F I~ E M T I D E N - O C VI ANDRE V i er midt i en brytningstid hvor gamle bilder rives og nye skapes. Verden er blitt mindre og mer åpen - men samtidig mer kompleks og uoversiktelig. Valgene er mange og utfordringene store. I vår årsmelding for regnskapsåret 1992 har vi derfor valgt å sette søkelyset på fremtiden i vår årsmelding for regnskapsåret 1992. Utgangspunktet er vår teknologi og vår kompetanse. Målet er å vise hvordan vi kan bidra til å skape varig nytteverdi. Det er vår overbevisning at informasjonsteknologien - brukt rett - vil være avgjørende for å mestre dagens og morgendagens utfordringer. Men spørsmålet om fremtiden har flere dimensjoner, og ikke minst - hvordan forholder vi oss til den? For å skape nyanser til vårt eget bilde har vi invitert Tor Edvin Dahl til å dele sine betrakninger med oss. I essayet «Fremtiden - og vi andre» tar han og illustratøren Finn Graff oss med på en ferd gjennom fremtidens Deres bilder gir rom for ettertanke. landskap.
F I~ E M T I D E N - O G VI AN D RE I HAR GUD. har muligens også Djevelen. Og så har vi Fremtiden. Gud, men kanskje i særdeleshet Djevelen, har kommet i skyggen av sin nye konkurrent. Av og til snakker vi om fremtiden som om den var både Gud og Djevel. Vi drømmer om den, fabler om den, lengter etter den. Og så, i neste øyeblikk, er fremtiden en trussel, en fare, en svart visjon, styggere enn noen Hinmann i Helvete. Kjønnet er ennå ikke bestemt, fremtiden er fortsatt bare den. Men kanskje har den nettopp derfor større myndighet enn de to andre. En «han» er bare en halvpart. Men en person som ikke kan omtales annet enn som den, er hel og absolutt og uungåelig. Nå er det selvfølgelig dem som hevder at fremtiden ikke finnes, med andre ord: Vi har ikke noen fremtid. Vi (det vil.si menneskeheten) er dømt til å gå under. Men nettopp det at fremtidens eksistens trekkes i tvil, og nettopp Vi i dette ser vi det klart: Fremtiden er noe helt annet enn et udefinert stykke tid som strekker seg ut foran oss. Fremtiden er en person, og så utvilsomt en personlighet. Fremtiden er mystisk og dragende. Fremtiden kan skimtes i det fjerne, den har vid, svart kappe, men det glitrer og skinner og plutselig synes vi at vi ser noe... NOE. Noe fantastisk. Noe utrolig. Fremtiden er levende! Den kommer mot oss, av og til fortere enn lynet. Fra en dag til en annen vil det nye, det merkelige og fantastiske være der! Plutselig vil tilværelsen, du, jeg - alt! - være forvandlet! Men egentlig går den bakover. Ettersom vi uvegerlig erobrer nye sekunder, minutter og timer, trekker fremtiden seg det tilsvarende antall sekundrer, minutter og timer tilbake. Vi kommer aldri frem til fremtiden. Dette vet vi. Hva vi tror er noe annet. Noe helt annet. Vi «tror» på fremtiden, på godt og vondt. Og hva vi tror, bestemmer hva vi gjør. FREMTIDEN - DEN STORE FORFØRER At vi kan forestille oss den tiden vi ennå ikke har opplevd, er noe av det som gjør oss til mennesker. Kan dyrene det samme? Det virker usikkert. V~, derimot, er i stand til å skjønne at vi skal dø, for eksempel. Vår egen død er ikke noe vi opplever først idet vi dør. Vi hai mareritt der vi styrter utfor klipper eller jages av ville dyr, vi ligger våken om natta og funderer på om vi har fått en dødelig sykdom og hvor lenge vi har igjen å leve. Vi skriver våre testamenter og planlegger vår egen begravelse. I det samme perspektivet så vi også fremtiden - en gang. Men den gangen var fremtiden mer av det samme, inntil vi ikke greidde mer, og døde. Mett av dager, forhåpentligvis. Slik er det ikke lenger. Allerede Walt Disney, har jeg fått høre, fremskyndet fremtid. slutten», frivillig sin egen død, i håp om en bedre Han lot seg fryse ned da «det gikk mot og planen er å tine ham opp igjen når ny medisin og nye behandlingsmetoder er blitt i stand til å håndtere all den elendigheten som truet med å gjøre det endelig slutt på Walt. Fremtiden har dessuten fått nye tjenere. De gamle var spåmenn og spåkvinner, sannsigere som varslet om verdensrikenes fall og regn til uken. Vi lyttet til dem, mer enn ivrig, men de. har mistet mye av sin gamle makt. Selv ikke stjernehimmelen, som betjenes av de mange spåmenn og spåkvinner kalt astrologene, er hva den engang var. Og Nostradamus' store verk selges på billigsalg, sammen med så mye annet av tidligere års litteratur. Fremtidens nye tjenere er teknologene. Og de virker mye mer tillitvekkende. Så nøkterne. De opererer med stål og jern og glass og plast. Og de stikker