UTFORDRINGEN Dagen begynte likt som alle andre dager hjemme i Buggis-land. Solen steg langsomt opp et sted opp bak de grønne, friske palmene i det fjerne. Himmelen var lys og klar, og det samme var sanden som dekket det vide landskapet. Ut av de trange tre skurene kom mørke, tildekkede kvinner; enten for å henge opp de hvite lakenene, eller for å hente vann i runde sivkurvene de bar på hodet. En gutt på knapt tolv år kom springende over den brennende sanden, med de bare tærne. På seg hadde han de samme tilgrisete fillene, som guttene som kom løpende etter ham. De var alle mørke i huden og spinkle som bare det. «Fergus! Gi oss fotballen tilbake» guttene skrek og sparket sand etter Fergus. Likevel fortsatte han løpet, med et enda bredere smil. Fergus Flynn var ikke sånn som de andre guttene. Han var større; med stritt, rødlig hår og fregner som dekket hele det bleke ansiktet. Omtrent et og et halvt år tidligere hadde han flyttet hit til onkel Fenris, som var keiser i Ugga-Bugga land. Fenris Flynn var en stor slamp og en sleiping av en mann. Han bodde i et stort palass med tjenere, herskap og mer gull enn du noen gang kan forestille deg. Før lille Fergus flyttet inn på palasset, bodde han i Irland med foreldrene sine. Det var der han var født og oppvokst, og han elsket landet og røttene sine. Det tok flere måneder før han var vant til de nye omgivelsene. Desto vanskeligere var det å slutte å tenke på foreldrene, som var grunnen til at han nå var her. Moren og faren til Fergus hadde nemlig dødd brått i en takras ulykke på Fergus ti års dag. Dagen etter var han satt på et fly til Buggis-land, uten engang å kunne ta farvel.

«Greit, greit. Dere vinner, gutter,» han hadde sluttet å løpe. Men ikke fordi han var sliten, han hadde bare innsett -enda en gang at pinglene ikke kom til å ta ham igjen. Han rakte ballen broderlig over til Afro, som var minst et hode høyere enn Fergus selv og hadde en stor kul av hår på det smale hodet sitt. Egentlig het han noe sånt som Afredo Muhammad, men det var for vanskelig å si. Derfor kalte alle ham bare for Afro. Men han var av den tause typen, så en mindre, skallet fyr svarte for han; «Takker, broder. Du blir vel med oss og spiller?» Ali gliste og blunket til Fergus. Som svar nikket han og klappet sjefen selv på hodet. Selv om Ali var den aller yngste, var det han som ledet den lille armeen og tok seg av de tøffe avgjørelsene. På en varm dag som denne kunne man umulig takke nei til å spille nede på sandstranden. Én knapp kilometer nedenfor landsbyen lå kysten, likevel var det i hardeste laget for folk å måtte gå den veien bare for å få rent vann. Mye av det folk ønsket seg aller mest var en mer lokal vannkilde på den lille øya. Fergus ledet an guttene; etterfulgt av Ali, Afro og de åtte andre guttene. Guttene spilte fotball ved vannet i et par timer, helt til svetten rant av dem. Hver gang noen tapte ba de om omkamp og det hele startet på nytt. De skrek og sloss, men lo aller mest. De rullet seg i den våte sanden, til de var fulle av skitt. Derfor var ingenting bedre enn et varmt bad i Stillehavet, da de følte seg ferdig. Men tvillingene Ahmed og Ashadu var aldri enige. «VI VAAANT!» ropte Ashadu inn i et av de lange ørene til broren. Ahmed strammet seg derimot opp, før han la all kraft i et spark som traff Ashadu rett i privaten. «Slik går det hvis du skriker til meg! For det var MITT lag som vant!» hveste han. Sekundene etter kastet de seg over hverandre, slo og sparket. Resten av guttene samlet seg rundt slåsskampen, bare for å heie og rope. Men Fergus kunne neppe ha brydd seg mindre. Han kavet seg tvers igjennom den støyende gjengen.

