Rapport fra IAESTE sommerjobb i Dushanbe, Tadsjikistan 2008

Rapport fra IAESTE sommerjobb i Dushanbe, Tadsjikistan 2008 Navn: Jon Martinsen Strand Arbeidsgiver: Dushanbe institute of mathematics Periode: 09.06.08 til 04.07.08 Forberedelser: Visum: Jeg valgte å sende passet mitt i posten til den tadsjikiske ambassaden i Berlin, da det i 2008 ikke fantes noen ambassade i Norge. Jeg overførte 50$ til deres tyske bankkonto og sendte brev med pass, visumsøknader, 2 stk passbilder og invitasjonsbrev fra IAESTE Tadsjikistan(som jeg fikk på mail like etter at jeg var godtatt av mottakslandet). Å sende passet i posten er risikabelt, og man frarådes ofte å gjøre det. Og ganske riktig, mitt pass forsvant, selv om ambassaden hevdet at de hadde sendt det tilbake med visum. Uker gikk uten at noe pass ankom. Heldigvis hadde jeg et pass til, som jeg valgte å ta med til Tadsjikistan og få visum på flyplassen der. Det tok noen timers venting der nede, og kostet meg ytterligere 94 $, men sammenliknet med å sende pass i posten er det nok enkleste løsning, og jeg vil uten å blunke anbefale dette. Bare fyll ut 2 stk visumsøknader på forhånd(og sett på passbilde), og ta med dollar og invitasjonsbrev, så går det så knirkefritt det kan gå. Vaksiner: Jeg oppsøkte et offentlig vaksinasjonskontor, og behøvde kun å etterfylle poliovaksine. De andre(det er noen få) hadde jeg fra tidligere reiser til sentral-asia. Reiseforsikring: Etter å ha undersøkt litt forskjellige muligheter, valgte jeg å tegne helårsforsikring hos Gjensidige til ca 900 NOK. Dette dekket omtrent alt som kunne skje, inkludert jobbulykker. Hvis reisen er over 28 dager er det mulig noen andre regler trer inn, bare spør forsikringsselskapet om dette. Flyreise: Jeg foretok et søk hos ebookers.com, og de foreslo å fly via St.Petersburg med Rossiya Russion(eller Rossiya Airlines, som de selv foretrekker å kalles). Dette kom på ca. 4500 NOK tur-retur. Det er også mulig å fly med Turkish air(via Istanbul) og TadjikAir, men det var nokså vanskelig å orientere seg på deres sider(mange feil), og jeg ville rett og slett ikke ta sjansen. Her vil jeg helhjertet foreslå å bruke et bookingselskap. En ukes tid etter bestillingen fikk jeg billettene i posten. Hver vei måtte jeg i St.Petersburg ut i baggage claim -området for å hente bagasjen min slik at den kunne bli sendt videre, noe som i utgangspunktet krever russisk visum, men dette løses ved at de følger deg ut dit og tilbake. Bare si at du er i transit og vis dem billetten videre, så skjønner de dette. Vær obs på at servicenivået på dette flyselskapet kan være ikke-eksisterende. Da jeg skulle fra St.Petersburg til Dushanbe, ble jeg og de andre passasjerene kjørt til en

avsidesliggende del av flyplassen langt utenfor resten. Her ble vi måkt inn i rekker av flere enorme og voldelige russiske damer med militæruniform, som skrek og bar seg, og behandlet oss som ville dyr. Tadsjikerne lot til å være uaffektert av denne behandlingen. Etter hvert marsjerte vi ut til flyet, og ble stuet inn i det. Dette kan oppleves merkelig for en nordmann som er vant med annerledes service. Språk: I Tadsjikistan snakkes det russisk og tadsjikisk. Veldig mange lokale tadsjikere(fra Dushanbe) foretrakk å snakke russisk med hverandre, blant annet fordi de mente det var enklere. Noe av det lureste jeg gjorde var å ta med en russisk-norsk lommeordbok jeg kjøpte på Gardermoen. Denne var til uvurderlig nytte under hele oppholdet, og gjorde all kommunikasjon betydelig lettere, da det ikke snakkes så mye engelsk. Opphold: Familie: I den tiden jeg oppholdt meg i Dushanbe, bodde jeg hos en vertsfamilie bestående av mor, far, sønn, og tre døtre. Sønnen snakket godt engelsk, men dro til USA på utveksling noen timer etter at jeg ankom. Den yngste og den eldste datteren snakket ok engelsk, og det gikk greit å kommunisere. Ordboken jeg hadde kjøpt på forhånd kom også godt med. Familien var svært hyggelige, svært sosiale, og veldig innstilt på å varte meg opp. Jeg fikk rommet til moren og faren(de sov på gulvet og i sofaen de 4 ukene jeg var der), og ble stadig spurt om jeg var sulten etc. Flere ganger ble jeg tatt med på slektstreff, og alle viste stor interesse for å snakke med meg. Jeg tok med et Munch-bilde og en ostehøvel til familien. De ble glade for dette, men etter 3 uker tok de frem ostehøvelen og innrømte de at de ikke visste hva den var til. De lo godt når jeg viste dem det. Den jevne tadsjikerer jobber svært mye, delvis fordi månedslønnen ligger på ca 30 dollar(noe som er lite i Tadsjikistan også). Det er vanlig å jobbe hver dag i uken. Faren dro på jobb kl 7 hver eneste dag, og kom hjem rundt kl 21. Ofte bodde det flere barn i slekten hjemme hos familien, slik at jeg kunne lære dem engelsk. For en nordmann kan kjønnsrollene oppleves som skarpt definerte. Hvis jeg for eksempel prøvde å vaske en tallerken, eller enda verre, feie opp noe, brøt hele familien ut i latter og mistet nesten fotfeste mens de ristet på hodet og viftet med armene. Det eneste jeg til nød kunne hjelpe til med, var å vanne hagen deres. De var også ganske beskyttende, og det var ikke uvanlig at de sendte 6-8 slektsmedlemmer ut for å hente meg hvis jeg var ute om kveldene.

