-------- '... Røtter. Nr. 1/1990 5. ÅRGANG

( '... -------- Røtter Nr. 1/1990 5. ÅRGANG

-{- (e (;- NORGES KRIGSBARNFORBUND Leder: Tove Strokkenes Ansv. redaktør: Adresse: NKBF, pb. 29 Else B. Rustad 9350 SJØVEGAN Mogt. 5 0464 Oslo 4 Bankkonto: NKBF v/karin Sæterli 9050 Storsteinnes Red.medlem: Nr.: 6420.1339519 Svein Skahjem Solheimsvn. 20 1600 Fredrikstad så er vi igang med et nytt år igjen - for oss i redaksjonen går tiden spesielt fort. Vi hadde selvfølgelig ønsket at vi kunne kommet ut med flere nummer av bladet vårt i året som gikk, men vi trøster oss med at det vi mangler i kvantitet, tar vi igjen på kvaliteten! Vi håper å komne tilbake i det nye året med MANGE innlegg, leserinnlegg, aktuelle artikler, historier fra medlerrmene osv. Det beste ville være om vi kunne få til et blad UTEN Å MÅ'ITE sakse fra andre kilder, men det vil vise seg om det lar seg gjøre. Vi har valgt et enkelt bilde til forsiden vår denne gang, det er hentet fra Abteilung Lebensborns arkiv, lp.nr. 104, Riksarkivet, og var endel av den artikkelen dere finner i bladet på sidene 12 og 13. Bildet kan også illustrere artikkelen som vi innleder dette nummer med - det er en side av samme sak. Den artikkelen som står på sidene 2 og 3 er. "anonym" dvs. at hverken innsender eller forteller ønsker sitt navn offentliggjort. Dette er et ønske vi i redaksjonen selvfølgelig respekterer. Vær klar over det, dere som har noe på hjertet, men som dere ikke vil stå frem med under fullt navn. Vi håper dere vil finne noe av interesse også i dette nummer av bladet, og ser frem til en flom av innlegg fra dere alle! Red. STOFF SCM ØNSKES TAlT INN I BLADET, BES SENDT REDAKSJONEN DIREKTE!

( - 2,- SMÅGLIMT FRA LEBENSBORN I NORGE Organisasjonen "Lebensborn" etablerte seg i Norge som første land utenfor Tyskland, for å ta i mot "ariske" barn av tyske fedre og mødre fra okkupert land. Tyske myndigheter oppiattet ganske tidlig, i slutten på 1940, den vanskelige situasjonen for de norske gravide som ventet barn med tyske soldater, og tok ansvar ved å opprette både føde- og barnehjem for å avhjelpe situasjonen. Barnefarens innsats som tysk soldat måtte ikke begrenses på grunn av bekymringer for barnets skjebne. Han ble oppfordret til ansvarsfølelse og vedkjenne seg farsskapet i en lokal oppnevnt rettsinstans. Dette førte til at organisasjonen "Lebensborn" tilbød de gravide plass på fødehjem i god tid, f. eks. 12 uker før fødsel og 6 uker etter. Dermed ville kvinner i denne ømtålelige tiden bli beskyttet mot trakassering de ellers ofte ble utsatt for. Historien er ikke helt klar om virkningene av forordningen med den rasemessige sorteringen av gode "ariske" mødre, men mange måtte bevise sitt opphav to generasjoner tilbake. I tillegg ble viktige rasetypiske mål, f. eks. ansiktstrekk, etc., journalført. De gravide fikk tilbud om å arbeide på henholdsvis føde- og / eller barnehjem, både før og etter nedkomst. I den tiden fikk de unge norske kvinnene, som da ikke kan sammenlignes med dagens likestillingsbevisstgjorte, muligheter til opplæring og praksis i mange gjøremål. Disse hjemmene var ganske isolerte og selvstendige i sitt geografiske lokalmiljø. Dermed var også de forskjellige arbeidsoppgavene ganske varierte, med kjøkkentjeneste, vask og stell av tøy og hus, pleie av barn, sosial kontakt i et internasjonalt miljø, der mange nasjoner var samlet, innenfor helt spesielle rammer. Administrasjon og!agutlært helsepersonell kom i det vesentlige Ira Tyskland. Rent unntaksvis kom noen få andre som også behersket tysk. Bare underordnede hjelpepersonell var norske. Klekken Turisthotell ble omgjort til fødehjem og var et av mange. Der ble barna ofte igjen, mens