Nede på kaia hadde en 1300-talls, rusten fiskebåt satt seg til. Dette var ikke båten til hvilken som helst engelsk fisker. «KATO-» Fergus la på sprang så fort han kunne, i retning kaia. Og like etter kom en gedigen fyr, med blond bart, seilerhatt og Englands største ølmage ut av båten. Fergus hoppet opp i armene på Kato, han var like ved å gråte av glede. Men det gjorde han ikke. Ikke nå som alle gutta var der. «Det godt det er å se deg igjen, storegutt,» sa Fergus rolig. Og det mente han virkelig, for Kato var den eneste han hadde igjen der hjemme i Storbritannia. Han hadde vært en trofast venn, som alltid hadde vært der for ham. Også nå; siden Kato var fisker, dro han veldig ofte ned til Buggis-land. Guttene kom alle løpende etter til kaia, for å finne ut hva som sto på. Da fikk de hver sin ferske fisk av Kato, den spiste de hel, mens han fortalte en av de kjente historiene sine. Det var noe av det beste med Kato- han hadde alltid en eller annen fortelling på lur; enten hysterisk morsom, eller så spennende at det kriblet i magen på de som lyttet. Men denne var verken det ene eller det andre. Fergus syntes bare at den var dum. Kato kremtet og start opp den grove historiestemmen sin; «Gamle myter sier at en gang hvert hundrede år vil det skje store klima endringer i Buggis-land. Kulde og bitende vind vil treffe landet. Andre tidspunkt da dette har hent; har liv blitt ofret i en kort, men beinhard kamp for å overleve,» Kato tok en pause, hvor det ble helt stille og elleve par nysgjerrige øyne ventet. Han kremtet igjen, før han fortsatte; «De fleste her tror og mener at mytene ikke er sanne. De bryr seg ikke, men jeg for min del tror det kommer til å skje,» han tok en kortere pause fra den dramatiske delen. Guttene satt fremdeles fullstendig stille og lyttet «Egentlig skulle jeg blitt her og fulgt med, når land blir utsatt for den største utfordringen i vår tid! Men jeg blir nødt for å dra videre» mumlet han og dyttet dem svakt i ryggen, til alle var ute

av båten og oppe på land. «Gud, være med dere!» Fergus var den eneste som ble stående igjen, da de spinkle kroppene forsvant bakom haugene og vekk. Kato hadde alt startet motoren da han sa til Fergus; «Du kan bli med meg gutt. Tilbake til Irland vettu» Det omtenksomme blikket rettet seg mot Fergus, som ristet på hodet. «Jeg tror ikke på det du sa. Jeg blir her,» svarte han matt. Resten av formiddagen bablet Ali, Afro, Ahmed, Ashadu, Abu, Samadu, Somati, Ashaman, Dashamad og Abu-Tabu i vei om utfordringen og kulden og alt det der. «Det er bare myter. MYTER, sier jeg. Det IKKE SANT!» prøvde Fergus å fortelle dem, men Buggis-lands minste tullinger hadde ikke tenkt til å gi seg. De ville ikke tro noe annet en det de allerede hadde hørt. Noen bygde flåter for å komme seg over til nabo-øya i neste tilfellet, andre prøvde og samle solens varme i sivkurver. De nærmet seg kvelden, og ingenting tydet på utfordring. Enda. Klokken 5. OO, presis lå Fergus inne i storsalen i palasset. Han hadde bena på en skammel og en brodert pyntepute i sølv over hodet. I sin dypeste søvn, og med et smil om munnen hørte han at det banket det på døren. Fergus kastet dunputen på det harde porselengulvet, reiste seg og trasket ut i entréen. Onkel Fenris var ute på reise, så hvem var det da som kunne komme og forstyrre ham mitt på en rolig ettermiddag som denne. Den runde døren gikk opp og utenfor sto Afro, flere av guttene, mødrene, fedrene og søsknene deres, og skalv fra topp til tå. Men det var ikke det rareste; for bak dem var luften fylt av tykke snøfnugg og toppene på palmene var fylt av store mengder snø. Beina kjentes som gele og Fergus holdt på å falle. Det var akkurat slik vær det hadde vært i Irland. På 10- års dagen hans. Dagen foreldrene hans døde.

