FAGHEFTE EMNEOMRÅDE 2 SALG OG RÅDGIVING I PERSONFORSIKRING Faghefte basert på Fagplan i personforsikring i privatmarkedet
BI Bank og forsikring, oktober 2016 Redaktør: Hans J. Lund Fagansvarlig: Høyskolelektor Kristian Trosdahl, Institutt for regnskap revisjon og jus Adresse: Handelshøyskolen BI BI Bank og Forsikring 0442 Oslo Besøksadresse: Nydalsveien 37, Oslo Telefon: 46 41 00 20 E-post: bankogforsikring@bi.no Internett: www.bi.no/bankogforsikring Layout og produksjon: Keops a.s, Asker Det må ikke kopieres fra dette fagheftet i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighets havere til åndsverk. Forord Dette heftet er bygget opp etter fagplanen for personforsikring i privatmarkedet publisert av Finansnæringens autorisasjonsordningen. Inndelingen i emneområder, fagemner og delemner tilsvarer oppbygningen av fagplanen. Heftet er i hovedsak skrevet vinteren 2016, og alle opplysninger er så langt mulig ajourført fram til utgangen av mars 2016. For folketrygdens grunnbeløp (G) er det brukt sats fra 1. mai 2016: kr 92 576. Når det gjelder bestemmelser i folketrygden, er det her bare plass til å trekke fram hovedtrekkene. Å gå i detaljer vil føre for langt. For interesserte vil det være mye stoff å finne på NAVs nettsider. Kilder: Nettsidene til Akademikerne Finans Norge Livsforsikringsselskaper i Norge LO NAV Statistisk sentralbyrå YS UNIO 2 Brynildsen, Claus, Børre Lid og Truls Nygård: Forsikringsavtaleloven, Gyldendal Akademisk. Følgende lærebøker utgitt av BI Bank og Forsikring: Innføring i forsikring (utg. 2016) Personforsikring privat-bedrift (utg. 2016) Personforsikring avtale, service, oppgjør (utg. 2012)
Innhold Forord... 2 Emneområde 2: Salg/rådgivning i personforsikring... 4 Fagemne 2.1 Livssituasjon... 4 2.1.1 Livssituasjon... 4 2.1.2 Ekteskap/samboerskap... 5 Formuesforholdet mellom ektefeller... 5 Ektefellers ansvar for gjeld... 5 Ektepakt særeie gave... 6 2.1.3 Arv... 6 Arveloven og livsforsikring... 6 Statens arverett ( 46)... 7 Ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo... 7 Samboeres arverett... 7 Testamentsarv... 7 Forsikringsavtalelovens regler om arv av livsforsikring... 8 2.1.4 Beskatning... 9 Kapitalforsikringer... 9 Renteforsikringer... 9 Spesielt for livrenter: Gjenkjøp før bindingstida er ute... 10 Behandlingsforsikring... 10 Pensjonsforsikringer... 10 Fagemne 2.2. Offentlige ytelser... 11 2.2.1 Sykepenger... 12 2.2.2 Arbeidsavklaringspenger (AAP)... 12 2.2.3 Uføreytelser... 12 a. Hovedprinsipper for beregning av uføretrygd fra NAV... 12 b. Uføre uten pensjonsgivende inntekt og unge uføre... 13 2.2.4 Ytelser ved syke barn... 14 Omsorgspenger... 14 Pleiepenger... 14 Grunnstønad... 14 Hjelpestønad... 14 2.2.5 Ytelser ved død... 14 Gjenlevendepensjon... 14 Barnepensjon... 15 2.2.6 Private forsikringer som tillegg... 15 De tre pilarer... 15 Fagemne 2.3 Forsikringer gjennom arbeidsgiver og foreninger... 16 2.3.1 Lovpålagte forsikringer gjennom arbeidsgiver... 16 Yrkesskadeforsikring... 16 Erstatning ved uførhet... 18 Obligatorisk tjenestepensjon OTP.. 19 2.3.2 Forsikringer gjennom arbeidsgiver... 20 Gruppelivsforsikring... 20 Ulykkesforsikring... 21 Andre forsikringer... 21 Ulikheter mellom bedrifter... 21 2.3.3 Forskjellen mellom offentlig og privat sektor... 21 Tjenestepensjon... 21 Gruppelivsforsikring og ulykkesforsikring... 22 2.3.4 Forsikringer gjennom fagforening... 22 LO... 22 YS... 22 Akademikerne... 22 UNIO... 23 Andre organisasjoner... 23 Fagemne 2.4 Behov for forsikringer... 23 2.4.1. Behovskartlegging... 24 De tre risikoer... 24 2.4.2 Behov for personforsikring ulykke, død, uførhet, sykdom... 24 Forsikring ved ulykke... 24 Forsikring ved dødsfall... 24 Forsikring ved uførhet... 25 Forsikring ved sykdom... 25 Helseerklæring... 26 Karenstid symptomklausul... 26 2.4.3 Behov for barneforsikring... 26 2.4.4 Flytting av personforsikring... 27 3
Emneområde 2: Salg/rådgivning i personforsikring Fagemne 2.1 Livssituasjon Beskrivelse: Dette fagemnet omhandler ulike livsfaser og hvordan behovet for personforsikringer avhenger av livssituasjon. Kartlegging av livssituasjon og sivilstatus inngår som et ledd i behovsavdekkingen, ref. punkt 2.4. Delemner og kunnskapskrav 2.1.1 Livssituasjon Kandidaten skal forstå hvordan behovet for personforsikring avhenger av kundens livssituasjon. 2.1.2 Ekteskap/ samboerskap Kandidaten skal ha kunnskap om ektefellers økonomiske rettigheter og forpliktelser i ekteskapet, og om ansvaret for gjeld. 2.1.3 Arv Kandidaten skal ha kjennskap til arveloven og vite at FAL går foran arveloven når det gjelder utbetalinger fra personforsikringene. Kandidaten skal forstå hovedreglene om fordeling av arv etter lov og testament, herunder ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo. Kandidaten skal vite at samboere ikke er likestilt med ektefeller etter loven. Kandidaten skal forstå hvordan forsikringer kan brukes til å sikre personer som ikke er arvinger etter loven. 2.1.4 Beskatning Kandidaten skal kunne skattereglene for private kapitalforsikringer (engangsutbetalinger), renteforsikringer (ratevise utbetalinger) og behandlingsforsikringer. Kandidaten skal vite at disse er forskjellige fra skattereglene for pensjonsforsikringer. Kunnskapsnivå Forståelse Forståelse 2.1.1 Livssituasjon Kundens livssituasjon er et sentralt moment når en rådgiver skal vurdere hans eller hennes forsikringsbehov. En nyetablert ung familie med boliggjeld har først og fremst behov for forsikring som dekker den økonomiske risikoen ved at den ene faller fra. Spørsmålet er om de etterlatte da kan beholde den levestandarden de har vent seg til. Om det er økonomisk mulig, kan ulykkesforsikring for barna eller mer omfattende barneforsikring være aktuelt. For enslige uten forsørgeransvar vil disse dekningene ikke være aktuelle. Men for alle unge kan det være viktig å sikre seg et supplement til folketrygdens ytelser ved uførhet på grunn av sykdom eller ulykke. Senere i livet vil forsikringsbehovet endre seg. Fortsatt kan det være behov for dødsfallsforsikring med tanke på å kunne nedbetale gjeld. Samtidig vil forsikringer knyttet til helse bli viktigere behandlingsforsikring, kritisk sykdom-forsikring eller fortsatt dekning for uførerisiko. Denne utviklingen har forsikringsselskapene i flere land forsøkt å løse med såkalt Universal Life forsikring. Disse forsikringene er konstruert slik at det er mulig å endre dekningsomfang ettersom forsikringsbehovet forandrer seg gjennom livet uten at å 4
