Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky

Masarykova univerzita Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Norský jazyk a literatura Pavol Seriš Den nye ordklasseinndelingen i norsk, med spesielt fokus på pronomen og determinativ og en sammenligning med det engelske og det slovakiske systemet Magisterská diplomová práce Vedoucí práce: Cand. philol. Thor Henrik Svevad 2010

Prohlašuji, že jsem předkládanou práci zpracoval samostatně a použil jen uvedené prameny a literaturu. Současně dávám svolení k tomu, aby tato diplomová práce byla umístěna v Ústřední knihovně FF MU a používána ke studijním účelům... 2

Na tomto místě bych rád poděkoval Endre Mørckovi za pomoc s hledáním materiálů během studijního pobytu v Tromsø. Dále děkuji PhDr. Miluši Juříčkové, CSc. za cenné rady a konzultace a cand. philol. Thoru Henriku Svevadovi za vedení mé práce a jazykovou pomoc. 3

Innhold Innledning 5 1. 1.1 Tradisjonell ordklasseinndeling 7 1.2 Tilrådning fra Norsk språkråd og Utdanningsdirektoratet 15 1.3 Ny ordklasseinndeling 16 1.3.1 Pronomen 21 1.3.1a Personlige pronomen 26 1.3.1b Refleksivt pronomen 28 1.3.1c Resiproke pronomen 30 1.3.1d Interrogative pronomen 31 1.3.1e Ubestemt pronomen 33 1.3.2 Determinativ 36 1.3.2a Possessiver 38 1.3.2b Demonstrativer 42 1.3.2c Kvantorer 44 2. 2.1 Den engelske ordklasseinndelingen 50 2.1.1 Pronomen i engelsk 53 2.1.2 Determinativ i engelsk 56 2.2 Den slovakiske ordklasseinndelingen 61 2.2.1 Pronomen i slovakisk 62 Konklusjon 66 Resumé 68 Kilder 69 Tillegg 72 4

Innledning Jeg har valgt et lingvistisk tema for min avhandling. Jeg vil undersøke norske ordklasser og klassifiseringen av ordklasser, som er forskjellig i nesten hver norsk grammatikk. Ordklassen som har forandret seg mest er pronomen, derfor vil jeg konsentrere meg om pronomen og determinativ, som oppsto av den første. I 1997 ble Norsk referansegrammatikk utgitt, og ordklasseinndelingen som legges fram der, går i hovedtrekk igjen i de fleste nyere presentasjoner av ordklassene i norsk. Hovedkriteriet var bøyning, og resultatet var at ordklassene artikler og tallord gikk bort, og determinativ og subjunksjoner kom i bruk. I mai 2005 kom det en tilrådning fra Utdanningsdirektoratet og Språkrådet om Grammatiske termer til bruk i skoleverket. Der anbefales det at den nye klassifiseringen blir innført i norsk skole. Avhandlingen har to store deler. I den første delen vil jeg beskrive den tradisjonelle ordklasseinndelingen. Jeg vil også beskrive kort de største grammatikene som ble skrevet i Norge fra 1921 til nå, og Tilrådningen fra Språkrådet. Etterpå vil jeg skrive et kapittel om den nye klassifiseringen med eksempler fra Norsk referansegrammatikk fra 1997. Deretter vil jeg fokusere på pronomen og determinativ. Jeg vil definere alle typer av disse ordklassene og bruke eksempler fra flere kilder. Jeg har valgt å undersøke og beskrive norske ordklassene pronomen og determinativ, fordi klassifiseringen har forandret seg mest akkurat der. Ordklassen pronomen har opplevd ganske omfattende endringer i forhold til tradisjonell skolegrammatikk. Determinativer er en helt ny ordklasse som omfatter ord fra disse tre tradisjonelle klassene: artikler, pronomen og tallord. Den andre delen av avhandlingen blir komparativ. Jeg vil presentere en sammenligning av det norske systemet med det engelske, med spesielt fokus på pronomen og determinativ. Jeg har valgt å sammenligne norsk med engelsk, fordi begge to er germanske språk som har lignende grammatikk, og fordi engelsk er det mest brukte språket i verden i dag. Mine spørsmål er: Ligger den nye norske ordklasseinndelingen nærmere den engelske enn den tradisjonelle? Hva har engelsk og norsk felles her? Til slutt vil jeg også sammenligne det norske systemet med det slovakiske, som er mitt morsmål. Jeg vil beskrive den engelske og den slovakiske ordklasseinndelingen med spesielt fokus på pronomenene og determinativene, og finne 5

alle mulige forskjeller og likheter mellom disse språkene. Jeg studerte en måned ved Universitetet i Tromsø, og min veileder var Endre Mørck, som er leder ved Institutt for Språkvitenskap. I løpet av mitt opphold ved universitetet samlet jeg alt materiale som jeg trengte for min avhandling. Min avhandling er derfor skrevet med hjelp fra Endre Mørck og Thor Henrik Svevad, som har vært veilederen min i Tsjekkia. 6

1. 1.1 Tradisjonell ordklasseinndeling I grammatikken skiller vi mellom form og funksjon. Ord har ulike former og funksjoner. Med form mener vi hvilken ordklasse et ord har. Substantivet jenta kan for eksempel være både subjekt og direkte objekt i en setning. Men da snakker vi om hvilken funksjon ordet har. 1 Når vi snakker om form, kan vi dele ordene inn i ordklasser. En slik inndeling er viktig for å kunne si noe generelt om grupper av ord, og også for å kunne formulere grammatiske regler. Det finnes flere måter å dele inn norske ord i klasser på. I dette kapitlet skal jeg se litt nærmere på den tradisjonelle ordklasseinndelingen i norsk skriftspråk. Hans-Olav Enger foreslår at det egentlig ville vært mer presist å tale om leksemklasser, for det er først og fremst leksemer man klassifiserer. 2 Jeg skal skrive om ordklasser alikevel, fordi alle grammatikkene som jeg har brukt skrev om ordklasser. I dette kapitlet skal jeg presentere den tradisjonelle ordklasseinndelingen fra forskjellige kilder, særlig grammatikker. Jeg vil bruke rekkefølgen fra de eldste til de nyeste kildene. En av de eldste norske grammatikkene ble skrevet i 1921 av Dr. August Western. Western var overlærer og senere rektor ved Fredrikstad høiere almenskole fra 1898 til 1926. Norsk riksmålsgrammatikk fra 1921 blir regnet til hans hovedarbeider. 3 Grammatikken ble skrevet særlig for studenter og lærere, dvs. for skolebruk. Western behandler åtte ordklasser her, men den siste har tre undergrupper: 1. Verb 2. Substantiv 3. Pronomen 4. Adjektiv 5. Determinativ 6. Artikler 7. Tallord 1 Norsk Nettskole. Ordklasser. Form og funksjon. Online tekst. 2 Enger, Hans-Olav, Kristoffersen, Kristian Emil. Innføring i norsk grammatikk, s. 46. 3 No.wikipedia. August Western. Online tekst. 7

