Okhaldhunga Times Januar 2015 Kjære venner Broa er åpnet!! For lenge siden, hver gang det var uvær i den engelske kanal så fergeforbindelsen var brutt, sa engelskmennene: «The continent is isolated!» Stakkars verden, som hadde mistet sin forbindelse med Mor England. Vi har følt med dere der ute i verden, som har vært isolert uten fast broforbindelse til Okhaldhunga så lenge. Men fatt mot, nå er problemet løst! Mandag 22. desember kjørte bilene for første gang på en permanent bro over elva Sun Koshi. Selveste statsministeren kom i helikopter for å klippe snora, så åpningen forgikk i standsmessige former. Her er det lang bilkø på begge sider, til åpningen. Nå i tørketiden er elva liten, men i regntiden blir elveløpet fullt. Foto: Fred og Cyndi Langworthy, som fikk æren av å passere over broa på den historiske åpningsdagen. Dermed kan byggearbeidene skyte fart igjen også. Nå blir det mulig å transportere inn slikt som de store elementene som trengs til rampene opp til andre og tredje etasje i denne hovedbygningen. Pasienter som må transporteres i seng eller på båre er avhengig av det, her som strømtilførselen er for usikker til at en kan satse på heis.
Mental helse for alle På sykehus er vi opptatt av kropper. At de skal blir friske. Og det er jo viktig, men det er ikke nok. Kropp og sjel henger tett sammen, og mange av dem som kommer hit, kommer pga et psykisk problem, som depresjon, angst, eller det som verre er. Dette er noe det er lett å miste av syne i en travel hverdag. Derfor har vi en avtale om å få besøk to ganger i året fra en organisasjon i Katmandu, som løfter opp dette temaet for oss. Nå har de vært her igjen: Dr. VD Sharma er en av Nepals ledende psykiatere. Vi innkalte helse sykehus-staben til et møte med ham. Så her sitter direktør, kontorstab, kasserere, sjåfør og vaskehjelper sammen med leger og sykepleiere. Alle fikk en humørfylt påminning om hva mental helse er, og hva som trengs i møte med slike pasienter. «Et menneskesinn er som denne trykk-kokeren. Når presset blir for stort, trenger alle en sikkerhetsventil som virker. Er det slik med dere selv også?»
Å være pasient her om natten Dudu Lal Rai er en glad gutt, til vanlig. Han er 36 år gammel, og sykehuset har vært hans arbeidsplass i nøyaktig halve livet. Først var han han sykehusets postbud, den gang det ikke fantes veier her og nærmeste flyplass var langt unna. Så jobbet han på «sterilsentralen», før han fikk som jobb å ta røntgenbilder. Men i forrige uke fikk han prøve en annen rolle her: Han ble innlagt med kraftige smerte gjentatte ganger, pga nyrestein. Neste søndag fortalte han om dette under gudstjenesten i kirken (Det er en helt naturlig ting å gjøre etter en slik opplevelse her. Et tips til den norske kirke?). Han sa den hendelsen hadde lært ham nyttige ting til jobben sin. OT s utsendte medarbeider ble nysjerrig, og ba ham forklare hva han mente. Han forklarte: «Jeg hadde så vondt at jeg stadig måtte røre på meg. Derfor kunne jeg ikke dele teppe med den som var hos meg. Kona mi måtte sitte på en krakk hele natta. Det var kaldt for henne. Sykehuset trenger flere tepper! Og mens jeg lå og hadde vondt var det en liten gutt med beinbrudd som lå og gråt hele natta i naborommet. Det var liksom bare oss to hele natta. Jeg levde meg inn i hvordan han hadde det. Sykepleierne ga smertestillende, men ikke nok trøst. Så ble jeg kjent med en gammel kar som var innlagt for pustevansker, og hadde vært her mange ganger før. Han sa han ville vært død for mange år siden, hvis det ikke var for dette sykehuset. Det var ganske fint å høre, når jeg selv jobber her.» For et par uker siden var Dudu Lal på den årlige konferansen til «Kristne Helsearbeidere i Nepal», kalt HCF. Han hadde mye å fortelle derfra også: «Da jeg kom tilbake derfra følte jeg meg som en motorsykkel som har vært på service! Jeg fikk nye krefter, og en ny forståelse av hva oppgaven min her er. Vi er en del av noe stort, det var over hundre kristne nepalske helsearbeidere samlet der. En helt konkret ting fikk jeg med meg også: Jeg skal slutte å komme for seint på jobben! Der har jeg hatt en svakhet. Om to år vil vi arrangere en slik konferanse her i Okhaldhunga med enda flere deltagere, for da er de nye sykehusbygningene ferdige!» «Og så vant vi! Vi fire fra Okhaldhunga framførte et drama på konferansen, og som førstepremie fikk vi denne fine veska.» Her viser han den fram på et møte for Okhaldhunga HCF hjemme i stua vår.