seg ikke frem og blir berømte, slik at vi må valfarte til deres templer som til oraklenes 'Delfi og sannsigernes sirkusvogner. Nei, de sitter beskjedne i sine hygieniske laboratorier, og vi vet ikke engang hva de heter, bare at de er mange. Enkelte ganger gjør de så forbløffende oppdagelser at vi får høre om dem, som Apple-computerens far Steve Jobs og MS- DOS-oppfinneren Bill Gates, men disse er unntakene. Jobs og Gates er dessuten langt fra typiske. Ved å stå frem med navn og foto har de blamert seg og blitt menneskelige, nesten komiske. Vi kan følge dem gjennom nyhetsjournalistikken og vet at de vil feile. Før eller siden vil de styrte som Ikaros, som ville fly mot himmelen med voksvmger, Den sanne teknologen kjenner sin plass. Han er fornøyd med å være fremtidens anonyme, respektfulle tjener. Og vi andre? Vi er fremtidens barn. 2
F I~E M T I D EN OG Vi venter. Vi venter som de barn vi er, på nye oppfinnelser, på hurtigere datamaskiner, på telefoner med TV. Vi leser med store øyne om morgendagens biler. Men de kalles ikke morgendagens biler lenger, de kalles neste generasjon. For det er et sprang, må vite, et gap! Neste generasjons fly vil bli en mammut. Med 600 seter vil den likevel være stillere enn dagens fly. Den vil forurense 60 prosent mindre, og passasjerene vil føle seg mer som i et skip enn i et fly. Forteller British Airways. Å fly vil bli en helt ny opplevelse! Akkurat som barna i adventstiden kan vi nesten ikke sitte stille. Vi kjører dagens bil samtidig med at vi sparer til den nye modellen, den som vil ha bedre sikring, nytt styresystem, raskere akselerasjon, og vil bruke elektri- VI ANDRE for da CD-platene kom ble jeg forsikret om at jeg ikke engang ville tro forskjellen, for det ville rett og slett ikke være den samme musikken! Slik holdt grammofonindustrien seg blomstrende og livskraftig i godt og vel tyve år. I tyve år levde vi forventningsfullt i fremtiden, for hver gang vi hadde kjøpt nytt utstyr kom det først rykter, og deretter forsikringer om nye revolusjonerende tekniske landevinninger. Forventningene når sitt høydepunkt de siste sekundene før de oppfylles. Se barna på julaften, når middagen er vel overstått og det endelig, endelig ENDELIG er blitt pakkenes tur! Du greier ikke sitte der upåvirket. Du ser og ser og ser. Alle de glinsende røde, blå, grønne og gullforgylte båndene! Alle de små merkelappene med sine bittesmå «til» og «fra» som du ikke kan lese! Alt papiret med nisser og snø og dompapper og kirkeklokker og granbar og kristtorn og stjerner! Alt dette har en magi, en uttrykkskraft, et nærvær som langt overstiger «virkeligheten». Det er, i disse siste sekundene før pakkene deles ut, ikke noen grenser for hva man kan finne under juletreet. Barna er ikke i tvil, de vet de vil finne lykken. Vi andre kjenner plutselig at det grensesprengende, det umulige, det som ikke kan gå an, kanskje... likevel... går an. Magien holdes mer eller mindre ved "lag til siste pakke er åpnet og noen begynner å rydde bort papiret og ungene begynner å slåss om en tegneblokk. Slik er også den teknologiske fremtid. Den slipper ikke taket i oss, for alle de Som vil selge, sitet og ikke bensin. Forventningene om hva som skal komme, gjør at vi ser på bilen vi har som en mellomstasjon, noe midlertidig. Det er den neste bilen som er viktig. Slik blir fremtiden den store forføreren. Det er i fremtiden de store opplevelsene vil være. Når du kjøper stereo, vil du få symfoniorkesteret inn i stua di, fortalte grammofonforhandlerne meg på begynnelsen av 1960-tallet. Og de fulgte opp med kvadrofonisk lyd, og senere med digitalisert lyd, og alt sammen hadd~ i seg det samme løfte: Nå! Nå vil du endelig få høre musikken - slik den skal høres. Og jeg kjøpte, og innbilte meg hver gang at jeg hadde hørt musikk. Men hver gang tok jeg feil, 3