måtte si opp eksisterende forsikringer og tegne nye. I Norge ble en slik forsikring lansert med navnet Livkonto rundt 1990. Grunnlaget for denne forsikringen var sparekonto, men ved åpningen av kontoen var det en betingelse at kunden knyttet minst én personforsikring til kontoen. Premien for forsikringen ble trukket av kontoen. Hvilken eller hvilke personforsikringer som skulle knyttes til, kunne kunden selv velge, og valget kunne endres senere. Utviklingen i forsikringslov givningen har ført til at det etter 2008 ikke har vært er mulig å tegne nye avtaler om livkonto. Vi nevner likevel livkonto her fordi mange slike avtaler fortsatt er i kraft, og du kan støtte på dem under rådgivningen. Selv om pensjonssparing ikke er tema i dette heftet, minner vi kort om det her. Det finnes mange ulike tilbud fra både banker og forsikringsselskap. Trygdesystemet er i endring, og utviklingen innen alderssammensetningen i befolkningen kan sette det under press på sikt. For den enkelte kan det være behov for tillegg til folketrygdens ytelser. Pensjonssparing må være langsiktig og det er aldri for tidlig å begynne. 2.1.2 Ekteskap/samboerskap Forholdet mellom ektefeller reguleres av lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap, ekteskapsloven. Alle paragrafhenvisninger i dette delemnet gjelder denne loven. Loven trådte i kraft 1. januar 1993. I 2008 ble den endret på flere viktige punkter, bl.a. kom det inn en ny bestemmelse som likestiller ekteskap mellom to av samme kjønn med ekteskap inngått mellom to av ulikt kjønn ( 1). Formuesforholdet mellom ektefeller Utgangspunktet er at de midler som ektefellene eier ved ekteskapets inngåelse, og det som erverves under ekteskapet, er felleseie. Særeie er betegnelsen på de verdier ektefellene ved avtale har bestemt ikke skal deles, eller som en giver eller arvelater har bestemt skal være unntatt fra deling. Ektefellene har med få unntak fri rådighet over egne eiendeler under ekteskapet: «Ekteskapet medfører ingen begrensning i en ektefelles rett til å råde over det han eller hun eier når ekteskapet blir inngått eller senere erverver,...» ( 31 første ledd) Fri disposisjonsrett over alle egne eiendeler kan i enkelte situasjoner virke urimelig overfor ektefellen. Visse eiendeler, som for eksempel felles bolig og innbo, har en helt sentral betydning i den daglige tilværelsen. Loven inneholder derfor krav om at det må foreligge samtykke fra ektefellen til en rekke disposisjoner over slike eiendeler: En ektefelle ikke uten skriftlig samtykke fra den andre ektefellen overdra, pantsette eller leie ut eiendom som brukes til felles bolig. Hun eller han kan heller ikke inngå eller si opp en leie- eller fram leieavtale for en eiendom som brukes til felles bolig ( 32). Overdragelse, bortleie eller pantsettelse av «vanlig innbo i det felles hjemmet eller gjenstander som er bestemt til bruk for barna», er ikke tillatt uten ektefellens samtykke ( 33). I dette tilfellet er det altså ikke krav om skriftlig samtykke. Dette begrunnes med at disposisjoner over vanlig innbo ikke er så alvorlige som disposisjon over felles bolig. Ektefellers ansvar for gjeld Utgangspunktet er at en ektefelle ikke kan forplikte den andre. Hver ektefelle er kun ansvarlig for de forpliktelser han eller hun selv pådrar seg ( 40). En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre. Selv om den ene ektefellen har glede av de midlene den andre har lånt, blir han eller hun ikke av den grunn medansvarlig overfor kreditorene. Den gjelden som kun den ene ektefellen er ansvarlig for, kalles særgjeld. Studiegjeld er et eksempel på særgjeld. Men det er unntak for denne bestemmelsen. Dersom det er nødvendig å stifte gjeld for å dekke familiens daglige hushold og oppfostring av barna, har den ene ektefellen rett til å forplikte den andre ( 41). Vanlige avtaler for å dekke dette behovet, inkludert leie av felles bolig, kan altså den ene ektefellen inngå på begges vegne. 5
Ektepakt særeie gave Ektepakt En ektepakt er en avtale mellom ektefellene om formuesforholdet mellom dem. For å være gyldig må avtalen inngås skriftlig og være undertegnet av to vitner som begge er myndige og «ved full sans og samling» ( 54). Når disse formkravene er oppfylt, er ektepakten gyldig både mellom partene og deres arvinger ( 54, 3. ledd). Om den også skal ha virkning for ektefellenes kreditorer, må den i tillegg tinglyses ( 55). Særeie Dette er en avtale mellom ektefellene om at deler av eller alt de eier eller senere erverver, skal være unntatt fra deling eller deles på en spesiell måte. En slik avtale må opprettes på samme måte som en ektepakt ( 42). Dersom ektefellene ønsker å overføre verdier fra den enes del av felleseiet til den andres, kan dette gjøres ved en gavetransaksjon ektefellene imellom. For at gave transaksjonen skal få rettsvirkninger, må den skje etter samme formelle krav som gjelder for en ektepakt. Dette gjelder likevel ikke gaver som anses som vanlige mellom ektefellene, og heller ikke gaver som består i pensjons-, livs- eller livrenteforsikring ( 50). 2.1.3 Arv Bestemmelsene for hvordan det en avdød person, en arvelater, etterlater seg skal fordeles, finner vi lov om arv 3. mars 1972 nr. 5, arveloven. Alle paragrafhenvisninger i dette delemnet gjelder denne loven. Arveloven og livsforsikring Arvelaters død vil ofte utløse utbetaling av en personforsikring. I forsikringsavtaleloven 15 finner vi bestemmelser som medfører at forsikringsutbetalingen skal fordeles på en annen måte enn det arveloven bestemmer. Legg merke til at bestemmelsene i forsikringsavtaleloven her går foran arvelovens bestemmelser. Årsaken er at forsikrings avtaleloven er en spesiallov for et begrenset område og går foran en generell lov som arveloven. Vi kommer straks tilbake til bestemmelsene i FAL. Slektsarv (arveloven kapittel 1) Kapittel 1 i arveloven har bestemmelser om arv på grunnlag av slektskap. Arverekkefølgen er ordnet i såkalte arvegangsklasser, og gjelder dersom ikke annet er bestemt av arvelateren i et gyldig testament. Arvegangsklassene er satt opp slik: 1. arvegangsklasse: Omfatter de nærmeste slektsarvinger til arvelateren hans eller hennes livsarvinger, dvs. barna. Barna har lik arverett etter arvelateren med lik del til hvert barns gren, 1. Dersom et barn er død, går dette barnets arv til dets livsarvinger. Etter 29 skal 2/3 av formuen etter arvelateren gå til livsarvingene, dette kalles pliktdelsarv. Den er begrenset til kr 1 million til hvert barn ( 29). Barna må imidlertid finne seg i at deres pliktdelsarv kommer etter ektefelles eller samboers arverett etter 6. Vi kommer straks tilbake til dette. 