Tyskernes krigsfanger i Norge etter krigen Hvordan håndterte den norske stat et stort antall utenlandske krigsfanger og soldater av ikke-tysk nasjonalitet etter 2. verdenskrig? Under 2.verdenskrig kom det flere tusen polakker, franskmenn, belgiere og menn fra andre europeiske land til Norge, enten som krigsfanger, arbeidere eller som soldater. De fleste kjempet for Hitler, men noen kjempet også imot. De som kjempet for, var enten som frivillige eller tvunget til tjeneste for Tyskland. Andre var sendt til Norge som arbeidskraft for å reise nazistiske byggverk, eller som fanger i tyske leirer i Norge. Etter krigen var det store antallet polakker, franskmenn, belgiere og andre, et problem for norske myndigheter. Hvem av disse hadde kriget for Hitler frivillig, og hvem hadde kriget under tvang? Hvem kunne sendes trygt hjem, hvem kunne vente seg en straff i hjemlandet? Slike spørsmål var vanskelig å besvare, både for de utenlandske selv og for norske myndigheter. Den norske staten løste dette med å plassere disse menneskene i midlertidige leirer, før deres skjebne ble beseglet. I 2012 intervjuet jeg min farmor som dessverre ikke lever lenger, om dette temaet. Hitler utryddet seks millioner jøder, hundretusener sigøynere, homofile og funksjonshemmede og mennesker av andre raser enn den ariske rase. [1] Prosessen førte til en utryddelse av til sammen 9-11 millioner mennesker. Nazityskland kapitulerte 8. mai 1945,[ 2] og Tyskland var ikke lenger en stormakt. De fleste landene som hadde blitt tvunget eller frivillig kriget for Tyskland hadde nå befolkninger i nød, store materielle ødeleggelser og behov for ressurser som ikke kunne skaffes på kort sikt. Millioner var hjemløse og det antas at rundt 10 millioner ble flyktninger. En av de kaldeste vinterne på lenge sto også for døren i 1947, og store befolkningsmasser var fordrevet. [3] Når det er snakk om andre verdenskrig generelt, er det mye fokus på hva som skjedde under krigen, og det er det de fleste husker. Veldig mange glemmer hvor forferdelig det var etter at krigen sluttet, med frykt, fattigdom og sult. Problemet var hva de tvungne og frivillige soldatene av ikke-tysk nasjonalitet som var igjen i Norge, skulle gjøre etter fredsslutningen, og hvor de skulle dra. Man kan jo forstå at en så stor gruppe mennesker kunne bli et problem for den norske stat å håndtere. Det er nærliggende og tro at nordmenn var bekymret for at denne gruppen mennesker av disse ikke-norsk opprinnelse kunne bli et problem for samfunnet vårt. Folk kunne ikke vite hvem av disse menneskene som hadde støttet Hitler eller ikke. De som hadde støttet Hitler, var 1
høyst upopulære blant det norske folk. Dette kunne ført til kaos og bråk, og derfor tok staten grep. Den norske stat sendte derfor soldatene til hjelpeleire rundt omkring i landet, for å holde dem avskilt fra borgerne, og for å gi dem et sted å være i mellomtiden. Leirene måtte drives, derfor kontaktet staten kvalifiserte nordmenn som kunne drifte dem. Min farmor, Hilde Alnæs er født i 1915. Hun fikk oppleve hele prosessen på nært hold. Som lærer snakket Hilde flytende tysk, fransk, og godt engelsk. Mannen hennes, Ivar, jobbet i forsikringsbransjen. I intervjuet fortalte farmor meg en del om dette. Da krigen ble slutt, ble de spurt om å drifte en leir, og administrerte den i to år, helt til alle hadde fått et sted å bo eller var blitt sendt tilbake til sitt hjemland. Leiren hadde tyskerne bygget og brukt under krigen som arbeidsleir for norske ungdommer, der ungdommene skulle lære seg å marsjere og bli soldater. De norske ungdommene hadde marsjert med spader, som erstatning for gevær. Leiren lå i Våler, og bestod av to store brakker, i tillegg til et vertshus der Hilde og Ivar skulle sove. Det var rundt 200 menn omgangen, og det var også mange andre hjelpeleirer rundt om kring i landet. Min farfars bror hadde ansvaret for en tilsvarende leir. I leiren var det Ivar og Hilde som bestemte, og de hadde mulighet til å bestille det de trengte for å holde leiren med mat og lignende. Forholdet i leirene var relativt gode. Mennene fikk det de trengte av mat, helt gratis, og de betalte heller ingen penger for å få bo der. Til tross for alt mennene hadde vært igjennom på noen få år, var miljøet i leiren bra. Det var veldig sjeldent bråk, og de fleste var blide og fornøyde for å få et sted å bo mens de ventet på hva som skulle bli deres neste oppholdssted. Det første folkeslaget i leiren på Våler, var