mange av mødrene dro hjem eller til andre steder for å arbeide. Så fremt moren eller hennes slektninger ikke kunne ha barnet, ordnet Lebensborn med overføring fra føde- til barnehjem der barna bodde inntil de ble sendt videre, f. eks. til Tyskland for adopsjon, eller adoptert av norske foreldre. De mødrene som valgte å beholde sine krigsbarn, Iikk tilbud om bidragsstønad på bestemte premisser. På Klekken var et rom med tilnavnet "De Allierte". Der ble barn med hjerneskader plassert. Men der-stopper også vårt kjennskap til historien om dem. I fritida var strikking en hyppig aktivitet på både føde- og barnehjem. Det var stor produksjon av "Finlandshetter". De ble sendt til soldatene ved frontene der kulda også var en fiende. (forts. neste side)

. r -3- På Godthåb barnehjem i Bærum kunne det være i alt ca. 100 barn, av varierende alder på opptil 4 år. Nattvakten startet morgenstellet for de minste med flaskemating ca. kl. 5.30. En blanding av melk og gulrotsaft var en mye brukt drikke. Det gikk rasjonelt for seg. Barna ble snudd på siden og fikk ei tåteflaske plassert på ei pute i kurva. Dermed kunne ei søster som var alene på nattskiftet, vandre rundt om morgenen og følge med at alt gikk greit. I tidsrommet mellom kl. 7 og 8 om morgenen var det vaktskifte. Dagskiftet med mange ansatte kunne så fortsette samt avslutte matstellet. Etterpå var det vask og bleieskift for de minste. Bleiene var av cellestoff. Buksene var av tykk plast med knapping i sidene. Også barnehjemmene fikk merke knapphet på mat, men porsjonering av tran var en daglig høyt prioritert og populær sermani. Barna var svært glad i denne "skvetten", så fettbehovet var ganske tydelig. Kanskje er det noe til ettertanke, selv om dagens barn kanskje får tilbudet i form aven pille? Middagene var magre og besto av mye grønnsaker. Mange steder var mulighetene for egenproduksjon av grønnsaker bra og det ble utnyttet. Tysk var selvsagt det offisielle språket. I det flernasjonale miljøet på disse hjemmene brukte hver ansatt sin dialekt i kontakten med barna. Dette hadde en spesiell innvirkning på barna som dermed fikk dårlig og sein språkutvikling. Noen mødre reiste fra barna fortest mulig etter fødselen for at foreldrene ikke visste eller skulle få mistanke om hva som hadde hendt. Det er også fortalt historier om ulykkelige mødre som gjore alt for å få tyskerne til å brenne eller tilintetgjøre alt om deres forbindelse med Lebensborn. Men det var også mange tilfeller der de norske besteforeldrene tok seg av barna. Det er eksempler på at moren barnehjem og besøke det der. giftemål og gjenforening med kunne få ha barne~ sitt boende på Noen levde med forhåpninger om barnefaren etter krigens slutt. Ei mor fjerngiftet fronten i Sovjet. gutt til Tyskland. seg på Godthåb med sin brudgom i tjeneste ved Hun tok også sjansen på å reise med sin lille Tro hvordan hennes skjebne ble? Ei annen jente reiste hos svigerforeldrene. sørget seg til døde. med sin lille gutt til Tyskland for å bo Hennes mann omkom ved Østfronten og hun Nederst på side 62 i boka "Skammens barn" er et bilde av oversøster Berta Betel mellom to offiserer som var på besøk på Klekken. Hun var ei meget bestemt og faglig dyktig dame som også åpnet og organiserte Hurdal barnehjem. Med bitterhet husket hun i ung alder den 1. verdenskrig og den for tyskerne urettferdige og ydmykende Versaillestraktaten. Det var bakgrunnen for hennes tro på og medlemsskap i SS ( Schutzstaffeln ). På samme bilde vises også kontorsøster Berbel,nr. 2 fra venstre. Nederst på side 63 i samme bok er også oversøster Betel med hvit hette avbildet.,,~-..~. ~».~~.,.. ~>, ~.".~-.~:.,.. ~ ~ ~,~ """. ~ ' "...,'...,.

