Mitt juleønske er og være tilstede for alle nordmenn når de trenger oss. Margareth Glad Sjømannsprest i New York Nr. 4 2015 Sjømannskirkens ARBEID JUL I NEW YORK
2 Ensomheten kan være tung og vond å bære. Da er vi her og kan være den familien de savner.
Julen er den vakreste og den vanskeligste høytiden! Julen er den vakreste, men samtidig den vanskeligste høytiden vi har. Den kan vekke til live vakre minner fra vår barndom; om venner, familie, glede og samvær, og gi oss følelsen av å være del av en tradisjon og en kultur. Men julen kan også være en vanskelig tid. Noen av de som kommer hit til Sjømannskirken i New York har vonde og vanskelige minner knyttet til julen hjemme, og ønsker å feire jul på et nøytralt sted. Andre sliter med ensomhet eller brutte relasjoner og har ingen å tilbringe høytiden sammen med. Alle søker de tilhørighet og en større feiring i et norsk felleskap. Et sted hvor de kan knytte nye vennskap. Sjømannskirkens tanker om omsorg for alle får en spesiell betydning i julen. Når dørene til kirken slås opp og vi inviterer til tradisjonsrik norsk jul knyttes det vennskap over bordene. Mennesker du ikke har sett før, og kanskje ikke ser igjen, får alle ta del i et helt spesielt fellesskap. Slik skaper vi vakre og sterke minner til hverdagene som kommer. Derfor har vi alltid en ledig plass til de som trenger det mest. De som trenger en julaften og ikke bare en middag. Margareth Glad Sjømannsprest i New York I dette hefte kan du lese om hva din julegave bidrar til for mennesker som trenger tilhørighet og fellesskap i utlandet. 3
Fra ridende politi til frivillig sjåfør på kirkebussen vår i New York Hjemme i Norge jobbet Tor-Arnt Roko (59) som ridende politi i Oslo, men i New York er han frivillig sjåfør på kirkebussen! På søndager henter og bringer han Olga Jensen (80) og andre som har vondt for å komme seg ut, så de kan få besøke Sjømannskirken. Olga har vært trofast gjest på kjerka siden 1958, og er svært takknemlig for tryggheten det gir at Tor-Arnt kommer og henter dem til gudstjenester, julefeiringer og andre tilstelninger. Å komme til Sjømannskirken er som å komme hjem. Det er som en familie for meg, sier 80-åringen som vokste opp på Lindesnes. Tilhørighet og glede i Sjømannskirken - Det er veldig hyggelig og meningsfullt for meg å få jobbe som frivillig sjåfør, og jeg jobber så ofte jeg kan, særlig i helgene. Jeg ser også hvor viktig det er for de eldre, å få komme seg ut og treffe andre nordmenn. De snakker fremdeles mye om Norge, selv etter 60 år i New York. Julaften og 17. mai er spesielt viktige dager, og vi gjør det vi kan for å oppsøke og få dem med til feiring. I Sjømannskirken føler de tilhørighet og glede, og det gjør jeg også, sier en smilende Tor-Arnt og byr Olga en sterk arm. 4 Din julegave bidrar til at eldre og ensomme nordmenn i New York slipper og sitte alene i julen!
Fortsetter neste side Olga er glad for å bli hentet til gudstjenester og julefeiring i Sjømannskirken. 5
Våre helter Krigsseilerne Sjømannskirken var et samlingspunkt for krigsseilerne som sårt trengte et sted å kalle «hjem» Fortellingen om våre krigsseilere er en rystende beretning om et samfunn som ikke var godt nok forberedt på å ta vare på noen av sine største krigshelter. Krigen hadde en høy pris. Av de over 30 000 krigsseilerne i den norske handelsflåten mistet vi omlag 3000 nordmenn (Wikipedia) Krigsseilerne gjennomgikk store psykiske påkjenninger; konstant fare for døden, forsvarsløshet overfor fiendtlige fly- og ubåtangrep, og en manglende forbindelse med familie og venner hjemme i Norge. Den norske stat var ikke forberedt på de betydelige helseutfordringene krigsseilerne måtte leve med etter krigen. I tillegg måtte krigsseilerne kjempe seg gjennom byråkratiske hindre for å få stemmerett, bolig, jobb og rasjoneringskort. Og verst av alt: Tilsynelatende var det få eller ingen hjemme som visste noe om Handelsflåtens innsats og betydning for krigens utfall. 64
Mange krigsseilere valgte derfor å bosette seg i utlandet etter krigen fordi de mente at det ville bli enklere å starte opp igjen et hverdagsliv i ett annet land. Karl Axel Andersen (93) og Olav Aune (93) var to av de mange som valgte å flytte til New York. I dag er de noen av de siste gjenlevende krigsseilerne her, og begge har et sterkt forhold til Sjømannskirken. -For oss seilere som flyttet til et annet land, ble Sjømannskirken det faste samlingspunktet og bindeleddet til det som var vår arv og kultur. Minnes fryktelige netter i konvoien Karl Axel mønstret på i 1938, og gikk ikke i land før krigen var slutt. Skipet han seilte på gikk i frakt med olje og annet krigsmateriell, og trusselen om angrep fra fiendtlige bombefly, torpedobåter og ubåter var konstant. I 1943 ble skipet hans torpedert og gikk ned. Da var Karl Axel på landlov og slapp unna. Karl Axel og Olav minnes ensomheten og spenningen de følte da de fraktet farlig last, og forteller om fryktelige netter i konvoien der de måtte holde stø kurs med lasten til tross for norske kamerater som lå i vannet foran dem etter torpedotreff. Fortsetter neste side Karl Axel og Olav fraktet farlig last, og forteller om fryktelige netter i konvoien. Dette ble litt tynt. Trenger no mer tekst her.
