Jan-Erik Fjell Lykkejegeren Krim
JAN-ERIK FJELL Tysteren, 2010 Skyggerom, 2012 Hevneren, 2013 Rovdyret, 2014 juritzen forlag as 2016, Oslo www.juritzen.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsdesign: Trygve Skogrand / Passion & Prose bokdesign Fotogrunnlag: Wikimedia Commons, Dreamstime, istockphoto og Shutterstock Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-8205-930-5 (epub) ISBN 978-82-8205-929-9 (trykk)
KAPITTEL 1 Fredag 5. september, Fredrikstad DET KLAKKET HVER gang Magnus Torps krykke traff betonggulvet. En vinrød Cadillac med hvitt tak var løftet opp på den innerste bukken i verkstedhallen. En mekaniker sto like bortenfor og stirret opp på den med armene i kors. Radioen summet i bakgrunnen. På en betongsøyle midt i rommet hang en kalender. Den halvnakne septemberpiken stirret på Magnus Torp med et tomt blikk. Han kikket tilbake mens han passerte. Måneden var ikke engang en uke gammel, men den unge piken hadde allerede blitt påtegnet blå brystvorter og hitlerbart i samme farge. Politibrikken hang godt synlig utenpå den hvite skjorta som var åpen ved halsen. Han strammet grepet rundt krykka. Passerte to nye betongsøyler. Mekanikeren ved Cadillacen tok et skritt frem, rakte ut hånden og presenterte seg. Han var i førtiårene. Håret mørkt og tykt. To lubne underarmer med oljeflekker stakk ut av T-skjorta. Torp tok et skritt til siden og kikket opp på bilen. Bensintanken var tatt av og lå på gulvet. Ved siden av sto en åpen pappeske som så ut til å inneholde en ny tank. Mekanikeren informerte om at det var en Cadillac de Ville 1978-modell. Det skinte i lakken selv her inne. Torp kunne ikke se noen bulker eller riper. Den måtte enten ha vært eid av en entusiast som ikke turte kjøre med den, eller en som hadde glemt at han hadde den. De hadde funnet beinrestene mellom bensintanken og understellet på bilen. «Ville ikke de sklidd av under en kjøretur?» «Den kom hit på en henger, og hvis jeg skulle tippe, så har ikke bilen
vært kjørt med på mange, mange år.» «Nehei?» Torp gikk rundt bukken. Kikket opp på den kraftige støtfangeren. «Hvorfor tror du det?» «Vi skulle skifte tank fordi den som sto på, var gjennomrusten. Bilen har stått lagret så lenge at det har oppstått kondens, og over tid lang tid har det dannet seg rust. Så at knoklene ikke har falt av, er ikke så rart. Tipper de var godt polstret med kjøtt da de havnet der.» Godt polstret med kjøtt, tenkte Torp og smilte for seg selv. Meldingen som hadde kommet inn til operasjonssentralen, var at det var funnet menneskelevninger. Det var ikke måte på hvor dramatisk det skulle være, heller. Torp hadde mer tro på at levningene stammet fra en katt. «Som du ser,» fortsatte mekanikeren, «er den nypolert og nyvasket. Den er like strøken på innsiden. Skinnsetene er nylig behandlet.» «Klargjort for salg, kanskje?» «Mye tyder på det. Du vil kanskje se på knoklene?» Torp mumlet et ja mens han fortsatte å beundre bilen. Det var ikke beinrestene han var mest nysgjerrig på. Det var bilen. For han var overbevist om at de nevnte beinrestene stammet fra et dyr. Så overbevist at han hadde ledd sammen med de andre kollegene da han hadde sagt ja til å kjøre ut og ta en kikk på menneskelevningene. Mekanikeren hentet en eske og rakte den til ham. Esken målte ikke mer enn ti ganger ti centimeter. De små beinene lå hulter til bulter. 20 deler i det hele. Fem var små og spisse. 14 var smale og målte fra den minste cirka to centimeter til seks sju. Den tjuende delen var en liten knokkel. «Det er ikke alltid like lett å skille mellom bein fra dyr og mennesker,» sa Torp. «Jenssen!» ropte mekanikeren.
