel med varer og tjenester skal få den økonomiske veksten til å skyte fart. Håpet er at velstanden blir fordelt. Denne tankegangen er ikke vi med på. Vi mener at en uhemmet liberalisering som WTO legger opp til vil øke forskjellene mellom rike og fattige i verden ikke minske dem. Dette heftet er et forsøk på å vise hvordan. Reglene for handel i WTO er forhandlet fram uten hensyn til menneskerettigheter, miljø eller utvikling. Noen ganger har handelsreglene blitt overordnet slike hensyn. Gapet mellom den raske utviklingen av nye regler innen handel og finans på den ene siden og den langsomme utviklingen av multilaterale instrumenter for å sikre menneskerettigheter på den andre er slående. Handel og bytte med varer og tjenester har alltid vært viktig og er fremdeles grunnleggende for velferd og trygghet i alle samfunn. Men frihandel er en type handel uten andre plikter og hensyn enn profitt. Rapporten Making Global Trade Work for People viser hvordan fattige land trenger politisk handlingsrom for å dra nytte av handelen, noe vi mener WTO frarøver dem. Vi er ikke mot handel. Men handel må i større grad sees som et middel for at folk skal få det bedre ikke som et mål i seg selv. Menneskelig velferd er for viktig til å overlates til et regime og en tankegang hvor det eneste hensynet er profitt. Vi har ingen ambisjoner om å gi et klart alternativ til dagens WTO. Det vi etterlyser er politisk vilje til å bedre verden. Leseren får selv velge om den beste løsningen er å endre eller legge ned WTO. Making Global Trade Work for People (UNDP-rapport 2003) En grundig kritikk av den rådende tankegangen i WTO at liberalisering av handel automatisk gir økonomisk vekst. Forfatterne hevder at i de landene som har klart å oppnå en vekst som har kommet folk til gode, enten det er Kina, Argentina eller nesten alle vestlige land, har denne kommet før landets økonomi har blitt liberalisert. Politisk styring med økonomien er med andre ord ikke et hinder for økonomisk vekst. Tvert imot: I følge rapporten er det er en forutsetning for at veksten skal komme folk til gode. Se: www.undp.org/dpa/publications/ globaltrade.pdf 3
Jeg tok feil Frihandel skader de fattige I november 1999, under WTOs ministermøte i Seattle, så jeg på fra hotellrommet mitt da tusenvis av mennesker demonstrerte mot globaliseringens onder. Svartkledde anarkister marsjerte side om side med bestemødre og arbeidere fra Philadelphias stålverk. De så internasjonal handel som en trussel enten mot seg selv, mot miljøet eller rett og slett som en del av en kapitalistisk konspirasjon. Av: Stephen Byers, tidl. handels- og industriminister i Storbritannia Som leder av delegasjonen fra Storbritannia var jeg overbevist om at en utvidelse av verdenshandelen kunne gi store forbedringer for utviklingsland og at en slik utvidelse ville være en av de viktigste metodene for å takle verdens fattigdom. For å få dette til trodde jeg at utviklingsland var nødt til å omfavne handelsliberalisering. Noe som blant annet innebar å åpne deres egne markeder for internasjonal konkurranse. Tankegangen bak en slik tilnærming var at markedets disiplin ville løse problemer med ineffektivitet og at en sterk økonomi ville vokse fram, noe som de fattige i sin tur ville tjene på. Men jeg har forandret mening. Jeg mener nå at denne tilnærmingen er gal og hviler på falske premisser. Etter at jeg forlot regjeringen for et år siden har jeg hatt mulighet til å se konsekvensene av handelspolitikk med mine egne øyne. Jeg sitter ikke lenger sammen med andre regjeringsmedlemmer i avkjølte kontorer. I stedet har jeg møtt bønder og samfunn i den andre enden av skalaen. Det er denne opplevelsen som har fått meg til å innse at en full handelsliberalisering ikke er veien framover. En annen tilnærming er nødvendig: En som anerkjenner betydningen av å styre handelen for å oppnå utviklingsmål. Ingen bør tvile på den betydningsfulle rollen handel kan ha i å takle fattigdom. I forhold til inntekter har handel potensial til å bli mye viktigere enn bistand eller gjeldslette for utviklingslandene. En økning av Afrikas andel i den globale eksporten med èn prosent kan for eksempel bety inntekter på rundt 500 milliarder kroner fem ganger den totale bistanden afrikanske land mottar. Dette har fått Ugandas president Museveni til å hevde at Afrika trenger utviklingshjelp på samme måte som kontinentet trenger en lettelse fra dets knusende gjeldsbyrde. Men man kommer bare et stykke med bistand og Protesten mot nyliberalismen er global. Her fra den fattige bydelen Alexandria i Johannesburg under Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i september 2002. 4 Foto: Kirsti Svenning