F I~E M T D EN J OG oss noe (og det" er mange), vet at få ting er mer salgbart enn fremtiden. Fremtiden er julaften! Fremtiden er alt som er annerledes, uventet, utrolig, ja, magisk! Vi går fra rus til rus, vi lever i konstant førjulsstemning, og vi kikker i butikkvinduene og blar i katalogene, for det nye er underveis, det nye kan plutselig stå der... og tidspunktet er stadig omtrent midt mellom middagen og pakkeutdelingen. Denne fremtiden inneholder ikke bare noe som er bedre enn det vi allerede hadde. Derfor behøver vi ikke leve mens vi lever, og oppleve det vi opplever. For det er i fremtiden, den fremtiden teknologene og deres håndlangere, bilprodusentene, datafirmaene, televerkene og flyselskapene straks vil bringe oss - det er der det skjer. Egentlig. VI ANDRE De teknologiske nyvinningene har satt opp tempoet. Hurtigere båter og deretter fly har kunnet levere matvarer, ferske matvarer, fra stadig større deler av verden. Men den raske frakten har gjort at båtene ikke lenger kan ligge lenge i havn, slik de en gang gjorde: Alt haster mer, for hvert sekund koster så mye mer. Jo raskere ting kan komme frem jo mer bevisst blir vi på at vi kan spare tid. Ikke for å bruke den senere, til noe annet. Nei, spare tid er blitt en verdi i seg selv, for sparer vi tid kan vi nå fortere fram med et produkt eller en beskjed eller en tjeneste, fortere få en fortjeneste, fortere få ferdig et arbeid. Fortere kunne begynne på noe nytt! Konkurranse er blitt det samme, som å komme først ut med sitt produkt. Og selv der det egentlig ikke finnes konkurranse, vil det være viktig å komme fort ut. For konkurransen kan komme, før vi vet ordet av det. Dessuten: Det koster å være forsinket. Lagerplass koster. Investeringene står der og krever renter, så jo før vi kan få pengene inn, slik at vi kan få dekket opp investeringene, jo bedre går butikken. Bedre teknologi kommer stormende mot oss i et stadig raskere tempo. Ikke nødvendigvis fordi det gjøres flere oppfinnelser fortere enn før. Men også teknologien blir dratt med i kappløpet. Den som først kan gjøre en forbedring som fører til at man kan skrive et brev fortere enn før, sende flere beskjeder på kortere tid, reise raskere frem og tilbake mellom London og New York - den vil tjene mest penger. FREMTIDEN - DET STORE HASTVERKET Men om verden blir annerledes, hva med oss? Da bilen kom, betydde det slutten for hesten og kjerra. Da flyet kom, kunne reiser som før hadde tatt dager og uker, gjøres på noen få timer. Da telegrafen kom, kunne vi plutselig få livstegn fra mennesker mange hundre kilometer borte. Da telefonen kom... Innimellom sier vi at vi ikke riktig kart fatte hvordan vi greidde oss - før. Hvordan var det mulig å drive forretninger uten telefonen? Nå er telefonen det første som settes på kontorpulten, og en sjef er åpenbart en mann som det meste av dagen er opptatt - i telefonen. Hvordan gjorde de det før? Noe av det som skjer når teknologien gjør et hopp fremover, er pussig nok at vi får dårligere tid. Telefonen sparer oss tilsynelatende for en uendelighet av strev. I stedet for å reise til Bergen for å forhøre oss om hva butikkene der trenger, kan vi ta en telefon - og unngå en to dagers reise! Ulykken er bare at det kan konkurrenten også. Den gangen bonden i Gudbrandsdalen måtte dra til markedet i Lillehammer eller Hamar uten å vite hvordan det sto til med tilbud og etterspørsel, den gangen dyrket han sine poteter og sine grønnsaker i uvitenhet om hvor mye han ville få solgt og hvor god pris han ville få. Det gjorde han - for så vidt - også etterat telefonen kom, men med en liten forskjell. Ettersom tiden nærmet seg for å begynne innhøstingen og kjøre den til byen, kunne han stadig ringe og undersøke: «Hvordan er det på markedet?» Han ble mer oppmerksom på tiden, var mer oppsatt på å kunne komme fort til markedet, i det rette øyeblikket. Var det ikke slik f!?r også? Nei, det var faktisk ikke slik. Går vi langt nok tilbake i Europas historie, ser vi at det tidligere var skepsis til alt nytt. Det mest fornuftige, det forretningsmessig og arbeidsmessig tryggeste, var - mente de fleste - å ha det slik man hadde det. Det var de teknologiske fantastene som tvang fram telegraf og telefon, tog og dampskip og bil og fly. Forretningsmennene og politikerne var overbevist om at dagen i dag hadde en rasjonalitet og en effektivitet som ikke kunne trues. Derfor var det latterlig å investere i forandringer. Forandringene ville ikke få noen effekt! Tingene kunne ikke bli bedre enn de var. De tok feil. Nei, på et vis gjorde de ikke det. Det de sa, var riktig nok: Vi tjener bra penger slik vi har det. Våre regnskaper er i balanse. Våre kunder er fornøyde. Samfunnsmaskineriet kan knirke, men folk finner seg i tilværelsen slik den er. Dette ønsket de å bevare. Og det var fornuftig nok. 4