Jobb: Jeg jobbet på matematisk institutt i Dushanbe. Mange av instituttene på universitetet i Dushanbe ligger spredt rundt i byen, og dette var intet unntak. Jeg fikk mitt eget kontor, som jeg delte med to andre ansatte som av og til var innom. Jobbeskrivelsen jeg hadde fått på forhånd var at jeg skulle drive med numeriske beregninger. Dette så jeg aldri noe til, under den første uken min ble jeg gitt oppgaver relatert til tallteori, som professoren som fungerte som min sjef, jobbet med. Han så sjelden på resultatene mine, men viste meg det han hadde gjort. Jeg fant etter hvert ut at han visste svarene på de oppgavene jeg fikk fra før. Dette fant jeg noe merkelig. Etter 1,5 uke ble jeg fortalt at jeg skulle skrive disse resultatene inn på en datamaskin, på en ryddig måte og på engelsk. Dette fikk jeg begynt på, men i den tredje uken gikk strømmen på instituttet og var borte en uke. Da fikk jeg ikke jobbet videre med artikkelen, og da jeg sa at hvis det var noe annet de ville jeg skulle gjøre i mellomtiden, måtte de bare si fra, lo de rått mens de hikstet at de synes det var så merkelig å treffe noen som faktisk ville arbeide. Da jeg sa at jeg jo tross alt hadde kommet fra Norge og bare var der i 4 uker, nikket de litt forstående, men denne uken ble det ikke noe arbeid på meg. På mandagen den fjerde uken gjorde jeg dokumentet ferdig, og viste det til sjefen. Han ristet på hodet, så forundret på meg og sa at dette var jo ikke det han mente. Vi hadde åpenbart misforstått hverandre, og da jeg forklarte at jeg hadde blitt fortalt at jeg hadde kommet for å jobbe, svarte de at de hadde trodd at jeg hadde kommet kun for å lære. Sjefen sa at han kunne sende meg dokumentet ferdigskrevet om 2 måneder, slik at jeg kunne publisere det hvis jeg ville. Bortsett fra det mente han det var for liten tid til å gjøre noe, så de siste 3 dagene hadde jeg fri. Jobben var nokså diffus både mens jeg var der og når jeg ser tilbake på den. Riktignok var det et svært godt og sosialt miljø der, vi hadde av og til lunsj/middag tilberedt på instituttet med vodka og sjakk til(jeg fikk iblant inntrykk av at det var sjakk som var nasjonalsporten i landet). Alle de ansatte var overmåte flinke til å

bruke kroppsspråk der hvor ordene ikke strakk til. De tok ofte med sønnene sine, og ville gjerne at jeg skulle snakke engelsk med dem slik at de kunne lære det. Og tross alt lærte jeg i hvert fall en del av jobben, blant annet noen matematiske metoder og programmet LaTeX, selv om jeg kanskje ikke var til så veldig stor nytte for dem. Opplevelser: I Dushanbe vil jeg anbefale å prøve å få med seg nasjonalsporten(se avsnitt lenger ned). Ellers er det mange basarer(shok-man-sor, Korvon og Sakhovat) som er verdt et eller mange besøk. Utenfor Dushanbe er Norak(kunstig innsjø med vannkraftverk) og Goli- May-Da/Varsob(rekreasjonsområde midt i naturen med mulighet for vandring i fjell) gode reisemål. Så hender det jo at det skjer saker og ting, for eksempel fikk jeg en dag vite av moren i familien at det var en konsert om 40 minutter. Jeg og søstrene kastet oss på, og det viste seg å være et kjempeartig russisk trønderband. Et tadjikisk bryllup anbefales også veldig å prøve å komme seg på! Jeg spurte familien jeg bodde i om dette, og ble sannelig også tatt med på et.