gjeldslette. Vi ber om muligheten til å konkurrere til å selge våre varer på vestlige markeder. I korthet ønsker vi å handle vår vei ut av fattigdommen. Verdensbanken antar at en reformering av de internasjonale handelsreglene kan løfte 300 millioner mennesker ut av fattigdom. Reform er nødvendig fordi de internasjonale handelsreglene er laget slik at de brukes mot de fattigste landene. Rike land er kanskje forberedt på å åpne sine egne markeder, men vil fortsatt beholde massive subsidier. På denne måten åpnes utviklingslandenes egne markeder. Disse er sårbare for subsidierte eksportprodukter fra de rike landene. Strømmen i internasjonal handel siden 1945 viser at et uhemmet globalt marked kan svikte de fattigste og at en fullstendig handelsliberalisering innebærer en betydelig risiko og sjelden gir de ønskede konsekvensene. Det er mye vanligere at de utviklingsland som vellykket har utvidet sin egen økonomi har tatt grep for å beskytte sin egen industri mens den samler styrke og gir samfunnet tid til å utvikle nye eksportrettede næringer. Dette er verken intervenering i markedet for interveneringens egen del eller kunstig åndedrett til synkende bedrifter. Derimot er det en del av en overgangsfase for å skape sterke bedrifter som kan konkurrere på likefot i det globale markedet uten behov for fortsatt beskyttelse. Se bare på noen eksempler. Taiwan og Sør- Korea blir ofte trukket fram for å illustrere handelsliberaliseringens fordeler. I realiteten byge de sin egen handelsstyrke på statlige subsidier og investeringer i infrastruktur og kunnskapsutvikling sammen med beskyttelse mot konkurranse fra utenlandske firmaer. Mer nylig har de landene som har vært i stand til å redusere fattigdommen gjennom økonomisk vekst som Kina, Vietnam, India og Mosambik har alle intervenert i markedet som del av en overordnet politikk for å beskytte nasjonale sektorer. På den annen side er det et økende antall land hvor en fullstendig handelsliberalisering har vært innført, men uten at den har gitt økonomisk vekst. I stedet har de nasjonale markedene blitt dominert av importerte varer og tjenester ofte med ødeleggende effekt. Zambia og Ghana er begge eksempler på land hvor en åpning av økonomien har betydd en plutselig reduksjon i vekst og hvor nasjonale sektorer ikke har vært i stand til å konkurrere med utenlandske varer. I de landene som har opplevd en generell økonomisk vekst som følge av handelsliberalisering har ikke nødvendigvis fattigdommen blitt redusert. Mexico opplevde økonomisk vekst under første halvdel av 1990-tallet, men antall mennesker som levde under fattigdomsgrensa økte med 14 millioner i den samme perioden fordi all fortjenesten fra et mer åpent marked gikk til store, kommersielle aktører. Mindre firmaer ble marginalisert. Bevisene er klare: Fortjenesten fra økt internasjonal handel kommer ikke hvis markeder simpelten blir overlatt til seg selv. Når det skjer, blir liberalisering brukt av de rike og mektige internasjonale aktørene til å tjene raske penger på kortsiktige investeringer. IMF og Verdensbankens rolle er også bekymringsfull. Betingelsene som følger med lånene deres tvinger ofte land inn i en rask liberaliseringsprosess, uten at man bryr seg om hva den betyr for de fattigste. Veien framover går gjennom et regime for kontrollert handel hvor markeder sakte åpnes og handelspolitiske virkemidler som subsidier og tollsatser brukes for å oppnå utviklingsmål. IMF og Verdensbanken bør anerkjenne at spørsmål om handelsliberalisering hører hjemme i WTO, hvor de kan bli vurdert som en del av den overordene sammenhengen for å oppnå fattigdomsreduksjon, og at det derfor er upassende å inkludere handelsliberalisering som en del av en låneavtale. Dette vil være å forlate den rådene ortodoksien. Den vil bli motarbeidet av multinasjonale selskaper som ser lønnsomme og lette fortjenester i utviklingslandenes markeder. Men en slik forandring vil komme verdens fattigste til gode. Og det er derfor den bør finne sted. Kronikken stod i The Guardian 19.mai 2003. Oversatt av Magnus Bjørnsen. 5