8. De ubøyelige ord: a) adverb b) preposisjon c) konjunksjon 4 Vi kan se at ordklassen determinativ ble brukt for nesten hundre år siden. Western klargjør forholdet mellom pronomen og determinativ, selv om de fleste grammatikker slår disse to kategorier sammen til én ordklasse. For å gjøre systemet klarere, deler han både pronomen og determinativ videre til andre underavdelinger: 1. Pronomen a) bøyde pronomener b) ubøyde pronomener 2. Determinativer a) bestemte determinativer b) ubestemte determinativer 5 Jeg vil bruke Westerns beskrivelse av begge ordklasser senere i avhandlingen. Bjarne Berulfsen, universitetslektor i norsk, skrev i 1967 en bok som heter Norsk grammatikk: ordklassene. Berulfsen var universitetslektor i norsk ved Universitetet i Oslo fra 1960, dosent samme sted i nordisk språkvitenskap 1967, professor 1967 70. Han utgav flere ordbøker, ordlister og grammatikker. Norsk grammatikk: ordklassene fra 1967 er en vitenskapelig arbeid, ikke skolegrammatikk. 6 Her beskriver han ni ordklasser: 1. Substantiv 2. Artikler 3. Adjektiv 4. Adverb 5. Pronomen 4 Western, Dr. Aug.. Norsk riksmåls-grammatikk for studerende og lærere, s. 195. 5 Western, Dr. Aug.. Norsk riksmåls-grammatikk for studerende og lærere, s. 200. 6 Store norske leksikon. Bjarne Berulfsen. Online tekst. 8

6. Tallord 7. Verb 8. Konjunksjon 9. Preposisjon 7 Berulfsen nevner også interjeksjonene, men bare som en ordgruppe som i grunnen faller utenfor de vanlige ordklassene, fordi de i motsetning til disse ikke utgjør noe logisk ledd i en syntaktisk sammenheng. Han sier at man opererte tidligere med åtte partes orationis (dvs. ordklasser) etter latinsk tradisjon, nemlig: nomen, pronomen, verbum, adverbium, participium, conjunctio, præpositio, interjectio. Nomen var samnavn på substantiv og adjektiv, som opprinnelig i de indoeuropeiske språk ble bøyd ens. Artiklene var ikke med; de fantes ikke i latin, men i gresk. Også tallordene falt utenfor de tradisjonelle latinske partes. 8 I 1979 publiserte Olav Næs den fjerde utgave av sin Norsk grammatikk. Den første utgave kom ut i 1952, den andre i 1965 og den tredje i 1972. Grammatikken ble ikke skrevet for skolebruk, men særlig for lingvister og språkforskere. Næs deler ordklassene inn i store og små. De store klassene skal her kalles åpne og de små lukkede. 9 Næs sier at en lukket ordklasse er mer stabil og avgrenset enn en åpen ordklasse. Det er viktig å si at han definerte ti lukkede og fire åpne ordklasser, dvs. fjorten til sammen. A. Lukkede ordklasser: 1. Pronomener i nominal funksjon. a) Personlige (jeg meg) b) Spørrende (hvem, hva) c) Ubestemte (man, en) 2. Relativ pronomen som. 3. Pronominale adjektiver (eller adjektiviske pronomener). a) Demonstrative (denne, den, slik) b) Possessive (min, sin) 7 Berulfsen, Bjarne. Norsk grammatikk: ordklassene, s. 4 6. 8 Berulfsen, Bjarne. Norsk grammatikk: ordklassene, s. 10 11. 9 Næs, Olav. Norsk grammatikk. Elementære strukturer og syntaks, s. 163. 9

c) Spørrende (hvilken) d) Ubestemt tellende (alle, mange, ingen) 4. Tallord. a) Grunntall (en, to, tre) b) Ordenstall (første, andre, tredje) 5. Artikler (en, et). 6. Infinitivsmerket å. 7. Preposisjoner (på, med, under). 8. Underordnende konjunksjoner (at, hvis, fordi). 9. Sideordnende konjunksjoner (og, eller, men). 10. Svarord (ja, jo, nei) og interjeksjoner (au, fy, hysj). B. Åpne ordklasser: 1. Verb (stå, drikke). 2. Substantiver (mann, hus). 3. Adjektiver (pen, stor). 4. Adverb (når, altfor, mye). 10 Olav Næs viser forskjellen mellom adjektiver og pronominale adjektiver. Pronominale adjektiver, tidligere kalt adjektiviske pronomener, har ikke noen bøyning. Men adjektiver (som tilhører de åpne ordklassene) er formelt karakterisert ved kongruensbøyning (pen, penere, penest). Han kaller også infinitivsmerket å en ordklasse, en fenomen som ikke blir funnet i de andre grammatikkene. For min avhandling er det viktig å legge merke til at pronomen lager fem forskjellige ordklasser her (pronomener i nominal funksjon, det relative som, pronominale adjektiver, tallord og artikler), hvis vi sammenligner dem med ordklasseinndelingen i dag. I norsk er det vanlig å regne med 10 ordklasser, og vi kan dele dem i åpne og lukkede. At en ordklasse er åpen vil si at det stadig kommer til nye ord i den, det gjør det ikke i en lukket ordklasse. 11 Det sier Anne Golden og Kirsti Mac Donald i Hva er 10 Næs, Olav. Norsk grammatikk. Elementære strukturer og syntaks, s. 164 165. 11 Golden, Anne, Mac Donald, Kirsti. Hva er vanskelig i grammatikken?, s. 11. 10

vanskelig i grammatikken? (1990), og legger til at i de åpne finner vi innholdsordene (substantiv, verb, adjektiv og adverb), og i de lukkede finner vi mest funksjonsord, dvs. de ordene som snarere har en grammatisk funksjon enn et egentlig innhold. Boken ble skrevet først og fremst for utenlandske studenter som har problemer med norsk grammatikk. Det er synd at boken ikke sier hvilke 10 ordklasser det er vanlig å regne med. Den bare beskriver noen av ordklassene: verb, substantiv, adjektiv, pronomen og preposisjoner, fordi etter forfatteres mening er disse fem de mest problematiske for utlendinger. I Innføring i norsk grammatikk (2000) beskriver Hans-Olav Enger og Kristian Emil Kristoffersen bare ni ordklasser: 1. Substantiver 2. Verb 3. Adjektiver 4. Pronomen 5. Preposisjoner 6. Adverb 7. Subjunksjoner 8. Konjunksjoner 9. Interjeksjoner Boken gir studenter i nordisk grunnfag og på allmennlærerutdanningen oppdatert kunnskap om moderne norsk morfologi og syntaks. Framstillingen bygger på nyere forskningsresultater og problematiserer flere sentrale områder i norsk grammatikk. Enger og Kristoffersen presenterer stoffet på en leservennlig og lettfattelig måte. Slik egner Innføring i norsk grammatikk seg både til selvstudium og som lærebok i grammatikkundervisningen. Den tar også hensyn til Norsk Referansegrammatikk. 12 Enger og Kristoffersen sier at det er vanskelig å vite både akkurat hvilke klasser vi skal operere med, og i en del tilfeller hvilke ord som skal regnes til hvilke klasser. 13 De tror også at noen ordklasser har man diskutert mer enn andre, altså at noen har vært lettere å avgrense enn andre. Noen ordklasser har mye bøyning, andre har lite eller 12 Cappelen Damm. Innføring i norsk grammatikk. Online tekst. 13 Enger, Hans-Olav, Kristoffersen, Kristian Emil. Innføring i norsk grammatikk, s. 46. 11

