Flere ensomme? Om ensomhet i den senmoderne tid Kirsten Thorsen Er det grunn til å forvente en økende ensomhet i årene fremover? spør forfatteren. Mediene forteller om et kaldere samfunn, at vi bryr oss mindre om hverandre, men er det slik? Me leve i ei forunderlig tid/i et slags intimitetstyrrani./alle e tett, men inge e nær,/og dei ensomme blant oss blir fler og fler. 1 Er det slik det er i den senmoderne tid, at intimitetstyranniet rir oss: Alle ska vær så intim, men ingen er egentlig nær? Ensomhet er en smertefull og ubehagelig tilstand, og kan ses som individualiseringens grimme følgesvenn. En hypotese er at den enkeltes jakt på karriere og egen lykke gjør at bånd til andre velges bort. Individualiseringen skaper skrøpelige og usikre sosiale bånd som over tid vil resultere i økende ensomhet. Samtidig kamufleres de mer usikre og uforpliktende sosiale båndene med et intimitetstyranni, der kjente personers privatliv åpnes i medier som var de personlige venner. Nærheten mellom mennesker blir tilsynelatende og overfladisk. Hvor dekkende er dette bildet? OM ENSOMHET Ensomhet kan være et resultat av tap av sosial kontakt eller at nærheten i kontakten forsvinner. Også forventningene om kontaktens omfang og innhold kan ha endret seg, og man kan sitte igjen med et savn etter noe mer. Dårlig helse og svekket mobilitet kan også bidra til ensomhet, som på sin side kan være en medvirkende årsak til svekket helse og livskvalitet. Ensomhet defineres gjerne som et savn av ønsket kontakt og er noe annet enn å leve alene og få sosiale kontakter. 2 Ensomhetsfølelsen kan være kronisk eller kortvaring, ha sterk eller svak intensitet og være forbundet med mange emosjonelle reaksjoner. 3 For noen kan den være en helt gjennomgripende livsopplevelse, som for denne mannen som mistet kona for tre år siden: Det kan ikke beskrives. Det er fremdeles veldig tomt. Vi var jo sammen i nesten 50 år. Ensom, det Er det slik at jakten på egen lykke gjør at bånd til andre velges bort? er jeg støtt. Alt er umulig. Ikke noen å snakke med. Ikke noen å hjelpes av ingenting. Vi hjalp oss ad helt til siste slutt. Jeg tror jeg fikk sjokk da hun ble borte. 4 Han beskriver trekk som mange studier viser er forbundet med ensomhet: Tap av ektefelle, å bo alene, tilløp til isolering og årstidssvingninger. 5 Han forteller også hvordan Tap av ektefelle og svekket helse øker risikoen. det at de var to, gjorde at de kunne utfylle hverandre og klare seg uten hjelp. Er det grunn til å forvente en økende ensomhet i årene fremover? Mediene forteller om et kaldere samfunn, at vi er blitt mer selvopptatte og bryr oss mindre om andre. Vi vet at det blir flere eldre og særlig mange flere i de eldste aldersgruppene. Jo eldre en blir, desto større andel er enker og enkemenn, flere blir aleneboende og helsa svekkes. Tap av ektefelle og svekket helse øker risikoen for å oppleve ensomhet. På denne bakgrunn skulle vi vente at det har skjedd, og vil skje, en økning av antall med ensomhetsproblemer. Hvordan har så utviklingen vært om vi skal 2 Aldring og livsløp 3 / 2005
Kirsten Thorsen (kth@nova.no) er dr. philos, forsker ved NOVA og professor II ved Høyskolen i Buskerud. dømme etter forskningen på området? Først skal vi redegjøre for utviklingen over tid via data fra tidligere undersøkelser, først og fremst Levekårsundersøkelsen. Dernest ser vi på data fra NorLAG-studien 6, som for tiden gjennomføres ved NOVA. Vi avrunder med en vurdering av utviklingen fremover. TIDLIGERE STUDIER Er det blitt flere sosialt isolerte i Norge? 