1 Per Hernæs Christiansborg i 'det land Guinea': Fra den danske epoke i Ghanas historie Politikk i Danmark drives som kjent på Christiansborg i København. Og politikk i Ghana langt borte i Afrikas land drives også på Christiansborg. Hvordan kan nå dette henge sammen? Jo, det er et faktum at like siden Ghanas uavhengighet i 1957, da Kwame Nkrumah kunne sende den britiske guvernør hjem for godt, har hovedsetet for regjeringen i Ghana ligget på Christiansborg Castle i bydelen Osu i Accra. The Castle, som det heter på folkemunne, har vært et maktens symbol gjennom århundreder, og det har hatt skiftende "borgherrer". I kolonitiden var det residens for den britiske guvernør. Men før britene overtok, var Christiansborg et dansk domene, faktisk i en periode på 190 år, fra omkring 1660-61 og frem til 1850, med visse avbrudd. Dermed representerer borgen et gedigent dansk fodaftryk i Afrika. Nuværende Christiansborgs eldre deler representerer en felles kulturarv og en felles historie mellom Danmark og Ghana. Beveger man seg i dag inn i "det aller helligste", forbi de bistre soldater i vakten og inn til det gamle gårdsrum, kan man fornemme historiens vingesus: den gamle cisterne med dansk inskription, den brede trappe opp til den danske guvernørs kvarterer, den trange nedgang til de famøse slavekjellere. Se, vi skal nu ta en tur tilbake til "dansketiden" på Christiansborg. Min tanke var å gi til beste noen korte glimt av festningens brogete historie fra den gang en streben etter gull og slaver trakk til seg tusinder av europeiske skip, deriblant noen hundrede som seilte under dansk flagg. Vi skal tilbake til årene omkring 1660 og følge fortet frem til 1850, da Dannebrog ble senket for siste gang og det britiske flagg gikk til topps på flaggmasten.
2 Den allerførste europeiske festning på Gullkysten stammer fra 1481-82 da portugiserne bygde festningen Saõ Jorge da Mina som et sentrum for en lukrativ handel med gull. De dominerte gullhandelen frem til slutningen av 1500-tallet da de nordeuropeiske nasjoner kom på banen, og ca 1640 kom det så vidt at portugiserne tapte sitt gamle fort til hollenderne, som nu fikk sitt hovedkvarter på borgen som de kalte Elmina. Engelskmennene opererte også på Gullkysten, de etablerte sitt hovedkvarter på Cape Coast Castle i 1660-årene. Det første egentlig danske fort i "Det Land Guinea", som de gamle kilder taler om, ble Fort Fredriksborg (eller Fredriksberg) som ble oppført "paa det Bierg Amanfroe", et høydedrag tett på Cape Coast, ca 1660. Kort tid efter dette tok de danske kystmenn initiativet til å bygge en handelsstasjon i Accra: I 1661 sluttet man en traktat med Kong Okai Koi i det dengang eksisterende Accra-kongedømmet, som åpnet for byggingen av Christiansborg fort i Osu. En meget beskjeden begynnelse var det, og det lille fort imøteså en usikker skjebne. I den første tid ser det ut til å ha vært en del handel. Men så ser vi at danske skip kom kun sporadisk til kysten, og på fortene falt moralen. Indre kiv og splid hørte til dagens orden. Ingen forbedringer av Christiansborg skjedde før i perioden 1679-83. Ironisk nok var dette ikke danskenes verk for i 1679 sviktet Kiøbmand Peter Bolt sin troskapsed og gikk hen og solgte Christiansborg til portugiserne for 36 pund gull. Den portugisiske Fidalgo, Julian de Campo, utbygde fortets forsvarsverk og holdt en guarnison på opp til 80 mann, så det var ikke mulig for danskene å gjenerobre fortet. Først i 1683 lykkedes det ad diplomatisk vei å få Christiansborg tilbake på danske hender. Og dette viste seg å være en lykke, for kun et par år etter tapte danskene sitt hovedfort. Dårlige tider gjorde at Fredriksberg ble satt i pant til engelskmennene på Cape Coast Castle. Lånet ble ikke innfridd og 16 april 1685 dukket den engelske guvernør opp med et føige på 150 mann og overtok fortet. Den danske stab måtte fortrekke til Christiansborg som fra nu av ble det nye danske hovedkvarter. Det