FELLES PROSESSKRIV TIL NORGES HØYESTERETT

Norges Høyesterett Postboks 8016 Dep 0030 Oslo Oslo, 1. desember 2017 FELLES PROSESSKRIV TIL NORGES HØYESTERETT SAK NR. ANKENDE PART (ANKEMOTPART I AVLEDET ANKE) PROSESSFULLMEKTIG RETTSLIG MEDHJELPER PARTS HJELPER 1 PROSESSFULLMEKTIG FOR PARTSHJELPER 1 PARTSHJELPER 2 PROSESSFULLMEKTIG FOR PARTSHJELPER 2 2017/860 Finnmarkseiendommen (FeFo) v/styrets leder Postboks 133 9811 Vadsø Advokat (H) Kristin Bjella Advokatfirmaet Hjort DA Postboks 471 Sentrum, 0105 Oslo kbj@hjort.no Advokat (H) Frode A. Innjord Advokatfirmaet Hjort DA Postboks 471 Sentrum, 0105 Oslo fai@hjort.no Reinbeitedistrikt 5/6 v/leder Rasengvegen 2, 9840 Varangerbotn V arjjatd6@gmail.com Advokat Anja Jonassen (til prøve) Advokatfirma Andersen & Bache-Wiig AS Postboks 6983 St. Olavs plass, 0130 Oslo jonassen@abwiig.no Meskelv og omegn bygdelag v/ Atle Larssen Meskelv 9840 Varangerbotn atle.larssen@gmail.com Advokat (H) Kristoffer Dons Brøndbo Advokatfirmaet Rekve, Pleym & Co DA Postboks 520, 9255 Tromsø donsbronbo@advrp.no M 2055593.l

Side 2 av 12 ANKEMOTPART (ANKENDE PART I AVLEDET ANKE) Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelag v/gunn Britt Retter Nesseby, 9840 Varangerbotn PROSESSFULLMEKTIG RETTSLIG MEDHJELPER Advokat (H) Brynjar Østgård Advokatfirmaet Østgård DA Postboks 1151, 9621 Tromsø bo@ostgard.no Advokat (H) Frode Elgesem Postboks 573 Sentrum, 0105 Oslo fe@advokatelgesem.no 1 INNLEDNING Det vises til Høyesteretts brev 18. oktober 2017 om felles prosesskriv for anførsler til sakens bevis. Dette prosesskriv er utarbeidet av partenes prosessfullmektiger i fellesskap. I det følgende vil det i punkt 2 kort redegjøres for hvilke faktiske forhold partene er uenige om. Den videre redegjørelsen er delt slik at Finnmarkseiendommens hovedanførsler til sakens bevis er inntatt i punkt 3, og Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelags anførsler i punkt 4. 2 KORT OM SAKENS BEVISMESSIGE TVISTETEMA Finnmarkseiendommens (FeFo) eiendomsrett til tvisteområdet er ikke tvistetema i saken. Tvisten gjelder omfanget og innholdet av bruksretten til utmarksressursene til tvisteområdet. Utmarksdomstolen har tilkjent lokalbefolkningen i tvisteområdet «alene» rett til å forvalte jakt på storvilt, jakt og fangst av småvilt, ferskvannsfiske, sanking av egg og dun, stikking av torv til brensel og annet husbehov, plukking av multer, og forvaltning av bufebeite. Retten gjelder hele tvisteområdet, men med slik avgrensning som domstolen har foretatt (domsslutningen side 75). Finnmarkslovens styringshjemler gjelder ifølge domstolen ikke overfor disse rettighetene. M 2055593.1

Side 3 av 12 Utmarksdomstolen har gjort noen unntak fra bruks- og styringsretten i forhold til kravet fra bygdelaget. Domstolen kom til at retten til styring og forvaltning ikke gjelder fiske i Bergebyelva, ikke uttak av skog eller trevirke, og området er innskrenket fra området langs Jakobselv og inn i tvisteområdet, slik at bl.a. Bergebyvannet er unntatt. Det er fremmet motanke for Høyesterett for så vidt gjelder fiske i Bergebyelva. Motanken gjelder ikke utmarksdomstolens innskrenkning av tvisteområdet. Det kan følgelig legges til grunn at det omstridte området for Høyesterett har slik avgrensning som angitt på kartskisse i dommen side 77. FeFo er uenig i utmarksdomstolens bevisvurdering og konklusjoner. FeFo kan i hovedsak slutte seg til Finnmarkskommisjonens bevisvurdering og konklusjoner. Det vises videre til sakkyndig utredning fra professor Einar Niemi av 25. oktober 2017 (jf FeFos prosesskriv 17. november 2017 bilag 3), og sakens dokument- og vitnebevis, som etter FeFos syn underbygger kommisjonens bevisvurdering. FeFo mener som Finnmarkskommisjonen, at opparbeidede bruksrettigheter for lokalbefolkningen ikke omfatter slik styring og forvaltning av ressursene som i dag tilligger FeFo etter finnmarksloven. FeFo mener videre at lokalbefolkningen innenfor tvisteområdet ikke har opparbeidet seg særlige bruksrettigheter i tvisteområdet ut over det kommisjonen har lagt til grunn. Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelag mener at den fastboende befolkningen har bruksrett med rett til styring og forvaltning til alle typer utmarksressurser innenfor hele tvisteområdet, dvs. også utenom det som kan defineres som nærområdet til bosettingen, og er i hovedsak enig i Utmarksdomstolens bevisvurdering og dom. Bygdelaget viser for øvrig til sitt anketilsvar og sin erklæring om avledet anke. 3 FINNMARKSEIENDOMMENS ANFØRSLER OM SAKENS BEVIS 3.1 Innledning FeFo viser til Finnmarkskommisjonens bevisgrunnlag og vurdering, jf. kommisjonens rapport punkt 8 og 9, og oppsummerende vurderinger side 122 flg. og side 137 flg. Finnmarkskommisjonen konkluderte med at fastboende i Nesseby kommune, dvs. i hele utredningsfeltet, hadde opparbeidet kollektive rettigheter (side 122) til bufebeite, hogst, torvstikking, jakt på småvilt, fangst og fiske, sanking av egg og dun og multeplukking til sine nærområder, men ikke til jakt på storvilt. Bruksretten omfatter utnyttingsformer som også finnmarksloven 22 og 23 omhandler, men er ervervet gjennom alders tids bruk, og bygger derfor på et selvstendig rettsgrunnlag uavhengig av lovgivningen. At bruksretten bygger på et selvstendig rettsgrunnlag, innebærer at lokalbefolkningens bruk må respekteres og ikke kan fortrenges av annen bruk. Men kommisjonen fant ikke bevismessig grunnlag for at denne retten omfatter styring og forvaltning av ressursene uavhengig av finnmarkslovens alminnelige styringshjemler, hverken generelt i kommunen eller innenfor tvisteområdet. Kommisjonen fant heller ikke bevismessig grunnlag for at befolkningen innenfor tvisteområdet særskilt hadde bruksrettigheter til hele tvisteområdet. M 2055593.1

Side 4 av 12 3.2 Mangelfull bevisførsel om tvisteområdet Utmarksdomstolen har lagt til grunn bevisførselen om generell utmarksbruk i et stort område for bedømmelsen av de påståtte rettighetene innenfor selve tvisteområdet. Det er vist til bruksmønstre dels i Varangerområdet generelt, dels i det området som i dag utgjør Nesseby kommune, sammen med det tidligere omfattede Polmak, nå i Tana kommune. Et eksempel på slutninger til tvisteområdet, fra bevisførsel fra andre og mer omfattende områder, er domstolens referanser til V arangersamenes bruk av utmarksressurser, bl.a. med henvisninger til Øystein Nilsens publikasjoner. Det kan her som eksempel vises til side 23 i dommen, hvor utmarksdomstolen i nest siste avsnitt, under henvisning til historisk kildemateriale, legger til grunn at i Varangerområdet hadde «hver gruppe [siidaer] sine områder, uten at grensene for disse var absolutte», og at det «kan se ut til at de dansk-norske myndighetene på 1700-tallet aksepterte at varangersamene hadde eksklusiv rett til å utnytte ressursene i deres nærområde», men uten at bevisvurderingen er knyttet konkret til tvisteområdet i vår sak. Domstolen synes også å overse at V arangersamene som gruppe holdt til på begge sider av Varangerfjorden, i det som i dag er kommunene Nesseby, Vadsø og også Tana, Båtsfjord og Berlevåg, jf. også Øystein Nilsens bekreftelse av dette i vitneavhør 9.