2. arvegangsklasse: Dersom arvelateren ikke har livsarvinger, går arven til arvelaterens foreldre som arver likt. Er en av dem død, går avdødes del til hans eller hennes livsarvinger ( 2). 3. arvegangsklasse: Dersom arvelateren ikke har arvinger etter første eller andre arvegangsklasse, går arven til arvelaters besteforeldre eller livs arvingene deres. Dette er begrenset slik at fjernere slektninger enn søskenbarn etter arvelateren ikke får arv. Arv på grunnlag av ekteskap (kap. 2) Ektefellen har rett på arv etter arvelater. Forholdet mellom ektefellen og slektsarvingenes rett til arv reguleres slik i arveloven ( 6): I forhold til arvinger i 1. arvegangsklasse: Ektefellen har rett til fjerdeparten av arven når det er livsarvinger etter arvelateren, og minstearven skal tilsvare minst fire ganger grunnbeløpet i Folketrygden (G) ved dødsfallet, p.t. kr 370 304. Dette går foran livsarvingenes krav på arv. Hvis arvelater etterlater seg verdier tilsvarende G eller mindre og har livsarvinger, vil lengstlevende ektefelle overta alt som enearving. 6
I forhold til arvinger i annen arvegangsklasse: Ektefellen har rett til halvparten av arven etter avdøde, likevel minst seks ganger grunnbeløpet i Folketrygden ved dødsfallet p.t. kr 555 456. I forhold til arvinger i tredje arvegangsklasse: Er det ikke arvinger etter første eller annen arvegangsklasse, tilfaller hele arven etter arvelateren ektefellen. Ektefellens arverett bortfaller ved separasjon eller skilsmisse etter dom eller fylkesmannens bevilling. Statens arverett ( 46) Dersom arvelateren ikke har slektninger etter første, andre eller tredje arvegangsklasse eller ektefelle, går arven til Staten. Forutsetningen er at arvelater ikke har disponert over arven ved testament. Ektefelles rett til å sitte i uskiftet bo Gjenlevende ektefelle har etter 9 som hovedregel rett til å ta over felleseiet uten å skifte med avdødes andre arvinger etter loven. Dersom avdøde hadde særkullsbarn, dvs. barn med en annen person enn partneren ved dødsfallet, må særkullsbarna samtykke i at ektefellen overtar boet uskiftet. Det samme gjelder overfor særkullsbarns livsarvinger. Skulle særkullsbarna være mindreårige eller umyndiggjorte, skal både barnas verge og fylkesmannen gi tillatelse til at etterlatt ektefelle kan sitte i uskifte ( 10). Samboeres arverett Ved en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2009, fikk også samboere en begrenset arverett. Bestemmelsene om dette finner vi i arveloven kapittel III A, 28a 28g. Samboerskap er i loven definert som: «to personar over 18 år, som korkje er gift, registrert partner eller sambuar med andre, lever saman i eit ekteskapsliknande forhold.» Om de to «for ei tid bur frå kvarandre på grunn av utdanning, arbeid, sjukdom, opphald på institusjon eller andre liknande omstende» kan det fortsatt regnes som samboerskap. Det er viktig å være oppmerksom på at loven ikke er utformet slik at samboere har samme arverett som ektefeller. Samboeres rettigheter er mer begrenset. Samboere med felles barn ( 28 b) Den som var samboer med avdøde ved dødsfallet og som har, har hatt eller venter barn med avdøde, har rett til arv tilsvarende 4 G på dødsfallstidspunktet, p.t. kr 370 304. Denne arveretten går også foran pliktdelsarven til avdødes eventuelle livsarvinger. Om de ikke har livsarvinger, kan arvelater ved et testament gi sin samboer samme rett til arv, men da må de ha bodd sammen i minst fem år før dødsfallet. Samboers rett til å sitte i uskiftet bo ( 28c) En samboer kan ha en begrenset rett til å sitte i uskiftet bo. Forutsetningen er som i 28b at samboeren har, har hatt eller venter barn med avdøde. Rettigheten er begrenset til felles bolig og innbo, bil og fritidseiendom som har tjent til felles bruk for samboerne. Om avdøde også etterlot seg særkullsbarn, må de samtykke i at gjenlevende skal kunne sitte i uskifte. Arvelater kan ved testament begrense samboerens rett til å sitte i uskifte, men da må han eller hun ha fått kjennskap til dette før arvelateren døde med mindre det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle samboeren om dette. Samboere uten felles barn I utgangspunktet kan samboere testamentere alle sine eiendeler til hverandre, men de må respektere pliktdelen til eventuelle livsarvinger enten livsarvingene er felles barn eller særkullsbarn. Dersom de ikke har felles barn, men bare særkullsbarn, kan de testamentere inntil 4 G til hverandre, selv om det går på bekostning av pliktdelsarven til avdødes særkullsbarn. Forutsetningen for denne spesielle testamentsarveretten er at samboerforholdet har bestått de siste fem årene før dødsfallet. Testamentsarv Hvis lovens krav til pliktdelsarv for livsarvinger og ektefeller overholdes, kan arvelater fritt bestemme hvordan resten av 7
verdiene hun eller han etterlater seg, skal fordeles. Dette kan gjøres ved å opprette et testament. Kapittel VIII i arveloven stiller opp en rekke formkrav til et testament. Her er en oppsummering av kravene, for en fullstendig oversikt viser vi til arveloven 48 54. Testator, dvs. personen som oppretter testamentet, må være over 18 år. Er han eller hun yngre, må testamentet stadfestes av Kongen for å være gyldig. Testamentet skal settes opp skriftlig i nærvær av to vitner som er godkjent av testator. Testator skal underskrive testamentet i vitnenes nærvær. Vitnene skal underskrive testamentet i testators nærvær, og de skal være klar over at dokumentet er et testament. Vitnene bør bekrefte at «testator gjorde testamentet av fri vilje og var ved sans og samling.» ( 50) Testamentsvitnene skal også være minst 18 år og «ikkje sinnssjuke eller i høg grad hemma i sjeleleg utvikling eller i høg grad sjeleleg svekte.» ( 52) Om disse kravene ikke er overholdt, kan testamentet være ugyldig. ( 60) Etter arveloven 7 kan ektefellens arverett etter 6 (se ovenfor) normalt settes til side ved testament som ektefellen har fått kunnskap om før arvelaterens død. Men dette gjelder ikke ektefellens rett til minste arv, 4 G eller 6 G. Ektefellen kan imidlertid gi avkall på sin arverett, også minstearven. Forsikringsavtalelovens regler om arv av livsforsikring Forsikringsavtaleloven (FAL) inneholder egne fordelingsregler for forsikringsutbetalinger. Disse finner vi i kapittel 15 i loven. Dette er utførlig behandlet i delemne 3.5 