F I~E M T j D EN OG VI ANDRE Og det var de teknologiske eventyrerne som tok feil. De argumenterte med skyhøye fortjenester og en roserød fremtid, med fabelaktig produksjon og tusenvis, ja, kanskje millioner av mennesker som ville bli langt mer lykkelige. «Tenk på hva det vil bety for ditt firma å kunne levere varene fortere, rett tidspunkt, til med bedre holdbarhet, med høyere kvalitetet!» Sa de. De fikk rett i at ny teknologi virkelig ble betydningsfull. Og noen firmaer gjorde det i en kortere periode mye bedre. Men ser vi utviklingen i et lengre perspektiv, ser vi at først kom utjevningen. De andre firmaene kom etter, og alle tjente igjen omtrent mye. like Dernest skapte den stadig forbedrede teknologien et system av konstant ubalanse, der det stadig gjaldt å henge på i en fremtid som ble mindre og mindre forutsigelig, fordi nettopp det nye ble det som kom til å holde virksomheten ved like. r dag sitter rastløse fremtidsjegere i alle de avgjørende posisjonene. Derfor ble det i datatidens første, blomstrende utstyr enn det folk hadde vår kjøpt inn langt mer behov for. Folk kjøpte fordi datamaskinene var det nye. De fattet bare delvis hva slags maskin det dreidde seg om. Den var - og var ikke - en regnemaskin. Den var - og var ikke - en skrivemaskin. Den kunne gjøre ting som ikke var gjort før. Dette siste var den første grunnen til at folk skjønte de måtte ha datamaskinen. Å gjøre det som ikke var gjort før, det var - selve fremtiden. Datamaskinen er fortsatt - delvis - fremtiden, i den forstand at vi stadig fortelles at vi ennå ikke har fått se hva maskinen virkelig er god for. Større større kapasitet, brukervennlighet, raskere prosessorer, høyere oppløsrung, mer avansert grafikk med alt dette står maskinen der, dagens maskin, og er profeten som roper i ørkenen. En dag skal en komme etter meg, og jeg vil ikke være verdig til å løsne hans sandaler! Hvorfor var datamaskinen nødvendig på alle kontorer, og senere også i alle hjem? Folk måtte finne ut hva dette egentlig var, de måtte følge med, de måtte ikke falle akterut! Det var ikke spørsmål om først å kartlegge et behov og så kjøpe. Fremtiden, for tiden kalt datamaskinen, ville forenkle alt, gjøre alt bedre og ikke minst - være raskere! Raskere. Dette var det ugjendrivelige momentet. Tiden. Få ting er vel raskere enn en datamaskin, med sine tusenvis av operasjoner utført på brøkdeler av et sekund! Tempoet var maskinens sikreste kort. Det kan aldri mer bli en ulempe å spare tid. Å spare tid blir stadig viktigere, for jo fortere alt går, jo mer er det å hente på å gjøre tingene enda fortere. Den som gjør noe fortere, gjør jobben bedre. Fremtidens forskning vil pågå døgnet rundt. Når en gruppe nærmer seg slutten av sin arbeidsdag, vil de sende sine resultater videre over datanettet til en samarbeidende gruppe et annet sted 5
F 1<.E M T I D E N - O G VII-\NDRE på jorden. De er nettopp kommet på arbeid - og når de har arbeidet sine effektive åtte timer, sender de igjen arbeidet videre. Slik halser forskningen rundt jordkloden i et tempo av 24 timer i døgnet, og det er alltid dag. FREMTIDEN - DE GAMLES FIENDE «Jeg husker ikke engang hva vi gjorde», sier vi. Før TV-apparatet. Før støvsugeren. Før vaskemaskinen. Hva gjorde vi? Vi gjorde en masse vi ikke gjør lenger. I forrige århundre skapte teknologien den nye arbeidsplassen, den med maskiner. Vi fikk fabrikker. Store fabrikker til store maskiner, mindre til de små. En mengde arbeidsplasser der arbeidet ble utført for hånd, opphørte. I vårt århundre fjernet teknologien en annen arbeidsplass, husmorens. Før elektrisiteten, det vi si elektrisk lys og elektrisk oppvarming og vaskemaskin og oppvaskmaskin og elektrisk komfyr og symaskin og støvsuger og miksmaster og kjøleskap og fryseboks og elektrisk rulle, før alt dette var husmoryrket en nødvendighet. Så nødvendig at dersom det ikke ble utøvet aven husmor, måtte noen andre gjøre det. En hushjelp, en ugift søster, en eller annen som var villig til å stå tidlig opp om morgenen, tenne lys, varme opp, gjøre i stand maten, vaske, stryke, reparere, vaske. Man arbeidet, og arbeidet ble anerkjent som arbeid. Og det var arbeid, til langt ut på kvelden. Det var arbeid på lørdag og søndag også. Ekteskapet så annerledes ut den gangen. Ekteskapet besto av to mennesker med hvert sitt arbeid, gjensidig avhengig av hverandre. En mann kunne ikke kvitte seg med sin kone, hvem skulle da stelle hjemmet hans? En kvinne kunne heller ikke kvitte seg med sin mann. Hvem skulle da lønne henne? Hvorvidt denne ordningen var god eller dårlig, er uinteressant. Den finnes ikke lenger. Husmoryrket, slik vi kjenner det, er fjernet. Teknologien skapte ubalanse i systemet. Denne ubalansen skapte et nytt syn på ekteskapet. Ekteskapet gikk over fra å være