Mat: Nasjonalretten i Tadsjikistan er osh, en velsmakende blanding av ris, kjøtt og gulrøtter. Bortsett fra det må jeg være ærlig å si at det meste av maten oftest er druknet i olje og salt. Egg stekes ved at de slippes ned i kokende olje, og salat strøs det ofte enorme mengder salt på. Til og med på hamburgerrestauranter mistenker jeg at kjøtt behandles på samme måte. All mat jeg fikk kunne jeg formelig se oljen renne ut av og danne en dam. Riktignok opplevde jeg aldri å bli det minste syk, og til tross for alt fettet og oljen, gikk jeg ned 2 kg i løpet av oppholdet. Frukten i Tadsjikistan var svært god, jeg har aldri smakt så utsøkte vannmeloner(dette er nasjonalfrukten, og dyrkes i enorme antall, spises overalt, og fåes til en billig penge). Sosialt: Familien var svært sosiale, og tok meg med på flere familiesamlinger. Mannlige tadsjikere elsker å drikke vodka i slike sammenhenger, og en åpnet flaske lukkes aldri. Familiene møtes ofte, og har en helt spesiell varme seg imellom. Familien og slekten står veldig høyt i Tadsjikistan, og gjestfrihet er det ikke mangel på. Det var også noen andre IAESTE-studenter i Dushanbe samtidig med meg, og vi dro ofte ut for å se fotballkamper o.l. Selv om ikke familien alltid var like begeistret for dette, gikk det bedre da jeg tok den eldste søsteren med oss. Politi: Politiet er svært synlige, og du kan observere dem på hver eneste gate, oftest når de stopper en bil og krever penger, eller når presidenten skal fra A til B. Da sperres den aktuelle vei av, og alle biler jages vekk, slik at presidentens biler kan hyle gjennom gatene i 170 km/t. Personlig opplevde jeg å bli nektet å reise meg fra et busstopp under en slik seanse. Politiet har stålkontroll, og herser mye med befolkningen. IAESTE Tadsjikistan: Den lokale IAESTE-foreningen fremsto som ganske profesjonelle. Jeg ble ofte ringt opp og spurt om alt gikk bra, og de tok affære hvis det var noe. De tok oss med på 2 dagsturer(til Goli-May-Da, en times kjøring utenfor Dushanbe), og jeg har forståelse for at de kanskje personlig ikke hadde tid til mer. En dag tok vi selv initiativ til å dra til Norak, en kunstig innsjø ved et elverk. Da skal det sies at vi fikk en IAESTE-person med oss som hjalp til med veivalg, logistikk, bestikking av politi etc.

Det hendte iblant at jeg ble bedt av flere personer om å oppgi samme informasjon, noe som selvfølgelig er litt slitsomt, men alt i alt synes jeg de gjorde en god jobb mens jeg var der, og jeg følte absolutt at jeg kunne stole på dem. I forhold til hva jeg har lest i tidligere rapporter virker det som de har forbedret seg enormt. Økonomi: Valutaen i Tadsjikistan er Somoni(1 Somoni = 100 Diram). Da jeg var der var 1 SOM lik 1,5 NOK. Jeg tok med noen hundre dollar, og fikk også tatt ut penger fra en minibank en gang med mitt VISA-kort. Har lest av tidligere rapporter at dette kunne være problematisk, og de andre IAESTE-studentene klagde over at de ofte måtte gå fra bank til bank, da de hendte at bankene ikke hadde noen penger å gi. Mitt entydige råd er å ta ut dollar i forveien, det finnes en hel drøss med vekslingskontorer. Transport: Jeg kjøpte ganske raskt et kart over byen, men oppdaget raskt at folket ikke likte kart, og ikke kunne noen gatenavn. Til og med de som jobbet på instituttet klarte ikke å merke det av på et kart. Som en lokal kvinne sa det: Our people dont use maps. Likevel fant jeg det svært nyttig til å orientere seg, og jeg ble raskt relativt kjent i byen. Bussene i Dushanbe er av god standard, selv om de av og til kan være litt overfylte. Et svært vanlig transportmiddel er en blanding av taxi og buss som kalles tangem. Dette er en van som kjører en fast rute og har fast pris(1 SOM). Her kan man hoppe på og av når man ønsker. Transportsystemet lot til å gå helt knirkefritt mens jeg var der, i motsetning til hva jeg hadde trodd på forhånd. De få gangene jeg ble hindret, var det stort sett på grunn av at presidenten skulle fra et sted til et annet(se politi over), kun en gang i løpet av fire uker opplevde jeg at en buss fikk motorstopp.

