Kristin Ribe Natt, regn

Kristin Ribe Natt, regn

Elektronisk utgave Forlaget Oktober AS 2012 Første gang utgitt i 2012 www.oktober.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-495-1049-8

Observer din bevissthet dag og natt. Som rent observerende vil du ikke se noen ting. Hvil så, i denne ikke-seende væren.

Det å være født før tusenårsskiftet. Det å være liten, få høre, Du kommer til å leve i 2000 år, og jeg gråt og jeg gråt og ville det ikke, orka det ikke, forsto ikke at meningen var, Du kommer til å leve i år 2000.

14 år Jeg er 14 år. Jeg er 14 år og sitter våken om kveldene med lyset slokt. Jeg var der da de henta henne. Jeg var der, så ambulansefolka bære henne ut, så de lysende røde og nede grønnruta klærne, så dem spenne henne fast, ta pulsen, rote rundt etter pilleglass i søpla. Hva har hun tatt, hvilke medisiner kan hun ha tatt? spurte de meg, som om jeg plutselig var der likevel, en de kunne få noe ut av, men jeg visste ikke, visste ikke hvorfor MOR ville dø fra meg, visste ikke hvorfor jeg ikke var nok for henne, for at hun skulle kunne velge livet, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde hun bare sagt det. Sagt at hun var lei seg, at hun sleit. Nå kan jeg aldri få vite. Nå er det min skyld. Jeg sitter våken. Det er mørkt ute, jeg ser bildet av meg selv i vinduet. Og så er det ikke meg, kanskje. Og så er det ikke sånn andre ser meg, MOR ser meg. Den som er meg, den jeg kjenner meg som, ser meg som er vridd, er en omvendt person av det alle andre ser og oppfatter. Og hvem er jeg da? Spedbarnet i treet. Ingen vits i å legge vaselinen der.

Punktet der tommelen må krumme seg. Å knuse et speil. Fra gammelt av sju års ulykke, men jeg skjønner ikke hvorfor. Er det fordi man da knuser den omvendte av seg selv, den man selv ser, selv ser at man er? Og at det, opplagt, er katastrofalt, det at den man selv ser-er er borte. De hvite blomstene. De våte avtrykkene på golvet. Stedet der jorda kommer opp, ut. Hun kom hjem etter ei uke. Hun hadde blitt pumpa og det var ikke lenger farlig for henne å være hjemme. Hun hadde fått tilbud om samtaler videre, men hun gikk ikke, jeg så ikke noe til det i alle fall, så aldri at hun gikk for å stelle håret sitt, stelle plantene i vinduet, sette på en vask med klær. Hun ble bare sittende med ryggen til meg og se ut av vinduet mens hun holdt en kopp te i hendene. Hun glemte å drikke og så ble den kald og hun satte den bare fra seg. Kopp etter kopp bortover bordet, som om hun ikke ville at det skulle bli flere kopper igjen, som om ikke også jeg skulle kunne få drikke. Jeg gikk ut. Det var bedre å være ute enn å være ingenting. Og allikevel var jeg ingenting da jeg kom tilbake. Det forandra seg ikke. Jeg sa til meg selv: Hvis jeg overlever dette, er det en mening med meg. Hvis det ikke er noen mening, så vær så snill, la meg dø. Og så døde jeg ikke. Jeg kan kjøpe et brød ved å gi penger til butikken.