arbeidsfellesskap til å bli samliv. I en periode ble kvinnen den som skulle ta seg av barna. Men utviklingen stoppet ikke der.. Alskens mirakler på hjemmefronten, alle de fantastiske og praktiske og nyttige tingene ingen kunne være foruten, alt dette var en gang fremtiden. Fremtiden lokket og glimret. Den ga løfter om paradis på jorden. Og en god mann var en mann som kjøpte kjøleskap til sin kone. Og senere en fryseboks. Og deretter... Og en god kone var en kone som med alle disse miraklene skapte et hyggeligere hjem. Sånn så det ut, og sånn er det ikke blitt. Kvinnefrigjøringen hadde - muligens - kommet i alle fall, men teknologien var med på å gjøre den slik den ble. Teknologien satte ikke bare fart på opprøret, den gjorde opprøret nødvendig. Kvinnens arbeidsplass var fjernet. Så måtte kvinnen finne en annen grunn under føttene. Mannen, på sin side, begynte å stille andre krav enn tidligere. Hustruen gikk over fra å være arbeider til å bli et nytelsesobjekt. Ikke alle ønsket - eller kunne - oppfylle de nye kravene. Forandringer forandrer oss. Dette er opplagt, men vi ser ikke alltid konsekvensene. Vi ser ikke hvordan vi forandres. Vi bare blir annerledes, og oppfatter hele tiden oss selv som «normale». Det er en ting som er ganske spesielt med forandringer: Barn forandrer seg lett. De flytter til et' nytt land og lærer det nye språket i løpet av noen uker. De blir nye, og tar det nye for noe selvfølgelig. De glemmer det de har lagt bak seg. Men slik er det bare de aller første år av vårt liv. Allerede som tenåringer får vi røtter. Det blir tyngre å lære noe nytt. Hjemlengselen holder seg lenger. Og når vi er blitt voksne, nøler vi 'mer og mer overfor hver eneste omstilling. Fordi den koster - stadig mer. Barn lærer helt utrolig fort. Voksne kan også lære, men det går saktere. Også eldre mennesker kan lære, men for dem går det enda saktere. Hvem har ikke hørt historien om bestefaren som gikk i kurs hos sitt tolv år gamle barnebarn for å lære hvordan han skulle bruke videospilleren? Barnebarnet var den perfekte pedagog, barnebarnet var motivert, for det var viktig å lære å bruke videomaskinen. Og det var jo så lett! Likevel tok det kanskje både uker og måneder før bestefar virkelig mestret videomaskinen. Jo lenger vi lever, jo saktere lærer vi. Jo lenger vi lever, jo vanskeligere har vi for å omstille oss. Jo lenger vi lever, jo mindre i kast med det ukjente, Slik har det alltid vært. mot har vi til å gi oss I det tilnærmet uforanderlige samfunnet var de eldre svært nyttige. De eldre hadde kunnskap og erfaring, og deres kunnskap og erfaring var relevant. Tingene ble gjort på samme måte som den ) 6
F I~t M T I D E N - O G VI ANDRE gangen de eldre var unge. Den som skulle lære en arbeidsprosess, gjorde klokt i å lytte til den gamle, for den gamle hadde gjort den samme arbeidsprosessen i tyve, tredve, førti, femti år. De eldre hadde dessuten distanse til livet. De hadde vært gjennom livets stormer, de hadde elsket og hatet, de hadde kjempet og tapt, eller vunnet. N å var den tiden forbi. De var ikke lenger «innblandet» livet. distansen, kombinert med Denne deres kunnskaper og erfaringer, gjorde dem til ypperlige dommere. De kunne lytte, forstå - og ta en klok avgjørelse. En avgjørelse som hadde tyngde, og som alle kunne respekterte. Fortsatt fungerer de eldre på denne måten i i de deler av verden som ikke opplever de samme typene forandringer som vi har opplevd. I Afrika, for eksempel, kommer onklene, fedrene og bestefedrene til det unge ekteparet sammen, diskuterer, veier for og i mot, og finner en løsning. Det er utenkelig hos oss. De eldre har ikke lenger den samme typen erfaringer som de unge. Det samfunnet de levde i, finnes ikke lenger. Vi tenker annerledes om oss selv. Hvem tenker rett? Det er det umulig å svare på. Spørsmålet er dessuten irrelevant. De yngre har ikke tillit til de eldre, nettopp fordi de eldre har så annerledes erfaringer. Vi vil alle dømmes av våre likemenn. Dette er det ene. Det andre er: Teknologien skaper stadig færre arbeidsplasser - og altså større arbeidsledighet. De arbeidsplassene som står igjen, vil kreve mer - av evne til omskolering og oppfinnsomhet. Sagt positivt: Folk med talent, med vilje til å yte alt og enda mer, vil bli fremtidens arbeidere. Utdannelse vil ikke være nok. Heller ikke kunnskap. Næringslivet - som har arbeidsplassene - vil knytte seg stadig nærmere utdanningsins titusjonene for å sikre seg de beste. Fysisk styrke vil være