SKOGPIKEN SKJERV ROMAN AV Kim Leine ILLUSTRERT AV PETER BAY ALEXANDERSEN
SKOGPIKEN SKJERV ROMAN AV Kim Leine ILLUSTRERT AV PETER BAY ALEXANDERSEN
Takk til Arthur Søhoel Katja Juni Axel Høier Inge Kyst Marie Leine som leste, fikk lest og kommentert.
1. SLIK BEGYNNER ROMANEN Hovedpersonen vår er et barn. Barnet heter Skjerv. Men
er han en pike? Eller er hun en gutt? Hun er en pike. La oss bare si at hun er en pike. Helt sikker kan man jo aldri være på sånne ting. Jeg har da tatt feil en gang eller to. Men man er jo nødt til å velge når man skal ha en hovedperson. Jeg er fortelleren. Jeg har ikke noe navn, og jeg er hverken gutt eller pike. Bare kall meg Gud. Kort og godt. Ingen grunn til å overdrive. Bare Gud. Gud forteller historien. Gud forteller alt her i verden. Men akkurat nå forteller han om Skjerv. Og det må du hjelpe til med. For man kan ikke fortelle en historie helt alene. Det er noen som må lytte, eller lese. Det er noen som må lage de bildene inni hodet sitt som fortelleren lager med ordene sine. Derfor er det like mye du som forteller denne historien som jeg. Og nå, når vi har fått det på plass, kan vi begynne. Skjerv! Skjerv, hvor er du? Ropet gjaller gjennom skogen. Gud kaller Skjerv! Der har vi henne. En pike i en familie i et hus i en skog en gang for lenge siden. Skjerv har en far som heter Freik. Skjerv har en mor som heter Godiva. Skjerv har en bror som heter Nor. De bor i et hus i skogen. Navnene deres er risset inn i stammen på et eiketre. Øverst navnet til Freik, under det Godiva, så kommer Skjerv og til sist Nor, som den minste. En gang i året finner far Freik et nytt tre, og så stiller de seg med ryggen mot treet mens Freik hogger med øksa, rett over hodet på dem, så treet skjelver og grankongler eller
eikenøtter regner ned, og under det skriver Godiva navnene deres med kniven, for Godiva hun kan nemlig risse navn i tre, og hun kan tegne ord på papir, det har hun lært av en prestemann. Når Freik stiller seg med ryggen mot treet, er det Godiva som svinger øksa. Pass på med den øksa, sier Freik og blunker med øynene. Ikke slå for lavt, da. Ikke hogg hodet av meg, da. Neida, sier Godiva. Jeg klipper bare litt av sveisen din, mann. Og så svinger Godiva øksa, og Freik biter tennene sammen og drar munnvikene tilbake i et skeivt glis, og øksa borer seg inn i treet med et ullent smell, og det drysser med støv og bøss og litt flere kongler og nøtter fra treet, og så risser Godiva Freik inn i barken under merket med kniven sin, og etterpå de andre navnene under hvert sitt merke. Nå er det syv trær i skogen med navnene deres, fire grantrær, to eiketrær og en alm. Og for hvert år som går, blir det ett til, og for hvert år står navnet til Skjerv høyere oppe og kommer nærmere og nærmere navnene til foreldrene. Og slik holder det på, år etter år, til en gang om mange år når skogen kommer til å være helt full av navn som er hogd inn i stammene. Det tror i hvert fall Skjerv. Hun kaller skogen for Navneskogen. Men under det første treet finner du veien tilbake, sier Godiva. Tilbake til hva da? spør Skjerv. Til der du kommer fra, sier Godiva. Hvor er det? sier Skjerv. Det får du først å vite når tiden er inne, sier Godiva. Når du er i nød, må du finne det første treet. Og der
finner du veien tilbake. I huset fins det også ei ku, en gris, noen høns og et esel. De bor i det samme huset som Skjerv og familien hennes, men i den andre enden av huset, som er skilt fra resten av huset med en halv tømmervegg. Om kvelden kan Skjerv høre kua Frida fnyse mens hun gomler høy og puster og fiser og romsterer med de tunge klovene og de lange hornene i båsen. Hun hører grisen Purk som grynter, eselet Noa som stamper i jordgolvet og knegger, og hønsene, som bare heter høns fordi de er for dumme til å få navn, som småskravler med stemmer som kommer boblende dypt nede fra halsen, slik som høns gjør. Skjerv kan også lukte dyrene. De har en søtlig lukt som minner om nattpotter og gammel sengehalm. Det er disse luktene som er hjemmet til Skjerv i skogen. Det er disse lydene som er hjemmet til Skjerv i skogen. Og det er disse navnene som er hjemmet hennes. Det er altså fire mennesker og noen dyr som er Skjerv og familien hennes. Det er livet hennes. Huset ligger i ei glenne i skogen. Bak huset står et hasseltre, og om høsten, når hasselnøttene har blitt modne, faller de ned på taket med små klikkelyder, og da vet Skjerv at det har blitt høst. Skjerv liker hasselnøtter veldig godt. Skjerv klatrer opp på taket og bøyer seg ned og haler Nor opp til seg, og så sitter de oppe på mønet og eter hasselnøtter. Skjerv knekker nøttene og åpner dem og putter dem i munnen til Nor som tygger dem og smiler et vått siklesmil. Meh, sier Nor. Nor kan si fem ord. Han kan si «Moh», «Pah», «Gerv» og «Noh». Og så kan han si «meh». Meh, sier Nor.
Skjerv knekker en nøtt og gir ham den. Så knekker hun en til og putter den i sin egen munn. Nøtten smaker av nøtt, men samtidig smaker den av nøttene hun spiste i fjor. Skjerv er gammel nok til å huske hva som skjedde på denne tiden for et år siden, og for to år siden, og til å huske hva som smakte hvordan og på hvilken tid av året det gjorde det. Det er det som er tiden, tenker Skjerv. Huset heter Hasselholt, tror jeg. Noe skal det jo hete, og det kunne i hvert fall hete noe sånt, for selv om det bare fins ett hasseltre, så er det et veldig viktig hasseltre, for det har alltid vært der, hele Skjervs liv. Og hele året, når det ikke er høst, går Skjerv og lengter etter at det skal bli høst og at hasselnøttene skal begynne å falle med harde klikkende drypp på taket, så hun kan klatre opp sammen med Nor og samle dem og ete dem. Meh, sier Nor. Hasselnøtt, sier Skjerv. Si hasselnøtt, ellers får du ikke noe. Meh, sier Nor. Hasselnøtt. Gerv. Skjerv smiler. Nor rekker fram hånda. Skjerv holder nøtten opp over hodet. Gerv, sier Nor. Meh, Gerv. Nor klukker av latter. Nøtt, sier Skjerv. Bare si nøtt. Hun holder nøtten høyere opp så Nor ikke skal få tak i den. Moh! sier Nor og holder plutselig på å gråte. Skjerv gir ham hasselnøtten. Nor smiler og tygger og sikler. Dumme Nor, sier Skjerv. Gerv, sier Nor.