NR. 3 2009 32. ÅRGANG INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

NR. 3 2009 32. ÅRGANG INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby Redaksjonskomité: Inger Lied inger.lied@nav.no Helga Laake hlaake@online.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Mette Bagge mette.bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt Sverdrupsgt. 27 Postboks 55, 4001 Stavanger Tlf. 52 04 82 77 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 4. desember 2009 Stoff må være i redaksjonen 3. november 2009 Forsidebilde: Svithun husflidslag satser på å videreføre håndverkstradisjoner. Synnøve Egenberg sverger til vevens mange muligheter. Foto: Stein Hugo Kjelby Opplag: 12.000 eksemplarer Layout: Allservice AS 4017 Stavanger Internett: www.stavanger.kommune.no Publikasjoner: Mortepumpen På redaktørkrakken: Livets mange valg Valget er vel overstått og valgresultatet ble som vanlig til glede for noen og til skuffelse for andre. Slik er det i et hvert valg, enten det er i det private eller det politiske. Kunsten er alltid å velge rett. Det er ikke lett. Er det noen som ikke har opplevet en eller annen gang å ha valgt feil? Livet vårt består stort sett av valg. Fra vi begynner å gå og resten av livet må vi velge. Valgene vi gjør legger grunnlaget for livsløpet vårt, yrke, ektefelle, familie og så videre. Valgene fortsetter i pensjonisttilværelsen. For eksempel kommer spørsmålet om hvordan jeg skal disponere tiden min. Mortepumpen har i dette nummer en artikkel som beskriver aktivitetene i Svithun husflidslag. Husflidslaget reklamerer for mange ulike aktiviteter både for kvinner og menn. Husflidslagene gjør et viktig arbeid med å holde vedlike tradisjoner til glede for kommende generasjoner. Det verste som kan skje med oss er å bli sittende i gyngestolen. Et middel for å unngå det, er å lese om husflidslagets tilbud. Her får du en invitasjon til meningsfylte fritidssysler. Vi må innse at data alderen er kommet for å bli. Seniorforbundet beskriver i en artikkel om noen av konsekvensene av å ikke bruke data. Blant annet banktjenester der ekspedisjon i skranke bare blir dyrere og dyrere. Gjør du de samme tjenestene via din PC er det gratis. Dette forutsetter imidlertid at du har PC og kan bruke den. Mange eldre vegrer seg for å ta i bruk den nye teknologien. Det er det ikke grunn til. For nå er det så mange gode kurstilbud tilrettelagt nettopp for eldre nybegynnere at frykten skulle være ubegrunnet. Enten vi liker det eller ikke, data en er kommet for å bli. Så hvorfor ikke hoppe i det? 2

BYPROFILEN Håkon Haus Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Navnet Haus, er nok godt kjent for mange. Ikke bare i Stavanger, men over det ganske land. Brødrene Knut og Håkon Haus har satt spor etter seg, der de har ferdes. Knut var Kfr.-politiker, mens Håkon holdt seg til Venstre.(Den gang, men ikke nå,) poengterer han. De kom fra en stor familie, hele Kongens heder til Håkon Haus. 9 søsken med tre søstre og 6 brødre. Det finnes nok en historie som kunne vært skrevet om dem alle sammen, hver på sitt felt. Men i sammenhengen som «byprofil», favoriserer vi denne gangen Håkon, med sin bakgrunn i Stavanger og ikke minst fordi han den 12. juni i år fikk tildelt Kongens fortjenestemedalje under Misjonshøgskolens semesteravslutning. Misjonshøgskolens far Han er, og vil alltid være Misjonshøgskolens far. Gjennom et langt liv har han vært opptatt av en stadig bedre kvalifisering av personer som hadde kall til misjonærtjeneste ved å arbeide for en teologisk høyskole i Stavanger. Hans arbeid har båret frukter og han er blitt anerkjent som banebrytende innenfor så vel legmannstjeneste som teologi, med grundig kjennskap til internasjonal historie, språk, kommunikasjon og antropologi. Dette har han tilegnet seg ved uegennyttig innsats både i organisasjoner og engasjement i samfunnsoppgaver, landsdekkende og lokalt. Hans spesielle egenskap som lærer, forkynner, menneskekunnskap og en tillitvekkende omsorg, båret frem av bibelsk innsikt på alle plan, har gjort ham respektert og elsket av sine studenter, heter det bl.a. i 3

Varaordfører Bjørg Tysdal Moe overrekker Kongens fortjenestemedalje. anbefalingen som ble sendt Hans Majestet Kong Harald. Samfunnsengasjert Håkon Haus har aldri selv jaktet på anerkjennelse. Han har imidlertid oppnådd nettopp det. Noe som medaljen er et synlig bevis på. Han har også engasjert seg i samfunnet utover Det Norske Misjonsselskap og Misjonsskolen. Han har vært formann i Den norske Israelsmisjon, lokalt. Pådriver og rådgiver gjennom Hundvåg historielag for lokalisering av og dokumenterte funn av Mariakirken på Hundvåg. Han representerte Venstre, altså den gang, i Stavanger bystyre og har vært formann i Stavanger skolestyre. Han har også vært innstilt til bispeembete, og de siste årene av sitt yrkesaktive liv, avsluttet han som sokneprest og senere prost i Nord Aurdal. Haus forteller i en samtale at da han begynte som lærer ved den daværende Misjonsskolen i Stavanger i 1955, var det bare seks studenter der. Han var rektor fra Håkon Haus taler til studentene ved MHS ved semesteravslutningen. 4