r r -lt- Disse små notisene er hentet fra ukebladet "Hjemmet" nr. 38 for 1989 (19. september), og hvis noen vet noe om de personer som etterlyses her, ber vi dem ta kontakt med HJEMMET og IKKE med oss her i "Røtter": ' -- Fra tid til annen finner vi slike smånotiser i forskjellige ukeblad - men det er jo helt tilfeldig hva redaksjonen oppdager av slike ting. Ukebladene er generelt lite lystne på å "dele" sin informasjon med andre (før trykking) så hvis det er noen av dere som kommer over slikt, ville vi sette pris på å få tilsendt utklipp eller gode kopier. En bønn om bilder i sort/hvitt Send oss helst bilder i sort/hvitt. Tenk på dette når du skal ta bilder som skal sendes inn til oss. De blir bedre å gjengi i bladet og blir ikke så mørke som fargebilder og lysbilder.

- ~ ) LITT OM - ---------- HENVENDELSER FRA TYSKLAND I ANLEDNING TV-PROGRAMMET Etterdønninger etter de berømmelige TV-programmene i Tyskland når stadig våre breddegrader, og vi kan formidle følgende kontakter: I Essen i Vest-Tyskland bor Wilhelm Henn, som interesserer seg for krigsbarnas skjebne, som han skriver. Særlig var han interessert i å komme i kontakt med Harriet og Tove som deltok i programmet. Han skriver også at han har et visst kjennskap til norsk, så det ville vel lette kommunikasjonen noe, hvis noen hadde lyst til å kontakte ham. Hans navn og adresse er følgende: Wilhelm Henn Schimmelsfeld 28 D-4300 Essen l, Vest-Tyskland En annen, som også ønsker kontakt, er Heidemarie Aulbach i Maintal. Hun skriver om seg selv at hun er 41 år gammel, gift og har en datter på 15 år. Maintal ligger ikke langt fra Frankfurt. Hun ønsker først og fremst å korrespondere med en eller flere av krigsbarna, uten å nevne noen spesielt. Hun skriver på tysk eller engelsk - kjenner foreløpig ikke så veldig meget til Norge og norske forhold, men er tydeligvis innstilt på å lære oss å kjenne. Hennes navn og adresse er følgende: Heidemarie Aulbach Philipp-Weber-Strasse 48 D-6457 Maintal 3, Vest-Tyskland Den tredje denne gang, er Heinz-Jurgen Kluge. Han er 59 år gammel, gift og kontorsjef i en varehuskjede. Han fort~ller at hans far var stasjonert i Norge under krigen, bl.a. l Bergen, Stavanger, Kirkenes og Oslo, og han uttrykker et sterkt ønske om å kunne være til hjelp og støtte for noen. Han kan skrive på tysk eller engelsk. Hans navn og adresse er: Heinz-Jurgen Kluge Konigsberger-Strasse 16 D-6790 Landstuhl, Vest-Tyskland

~ -b- Den siste vi tar med denne gang, er Hans Heintel. Han skriver ikke så meget om seg selv, men er tydeligvis meget glad for å kunne hjelpe ved ettersøkning og lignende. Han var selv i Norge fra 1944 til 1946, er gift med en norsk dame, og skriver og snakker norsk. De som ønsker å kontakte ham, kan henvende seg til: Hans Heintel ~ ~~~~munsterstrasse 36 ~~o Fritzlar, Vest-Tyskland ----- 60 do CP ----- NORDWEST SUCHDIENST MEDDELER: Fra Det Tyske Røde Kors har en mottatt flere henvendelser i forbindelse med tyske fedre som søker sin datter eller sønn. Siden den Norske lov sier at biologiske foreldre ikke kan søke etter sin barn i de tilfeller disse er adoptert bort er dette et vanskelig materiale. Skulle det være noen 501 er i tvil om sitt opphav, ligger det en mulighet at din far er blant de søkende. l tillegg venter NKBF flere henvendelser i forbindelse med filmen som ble vist i tysk T.V. Ui f~r h~pe at disse blir besvart noe hurtigere enn ett brev vi mottok fra NKBF forleden. Ankommet NKBF Mars 1988 og ikke besvart før Nordwest Suchdienst fikk det l Trondheim 11.11.1989. Brevet innhold: BankdireKtør i Dusseidorf søker etter ett ekteparfsa~boere SOl kan ta se~-av husholdningen selvstendig. Hun