om dødsfallsforsikring, men nedenfor finner de viktigste punktene i bestemmelsene. Paragrafhenvisningene i dette avsnittet gjelder FAL. Hovedreglen er at forsikringssummen skal utbetales til forsikringstaker. Om forsikringstaker er død, skal forsikringssummen som hovedregel fullt ut tilfalle ektefellen ( 15-1, andre ledd). Dette avviker fra arveloven i det forsikringsutbetalingen ikke skal tas med ved beregning livsarvingenes pliktdelsarv. Dersom avdøde ikke etterlater seg ektefelle, eller ektefellene er separerte, tilfaller forsikringen arvinger etter lov eller testament ( 15 1, tredje ledd). Forsikringssummen fordeles da som om den hadde vært en del av dødsboet og har dermed ikke lenger noen særstilling i forhold til pliktdelsarv. Det gjelder likevel ikke dersom forsikringssummen er disponert særlig over i et testament. Da skal forsikringssummen behandles som om det var foretatt en begunstigelse (se nedenfor). Disse bestemmelsene gjelder dersom forsikringstaker ikke har foretatt andre disposisjoner for forsikringen. Loven stiller imidlertid forsikringstaker ganske fritt til å bestemme hvem som skal få utbetalt hele eller deler av forsikringssummen om forsikrings taker dør. Bestemmelsene om begunstigelse i 15-2 og 15-3 åpner for å sikre at summen tilfaller den eller de forsikringstaker ønsker, også om ønsket ikke er samsvar med arveloven. Begunstigelse Forsikringstaker står fritt til å oppnevne en eller flere personer til å motta hele eller deler av forsikringssummen når den forfaller til utbetaling. Med «personer» menes her «juridisk person» slik at det også er mulig å begunstige for eksempel veldedige organisasjoner. Forsikringssummen vil gå direkte til begunstigede ved utbetaling arvinger etter lov vil ikke få noe utbetalt. Det er ikke knyttet spesielt strenge formkrav til dette: Det er nok med en skriftlig melding om begunstigelsen til forsikringsselskapet. I tillegg heter det i loven av ektefelle bør underrettes. Forsikringstaker har fortsatt full disposisjonsrett over forsikringen selv om han eller hun har oppnevnt en begunstiget. Det betyr at forsikringstaker også står fritt til å trekke begunstigelsen tilbake. Dette må i så fall gjøres med skriftlig melding til selskapet. 8
Forsikringstaker har anledning til å si fra seg retten til å trekke en begunstigelse tilbake. Dette gjøres ved å gi begunstigede et tilsagn om at begunstigelsen er endelig. Ved dette mister også forsikringstaker det meste av disposisjonsretten over forsikringen. Han eller hun kan ikke lenger disponere over forsikringen på en måte som er til ugunst for den begunstigede. ( 15-5) 15-6 i forsikringsavtaleloven åpner for at ektefelle eller livsarving kan kreve hele eller deler av forsikringssummen utbetalt til seg selv om det oppnevnt en begunstiget. Retten til å reise er slikt krav gjelder bare for dem som forsikringstakeren har forsørget eller hadde plikt til å forsørge, og som ellers ville hatt krav på forsikringssummen. Fristen for å reise krav er i dette tilfellet ett år etter dødsfallet. 2.1.4 Beskatning Reglene om ved skattlegging av personforsikringer er inntatt i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt, skatteloven og i samleforskrift 19. november 1999, nr. 1158 til skatteloven med senere endringer. For skatteåret 2016 gjelder følgende regler for beskatning av private forsikringer: Kapitalforsikringer Med kapitalforsikring mener vi en forsikring som utbetales med en engangssum, for eksempel ved dødsfall. Betalt premie: Det gis ikke skattefradrag for betalt premie. Utbetaling ved død eller oppnådd alder: Ingen inntektsbeskatning. Avkastning (gjelder forsikringer med oppsparing): Forsikringer med garantert avkastning: Avkastningen beskattes som annen kapitalinntekt, for eksempel renter på bankinnskudd. Imidlertid skjer beskatningen ett år på etterskudd, dvs. at avkastning tilført i 2015, først beskattes i 2016. Dette gjelder også ved oppgjør ved nådd alder, dødsfall og gjenkjøp. Beskatning skjer på forsikringstakers hånd etter at overskudd, tilleggsavsetninger og kursreserver er tilført kontrakten med endelig virkning. Ved utbetalinger vil man altså få et etteroppgjør, som kan komme etter at dødsboet er gjort opp. Avkastningen skal føres opp som kapitalinntekt på selvangivelsen, og avkastningen beskattes derfor som alminnelig inntekt, p.t. med en skattesats på 25 %, i Finnmark og enkelte kommuner i Nord-Troms 21,5 %. I statsbudsjettet for 2017 er det foreslått at disse satsene endres til henholdsvis 24 % og 20,5 %. Ved negativ avkastning har mottakeren av utbetalingen rett på fradrag for tapet, men retten til fradrag gjelder først ved utbetaling. Forsikringer uten garantert avkastning («unit-linked»-forsikring):avkastningen beskattes som kapitalinntekt ved utbetaling av forsikringssummen. Gjenkjøpsverdi (gjelder forsikringer med oppsparing): Beskattes etter samme regler som annen formue. Den gjeldende gjenkjøpsverdien føres som formue i selvangivelsen i hele forsikringstida, dvs. fra forsikringen ble tegnet og så lenge det finnes oppsparte midler på forsikringen. Renteforsikringer Med renteforsikring mener vi forsikring som utbetales i terminer. Betalt premie: Det gis ikke skattefradrag for betalt premie. Utbetaling av ordinær livrente: Utbetalingen beskattes som alminnelig inntekt, men det er bare den delen av utbetalingen som overstiger innbetalt premie, altså avkastningen, som skal beskattes. For å finne fram til hvor mye av de årlige utbetalingene som skal være skattepliktige, beregnes det et årlig fradragsbeløp. Dette beløpet utgjør summen av all innbetalt premie dividert på antall år livrenten skal løpe. Høyeste antall år er 25, laveste to år. Det beregnede fradragsbeløpet er fast i hele utbetalingstida. Avkastningen beskattes altså ikke før livrenten utbetales. Har avkastningen vært negativ, kan kunden trekke tapet fra ved beskatningen. Utbetaling av overlevelses- og ektefelle rente: Også her skal det beregnes et fradragsbeløp, 9