franskmenn. De var der bare noen måneder, og det var mye usikkerhet om hva som skulle skje videre i deres liv. Franskmennene var veldig høflige og blide. De var veldig dyktige til å lage mat, selv om de fikk lite med råvarer. De greide å lage noe godt ut av det lille de hadde, i tillegg til at de også jaktet i skogene som var rundt leirene, selv om det var ulovlig. Mange av dem var soldater som frivillig hadde kjempet for Tyskland, mens det også var mange som var tvunget til tjeneste for Hitler. I lokalsamfunnene var det naturlig nok mennesker som hadde meninger om hvem som var tvungne og hvem som faktisk hadde støttet Hitler frivillig. For hjemlandene til mennene, var det vanskelig å vite, og det ble gjennomført undersøkelser. De som ville hjem, risikerte å komme hjem til undersøkelser som mer eller mindre tilfeldig kunne medføre at man ble skyldig eller uskyldig dømt for å ha vært frivillig nazist under krigen. Soldatene fikk også 2
muligheten til å søke seg til andre land, blant annet Canada. I Canada var det dårlig med arbeidskraft. Mange valgte å ta ekstreme valg, som å dra til Canada, men også andre land, i frykt for å bli dømt som nazist i sitt hjemland. Da fikk de kanskje aldri se familien sin igjen. Alle franskmennene dro etter to måneder, noen til Canada, noen få til andre land og resten vendte hjem, med blandede følelser. Hilde og Ivar holdt kontakten med noen av franskmennene pr brev. Måten de reiste på, var i tyske krigsbåter som staten hadde overtatt etter krigen. Det var en hard reise uten noe særlig mat. Hilde og Ivar fikk også brev om at noen av franskmennene hadde tatt sine liv. Av staten fikk Ivar og Hilde låne en lastebil, som Ivar kunne kjøre og hente forsyninger med. Engelskmennene hadde et depot på Tollbodplassen i Fredrikstad, der de delte ut mat. Så Ivar kjørte helt til Fredrikstad for å hente forsyninger. Engelskmennene ville vise respekt for nordmennene fordi de hadde hatt et godt samarbeid under krigen, og de ville ha et godt forhold til Norge. Derfor hadde engelskmennene flere hjelpeleirer i Norge. De delte blant annet ut en sjokolade til hver i leiren, noe som var veldig stas. Belgierne var det neste folkeslaget som kom, etter at franskmennene dro. En dag da Ivar kjørte for å hente mat, hadde en av belgierne drukket seg døddrukken, og oppførte seg helt ute av kontroll. Han vandret ute i mørket, oppførte seg veldig truende, og ingen turde å gå ut for å få roet han ned. Den berusede belgieren banket og skrek utenfor huset der farmor satt, vettskremt. Farmor ringte legen, fordi hun tenkte han kanskje kunne stikke han med en sprøyte for å roe han ned, men legen turte heller ikke å gå ut til han. Dramaet endte med at belgieren sovnet utenfor huset til farmor, og dagen etter angret han voldsomt. Hilde måtte vært streng og statuere et eksempel slik at dette ikke skulle skje igjen. Dermed sendte hun han til en straffeleir over fjorden i Vestfold. Han ba og tigget på sine knær, men det hjalp ikke, selv om farmor hadde litt dårlig samvittighet. Slike hendelser var det ikke mange av i leiren, men det hendte av og til. Hilde og Ivar dro senere over fjorden for å se hvordan belgieren hadde det, en uke etter hendelsen. Da de traff han, var han sjeleglad for at dette hadde skjedd, fordi han hadde truffet broren sin, som han ikke hadde sett under hele krigen! Broren hadde begått en liknende handling. Belgierne ble heller ikke lenge før de reiste. De var i leiren i bare 1 måned. Belgerne ble de undersøkt da de kom hjem, for å finne ut av hvilket motiv som hadde ført dem til tyskerne. Polakkene var det siste folkeslaget som var i leiren. De ble der veldig lenge, bort i mot to år, helt til leiren ble lagt ned. Mange av polakkene hadde vært arbeidsslaver for tyskerne under krigen. I Norge ble polske krigsfanger satt til å bygge festningsverk langs kysten. Et eksempel på det er 3