1963 og fram til 1978. Da fikk skolen status som høgskole. Håkon Haus blir 92 år den 20. oktober i år. Han er født i Greipstad ved Kristiansand og hjemmet deres var særdeles åpent for kirke og misjon og tok seg ofte av personer som trengte husly på sine prekenreiser. En skitur bestemte hans fremtid Når bestemte du deg for å bli prest? spør vi. Han forteller da at i 12 årsalderen, da han en gang var ute og gikk på ski, fikk han et kall fra Gud, som ville ha ham til prest og misjonær. Han gikk landsgymnaset på Hornes og leste filosofi og gresk på egen hånd. Deretter tok han eksamen i Oslo. Lærerskolen i Volda deretter og var senere lærer i Tysfjord. Han startet teologistudiet i 1942 og underviste senere på Rettelser til Byprofilen i Mortepumpen nr. 2-09 RETTELSE TIL BYPROFILEN: I forrige nummer av Mortepumpen står det at Steinar Sivertsen startet som bokanmelder i VG. Det er feil. Hans kritikerkarriere tok til i Rogalands avis, med to anmeldelser i 1975. Dessuten har det på side 3 sneket seg inn en i i navnet til fru Sivertsen. Hun heter selvsagt Else, som skrevet står på side 4. G.B. barneskolen i Greipstad. Han var ferdig med teologistudiet i 1946 og fikk stipend fra Kirkenes Verdensråd for å studere Det gamle testamentet i Strasburg. Han har også undervist ved lærerskolen i Kristiansand før han kom til Stavanger i 1955. Et livslangt engasjement I en større artikkel i Stavanger Aftenblad i anledning kongens medalje, sier han at det å være prest er et livslangt engasjement. Jeg hadde en tid ambisjoner om å ta doktorgraden på forholdet mellom det gamle og det nye testamentet, et arbeid jeg brukte mye tid på. Men det blir neppe noe ut av det nå. Håkon Haus har også hatt behov for å se misjonsarbeidet på nært hold. Han har besøkt misjonsmarker hvor han har fått se sine elever i fullt arbeid og understreker gleden ved å se at det arbeid som ble nedlagt for at Misjonsskolen skulle bli en høgskole, ble en realitet. Og 12. juni fikk han altså overrakt Kongens fortjenestemedalje av varaordfører Bjørg Tysdal Moe. Men selv om medaljens valør «kun» var sølv, er Håkon Haus sitt lange liv gjennom 92 år, et forgyllet livsverk. 5

Reidun Norlemann Endresen: HØST TANKER I en stille, høstlig morgen klar er luften som krystall, og du synes du fornemmer selve himmelens portal. Høyt der opp mot det blå, i en stor uendelighet var det likesom du så i et glimt, dens herlighet. Himmelranden, se den strekker seg så milevidt omkring, og på lange armer rekker den deg, selv de fjerne ting. Ja, naturen, hvilke evner har den ikke i sin makt? Se, den ødsler alle vegne en mangfoldig fargeprakt! Gress og mose, blad og lyng over hei og over fjell flammer som et eventyr mot den sarte, blå pastell. Her er solgult, her er dyprødt, brunt og grønt og fiolett, her er alle skjønne farger i fra skaperens palett! Hvilken symfoni i grått er ikke en uværshimmel hvor forrevne skyer jager over falne bladers vrimmel. Hør på regnet hvor det trommer og hør haglet hvor det slår vilt imot din mørke rute alt hva kreftene formår! Havets bølger piskes hvite under stormens tordenskrall, og du hører om en skute, om forlis og mannefall. Men om høst kan være voldsom, er den og velsignet god, der den byr fram sine gaver, som den gir i overflod. Jorden lar seg villig åpne, og du sanker inn med flid all dens dyrebare grøde som gir liv i mørketid. Ja, se markene står hvite, du kan bare høste inn. Men hvor langt er grøden kommet som har grobunn i ditt sinn? Kan du si til Høstens Herre: Jeg er rede, ta meg med. Eller må du be Ham vente mer beleilig tid og sted? Vi skal alle møte høsten til slutt på livets vei. La det da få være trøsten at din Skaper venter deg. 6

Barndomsminner fra Stavanger på slutten av 1930-tallet (3) Redigert tekst: Halvor Ingebrethsen Hans Jakob Andreassen Født i Porsgrunn 1928. Eksamen artium St. Svithun skole 1947. Etter lærerprøve i Kristiansand 1951, lærer i butikkklassen ved Stavanger framhaldsskole 1951 52. Magistergraden i pedagogikk 1958. Ansatt ved Eik lærerhøgskole 1958 1994. Universitetslektor 1971 1973. Pensjonist siden 1994. Utgitt: «Debatt om tegneundervisningen» 1961. «Mitt kjære Porsgrunn» 1999. Vi fortsetter å bla i Andreassens «minnebok» fra sin oppvekst i Stavanger. I dette avsnittet konsentrerer vi oss kun om en episode. Vi regner med at de fleste av oss vil gjenkjenne stemningen, spillereglene, reaksjonene og banen, fotballbanen «Gamlingen». Og Andreassen forteller om sitt møte med den: Banen I klassen vår var det et par flinke organisatorer. Det ble avtalt en fotballkamp mot erkerivalen, parallell-klassen. Kampen skulle foregå på «Gamlingen», en noe uryddig løkke ikke langt fra Mosvannet. Frikvarterene gikk med til å sette opp et lag. Alle ville være i løperekka eller spille centerhalf. Høyrøstede krav ble gjort gjeldende. Forsvaret ble et problem, for ingen ville spille back, en lite ærefull posisjon, uten sjanse til å komme i nærheten av motstanderens mål. Å stå i mål var derimot ærefullt. Tippen Johansen på landslaget var godt kjent fra avisene og radiooverføringer. Målmannen vår var selvskreven. Det var lange, slanke og smidige «Moyen». Skulle jeg få være med? Ingen spurte meg. De manglet til slutt en back. «Jeg kan spille back», tilbød jeg og ble godtatt uten noen innvendinger. Klokka fire begynte kampen. Det småregnet, og jeg hadde fått ordre hjemmefra om å ta på meg sjøstøvler, regnfrakk og sydvest. Sydvesten var omhyggelig festet med snorer under haka. Regnfrakken var den nye som nådde nesten ned til bakken. Ingen andre stilte i det antrekket. Et par imponerte ved å ha ekte fotballstøvler. Noen spilte i gummisko, noen i fryktinngytende beksømstøvler. Mitt antrekk var det mest usportslige på banen. Det interesserte ikke mor, men hun var jo heller ikke til stede. Jeg hadde å holde meg tørr i regnværet. 7