ingen. Det finnes ikke fullstendig samsvar mellom at en klasse er åpen, og det at den har mye bøyning 14. For eksempel har personlige pronomen ganske mye bøyning, men regnes som en lukket klasse. Når det gjelder pronomen, stiller de et spørsmål i begynnelsen av kapitlet om pronomen: Determinativ og pronomen eller bare pronomen? 15 De synes at det er bedre å regne med bare én ordklasse i norsk her. Jeg skal vise deres syn og anbefaling i neste kapitlet om den nye ordklasseinndelingen. Lars Anders Kulbrandstad beskriver i Språkets mønstre (2005) både tradisjonell og ny inndeling. Boken gir en innføring i begreper og metoder for å beskrive det grammatiske systemet i et språk. Samtidig er den en grunnbok om språkbygningen i moderne norsk. Språkets mønstre er den mest brukte grammatikken på norskstudiet i allmennlærerutdanningen og brukes også i grunnutdanningen i nordisk ved universiteter og høgskoler. Lars Anders Kulbrandstad er førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Hedmark. 16 Her er de enkelte klassene som tilhører den tradisjonelle inndelingen fra Språkets mønstre: 1. Verb 2. Substantiv 3. Adjektiv 4. Tallord 5. Pronomen 6. Adverb 7. Preposisjoner 8. Konjunksjoner 9. Interjeksjoner 10. Artikler Det finnes også et dikt av Henrik Wergeland som heter Sproglære, der Wergeland definerer de ti klassene kort i ti punkter: 14 Enger, Hans-Olav, Kristoffersen, Kristian Emil. Innføring i norsk grammatikk, s. 105. 15 Enger, Hans-Olav, Kristoffersen, Kristian Emil. Innføring i norsk grammatikk, s. 105. 16 Universitetsforlaget. Språkets mønstre. 3.utgave. Online tekst. 12

1. Fire smaa Ord har jeg ofte seet: Artiklerne en og et og den og det. 2. Substantiv (Nomen) er Navn paa en Ting: en Skole, et Huus et Skib og en Ring. 3. Adjektiv lærer os Nomenets Art, som: stor og liden, lodden og bart. 4. Istedetfor Nomen Pronomenet staaer: Johns Hoved, hans Næse, min Arm, dit Laar. 5. Tallordet tæller Ting og Personer: to Heste, tre Faar, ti Mænd og tolv Koner. 6. At Nogenting skeer os Verbet skal sige: at læse, at skrive, at synge, at skrige. 7. Hvorledes det skeer har Adverbet forklart, om ilde, om vel, om langsomt, om snart. 8. Nominer føjes af Bindeord sammen, som: Børn eller Gamle, Asken og Flammen. 9. Forordet foran et Substantiv staaer, som: Gjennen en Dør, midti et Skaar. 10. Udraabsord røber Følelsens Magt, som Kummerens Ve! og Fy! af Foragt. 17 Wergeland brukte andre navn på tre av ordklassene: konjunksjoner kalles bindeord, preposisjoner forord og interjeksjoner udraabsord (utropsord). 18 Når vi sammenligner denne klassifiseringen med Norsk grammatikk av Olav Næs fra 1979, ser vi at begge forfattere bruker nesten de samme klassene. Forskjellen er bare at Næs regnet med infinitivsmerket å som en ordentlig klasse, og at han delte pronomen inn i flere enkelte klasser. Både artikler og tallord ble tidligere klassifisert som ordklasser. Ordklassene som blir analysert i Norsk grammatikk (2005) av Finn-Erik Vinje, er igjen annerledes. Han bruker ikke et ord som determinativer, og setter inn tallord mellom ordklassene: 17 Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, s. 107 108. 18 Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, s. 108. 13

1. Substantiver 2. Verb 3. Adjektiver 4. Adverb 5. Konjunksjoner 6. Subjunksjoner 7. Pronomener 8. Preposisjoner 9. Tallord 10. Interjeksjoner 19 Boken skriver her om det norske språket på en enkel måte. Boka henvender seg til lærere, journalister og andre lesende og skrivende folk - kort sagt folk flest. 20 Finn- Erik Vinje er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han var også medlem av Norsk språkråd fra opprettelsen i 1972. Jeg har analysert den tradisjonelle ordklasseinndelingen i norsk skriftspråk med hjelp av flere grammatiker. Disse kildene ble publisert mellom årene 1921 og 2005. Som sammenligningen viser, varierer inndelingene mye. Noen bøker nevner fjorten enkelte klasser, noen ti eller ni. Klassene som har forandret seg mest er pronomen, determinativ, tallord og artikler. Selv om pronomen alltid forblir en ordentlig ordklasse, er de andre ustabile: noen gangen er de ordklasser, andre gangen bare undergrupper. Jeg vil legge merke til at det var Dr. Aug. Western som først brukte begrepet determinativ i sin Norsk riksmåls-grammatikk for studerende og lærere. Grammatikken kom ut i 1921. Ingen av de følgende grammatikkene brukte determinativene opptil 1988, da Faarlund publiserte sin Morfologi. Det vil si at det tok 67 år. Begrepet determinativ er helt vanlig i norsk grammatikk i dag. Kulbrandstad sier at problemet med den tradisjonelle ordklasseinnledningen av ord i klasser er først og fremst at bruken av de ulike inndelingskriteriene er temmelig tilfeldige og ikke skjer fra faste prinsipper. Det har stadig kommet forslag om 19 Vinje, Finn-Erik. Norsk grammatikk Det språklige byggverket, s. 64 65. 20 Bokelskere. Norsk grammatikk av Finn-Erik Vinje. Online tekst. 14