Dette er WTO Verdas Handelsorganisasjon, på engelsk World Trade Organisation og i forkorting WTO. Organisasjonen vart etablert 1. januar 1995 og har hovudkontor i Genève i Sveits. WTO er etterfylgjaren av GATT-avtalen, men ulikt GATT er WTO ein permanent organisasjon. WTO lagar køyrereglar for verdshandelen - eit regelbasert handelssystem. Målet er å auka den økonomiske veksten gjennom å liberalisera verdshandelen. Det skal skje ved å praktisera prinsippet om ikkje-diskriminering innan handel. Det vil seia å redusera toll, subsidiar, krav til grensekontroll og andre handelshindringar eller såkalla skjulte former for proteksjonisme. Det høgste organet i WTO er ministermøtet. Dette vert halde annakvart år. WTO har 146 medlemsland pr. 1. juni 2003. I tillegg har 35 andre søkt om medlemsskap, mellom desse Russland. Norge sitt medlemsdokument - WTO-avtalen, St.prp.nr: 65 (1994-95) er på 950 sider. Denne vart vedteken i Stortinget 30. november 1994, to dagar etter EU-røystinga, og difor mest utanoffentleg ordskifte. WTO har tre funksjonar: 1. å laga multilaterale køyrereglar for ein friare verdshandel. 2. å vera forum for forhandling og overvaking av handelsliberalisering. 3. å løysa handelstvistar. Vedtak i WTO vert gjort ved konsensus, det vil seia at det er semje når ingen av landa som er til stades set seg imot vedtak. Dette var òg arbeidsforma i tidlegare GATT. Berre i klart definerte tilfelle vert det halde røystingar, og pr. august 2003 har det ikkje vore ein avstemning i WTO. WTO inneber likevel ei sterkare institusjonalisering av verdshandelen frå avtale til organisasjon. WTO er meir forpliktande og omfattande enn GATT, og er difor viktigare for miljø og utvikling. Det sentrale leddet i vedtaksprosessen er forhandlingagendaene. Desse tek til under ministermøtet der medlemslanda vert samde om eit sluttdokument. Sluttdokumentet slår fast kva det skal forhandlast om. Ministermøtet i Doha i 2001 vedtok til dømes eit sluttdokument som innleia Doha-runden der ein mellom anna forhandlar om patentrettighetar og helse og liberalisering av miljøtenestar. Nokre grunnleggjande prinsipp i WTO-systemet: WTO legg opp til at den globale arbeidsdelinga skal styrast etter prinsippet om Komparativt føremon ( Comparative advantage ). Ideen er at alle land har noko dei er særleg gode til å produsera. WTO vil stimulera til ein verdshandel der alle medlemslanda mest mogleg utnyttar dei komparative føremona ved å produsera og eksportera det dei er best på. Eit slikt globalt handelssystem skal skapa ein meir effektiv verdsøkonomi. Bestevilkår ( Most favoured nation ) er prinsippet om at vilkåra sett til eitt medlemsland også skal gjelda alle andre medlemmer. Nasjonal handsaming ( National treatment ) er prinsippet om at importerte varer og tenester skal handsamast likt med nasjonale varer og tenester. 6
Det finst to unntak frå desse reglane. Eit medlemsland har for det første høve til å favorisera varer og tenester frå utviklingsland. For det andre er det mogleg å favorisera varer og tenester frå eit regionalt økonomisk samarbeid som landet sjølv deltek i (til dømes EØS). Det finst sterke element i WTO sitt regelverk som svekkar kvart land sitt politiske handlingsrom: Bindane avtalar er avtalar som landa bind seg til gjennom WTO-forhandlingar, og som kun kan endrast gjennom nye forhandlingar i WTO. Dette tyder at ei ny regjering ikkje kan omgjera avtalar som ei tidlegare regjering har inngått, dersom avtalane er forankra i WTO-systemet. Pakkeløysingsprinsippet