På «Gamlingen» var det en grusbane med ordentlige mål. De virket så svære som hele verdensrommet. Men den banen skulle noen store gutter ha. De hadde ordentlige fotballdrakter og var medlemmer av lag med navn. Kampene deres ble referert i Aftenbladet, med en linje over en spalte.vi måtte nøye oss med grasbakken ved siden av. Målene ble høytidelig skrittet opp og markert med et par store steiner og vaklete staur. Banen gikk oppover og nedover. Store grastuster skapte spennende overraskelser. Banen hadde ikke noen definert bredde, men kom ballen for langt nedover mot Mosvannet, var det alltid noen som ropte..«innkast». Tomme «tribuner» Det var ingen tilskuere som møtte opp for å heie. Det var heller ingen dommer. De som befant seg nærmest ballen til en hver tid, sa fra om det skjedde noe ureglementert. Alle spillerne deltok i diskusjonen om så hadde skjedd. Uenigheten kunne høres over hele Våland. Det laget som hadde stilt med ball, hadde mesteparten av makten og retten på sin side. Ballen ble hele tiden fotfulgt av en uregjerlig flokk fra begge lagene. Alle ville lage mål. Jeg hadde lært hva backens oppgave var: å være forsvarsspiller og hindre noen i å skyte mål. I Porsgrunns Dagblad hadde jeg lest om en glimerende back som spilte på Mjøndalen og «han var som en vegg». Backen flyttet seg ikke. Også jeg sto som en støtte foran mål i 2 ganger 30 minutter og ble ikke andpusten en eneste gang. Bare en gang kom ballen i min retning. Centerhalfen til motpartens lag kom rusende baketter. Ballen ble fanget opp av vindfanget i regnfrakken min, og falt død ned foran meg. Med tuppen av tåa traff jeg ballen og så at den forsvant opp i lufta og dalte ned på motstanderens banehalvdel. Det ga meg en følelse av å ha vært med i kampen. Løperekka vår sørget for å holde ballen for det aller meste på den andre halvdelen av banen. Det ene målet gikk inn etter det andre. Målmannen vår hadde fantasi. Han tørrtrente bak ryggen på meg ved å slenge seg til høyre og venstre etter baller som aldri kom. Han ble etter hvert ganske våt både på buksa og på genseren. Hva ville vel moren hans si når han kom hjem? På stillingen 10 0 ville ikke de andre mer. Målmannen deres som eide ballen ble fornærmet og benektet på det heftigste det dårlige resultatet. Han mente det ikke var mer enn 3 0 fordi de andre ballene var «gått over». Han tok ballen sin under armen og gikk hjem. Siden den gangen har jeg alltid hatt en sunn skepsis til matematikk som eksakt vitenskap. Da jeg kom hjem spurte ikke mor om hvem som vant, men «Ble du våt på beina?». Far spurte: «Laget du noen mål?». «Jeg spilte back. Backene lager ikke mål» sa jeg. 8

Tur til Utsira mandag 11. mai 2009 Presis kl. 8.15 startet turen fra Skipper Worse Ledaal, med mottoet ut på tur ikke sur. Det var fin sol, men bare 6 grader. Sjåfør Svein Hommeland ønsket oss velkommen på bussen. Vi var 25 deltakere. Fergen skulle gå fra Mortavika kl. 9.00 til Arsvågen. Med bussen derfra opp til Steinsfjellet, fin panorama utsikt. Vi kunne se Bømlo i nord, Karmøy i sør og Utsira i vest. Vi kjørte til Haugesund og Garpaskjæret hvor den nye fergen M/S Utsira lå og ventet på oss. Bussen tok oss videre på meget smale veier. Sjåføren hadde kjørt der før, så det gikk fint. Lokalguiden Leif Klovning kom på bussen og ga oss en fin orientering om dagliglivet på øya, blant annet at Sirabuen alltid nådde til topps i de årlige TV innsamlingene. Videre kjørte vi bort til verdens første vind og hydrogenanlegg som ble åpnet i 2004. Anlegget er et prosjekt som skal vise om vindkraft og hydrogen sammen kan sikre energiforsyningen fra fornybar energi. Så til Utsira trekirke fra 1785 og bedehuset fra 1899, som er det største huset i Soknet. Det ble bygget som bedehus, men også for at fiskerne under vårsildfisket skulle ha et tilholdssted. På det meste har 1000 mann vært inne i bygningen. Bygningen har også vært sete for møter i fylkestinget. Øya har lave vindblåste koller opptil 68 m.o.h. Høyest er Araseto hvor Utsira fyr er. Underveis kjørte vi gjennom Siratun, kommunesenteret, midt på øya. Her så vi bysten av Aase Helgesen. Norges første kvinnelig ordfører. Etter all denne fine informasjonen, gikk bussturen til Krambuloftet, hvor vi fikk servert komlemiddag med tilbehør og kaffe. Dette smakte fortreffelig. Tiden gikk veldig fort så vi måtte begynne på hjemturen. Fergen tok oss tilbake til Haugesund, litt sjøgang var det begge veier, men det gikk bra. Vi stoppet en halv time på Aksdal, hvor vi fikk kaffe og berlinerboller på bussen. Videre til Arsvågen med ferge til Mortavika. Før vi kom frem til Skipper Worse takket Reidun for turen, både til den flinke og morsomme sjåføren og til oss andre. Det var en meget flott og interessant tur. Erna Johansen 9

DYRENE VÅRE BESTE VENNER Tekst og foto Gerd Borgenvik Kanskje er det vanskelig å tenke slik når vi sitter foran tv-en og grøsser over et haiangrep. Eller når en flokk hyener kaster seg over et forsvarsløst dyr. Det er vel derfor vi inndeler dyrene i to kategorier, husdyr og ville dyr kjæledyr og de som er «born to be wild». Et eksempel på det siste var en stor øgle (iguan), som familien hadde i pensjon på Madagaskar. Vi innredet rom til den på en veranda med grønne slyngplanter, og der lot det til at den fant seg godt til rette. Om dagen fikk den gå fritt omkring, for med den minimale farten den satte opp, var det liten sjanse for at den kunne rømme. Likevel skjedde det. En dag var den borte, og vi så den aldri mer igjen. Kanskje var det best slik, for det var i naturen den hørte hjemme. Born to be wild! Den var ikke skapt til å ha kontakt med mennesker. Neste eksperiment gikk bedre. Det gjaldt en skilpadde fra Sør-Madagaskar som hadde forvillet seg bort fra familien sin. Antakelig hadde den blitt med som blindpassasjer i en bil som fraktet frukt og grønnsaker, og så fant den ikke veien hjem igjen. Som de dyreelskere vi er, sa vi ja til å adoptere den, forøvrig til barnas store begeistring. Den var nemlig så stor at de 10