irrelevant, sterk helse Fremtidens psykisk viktig. overklasse er de kreative, de oppfinnsomme, de som kan snu på en femøring, tilpasse seg nye arbeidsmiljøer og fortsatt yte maksimalt. De vil være unge. Ikke alle vil være unge, og sjansene for at ungdom i fremtiden vil få arbeid, vil sannsynligvis bare- bli mindre. Og de gamle vil bli taperne. Jo fortere takten blir, jo fortere ny teknologi avløser gammel, jo hardere blir kravene til omstilling - og jo fortere vil et menneske FREMTIDEN - OG VIRKELIGHETEN bli «ubrukelig». Sett deg inn i fremtidens spill. Jeg mener - sett deg fysisk inn i det. Døren lukker seg, og spillet begynner. Spillet er et bilde på skjermen. Bildet lever, ikke bare i den forstand at det er i bevegelse, som en film. Det er tredimensjonalt. Det er stort. Se opp, se ned, se til siden - se bak deg! Overalt ser du dette bildet - og det er ikke det samme. Du sitter i et fly. Foran deg ser du kontrolltårnet, bak deg hangarene. Du starter, og kjenner dirringen i flykroppen. Du tar av, og kjenner kroppen presses mot setet. 7
F 1<. E M T I D E N - O G VI ANDRE Eller stå i spillet. Du ser havnen foran deg og slottet bak deg. Rekk ut hånden, og du tar i noe som ligger i bildet. En stein som ligger i gaten! Løft steinen, og du kjenner at den er tung. Kast den, og du ser den hvirvle gjennom bildet foran deg. Dette er knapt fremtid. Slike maskiner finnes. Teknikken kalles «virtual reality» - faktisk virkelighet. Teknikken kan ikke bare gjenskape virkeligheten slik vi kjenner den. Teknikken kan også lage en drømt virkelighet: Du strekker armene ut og flyr gjennom luften, over husene, høyt, høyt mot himmelen! Mens du ikke bare hører vinden. Den slår mot deg og du er - virkelig svevende! På den annen side: Den «virkelige» virkeligheten grenser mot det utrolige. Tre menn svever i det tomme rom, bokstavelig talt. De «løfter» eller «flytter» - ordene man kan bruke er ennå ikke oppfunnet - en 4 tonns satellitt. Satellitten beveger seg i en bane 370 kilometer fra jorden. Den føres inn i lagerrommet på et romskip. Der festes den til en rakett som skal føre den 35.860 kilometer fra jordkloden, dit denne satellitten egentlig «hører hjemme». - Hadde Gud villet at jeg skulle fly, hadde han gitt meg vinger, sa gospelsangerinnen Mahalia Jackson og tok båten fra USA til Europa. Og de fleste er redde når flyet tar av. Og når vi ser flyet i luften, og tenker på dem som sitter der - midt oppe i lufta, er vi ikke da glade for at vi har solid grunn under føttene? Men. Kanskje vi venner oss til det. For ikke så mange ti -årene siden var det strenge lover når det gjaldt pornografi. Det vil si, skildringer - i ord - av seksuelle handlinger. Det ble sett på som farlig. For noen år siden mente en meget konservativ senatskornite at ord ikke var farlige, mens derimot bilder var det. For ikke så mange ti-år siden advarte forskerne mot vold i tegneserier. Tegningene av vold førte til vold, og det var klare sammenhenger mellom tegneserievolden og den økende volden i samfunnet. For noen år siden ble det satt i gang en tilsvarende kampanje mot videoer. Film som viste vold var farlig, og det var klare sammenhenger mellom filmvold og den økende volden i samfunnet. Derimot så ingen noen grunn til å advare mot tegneserier. Da de første dataspillene kom, advarte forskere mot at barn kunne bli «hypnotisert» av spillene, fordi de var så realistiske. Det kunne føre til avhengighet, og stadig mer «russ-lignende bruk av spillene. Det som skjedde, var at spillene hadde en kort og hektisk blomstrings periode, og så sank salget. Først da det dukket opp spill med ny teknologi og mer avansert grafikk, blusset interessen opp igjen, og det ble på ny advart - mot de nye spillene. Javel, så forandres vi. Javel, så venner vi oss til det meste. Men - går det ikke en grense noe sted? Kan vi ikke, uten å vite det, krysse denne grensen og faktisk bli skadet? Kanskje, og kanskje ikke. Vi tenker oss at vi nok tåler noe mer enn det vi tåler nå, at vi kan forandre oss noe i forhold til dem vi er nå. Men ikke så mye. Og de som blir forandret så mye, men ikke mer, hva tenker de? At de nok kan forandre seg noe, men ikke mer? Vi snakker om den globale landsbyen. På i hvert fall tre måter er verden blitt en «landsby». 