vil seia at eit WTO-medlemsskap omfattar alle avtalene i organisasjonen. Eit land kan ikkje skriva under berre på deler av avtaleverket i WTO. Tvisteløysing WTO har ein effektiv domstol som løyser handelstvistar mellom medlemslanda. Dersom ein stat meiner at ein annen bryt avtalane, kan den bringe saka inn for tvisteløysing. Eit panel avgjer om WTO-reglane har blitt brote. I så fall skal landet som har brote reglane umiddelbart bøye seg for avgjerden. Skjer ikkje det har klagaren rett til å sette i verk mottiltak, enten ved tilleggstoll på import eller heilt eller delvis importforbud. I teorien skal dette gje alle landa dei same rettane, men i røynda får dei økonomisk sterkare landa langt større makt. Eit eksempel: Dersom USA trugar Lesotho med sanksjonar, vil dette vera langt alvorlegare for Lesotho enn det ville vore for USA dersom Lesotho troga med det same. Etter at tvisteløysingsmekanismen vart etablert i 1995 og fram til 2002 vart 273 saker lagt fram til handsaming den mest kjende var truleg saka der USA vart skulda for favorisering av eigen stålindustri i 2003. Utfallet av sakene er nesten alltid at domstolen pressar fram opning av nye marknader og standarder som er til fordel for dei som vil eksportera. Avtaleverket i WTO har innflytelse på alle deler av samfunnet. Her fra en markedsplass i Suidfointain i Sør-Afrika. Foto: Kirsti Svenning 7
Idealer eller virkelighet? Teoretisk sett er WTO en av verdens mest demokratiske organisasjoner. I realiteten får de rike landene det nesten alltid som de vil. Av: Magnus Bjørnsen Konsensusprinsippet ligger til grunn for alle viktige avgjørelser i WTO. Det vil si at alle land i realiteten har muligheten til å velte en avgjørelse siden alle må være enige for at den skal gå gjennom. Det var dette som skjedde i Seattle i 1999. En gruppe utviklingsland hindret konsensus fordi de mente at de verken hadde blitt hørt eller fått tilgang til de viktigste møtene. Slik sørget de for at det ikke ble enighet om en ny forhandlingsrunde. Begivenhetene i Seattle satte en støkk i de rike landene. Da den nye forhandlingsagendaen ble lansert i Doha i 2001, hadde OECD-landene på forhånd lagt ned mye arbeid i sørge for at den ikke ville bli veltet. Metodene som ble brukt ovenfor utviklingslandene var på mange måter en klassisk kombinasjon av gulrot og pisk. Underveis i møtet ble det klart at det var en så sterk motstand mot forslaget til sluttdokument at det var fare for at det ikke ville bli enighet. Flere av utviklingslandenes delegater kunne i ettertid fortelle om løfter om mer bistand dersom de sørget for at en avtale ville komme på plass. I tillegg ble de utsatt for trusler om handelssanksjoner, redusert markedsadgang og kutt i bistanden dersom de la ned veto mot forslaget. Den norske delegasjonen til Doha gjorde ingenting for å ta avstand fra slike forhandlingsmetoder. Det er ikke bare under ministermøtene at WTOs demokratiske problem kommer til syne. Mange av utviklingslandenes delegater til WTO-hovedkvarteret i Genève kan fortelle om et massivt arbeidspress og en uoversiktlig mengde avtaleforslag å ta stilling til. Dette gjelder selvsagt for alle lands delegater, men utviklingslandene har ofte ikke råd til å ha store delegasjoner i Genève. I tillegg fattes de viktigste beslutningene ofte mellom mektige aktører i uformelle møter utenfor de etablerte strukturene. Både forfatterne av Making Global Trade Work for People (se side 3) og vi som står bak dette heftet (se side 25-27) har fremmet en rekke forslag til hvordan WTO-systemet kan bli mer demokratisk. En av dem er ideen om at medlemsland aktivt må tilslutte seg konsensus for at det skal bli en avtale. Nå er prinsippet den som tier samtykker dersom man ikke aktivt ytrer seg mot et forslag eller ikke er tilstede, gir man i realiteten sin tilslutning. Et annet forslag er bruk av moderne kommunikasjonsmidler som videokonferanser for å sikre deltagelse og åpenhet. Power Politics in the WTO - De fikk avtalene de ville ha rett og slett fordi vi var for trøtte. De har store delegasjoner og de kan