-10. oktober 2017. Etter FeFos syn kan det ikke utledes konkrete rettigheter som anført til tvisteområdet særskilt fra V arangersamenes generelle bruksmønstre. Det vises for øvrig til professor Niemis utredning av 25. oktober 2017, om at de gamle siidaene i stor grad var gått i oppløsning allerede på 16-1700- tallet, jf. nærmere om dette i punkt 3.3. Domstolens vurdering er følgelig bevismessig utfordrende fordi kildene domstolen anvender ikke sier noe om hvilke særlige områder lokalbefolkningen alene har brukt/forvaltet, og med slik styrke at denne retten kan avgrenses geografisk i forhold til andre gruppers bruk. F ef o mener at det ikke er bevismessig dekning for at bruken innenfor tvisteområdet har vært annerledes enn i kommunen generelt. De generelle bruksmønstrene gir ikke grunnlag for andre konklusjoner enn slike som følger av kommisjonens rapport. FeFo mener videre at domstolen ikke gir noen bevismessig begrunnelse å tilstå lokalbefolkningen bruksrettigheter i området nordvest fra Bergebydalen og mot grensen for tvisteområdet i nord. Dette området består i hovedsak av vidde- og fjellområder, og det er etter FeFos syn ikke bevismessig dekning for å slutte at den fastboende lokalbefolkningen har benyttet dette området i nevneverdig grad. Tvert om har dette området vært dominert av reindriftssamenes bruk. M 2055593. l

Side 5 av 12 3.3 Feil vurdering av historisk styring og forvaltning I kapittel 2, side 21 flg., konkluderer utmarksdomstolen med at varangersamene hadde «styring over ressursene i området før staten gjorde seg gjeldende». Med dette som utgangspunkt, uttaler utmarksdomstolen på side 57-58 at For spørsmålet om styringsrett over ressursutnyttelsen i tvisteområdet ser utmarksdomstolen det følgelig slik at vurderingstemaet først og fremst blir om statens suverenitetshevdelse og ressursstyring har hatt slikt omfang og slik intensitet at den har brutt ned bygdefolkets opprinnelige styringsrett, lokale sedvaner og rettsoppfatninger, og at en ny rettsoppfatning er festnet over tid. I sin etterfølgende vurdering konkluderer domstolen så med at statens ressursstyring ikke har hatt slik intensitet og omfang at det har brutt ned bygdefolkets opprinnelige styringsrett, og dermed at de må gis medhold i krav om styringsrett over utmarksressursene i tvisteområdet. Konklusjonene om lokale tradisjoner for styring og forvaltning bygger i stor grad på slutninger om den såkalte V arangersiidaens historiske forvaltning og ressursbruk. Men som utredningen fra professor Einar Niemi av 25. oktober 2017 viser, trekker domstolen konklusjoner om etablerte mønstre for styring og forvaltning over utmarksressursene på 1700-tallet og framover til vår tid som det ikke er bevismessig dekning for. Når det gjelder den tidligere etablerte lokale forvaltning, viser FeFo til professor Niemis utredning, der han på side 18 uttaler at det først og fremst er innenfor reindriften at siida-begrepet har opplevd kontinuitet fram til vår egen tid, «selv om det ikke dreier seg om den gamle og inkluderende betydningen som omfattet både territorium, bosetting og rettssystem. Til spørsmålet om siidatradisjonene i den sjøsamiske befolkningen, uttaler han videre bl.a. (1 c): I det hele ser vi ikke klare uttrykk for at siidaen i sin tradisjonelle form var intakt blant sjøsamene i Varanger ut over 1700-tallet, neppe heller i andre halvdel av 1600-tallet. Videre har domstolen feilaktig konkludert med at statens tilstedeværelse i Nesseby har vært svak, noe som i seg selv skal begrunne fortsatt eksistens av slik styring og forvaltning, slik FeFo forstår det. Niemi redegjør for hvordan staten ved sine disposisjoner gradvis ble sterkere til stede, alt fra tidlig 1700-tall. Utmarksdomstolen har et annet syn på dette, jf. bl.a. avsnitt 8.2 om statens disposisjoner (dommen side 64), der det uttales at staten ikke foretok disposisjoner i området før en utmarksslått ble utmålt i 1872, og at «sedvanen» må ha regulert ressursuttaket fram til 1880-tallet. For det første motsier domstolen her seg selv, fordi de på side 34 har vist til utmålinger og amtsskjøter fra 1820- og 1830-tallet. Videre viser professor Niemis undersøkelser at rettens bevisvurdering er feil. I sin utredning side 25 viser Niemi til at det i perioden 1779-1789 ble foretatt 27 utvisninger av eiendom utstedt ved amtsedler ved Nesseby kirke, og 45 utstedt under Vardø kirke. Som Niemi viser, var disse utvisningene basert dels på 1775-resolusjonen, dels på den praksis for amtsedler (skal være plassedler) som hadde utviklet seg allerede på midten av 1700-tallet, jf. M 2055593.l