7 Levekårsundersøkelsene har fulgt utviklingen de siste 20-30 årene og finner lite som tyder på det. I 2002 var det 1,5 prosent av befolkningen i aldergruppen 16-79 år som bodde alene og ikke hadde minst ukentlig kontakt (ansikt til ansikt) med gode venner eller nær familie, omtrent samme omfang som i 1980 (1,4 prosent). Målt på en annen måte ut fra om personen er enslig og mangler en fortrolig venn har andelen isolerte snarere gått ned: I 2002 var 4 prosent i denne situasjonen mot 8 prosent i 1980. Det å ha en minst én fortrolig kontakt kan dempe tapsreaksjoner og fungere som en støtte og buffer i kriser. 8,9 Det er i de siste årene blitt flere som sier at de har en fortrolig kontakt. I 2002 var det 14 prosent av den voksne befolkningen som manglet en fortrolig venn mot hele 27 prosent i 1980. Det har i samme perioden også vært en nedgang i andelen som mangler gode venner. Kontakten med familie har vært relativt stabil, men eldre mennesker som bor alene ser ut til å ha fått noe bedre kontakt med sine barn, om vi skal tro Levekårsunder- Én fortrolig kontakt kan være en avgjørende støtte i kriser. søkelsen. Det er altså flere forhold som peker i retning av tettere sosial integrasjon snarere enn det motsatte, men det er også et spørsmål om kvaliteten i de sosiale relasjonene hva en får dekket av sosiale behov og hos hvem. Det er interessant å merke seg at det i følge Tidsnyttingsundersøkelsen blir brukt mindre tid på sosial samvær i år 2000 enn ti år tidligere. 10 Det er omtrent like vanlig som før å gå på besøk, men besøkene har kortere varighet, og det er blitt mindre nabokontakt; tida brukt på besøkskontakt med naboer er halvert de siste 20-årene. Dette kan har særlig stor betydning for eldre som av helsemessige grunner har mindre aksjonsradius og er mer avhengige av den kontakten de får i nærmiljøet. Hva er det så man bruker mer tid på? Den fritidsaktiviteten som økte mest var fjernsynstitting. Fra 1990 til 2000 ble det daglig brukt 24 minutter mer tid foran fjernsynet, mens tid til sosialt samvær gikk ned med 15 minutter. Endringene kan se ut som en form for effektivisering av sosial kontakt: kontakt med flere, men på kortere tid. Hvis vi sammenholder dette med at langt 3 / 2005 Aldring og livsløp 3
flere deltar i arbeidslivet i 2002 enn i 1980, ikke minst blant kvinner, kan det peke i retning av at flere får tilfredsstilt sine sosiale behov på jobben. Hjemme ønsker de kanskje Tiden brukt på besøkskontakt med naboer er halvert de siste 20 årene. avkopling snarere enn tilkopling, og fjernsynet fungerer som en uforpliktende avslapning. Internasjonal forskning tyder heller ikke på noen økt utbredelse av ensomhet, verken i Vest-Tyskland 11, i England 12 eller i Danmark 13. Levekårsundersøkelsen finner at i år 2002 var ca. 25 prosent av den voksne befolkningen plaget av ensomhet (litt eller mye) de siste 14 dagene (6 prosent var ganske mye eller mye plaget, resten var litt plaget). Enker, enkemenn og fraskilte er oftere ensomme enn gifte, samboende eller ugifte. Blant de førstnevnte har ca. halvparten vært plaget av ensomhet de siste 14 dagene. Levekårsundersøkelsen bekrefter også at kvinner sier seg oftere ensomme enn menn innenfor ekteskapet. Ekteskapet ser ut til å gi en bedre beskyttelse for menn enn for kvinner. 