ma kunne koke og ta seg av husholdningen. Han vil f~ hjelp til stilling innen sitt yrke ved siden av litt hage arbeide. Leilighet til disposisjon. Skulle noen være interessert ta kontakt ~ed NordNest Suchdienst. Vi benytter anledningen til a be o; at henvendelsene blir ~erket etter Bankdirektøren ønske. a Sikker fremtid" Ny ffiirakler skjer stadig: 40 ~r med venting. Flere brev til Ty5kland~ mange i retur. Kontakt med Nordwest Suchaienst en dag klokken 14.00 Klokken 14.05 sa~re dag. Ventingen over, kontakt etter 40 ~r ett faktum. En av de få, ffien som riu ser: il For Gud og Pr~ys5ere er alt mui ig',

-7- MER ETTERFORSKNINGSNYTT: Nordwest 5uchoienst som prlffilrtarbeider for Norges Krigsbarnforbund har mange henvenoelser fra Tyskland hvor fedre søker etter sin sønn eller datter bl.a. Mellom disse er ogs~ ett eksempel p~ hvor effektivt Norsk Lov kan motarbeide v~r menneskeiige rett, til ~ vite v~rt opphav. ETTERLYSNIN6. Du er f.dt p~ Rikshospitalet kvinne klinikk midten av juli 1944, er av hankjønn, æeget mørk I håret, kanskje grå idag. Din mor er fra Hammerfest aåtte gi deg tra seg da du var bare noen dager gammel. Du ble adoptert til en familie i eller utenfor Oslo, muligens Asker. Din far er fra Sul:bach i W.Tyskland. Begge lever,men siden du ble adootert bort har ikke forelderen ifølge Norsk Lov rett til ~ lete etter deg. Du har heller ikke f~tt rette fars navn innført i dine papirer, men din mors navn er der. Takket være Frelsesarmeen g~r du kanskje runat a leter elter dine,men ikke f~r vite noe. For mange år SIden vilie du gjerne bes~ke din mor i Hammerfest ble det fortalt. Disse som visste dette er ikke i Norge mer,men har utvandret til Canada, og vi vet ikke adressen. Jeg kan sikkert fortelle deg uten ~ komme i konflikt med personvern og taushetsplikt at din biologiske mor heter Britt og tiin far Werner. Frelsesarmeen vet hvem du er og hvem som adopterte deg! len siden loven er slik den er i Norge, hver ken kan eller vil denne etat hjelpe hver ken oss eller Norges R~de Kors led a finne deg. Vi vet heller ikke hva du idag heter. Du har halvsøsken i Hamserfest,men disse vet ikke Ol deg. Det er heller ikke der st0rste kontakt ønske er frellet, men fra Tyskland. Skulle du lese dette. og ha interesse i å vite Ol din biologiske familie er det bare ~ ta kontakt med undertegnede. Din tante i Hammerfest og hennes barn ønsker ogsa ~ treffe Deg. Det er din far SOID lever Tysklanri.so~ forgjeves har søkt etter deg i mange ar nå., ~&. Er det noen anare som leser dette, som ~ener a kjenne noen som kan passe til ovennevnte v~re vennlig a ta kontakt med Nordwest Suchdienst H.N.Thierlann Sørheil 6444 FARSTAD Telefon: 072/64566 N.B. Din far venter og tiden gir.

f------~ '"'- l' -8- ---- ETTERFORSKIllN6 jtti.it tttitt '\ Siden NKBF ble startet har dette ordet gatt over de fleste sine lepper. i~." ~Min ( mening ( + ti+t til) Gjentatte ganger har dette ordet med tilhørende arbeide vært et være eller ikke for NKBF. Flere ganger i løpet av året kommer nye flinke etterforskere blant våre rekker. Personvern og taushetsplikt blir brutt. Like mange ganger brytes hardt opparbeidet kontakter ned. For hvert skifte blir dette arbeidet vanskeligere a utføre. for ikke å si umulig gjort. Vi kan ikke regne med innslag i ZDF for alle. De sies at nye Koster feier bedre, og det må Vlre ut fra denne tankegang at NKBF til stadighet skifter adresse og saksbehandlere når det gjelder dette arbeidet. Siden høsten 1987 har jeg drevet med dette arbeidet og utenfor NKBF med en høy andel av løste oppdrag. Egentlig begynte jeg i 1957 med min egen sak, men det var selvfølgelig for tidlig. Berlin muren var