kunne ri på den! Noen ungdom var den ikke. Det kunne vi se på skallet, og derfor gav vi den navnet Ababe. (Bestefar på gassisk.) Det lot faktisk til at den hadde tanker i det lille hodet sitt, for i motsetning til øgla viste det seg at Ababe hadde måter å kommunisere på. Blant annet uttrykte den sin hengivenhet ved å bite oss i tærne, men ikke så hardt at det gjorde vondt. For selv om tennene manglet, var kjevepartiet ganske kraftig. Den elsket å bli badet, og yndlingsretten var bløtkake, særlig hvis den var fylt med jordbær. En dag fant vi den med hodet boret langt inn i en kake. Da vi fikk befridd den, så det faktisk ut som den var flau, med hode og hals innsmurt i krem. Men kanskje instinktet gjorde at den likevel lengtet tilbake til stedet der den hadde sine røtter? Plasserte vi den på bakken med nesa mot nord, snudde den seg alltid rundt og startet marsjen mot sør, der den egentlig hørte hjemme. Born to be wild! Det gjaldt nok også for Ababe. Vårt neste adoptivobjekt fra naturen var en lemur, en liten langhalet apekatt med revefjes. Lemurene er riktignok fredet på Madagaskar, men denne hadde kommet bort fra moren sin og trengte et hjem. Munnen var utstyrt med små, spisse tenner som den likte å kosebite med, og av den grunn kalte vi den Nify, som betyr tenner. Som regel satt den på skulderen til en av oss, men slapp vi den løs i stua, var den snar med å vise oss sine sirkusferdigheter. Den gynget fram og tilbake i lysekrona og landet med et elegant svev på gardinstanga. Der satt den med et lurt smil i det lille revefjeset sitt og kikket ned på oss. Dessverre fikk den i seg DDT-pulver under sprøyting mot malariamyggen, og livet stod ikke til å redde. Sorgen var stor, for Nify hadde sneket seg inn i hjertet hos oss alle. En stor plage på Madagaskar er flokkene med villhunder som opererer i nattens mulm og mørke. En morgen fant vi en hvit hund på kontorverandaen. Et skudd hadde gått tvers gjennom bakparten på den, og vi gikk ut fra at noen hadde vært på villhundjakt.vi så at dyret led, fant et mykt underlag til den og stelte såret så godt vi kunne. Den var svært tillitsfull og virket som den var vant til å omgås mennesker. Dessuten var den 11

hvit og fin i pelsen, i motsetning til de raggete villhundene. Nærmere undersøkelser viste at den hadde tilhørt en fransk familie som hadde forlatt Madagaskar og overlatt hunden til sin egen sørgelige skjebne. Barna var selvsagt henrykt over å ha fått en erstatning for Nify, og vi hadde ikke hjerte til å sende den fra oss. Fotsy (hvit) knyttet seg hengivent til oss, og utnevnte seg snart til husets og familiens vokter. Problemet var bare at den hadde rasistiske tendenser. Våre norske og amerikanske kolleger hadde fri adgang til huset, men våre venner blant gasserne ville den ikke vite noe av. Når de kom og ville banke på vår dør, flekket den tenner og viste seg fra sin aller verste side. Senere oppdaget vi at også klesdrakten spilte en viss rolle. En dresskledt gasser ble godtatt, men ikke hvis han var kledd i «lamba», som gassere flest. Noen husdyr som vi absolutt kunne klare oss foruten, var loppene, og dem var det mange av! Den hvite pelsen til Fotsy var et yndet oppholdssted. Av og til prøvde vi å skrubbe den med såpe i ei stor vaskebalje, med det resultat at loppene flyttet over til den eller de som befant seg i nærheten. Der oppholdt de seg til Fotsy var tørr i pelsen, og de kunne hoppe tilbake igjen! Det var stor sorg, ikke minst hos barna, da hjemreisen nærmet seg, og vi måtte overgi Fotsy til noen andre. Hvordan det siden gikk med den, vet vi ikke. Da vi omsider etablerte oss i Stavanger og var gjennom den obligatoriske marsvinperioden med barna, sa vi til hverandre: «Aldri mer kjæledyr!» Nå ville vi være fri. Men så hendte det på vår første tur til Telemark at vi ble innhentet av et firbeint vesen som løp foran bilen og ikke lot seg skremme vekk verken av rop eller tuting. Da vi stanset, hoppet den rett opp i armene til sjåføren og nektet å forlate bilen. Vi var på vei til ei hytte og tenkte at vi kunne ta vare på den der og henvende oss til lensmannen på tilbakeveien. Funny, som vi kalte den, knyttet seg raskt til familien og fulgte i hælene på oss over alt. Ved henvendelse til lensmannen viste det seg at eieren hadde gitt beskjed om at han helst ikke ville ha hunden tilbake. Han hadde anskaffet den til å jage sauer, men så viste det seg at det var sauene som jaget den! Det beste var å avlive den, mente han. Det orket vi selvsagt ikke å tenke på, og det endte med at Funny fulgte med oss til Stavanger. Der hadde Funny et godt liv til den en dag ble overkjørt, vimsete som den var. Barna gråt, og vi sa nok en gang til hverandre: «Aldri mer dyr!» Men da barnas sorg over Funny ikke ville gi seg, endte det enda en gang med at vi gav etter. Vi dro til en kennel på Jæren, der samtlige familievenner falt for en sort retriever. Mikki var familiens gode venn i årene som fulgte, først for våre barn og 12