3 Fordi menn ofte har ektefellen som den eneste eller viktigste fortrolige, blir menn særlig sårbare for ensomhet og andre tapsreaksjoner når ektefellen går bort. RESULTATER FRA NORLAG Kjønn og sivilstand NorLAG 6 er en studie av livsløp og aldring fra midtlivet og oppover. Ca. 5,500 personer i alderen 40-79 år fra 30 kommuner eller bydeler ble intervjuet i 2002/2003, og nær 4,200 av dem ga ytterligere opplysninger via et spørreskjema. Det ble brukt ulike mål på opplevelsen av ensomhet. I denne artikkelen holder vi oss til det målet som har vært benyttet i Levekårsundersøkelsen og en rekke andre studier, nemlig spørsmålet: Hender det at du opplever ensomhet? Svaralternativer er: ofte, av og til, sjelden eller aldri. Vi finner at 5 prosent sier at de ofte opplever ensomhet, nær 27 prosent sier at det hender av og til, 36 prosent at det skjer sjelden og 32 prosent har aldri opplevd ensomhet. Det er altså 32 prosent av hele gruppen fra 40 til 79 år, eller nær en tredel, som sier at de ofte eller av Det som økte mest var tid brukt til fjernsynstitting. og til opplever ensomhet. Dette er en stor andel, og forteller oss at ensomhetsopplevelser er utbredt. Kvinner sier seg oftere ensomme enn menn, slik man også har funnet i Levekårsundersøkelsen: 28 prosent av mennene føler seg ensomme (ofte eller av og til) mot 35 pro- sent av kvinnene. Tilsvarende er det relativt flere menn som aldri opplever ensomhet (36 prosent mot 30 prosent av kvinnene). Gifte er minst ensomme, enker og enkemenn er oftest ensomme mer enn halvparten av disse sier at de er ofte eller av og til er ensomme (tabell 1). Kvinner er forøvrig mer ensomme enn menn både som gifte, fraskilte og etter tap av ektefelle. Ugifte menn (som aldri har vært gift) ser imidlertid ut til å være mer plaget av ensomhet enn ugifte kvinner. Ensomhet avtar med økende utdannelse; de høyest utdannede er minst ensomme, men ved nærmere kontroll viser seg at dette bare er tilfellet for kvinner. Vi vet fra andre studier at det er en sammenheng mellom helse og ensomhet: personer med dårlig helse er mer ensomme enn personer med god helse. Som nevnt kan årsaksforholdet her gå begge veier. Vi finner samme mønster i NorLAG; en meget klar sammenheng mellom helse (fysisk og psykisk) og ensomhet for både kvinner og menn (tabell 2). Sammenhengen er noe sterkere for psykisk helse og for menn. 4 Aldring og livsløp 3 / 2005
Tabell 1. Ensomhet (føler seg ensom ofte eller av og til) etter kjønn og sivilstand. Prosenter. Kilde: NorLAG. Gift Ugift Separert Skilt Enke/m Alle Menn 21.6 44.3 40.0 38.6 50.0 28.1 Kvinner 26.0 40.6 37.1 44.5 57.7 34.8 Tabell 2. Ensomhet etter helse og kjønn. Prosenter. Dårlig God Meget god Alle Fysisk helse Menn 35.9 26.4 23.0 27.9 Kvinner 44.4 33.1 25.5 35.0 Mental helse Menn 45.1 26.3 14.9 27.9 Kvinner 49.7 30.8 21.8 35.0 Tabell 3. Ensomhet etter alder og kjønn. Prosenter. 40-49 år 50-59 år 60-69 år 70-79 år Alle Menn 30.1 29.3 23.6 27.9 27.9 Kvinner 30.7 34.3 26.2 41.1 35.0 Alle 30.4 31.9 30.0 34.7 31.5 Alder og ensomhet Øker ensomheten med stigende alder slik vi gjerne tror? Undersøkeldannelse, helse og boform? I en multivariat analyse der alle variablene inngår slår (dårlig) psykisk helse sterkest ut for ensomhetsfølelsen, dernest å bo alene, fysisk Ekteskapet ser ut til å gi bedre beskyttelse for menn enn for kvinner. forskjellene mellom eldre og yngre ut. NorLAG-materialet viser ingen lineær sammenheng mellom alder og ensomhet (tabell 3). Det er ikke slik at jo eldre en blir, desto oftere er man ensom. Det er f.eks. ingen forskjell i utbredelse av ensomhet mellom 40-åringer, 50-åringer og 60-åringer, men eldre over 70 år er noe oftere ensomme, men dette gjelder bare for kvinner og har sammenheng med at mange av dem har blitt enslige. Hvordan er sammenhengen mellom alder og ensomhet når vi samtidig kontrollerer for ulikheter i uthelse og utdanning. Personer med god (psykisk og fysisk) helse og høy utdanning er minst ensomme, og ensomheten er mest utbredt i alderen 40 59 år når vi kontrollerer for