lav i forhold til den jeq møtte. No;n oppdrag er dessverre aven slik karakter at det skal godt gjøres å få løst disse i det hele tatt, siden vedkommende ikke ~arefinnes i noen tilgjengelige arkiver hverken i Norge eller utlandet. Det er heller ikke a stikke under en stol at flere av mødrene bevist oppgav falskt navn på barnefaren, i hap om a kunne nyte godt av Ant. Lebensborn sine ~idler. ljeg har flere ekseæpler pa dette dessverre. (, For at dette viktiqe arbeidet ikke skal bli ytterlig forverret er ~ det na på tide at ~ette arbeidet blir ledet og drevet fra ett ( sted. N~BF har fattet vedtak Gi at dette arbeidet skal være selv finanserende~ så hvorfor ikke ogsa selvstendig. NKBF har over 100 telefon kataloger som rna etter hvert blitt verdens dyreste. Hvor ~ange ganger disse har blitt hentet, eller sendt rundt landet er det vel snart ingen som har tall på, men hadde o~kostningene til disse vært bruk pa fornyelse isteden for transport, hadde vi idag kunne hatt de aller siste og pa diskett. Enda engang siden forbundet ble startet er etterforskningen biitt fl yttet. Hvor er den na spør du sikkert? Offisielt er den fra; til Landsmøte i februar 1990 hos underteqnede. Hvor den havner neste gang får tiden vise. For at ~ette arbeidet i~ke skal bli helt umulig gjort for oss som ikke har funnet våre "røtter", eller har kontakt ~ed ZDF Yil undertegnede også i framtiden Vlre a finne under dette navnet: HORDWEST SUCHDIENST H.W.THIER~ANN SØRHEI~ 6444 FARSTAD TelefDn 072.64566 Grunnet nedleggelse av postkontoret 6433 HUSTAD blir den nye postadressen følgende: NORDWEST SUCHDIENST Sørheim 6444 FARSTAD TELEFON: 072.64566 I

r -9- EN GLEDELIG MELDING TIL ALLE!! Vi har fått inn følgende GLADE epistel, som vi bringer videre med største fryd. Dessverre kommer det for sent til at de gode ønsker vedrørende julen er aktuelle, men vi takker og tar det til inntekt for eventuelt neste jul: Hei, alle kjente og alle ukjente, selvfølgelig! Jeg har en fantastisk glamelding til dere, og jeg er sikker på at de som kjenner meg vil synes det er like fantastisk som jeg selv. JEG ER BLITT FORFATTER, sånn som Ibsen og Bjørnson omtrent. Forrige høst satte jeg meg ned sammen med en skrivemaskin jeg fikk lane av S. Skahjem, og formelig vrengte innsiden ut i håp om å bli kvitt litt "edder og galle" jeg bar på. Jeg hadde aldri vært i nærkontakt med en skrivemaskin før, så jeg fikk omtrent "yrkesnevrose" i den høyre pekefingeren etterhvert som haugen med skrevne sider vokste. Men etter hvert følte jeg meg som den perfekte sekretær, og kunne til slutt avlaste høyre pekefinger med den venstre. Og da jeg syntes jeg hadde fått nok elendighet ned på papiret ble det sendt til Gyldendal forlag, og de syntes at så mye elendighet var helt ypperlig, så de gir ut boka til påske 1990, og til høsten er det håp om at den kommer ut i Tyskland. Videre er jeg blitt intervjuet av et tysk TV-team og etter at det ble vist i Tyskland har jeg fått en masse brev og invitasjoner dit. Det var stort sett eldre mennesker som skrev, og de var virkelig rystet over den behandling mange av oss tyskerunger har fått opp gjennom årene. Var ikke det en glamelding, kanskje! Jeg må nevne at Ellen Busch, som ble omtalt i siste nummer av "Røtter" har kontaktet meg og vil veldig gjerne oversette boken min til tysk. Om bladet kommer ut før jul, ønsker jeg dere alle en hyggelig og forspist jul og et fremgangsrikt nytt år! Og selvfølgelig må jeg ta med en innstendig oppfordring til dere alle om å kjøpe boka jetar kalt "Tyskerungen"! Hilsener og klem til dere alle fra Harriet GRATULERER, HARRIET! Nå vet alle hva de skal gi i julegave neste år... Red.