siden for barnebarna. Dessverre døde den av kreft bare ti år gammel. Siden kom det en katt og slo seg til hos oss, og deretter enda en. Vi har helt sluttet med å si «aldri mer dyr». Våre firbente venner slutter aldri med å vise oss sin trofasthet og hengivenhet, og de hjelper oss med å fylle opp tomrommet etter barn og barnebarn. Det er et faktum at kjæledyr har terapeutiske egenskaper. «Lokalavisen» hadde den 9.juni en tankevekkende artikkel om nettopp det. Overskriften lød slik: «Kjæledyr holder deg frisk, sunn og lykkelig.» I ingressen til artikkelen som er skrevet av Tove Richter, kan vi lese: «Et kjæledyr kan være blant de bedre investeringene du gjør i livet ditt. Visste du at personer med kjæledyr sjeldnere oppsøker legen og sjeldnere lider av depresjoner enn andre? I tillegg viser flere studier at også blodtrykket og hjerterytmen har godt av å ha et kjæledyr i huset.» Vi leser om sykehjem som ansetter besøkshunder, til trøst og glede for beboerne. Et sted prøvde de med en robot i form av en selunge, og det viste seg at den hadde akkurat samme funksjon som et levende dyr. En dement pasient som ellers ikke reagerte på noe, smilte for første gang på lenge og bøyde seg ned for å klappe «selungen». På en bondegård utenfor Amsterdam kan ofre for finanskrisen komme og bli behandlet med «kuklemming»! Varmen og lydene fra de store dyrene har en beroligende virkning på folk med bekymringer og dårlige nerver! Og hva har vel ikke hesten betydd i behandlingen av handicappede, eller med å hjelpe mistilpasset ungdom på rett spor? Vi lar «Lokalavisen» få det siste ordet her: «Kjæledyr skaper lykkefølelse, virker stressdempende og kan ha en livsforlengende effekt. Det finnes med andre ord flere grunner til å skaffe seg en firbent venn eller to» Kanskje det kan være en idé for noen å adoptere et av de mange ulykkelige dyrene som feriefolk kvitter seg med på ubarmhjertig vis? Resultatet av en slik handling vil bety mye hengivenhet og mye kos. VI TILBYR: Brukerstyrte hjemmehjelpstjenester Tid til din disposisjon Allsidighet og fleksibilitet Punktlighet og nøyaktighet En person å forholde seg til Vi etablerte hjemmetjenesten HaaTO i september 2005 som et supplement til den offentlige hjemmehjelpen. Vi er det personlige og private alternativet. KONTAKT OSS: METTE THOMASSEN TLF. 959 66 117 SISSEL HAARR TLF. 975 64 523 BESØK VÅR HJEMMESIDE: WWW.HAATO.NO 13

TRO OG TANKE KVAR DAG EIN VALDAG Valdagen er forlengst over. 13. og 14. september avla Ola og Kari Nordmann sine stemmer i urnene. Mange avla sine stemmer og tok eit val, for det seier noko om vilje og engasjement. Men eigentleg er kvar dag ein valdag. Når eg gnir søvnen ut av augo om morgonen, har eg mange val å forholda meg til. Møter eg dagen med TAKK eller KRAV? Vil eg møta den FORLENGS eller BAKLENGS? Er dagen MIN dag eller GUDS? For ikkje å snakka om alt det praktiske med klede, mat og transport. Kva vel eg i dag? Jamvel å forholda seg passiv og ureflektert til alt dette er eit val, og det har konsekvensar både for meg sjølv og andre. Josva utfordra Israelsfolket: «Vel i dag kven de vil tena!... Eg og mi ætt, vi vil tena Herren.» (Josva 24,15). Me og vil det, stadfesta dei, men dialogen heldt fram. Dei måtte verkeleg svara for seg på at dei faktisk ville tena Herren. Det var ikkje nok å seia det; valet måtte stadfestast av måten dei levde på og dei andre vala dei tok i kvardagen, meinte Josva, for det hadde det skorta på tidlegare. Frå Guds side hadde han leia dei og verna dei, men dei valde seg andre gudar. Tolmodet tok etter kvart slutt hjå Josva, så han pressa dei på dette valet: Kven vil de eigentleg tena? Me er kanskje i forsiktigaste laget, me. Det er vel og bra at me tenker over orda me bruker, at me er høflege og varsame. Men blir det for ullent? Unngår me utfordringa og konfrontasjonen i det fundamentale spørsmålet: Vel i dag kven du vil tena! Å tena Herren har konsekvensar. For timane mine; for lommeboka mi, ja, livet mitt. Lommeboka blir lettare, men om ikkje livet òg blir lettare, så blir det rettare! Guds «partiprogram» frir ikkje til alle som er ute etter mest mogleg vinning for seg og sitt. For Gud handla og handlar det om å gi. Han gav seg sjølv til oss ein gong for alle, og han gir oss kvar dag det me treng. Og så har han gitt oss til kvarandre; utfordra oss til å elska kvarandre og slik vera medmenneske og medarbeidarar. I Hebrearbrevet får me det veldig konkret: «Set heller mot i kvarandre kvar dag, så lenge det heiter <i dag>» (3,13), og det er noko me kan velja å gjera kvar dag og mange gonger til dagen. «Vel i dag kven du vil tena!» Åslaug Ihle Thingnæs, programleiar i Det Norske Misjonsselskap 14

Mortepumpen avdekker gjemt og glemt lokalhistorie Borgerlånet???? Hva var vel det?? Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Spørsmålet ble bragt på bane ved en spesiell sammenkomst. Mange hadde hørt det nevnt i en eller annen sammenheng. Men ingen kunne i grunnen redegjøre for hva det egentlig dreiet seg om, dette med «borgerlånet» Det neste spørsmålet ble hvor man kunne finne dette omtalt? Var det markert på en eller annen måte i historikken omkring Stavanger? Spørsmålene ble etter hvert mange. Svarene glimret med sitt fravær. Stavangers byleksikon ble tatt fram. Det sto ingenting om det i registeret. I allefall ikke under B. Ved å tråle de 629 sidene med emner, kom man under H, til en av de mangfoldige gatene som er nevnt, fram til Haugesundsgata. Der dukket plutselig ordet «Borgerlånet» opp. Der står det følgende: Haugesundsgata, Kjelvene, Storhaug bydel, boliggate med næringsvirksomhet fra Havneringen ved Hesbygata i sørøstlig retning mot Steinhagen og Trafikkgata. Og så kommer det: Deler av Haugesundsgata ble opparbeidet av folk som ble sysselsatt gjennom det såkalte «Borgerlånet» i 1935. Det var det hele. Og noen nærmere omtale hva dette var, fantes ikke i den videre oppregning av gater i Storhaugområdet som ble opprettet og hvilke fabrikker, for det meste hermetikkfabrikker som sognet til gatene omkring den borgerlånsopprettede Haugesundsgata. På jakt etter lånet Oppmuntret av endelig et spor, ble redaktør Per Surneviks store «Rogalands Krønike» fra årene 1893 1993, om hva som i denne epoken hadde stått i Stavanger Aftenblad, tatt fram. I avsnittet fra 1930 årene fantes intet «borgerlån».i avsnittet fra 1920 årene, heller ikke. Det var jo ikke uventet idet lånet ble opprettet i 1935. Men tiden omkring 1920 kunne i allefall fortelle om et sterkt behov for opparbeidelser av gater på den tiden i byen vår som kommunen ikke hadde midler til. Byen vår fremstår gjennom disse avsnittene som en fattig by. Og det var nok her Borgerlånet ble aktuelt. I den innledningsvis nevnte «sammenkomsten» hvor spørsmålet om hva dette lånet var, og hvor i byen dette var markert ved en inskripsjon, kunne Stavangerdamen Slik lå en viktig del av Stavangers historie gjemt i steinmuren nedenfor St. Johannes kirke da Mortepumpens utsendte fant stedet. 15