var ikke siste gang Christiansborg var på fremmede hender i denne turbulente tid. Det skjedde på ny i juni 1693, og denne gang var det ikke europeiske rivaler som tok over kontrollen. En lokal afrikansk stormann under navn Assemoni trolig med full støtte av sin egen konge inntok fortet under dramatiske omstendigheter. Pga guvernørens "slette tilsiun og anstalt", som det heter i en kilde, " ble [fortresset] overmandit og indtagit, de Christne ilde medhandlet, fengslet og ihjelslagit, hvoriblant var kiøbmanden som de barbarisk parterte led for led...". Varer til en påstått verdi av 80,000 rigsdaler gikk tapt. Assemoni var herre over Christiansborg i nærmere et år, hvor han da drev handel direkte med europeiske skip. Da danske skip omsider kom til unnsetning, kunne de observere et nytt flagg vaie over Christiansborg: "et blaat flag, med en sort Morian, og en huggert udi haanden". Ved forhandlinger og utbetaling av en større løsesum oppnådde man så å få festningen tilbake. Og nu forblev Christiansborg i dansk besittelse frem til 1850. Denne episoden er et nokså talende uttrykk for maktforholdet mellom europeere og afrikanere på 16- og 1700-tallet. Afrikanerne var "herrer i eget hus". Europeernes makt var begrenset til et kanonskudds avstand fra festningene. Selv forsvar av festningene kunne svikte, som dette danske eksempel viser oss, og selv om festningene sjelden ble erobret, var de alltid sårbare under lengre tids beileiringer. Dette betød at europeerne alltid måtte søke å forhandle seg frem til løsninger, og de måtte underkaste seg en rekke krav fra lokale afrikanske herskere, blant annet måtte de betale faste avgifter pr mnd som en slags grunnskyld for festningene. Hva kunne de ellers gjøre, med max et snes soldater til disposisjon slik situasjonen var på Christiansborg.
3 Christiansborg var et handelsfort. De første par decennier var gull den mest attraktive vare. Men fra 1690-årene ble slaver den absolutt viktigste "vare". Gjennom hele 1700-tallet fungerte Christiansborg således som hovedsentral for den danske slavehandel på Gullkysten. Lenge forblev Christiansborg det eneste danske fort på kysten. Når den danske guvernør fra tårnet på sin festning i Osu, også kalt "Dansk Accra", speidet etter danske seilskip som kom så altfor sjeldent, kunne han vende kikkerten mot vest og der se sine europeiske kolleger. Det lå nemlig et hollandsk og et engelsk fort tett på, omgivet av sine respektive afrikanske byer, gjerne kalt "Hollandsk Accra" og "Engelsk Accra" i de gamle kilder. Dette betød skarp konkurranse med de europeiske rivaler og deres forbundsfeller. Bl.a. av denne grunn følte danskene behov for å bygge handelsstasjoner mot øst. I 1736 begynte man så å bygge et lite fort, Fredensborg, i landsbyen Ningo, og i den kommende tid etablerte man handelslosjer på begge sider av Volta-floden. Midt i 1780--årene ble disse til Fort Kongensteen ved Ada, og til Fort Prindsensteen i Keta, på den anden side av Volta opp mot Slavekysten (som man dengang kalte dagens Togo og Benin). 1780--årene blir gerne kalt "den florrisante tid" innen dansk slavehandel. Og Christiansborg var da på toppen av sin karriere som dansk hovedkvarter. Aktivitetsnivået var høyt. Christiansborg alene eksporterte ca 4.000 slaver i denne periode. Samlet sett utskipet de 4 danske forter med tilliggende handelslosjer ca 12.000 slaver i tiden 1777 89. Slavekaravane etter karavane trakk ned mot de danske forter. Trafikken til sjøs og til lands mellom disse stasjoner var stor. Flyten av varer, slaver, og fødevarer slavene skulle jo ha noe å spise var på sitt høyeste. En god indikator på den økte aktivitet var antallet av såkalte "kompagnislaver" eller fortslaver som listes opp i Christiansborgs regnskapsmateriale. Dette var slaver som ikke ble eksportert. De ble beholdt som arbeidskraft ved festningen. Tallet var oppe på over 400 individer i vår aktuelle periode: menn, kvinner og barn.