En ung mann kikket opp fra et åpent panser. Han tørket seg på hendene med en fille og gikk raskt over gulvet mot dem. Torp anslo at mannen var på hans egen alder, men kunne ikke huske å ha sett ham før. «Fortell ham det samme du fortalte meg,» sa den eldste mekanikeren. Jenssen klødde seg distré i det blonde håret. «Nei, jeg sa bare at det er fra et menneske, jeg,» sa han på bred fredrikstaddialekt. «Jaha?» sa Torp. «Hvordan vet du det?» «Jeg tok bilde og sendte det til en venninne av meg som er veterinær. Mest fordi jeg og et par andre veddet om hva slags dyr det var fra.» «Og hun sa det var menneskebein?» Torp kikket ned i esken igjen. «Ja,» nikket Jenssen. «Høyrehånden til et menneske.»
KAPITTEL 2 Fredag 5. september, Las Vegas JEREMY MCDERMOTT KIKKET nedover veien han elsket og hatet The Las Vegas Strip. Elsket fordi den hadde gitt ham det mest verdifulle han hadde hatt i livet. Hatet fordi den hadde tatt det fra ham igjen. Han innså ikke hva som hadde vært innsatsen, før han hadde spilt bort alt. Fremtiden deres. Tryggheten. De titusenene av dollar han la igjen hos forskjellige kasinoer frem til slutten av åttitallet, kunne ha reddet konas liv tjue år senere. Hadde han visst det, ville valget vært så enkelt. Han trodde iallfall det. På de mørkeste kveldene, hvor han tenkte tilbake på hvordan han hadde levd, var han ikke like sikker. Men han valgte å tro det. Om ikke annet så for å klare å leve med seg selv. Han likte ikke byen slik den var blitt. Det var som om den slukte ham. Den var blitt for stor. For glorete. Det var omtrent ikke mulig å se himmelen lenger. De gamle hotellene og casinoene som hadde utgjort sentrum tidligere, var som små bungalower sammenlignet med eventyrslottene de var blitt erstattet av. Jeremy McDermott rettet på sixpencen og grep om stokken. Fortsatte nedover fortauet. Blandet seg med de utallige turistene. Han kunne spotte dem med en gang. De som hadde kommet hit med en drøm, men som ville reise herfra med den samme skjebnen som hans egen. Foreldre som spilte bort skolepengene til barna. Forretningsmannen som kunne svi av en million dollar før lunsj, og likevel ta møtet han egentlig var kommet til byen for, klokka tolv som om ingenting hadde skjedd. Han gikk noen hundre meter til før han stanset opp foran The Mirage. Biler suste forbi ham i de åtte filene. En ung kvinne dultet borti ham og
fortsatte uten å si noe. Han lente seg mot stokken. Snudde seg langsomt og sendte et strengt blikk etter henne før han så opp mot The Mirage. For det var her. Akkurat her. Men det var lenge før dette eventyrslottet ble bygget. Han skulte nedover igjen. I den samme retningen han hadde sett den gangen da hun kom gående. Jeremy McDermott hadde et helt spesielt forhold til The Strip. Det var her han hadde sett henne for første gang. Det var her han hadde fridd til henne. Og det var her han ville komme til å dø. Kensington Community besto av et titalls husvogner og lå helt nordøst i Las Vegas. Det var så langt unna hva byen var kjent for som det var mulig å komme. Turistene visste knapt at stedet fantes. Her ute var det ikke noen 50 etasjer høye hoteller som skygget for himmelen. Og det var den Jeremy McDermott sto og stirret opp på nå. Stjernene og mørket. De eneste blinkende lysene her ute var de der oppe. De som var plassert på vingene til jagerflyene som brølte og suste over. På vei til og fra Nellis Air Force Base, som var nærmeste nabo. Jeremy var trøtt, men ikke nok til at han ville sovne med det samme hodet traff puta. Og det var han nødt til. Ellers ville han bare bli liggende og tenke, og om tankene kom, så ville ikke søvnen gjøre det. Han myste nedover den mørke, smale veien som strakte seg mellom rekkene av husvogner. Sju av de åtte gatelyktene hadde sluknet. Fire ganger hadde han ringt og gitt beskjed om at pærene måtte skiftes, men ingen hadde tatt seg bryet med å gjøre det ennå. Først nå irriterte det ham. For hvis det hadde vært gjort, ville han klart å se om det fortsatt satt noen i bilen som sto parkert utenfor vogn 13 et stykke nedenfor. Det bodde ingen i vogn 13, det hadde det ikke gjort på tre måneder. Stakkaren som hadde bodd der, lå død i fjorten dager før noen hadde tatt seg bryet med å komme seg inn i vognen. Da skyldtes det ikke en