alternative oppstillinger. Til nå har altså ingen av forslagene slått igjennom i den skolegrammatiske praksisen. 21 Med andre ord, norske grammatikere har lenge vært uenige når det gjelder klassifisering av ordklasser. 1.2 Tilråding fra Norsk språkråd og Utdanningsdirektoratet I mai 2005 ble det i Norge publisert et dokument som heter Grammatiske termer til bruk i skoleverket (Tilråding fra Norsk språkråd og Utdanningsdirektoratet). Dokumentet blir ganske viktig for min avhandling, fordi det betydde at den nye ordklasseinndelingen hadde blitt godkjent av to største institusjonene for språk og utdanning i Norge ( Norsk språkråd heter Språkrådet siden sommeren 2005). Innledningen av dokumentet sammen med kapitlet om ordklassene står i tillegget helt til slutt av avhandlingen. Tilrådningen selv har fjorten sider. Den er ikke bare om ordklasseinndeling. Det viktigste spørsmålet i dokumentet er hvilke grammatiske termer som skal benyttes i grunnskolen og på den videregående skolen. For å svare på spørsmålet satte Utdanningsdirektoratet og Norsk språkråd ned en arbeidsgruppe, som med dette kom med framlegg om hvilke grammatiske termer bør brukes i skoleverket. Arbeidsgruppa har lagt avgjørende vekt på hva som er hensiktsmessig rent pedagogisk. 22 Arbeidsgruppa tok hensyn både til den praksisen som allerede fantes i skoleverket, og til de nye termene som ligger i Norsk referansegrammatikk. Det ble også tatt hensyn til andre lærebøker som de siste årene var kommet ut om norsk grammatikk, og det ble lagt stor vekt på faglige tilrådinger fra tidligere komiteer/utvalg oppnevnt av Språkrådet. 23 Et av de viktigste punktene i dokumentet var ordklassene. Arbeidsgruppas forslag innebærer at norsk skriftspråk fortsatt får ti ordklasser. Ordklasseinndelingen er i hovedtrekk lik den som er beskrevet i Faarlunds m.fl. Norsk referansegrammatikk. Jeg vil beskrive den nye ordklasseinndelingen mer detaljert i neste kapittel. De andre forslagene gjelder særlig tempussystemet, syntaksbegreper, setningstyper og fraser. 21 Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, s. 108 109. 22 Språkrådet. Grammatiske termer til bruk i skoleverket. Online tekst. 23 Språkrådet. Grammatiske termer til bruk i skoleverket. Online tekst. 15

Arbeidsgruppa ble oppnevnt av Norsk språkråd og Utdanningsdirektoratet. Den besto av Øystein Jetne (Midtstuen skole i Oslo), Marit Skarbø Solem (Høgskolen i Vestfold) og Olav Veka (Ringsaker videregående skole). 24 Den nye ordklasseinndelingen bygger mer på konkrete kriterier knyttet til formverk og mindre på betydningskriterier i de gamle inndelingene. Svein Lie sier også at det er greit at en i en beskrivelse av norsk prøver ut en inndeling og en terminologi som ikke er identisk med den tradisjonelle. 25 Han vil med andre ord si at en ny inndeling også trenger nye termer for å lage et bedre system. 1.3 Ny ordklasseinndeling Den nye ordklasseinndelingen i norsk stod første gang på trykk i ei lærebok i Morfologi av Jan Terje Faarlund i 1988. Det er dermed 22 år siden de første lærerstudentene begynte å lære de nye ordklassene. 26 Norsk referansegrammatikk (NRG) ble publisert i 1997. Språkrådet mener at den nye referansegrammatikken i seg selv er mer logisk og lett forståelig enn de gamle grammatikkene, og derfor blir det foreslått å innføre flere nye termer i skoleverket. De mest sentrale termene står likevel ved lag, så det er først og fremst på de høyere nivåene i utdanningsløpet at forskjellene merkes. 27 Harald Hornmoen i sin forskningsartikkel Norsk grammatikk uten pekefinger sier at NRG er historiens største norskgrammatikk. Han sa i 1996 at det var på tide å gi ut en stor grammatikk: Olav Næs' Norsk grammatikk fra 1965 var den siste av disse større grammatikkene. Den før der igjen, August Westerns Norsk Riksmålsgrammatikk, ble skrevet i 1921. Og så var det Hjalmar Falk og Alf Torps Dansk-norskens syntax i historisk fremstilling fra 1900. Det bør muligens skrives en sånn grammatikk for hver generasjon. 28 Norsk referansegrammatikk var hovedsakelig finansiert av Norges forskningsråd, som hadde bidratt med to og en halv millioner kroner. Verket omfatter 24 Språkrådet. Grammatiske termer til bruk i skoleverket. Online tekst. 25 Lie, Svein. Om som og ordklasser. Maal og Minne tidsskrift, s. 217. 26 Språkrådet. Grammatiske termer til bruk i skoleverket. Online tekst. 27 Språkrådet. Grammatiske termer til bruk i skoleverket. Online tekst. 28 Hornmoen, Harald. Norsk grammatikk uten pekefinger. Online tekst. 16

både nynorsk og bokmål. NRG er en av de viktigste kildene for min masteravhandling. Boka var resultat av et forskningsprosjekt som startet opp i juli 1992 og ble avsluttet i 1995. Det er en grammatikk over det moderne norsk skriftspråk. Ordklasseinndelingen som blir presentert der, er følgende: 1. Substantiv 2. Verb 3. Adjektiv 4. Pronomen 5. Determinativ 6. Preposisjon 7. Adverb 8. Konjunksjon 9. Subjunksjon 10. Interjeksjon 29 Den kaller vi den nye innledningen. Den har ti grupper: artikler og tallord har gått bort, og determinativ sammen med subjunksjon har kommet i bruk. Faarlund og kollektiv skriver at ordklassen pronomen utgjøres først og fremst av de tradisjonelle personlige pronomen. De fleste av dem har kasusbøyning og veksler mellom nominativ og akkusativ: jeg meg, hun henne, vi oss osv. Av systematiske grunner regnes også personlige pronomener uten kasusbøyning, som den og det, bokmål dere, og han i varianter av bokmål og nynorsk, til denne ordklassen. 30 Personlige pronomenene utgjør den største gruppen av ordklassen pronomen. De andre gruppene består av få ord. Hit regnes også det refleksive pronomen seg, de resiproke pronomen hverandre/kvarandre, hinannen, einannan, spørrende hva/kva og hvem/kven og det ubestemte man, selv om de ikke fungerer med kasusbøyning. Ifølge Faarlund og kollektiv har de mye felles syntaktisk og semantisk, derfor er de sammen i én ordklasse. Pronomen er typiske pro-ord. De har ikke egen referanse, men får sin referanse fra konteksten eller situasjonen. 31 29 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 22. 30 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 22. 31 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 23. 17

Determinativ er ord som bøyes i genus og tall, men ikke i kasus eller bestemthet. Det er den viktigste forskjellen som skiller determinativ fra pronomen. Ordklassen har flere undergrupper. Her regnes eiendomspronomen (min, din, sin, vår), ubøyelige possessiver (hans, deres) eller demonstrativer (den, denne). Kvantorer regnes også til determinativene. De har tradisjonelt bestått av ubestemte pronomen (alle, noen, ingen, hver, annen), tallord eller ubestemt artikkel (en). En selvstendig undergruppe består av de to ordene selv/sjølv og egen/eigen. 32 Andre forskjellen mellom pronomen og determinativ er, etter Faarlund og kollektiv, at determinativ kan stå foran substantiv, mens et pronomen i egentlig forstand erstatter en hel substantivfrase: denne (unge) jenta = hun. Denne forskjellen blir syntaktisk. Semantisk har determinativene funksjon å spesifere måten substantivet refererer på. Det vil si at når et determinativ står alene, kan et substantiv underforstås: Denne (boka) har jeg lest. 33 Lars Anders Kulbrandstad i sin Språkets mønstre (2005) beskriver inndelingen på samme måte. Han definerer de ti ordklassene akkurat som vi har sett i Norsk referansegrammatikk, og han skiller også mellom ordklasser med bøyning og ordklasser uten bøyning: Ordklasser med bøyning Verb Substantiv Adjektiv Pronomen Determinativ Adverb Ordklasser uten bøyning Preposisjoner Konjunksjoner Subjunksjoner Interjeksjoner Vi må si at det ikke finnes noen absolutt grense mellom de to gruppene. Vi kjenner noen ubøyelige substantiver eller adjektiver (for eksempel rosa, flekkete). Det finnes også pronomen eller determinativ som ikke bøyes (for eksempel seg, man, deres, 32 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 23. 33 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 23. 18