men i stedet for å bruke for summen av innbetalte premier som grunnlag, brukes rentens gjenkjøpsverdi på det tidspunktet forsikringstilfellet inntreffer, dvs. da utbetalingen skal begynne. Utbetaling av uførepensjon: 20 % av utbetalt beløp beskattes som skattepliktig kapitalinntekt. Utbetaling av barnerenter som opphører ved innen barnets 25 år: Utbetalingen beskattes ikke. Dette gjelder også om livrenten fortsetter å løpe fordi barnet fortsatt er ufør etter fylte 25 år. Gjenkjøpsverdi: Beskattes etter samme regler som annen formue. Det tas ikke hensyn til avtale eller forsikringsvilkår om at forsikringen ikke kan kreves gjenkjøpt («livrente uten tilbakebetaling»). Den gjeldende gjenkjøpsverdien føres som formue i selvangivelsen i hele forsikringstida, helt fra forsikringen ble tegnet og til premiereserven er brukt opp. Premiereserven er pengene som er satt av for å sikre framtidige utbetalinger av livrenten. Spesielt for livrenter: Gjenkjøp før bindingstida er ute For livrenter er det et krav om bindingstid: Forsikringstida skal være minst 12 år og av dette igjen skal utbetalingstida være minst 6 år. Dersom forsikringen blir sagt opp før bindingstida er omme, må man i tillegg til beskatning av oppnådd avkastning, betale en særskilt tilleggsskatt. Grunnlaget for beregning av denne skatten er 12,5 % av utbetalingsbeløpet. Med en skattesats på 25 % utgjør tilleggsskatten 3,125 % av utbetalt beløp. Dersom gjenkjøps verdien skulle vise seg å være lik eller lavere enn innbetalte premier, skal det ikke betales tilleggsskatt. Behandlingsforsikring Det er ingen skattefordeler eller -ulemper ved individuell behandlingsforsikring. Dersom arbeidsgiver betaler behandlingsforsikring for sine ansatte, skal dette i utgangspunktet behandles som lønnsutbetaling. Den ansatte må skatte av premien som betales av arbeidsgiver, og arbeidsgiver må betale arbeidsgiveravgift. Pensjonsforsikringer For fullstendighets skyld tar vi med skattereglene for pensjonsforsikringer. Disse forsikringene er best kjent under forkortelsene IPA (Individuell pensjonsavtale) og IPS (Individuell pensjonspareavtale eller individuell pensjonsforsikringsavtale). De har tilknyttet skattefordeler som gjør at beskatningen, spesielt i oppsparingsperioden, skiller seg ganske mye fra reglene vi har referert ovenfor. Her er en kort oppsummering av skattereglene for IPA og IPS: IPA Dette produktet er ikke i salg lenger. Nytegningen sluttet allerede i 2006, og fra 2009 har det heller ikke vært mulig å gjøre nye innbetalinger på eksisterende forsikringer. Men IPA var meget populært, og det er fortsatt ca 440 000 forsikringer som er under utbetaling eller skal utbetales i årene som kommer (tall fra Finans Norge). For disse forsikringene gjelder disse skattereglene: Formuesskatt: Ingen beskatning av oppsparte midler. Avkastning: Ingen beskatning av avkastning før utbetalingen begynner. Da blir avkastningen beskattet som en del av utbetalingen. Utbetalte pensjoner: Beskattes som pensjonsinntekt, dvs. alminnelig inntektsskatt pluss trygdeavgift. I 2016 er trygdeavgiften 5,1 %. Det totale skattenivået er avhengig av samlet inntekt, men vil altså være minimum 30,1 % i 2016. IPS Denne ordningen ble innført i 2007, og erstattet IPA. Skattereglene er de samme som for IPA, men i tillegg gis det fradrag i inntekt for innbetaling inntil kr 15 000 i året. Med skattesats for alminnelig inntekt på 25 %, blir fradraget kr 3 750. Fortsettelsesforsikringer etter utmelding av tjenestepensjonsordninger Når en ansatt meldes ut av en tjenestepensjonsordning, har den ansatte som hovedregel rett til å fortsette forsikringsforholdet ved å betale videre på forsikringen selv. Det er unntak for utmelding av en innskuddspen- 10
sjonsordning hvis hun eller han har begynt direkte hos en ny arbeidsgiver. Fortsettelsesforsikringen bygger vanligvis videre på en fripolise eller et pensjons kapitalbevis (se nedenfor), men er en separat forsikring fra disse. Skattemessig behandles fortsettelsesforsikringene som livrenter. Ved utmelding vil ansatte som har mer enn ett års ansettelsestid, normalt ha krav på en fripolise dersom hun eller han var med i en ytelsespensjonsordning. Var den ansatte med i innskuddspensjonsordning, har hun eller han krav på å få et pensjonskapitalbevis. Fripolisene og pensjonskapitalbevisene er individuelle forsikringer som inneholder den kapitalen som ble oppspart for den ansatte mens medlemskapet varte. Utbetalinger fra fripolisene og pensjonskapitalbevisene skattlegges som pensjonsinntekt. Det er ingen formuesskatt på fripoliser eller pensjonskapitalbevis. Fagemne 2.2. Offentlige ytelser Beskrivelse: Dette fagemnet omhandler hvilke ytelser som tilbys fra det offentlige ved langvarig sykdom og forsørgers død. Fagemnet tar også for seg hvilke ytelser som gis ved barns sykdom. Videre spesifiserer fagemnet hvilke kriterier som må være oppfylt for å motta de forskjellige ytelsene, og hvordan størrelsen på ytelsen beregnes. Delemner og kunnskapskrav 2.2.1 Sykepenger Kandidaten skal vite hvem som har rett til å motta sykepenger, hvor lenge det utbetales, og hvordan de beregnes. 2.2.2 Arbeidsavklaringspenger Kandidaten skal forstå hensikten med arbeidsavklaringspenger, samt når vilkårene for arbeidsavklaringspenger er oppfylt og hvor lenge det utbetales. Kandidaten skal også vite hvordan arbeidsavklaringspenger beregnes 2.2.3 Uføreytelser a) Kandidaten skal kunne gjengi hovedprinsippene for beregning av uføretrygd fra NAV. Kandidaten skal kjenne til hva som kvalifiserer til tillegg utover grunnytelsen, slik som forsørgertillegg. b) Kandidaten skal kunne forklare hva som er konsekvensene av å bli arbeidsufør uten å ha pensjonsgivende inntekt, samt kjenne til reglene som gjelder for uføre under 26 år, såkalt ung ufør. 2.2.4 Ytelser ved syke barn Kandidaten skal vite at det finnes ytelser som kan gis til foreldre med syke barn (omsorgspenger, pleiepenger, grunnstønad og hjelpestønad). 2.2.5 Ytelser ved død Kandidaten skal kjenne til at det finnes etterlattepensjon, men at den er behovsprøvd. 2.2.6 Private forsikringer som tillegg Kandidaten skal kunne illustrere behovet til en kunde for private personforsikringer som et supplement til det offentlige. Kandidaten skal forstå hvordan offentlige ytelser, forsikringer gjennom arbeidsgiver og private forsikringer bygger på hverandre. Kunnskapsnivå Forståelse Forståelse Forståelse Forståelse Anvendelse 11