Julesang på grønt sykehus Også i år kom det besøk fra kirken for å synge julen inn på sykehuset. Det ble en lengre runde enn før, vi har vokst! Her er det pasientene på den nye tuberkuloseavdelingen som får besøk. Selve det nye, store sykehusbygget er ikke innflytningsklart ennå. Det sees i bakgrunnen, hele taket er dekket av alle solcellepanelene vi har fått av den sveitsiske ambassaden i Nepal. Å være selvforsynt med strøm er bra både for økonomi og klima. På gamle trakter To av de som kom fra kirken for å synge julen inn på sykehuset tok en tur innom kuvøse-rommet for å gjenoppleve gamle minner: Ram er tre år, og sitter på mammas arm med en kjærlighet-på-pinne han har fått til jul. For tre år siden var han bitteliten prematur, i en av våre kuvøser. Tvillingbroren døde andre levedøgn, men Ram greide seg. Nå er mamma blitt sytten år, og har funnet plass for seg og gutten sin i kirka. Også to andre gamle kjenninger var nylig innom hos oss: Det var full fart her for åtte måneder siden, da hun ble innlagt med svangerskaps-forgiftning og kramper over to måneder før termin. Det er farlig for mor og barn. Krampene ble behandlet, hun fikk medisin for å modne barnets lunger, og to døgn senere tok vi ut en liten tass på 1 200 gram med keisersnitt. Etter én måned i kuvøse dro de hjem. Nå var han innlagt et par dager med en bronkiolitt som gikk greit over. Her med mors mobiltelefon.
Karen endelig mett Mange vil kjenne igjen Karen fra Normisjon sin kampanje i høst. Han kom nettopp tilbake for å få mer medisiner for sin uvanlige form for diabetes (diabetes insipidus = «ustoppelig tissing»!) som gjorde at han drakk tre liter vann om dagen, og omtrent ikke fikk spist. Med medisiner drikker og tisser han mye mindre og spiser mer normalt. Nå var han endelig mett, og har fylt ut seg selv: Morens ansikt forteller at Karen har fått tilbake kreftene. Når enden er god er allting godt! Er den ikke fin? Den var bare som en skinnfille før. Medisinene er dyre og de ville ikke kunnet gi ham slike medisiner av egen inntekt. Men pasientstøttefondet holder ham med medisiner som vi bestiller kun for ham. Lykke i ulykken Husker der vi skrev om ulykken der gamlemor til mange i kirken ble påkjørt av en ung gutt i kirken? Midt i tragedien der familien til gutten har pantsatt alt for betale for hennes behandling i Kathmandu, dukket plutselig søsteren hans opp. Den fortapte datter! For 7 år siden ble familiens 13-årige datter sporløst borte mens bodde i Kathmandu. Det ble søkt på alle vis. Slikt skjer i Nepal og mange jenter ender opp i Bombay. Det har vært en stor sorg i familien og hun har alltid vært i deres bønner. Rett før jul fikk de høre fra slekta i Kathmandu at jenta var dukket opp igjen. Og rett før jul kom hun endelig hjem. En nydelig, forsiktig jente. Hun hadde lært seg sherpaspråket! Hva hadde skjedd? En rik sherpafamilie hadde snappet henne med seg og brukt henne som hus-slave, mesteparten av tiden på Filipinene. Hun har passet deres barn og tilsynelatende blitt pent behandlet. Nå har gutten sluppet ut av fengslet, mot meldeplikt og mot at de betaler kostnadene for behandlingen av gamlemor. Hun er nå av respiratoren, og ventes hjem til