det gjaldt. Så tilbake til åstedet med hekksaks og til stor forundring hos forbipasserende, og ved hensynsfull kjøring av busser og privatbiler med nysgjerrige blikk fra passasjerer og forbipasserende, ble historien avdekket som BORGERLÅNET 1935-3G Og slik så det ut etter at vi hadde fått bygartnerens tillatelse og ved medbragt hekksaks hadde fjernet eføy og andre vekster fra minne om lånet «1935-3G». Else Bjelland fortelle at, jo det finnes et sted hvor Borgerlånet har fått sitt «minnesmerke», nemlig på steingjerdet ved St. Johannes kirke, i Haugesundsgaten like over bussholdeplassen ved Kjelvene. Mortepumpens utsendte tok sykkelen fatt og parkerte den i Johannesparken, nær det angivelig nevnte stedet. Det veggen bar preg av, hvor balansen ble satt på prøve ved forsering av det smale «fortauet» som leder ned mot tunellen og Fiskepiren, var inngrodd Eføy og busker som skjulte alt som måtte ligge «lagret» i eller på steingjerdet. Etter noen tid, hvor oppgittheten holdt på å ta overhånd, ble plutselig noen bokstaver i svart synlige, godt skjult bak vekstene. Der sto det en L, og litt nedenfor en Å. En B ble også oppservert og etter hvert ble det klart at her var stedet, en viktig del av Stavangers historie i nedgangstiden omkring 1935, markert, men skjult. Med bygartnerens tillatelse Så bar det på sykkel over Bybrua, hjem for å hente hekksaks og ta en telefon til Bygartneren om lov til å befri området ved bokstavene for vekster som skjulte dokumentasjon på en viktig hendelse, som få visste om. Bygartneren ga tillatelse da han hørte hva Byarkivet ble «redningen» Fremdeles var ikke hele historien avdekket utover det som er nevnt innledningsvis. Og med stor velvilje ved henvendelse til Byarkivet i Stavanger, ble det satt i gang arbeid med å finne historien bak lånet som ble opprettet i en vanskelig tid for byen. Vi kontaktet byarkivet og ble mottatt både med interesse og hjelpsomhet. Arkivet fant fram et hav av dokumentasjoner som ble funnet i protokoller og saksdokumenter. Under tittelen «Borgerlån», til igangsettelse av arbeider for avsatte kr. 250.000 kroner», fant vi hele 10 saksnummer i diverse protokoller som omtalte de ulike sider ved hvordan dette var ment å håndtere. Vi har kontaktet byarkivaren vår, Bodil Wold Johnsen, og bedt henne gi oss en liten kortversjon som vi kan huske, om borgerlånet og byen den gang? Borgerlånet var et innenbys obligasjonslån fra byens borgere og næringsliv til kommunen med det formål å bøte på Byantikvar Bodil Wold Johnsen tok seg god tid til å rettlede oss i spørsmålet om Borgerlånet. 16

Bunker av bystyrereferat og protokoller ble stilt til rådighet for Mortepumpen i byarkivet. Legg merke til bystyrepotokollen, ført for hånd med penn og blekk, sirlig og ordentlig. arbeidsledigheten og samtidig få satt byens gater i stand. Lånet skulle forrentes med 5% og tilbakebetales over ti år. Steinmonumentet i Haugesundsgaten er en påminnelse om borgerlånet og om arbeidsløsheten og nødsarbeidet i 1930 årenes Stavanger, forteller hun. Hun forteller videre at byen da var rammet av nedgangskonjunkturene etter første verdenskrig. Og kommunen slet med stor gjeld og sviktende skatteinntekter. I begynnelsen av 1920-årene satte likevel kommunen i gang nødsarbeid og anla bl. a. veien, gjerdet og lyktestenderne For borgerlånet ble det i 1936 opparbeidet en rekke gater. Haugesundsgaten ble fullført i desember 1936. Midt i bildet er steinmonumentet til minne om borgerlånet. langs Breiavatnet og forstøtningsmuren på Nytorget. Men kommunen hadde ikke penger til å fortsette, og de arbeidsløse ble overført til Forsorgsvesenet. I 1930 hadde Stavanger den høyeste ledighetsprosenten av alle byene i landet, hele 20,2% av byens mannlige befolkning. Med borgerlånet ble det i 1936 opparbeidet en rekke gater. Særlige tiltak for arbeidsledig ungdom var Arbeidsfylkingen som opparbeidet Schanckeholveien, og Ungdomshjelpen som planerte idrettsplassene på Midjord og Buøy. Ordfører L.W. Hansen talte ved åpningen av Midjord stadion 3. mai 1938. Etterpå var det fotballkamp mellom Trygg og SIF. Idrettsplassen på Buøy sto ferdig året etter. Stavanger kommune la seg deretter, for årene 1934 1940 på en forsiktig, krisepolitisk linje, avslutter byarkivar Bodil Wold Johnsen denne interessante oppsummeringen av betydningen borgerlånet den gang hadde for byen vår. En oppfordring og utfordring til kommunen Det er jo betenkelig at så mange som Mortepumpen spurte, ikke hadde kjennskap til at det var noe som bar navn av Borgerlån! Like betenkelig er det at Stavanger kommune i dag ikke sørger for at steinmonumentet fra denne viktige sak i Stavangers historie, ikke blir tatt vare på, men må letes fram blant busker og kratt i en av de gatene som dette lånet forbarmet seg over. Dette bør bli en prioritert og enkel oppgave å legge inn under den etaten som har ansvaret for blomster, busker og kratt. Det skal ikke mye arbeid til for å blottlegge denne viktige del av Stavangers historie: Bare bruk en hekksaks, nå og da. Det var i alle fall ikke vanskelig for Mortepumpen å få et JA fra bygartneren da vi fortalte ham hva saken gjaldt. 17