~JO- SE HER!!! ~ --_. -~- ',... ~"-~~~~~~ '-e.~' "~~~~~~ Vi har ennå en skjebne å berette om denne gangen - det er til og med en med lykkelig utgang! Historien følger her - Året var 1942, om høsten. En liten baby på 9 måneder var blitt stelt og pakket inn, og nå ventet de på at politikvinnen og damen fra barnehjemmet skulle komme for å ta med seg "pylten". Da det ringte på døra, begynte ei jente på 15 år å gråte. Hun visste hvem det var. "Far, far, ikke la dem ta henne med - hun er så fin" Faren hadde heller ikke lyst til å levere fra seg barnet, men han kunne jo ikke stelle noen baby. så ble avtalen gjort. Den unge jenta skulle overta barnet. Mor til ungen, da? Nei, henne hadde de ikke sett på en måned. Mor til barnet var nemlig "tyskertøs". Femtenåringen ble nå pleiemor til "tyskerungen". Da "tyskerungen" ble større, spurte hun etter sin far, og fikk til svar at han var død - skipet hans var gått ned.. på skolen gikk alt fint. De andre ungene visste hun bodde hos sine besteforeldre, men ikke noe mer. Men med tanter og søskenbarn var det verre. Når de så at "tyskerungen" hadde ny kjole, sko eller kåpe - ja, da ble det bråk. "Dere gir til tyskerhorungen, men ikke til våre" het det da. så jeg lærte meg fort å stikke av når den nærmeste familie kom på besøk. Min pleiernor giftet seg aldri, men dessverre mistet jeg henne så altfor tidlig - hun døde bare 44 år gammel. Da jeg selv var 20 år g~ftet jeg meg. Min mann spurte om jeg ikke var interessert i å vite om jeg hadde annen familie i Tyskland. Jeg lurte lenge på det. så tok jeg mot til meg og henvendte meg til Frelsesarmeen. Men nei, der var det ingen hjelp å få. Byen min far va~ født i het Dresden og den lå i Østtyskland, og der fikk de ikke søke. Javel, så slo jeg alt fra meg, men i årene som gikk så tenkte jeg meget på om jeg kanskje hadde tanter eller onkler i Tyskland. Jeg trodde likevel de var døde, for på slutten av krigen utslettet de allierte hele byen Dresden. Jeg sluttet å tenke på eventuell familie der. En dag i november 1988 kom mannen min hjem med et utklipp fra morgenavisen her - det var en liten notis om at krigsbarn var velkomne til Liv Reidun og med telefonnummer. Med hjertebank ringte jeg henne, og traff på en koselig dame. To andre hadde også ringt, og vi avtalte at vi fire skulle møtes hos Liv Reidun. Hun rådet meg til å søke ett~r eventuelle slektninger, og jeg fikk adressen til en etterforsker. Jeg hentet papirer på tinghuset her, med opplysninger angående min far. Jeg skaffet alt som var mulig og sendte avgårde til etterforskeren. I januar ringte telefonen. Det var etterforskeren. "Inger, hold deg fast, jeg har funnet din far - han er i live!" Av samtalen forøvrig husker jeg ikke så mye - jeg lo og gråt om hverandre. Tenk at jeg hadde en pappa! "Skrivet brev om hvordan du har hatt det, og hvordan du har det nå, og send med noen bilder", sa hun til meg. Det gjorde jeg, og en måned etter hadde jeg brev fra min far i postkassen. Han var like overrasket som jeg, for han visste ikke at jeg var til, men

- t 1- ~~:...:...c...!o.-.~ det forbauset ham ikke, for, som han skrev, så hadde han og min mor vært sammen i over l år. Men hun hadde ikke fortalt at hun skulle ha meg. Hvorfor - jo, det kunne jeg fortelle ham. Da hun ble gravid så sendte de henne vekk og hun måtte være borte til jeg var 6 måneder gammel. Da hun fikk komme hjem, var min far blitt forflyttet, og hun begynte å fly med andre tyskere (men DET fortalte jeg ham ikke). I april måned i år reiste jeg ned til Vest-Berlin, og min far kom fra øst for å møte meg. Vi var sammen i to dager. Det var en kort stund, men til sommeren kommer han hit med sin kone og skal være hos oss i to måneder. Det gleder vi oss til, alle sammen. Han og hans kone er barnløse, og nå har han plutselig fått datter, svigersønn og barnebarn. Som han sier, det er ufattelig. Jeg har også onkel, tante og to kusiner. De bor i en større by i Vest-Tyskland, hvor min onkel er statsadvokat, så vi skriver med dem også. Det går lettere da, for han skriver på engelsk. Når min far kommer hit til sommeren, kommer det journalist fra avisen her som skal berette vår historie. Kanskje kan det påvirke andre krigsbarn som går og tenker på sine røtter. Mitt ønske er at flere må finne sin familie, og at de er like heldige som jeg har vært. Jeg sender med et bilde fra vårt første møte. Jeg er meget lik min far. Hvis noen har lyst til å kontakte meg angående adresser, papirer 0.1., kan de skrive eller ringe til Inger M. Palm Måkeveien 89 4048 Hafrsfjord tlf. 04-59 25 43 -- ----------------- 000+,000 Takk for at du ville dele den, koselige historien din med oss andre, Inger! Vi trenger alle til oppmuntring og inspirasjon fra tid til annen. Dessverre ble ikke det fine bildet du sendte med bra i trykken, så det måtte dessverre utgå. og vil bli sendt tilbake til deg. Redaksjonen kan ihvertfall bekrefte at Inger har rett - originalbildet viser tydelig at hun ER lik sin far! Red.