Mange hadde traumer etter krigen, og Sjømannskirken ble et viktig knutepunkt for mennesker som sårt trengte et sted å kalle «hjemme», sier Olav. Fikk besøk av Kongen og Dronningen Da freden kom ble Karl Axel og Olav aktivt medlem av Krigsseilerforeningen, og for noen år siden fikk de besøk av Kongen og Dronningen. Besøket fra kongehuset ble en viktig bekreftelse på innsatsen de hadde gjort for Norge. Våre nære allierte, Storbritannia, fikk tidlig erfare hva denne innsatsen betød. Uten våre krigsseilere uten deres mot og offervilje ville neppe landet ha klart å stå mot de tyske offensivene så godt som de gjorde. 6 Kong Harald V er Sjømannskirken, - Norsk kirke i utlandet, høye beskytter Kjempet for landet de elsket Krigen er fortsatt en del av begges identitet, og de føler seg fortsatt som krigere for Norge. Norge var det landet de kjempet for og som de fortsatt føler tilhørighet til, til tross for skuffelsen over Norges håndtering av krigsseilerne i årene etter krigen. Derfor var det en stor glede for Karl Axel Andersen og Olav Aune å få denne anerkjennelsen fra selveste Kongen. - Uten Sjømannskirken ville vi ikke klart oss så godt som vi tross alt gjorde, sier Olav Aune stille. Din julegave bidrar til en trygg havn å komme til.
Julebrevskriving, Sjømannskirken i New York (1954) Julegudstjeneste New York (1948) 9
Når jeg feirer jul i Sjømannskirken føler jeg meg så mye nærmere mitt moderland. Jeg har også hatt et ønske om at barna mine skal blir kjent med de norske juletradisjonene. Jul på norsk vis er noe helt spesielt. Ingebrett Nilssen (78)
Gjest på Sjømannskirken i 53 år Tidligere sjømann Ingebrett Nilssen (78), forlot Lofoten for USA som 25-åring. Men i hjertet er han norsk, og barndommens jul gjenoppleves år etter år i Sjømannskirken. - Det var fantastisk den gangen jeg først kom til USA! Så mange båter, så mange sjømenn. Det var gjerne 600 i kantina samtidig. Tenk det! Ingebrett slår entusiastisk ut med hendene. Den gamle sjømannen, som snakker nordnorsk med tydelig amerikansk aksent, smiler med hele ansiktet når han minnes 1960-årene i Sjømannskirken i Brooklyn. Årene han selv var i 20-årene og reiste utenriksfart, gjerne to måneder i slengen. Årene hvor han fikk kaffekos, en god prat og hjertevarme i Sjømannskirken. Den unge sjømannen fant også hjertevarme utenfor Sjømannskirken, og snart ble han gift med en amerikansk jente. Han fikk tre barn, og barnebarn. USA ble hans nye hjemland. Men, i hjertet var han norsk, og Sjømannskirken fortsatte å spille en viktig i rolle i Ingebretts liv. - Sjømannskirken har alltid betydd veldig mye for meg, og uansett hvor jeg har bodd i USA, har jeg alltid oppsøkt den. Med så mange år i utlandet, blir de som jobber og oppholder seg der som en familie for meg. 11
10 Kokk og «husmor» Jan Sverre Kjøstvedt gleder seg til å stelle i stand for 150 mennesker til jul. Også kona Ina og barna Sverre og Sille gjør det de kan for at gjestene skal føle seg velkomne.