Side 6 av 12 Niemi side 30. Niemi tilbakeviser også de angivelig private umatrikulerte eiendommer i 1787, jf. dommen side 34-35. Niemi konkluderer etter sin gjennomgang med at myndighetene var aktive og til stede enten direkte eller ved representanter, ikke minst fra den kongelige handelen, og at lokalbefolkningen, også den samiske, synes å ha erkjent behovet for formalisering av eiendom ved hjelp av myndighetene og deres representanter (side 30). Niemi redegjør også nærmere om norskkunnskaper blant sjøsamene i Varanger, se Niemi side 34 flg., som nyanserer utmarksdomstolens omtale av det samme. Dette innebærer at utmarksdomstolen feilaktig har lagt til grunn at det eksisterte en tradisjon og system for forvaltning og styring av utmarksressursene da staten etablerte seg og innførte forvaltning av eiendommene, og at denne styring og forvaltning har stått ved lag fram til i dag. Niemis gjennomgang og de foreliggende bevis viser tvert om at slike eldre tradisjoner i siidaer i hovedsak var borte da jordutvisningsloven i 1775 og etterfølgende styring og forvaltning av ressursene ble etablert. Videre viser Niemis utredning at den offentlige forvaltningen må ha vært velkjent, og tilsynelatende akseptert og anerkjent av lokalbefolkningen. Det er vanskelig å forstå dette annerledes enn at forvaltningen og regulering av utvisning av eiendom, regulering av bufebeite, uttak av torv, og uttak av trevirke ikke har vært regulert og forvaltet av andre enn staten før FeFo overtok, og at dette har vært velkjent og anerkjent av lokalbefolkningen i de siste to hundre år. For de rettigheter som har vært tillatt til fri benyttelse, kan vi ikke se at det er bevismessig dekning for at lokalbefolkningen, hverken før eller etter at staten etablerte seg, har hatt eller opparbeidet noen enerett til styring og forvaltning av slike allmenne ressurser. At ressursbruken har vært tillatt og ikke særskilt regulert, kan ikke i seg selv gi grunnlag for etablering av slike rettigheter. 3.4 Nærmere om faktisk bruk og styring av ressursene i tvisteområdet 3.4.1 Jakt på storvilt Fram til 1951 var all jakt i Finnmark fri for alle norske borgere. Kommisjonen fant ikke bevist at lokalbefolkningen hadde opparbeidet særskilt bruksrett til jakt på storvilt, hverken generelt i kommunen eller spesielt i tvisteområder. Domstolen kommer derimot til at lokalbefolkningen i tvisteområdet har enerett til styring og forvaltning av storviltjakt, dvs. elgjakt. Domstolens framstilling av elgjakten i dommen side 39-40 er etter FeFos syn misvisende. I følge SSBs statistikk, jf. bilag 6 til prosesskriv 7. juni 2017, er det ikke registrert felte elg av noe omfang før på 1960-tallet. Se også omtalen av elgens forekomst før og nå i rapporten Elgen i Pasvik, jf. nevnte prosesskriv bilag 4 side 6.. Det er følgelig ikke bevismessig dekning for jakt på elg av noe omfang før på 1950-60-tallet, og det finnes ikke bevis for at lokalbefolkningen i tvisteområdet på noe tidspunkt har styrt eller forvaltet denne jakten. I følge kommisjonens rapport er Nesseby den kommune som har hatt flest utenbygds elgjegere, og det er staten som har stått for styring og M 2055593.1