-( ~- Nedenstående artikkel er hentet fra bladet "Arkivmagasinet" somutgis av Riksarkivet. Artikkelforfatteren er arkivar i Riksarkivet, og har særlig god kjennskap til krigsbarnsakene, siden arbeidet meddem er en del av hans arbeidsområde. Artikkelen er så pass lang at vi har funnet å måt.te dele, den i to - første del bringer vi her og nå - neste del kommeri neste nr. av "Røtter". Vi i redaksjonen syntes den var "midt i blinken" for oss ; Forsidebildet vårt denne gang er også hentet fra sammeartikkel. Her er den: ARKIVMATERIALE VEDRØRENDE ANNEN VERDENSKRIG ARKIVMAGASINET 3,89 RIKSARKIVET Kåre Olsen OG «KRIGSBARNESAKENE» Under og like etter okkupasjonen 1940-45 ble det født anslagsvis 8-10000 barn med norsk mor og tysk far. Foreldrene til en del av disse barna giftet seg med hverandre eller holdt kontakten slik at barna hele tiden har hatt god kjennskap til sin far og øvrige familie i Tyskland. I mange andre tilfeller har imidlertid barna vokst opp uten å vite noe særlig om sin far. Det er heller ikke uvanlig at barna først i godt voksen alder har fått vite at deres far var en tysk soldat. I løpet av de senere år har Riksarkivet mottatt forespørsler fra mange hundre «krigsbarn» som ønsker opplysninger om sine fedre. Årlig behandler Riksarkivet godt over 100 saker (64 forespørsler i første halvår 1989). Riksarkivet kan være til hjelp i mange slike oppsporingssaker, og vi vil her orientere om sakstypen og om Riksarkivets behandling av slike saker. TYSKERNES BEHANDLING AV KRIGSBARNSAKENE - ABTEILUNG LEBENSBORN Tyske myndigheter i Norge hadde under krigen et eget kontor med ansvar for saker der tyske soldater eller andre tyske statsborgere i N orge fikk barn med norske kvinner. Dette kontoret - Abteilung Lebensborn - sorterte under Reichskommisariat og -fungerte nærmest som et sosialkontor for velferd og omsorg for mødre og barn. Enhver sak der en gravid norsk kvinne oppga at barnefaren var tysk skulle rapporteres til Abteilung Lebensborn. Kvinnen måtte gi opplysninger om den aktuelle tyske barnefaren og om seg selv. Saken ble gitt eget saksnummer. den ble registrert i ulike kartotek og protokoller og det ble opprettet en egen mappe for dokumenter i hver sak. Om Abteilung Lebensborn anså det som rimelig at en tysk person var barnefar, tok tyske myndigheter ansvaret for mor og barn med bl.a. økonomisk støtte. En var imidlertid interessert i å få fastslått farskapet rettslig slik at barnets far kunne bli pålagt bl.a. økonomisk bidragsansvar når han dimmiterte fra det militære. Abteilung Lebensborn søkte derfor å kontakte den oppgitte barnefar og forelegge ham påstanden om farskap. Om den oppgitte barnefar ble oppsporet og vedkjente seg farskapet, ble denne erkjennelsen gjort rettsgyldig. I tilfeller der han ikke uten videre vedkjente seg farskapet, ville Abteilung Lebensborn fortsette arbeidet for å få fastslått farskapet rettslig. Arbeidet med å oppspore en barnefar og forberede farskapssak tok gjerne flere år. I mange tilfeller rakk ikke tyske myndigheter å få avsluttet farskapsaken før krigens slutt. Abteilung Lebensborn drev flere såkalte mødrehjem i Norge. Dette var hjem der mødrene kunne komme før fødselen og bli til en stund etter at barnet var født og de kunne reise hjem. De største av disse hjemmene var Hurdal Verk i Akershus, Klekken ved Hønefoss og Stalheim ved Voss. På disse og andre mindre hjem ble mange hundre av barna født. Moren tok ansvaret for barna i de fleste tilfeller, men mange ble adoptert bort, og av disse ble noen hundre adoptert bort i Tyskland. I noen tilfeller flyttet mor og barn til barnefarens familie i Tyskland. BEHANDLINGEN AV KRIGS- BARNSAKENE ETTER KRIGEN Ved krigens slutt var det ca. 350,000 tyske soldater i Norge. Disse ble internert i leirer over store deler av landet. De fleste ble hiemsendt utover høsten IQ4'i m n ri