1. Vi kan sitte foran TV-apparatet og se hvordan menneskene lever overalt i. verden. Bildene av dem, der de løper, skriker, skyter eller synger, overføres samtidig med at det skjer. Det skjer i Rangoon, i Washington, i Tel Aviv, i Tokyo, i Melbourne. Vi ser alt dette nesten samtidig med at vi ser bilder fra stedet der vi selv bor. 2. Vi går om bord i et fly, setter oss, og i løpet av noen timer er vi - de samme stedene: Rangoon, Washington, Tel Aviv, Tokyo. Reisen er knapt en reise, den kunne like gjerne vært et opphold på et trangt hotellrom, en ventehall eller et kontor. Vi forflyttes, men vi ser det ikke, føler det ikke, opplever det ikke. 3. Vi sitter, i dag med telefonen i hånden, om noen år har vi fått en skjerm foran oss i tillegg, med bilde av den vi snakker med. Eller vi slår på data-maskinen. Og vi har kontakt, vi kan gi beskjeder, motta beskjeder, diskutere, belære, planlegge - med ett eller flere mennesker, i Rangoon, Washington, Tel Aviv, Tokyo. Disse tre usynlige nettene blir stadig mer finmasket, stadig mer effektive, stadig mer «naturlige». Vi ser trusler i dette, mot særpreg, nærmiljø - medmenneskelighet. Vil vi slutte å leve i den gamle, fysiske virkeligheten, med nabolaget, familien, de kjente gater og veier, skogene og gatelysene?. Det kan godt tenkes dette er et problem. Det, kan også, meget godt, tenkes at det ikke vil bli et problem. Vi tenker alltid ut fra vårt «nå». Slik vi har det nå, føles naturlig. Vår viten, vår erfaring, alt dette 8
F I~ E M T I D E N - O G VI ANDRE '"I er - synes vi - best «nå». Det er «nå» vi vet, om ikke alt, så alt som kan vites. Går vi bakover i tid, ser vi at vi den gangen visste for lite. (Vi kan vurdere oss selv to år tilbake i tid, og fastslå at vi den gangen var helt uegnet, egentlig, til å foreta en ansvarlig vurdering.) Går vi forover i tid... Men vi kan ikke gå forover i tid. Vi har ikke noe annet enn vårt «nå». Med dette ståsted som tenker vi oss at ett eller annet forandrer seg. Resten av tilværelsen blir som den var. Vi er også slik vi er nå. Men - en ting forandrer seg aldri alene. En mengde forskjellige ting forandrer seg samtidig. Og i alt dette forandrer også vi oss. Vi prøver, selvfølgelig, å ta dette med i våre overveielser. Det vi tar med er alle de tingene som - etter det vi vet - sannsynligvis vil skje. Og det vi ikke tar med, er alt det som sannsynligvis ikke skjer. For ti år siden tok ingen med i betraktning at den kalde krigen, sovjetkommunismen og det delte Europa var noe foranderlig. Selv frem til det skjedde, var det få som tenkte seg nettopp den muligheten. Så mange fremtidsforskere tok så mye feil at en ny teori plutselig vind i seilene: Kaos-teorien. fikk voldsom Kaos-teorien går ut på at selv de minste ting kan få store konsekvenser. Luftbølgene fra vingene til en sommerfugl kan få hele jordkloden til å skjelve. FREMTIDEN - GOD ELLER OND? I «Det gyldne evangelium» forteller Gabriel Scott om Vårherre og Sankt Peter. De har tatt seg en tur ned på jorden for å se seg om. Det er kommet så mange klager, det er så mye sorg og elendighet. Noe må gjøres! Der de to går, ser de: Det er sant som det er sagt. Så mye er galt, og Sankt Peter, som er en geskjeftig herre, prøver seg med stadig nye løsninger. Blant annet foreslår han at menneskene skal få lov til å se inn i fremtiden. Men når Sankt Peter selv får prøve denne medisinen, blir det ikke helt som han hadde forestilt seg. For straks han får vite om alle de ulykkene som skal ramme ham, alle de sorgene han vil oppleve, blir han urolig. Det ender med at han bare går og gruer og gremmer seg! For han' kan jo ikke gjøre noe med det som skal skje, det han har fått vite er det som skal skje, helt sikkert, og som derfor er uunngåelig! Fordelen med fremtiden er kanskje nettopp det: At vi nok kan tenke oss både det ene og det andre, men ikke vite noe sikkert. Det finnes en solid intellektuell tradisjon i Europa for fremtidspessimismen. Filosofer som spår død og elendighet er garantert respekt og store tilhørerskarer. Mens teknologene ofte er optimister. Det er, sier de intellektuelle, fordi de bare ser den materielle siden av saken. De ser ikke det større bildet. De ser ikke mennesket, bare maskinen. Slik gjøres mennesket og maskinen til fiender. Maskinen truer mennesket - det vil si: Mennesket slik vi selv kjenner det. Vi oppfatter oss 9