Side 7 av 12 forvaltning av jakten (jf. bl.a. kommisjonens oppsummerende merknader og konklusjon i rapporten side 114). 3.4.2 Jakt og fangst av småvilt Utmarksdomstolen er kommet til at lokalbefolkningen har enerett til styring og forvaltning av all jakt og fangst på småvilt innenfor tvisteområdet. Som grunnlag for dette vises bl.a. til kartleggingen av bruksmønstre i NIKUs oppdragsrapports 116-117, jf. dommen side 40. Denne undersøkelsen viser svarene fra en spørreundersøkelse blant befolkningen i Nesseby kommune. De som svarte, har tegnet inn på kart områdene for bl.a. jakt og fangst av småvilt, se bl.a. NIKUs rapport side 162 for jakt og fangstområder. Domstolen uttaler at snarefangere hadde hevd på sine områder, men at det var fleksibilitet slik at man kunne flytte snarene til der hvor det var ryper. Skissene fra NIKU med anmerkning av områdene viser etter FeFos syn klart at de angitte jaktområdene ikke er særskilt avgrenset for de bosatte innenfor tvisteområdet, men strekker seg både fra Jakobselv, Meskelv og Nesseby fra kysten og inn i fjellet. Dette harmonerer godt med omtalen av hvordan jakten ble utøvd; at den flyttet seg etter hvor rypene satt. Snarefangst, som var den dominerende fangstmåten for lokalbefolkningen, var dessuten ikke aktuelt på snaufjellet, men begrenset til bevokste områder. Dette utelukker hoveddelen av tvisteområdet som aktuelt for slik jakt. NIKU s undersøkelse viser også klart at store deler av tvisteområdet, dvs. vidder og fjell nordvest for Bergebyelva, ikke er brukt av lokalbefolkningen i det hele tatt. Hoveddelen av angivelsene av bruksområder ligger i nærområder til bebyggelse, eller i dalføret ved Bergebyelva og nordover opp mot Jakobselvkroken. Jakobselvkrok-området har domstolen som kjent, trukket ut fra rettighetsområdet på grunn av mange andre gruppers bruk. Etter FeFos syn kan det ikke av NIKUs kartlegging trekkes noen konklusjoner om særlige rettigheter til eller bruk av denne utmarksressursen for lokalbefolkningen innenfor tvisteområdet. Tilbake står m.a.o. bruksmønstre i nærområdene til bebyggelsen, og i områdene ved Bergebyelva. FeFo bestrider som kjent, ikke at lokalbefolkningen har særlige rettigheter til jakt og fangst i sine nærområder, som gjeme kan omfatte de angitt områdene. Men det er ikke bevismessig grunnlag for å hevde at lokalbefolkningen har utøvd noen styringsrett over jakt og fangst, heller ikke i dette området. Tvert om er det all grunn til å anta at også jakt og fangst i disse områdene har vært fleksibel og styrt av ressurstilgangen heller enn geografiske grenser. 3.4.3 Ferskvannsfiske Bevisførselen for lokalbefolkningens ferskvannsfiske knytter seg i hovedsak til fiske i Ordovannet, som ligger utenfor tvisteområdet, til Bergebyvannet, som domstolen har kommet til ikke er omfattet av rettighetsområdet, og til Bergebyelva, som domstolen er kommet til ikke er omfattet av bruksretten, jf. dommen side 40-41. Det er på denne bakgrunn vanskelig å finne bevismessig grunnlag for domstolens konklusjon på side 68, jf. 69 flg., om at lokalbefolkningen i tvisteområdet har enerett til forvaltning og styring av alt annet ferskvannsfiske i tvisteområdet enn Bergebyelva. M 20SSS93.l

Side 8 av 12 At fisket i lang tid har vært en allemannsrett, kan ikke i seg selv gi grunnlag for å tilstå en særlig gruppe rett til styring og forvaltning av et geografisk område. 3.4.4 Sanking av dun og egg Domstolen tilkjenner også lokalbefolkningen innenfor tvisteområdet enerett til forvaltning av sanking av egg og dun i tvisteområdet. Her overser domstolen det faktum at den tradisjonelle sankingen av egg og dun i området foregikk på øyene og ved sjøen, og ikke i det området som her er tvisteområde. Det kan videre vises til Finnmarkskommisjonens rapport som, med henvisning til publikasjon fra Øystein Nilsen, fremholder at dunsanking i hovedsak foregikk andre steder enn i Nesseby kommune, jf. rapporten på side 166. Sankingen av egg har generelt ikke hatt noen nevneverdig betydning, jf. rapporten på side 167 med henvisning til publikasjon fra Einar Richter Hanssen, inntatt i NOU 1994: 21. Eneretten til forvaltning av egg- og dunsanking savner følgelig ethvert faktisk grunnlag. 