holde igjen folk. Vi har ikke det. Det er veldig vanskelig å forhandle dag ut og dag inn uten søvn. - Du representerer et land og det er ydmykende og latterlig for deg at du skal være nødt til å henge i korridorene mens de virkelige beslutningene fattes et annet sted. Det viser at noe er galt med prosessen Afrikanske delegater i Doha I rapporten Power Politics in the WTO viser forfatteren Aileen Kwa hva som egentlig skjedde på WTO-møtet i Doha i 2001. Et titalls delegater fra utviklingsland forteller om hvordan de ble fysisk utestengt fra de viktigste møtene, hvordan de ble presset til å akseptere avtaler og hvordan de ble forhindret fra å samarbeide om en felles front mot OECDlandene. Rapporten konkluderer med at prosessene bak WTOs konsensus er at de store handelsmaktene pålegger resten av medlemslandene en konsensus de har kommet fram til seg imellom. Les rapporten på: www.focusweb.org 8
Frihandel fører til skilnader Menneskerettar er grunnleggjande og må vera heilt sentralt i all politikk som har konsekvensar for utvikling og miljø. Retten til nok mat, til ytringsfridom og til skulegang er slike rettar. Ein politikk for framtida er ein politikk som tek utgangspunkt i menneskerettane. Av: Trond Sæbø Skarpeteig I ordskifta om menneskerettar har det tradisjonelt vore eit mykje sterkare fokus på politiske og sivile enn på sosiale, økonomiske og kulturelle rettar. Til dømes er retten til ytringsfridom vel meir kjend enn retten til mat og til ei inntekt til å leva av. Ei årsak til dette er truleg at politiske og sivile rettar ikkje i like stor grad handlar om økonomi, og at det difor er lettare for verdas statar å fokusera på slike rettar. Om retten til ei inntekt til å leva av skal innførast, vil det truleg innebera brot med eit økonomisk system som skapar skilnader mellom folk. Når mange statar i dag ikkje oppfyller pliktene sine når det gjeld menneskerettar, er ikkje det berre på grunn av lita vilje til å fordela godane, men òg av di dei absolutt fleste land i verda er deltakarar i eit økonomisk handelsystem som fører til større ulikskap mellom folk, både mellom land og innan land. Minkar statar sitt styringsrom Globaliseringsprosessen endrar statar sine høve til å styra. Det er hovudsakleg tre prosessar som fører til slik reduksjon: (a) internasjonalt vedteken økonomisk politikk gjennom utviklinga av nye internasjonale handelsreglar (til dømes WTO), reguleringar og utvikling, (b) nokre statar sin politikk har aukande påverknad på andre nasjonar si utvikling, gjennom til dømes Pengefondet, Verdsbanken og donorkrav til låginntektsland, og (c) ikkje-statlege aktørar, fyrst og fremst transnasjonale selskap, sin aukande påverknad, særleg innan økonomi. (d) politiske virkemedel som har vore viktige i OECD-landenes økonomiske utvikling er forbode. Makt til det frie markedet betyr større forskjeller mellom fattig og rik. Her fra en markedsplass i Etiopia. Foto: Anne-Ma Brevik/ Utviklingsfondet Internasjonalt handelsregime Nye internasjonale reglar, politikk og program kan påverka statar sitt handlingsrom til å implementera nasjonal politikk og program som trengst for å oppfylla til dømes menneskerettar. Innverknaden frå nye reglar, politikk og program kan ha to retningar: Dei kan stø opp om positiv utvikling, men dei kan samstundes ha negativ innverknad på statar sine høve til å garantera slik utvikling. Mange fattige land er utsette for krav om strukturendring frå Verdsbanken og Det Internasjonale Pengefondet (IMF). Slik strukturendring inneber vanlegvis krav om devaluering, nedskjering i offentleg sektor, eksportretting av økonomien og låg inflasjon. Synlege effektar av dette er ofte at folk må betala for å få helsetenester eller skulegang. Vannforsyning blir privatisert og skjerming av det lokale næringsliv fjernes. Nokre freistnader er gjort på å minka dei mest negative sidene ved desse programma, men effekten er framleis ofte negativ. Oftast vert det brukt mindre statlege pengar til velferdstiltak eller det skjer ei for rask tilpassing til marknadsliberalisme. Dette kan til dømes innebera høg risiko for at småbønder vert 9