Leve storken, vår barndoms babyleverandør! Av Reidun Nydal Så hvor er det blitt av storken, den viktige babyleverandøren, i hvert fall i den vestlige del av verden? Vi vet at bestanden har sunket betraktelig de seinere åra, i de kjølige og vestlige delene av kontinentet, men like fullt kommer nye barn til. Men vi, jeg og folk flest, både i nord og sør, fikk historien inn som et svært viktig ledd i barneoppdragelsen: Barna kom med storken, sa de, foreldrene og andre voksne. Det var de som representerte autoriteten. Det var de som tok imot de nye verdensborgerne som storken fløy inn fra et ukjent/udefinerbart sted. Nå, så mange tiår etterpå, kan jeg ikke lenger huske om jeg syntes det var rart, eller stilte mine foreldre flere spørsmål om dette forholdet. Hverdagen hadde vel ikke rom for videre spørsmål. Men jeg for min del kan heller ikke huske at jeg noen gang så en levende stork, bare utstoppet på museum. Og da var det jo særskilt forunderlig å høre om alle de nye barna som etterhvert gjorde sin entre i distriktet og i byen. Det var mange barnerike familier den gang. Litt av et mirakel, det i seg selv, ikke minst for et barnesinn, som ikke hadde noe erfaringsgrunnlag å bygge på i så måte. Så når ei mor gikk der i stuene med en forunderlig stor mage, var det kanskje tilstrekkelig at hun ymtet noe om at nå ville snart storken komme med en ny baby. Storken fra Paris I Spania gikk foreldrene lengre i å stedfeste henteplassen av babyene. Der må de etterhvert ha skjønt at det ville gjøre det enklere for barna å forholde seg til et konkret sted, og stedet av alle steder ble PARIS! Historien fikk jeg først bekreftet for et par dager siden av Carmen Kanestrøm, den spansk-norske legen i Egersund. Alle i Spania fikk høre som små at babyene, de kom med storken fra Paris! kunne hun fortelle. Nå vet ikke jeg hva foreldre i Paris selv fortalte sine unger om deres opprinnelse. Men så tok jeg en telefon til Lisboa og der fikk jeg vite at også i Portugal var historien den samme: Jo, de nyfødte de kom med storken fra Paris. Det utrolige utklekkingsstedet hadde altså vært i Europas midte, verdensbyen. Det ble også byen hvor hundretusener av portugisere seinere emigrerte til, særlig de siste årene av Salazar-tida for å søke arbeid, men også for å unnslippe militærtjenesten i koloniene. Men Carmen kunne fortelle at det var, og fortsatt er, mange storker i Spania. De hekker på hustak, ikke minst i kirketårn. Men det var altså ikke bare sine egne unger de hadde ansvar for. Så historien om at barna kom med storken har nok fascinert generasjoner av barn og vært til god hjelp for foreldrene i vanskelige spørsmål om vår opprinnelse. Og nedi gata her bor ei russisk kvinne som også var kjent med historien om storken men i tillegg ble barna fortalt at babyene, de vokste fram i kålhodene i hagen. 18

Tabubelagt Før i tida må dette ha vært så tabubelagt at man helst lot spørsmålet svive bort/fly bort. Storken var blitt redningen. Men hvor lenge siden det er at denne historien fikk vinger å fly med, vet ikke jeg. Selv kom jeg til verden en tidlig og kald marsdag. Vi var to i slengen, tvillinger, altså en ekstra byrde for leverandøren. Men det våre foresatte ikke tenkte på den gang, var at storken faktisk ikke overvintret her. Når høsten kommer forlater storkefamiliene Europa og begynner sin lange reise til vinterkvarterene i Afrika og Midtøsten. Deres fjerneste overvintringsplass ligger 10.000 km fra hekkeplassen. Ifølge Aschehaug og Gyldendals leksikon ruger ikke storken en gang i Norge. Vanlige storker derimot hekker nord i Danmark og Øst Europa. Ifølge boka Redd fuglene (Aventura) har det stadig blitt færre storker i de kjølige og vestlige delene av kontinetet, mens stammen i Østeuropa ser ut til å være oppadgående. Det påpekes også at ødeleggelsene av Europas våtmarker er en viktig grunn til storkens tilbakegang og høyspenningsledninger utgjør en stadig trussel for flyvende storker. Men nå er det jo en gang slik at vi ikke lenger har behov for storken til å forklare hvor barna kommer fra. Like fullt vil jeg si: Leve storken! Rådgivningskontoret for pensjonister Trenger du hjelp til følgende problemer: fylle ut skjemaer, søknader, selvangivelsen m.m. råd i arvespørsmål eller skrive testamente overføre eiendom (hus eller hytte) til barna finne frem til rett person eller kontor som kan løse problemet for deg hvor du skal henvende deg vedrørende pensjonen din behov for en samtale om noe som plager deg andre problemer? Da er det mulig at Rådgivningskontoret for pensjonister kan hjelpe deg. Kontoret har åpent alle dager fra mandag til fredag mellom 10.00 og 12.00, men stengt de dagene/ukene som grunnskolen har ferie. Rådgivningskontoret drives av Fellesutvalget for pensjonistforeninger i Stavanger. Rådgivningen er gratis og er et tilbud til alle pensjonister. Vår adresse er Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Ring gjerne og bestill time på telefon 51 50 78 90. 19