-1"5- siste forlot ikke landet før i 1947. Også i denne tiden ble det født mange barn med tyske fedre. Virksomheten til Abteilung Lebensborn opphørte naturlig nok ved krigens slutt. Ansvaret for krigsbarnsakene ble da overtatt av Sosialdepartementet, som også overtok de delene av arkivet etter Abteilung Lebensborn som ikke var blitt ødelagt ved kapitulasjonen. Abteilung Lebensborn synes å ha hatt god orden på sin behandling av sakene under krigen. Det hele var noe mer uoversiktelig den første tiden etter at norske myndigheter igjen tok over våren 1945. Det var ikke noen sentral registrering av krigs barnsaker der barnet ble født etter krigens slutt, og det er uklart hvor systematisk sakene ble registrert av lokale myndigheter. Allerede sommeren og høsten 1945 startet imidlertid Sosialdepartementet arbeidet for å få oversikt over omfanget av krigsbarnsakene. Det ble bl.a. innhentet opplysninger fra alle landets kommuner. Det ble også nedsatt et eget «krigsbarnutvalg» for å utrede ulike forhold vedrørende disse sakene. Det ble bl.a. bestemt at de barna som var sendt til Tyskland under krigen, skulle hjemføres. I samarbeid med Røde Kors og allierte myndigheter i Tyskland ble de fleste av disse barna oppsporet og hjemsendt til Norge. Etter å ha samlet opplysninger om flest mulig saker og fått avklart forskjellige formelle forhold sendte Sosialdepartementet omkring 1950 de enkelte sakene til de fylkene der mødrene var bosatt. Både sakenes dokumenter som fantes i Abteilung Lebensboms saksmapper, og eventuelle nyere dokumenter ble da oversendt fylkene. De forskjellige fylkene ble overlatt ansvaret for å følge opp de enkelte sakene ved f.eks. å få rettslig kjennelse for farskapet og å innkreve barne bidrag fra Tyskland. Der det var aktuelt, ble sakene gjerne videresendt til lokale bidragsfogder som de fleste steder var de lokale lensmenn. Utover i 1950-årene ble det i mange saker utført et omfattende arbeid for å oppspore fedre i Tyskland. Oppsporingsarbeidet i Tyskland ble gjerne foretatt ved medvirkning fra Utenriksdepartementet og den norske Militærmisjon i Berlin som ivaretok norske interesser i Tyskland. Noen barnefedre ble oppsporet og betalte barnebidrag, mens mange ikke ble funnet. I tilfeller der faren var bosatt i Øst- Tyskland ble arbeidet ofte innstilt fra norsk side fordi det lenge ikke var mulig å overføre valuta fra DDR til Norge. Dermed. hadde det, økonomisk sett, ikke noen hensikt for norske myndigheter å få den aktuelle barnefar idømt farskap og bidragsansvar. MULIGHETER FOR Å OPPSPORE TYSKE FEDRE For å kunne finne fram til tyske barnefedre eller øvrig familie i Tyskland i dag må en kontakte tyske institusjoner som har muligheter for å finne fram til adresser osv. for tidligere militære mannskaper. For å ha håp om å finne fram til en bestemt tysk soldat må en idet minste kjenne vedkommendes navn, fødselsdato og et militært feltpostnummer. Det siste er et femsifret tall som er en kode for den militære enheten vedkommende soldat på et bestemt tidspunkt var tilknyttet. Feltpostnummeret var postadresse for enhetene som gjerne skiftet nummer flere ganger i året. Om barnet ble født under krigen, er det forholdsvis gode muligheter for å kunne finne opplysninger om saken i Riksarkivets arkiver. Viktigst her er de delene av arkivet etter Abteilung Lebensborn som er bevart og Sosialdepartementets arkivmateriale vedrørende krigsbarnsakene, som også er overført til Riksarkivet. I de tilfellene der barnet ble født etter krigens slutt eller av andre grunner ikke er registrert i Lebensbornarkivet, er det ofte vanskeligere å finne fram til opplysninger. I mange tilfeller er det imidlertid mulig å finne de nødvendige opplysninger bl.a. i arkiv fra etterkrigsti- etter den norske Mili- Sosialdepartementets den eller i arkivet tærmisjon i Berlin. Neste og siste del av denne artikkelen kommer altså i neste nummer av "Røtter". - 000 -