pressa ut av produksjonen, sidan dei ikkje kan tevla med billege importvarer. Om det ikkje vert overført nok stønad til utsette sektorar av samfunnet, vil særleg utsette grupper i samfunnet leva med mykje høgre risiko for å hamne i fattigdom enn før. Dette er ei utvikling som me kan sjå i mange land nett no. Verdsbanken og IMF sine strukturtilpassingsprogram inneber ofte at utviklingsland må åpne marknadene sine for importerte varer. Andre land sin politikk I ei verd der aktørane vert meir og meir avhengig av kvarandre, vil statar sine handlingsrom til å setja i verk menneskerettar i større og større grad verta påverka av andre land sin handels-, finans- og landbrukspolitikk. Ikkje-statlege organisasjonar som FIAN (FoodFirst Information and Action Network) har dokumentert slike problem når det gjeld retten til nok mat. Til dømes har dumping av overskotsmat som kjøt, mjølk og kveite frå EU og USA skapt enorme problem for landbruksprodusentar i mange afrikanske land. Økonomisk polarisering I samband med den økonomiske globaliseringa er det dokumentert ei negativ utvikling når det gjeld inntektsutjamning. Ein rapport frå spesialrapportør Mr. Bengoa i Sameinte Nasjonar seier det same. I fylgje UNCTAD-rapporten frå 1997 (SN sin kommisjon for handel og utvikling) aukar økonomisk polarisering og ujamn fordeling av inntekt raskt. Dette vart mellom anna bekrefta av SNs Human Development Report frå 2003. Stigande globale profittar utan omsyn til Mange stader opplever menneske at den beste matjorda nyttast til eksportretta landbruk. Terrassering i Tigrai, Etiopia. Foto: Aksel Nærstad, Utviklingsfondet 10
reinvestering kan føra til ein verkeleg risiko for politisk tilbakeslag som kan fjerna mange av dei føremonene som seinare økonomiske reformer i utvikla- og utviklingsland har ført til, og kanskje til og med til tap av nokre av vinstane med økonomisk integrasjon. UNCTAD tilrår konsekvent større grad av styring av uperfekte marknader, inntektsutjamning og liknande. Verdsbanken sin tidlegare sjefsøkonom og nobelprisvinner i økonomi, Josef Stiglitz, konstaterar også at den rådande politikken i Verdsbanken, IMF og WTO med fleir (the Washington concensus) er feilaktig. Utryggleik i marknaden Globalisering i form av handelsliberalisering saman med den aukande graden av ustabilitet når det gjeld viktige aktørar som transnasjonale selskap og mellomstatlege organisasjonar som WTO, kan gjera fattigdomen i verda større. Idéen om at vegen å gå for å nå mattryggleik ikkje er å hjelpa folk til å produsera eigen mat for den lokale marknaden, men heller å styrkja internasjonal handel, er framleis eit velbrukt argument frå internasjonale finansinstitusjonar. Resultatet er at livet til utsette grupper vert stadig meir påverka av politikk og avgjerder utanfor deira kontroll, eller til og med utanfor deira eigen stat sin kontroll. Konsentrasjon av makt Liberalisering av handel er med på å konsentrera produksjonsressursar i hendene til eit fåtal mektige og oppfinnsame økonomiske aktørar. Økonomisk vekst på nasjonalt nivå kan gå hand i hand med utarming av utsette, men viktige samfunnssektorar. Når det gjeld retten til nok mat vil det seia at jord og vatn som tidlegare har vore innsatsfaktorar som har gjort landbruk mogleg, no vert profitable varer for storskalaog eksportorientert jordbrukshandel. Dette rammar fattige delar av folkesetnaden som ikkje har noko eller nok tilgang til produksjonsmiddel eller makt. I fleire utviklingsland er meir enn 70 prosent av befolkninga avhengig av arbeid i landbruket. I mange land fører handelsliberalisering til frårøving av ressursar frå bondesamfunn og til konsentrasjon av eigarskap. Staten si oppgåve om å verna dei marginaliserte delane av folket som sjølve ikkje klarar å tilpassa seg utviklinga, vert viktigare enn nokon gong. Det internasjonale samfunnet og internasjonale organ har og ansvar for å utvikla politikk og metodar til å garantera retten til nok mat og for å overvaka statane og andre aktørar. For å bøta på dette bør ein til dømes fjerna subsidieringa av eksport av landbruksprodukt. Dette vil styrkja bønder over heile verda, av di det vil vera med på å fjerna den kunstig låge marknadsprisen på mat globalt. 11