3.4.5 Stikking av torv til brensel Domstolen legger side 38-39 til grunn at det var gjengs oppfatning at folk hadde hevd på sine områder for stikking av torv. Torvmesteren i Østfinnmarks innberetning for 1919 viser imidlertid at 138 personer i Nesseby hadde stukket torv etter utvisning fra torvmesteren, og at det i Nesseby var 3 torvtilsynsmenn, jf. bilag 10 til prosesskriv 7. juni 2017. Vi viser for øvrig til at bruk av torv til brensel ikke hadde noe omfang i Finnmark før siste halvdel av 1850-tallet, og at bruken ble lovregulert i 1898. 3.4.6 Plukking av multer Plukking av multer har vært fritt for alle i Finnmark. Selv om det har vært tradisjoner for hvem som har førsteretten til multemyrer nærmest bosatte områder, har dette etter FeFos syn ikke vært forvaltet slik at noen grupper har hatt enerett til å forvalte eller styre bruken. I områdene utenom nærområdene til bosetninger er det etter FeFos syn ikke grunnlag for å hevde at lokalbefolkningen innenfor tvisteområdet har hatt mer omfattende bruk eller større rettigheter enn andre grupper. Tvert om viser veiene inn i områdene og forklaringene om bruksmønstre at multene i hoveddelen av tvisteområdet har vært brukt av mange grupper, og ikke styrt eller forvaltet av noen grupper. 3.4.7 Bufebeite Domstolen er kommet til at lokalbefolkningen innenfor tvisteområdet har enerett til å styre og forvalte bufebeite i tvisteområdet. Innledningsvis viser FeFo til at domstolen tar feil når det uttales at bufebeite ikke har vært lovregulert, jf. vår omtale i punkt 3.3 over. Det vises for øvrig til Finnmarkskommisjonens vurdering av bufebeite punkt 8.2.5.9, om at det er i behold en selvstendig beiterett for jordbrukseiendommer i Nesseby, for så mange dyr som eiendommen kan vinterfø. Retten kan strekke seg over kommunegrensene, og er som kommisjonen uttaler en realrettighet for M 2055593.l

Side 9 av 12 jordbrukseiendommer, generelt. og ikke en særskilt rettighet for lokalbefolkningen innenfor tvisteområdet Domstolens konklusjon om at det er etablert en særskilt styringsrett til bufebeite innenfor tvisteområdet står også i kontrast til bevisførselen om utøvelsen av beiterettighetene i området. Det vises for det første til forklaringene fra Klubbvik beitelag, som i mange år har hatt dyr på beite i og utenfor tvisteområdet, med rettighetshavere bosatt både innenfor og utenfor tvisteområdet. Det vises videre til partshjelper Meskelv bygdelags anførsler om lokalbefolkningen i Meskelvs tradisjonelle bruksområder, som omfatter en betydelig del av den kystnære delen av tvisteområdet. Videre vises det til innvendingene fra partshjelper Reinbeitedistrikt 5 og 6, som mener det ikke finnes grunnlag for særlige bruksrettigheter til bufebeite eller forvaltningsrett for slik rett i vidde- og fjellområdene, dvs. utenom bygdenære områder. Tvert om mener de at reindriftsnæringen har utvist den dominerende bruken av beiteområder i tvisteområdet både tilbake i tid og i vår tid. Vi kan ikke se at utmarksdomstolen drøfter det bevismessige grunnlaget for en slik rett, og det er vanskelig å se noe grunnlag for konklusjonen om å tilkjenne lokalbefolkningen en rett til styring og forvaltning av slike rettigheter. 3.4.8 Uttak av trevirke Når det gjelder uttak av trevirke, kommer domstolen på side 69 til at lokalbefolkningen ikke har opparbeidet seg rett til styring og forvaltning av slike rettigheter. Begrunnelsen er, slik vi forstår det, at lokalbefolkningen siden 1900 har hatt den oppfatning at ressursutnyttelsen styres av staten. F ef o er enig i dette. 