begge). 34 Enger og Kristoffersen inndeler norske ordklassene slik: - bøyelige: substantiv, verb, adjektiv, pronomen. - ubøyelige: interjeksjoner, preposisjoner, konjunksjoner, subjunksjoner, adverb. 35 Forfatterne foreslår at adverb er en ubøyelig ordklasse, selv om det eksisterer adverb som kan bøyes (ille, gjerne). Kulbrandstad skiller også mellom åpne og lukkede ordklasser. Det er ganske interessant å sammenligne hans inndeling med den til Olav Næs fra 1979. Næs (1979) Kulbrandstad (2005) Åpne ordklasser Lukkede Lukkede Åpne ordklasser ordklasser ordklasser Verb Pronomen i nominal funksjon Verb Pronomen Substantiv Det relative som Substantiv Determinativ Adjektiv Pronominale adjektiv. Adjektiv Preposisjoner Adverb Tallord Adverb Konjunksjoner Artikler Interjeksjoner Subjunksjoner Infinitivsmerket å Preposisjoner Underordnende konjunksjoner Sideordnende konjunskjoner Svarord + utropsord Vi kan se at de åpne ordklassene er nesten identiske. Kulbrandstad regner også med interjeksjoner, for han mener at gamle utropsord stadig forsvinner og nye kommer 34 Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, s. 111. 35 Enger, Hans-Olav, Kristoffersen, Kristian Emil. Innføring i norsk grammatikk, s. 51. 19

til. Lukkede ordklasser er mer forskjellige, men det oppstår først og fremst fordi Næs definerer flere ordklasser (og særlig dem som senere faller inn under pronomen og determinativ). Innføring i norsk grammatikk (2000) regner bare med ordklassen pronomen, ikke determinativ. Etter Engers og Kristoffersens mening er det problematisk å definere ordklassen pronomen med utgangspunkt i kasus. Problemet oppstår idet NRG legger til grunntall til determinativene, fordi dette er ei undergruppe som ikke dekkes av det morfologiske kriteriet, siden disse (med unntak av en) er ubøyde. 36 De sier at grensene mellom pronomen og determinativ er ganske utydelige, og anbefaler at noen ord (for eksempel noen eller den) skal få dobbel ordklassetilhørighet. Jon Erik Hagen i Norsk grammatikk for andre språkslærere (1998) er enig med NRG. Han skiller mellom pronomen og determinativ, og beskriver de samme ti ordklassene som NRG. Jeg vil bruke hans definisjoner i de neste kapitlene. I dette kapitlet har jeg presentert den nye ordklasseinndelingen. Den har ti grupper; artikler og tallord har gått bort, og determinativ sammen med subjunksjoner har kommet i bruk. Forskjellene mellom pronomen og determinativ er både syntaktiske (denne (unge) jenta = hun) og semantiske (Denne (boka) har jeg lest). Jeg har også nevnt inndelingen i bøyelige og ubøyelige klasser, og skillet mellom åpne og lukkede. Den nye inndelingen skal gjelde for skoleverket og bør da fungere bedre enn den gamle. Det tror vi at det vil gjøre, ikke minst fordi den gamle i virkeligheten ikke var like klart definert som den nye, noe som også avspeiler seg i sprikende beskrivelser i norskbøkene. 37 Det sier Janne Bondi Johannessen i Språknytt fra 2007. Jeg er enig i at den gamle inndelingen ikke var klart definert. Det er åpenbart når vi sammenligner de gamle grammatikkene, slik jeg har gjort tidligere i denne avhandlingen. Jeg tror det er viktig å få ett klart system, både for lærere og elever. Den nye ordklasseinndelingen (presentert av Faarlund i NRG, Hagen, Kulbrandstad og Språkrådet) er bedre definert og bør brukes i skoleverket. 36 Enger, Hans-Olav, Kristoffersen, Kristian Emil. Innføring i norsk grammatikk, s. 106. 37 Johannessen, Janne Bondi, Hagen, Kristin. Nye grammatiske termer i skoleverket. Språknytt, s. 22. 20

Jardar Eggesbø Abrahamsen laget en tabell der han viser hva som har forandret seg mellom ordklasser. Vi kan se at pronomen er splittet til tre ordklasser: pronomen, determinativ og det relative pronomen som har kommet under subjunksjoner. Determinativ består av ord som har kommet fra tre klasser: pronomen, artikler og tallord. De neste kapitlene blir kun om pronomen og determinativ. 38 1.3.1 Pronomen Det er ganske vanskelig å definere ordklassen pronomen. Når man sammenligner flere grammatikker eller andre lingvistiske bøker om ordklasser, finner man at både definisjonen og inndelingen i undergrupper er forskjellig. Finn-Erik Vinje påstår at ordet pronomen er latin og betyr i stedet for nomen, og mange av ordene i denne klassen vikarierer for substantiver og adjektiver. De er formord, dvs. de har lite eget innhold, men utgjør en tom ramme som fylles av den sammenheng de inngår i. 39 En lignende definisjon kan vi finne i de fleste grammatikkene. Dr. Aug. Western skiller mellom pronomen og determinativ. Han inndeler pronomen i bøyde de som adskiller subjekts- og objektsform, og ubøyde. De bøyde pronomener brukes i subjekts- og objektsformen som overledd, i genitiv som adledd. 38 Abrahamsen, Jardar Eggesbø. Ordklasseinndelinga i norsk. Online tekst. 39 Vinje, Finn-Erik. Norsk grammatikk Det språklige byggverket, s. 112. 21

De bøyde er etter hans mening personlige pronomen (jeg, du, deg), og til de ubøyde regner han resiproke pronomen hverandre og hinannen, relative pronomener som og der, interrogative pronomener hvad, hvem og hvis, og ubestemte pronomener man og en. 40 Norsk grammatikk fra 1967 definerer pronomen som et henvisningsord i den forstand at det viser hen til en gjenstand (substantiv) uten å beskrive dens egenskaper. 41 Berulfsen påstår imidlertid at pronomenets funksjon blir så forskjellig i en setningssammenheng at grensen mot flere ordklasser blir lite skarp. Han stiller pronomenene opp i to hovedkategorier: 1. Substantiviske pronomener a) personlige b) refleksive c) resiproke d) relative e) spørrende f) ubestemte 2. Adjektiviske pronomener a) demonstrative b) possessive 42 Norsk grammatikk for fremmedspråklige (1999) beskriver bare noen av pronomenets undergrupper: 1. Personlige pronomen a) subjektform (jeg, du, vi) b) objektform (meg, deg, oss) 2. Eiendomspronomen (min, mi, mitt, mine) 3. Påpekende pronomen (den, det, denne, dette) 4. Ubestemt pronomen (man, en) 43 40 Western, Dr. Aug.. Norsk riksmåls-grammatikk for studerende og lærere, s. 431 450. 41 Berulfsen, Bjarne. Norsk grammatikk: ordklassene, s. 92. 42 Berulfsen, Bjarne. Norsk grammatikk: ordklassene, s. 93. 43 Mac Donald, Kirsti. Norsk grammatikk for fremmedspråklige, s. 22 30. 22