Jeg ønsker å legger til rette for at mennesker kan komme sammen - Jeg har alltid jobbet med mat og mennesker, så jobben som «husmor» og kokk på kjerka er midt i blinken, smiler Jan Sverre Kjøstvedt. Han er midt i planleggingen av juleforberedelsene, og det er mye som skal på plass før 150 forventningsfulle mennesker kan feire tradisjonsrik norsk jul. - Det går i ett både før og i selve julen. - Vi som jobber her spiser på skift og er ikke ferdige før midnatt på julaften, så det blir liten tid til å feire med min egen familie. Men selv om det er hektisk synes både Jan Sverre og kona Ina det er flott å få lage jul for andre. - Jobben kjennes viktig for meg, for å jobbe i en Sjømannskirke er så mye mer enn bare å lage mat. Mange besøkende trenger oss på det personlige plan, og gjennom måltidsfellesskap i julen og ellers - legger jeg til rette for at mennesker kan komme sammen. Det er verdifullt både for dem og for meg, avslutter Jan Sverre. uleønsker fra Sjømannskirken i NEW YORK 1. Å være til stede for nordmenn som trenger oss 2. Et varmt og godt julefellesskap til flere 3. At ingen trenger å være alene i julen Ditt bidrag, lite eller stort, vil bli høyt verdsatt. 11
Første jul uten mamma Anja-Christin Nielsen (35) er en av mange nordmenn som er fastboende i New York. Julen for tre år siden kom hele familien hennes fra Norge på besøk, og de hadde en flott julefeiring sammen i Sjømannskirken, hvor Anja-Christin jobber som frivillig. Dessverre ble dette den siste julen de alle fikk oppleve sammen. Ca. et halvt år etter døde moren brått. Anja-Christin, lokal medarbeider og musiker var på reise og ikk aldri sagt adjø. -Jeg ble helt knust da jeg fikk nyheten. Det som var verst var at jeg var så langt unna resten av familien da hun døde. Det er fortsatt sårt å snakke om mamma. Hadde det ikke vært for Sjømannskirken, og alle de fantastiske menneskene her, vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom det siste året, sier hun. Den første julen uten et kjært familiemedlem er alltid preget av sorg og savn. Anja-Christin og familien ønsket å møte minnene om moren der de sist hadde feiret jul med henne, og valgte å tilbringe høytiden på Sjømannskirken igjen. - Jeg jobber som musiker, og julaften spilte jeg - Mitt hjerte alltid vanker, på trompet. Det krevde mye av meg, men det skapte en ramme for minnene som vi vil huske i all tid. Det å minnes mamma her i kirken var både godt og vanskelig på samme tid, men jeg tror det var spesielt godt for pappa å møte sorgen her. Å være her, sammen med familen og alle på kirken som jeg ser på som min utvidede familie, var akkurat hva vi trengte. Langt hjemmefra, men likevel hjemme. Kanskje gjør vi det til en tradisjon, sier Anja-Christin. 14 Din julegave bidrar til at flere kan erfare et varm og godt julefelleskap
- Sjømannskirken har blitt mitt hjem her i NY. Det handler først og fremst om menneskene som er her. De gir så enormt mye støtte. Ikke bare de som jobber her, men alle som kommer på besøk. Denne støtten var ekstra god å ha da Anja-Christin og resten av familien feiret sin desidert tyngste jul. 15
Sjømannskirken er mitt andre hjem Ruth er en av våre faste gjester gjennom hele året. Hun er enke og 93 år gammel. Nå bor hun i 22.etasje i en av de høyeste bygningene i det gamle området i Brooklyn der utallige tusen nordmenn har hatt base siden 1950-tallet. For Ruth, og mange med henne, er Sjømannskirken deres andre hjem. Her får minnene om gamle tradisjoner god plass og det snakkes et blandingsspråk av amerikansk med sterke sørlandske innslag. Diakon Marit Areklett besøker Ruth jevnlig, og på søndagene blir hun ofte hentet til kirken av Tor-Arnt og «kirkebussen». En av dagene i året er helt spesielt viktig for Ruth å få med seg; julaften! Som enke uten barn, er fellesskapet rundt bordene i kirken denne dagen, helt avgjørende. 16
Hun savner lutefisken de hadde til jul i hennes eget hjem, men koser seg godt med ribbe og pinnekjøtt. På julaften passer diakon Marit på at Ruth får være sammen med en annen gjest hele kvelden. Det er 50 års aldersforskjell på de to, men de koser seg skikkelig sammen. Praten går livlig rundt bordet og sårheten over å være alene i høytiden, dempes betraktelig. Da vi snakket med Ruth om julaften på kirken, spør hun umiddelbart; «invterer dere meg nå? Har jeg plass allerede?» Forventningene er store og gleden over å være med farger ukene i forveien. Og selvfølgelig er det alltid plass til Ruth! - Vi må si nei til mange som spør om å få komme på julaften, sier Marit. Vi sørger alltid for plass til de som trenger det mest. De som trenger en julaften, ikke bare en middag. Din julegave bidrar til at ingen skal trenge og sitte alene i julen 15
PREMIE KRYSSORD VINN RØROS PLEDD Vinn dette fantastiske Røros pleddet laget av lamull. Vi trekker ut 2 vinnere. Størrelse: 120 x 80 Design: Anderssen & Voll. Veilende pris: 1499 kr. VINNERNE TREKKES 1. desember 2015 20
SEND LØSNINGSSETNING TIL: giverservice@sjomannskirken.no SVARKUPONG Løsningssetning premiekryssord nr 4: Navn: Adresse: Postnr./sted: Tlf.: SEND KUPONG TIL: Sjømannskirken Postboks 2007 Nordnes, 5817 Bergen
Bring Dialog 2015 På forhånd hjertelig takk for din julegave. Ditt bidrag vil bli høyt verdsatt. Du gi på giroen i giro. Margareth Glad Sjømannsprest i New York Sjømannskirken Norsk kirke i utlandet Postboks 2007 Nordnes, 5817 Bergen www.sjomannskirken.no Kontakt oss gjerne på: giverservice@sjomannskirken.no eller giverservice tlf 55 55 22 52