2.2.1 Sykepenger Sykepenger ytes til personer som har nedsatt arbeidsevne som følge av sykdom eller ulykke. Alle arbeidstakere er sikret full lønn fra arbeidsgiver i 16 dager, dette kalles «arbeidsgiver perioden». Deretter sikrer folketrygden at man får full lønn i inntil ett år etter sykmeldingsdato, men dette gjelder bare for lønn opp til 6 G, p.t. kr 555 456. Lønn utover dette kompenseres ikke av folketrygden, men mange arbeidstakere er sikret full lønn utover 6 G gjennom tariffavtaler. Dette gjelder blant annet ansatte i finansnæringen. Selvstendige næringsdrivende mottar ikke godtgjørelse for de første 16 sykedagene, men har rett til 65 % av lønn inntil 6 G, p.t. kr 361 046, fra og med 17. sykedag og i inntil ett år. Selvstendige næringsdrivende kan i tillegg etablere en frivillig tilleggsdekning som gir de samme ytelsene som arbeidstakere har rett til, men må da betale en særskilt tilleggspremie til trygdekontoret. Det er tre alternativer de kan velge: 65 prosent dekning av sykepengegrunnlaget fra 1. 16. sykefraværsdag 100 prosent dekning av sykepengegrunnlaget fra 17. sykefraværsdag 100 prosent dekning av sykepengegrunnlaget fra første sykefraværsdag Premien for tilleggsdekningen varierer fra 2,2 % til 9,9 % av premiegrunnlaget. Dette fastsettes på grunnlag av gjennomsnittlig næringsinntekt i de tre siste årene som er ferdiglignet. Maksimalt sykepenge- og premiegrunnlag er også for denne ordningen 6 G. 2.2.2 Arbeidsavklaringspenger (AAP) Personer som etter at perioden med utbetaling av sykepenger er slutt, fortsatt bedømmes til å være minst 50 prosent ervervsufør, kan få utbetalt arbeidsavklaringspenger (AAP). Formålet med denne ytelsen er å sikre inntekt og kompensere for utgifter til medisinsk rehabilitering og bedring av arbeids- og funksjonsevne, og for spesielle utgifter til utdanning, arbeidstrening og hjelpemidler, som er nødvendige for at vedkommende kan få nytt passende arbeid. Ytelsen skal også dekke nødvendig omskolering så lenge han eller hun har helt eller delvis nedsatt arbeidsevne. Arbeidsavklaringspenger gis normalt i inntil 4 år, av dette kan støtte til utdanning gis i inntil 3 år. Personer mellom 18 og 67 år kan få AAP. Ytelsen er begrenset til 66 prosent av inntektsgrunnlaget året før en ble syk og også denne beregnes av lønn inntil 6 G. Dette betyr at arbeidsavklaringspenger p.t. maksimalt kan utgjøre kr 366 600 i året. Dersom den sykmeldte året før han eller hun ble syk, hadde uvanlig lav inntekt, kan AAP i stedet beregnes ut fra gjennomsnittet av inntekten de siste tre hele kalenderårene om det gir et høyere grunnlag. Minsteytelse for AAP er 2 G, p.t. kr 185 152. For de som får sin arbeidsevne nedsatt før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minsteytelsen noe høyere: 2,44 G, p.t. kr 225 885. Denne satsen utbetales tidligst fra fylte 20 år. Forsørger som mottar AAP, kan få et barnetillegg på kr 27 per barn og dag. 2.2.3 Uføreytelser a. Hovedprinsipper for beregning av uføretrygd fra NAV Uføretrygd gis først når det er gjennomført medisinsk behandling og individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak for å bedre inntektsevnen uten at dette har gitt resultat. For yrkesaktive er uføretrygd normalt først aktuell etter at vedkommende har vært sykmeldt i ett år, og deretter har gjennomgått ytterligere medisinsk behandling og/eller arbeidsrettede tiltak. Trygden er å anse som en kompensasjon for bortfalt inntekt. Det markeres ved at betegnelsen nå er «uføretrygd» og ikke «uførepensjon» som tidligere. For å få uføretrygd må man ha vært medlem av folketrygden de tre siste årene før uføretidspunktet, dvs. det tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt med minst 50 % på grunn av sykdom, skade eller lyte. Om man har mottatt AAP, er kravet til å få uføretrygd redusert til 40 % varig nedsatt arbeidsevne. 12
Dette betyr i praksis at inngangskriteriet er senket til 40 prosent, siden de fleste vil ha mottatt arbeidsavklarings penger før de søker om uføretrygd. Full uføretrygd for nye uføre skal utgjøre 66 prosent av inntekten de tre beste av de fem siste årene før uførheten oppstod. Inntekt over 6 G teller ikke med. De som har hatt lav eller ingen inntekt er likevel garantert en minsteytelse. All uføretrygd skal skattlegges som lønn. Full uføretrygd utbetales dersom man er 100 % arbeidsufør. Ved lavere uføregrad utbetales en forholdsvis redusert trygd. Er man 60 % ufør, utbetales 60 % av full uføretrygd. Forholdsmessig avkorting i trygden blir også foretatt dersom den trygdede ikke har full opptjeningstid, trygdetid, i folketrygden, dvs. 40 år. Trygdetida er det tidsrommet man har vært medlem i folketrygden fra fylte 16 år og til og med året man fyller 66 år. Ved beregningen av trygdetid skal også framtidig trygdetid regnes med. Blir man uføretrygdet som 45-åring, skal årene fram til og med 66 år regnes med ved beregningen av trygdetid. Uføretrygd og arbeid kan kombineres. Riktignok vil trygden bli redusert om man får arbeidsinntekt, men først om inntekten blir høyere enn 0,4 G, p.t. kr 37 030. Hvor stor reduksjonen blir, må beregnes i hvert enkelt tilfelle. Overgang til alderspensjon skal skje ved 67 år. Tillegg utover grunnytelsen Barnetillegg: Uføretrygdet som forsørger barn eller fosterbarn under 18 år, kan ha rett på barnetillegg på 0,4 G per barn. Barnetillegget er imidlertid behovsprøvd mot inntekt, slik at det blir redusert dersom uføretrygd pluss barnetillegg blir mer enn 95 % av tidligere arbeidsinntekt. Barnetillegget faller bort om barnet har egen inntekt over 1 G. Da regnes det som selvforsørget. Gjenlevendetillegg: Uføretrygdet som mister ektefelle eller samboer ved dødsfall, kan ha rett til gjenlevendetillegg. Det forutsetter at ekteskapet varte i minst fem år, og at den trygdede hadde barn sammen med avdøde eller i minst fem år har hatt omsorg for den avdødes barn. Partner og samboer som den uføretrygdede har felles barn med, er likestilt med ektefelle. Tillegget blir beregnet som om avdøde også var uføretrygdet, selv om hun eller han i realiteten ikke var trygdet. Om avdødes uføretrygd var eller ville vært høyere enn den etterlattes, får etterlatte et tillegg på halvparten av differansen mellom de to uføretrygdene. Tillegget faller bort om den etterlatte gifter seg igjen eller får barn med en ny samboer. b. Uføre uten pensjonsgivende inntekt og unge uføre Ingen eller liten pensjonsgivende inntekt Alle er sikret en minste årlig uføretrygd. Størrelsen på minsteytelsen for enslige uføre 2,48 G, p.t. kr 229 588 i året, og for uføre som bor sammen med ektefelle eller samboer 2,28 G, p.t. kr 211 073 i året. Unge uføre Uføretrygd skal være en erstatning for bortfalt inntekt på grunn av uførhet. For personer som blir uføre i ung alder, er det derfor innført bestemmelser som sikrer unge uføre en minstesats som er høyere enn for andre. Vilkårene for å få innvilget rettighet som ung ufør er at: Søker var under 26 år da han eller hun ble alvorlig og varig syk Sykdommen er klart dokumentert av lege/ spesialist Det er søkt om uføretrygd før fylte 36 år hvis søker har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år Rettigheter som ung ufør kommer til utbetaling fra fylte 20 år. Også størrelsen på minsteytelsen som ung ufør avhenger av sivilstand: For enslige uføre er den 2,91 G, p.t. kr 269 396 i året, og for uføre som bor sammen med ektefelle eller samboer 2,66 G, p.t. kr 246 252 i året. 13