4 I slavehandelsepoken ble etter hvert disse fortslaver den avgjort mest tallrike gruppe innen det man kunne kalle det danske "fortsamfunn", dvs blant det personell som var knyttet til Christiansborg. Som slaver var de så avgjort på bunnen av det hierarki som fortsamfunnet utgjorde: På toppen av pyramiden satt selvsagt guvernøren og hans embedsmenn, handelsbetjenter og offiserer. Under dette toppsjiktet finner man guarnisonen, eller soldatene. Disse var i utgangspunktet utsendt fra "fader land", men siden "de Blanke"(hvite) alltid tok seg "Sorte koner" fikk man etter hvert en voksende gruppe "mulattedrenge" som rekrutterte guarnisonen. En stab på 20-30, kanskje opp til 40, mulattsoldater, samt etter hvert en gruppe av såkalte "mulattekiøbmænd" og deres familier, kom således til å utgjøre et sosialt midter-sjikt, mellom de hvite herrer og de sorte slaver i bunnen av pyramiden. Dette "fortsamfunn", som formet seg på og omkring Christiansborg, utgjorde så danskenes egentlige maktbasis. Absolutt ikke imponerende i størrelse, men på mange måter en slags "stat i staten" i det komplekse politiske landskap på kysten, og nøkkelfaktor i sosiale og økonomisk relasjoner med de afrikanske samfunn. De fysiske grenser for det danske fortsamfunn gikk ikke ved festningens mure. Både frie og ufrie hadde tette forbindelser til den lokale by, Osu. De fleste bodde der. Endog embedsmenn satte opp sin "casse" (hus) i byen for å huse sine "afrikanske familier", selv om de hadde sine kvarterer på festningen. Mulattene hadde vokst opp hos sine mødre, og var på mange måter integrert i byens liv. Fortslavene bodde i et eget kvarter i Osu. En rapport fra 1777 viser at dette kvarter lå mot Nord-Ost, et kort stykke fra de andre kvarterer i byen. Forholdet mellom fortet og den lokale by var hva vi må kunne kalle for et "symbiotisk" forhold. Christiansborg hadde stor nytte av byens diverse tjenester i sin handel, og i krigssituasjoner kunne byen være en nyttig militær alliert. På den annen side var byens utvikling knyttet til fortets virksomhet som sentrum for den atlantiske handel med alt hva dette innebar av muligheter. Og under angrep kunne byens befolkning søke beskyttelse på fortet og nyte godt av Christiansborgs kanoner. Dette betød ikke at konflikt mellom fort og by var aldeles fraværende. Det var ikke alltid man hadde sammenfallende interesser. Økonomisk kunne striden stå om rettigheter til landets naturressurser, fx retten til å hugge brenne til fortets bruk. Dette var en viktig inntektskilde for "det unge Mandskab" i Osu. I København trodde man at udgiften kunne spares, man kunne da bare sende fortslavene i marken for å samle "brendetræ"! Slike forsøk ble konsekvent avvist av de lokale og kunne føre til heftig strid, endog utvikle seg til beleiring av fortet som avskar all handel og tvang Christiansborg til å makke rett. Parolen var: "... nok haver de Blanke retten til at råde over fortet. Men Landet og Landets produkter tilhører os". Kravet var altså full suverenitet over egne ressurser. Politisk kunne også partene strides. Dette hadde gjerne sammenheng med at Christiansborg, såvel som de øvrige europeiske fort, var nødt til å involvere seg i et skiftende spill av allianser med mektige kongedømmer inne i landet som i tur og orden kom til å utøve et slags overherredømme over kystområdet. Et godt forhold til disse større makter var et "must" for Christiansborg, både sikkerhetsmessig og for handelens skyld, men dette kunne komme på tvers av de lokale byers interesser. Vi har sett at Christiansborgs etablering skjedde etter avtale med kong Okai Koi. Han var overhode for det såkalte "Accara kongedømmet" som var en samlet politisk enhet for den folkegruppe som kalles Ga, og som kom til å befolke de kystbyer som senere skulle gå under navnet Accra. Opprinnelig var Accra-kongedømmet også et innlandsrike. Men i løpet av 1670-årene gikk det i oppløsning, og Ga-folket som samlet seg i flere mindre byer på kysten, ble så underlagt en serie overherrer som følge av skiftende maktkonstellasjoner i innlandet. Det er tale om tre mektige kongedømmer: Først Akwamu, som rådde i perioden frem til 1730.