forskjeller i helse, utdanning og boform. Forskjellen mellom kvinner og menn forsvinner i den multivariate analysen. Når kvinner oftere sier seg ensomme, er det dermed fordi de oftere er enslige og/eller fordi de har dårligere helse. Vi har kontakt med flere, men på kortere tid. ser har vist noe ulike resultater. Noen finner ingen sammenheng mellom ensomhet og alder inntil 80 år 14, andre at ensomheten stiger blant de eldste, altså etter 80-årsalderen 14, men når en kontrollerer for helse og sivilstand jevnes ofte 3 / 2005 Aldring og livsløp 5
Nær en tredel sier at de ofte eller av og til opplever ensomhet. Det er altså ikke slik at de eldste er mest ensomme når vi kontrollerer for den risiko for helsesvikt og å bli enslig som følger med alderen, men fordi mange eldre nettopp er i en slik risikosituasjon, har de også større risiko for å bli ensomme. Forklaringen ligger da i helsesvikt og tap av nær andre, ikke i alderen. UTFORDRINGEN La oss til slutt vende tilbake til utgangspunktet vil det blir flere ensomme i årene fremover? Hva betyr det i så fall for eldrepolitikken og omsorgstjenestene? Ja, ensomhet vil høyst sannsynlig bli mer utbredt, først og fremst fordi det blir flere eldre, og en særlig sterk økning av aleneboende og svært gamle som har størst risiko for ensomhet. Her ligger en stor utfordring, for ensomhet er en trussel mot livskvalitet og en meningsfylt tilværelse. Pleie- og omsorgstjenestene må ta inn over seg at praktisk hjelp ikke er nok; det må gis tid og rom for å ivareta de sosiale og emosjonelle behovene, som er tilbøyelige til å bli rasjonalisert bort når det er knapt om tid og hjelpere. Ill.: Marius T. Daatland NOTER 1 Bjørn Eidsvåg: Intimitetstyranniet, 2004. 2 Peplau, L. A. og Perlman, D. (ed.)(1982). Loneliness. A sourcebook of current theory, research and therapy. New York: John Wiley & Sons. 3 Thorsen, K. (1990). Alene og ensom, sammen og lykkelig? Oslo: Norsk gerontologisk institutt, NGI-rapport 2-1990. 4 Thorsen, K. (1988). Ensomhet som opplevelse og utfordring. En studie av ensomhet blant eldre. Oslo: Norsk gerontologisk institutt, NGIrapport 9-1988. 5 Tornstam, L. (1988): Ensamhetens ansikten. En studie av ensamhetsupplevelser hos svenskar 15-89 år. Sociologiska institutionen. Universitetet i Uppsala. Barstad, A. (2000). Hvem er de ensomme og isolerte? Tidsskrift for velferdsforskning,4, 67-84. Næss, S. (1991). Ensomhet, livssituasjon og alder. Aldring & Eldre, 4, 2-6. 6 Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) gjennomføres ved NOVA med finansiering fra Norges forskningsråd. For nærmere informasjon, se www.nova.no. 7 Her støtter vi oss i hovedsak til Barstad, A. (2004). Få isolerte, men mange er plaget av ensomhet. Samfunnsspeilet, 5-2004. 8 Lowenthal, M.F. og Haven, C. (1968). Interaction and adaptation. Intimacy as a critical variable. American Sociological Review, 20, 30. Forklaringen ligger i helsesvikt og tap av nære andre, ikke i alderen. 9 Weiss, R. S. (1973). Loneliness. The experience of emotional and social isolation. London: MIT press. 10 Vaage, O.F. (2002). Til alle døgnets tider: Tidsbruk 1971-2000. Oslo: Statistisk sentralbyrå, Statstiske analyser nr. 52. 11 Buhlman, T. (2000). Modernity and happiness. The case of Germany. Journal of Happiness Studies, 1, 275-400. 12 Victor et. al. (2002). Has loneliness amongst older people increased? An investigation into variations between cohorts. Ageing and Society, 22, 585-597. 13 Andersen, B.H. (red.)(2003). Udviklingen i befolkningens levekår over et kvart århundre, København: Socialforskningsinstituttet, 2003:14. 6 Aldring og livsløp 3 / 2005