2.2.4 Ytelser ved syke barn Omsorgspenger Man har rett til omsorgspenger i inntil 10 dager per år, 20 dager om man har omsorg for mer enn to barn. Enslige forsørgere har rett til henholdsvis 20 og 30 dager år. Denne retten gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Er barnet kronisk sykt eller funksjonshemmet, og dette fører til en markert høyere risiko for fravær, kan man i tillegg få ti stønadsdager for hvert kronisk sykt eller funksjonshemmet barn. For enslige forsørgere dobles antall stønadsdager. Denne retten gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 18 år. Omsorgspenger beregnes på samme måte som sykepenger, og utgjør 100 % av sykepengegrunnlaget. Pleiepenger Pleiepenger kan ytes til foreldre eller nære pårørende som pleier et sykt barn. Pengene ytes til de som har omsorg for barn under tolv år som er eller har vært innlagt i helseinstitusjon, eller er behandlet poliklinisk. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til barnet er 18 år. Barnet må ha behov for kontinuerlig tilsyn og pleie i mer enn syv kalenderdager for at det skal bli utbetalt pleiepenger. Pleiepenger betales fra åttende dag. Det er detaljerte regler for hvor lenge pleiepenger kan utbetales. Det skal også vurderes i hvilken grad barnet har annen omfattende tilsynsordning. Du finner flere opplysninger om dette på www.nav.no Pleiepengerberegnes på samme måte som sykepenger og utgjør 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Grunnstønad Grunnstønad kan gis til de som har nødvendige ekstrautgifter på grunn av varig sykdom, skade eller medfødte feil og misdannelser. Med «ekstrautgifter» menes utgifter som friske personer ikke har. Ekstrautgiftene må som hovedregel vare i 2 3 år eller mer. Eksempler på ekstrautgifter kan være drift av tekniske hjelpemidler, transport, førerhund, teksttelefon eller bruk av proteser. Grunnstønad blir gitt etter seks satser som varierer fra kr 8 048 til kr 40 152 per år (satser fra 1. januar 2016). Hjelpestønad Hjelpestønad kan ytes til personer som har et særskilt pleie- og tilsynsbehov. Med det menes at evnen til å klare seg uten tilsyn svikter, og at det er behov for hjelp til personlig stell og hygiene og til å spise. Videre er det en forutsetning at den syke har et privat pleieforhold, dvs. at pleie eller tilsyn blir utført av ektefelle, barn, foreldre, andre slektinger, naboer eller andre. Når hjelpebehovet vurderes, vil det også legges vekt på behovet for stimulering, opplæring og trening som skjer i hjemmet. Hjelpebehovet må ha en varig karakter, som hovedregel 2 3 år eller mer grunnet den medisinske tilstanden. Stønaden gis etter flere satser og kan variere fra kr 13 404 til kr 86 472 per år (satser fra 1. januar 2016). 2.2.5 Ytelser ved død Gjenlevendepensjon Gjenlevende har kan ha rett pensjon dersom ekteskapet har vart i minst fem år eller han eller hun har barn med den avdøde eller har hatt omsorg for avdødes barn i minst fem år. Gjenlevende samboer har krav på pensjon dersom hun eller han har eller har hatt barn med den avdøde.. I utgangspunktet kan den etterlatte oppnå en pensjon lik summen av egen grunnpensjon (= G) pluss 55 prosent av avdødes tilleggspensjon og/eller særtillegg. Avdødes tilleggspensjon avhenger av hans eller hennes tidligere arbeidsinntekt og hvor mange år vedkommende hadde hatt arbeidsinntekt. Men pensjonen blir inntektsprøvet. Dersom gjenlevende ektefelle kan ventes å få en årlig inntekt på mer enn 50 % av G, p.t. kr 46 288, skal 40 prosent av det overskytende gå til fradrag i den beregnede gjenlevendepensjonen. Om gjenlevende ektefelle er under 55 år, forventes det at hun eller han uansett har mulighet til å tjene minimum 2 G, p.t. kr 185 152, om ikke annet kan sannsynliggjøres. Pensjonen bortfaller hvis man gifter seg igjen eller får barn med ny samboer 14
Pensjon til gjenlevende ektefelle og barnepensjon er ennå ikke er endret som en del av revisjonen av trygdesystemet, men det er ventet nye bestemmelser også om disse ordningene. Barnepensjon Barnepensjon ytes etter en av foreldrenes død inntil barnets 18. år. For det første barnet er barnepensjonen 40 % av G per år, og for hvert av de øvrige 25 % av G, p.t. henholdsvis kr 37 030 og kr 23 144. Barnet må være bosatt i Norge, og en av foreldrene eller barnet må ha vært trygdet i minst 3 år. 2.2.6 Private forsikringer som tillegg De tre pilarer I diskusjonen om folketrygden og de private livs- og pensjonsordningene snakker vi ofte om at pensjonssystemet er bygd på tre pilarer. Disse kan kort defineres slik: a) Pilar 1 omfatter de offentlige trygdeordningene dvs. folketrygden. Som i de fleste andre land er denne pilaren lovfestet, og tilslutningen er obligatorisk. b) Pilar 2 omfatter private og offentlige tjenestepensjonsordninger. Disse ordningene kan være lovfestet eller tariffestet. c) Pilar 3 omfatter private individuelle livsog pensjonsforsikringer. Disse er normalt frivillige. Økonomisk trygghet for alle mennesker i et samfunn kan bare oppnås gjennom et ordnet trygdesystem. Det er myndighetenes mål at folketrygden skal gi den enkelte mulighet til å opprettholde en rimelig levestandard selv om arbeidsinntekten faller bort på grunn av sykdom, uførhet, arbeidsløshet, videre ved tap av forsørger eller ved oppnådd pensjonsalder. Uansett skal den garantere alle en minste pensjonsinntekt, uavhengig av tidligere arbeidsinntekt. Folketrygden er og blir grunnmuren i vårt sosiale og økonomiske støttesystem. Den gir oss et økonomisk sikkerhetsnett, særlig ved alderdom, sykdom, uførhet og død. Stortinget har lagt avgjørende vekt på å trygge framtidas pensjoner slik at den enkelte skal ha sikkerhet for en god pensjon Livsforsikringsselskapenes oppgave blir å supplere det offentlige trygdesystemet med forskjellige forsikringsformer som skal komme til utbetaling i tillegg til de offentlige ytelsene. Forsikringsformene må tilpasses den enkeltes behov med utgangspunkt i folketrygdens ytelser og den aktuelle familiesituasjonen. 15