F I~E M T IDEN - OC selv som sant menneskelige. Ikke så få peker bakover og sier: Uten bilen var vi enda sannere og mer ekte, og uten telefonen, og uten kunstig gjødning, uten... Det ligger en lengsel i hele den europeiske kulturen tilbake til naturen. Den finnes ikke minst blant menn, som griper sine geværer og går på jakt, og som begeistres over cowboyromaner der mannen hele tiden prøves mot ville horder og farlige naturkrefter. Det finnes også en lengsel tilbake til det enkle. Hvert år blir verden mer og mer komplisert, og for de som vokser opp blir det stadig mer å fatte, mer å få oversikt over. Valg føles nesten umulige, fordi valgene er for mange, og fordi man aldri helt vet hva man velger. Derfor har unge stadig blitt tiltrukket av enkle, kompromissløse livssyn. Sekten som krever alt av deg, men gir deg trygghet i betaling. Ytterliggående politiske løsninger, som gir deg et overordnet begrep som forklarer alt. I Europa og USA var det klassekampen og proletariatets diktatur på sytti-tallet. I den arabiske verden er det i dag Allah og Koranen. Mens det i vår verden er blitt en beinhard kamp mot forurensning og naturødeleggelser. Den intellektuelle ser kriser. Økende normløshet, økende kriminalitet, økende' sosial uro i bymiljøene. Økende kløft mellom rike og fattige, stadig mer hektisk industrialisering i den rike delen av verden, stadige sammenbrudd i den fattige. Vil dette bare bli verre, og vil all ny teknologi, alt det fantastiske, bare være en glasur, et ferniss over en stadig hesligere verden? Det virker uansvarlig å si nei. Vi ser at dette har vært utviklingen frem til nå. Vi ser at teknologien ikke har hjulpet, frem til nå. Men når det gjelder fremtiden - vet vi ikke! Det motsatte har hendt: Det er bare noen få år siden en utvikling som bare gikk mot det verre, plutselig.ble snudd. Plutselig var ikke trusselen om en altødeleggende atomkrig overhengende. Mange hadde,,tunge av pessimisme, vært overbevist om at verden ville ødelegges i et voldsomt, globalt utbrudd av atomsopper. Pessimismen skapte angst, angsten skapte handlingslammelse. De unge har ikke noen fremtid, de vil dø i den tredje verdenskrig! Og mange unge trodde på dette. Men, sier kulturpessimisten, det er naivt å være optimist! Egentlig ikke. Både optimismen og pessrmismen har noe naivt ved seg. De er begge uttrykk for en slags 10 VI ANDRE viten - om noe vi ikke vet. Og både pessimismen og optimismen kan føre til passivitet. Det er i hvert fall ikke nyttig. Det kan være farlig å vite noe - om det vi ikke vet. Ikke all fremtid er like utilgjengelig. Jo nærmere vi kommer dagen i morgen, jo sikrer~ blir vi. Det blir lyst ved åttetida, det blir en arbeids'dag. Vi bør legge våre planer deretter. Men jo lenger inn i fremtiden vi kommer, jo mindre vet vi. Og det vi synes å vite, er noe vi ikke vet, men har en teori om. Men det vil alltid også kunne lages andre teorier, mange andre teorier! Ny teknologi kan for eksempel føre til at det som i dag oppleves som et voksende kaos av informasjoner, blir orden. Søkersystemer som er lette å lære kan gjøre at alle kan skaffe seg den relevante informasjonen, den som betyr noe for dem. Allerede nå ser det ut til at ny teknologi ikke bare vil redusere utslippet av de gassene som i dag forurenser, men at det finnes alternativ energi som ikke forurenser. Utviklingen i data-industrien går mot billigere, enklere, mer pålitelige og mer effektive maskiner og tjenester. Vi kan tenke oss en teknologisk fremtid som vil kreve mindre omstilling og mindre spesialutdannelse for brukeren. Det kan redusere kløften mellom industrialiserte og ikkeindustrialiserte land. Stadig tettere samarbeid over landegrensene kan føre til en annerledes avhengighet.landene i mellom. Avhengigheten vil ikke være knyttet til varer og produksjon, men tjenester. Multinasjonale selskaper vil bli virkelig fler-nasjonale, og mindre kontrollert av et enkelt land. Kreativitet kan ble en så viktig vare at det vil nødvendiggjøre en ny kamp mot analfabetismen. Kanskje vil dette skape mer likhet og mindre motsetninger. Stadig kraftigere datamaskiner vil gi oss stadig bedre oversikt over hva som produseres, hva som selges og til hvilken pris. Kanskje vil dette redusere produksjon av unyttige varer, overproduksjon og varemangel. Kanskje. Men vi vet ikke. Vi vet ikke om fremtiden vil bli vond eller god. Vi lever i spenning. Det er den spenningen som gjør det morsomt å leve. D
F I~E M T l D E N - O G V l A N D R E I I
F I~t M T I D E N - O C V l A N D R E Utgiver: Digital Equipment Corporation AlS Ammerudveien 22, 0958 Oslo Tlf: (02) 160290 Ansvarlig redaktør: Arne H. Cartridge Tekst: Tor Edvin Dahl Illustrasjon: Finn Graff Grafisk design ogyr6duksjon: Gazette Magasinproduksjon as Repro: Lito-Print AlS Trykk: Optimal NS Opplag: 8000 J 2