Noen sier at barn av alkoholikere har lettere for å bli alkoholikere enn andre. Men barn av folk som har tatt piller, tatt bevisste, dødelige overdoser, hva med dem? Hun gråt ikke. Og jeg gråt ikke. Hun anklaga meg ikke. Hun sa ingenting. Og jeg gikk i medisinskapet når hun sov og i nattbordsskuffen når hun var ute og så etter pillene hennes, så om hun hadde fått tak i enda flere piller etter at hun tok de andre. Hun hadde det. Hun hadde fått tak i et helt fullt glass som hun hadde åpent stående i skapet, med MORS navn på, med dødens navn på, et hun ikke måtte røre. Som om hun ville at jeg skulle ta pillene først. Så kanskje hun selv kunne slippe. At det var derfor de sto sånn. Jeg prøvde å være glad. Jeg prøvde å være veldig glad, så noe av gleden skulle smitte over på henne. Jeg prøvde å vaske kjøkkengolvet og trappa så hun skulle trives litt bedre, så hun skulle smile litt. Se, at jeg kan være sånn også, se, at livet kan være sånn også, fint, med oss. Jeg prøvde å ikke bråke når jeg kom hjem fra skolen i tilfelle hun sov og hvilte. Jeg trykka alle dørklinker forsiktig forsiktig ned så hun ikke skulle våkne og kjenne denne tristheten, trøttheten, oppgittheten. Hvis hun får sove nok, så kanskje hun får tilbake kreftene, tenkte jeg. Hvis jeg bare er hjemme nok, vil hun ikke få til å ta pillene enda en gang. Og jeg vil ikke, vil ikke se henne død. Vil ikke komme hjem til en død MOR en gang til. Spedbarnet. De små krumme beina kuttet av med kniv, helt innved magen.

Punktet der døden er kommet. En gang tenkte jeg at det ikke er min skyld. At hun må ha hatt en ufrivillig abort før hun fikk meg og at det er derfor, at jeg, som nummer to, aldri ble riktig for henne, aldri den riktige å elske. Og så veit jeg ikke om det kan ha vært sånn. Jeg veit ingenting, MOR har aldri snakka med meg om sånne ting, om hva hun tenker og om hva hun egentlig er lei seg for, sånn at jeg må gjette og gjette og se etter i ansiktet hennes uten å kunne vite. Kanskje hadde jeg kunnet leve hvis hun hadde villet leve. Og så er det på en måte for seint å finne ut. Andre ganger tenker jeg det er fordi jeg er adoptert, at hun kan gjøre sånt, at hun ikke bryr seg om meg. Bare at hun ikke har sagt det. At det er derfor jeg må betale tilbake på all den tida hun har brukt på meg. Og at det er fordi hun ikke ser seg selv i meg at hun heller ikke kan elske meg. Nok til å la seg selv leve, bli her. Jeg er ikke den hun så for seg. Og så er det ikke sånn. Jeg er hennes førstefødte unge, hun har vist meg strekkmerkene på magen. Hun har fortalt hvor vondt det var. Eller blei jeg forbytta på sykehuset? Så det er derfor jeg ikke likner henne og derfor hun ikke kan elske meg? Nei. Og likevel. Er jeg ingenting for henne. Følelse trist følelse tung følelse hardt i magen følelse vil ikke våkne følelse sårt noe sårt følelse sårt der bak øynene følelse nei følelse kan klarer ikke følelse greier nei ikke vil ikke dette lenger følelse nei følelse når det er sånn følelse aldri aldri ikke lure seg selv mer.

Og må jeg være glad for å ha blitt født? Må jeg være glad for det også? Det å sykle til butikken: Det er her kvota di er, vær rask. Svømme med bare en hånd, på en søndag. Det å ikke våkne uten tall. Jeg har ingen mening. Det har ingen hensikt. Jeg slutter å gå ut uten at jeg må. Jeg sitter og venter på henne når hun låser seg inne på do og ser på klokka i tilfelle. I tilfelle det ikke er magen, blæra som må tømmes men noe helt annet hun holder på med før hun deiser i golvet, bevisstløs. Da kan jeg høre det, redde henne. Da kan livet mitt være viktig. Katter kommer til den som er lei seg. Katter legger seg på magen til de som har det vondt. Jeg kan ikke gå til Åse. Åse bor på den andre sida av hovedveien, MOR liker ikke at jeg går der. Og jeg tør ikke be Åse hit. Ikke med så mye kanskje. Følelse nakke følelse svimmel følelse bevegelse fra bakhodet og fram mot panna mot øynene mørkt følelse sterkt følelse tett følelse svart i mot lyset følelse nei jeg har rett redd følelse jeg følelse må følelse jeg må forholde meg til dette følelse går ikke følelse feig følelse kan ikke kan ikke kan ikke må. MOR vil dø. Det er på grunn av det aborterte barnet, det som kunne ha blitt hennes ønskede datter, det er på grunn av tapet av henne at MOR vil dø. Og jeg kommer ikke på noen måte opp mot det som hun har mista. MOR