Fagemne 2.3 Forsikringer gjennom arbeidsgiver og foreninger Beskrivelse: Dette fagemnet tar for seg kunnskap om forsikringsordninger kunden kan motta gjennom arbeidsgiver og fagforening. Kandidaten skal kunne benytte seg av denne kunnskapen til å gi råd om hvilke private forsikringer kunden trenger. Delemner og kunnskapskrav 2.3.1 Lovpålagte forsikringer gjennom arbeidsgiver Kandidaten skal ha kunnskap om dekningene som inngår i yrkesskadeforsikring, som er lovpålagt forsikring gjennom arbeidsgiver. Kandidaten skal vite at det eksisterer en minimumsordning for pensjonssparing, OTP, men at det ikke er noe krav om forsikringsdekninger utover innskuddsfritak i denne ordningen. 2.3.2 Forsikringer gjennom arbeidsgiver Kandidaten skal kjenne til andre sentrale forsikringer man kan ha gjennom arbeidsgiver, slik som personalforsikring, gruppelivs forsikring og forsikringer tilknyttet pensjonsordningen. Kandidaten skal vite at disse forsikringene kan gi utbetaling ved ulykke, sykdom, uførhet og død, men at de ofte er begrensede. 2.3.3 Forskjellen mellom offentlig og privat sektor Kandidaten skal kjenne til hva som er normalt innenfor offentlig sektor, samt vite at ordningene innenfor det private varierer mye. Kunnskapsnivå e 2.3.1 Lovpålagte forsikringer gjennom arbeidsgiver Yrkesskadeforsikring Grunnlaget for yrkesskadeforsikringen er lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring som ble satt i kraft fra 1. januar 1990. Norge har et «tosporet system» for erstatning for ved yrkesskader: Folketrygd og forsikring. Bestemmelsene om ytelsene fra folketrygd ved yrkesskader finner vi folketrygdloven kapittel 13. Folketrygden har spesielle ytelser som bare gis ved yrkesskade, men også gunstigere regler for andre trygdeytelser, for eksempel er kravet for å få uføretrygd om skaden skyldes en yrkesskade at søkeren er minst 30 %, mens den for uføretrygd for øvrig er 50 %. Det to-sporede systemet er basert på at folketrygdens ytelser er primære. Erstatninger fra forsik ringsselskap kommer i tillegg. 16 2.3.4 Forsikringer gjennom fagforening Kandidaten skal kjenne til at de ulike fagforeningene og interesseorganisasjonene tilbyr forsikringer til sine medlemmer. Lovens formål Myndighetene hadde flere mål og hensyn de ønsket å ivareta ved å etablere yrkesskadeforsikringsordningen. I tillegg til å gi skadelidte og etterlatte økonomisk kompensasjon, ville de at næringslivet selv skulle bære deler av kostnadene ved yrkesskader ved at arbeidsgiver betaler premien for den obligatoriske yrkesskade forsikringen. Forsikringsselskapene har som vanlig differensiert premien etter risiko slik at de arbeidsgiverne
som representerer størst risiko, betaler høyest premie. Det sikrer at omkostningene fordeles riktigst mulig mellom arbeidsgiverne. Det kan medvirke til at loven også får en skade forebyggende effekt, fordi skadeforebyggende tiltak vil lønne seg ikke bare ved at antallet skader reduseres, men også ved at de kan gi lavere forsikringspremie. Forsikringsplikt for arbeidsgiver Loven pålegger alle arbeidsgivere i Norge å tegne yrkesskadeforsikring. Det eneste unntak fra denne forsikringsplikten, gjelder for staten selv. Dessuten kan kommuner og fylkeskommuner få unntak fra denne plikten ( 3). Arbeidstakere i stat og kommuner eller fylkeskommuner kan kreve erstatning etter lovens bestemmelser direkte fra arbeidsgiver. Erstatningskrav mot staten behandles i praksis av Statens pensjonskasse. orden. Erstatningen beregnes og utbetales av Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF se også: www.yff.no). Alle selskaper som selger yrkesskadeforsikring i Norge, må være med i YFF. YFF har lovhjemmel til å kreve tilbake utbetalt erstatning tilbake fra den uforsikrede arbeidsgiveren. Om YFF ikke får tilbakebetalt hele eller deler av beløpet, må resten dekkes av forsikringsselskapene i fellesskap. Hvem er omfattet av forsikringen? Forsikringen arbeidstakere hos arbeidsgivere i Norge. Loven definerer arbeidstaker slik: «Enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgiverens tjeneste, herunder ombudsmann i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjeneste gjøring for det offentlige, samt innsatte, pasienter e.l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner e.l.» ( 2) Men den dekker ikke alle typer skader, i loven finner vi denne definisjonen av hvilke skader og sykdommer som dekkes: a) skade og sykdom som er forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade) b) skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven er likestilt med yrkesskade, det kan for eksempel være forgiftning, larmskader eller lungesykdommer (asbestose) c) annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser ( 11) Bokstav c) har hatt liten betydning, men det er gitt erstatning etter denne bestemmelsen i noen tilfeller. Belastningsskader dekkes ikke. Dette står ikke i loven, men er poengtert i forarbeidene. 17 Når arbeidsgiver har tegnet forsikring, er han eller hun fri for ansvar for skader og sykdommer som er omfattet av forsikringen. Yrkesskadeforsikringen er en form for ansvarsforsikring for arbeidsgiver. Arbeidstakere som blir skadet eller etterlatte etter arbeidstakere som er omkommet på grunn av yrkesskade som omfattes av forsikringen, skal rette krav om erstatning til forsikringsselskapet ikke til arbeidsgiveren. Hvis arbeidsgiver ikke har tegnet yrkes - skadeforsikring, skal de forsikringsselskapene som selger yrkesskadeforsikring, i fellesskap utbetale erstatning som om forsikringen var i Noe forenklet kan vi si at definisjonen omfatter alle som er i annens tjeneste. Det betyr at selvstendige oppdragsmottakere, for eksempel håndverkere og konsulenter som jobber for egen regning og risiko, ikke er arbeidstakere etter lovens definisjon. I den andre enden av skalaen er mer «private» arbeidsforhold holdt utenom, for eksempel ulønnet arbeid eller verv for privatpersoner eller for private organisasjoner. Hvilke skader erstatter forsikringen? Forsikringen skal erstatte personskader som er påført arbeidstaker hos norsk arbeidsgiver. For skader og sykdommer under pkt. b) over er det «omvendt bevisbyrde». Det betyr at de skadene og sykdommene som punktet gjelder, skal anses å være skjedd i arbeid og gi rett til erstatning med mindre forsikringsselskapet kan bevise det motsatte. Det er ikke nødvendig for arbeidstaker å bevise at arbeidsgiver har skyld i ulykken eller sykdommen. Dette sammen med at krav om erstatning skal rettes til forsikringsselskapet, er ment å gjøre det lettere for arbeidstaker å kreve erstatning.