bekymring for mannens ve og vel, men snarere en oppfordring om at han måtte kvitte seg med søpla som stinket. Jeremy myste igjen, men det var umulig å se noe. Han gikk tilbake inn i vognen. Lukket døren bak seg. Gikk på badet og gjorde unna kveldsstellet. Sjekket at ingen elektriske artikler på det lille kjøkkenet var koblet til strøm, før han gikk tilbake til tv-kroken. Satte seg i den ene av de to lenestolene. Grep den lilla klinkekula som lå oppå fjernkontrollen. Slo på tv-en. Gnidde på klinkekula i hånden. Holdt den opp mot lyset fra skjermen. Så på lysskjæret i kula og la armen tilbake på armlenet. Over tv-en hang bryllupsbildet av ham og Rose. Kvinnen som var kona hans gjennom 42 år og tre dager. Han flyttet blikket mot den tomme stolen ved siden av sin. Sitte- og ryggputa var nedsunket. Puta hun alltid hadde hatt bak hodet mens hun så på tv, hang fremdeles over stolryggen. Øyelokkene føltes tunge. Snart, tenkte han. Snart ville han kunne se henne i søvne igjen. Det føltes så virkelig noen ganger. Han bråvåknet av et smell; klinkekula hadde falt ut av hånden. Endelig. Han plasserte hendene på armlenene og skjøv seg opp av den dype stolen. Plukket opp klinkekula som hadde rullet over det skjeve gulvet og lagt seg på den vanlige plassen i hjørnet. La den oppå fjernkontrollen. Ny sjekk på kjøkkenet. Alt var av. Så ble han stående rolig og stirre mot tv-en. Det var det faste, kvinnelige nyhetsankeret i CNNs kveldssendinger som opptok skjermen. De fyldige leppene rørte på seg, men Jeremy kunne ikke høre hva hun sa. Lyden var for lav. Det spilte ingen rolle heller. For det var hva det var bilde av oppe i høyre hjørne som fikk ham til å stå helt rolig. En vinrød Cadillac de Ville med gullfargede felger. Det fantes bare én 78-modell med de felgene. Det var den. Jeremy gikk raskt tilbake til tv-en. Grep fjernkontrollen og skrudde opp volumet.
«enn så lenge er det ingen som vet hvordan den har havnet der, og ikke minst hvem den tilhørte.» Det ble skiftet kameravinkel. Kvinnen fikk mindre plass i bildet, og den mannlige kollegaen hennes ble synlig. «Litt av et mysterium,» sa han og viste frem to rader med kritthvite tenner. «Hva tenker du, Juliana?» «Det er jo slått fast at det var en menneskehånd, ellers kunne det ha vært labben til en isbjørn.» De lo kort før Juliana igjen tok kontrollen. Det var sendingens siste nyhetsinnslag. Hun takket for seg og overlot skjermbildet til et kart over USA med digre soler over store deler av landet. Frykten og angsten kom på likt. Han slo av tv-en og ble stående i mørket. Lyttet til sin egen nervøse pust. Han visste at det eneste rette å gjøre nå, var å reise. Langt. For nå ville alt det gamle komme tilbake. Men han kunne ikke. Han hadde ikke penger til å komme seg til Los Angeles engang. Han ble stående i den mørklagte vognen. Den andre hadde ikke glemt, det var han sikker på. Eller kanskje han hadde det? Bilen! Jeremy skrittet over gulvet. Satte seg på sofaen som gikk langs veggene i hjørnet. Løftet forsiktig på persiennene og kikket. En mann var på vei fra bilen og over veien. Skrittene var lange og bestemte; han visste hvor han skulle. Like sikker og målrettet som om han var en varmesøkende rakett. Jeremy trakk seg opp. Grep stokken og stilte seg bak døren. Han kunne høre skritt utenfor. De stanset. Det ble tatt forsiktig i klinken. Hadde han låst? Ja visst hadde han låst. Han låste alltid. Akkurat som han alltid tok ut kontakten til kaffetrakteren og brødristeren. Døren ble forsøkt åpnet, men den ga bare etter noen millimeter før låsen gjorde nytten sin. Det ble stille noen sekunder før han hørte