Sport & Idrett: Da jeg spurte om nasjonalsport fikk jeg ulike svar. Noen dro frem bryting, og på landsbygda praktiseres hanekamp/hønseslagsmål(hårosdjang). Noe av det mest eksotiske jeg kom over er sporten Boskaiski. Dette praktiseres iblant(ofte i feriene), og jeg tror virkelig det er verdt å få med seg(dra til stadionen( race track ) som ligger like ved Somoni Monument). Dessverre fikk jeg såpass tvetydige svar på når det var at jeg gikk glipp av det. Jeg var til og med nede på stadionen og de gav meg feil dato. Noen sa til og med at det var i mars eller september. Så vidt jeg har forstått(men fikk tvetydige beskrivelser her også) går det ut på at flere ryttere på hest jager en geit rundt en travbane. Målet er å fange geita og slenge den på ryggen for å hindre de andre rytterne i å ta den. Noen mente dette egentlig var et geitehode, og noen mente at geiten var hel, men død. Andre sa derimot at målet var å trampe geiten/geitene i hjel så fort som mulig. Muligens er det en kombinasjon. Uansett, første mann som løper i mål med geiten/geitehodet, vinner en bil eller et hus. Tror jeg. Utreise: Turen ut er verdt et avsnitt i seg selv. På flyplassen vil de ansatte ofte forsøke å finne en mengde grunner til å få tak i penger av deg. Heldigvis reiste jeg ut samtidig med en russisk-talende IAESTE-student, som kunne oversette det som ble sagt. Aller først gjennomlyste de all bagasje. Her ristet de på hodet, og jeg ble tatt tilside. En ansatt spurte om jeg hadde dollar eller euro, noe jeg ikke hadde, og jeg ble bedt om å vise all valuta jeg hadde. Her valgte jeg å ta en sjanse og slengte all den resterende lokale valutaen jeg hadde på bordet hans. Dette kan ha gjort ham nervøs, jeg fikk beholde pengene og ble sendt videre til innsjekking. Her veide de bagasjen jeg skulle sende, som veide 18 kg, godt under 20 kg-grensen. De ba meg da om å legge på de tingene jeg hadde med. Til slutt fikk de presset vekten opp til 22 kg. Dette mente de var for galt, og krevde hele 180 Somoni for det. Vi valgte å vise vår frustrasjon over dette, og jeg tok igjen de få Somoni jeg hadde, noen få sedler og en masse mynter, og klasket dem i skranken til mannen bak. Alt rant utover, og han begynte øyeblikkelig å hoppe opp og ned i stolen mens han bar

seg noe fryktelig. Han brølte noe på russisk, som ble oversatt meg til at han aller helst ville ha dem inni passet mitt. Så jeg la dem i passet og gav dem til han, dette ble godkjent selv om det var langt under det de ba om, og vi ble sendt videre til neste kontroll. Her fant de et nitall i visumet de mente var skjevt, og mannen bak skranken mumlet noe om at jeg nok ikke kom til å fly i dag. Han skulle selvsagt også ha penger. Vi forklarte at vi hadde gitt våre siste slanter i forrige kontroll. Mannen rynket på nesen og så på oss med triste øyne, men holdt oss der litt til. Til slutt kom en mann med flere stjerner på skuldrene og sendte oss videre til neste kontroll. Her satt mennene kun og vippet på stolene, og vi kunne gå umerket gjennom(de er vel vant til at de tidligere kontrollene har rensket folk for de penger de måtte ha, og gadd ikke engang prøve). På dette tidspunktet pustet vi lettet ut over å være ved gaten, men valgte å sette oss ned og ligge lavt, da det gikk flere ansatte rundt, som det jo hende kunne finne oss og lage enda mer bråk. Dette illustrerer at det er lurt å stålsette seg før turen til flyplassen. Det kan nok kanskje være lurt å ta med fire 20-somoni sedler, og ha dem klare i forskjellig lommer. Kanskje legge en i passet for hver kontroll. De vil alltid finne grunner til å lage problemer hvis de vil. En mulig strategi kan også være å ikke ta med noe penger, og oppføre seg helt rolig. Kanskje de da gir opp og slipper deg gjennom. Til tross for det tilsynelatende kaoset må jeg si at jeg følte meg trygg gjennom hele prosessen, som i grunnen ikke tok mer enn en times tid. Jeg vil virkelig anbefale å ta sommerjobb i Tadsjikistan. Det er et land ikke mange nordmenn har vært i, og er uten tvil en opplevelse for livet. Selv om det kan være noe arbeid å faktisk komme dit, og ting til tider kan virke mye mindre organisert enn vi er vant med, er det helt klart verdt det. Ta gjerne kontakt med meg hvis du har noen spørsmål om oppholdet i Tadsjikistan. Kontaktinformasjon: Navn: Jon Martinsen Strand E-post: jonstranded@gmail.com