Når eiendom blir tyveri Kan man eie livet? Intellektuell eiendomsrett har livsviktige konsekvenser for millioner av fattige verden over. Fattige får ikke HIV-medisiner og såkorn avlet lokalt gjennom århundrer eies ikke av bøndene selv, men av vestlige selskap. Av: Magnus Bjørnsen 12 TRIPS (Trade Related Aspects of Intellectual Property Rights) er avtaleverket i WTO som er ment å beskytte opphavsrettigheter, såkalt intelektuell eiendom. TRIPS har vært en del av WTOsystemet helt siden organisasjonen ble stiftet i 1994. I det siste har avtalen kommet i sterkt i fokus. Avtalen fungerer slik at en oppfinner har monopol på oppfinnelsen i 20 år etter at den er patentert. Ideen er at monopolet skal fungere som et insentiv for nye oppfinnelser. Det finnes gode medisiner for HIV-positive. Medisiner som, hvis man tar de riktig, kan forlenge pasientens liv til man når pensjonsalder. Men markedsprisen for en slik behandling er mange steder over 100 000 kroner i året, fordi selskapene som har utviklet den har lov til å sette den prisen de vil. Den reelle kostnaden i å produsere medisinene er en brøkdel av dette. Noen land, blant annet Thailand og India startet produksjon av egne, fullgode kopier av de HIV-medisinene som har blitt utviklet av farmasøytiske selskaper i Vesten. Det har de blitt straffet for blant annet innførte USA straffetoll på produkter fra Thailand for at de skulle slutte med det USA kalte piratvirksomhet. Budskapet fra disse landene er klart: Den enorme prisen gjør produktene utilgjengelig for deres egen befolkning. For å sikre retten til medisiner, må man også produsere kopier. WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001 vedtok en erklæring om at TRIPS-avtalen ikke måtte komme i konflikt med menneskers rett til helse. Senere har USA gjort hva de kan for å uthule essensen i dette dokumentet. USA presser på innenfor WTO-systemet for å få de landene som lager sine egne kopi-medisiner til å slutte. Den amerikanske retorikken er at patentvernet kommer hele verden til gode, fordi det fører til at man hele tiden finner nye medisiner. Til dette svarer de fattige landene at nye medisiner hjelper dem lite, hvis de er så dyre at deres egen befolkning ikke har råd til å kjøpe dem. USA var i sin tid en sterk mot-stander av avtalen, nettopp fordi de ønsket å lage egne kopier. Historien viser at nesten samtlige OECD-land i perioder har snyltet på andre lands oppfinnelse, en mulighet som utviklingslandene ikke har under TRIPSsystemet. Det er ikke bare innenfor det medisinske at TRIPS-avtalen favoriserer de rike. Både WTO og EUs patentdirektiv, som Norge tilsluttet seg sommeren 2003, åpner for muligheten til å ta patent på liv. I 1999 vedtok alle de afrikanske landene en uttalelse hvor de ba resten av verden om å gå mot muligheten til å patentere liv. I følge uttalelsen er ideen om at det er mulig å eie en levende organisme helt fremmed i en afrikansk kunnskaps-tradisjon. Men det kan og ha enorme økonomiske konsekvenser. Patent på liv kan bety at afrikanske bøndermå betale for såkornet de bruker, fordi noen andre tar patent på det. Afrikanerne kan selvsagt patentere kornet sitt selv, men dette er en dyr og langdryg prosess. I de tilfellene hvor det er uenighet om hvem som eier et patent i TRIPSsystemet er bevisbyrden omvendt. Ved en eventuell konflikt vil det være de afrikanske bøndene som må bevise at de er rettmessige eiere av kornet ikke motsatt Gjør som vi sier ikke slik vi gjorde det En investeringsavtale bør ikke inkluderes i WTO-systemet, sier forskerne Chang og Green i rapporten Do as we tell you not as we did (2002). Gjennom analyser av forskjellige rike lands økonomiske historie viser de hvordan alle land i perioder med økonomisk vekst og nettoimport av kapital stilte strenge krav til utenlandske investorer. Forfatterne mener dette er en forutsetning for at investeringene skal komme samfunnet til gode. Da