3.4.9 Altomfattende bruksutøvelse innenfor tvisteområdet? Utmarksdomstolen konkluderer på side 63 med at med unntak av den delen av tvisteområdet som også har vært aktivt brukt av Jakobselvbeboeme, har befolkningen innenfor tvisteområdet utøvd den dominerende bruken av utmarksressursene i hele tvisteområdet. Dette tilsier ifølge domstolen at de har en altomfattende og eksklusiv bruksrett, som gir rett til styring og forvaltning av denne retten, og til avkastningene av ressursene. Denne konklusjonen trekker domstolen til tross for at det ikke finnes bevis for slik dominerende bruk av store deler av området, herunder området nordvest fra Bergebydalen og mot grensen for tvisteområdet, sanking av egg og dun ikke er aktuelt i tvisteområdet, bevisførselen for bruk av ferskvannsfiske knytter seg til vann og elver som er unntatt rett til uttak av trevirke ikke tilkjennes bufebeite er en realrettighet tilhørende jordbrukseiendommene i Nesseby, og ikke avgrenset til særskilte geografiske områder torvutvisning har vært lovregulert og styrt av staten M 2055593.1

Side 10 av 12 jakt og fangst av småvilt og multeplukking har fulgt bruksmønstre og områder på tvers av tvisteområdets grenser, og er ikke utøvd med eksklusivitet Oppsummert kan det ikke ses bevismessig grunnlag for utmarksdomstolens konklusjon om at det er etablert en altomfattende og eksklusiv bruksrett til alle utmarksressurser i området for en særlig avgrenset gruppe. 4 UNJÅRGA GILISEARVI/NESSEBY BYGDELAGS ANFØRSLER OM SAKENS BEVIS Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelag mener at Høyesterett i all hovedsak kan bygge på Utmarksdomstolens bevisvurdering. Denne er konkret og basert på en omfattende og umiddelbar bevisførsel. Bevisbildet i saken - slik den ble prosedert for Utmarksdomstolen - var langt bredere enn den bevismessige tilnærming FeFo legger opp til ovenfor i nærværende felles prosesskrift. I brev fra Høyesterett av 18. oktober inviteres partene til å inngi bemerkninger foranlediget av bevisopptakene eller uttalelsene fra de to partsoppnevnte sakkyndige, Einar Niemi og Steinar Pedersen. Den omfattende argumentasjon omkring faktum som FeFo anlegger ovenfor, bør anses å ligge utenfor rammen for den skriftlige saksforberedelse til en muntlig ankeforhandling, når man ser hen til hvor klargjørende de skriftlige innlegg i ankesaken allerede er, i og med ankeerklæring, anketilsvar/erklæring om avledet anke, anketilsvar i avledet anke og det felles prosesskrift datert 2. oktober 2017. Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelag innskrenker seg derfor til å påpeke at Utmarksdomstolens bevisvurdering styrkes av det sakkyndige skriftlige vitneprov fra Steinar Pedersen, som legges frem for Høyesterett. Den sakkyndige utredning - og den bevisførsel som ble fremlagt for Utmarksdomstolen - viser at den samiske lokalbefolkningen i all tid har utnyttet alle tilgjengelige typer ressurser i utmarka, og at deres bruk langt på veg kan likestilles med utøvelse av en eiendomsrett. Konkurrerende bruk fra utenforstående har vært ansett som uberettighet og i strid med de lokale samiske sedvaner, og har vært møtt med misbilligelse. Når det gjelder reindriften, har den vært utøvet i det aktuelle området i samsvar med lokal tradisjon og sedvane; det er jo dessuten også reindriftsutøvere som har vært og er lokalt basert. Det er således ingen spesiell motsetning mellom den lokale bruk og reindriften. M 2055593.l