Selv om boken ble publisert i 1999 (dvs. etter at NRG ble publisert), finnes det ikke et eneste ord om determinativ. Det er også merkelig at spørreord utgjør et selvstendig kapittel mellom preposisjoner og konjunksjoner, som om det blir en ordklasse. Heller ikke resiproke eller relative pronomener finnes her. Finn-Erik Vinje har en annen inndeling av pronomen. Han baserer inndelingen på betydningen, og beskriver åtte undergrupper: 1. Personlige pronomener 2. Eiendomspronomener 3. Refleksive pronomener 4. Resiproke pronomener 5. Påpekende pronomener 6. Relative pronomener 7. Spørrende pronomener 8. Ubestemte pronomener 44 Vinje sier at både navnebruk, antall klasser og fordelingen på de forskjellige klasser kan variere. For eksempel, kan alle de fire første gruppene med full rett kalles personlige. Eller pronomenet hvem har medlemskap i to klasser blant de relative og de spørrende pronomenene. Determinativ blir heller ikke nevnt her. Vinje, akkurat som Berulfsen, skiller mellom substantiviske og adjektiviske pronomener. De substantiviske pronomenene erstatter altså et substantiv og kan alene danne en nominalfrase, f.eks. mannen er død; han overanstrengte seg. De adjektiviske pronomenene står attributivt til et substantivisk hovedord og bøyes i samsvar med dette, f.eks. din tanke er fri. 45 Lars Anders Kulbrandstad presenterer også en inndeling i substantiviske og adjektiviske pronomen, for å skape bedre systematikk. Han sier at det har vært vanlig å skille mellom substantiviske pronomen og adjektiviske pronomen. Den første gruppa inneholder pronomen som fungerer i setningen på samme måte som substantiv, den 44 Vinje, Finn-Erik. Norsk grammatikk Det språklige byggverket, s. 113. 45 Vinje, Finn-Erik. Norsk grammatikk Det språklige byggverket, s. 114. 23

andre pronomen som har mye felles med adjektiv både i bruksmåter og bøying. 46 Men her har vi ikke bare en inndeling i de substantiviske og de adjektiviske pronomenene. Denne inndelingen lager grunn for et skille mellom pronomen og determinativ. Etter Kulbrandstad kan fordeles undertypene av pronomen i skolegrammatikken på disse hovedgruppene: Substantiviske pronomen Personlige pronomen Refleksivt pronomen Resiprokt pronomen Spørrepronomenene hvem og hva Ubestemte pronomen man og en Relativt pronomen som Adjektiviske pronomen Eiendomspronomen Påpekende pronomen Spørrepronomen hvilken Ubestemte pronomen I den nye ordklasseinndelingen er det de substantiviske pronomenene som skaper ordklassen pronomen. Unntaket er bare det relative pronomenet som, som nå regnes til ordklassen subjunksjoner. De adjektiviske pronomenene danner ordklassen determinativ (sammen med artikler og grunntall). Kulbrandstad regner det ubestemte pronomenet en som pronomen, NRG påstår at en er determinativ. Ord i pronomenklassen har følgende typiske egenskaper: a) Morfologiske egenskaper: De personlige pronomenene bøyes i tall (f.eks. jeg vi) og kasus (du deg). b) Syntaktiske egenskaper: De opptrer i setningen på samme måte som substantiver. De kan fungere alene som subjekt (Han spiller tuba.), objekt (Nesten alle liker henne.) eller predikativ (De neste er dere.). c) Semantiske egenskaper: De får sitt innhold bestemt ut fra tale- eller skrivesituasjonen eller fra et ledd i den språklige konteksten. 47 Som ordklasse er pronomenene litt heterogene, både formelt, syntaktisk og semantisk. Det de likevel har felles, framgår av Jon Erik Hagens definisjon: Med pro- 46 Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, s. 157. 47 Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, s. 157. 24

ord menes det en lukket klasse av ord hvor referansen ikke styres av ordets egeninnhold, men framgår på en prinsipiell og regelstyrt måte av den kontekst av språklig og utenomspråklig art som ordet opptrer i. Et pro-ord kalles pronomen, dersom dets syntaktiske funksjon er nominal, proadverbial, dersom dets syntaktiske funskjon er adverbial osv. 48 Det vil si at pronomen (eller pro-ord ) ikke er ordboksord, men grammatiske ord. Deres grammatiske innhold og bruk henger sammen med norsk grammatisk struktur. Etter Norsk referansegrammatikk har pronomen normalt samme syntaktiske funksjoner som en substantivfrase. De står oftest uten adledd og utgjør en nominal leddtype alene. Av syntaktiske og semantiske grunner regner grammatikken disse fem gruppene til ordklassen pronomen: 1. Personlige pronomen 2. Refleksive pronomen 3. Resiproke pronomen 4. Interrogative pronomen 5. Ubestemte pronomen 49 Nå vil jeg beskrive og analysere disse fem undergrupper av pronomen som er beskrevet i NRG. Jeg skal bruke eksempler fra flere kilder, og prøve å presentere forskjellige presentasjoner av pronomenene, og peke på noen merkeligheter som oppstår i forskjellige undergrupper av pronomen. 48 Hagen, Jon Erik. Norsk grammatikk for andre språkslærere, s. 176. 49 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 315. 25

1.3.1a Personlige pronomen Bokmål Nynorsk Entall Nominativ Akkusativ Nominativ Akkusativ 1.p. jeg meg eg meg 2.p. du deg du deg 3.p. M han han/ham han han/honom 3.p. F hun henne ho henne/ho 3.p. N den/det den/det det det Flertall 1.p. vi oss vi/me oss 2.p. dere dere de dykk 3.p. de dem dei dei Vi kan se i oversikten at personlige pronomen har egne former for første, andre og tredje person, og for entall og flertall. I tredje person entall har de også sine egne genusformer. I norsk skriftspråk skiller man mellom menneskelig og ikke-menneskelig antesedent i tredje person entall (han, hun, det, den). De personlige pronomenene er de eneste ordene i norsk som har kasusbøyning: vi skiller mellom nominativ og akkusativ. 50 Genitivsformene (min, din, vår) fungerer bare som determinativ, og de blir behandlet i neste kapitlet. Hovedregelen for bruken av de to kasusformene i moderne norsk er at nominativ blir brukt når pronomenet er subjekt, og akkusativ blir brukt når pronomenet står som utfylling til verb, preposisjon eller adjektiv. Her har vi noen eksempler på det: Eg såg deg. De likte dem visst ikke. Han viste oss vegen. Hun er redd ham. 51 Når pronomenet ikke har noen syntaktisk funksjon i en setning, brukes ofte akkusativformen: Stakkars meg! eller Forsvaret og oss. I funksjon som subjektspredikativ kan en bruke enten nominativ eller akkusativ: 50 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 316. 51 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 318. 26