nordlandsbanen som ble utvidet nord for Grong i 1944. [4] På slutten av krigen var det opptil 20 000 polakker i Norge. De var samlet i leirer i påvente av hjemsendelse til Polen, og andre land, som Canada og England. Polen hadde forandret seg kraftig siden de forlot landet, og mange fryktet det kommunistiske regimet. [6] Tillatelse for en polakk til å gifte seg med en norsk kvinne. Copyright: Archiwum Akt Nowych. [7] Ivar og Hilde ble veldig gode venner med polakkene. Hilde holdt kurs for dem i norsk, fordi polakkene veldig gjerne ville lære språket. Polakkene var musikalske, og de ønsket seg instrumenter. Dette søkte Hilde og Ivar om at de skulle få, noe som de også fikk. De dannet et orkester. En som het Schubert, spilte piano og var ekstremt dyktig. Etter hvert fikk de tillatelse til å reise rundt om i landet for å holde konserter. Den tillatelsen kunne Hilde og Ivar gi. Det var klassisk musikk som ble spilt, og de spilte godt. De ble populære blant nordmenn, og møtte suksess. Det var rundt 6-7 stk i dette orkesteret, og hele orkesteret endte opp med å bosette seg i Norge, fordi de hadde papirer som kunne bevise at de var tvungne. De 7 slo seg ned i Mysen. Noen av dem manglet også fingre og tenner de hadde mistet i krigens dager. Likevel fikk de til å spille godt på instrumentene, og det viser hvilken vilje de hadde. Da polakkene skulle reise hjem, måtte de ta en båt fra Moss. Polakkene ville absolutt ikke dra, og det var store avskjedsscener og mye tårer. 4
Liste over polakker som reise hjem til polen. Litt uklart hva som står. Copyright: Statsarkivet i Gdansk. [ 5] Alle mennene som kom til leiren i Våler, var friskmeldte, men likevel hadde mange psykiske problemer, hørselskader og dårlig syn. De med betydelige skader lå på norske sykehus, og hos Røde Kors. Staten bestemte at det ikke kunne være mennesker av motsatt skjønn i samme leir, derfor var det egne leirer for hvert skjønn. Broren til Ivar drev en dameleir bare en time unna. Det kom norske jenter fra hele sør-landet og teltet i skogen 200 meter unna gutteleiren. Jentene snek seg inn i rommene i leiren om natten, mens Ivar gikk rundt i alle rommene og lyste i køyene med lykt og kastet dem ut igjen. Det var mange barn som ble født av norske piker etter krigen, men som var halvt norske. Forskjellsbehandlingen var stor, og det var frykt for å reise hjem uansett, i tilfellet man ble dømt feil. Polen kom med i Warshavapakten, og ble styrt av Sovjet under kommunisme. Det var mange polakker som ikke ville reise hjem bare på grunn av det. De visste helt klart ikke hvor de skulle gjøre av seg, hvor de skulle få jobb, hvor de skulle finne igjen familien sin og om i det hele tatt hadde familie lenger. I leirene var det få som kjente hverandre fra før. Det var menn i 20 årene og opp mot 40-50 år. I leirene var det ikke meningen at de skulle jobbe for at Norge skulle få arbeidskraft, men 5
mennene i leirene ville gjerne skaffe seg arbeid og tjene penger selv. Noen fikk arbeid hos bønder, noe begge parter var veldig glade for. Jeg valgte å skrive om dette temaet fordi jeg synes det er viktig og interessant å spre denne unike kunnskapen til andre, og fordi jeg vil ta opp noe som har kommet litt i skyggen av krigen generelt. Min farmor har hatt et innholdsrikt liv, og har opplevd mye, blant annet krigen 1940 45 og hendelsene i etterkrigstiden. Det jeg nå har fortalt er tatt i utgangspunkt av det min farmor har fortalt om det hun har sett og opplevd på nært hold. Kanskje er det slik at denne håndteringen av utlandske soldater, fanger og tvungne arbeidere for nazistene i Norge også er et kapittel i norsk historie som har både positive og mindre hyggelige sider. Kanskje er det slik at det haster å granske også forholdene rundt de ulike leirene som Norge driftet etter krigen, for å finne ut hva som egentlig skjedde her og hva myndighetene egentlig hadde for planer. Skal jeg dømme etter min farmors fortellinger fra leieren hun drev sammen med farfar, er det lite som tyder på at dette er et mørkt kapittel i norsk etterkrigshistorie. Imidlertid hadde mine besteforeldre ingen ting med selve hjemsendelsene å gjøre, og jeg har lite informasjon om hva som lå til grunn for de beslutningene norske myndigheter tok i forhold til de enkelte utlendingene som var i leirene, og hvilke skjebne de norske myndighetene beseglet for dem. Primærkilde - Min farmor Hilde Stahrfoss Alnæs Bodd i Roma, Paris, Berlin, Oslo, Selbak, Ålesund, Drammen og Fredrikstad. Sekundærkilder 1. http://no.wikipedia.org/wiki/andre_verdenskrig - Tap og krigsforbrytelser, avsnitt to. 2. http://no.wikipedia.org/wiki/tysklands_historie_(1933%e2%80%931945) Tyskland taper krigen. Siste avsnitt 3. http://www.historiekonkurransen.no/eksempler - Tyskland under andre verdenskrig flytting i eget land, av Ada Borgwardt, første avsnitt. 4. http://no.wikipedia.org/wiki/nordlandsbanen 5. http://www.opam.no/polen/no/polske-soldater 6
7. http://www.opam.no/polen/no/etterkrigstiden 6. http://www.opam.no/polen/no/etterkrigstiden - Første avsnitt 7