«FERGUS! DU MÅ REDDE OSS!» Afro tok tak i det lyserosa skjorte ermet, men det var for sent. Fergus satte seg ned på dørmatten og skrek som en liten baby. Han ville ikke dette. Han var sikker på at han måtte være forbannet. Livet hans var forbannet. Afro, tvillingene, og Ali og Abu sto ute i snøstormen og fortalte om alle som var blitt liggende i snøfonner og var døden nær. Fergus var den eneste som kunne redde befolkningen fra sult og nød. Han var vant til å kunne takle all slags vær og vind, i tillegg hadde han penger, mat og klær i massevis. Men noe inne i ham sa likevel at han ikke kunne, eller ikke burde. Han hadde en følelse av at noe kom til å gå fryktelig, fryktelig galt. Han visste det. Det kjentes som om innvollene vrengte seg inni ham, og han var redd. Livredd. Samtidig hadde han en vilje inni seg et sted, som fortalte Fergus at dette kunne være hans Og bare hans oppgave. Han sto plutselig overfor den største utfordringen han noen gang kom til å stå overfor. «Dere kan ta dette!» Fergus kastet en haug av pelsklær og skinnpledd over til guttene. «Hvis dere trenger mat eller noe annet, rop på slavene,» forklarte han dem på vei ut døren. I fem lange sekunder sto den bleke gutten på trappen med røde kinn, tre tykke jakker og pelslue på hodet. På ryggen bar han bagger; som var fylt av litt mat og alkohol han hadde rappet fra onkelen, varme klær og skotøy fra garderoben, i tillegg til ulike medisiner og andre ting som fantes på rommene i tempelet. Fergus pustet dypt. Han var klar til å dra. Han gikk og gikk, men visste ingenting om hvor langt eller lenge han hadde gått. Tiden var helt fjern, den betydde rett og slett ingenting. Snø var det eneste han kunne se, der den pisket kaldt mot ansiktet hans. Beina kjentes blytunge under ham, da han trasket rundt i et uendelig virvar av vind og storm. Hvordan skulle dette ende? Fergus kunne umulig vite; hvordan det skulle gå med ham, eller

noen av de andre som var ute. Ikke visste han om været skulle ta slutt, eller om han kom til å være tilbake i palasset igjen. Det eneste han var sikker på akkurat der og da var at han ikke skulle stoppe. Midt i sine tanker om denne grufulle skjebnen suste en hviskende stemme gjennom øret hans. Han trodde det bare var syner, helt til lyden ble til et øredøvende skrik. Under en tynn presenning satt tre unge kvinner; den minste med to småunger på fanget, mens en av de to andre hadde en baby tullet inn i et sjal. De satt tynnkledde, men tett i tett. Der hadde de overlevd på varmen fra hverandre, likevel skalv de så man kunne skimte det fra snøstormen. Tårer presset seg fram i øynene på en av de unge kvinnene, så det smittet over på Fergus. Uten at noe ble sagt; satte han ned tingene sine og spredde pledd utover bakken og over kvinnene, barna og seg selv. Sammen satt de taust og knuget seg fast i skinnene. Det var blitt mørkt, derfor hadde de satt en lykt i hjørnet av pressendingen. Man skulle tro at hodet var fylt av ville tanker i en tid som denne, men Fergus sitt var nesten tomt for sånne tanker. Øynene fanget lyset fra lykten, samtidig som lyden fra stormen bare ble høyere og høyere over dem. Han lukket øynene forsiktig, og tenkte at dette kunne være slutten for Fergus Flynn. Da han åpnet øynene, var han overraskende nok i den varme trygge himmelsengen. For en drøm jeg har hatt, tenkte Fergus da han satte føttene i tøflene og gikk ned. Hele drømmen passerte revy i tankene. Men de trygge luktene fylte nesen der han var alene i sitt tomme palass. Plutselig hørte han skritt fra spisestuen og lille Ali kom ut. «Hvordan går det med deg?» spurte han og så på Fergus med alvorlige øyne. «Bra Men vent, Hva gjør du her, Ali?» Ali svarte ham ikke, men begynte å le; «Bare se ut; snøen er borte og det er varmt igjen!» Han ble stående og glise. Fergus ristet forvirret på hodet og gikk ut. Det kom like raskt som et myggstikk, da han innså at han aldri hadde drømt.

Han ante ikke hvordan utfordringen var oppnådd og ikke skulle han finne det ut heller. Det eneste som tydet på at det overhodet hadde vært noe sånt som kulde i Buggis-land var den store innsjøen som dekket de ellers tomme områdene mellom landsbyen og kysten. Endelig hadde de rent vann i massevis. Kanskje det var også hele meningen med de hundre årlige klimaendringene. Men mer enn det rakk ikke Fergus å tenke over saken, før han tok med seg fotballen sin og løp videre sammen med de andre guttene.