Det er jeg. Det er meg. 52 Det er viktig å si at norsk skriftspråk har bevart kasusbøyningen i de personlige pronomenene, men ikke i substantivene. Enger og Kristoffersen definerer kasus som nominal grammatisk kategori som markerer relasjoner mellom syntaktiske hoder og utfyllinger til slike hoder. 53 Derfor må det i norsk for eksempel hete jeg ser på deg og ikke jeg ser på du. Her har vi preposisjonen på som et syntaktisk hode. Pronomenet som kommer etter, fungerer som utfylling, og må bøyes i kasus. 54 Berulfsen nevner en såkalt etisk dativ. Vi vet at jeg, eg og meg (1.person entall) brukes om den talende eller skrivende person i entall. Etisk dativ foreligger i vendinger som: Du er meg en nydelig plante. Jo, du er meg den rette til å snakke om orden. 55 Vi kan også vise forskjellen mellom deiktisk og anaforisk referanse. Ord har deiktisk (eller pekende) referanse når de viser til ytringssituasjonen. For eksempel i setningen Jeg har lett etter deg får vi ikke noe mening. Først når vi vet hvem som har skrevet beskjeden og hvem den er ment for, blir det innhold i ordene jeg og deg. Vi må ha kjennskap til situasjonen. En annen henvisningsfunkjon som ord kan ha er henvisning til tekstsammenhengen. Når pronomenet viser tilbake på et ord (f. eks. substantiv, navn) tidligere i setningen, har det anaforisk referanse: Når du treffer Randi, må du hilse henne. Henne har anaforisk referanse her. Det som et anaforisk pronomen viser til i teksten, kalles korrelatet eller antesedent. Randi er korrelatet i den siste setningen. 56 Kort sagt, får pronomenet sitt innhold fra selve talesituasjonen eller omgivelsene, har det deiktisk referanse. Når det får sitt innhold fra et ledd i konteksten, har det anaforisk referanse. Eksemplene: Kjenner du henne? (peker på en kvinne) - deiktisk 52 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 319. 53 Enger, Hans-Olav, Kristoffersen, Kristian Emil. Innføring i norsk grammatikk, s. 109. 54 Enger, Hans-Olav, Kristoffersen, Kristian Emil. Innføring i norsk grammatikk, s. 109. 55 Berulfsen, Bjarne. Norsk grammatikk: ordklassene, s. 95. 56 Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, s. 158. 27

Har du sett broren min? Ja, han sitter der. anaforisk Det personlige pronomenet vi kan vi dele i to typer: det inklusive vi og det eksklusive vi. Når vi inkluderer annenperson, har vi det inklusive vi: Skal vi gå på kino? Men når pronomenet vi bare omfatter første og tredje person, har vi det eksklusive vi: Eva og jeg skal på kino. Etterpå skal vi ut og spise. 57 Personlige pronomen har egne former for første, andre og tredje person, og for entall og flertall. I tredje person entall har de også sine egne genusformer. De utgjør den største gruppen av pronomen. I norsk skriftspråk skiller man mellom menneskelig og ikke-menneskelig antesedent (eller korrelatet) i tredje person entall (han, det). De personlige pronomenene, som de eneste ordene i norsk, har kasusbøyning: Vi skiller mellom nominativ og akkusativ. Genitivsformene (min, vår) fungerer bare som determinativ. Nominativ blir brukt når pronomenet er subjekt, og akkusativ blir brukt når pronomenet står som utfylling til verb, preposisjon eller adjektiv. Jeg har også nevnt noen grammatiske merkeligheter som etisk dativ eller forskjellen mellom det inklusive og eksklusive vi. 1.3.1b Refleksivt pronomen Det refleksive pronomen i norsk er seg. Sammenlignet med personlige pronomen, er det en liten undergruppe av pronomen. Morfologisk hører det til samme type ord som de personlige pronomenene. Etter NRG er det refleksive pronomen en selvstendig undergruppe av pronomen, etter Kulbrandstad regnes seg blant de personlige pronomenene. Det refleksive seg brukes bare når antesedenten er tredje person (både i entall og flertall i alle tre genusformene). I første og annen person brukes akkusativformen av det tilsvarende personlige pronomen. Det har alltid sin antesedent i samme setning: Jeg skynder meg. Du skynder deg. Hun/han skynder seg. 57 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 324. 28

Vi skynder oss. Dere skynder dere. De skynder seg. 58 Som eksemplene viser, er antesedenten normalt subjektet i setningen. Det refleksive pronomen kan følges av selv/sjølv: Per ble veldig glad for sin egen gave til seg selv. 59 Kulbrandstad påstår at i en del tilfeller må selv være med: De skryter ofte av seg selv. Det hele går av seg selv. Hun bor for seg selv. 60 Finn-Erik Vinje regner ikke bare med det substantiviske seg, men også med det adjektiviske sin som refleksivt pronomen. Men NRG beskriver pronomenet sin bare som determinativ (mer presist possessiv). Vinje mener at de refleksive pronomenene ikke har noen nominativform, og at deres form er uavhengig av korrelatets kjønn og tall: Eva har kjøpt seg en seilbåt. Eva har en flyktning boende i hytta si. Eva solgte sine aksjer. 61 Bjarne Berulfsen gjør det litt forskjellig. Han skriver at det finnes to refleksive pronomener: det substantiviske seg og det adjektiviske sin. Men han behandler sin under de possessive pronomenene, dvs. under determinativer i dag. Hans inndeling er nærmere NRGs enn Vinjes. Både Berulfsen, Faarlund og Kulbrandstad opererer bare med seg som det refleksive pronomenet. Jeg er også enig i at sin skal regnes til determinativ, fordi dets funksjon er å vise eiendomsforhold. Derfor er det et possessiv. Berulfsen viser noen merkeligheter med seg. Han sier at den generelle regel er at seg viser tilbake til et korrelat som er subjekt (hun reiste seg), men det finnes mange eksempler på at seg ikke har grammatisk, men logisk subjekt (hennes første tanke var å 58 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 340. 59 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 341. 60 Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, s. 160. 61 Vinje, Finn-Erik. Norsk grammatikk Det språklige byggverket, s. 123. 29