5 Så fulgte Akyem i perioden frem til 1742, og deretter var kystbyene formelt underlagt det mektige Asanteimperiet, selv om Asante i lange perioder utøvde en nokså lemfeldig kontroll med kystområdet, noe som ga et visst spillerom for manøvre blant mindre politiske aktører, deriblant de europeiske fort som også ble en integrert del av det komplekse politiske system. Handel og politikk fulgtes ad. Christiansborg førte vel en slags "sidde- på-hegnet-og-vente" politikk i forhold til de avgjørende maktskift i innlandet. De avventet situasjonen og tilpasset seg så de nye "herrer". Så var det "business as usual". Men, som sagt, dette kunne føre til lokal konflikt. Et godt eksempel er situasjonen i 1730, da Akwamus makt ble tilintetgjort. Foranledningen her var nemlig at gjentatte overgrep fra Akwamu hadde ført til at Accra-byene under det hollandske og engelske fort gjorde opprør og søkte alliansepartnere i innlandet. Akyem ble den sterkeste forbundsfelle og knuste Akwamu i et avgjørende slag. Christiansborg holdt lenge på feil hest, og forsøkte å forhindre Osu i å slutte seg til sine Ga-brødre i nabobyene og delta i opprøret. Resultatet var åpent fiendskap og isolasjon. Men da danskene etter hvert maktet å bygge opp et godt forhold til den nye "overherre" Akyem, gikk krisen over. Hvis vi går frem til slutten av 1770-årene kan vi også finne en drabelig konflikt med naboene i Accra. Denne gang var det dog som følge av en strid med de hollandske rivaler på fortet Creve Coeur i "Hollandsk Accra". Hollenderne hadde forsøkt å utfordre danskenes handelsmonopol i Volta regionen mot øst. Danskene hadde arrestert inntrengerne. Det utviklet seg til full krig. Kanonene drønet fra begge fortene. I 1777 ble Christiansborg angrepet og beleiret av flere tusen mann fra "Hollandsk Accra". Osu hadde ved denne anledning valgt å være lojal med danskene, med den følge at byen nu ble plyndret og nedbrent. Situasjonen var kritisk, men danskene vant en god alliert i kong "Attjambo" som regjerte over bjergfolkene i Akuapem, noen mil inne i landet. Da han kom til assistanse gikk krigen i stå, og det endte med våpenhvile. Var dette kun en krig mellom europeere? Nei, de involverte afrikanere fulgte også sine egne interesser. "Hollenderkrigen" er et godt eksempel på hvordan europeere og afrikanere brukte hverandre i forsøk på å fremme egne mål. Når vi taler om slavehandelstiden vil jeg karakterisere forholdet mellom europeere og afrikanere på Gullkysten som et strategisk "spill" med skiftende allianser og manøvre for å fremme egen gevinst, og det var et spill hvor egentlig ingen av partene hadde makt til å definere spillereglene. Så lenge slaver var den handelsvare europeerne var ute etter hadde de egentlig intet ønske om å beherske og kontrollere noe territorium, fidusen var å sikre adgang til handelen. Eventuell innflytelse svingte med handelskonjunkturene. Og med en uhyre spinkel militær makt til disposisjon sa det seg selv at det var umulig å etablere noen form for europeisk dominans. Dette bildet skifter dog i tiden etter de europeiske forbud mot slaveeksport fra kysten, og kommer vi noen tiår inn på 1800-tallet ser vi at koloniale ambisjoner om å kontrollere territorier begynner å gjøre seg gjeldende, fra dansk side og ikke minst fra engelsk side. Det danske slavehandelsforbud ble bebudet allerede i 1792, men slavehandlerne ble gitt en tiårig "grace periode", og forbudet trådte først i kraft i 1803. I denne periode skiftet Christiansborg rolle fra handelsfort til mer å fungere som administrasjonssenter. Handelen ble privatisert: de danske embedsmenn, tidligere fortpersonell som slo seg ned i Osu som såkalte "frihandlere", og Osu-baserte mulattkjøpmenn alle disse var det som nu drev slavehandelen. Man kunne si det på den måte at det var det danske "fortsamfunn" som nu trådte i karakter og fikk en ledende rolle i den økonomiske aktivitet. En prosess tok nu fart hvor nettopp dette "samfunn" i byen utenfor murene ble et slags brohode for danske koloniale ambisjoner. De danske kjøpmenn bygde sine varehus og boliger i Osu og grunnla afro-europeiske