Okhaldhunga sykehus om en drøy uke. En lykke i ulykken er også at en av Okhaldhunga Times lesere har strukket seg og sine venner langt for å hjelpe dem i ulykken. Den fortapte datter hjemme hos mor etter syv år! Pratima reiser «hjemmefra» Hun har vært innlagt på Okhaldhunga sykehus i 1 ½ år, etter at politiet kom hit med henne. Da var hun forvirret, hadde epilepsi og var mentalt tilbakestående. Vi har blitt hennes hjem og familie. Pratima hadde vært på vandring så lenge at hun ikke visste veien hjem. Ikke visste hun sin egen adresse, ikke sitt etternavn og ikke hva foreldrene het. Tross intenst arbeid har det ikke lyktes hverken politiet eller andre organisasjoner å finne hennes hjemsted. Hennes adresse ble: «Bed 33, Mission Hospital» Men det var ingen framtid for henne i å bli på sykehuset. Dette kunne aldri bli hennes hjemsted.
En dag måtte Pratima flytte «hjemmefra» og ta avskjed med sin familie på sosialkontoret. Hun var med til politisjefen og fylkesmannen og fikk drikke te med de store for å få dokumentet som ga henne reisetillatelse ut av Okhadhunga Distrikt. Etter halvannet år fikk hun en sykehusregning på 30 500 rupees (kr. 2.000,-), som pasientstøttefondet betalte. Men hvor skulle hun dra? Det lurte Pratima også på. Det var stas å kjøpe reiseklær og gjøre seg klar, men da vi satt i bilen var hun ikke så sikker lenger, hvor bar det hen? Kathmandu? Er vi der snart? Etter to timer syntes hun det var nok. Da var det bare åtte timer igjen. Vi hadde fått kontakt med et hjem som tar imot kvinner over 15 år som er multihandikappede. Sent om kvelden kom vi fram til «Relief Assistence Home, Down Syndrom Society». Hun stupte i seng og sovent. Men våknet opp til en helt ny tilværelse! Her var det morgendusj i varmt vann, fine senger, spise mat ved bord. Her skal hun lære å lage mat. Lære å leve, danse, lage noe, En himmelsk tilværelse i forhold til der hun kom fra. Men da jeg kom på besøk dagen etter, var hun fast bestemt på å bli med meg tilbake til Okhaldhunga Shila Thapa, hennes nye mor, vil nok snart la henne kjenne seg hjemme, håper jeg!
Pratima er heldig som har fått noen gode venner i Norge til å betale for seg. Vi tror hun vil finne seg til rette når forvirringen legger seg. De vil ta imot fem jenter over 15 år som kan bo sammen her. De har også et dagsenter knyttet til hjemmet. Skattefri varme! Helt siden juli har postvesenet i Nepal stoppet alle pakker og krevd toll eller en tollfri-avtale med myndighetene. Det tok et halvt års forhandlinger, men nå har vi fått godkjent avtale, og mye varme har strømmet opp til oss. Et tips fra myndighetene: Skriv «Kr. 0,-» i verdifeltet, og at det er en gave! Og en stor gave er det, til mange små som begynner sine liv på Okhaldhunga sykehus. Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354