skaffe seg ekstra hjelp). Noen ganger foreligger det ikke noe som helst uttrykt korrelat, men det er skjult i en infinitiv: Å glede seg over andres lidelser er et stygt trekk. 62 Det refleksive pronomen i norsk er bare ett ord: seg. Morfologisk hører ordet til samme type ord som de personlige pronomenene. Det refleksive seg brukes bare når antesedenten er tredje person (i alle tre genusformene i entall og flertall). I første og annen person brukes akkusativformen av det tilsvarende personlige pronomen (meg, deg, oss). Selv om noen grammatikere (Vinje) også opererer med sin, de fleste (Berulfsen, Faarlund m.fl., Kulbrandstad) opererer bare med seg som det refleksive pronomenet. Sin skal regnes til determinativ, fordi det først og fremst brukes som possessiv. Det brukes sjølv i nynorsk. 1.3.1c Resiproke pronomen Det resiproke pronomen er hverandre i bokmål og kvarandre, hinannen eller einannan i nynorsk. Disse er alltid flertall, og brukes i alle personer i flertall. De uttrykker en gjensidig relasjon: Vi beundrer hverandre. Dere beundrer hverandre. De beundrer hverandre. 63 Gjensidig relasjon blir uttrykt slik at A og B beundrer hverandre impliserer at A beundrer B og B beundrer A. Men det er ikke bare ordklassen pronomen som kan ha resiprok funksjon. Det gjelder også verb eller adjektiv: De stod lenge og kysset (hverandre). Dei er svært like (kvarandre). 64 Opprinnelig ble hinannen brukt om forhold mellom to, og hverandre om forhold mellom flere. Etter betydningen skulle hverandre bare kunne henvise til et flertallsord, 62 Berulfsen, Bjarne. Norsk grammatikk: ordklassene, s. 106. 63 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 341. 64 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 341. 30

men i praksis henviser det også til substantiver med kollektiv betydning: Stortinget gikk fra hverandre. Eller kan den henvise til ord som oppfattes som sammensatt av mange deler: Stolen falt fra hverandre. 65 Etter Western hører resiprokt pronomen til de ubøyde pronomenene sammen med relative og interrogative pronomen. Han tillegger at hverandre eller hinannen kan få genitiv: hverandres og hinannens. 66 Det resiproke pronomen er bare ordet hverandre i bokmål og ordene kvarandre, hinannen eller einannan i nynorsk. Disse ordene er alltid flertall, og brukes i alle personer i flertall. De uttrykker en gjensidig relasjon (f.eks. Vi beundrer hverandre). Opprinnelig ble hinannen brukt om forhold mellom to, og hverandre om forhold mellom flere, men denne forskjellen fungerer ikke lenger. 1.3.1d Interrogative pronomen De kalles også spørrende pronomen. Her regnes hvem/kven når man snakker om et menneskelig eller personifisert vesen, og hva/kva som brukes når man snakker om noe helt allment eller uspesifisert. Disse interrogative pronomenene har samme form både for entall og flertall. De er primært brukt til å innlede spørsmål, men de kan også innlede indirekte interrogative setninger: Hvem er det? Kva veit de om saka? Hun spurte hvem det var. Han spurde kven eg hadde snakka med. 67 Med andre ord, interrogative pronomen kan innlede både helsetninger og leddsetninger. Det finnes også en nydannelse hvems i bokmål som en tillatt sideform: 65 Vinje, Finn-Erik. Norsk grammatikk Det språklige byggverket, s. 125. 66 Western, Dr. Aug.. Norsk riksmåls-grammatikk for studerende og lærere, s. 446. 67 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 342. 31

Hvems bil er det? Ifølge Språkrådet er hvems bare en sideform, dvs. at den ikke blir godtatt i lærebøker. Råd om språk fra Norsk språkråd sier at det finnes kvens i nynorsk, vems i svensk og hvis i dansk, men bokmål har et hull i sitt bøyningssystem her. Bokmål har ellers genitiv til substantiviske pronomen, f.eks. hvilkens, hvers, enhvers, men mangler det ved hvem. 68 I stedet brukes det i norsk hvem sin eller hvis, som er godtatt fullt ut. Kulbrandstad snakker også om genitivsformen av spørrepronomenet hvis. Selv om det eksisterer, er det ikke så mye brukt på den måten i dag, og det har determinativ funksjon: Hvis skyld er det at budsjettet ikke ble holdt? Etter forfatterens mening er det bedre å bruke hvem sin eller en helt annen uttrykksmåte: Hvem sin skyld var det at budsjettet ikke ble holdt? Hvem var skyld i at budsjettet ikke ble holdt? 69 Norsk grammatikk for fremmedspråklige (1999) snakker også om spørreord, men ikke i forhold til pronomen. Her finner vi et selvstendig kapittel, og inndelingen av spørreordene er avhengig av hva vi spør om: Ting, handling: hva, hvilken. Person: hvem. Tid: når, hvor lenge, hvor ofte. Sted: hvor. Grunn: hvorfor. Måte: hvordan. Antall, mengde: hvor mye, hvor mange. 70 Ifølge andre bøker, for eksempel Språkets Mønstre (2005), kommer ord som når, hvor, hvorfor eller hvordan under ordklassen adverb. Når er tidsadverb, hvor er stedsadverb, hvorfor er måtesadverb osv. Mac Donald skiller ikke mellom ordklasser, 68 Språkrådet. Råd om språk fra Norsk språkråd, s. 75 78. 69 Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, s. 164-165. 70 Mac Donald, Kirsti. Norsk grammatikk for fremmedspråklige, s. 86 89. 32

hun definerer spørreord uten noen ordklasseinndeling. Derfor er jeg enig med Kulbrandstad og NRG som påstår at interrogative pronomen bare er hvem/kven og hva/kva. Ifølge Vinje er spørrende pronomen hvem, hvilken og hva for en: hvem er både entall og flertall, hvilken og hva for en har egne flertallsformer og dessuten intetkjønnsformer: hvilke, hva for noen hvilket, hva for noe. 71 Vi kan se at alle grammatikkere er forskjellige ikke bare i forhold til ordklasseinndelingen, men også i forhold til undergrupper og enkelte ord. Etter min mening kan vi ikke kalle hva for en pronomen, fordi det bare er en frase som fungerer som pronomen. Frasene hva/kva for en eller hva/kva for noe må stå sammen: Hva for en bok vil du lese? Hva for noe tull er dette? Eller kan frasen splittes: Hva foreslår du for løsning? Kva likar du for bøker? 72 Pronomenet hva kan i bokmål brukes også som determinativ (tilsvarer hvilken): Hva grunn har du til å anta det? Interrogative eller spørrende pronomen er heller ikke en stor undergruppe av pronomen. Det brukes bare to ord: hvem/kven når man snakker om et menneskelig eller personifisert vesen, og hva/kva som brukes når man snakker om noe helt allment eller uspesifisert. Disse interrogative pronomenene har samme form for entall og flertall. De kan innlede både helsetninger og leddsetninger. Det finnes også en nydannelse hvems som en tillatt sideform i bokmål (Hvems bil er det?), eller frasene hva/kva for en og hva/kva for noe (Hva for en bok vil du lese?). 1.3.1e Ubestemt pronomen Ifølge NRG finnes det bare ett ubestemt pronomen i norsk språk, nemlig man, og dette ordet brukes bare i bokmål, og bare som subjekt. 71 Vinje, Finn-Erik. Norsk grammatikk Det språklige byggverket, s. 127. 72 Faarlund, Jan Terje, Lie, Svein, Vannebo, Kjell Ivar. Norsk referansegrammatikk, s. 343. 33