Side 11 av 12 Når det så gjelder staten - som FeFo utleder sin posisjon :fra - er det på det rene at staten ikke har utøvet privatrettslige eiendomsbeføyelser som "har brutt ned bygdefolkets opprinnelige styringsrett, lokale sedvaner og rettsoppfatninger, og at en ny rettsoppfatning er festnet over tid". Staten har utøvd disposisjoner som :fremstår som offentlig regulering og/eller befestet allerede eksisterende forhold, eksempelvis ved utmåling av utmarksslåtter, og slike disposisjoner er ikke i strid med bygdenes interesser. I en del tilfeller har den samiske befolkningen ikke tatt hensyn til statens reguleringer, når disse har vært i strid med den samiske oppfatningen. Summen av de sakkyndige uttalelsene og utredningene av betydning for det aktuelle området underbygger at tvisteområdet er et område som den samiske befolkningen tradisjonelt besitter, og hvor ressursene har blitt forvaltet av lokalbefolkningen i samsvar med lokale sedvaner og rettsoppfatninger Det sakkyndige materialet viser dessuten at de samiske rettighetene ikke er "specially safeguarded", jf. ILO 169 artikkel 15. Dette gjelder ikke minst utviklingen i forrige århundre, og situasjonen fortsetter under någjeldende finnmarkslov. Hva gjelder Einar Niemis utredning for Høyesterett er Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelag adskillig uenig i hans :fremstilling av faktum og herunder hans vurderinger av så vel den lokale utmarksbruken som statens rolle, men det henhører til ankeforhandlingen å gå nærmere inn på dette, på bakgrunn av det materialet som allerede ligger i saken nå. Det rettslige standpunkt mht. lovens forståelse styrkes av vitneforklaringene fra Sven-Roald Nystø og Laila Susanne Vars, som er nye for Høyesterett. De ovennevnte beviser kommer Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelag nærmere tilbake til under ankeforhandlingen. Overordnet sett mener Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelag for øvrig at Høyesterett bør være tilbakeholden med noen omfattende overprøving av faktum i saken. Hva gjelder sakens rettslige sider, vil Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelags føye til at FeFos anførsler ikke ivaretar kravet om at man ved anvendelsen av bestemmelsene i ILO 169 om landrettigheter skal "respect the special importance for the cultures and spiritual values of the peoples concerned of their relationship with the lands... which they occupy or otherwise use.. ", jf. ILO 169 artikkel 13. Høyesterett må imidlertid ta dette som sitt utgangspunkt ved tolkningen og anvendelsen av konvensjonens bestemmelser om urfolks rett til land Videre vil Unjårga Gilisearvi/Nesseby Bygdelag - i tillegg til det som :fremkommer av felles prosesskriv av 2. oktober 2017 - anføre Grunnloven 108 til støtte for sitt krav. Bestemmelsen beskytter det materielle kulturgrunnlag i samsvar med folkeretten. M 2055593.l

Side 12 av 12 Videre må Grunnloven 92 - til tross for at den ikke er en inkorporasjonsbestemmelse - i det minste medføre en meget sterk presumsjon for at norske myndigheter, herunder FeFo i denne sammenheng, søker å gjennomføre en rettighetskartleggingsprosess som respekterer og sikrer de internasjonale urfolksrettighetene som Norge er bundet av, noe som må få betydning for vekten av motstående hensyn. Norges folkerettslige forpliktelser på urfolksrettens område omfatter - i tillegg til det som er nevnt i felles prosesskriv av 2. oktober 2017 - FNs konvensjon om biologisk mangfold, særlig artikkel 8 bokstav jog artikkel 10 bokstav c, og FNs rasediskrimineringskonvensjon. Disse får også betydning for tolkingen av finnmarksloven og fastleggelsen av de rettigheter lokalbefolkningen har til bruk og forvaltning av utmarksressursene, *** Dette prosesskriv i seks (6) eksemplarer til Norges Høyesterett. I tillegg er det sendt direkte til motparts prosessfullmektig og rettslig medhjelper samt til partshjelpers prosessfullmektig. Oslo, 1. desember 2017 Advokatfirmaet Hjort DA Advokat (H) B jar Østgård Advokat (H) M 2055593.1