6 dynastier, familier som kunne bruke sin danske forbindelse i handel og vandel. Denne gruppe ble en sentral faktor bak Christiansborgs fortsatte eksistens selv om dens interesser ikke alltid samstemte med de tanker man hadde i København. Den var således involvert i aktiv, og nu etter januar 1803 illegal, slavehandel, i hvert fall frem til 1820--årene. Ved slavehandelens forventede opphør begynte man å søke økonomiske alternativer for de danske besiddelser. Et tidlig forsøk på å bygge en plantasjekoloni i Akuapem falt i fisk, men ved århundreskiftet og videre tok man opp igjen ideen om å utvikle plantasjer for dyrking av kaffe og bomull for eksport til Europa. Noen spede forsøk ble gjort, med en beskjeden statsstøtte fra Danmark. Men slik plantasjedrift, basert på samme system med slaver som arbeidskraft som i Vestindien, utgjorde aldri noen alternativ økonomisk basis for Christiansborg. Sant å si sto nu det danske fort på meget vaklende føtter. I 1796 ville man faktisk nedlegge Christiansborg for å spare denne utgift for kongens kasse. Beslutningen ble dog ikke realisert. Men så kom Napoleonskrigene som Danmark ble viklet inn i, og forbindelsen til Gullkysten blev meget sporadisk. De danske besiddelser hadde magre tider. Som vi vet kollapsede statsøkonomien i Danmark som følge av krigen, og dette førte til at man i slutningen av 1816 vedtok å legge ned alle de danske fort på Gullkysten unntatt Christiansborg. Det var nu klart at hvis Christiansborg skulle ha noen fortsatt eksistensberettigelse måtte det være som sentrum for utviklingen av et dansk kolonistyre over den østlige del av Gullkysten. Vi ser da også tendenser til en revitalisering og hevding av danske interesser i de kommende tiår. I 1833 nedsatte man i København den såkalte Guinea-kommisjon som skulle utrede grunnlaget for en dansk koloni. Christiansborg søkte om enn nokså sporadisk å hevde en form for dansk overhøyhetsrett over afrikansk territorium, og man ser eksempler på at det danske guvernement forsøkte å håndheve dansk jurisdiksjon.
7 Noen materielle tiltak ser man også, bl.a. en veiforbindelse med innlandet, nye forsøk med plantasjer, og en vindmølle som skulle male maismel for eksport til Vestindien. Men det var småting. Maismøllen ble en fiasko. Plantasjevesenet skrantet. Man vant heller ikke kontroll over den økende produksjon og eksport av palmolje som utviklet seg fra 1830-årene av. I det hele må man kunne si at dette danske koloniale prosjekt var meget spinkelt. Det fikk også økende konkurranse fra sin europeiske rival Storbrittania. Den danske guvernør kunne konstatere at den engelske innflytelse i hele kystområdet, Accra inkludert, var stadig økende. Med ubetydelige ressurser til rådighet for å hevde danske interesser, og med etter hvert manglende politisk vilje i København, gikk koloniprosjektet sin undergang i møte. I 1850 ble så de danske besiddelser solgt til britene for 10.000, og Danebrog forsvant fra Christiansborg. Hva skjedde så videre med Christiansborg og -ikke minst- folkene i det danske fortsamfunn? De siste gled inn som en integrert del av det engelske system og ble mer eller mindre "anglifisert". Det er dog interessant å bemerke at de lokale folk, mange år etter, atter hentet frem det danske flag som de marsjerte under i protest mot britenes forsøk på å gjennomtrumfe en skatt. I 1862 ble Accra utsatt for et jordskjelv, og Christiansborg ble så pass ødelagt at den britiske guarnison måtte flytte ut av fortet en overgang. Fremdeles hadde britene sitt hovedkvarter på Cape Coast Castle. Men etter at britene formelt erklærte Gullkysten som koloni i 1874, valgte de å flytte sitt hovedkvarter til Accra. Christiansborg ble restaurert, og fra 1877 fungerte den gamle danske borg som hovedsete for den britiske koloniadministrasjon. Men det er jo en helt annen historie...