Til Helse og omsorg departementet v/statsråd Bjarne Håkon Hanssen Uttalelse fra Storbykonferanse for eldreråd i Stavanger 9. 11. juni 2009 Vedlagt følger resolusjon fra Storbykonferansen i Stavanger 9. 11. juni 2009. Stavanger 11. juni 2009 Storbykonferansen for eldreråd i Stavanger 9. 11. juni 2009 bestående av eldrerådene i Stavanger, Oslo, Bergen, Trondheim, Kristiansand, Tromsø, Fredrikstad og Drammen avgir følgende uttalelse: Stortingsmelding nr. 25 behandler ulike satsinger innen demensområder. De punkter som er anført i meldingen, kan vi ikke se er gjennomført i alle kommuner, og vil derfor presisere de områder hvor større ressurser må settes inn: Det skal utarbeides planer for eldreomsorg i alle kommuner. Demensomsorg Ved planlegging av sykehjem skal alle ha en egen skjermet avdeling for demente. Det er viktig med tidlig diagnose slik at nødvendig behandling kan igangsettes. I hver storby må det være en egen avdeling for yngre demente. Forskning på demens må styrkes. Demente og deres pårørende må få god opplæring og oppfølging. For å oppnå en forsvarlig pleie må nattbemanning på demensavdeling styrkes. Kompetanse Det må etableres minst ett undervisningssykehjem i hvert fylke. Kompetanse må vektlegges innenfor sykehjem og hjemmebasert omsorg. Det tverrfaglige området geriatri må styrkes. Slik nivåheving innen disse tjenesteområdene vil bedre fagmiljøet og styrke rekrutteringen av fagfolk. Sykehjemsdekning Stortinget har satt som mål et antall sykehjemsplasser med tilbud om heldøgns pleie og omsorg. Vi mener at alle eldre som har dokumentert behov for sykehjemsplass har krav på det. Det bør tilstrebes å få et felles kommunikasjonssystem for alle kommuner. Forebygging/Aktiviteter for eldre Dagsenter tilbudene må være lovpålagt og økes slik at alle som har behov får tilbud om dette. 20

Det skal være aktivitetstilbud til personer over 60 år. Hvert sykehjem skal ha en lønnet frivillighetskoordinator. Kommunene må gjøre en jobb for å få flere frivillige, og staten bør legge inn økonomiske ressurser til dette. Den kulturelle spaserstokken må styrkes med tilbud i alle kommuner. Husbankfinansiering av sykehjem Dagens ordning for tildeling av lån til bygging av sykehjem rammer storbyene i Norge spesielt. Det vises til debatt om fylkesmannens avslag i Stavanger. Gjeldende ordning må revideres, og tilskuddene må økes. Tannhelseforebyggende tiltak Det må legges til rette for at pleie- og omsorgstrengende eldre får et daglig tannog munnstell i henhold til kvalitetsforskriften. Det må etableres et systematisk samarbeid mellom den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Bedre informasjon til de eldre om deres rettigheter må gjennomføres. Den offentlige tannhelsetjenesten må medvirke til opplæring av pleiepersonell i fylket. Pleiepersonell må ha ansvaret for å bidra til at pleie- og omsorgstrengende får nødvendig bistand til å gjennomføre daglig tann- og munnstell. Gravferdsbidrag Eldrerådskonferansen mener at dagens ordning med behovsprøving av økonomisk støtte til gravferd bør opphøre og erstattes av en mer rettferdig ordning. Slik dagens praksis virker, kan mange pårørende bli satt i en vanskelig økonomisk situasjon. Enkelte må til og med oppta lån. En ny ordning må komme med et fast beløp, og dette må tilpasses dagens prisnivå for gravferd. Forslagene krever en sterkere økonomi, og noen av midlene til kommunene må øremerkes. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen svarer på resolusjon fra Storbykonferansen for eldreråd i Stavanger 9. 11. juni 2009 Jeg takker for brev av 11. juni 2009, med uttalelser fra storbykonferansen for eldreråd i Stavanger. Jeg vil først benytte anledningen til å takke eldrerådene for det viktige arbeidet dere gjør med å sette eldres levekår på dagsorden og rådgi forvaltningen i saker som omhandler eldres livssituasjon. Eldrerådenes råd og innspill er viktige i planlegging og utformingen av morgendagens helse- og omsorgstjenester. De kommunale omsorgstjenestene står foran store utfordringer som både er knyttet til manglende kapasitet, kompetanse og kvalitet i tjenesten. Helse- og omsorgstjenestebehovet til syke eldre er en av grunnene til at jeg den 19. juni i år la fram en ny helsereform Samhandlingsreformen. Reformens hovedgrep er å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestene med økt vekt på forebygging, aktivitet og tidlig intervensjon. Målet er bedre pasientbehandlingen og få mer helse for hver krone. Når sykdom rammer skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til tilbudet. 21

Vi har imidlertid allerede satt i gang en rekke tiltak for å forbedre situasjonen i omsorgstjenestene. Gjennom Omsorgsplan 2015 satser vi bl a på utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger, en betydelig styrking av årsverkinnsatsen, kompetanseheving for de ansatte og konkrete tiltak for å styrke demensomsorgen. Gjennom det nye investeringstilskuddet til sykehjem og omsorgsboliger har vi i 2008 og 2009 bevilget penger til 3500 nye plasser. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at vi har fått om lag 14 000 nye årsverk i omsorgstjenesten i 2006, 2007 og 2008. Dette har vi fått til ved å styrke kommuneøkonomien betydelig i denne regjeringsperioden. I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2008 inngikk regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre en avtale om konkretisering av Omsorgsplan 2015, der partene blant annet ble enige om at alle kommuner skal tilby tilrettelagte dagaktivitetstilbud til demente senest innen 2015. De frie inntektene skal gi rom for at kommunene kan starte oppbygging av dagtilbud for mennesker med demens allerede fra 2009. Denne avtalen er nå videreført i verdighetsgarantien med et konkret forslag til lov- og forskriftsendringer som gjør at eldres rettstilstand styrkes og sikrer et forsterket helse- og omsorgstilbud til eldre. Lovendringen som foreslås i kommunehelsetjenesteloven skal sikre retten til et verdig tjenestetilbud, og forslaget til forskrift utdyper dette konkret i forhold til blant annet forsvarlig boform, rehabilitering, lindrende behandling og medisinsk oppfølging for eldre. I tilknytning til omsorgsplanen er det ellers etablert en egen kompetanse- og rekrutteringsplan, Kompetanseløftet 2015, som skal sikre god rekruttering, høy kompetanse og stabil bemanning i omsorgssektoren i årene framover. Helsedirektoratet oppgir bl a at over 5000 ansatte i omsorgssektoren har fått opplæring om demens gjennom Demensomsorgens ABC med midler fra denne planen. Det er etablert undervisningssykehjem i alle landets fylker og i 2009 skal det etableres undervisningshjemmetjenester etter modell av undervisningssykehjemmene. Omsorgsplan 2015 krever langsiktig og bred planlegging og gjennomføring. De utfordringene vi står overfor kan ikke overlates til helse- og sosialtjenesten alene, men må løses med grunnlag i et offentlig ansvar som involverer de fleste samfunnssektorer, og ved å støtte og utvikle det frivillige engasjement fra familie og lokalsamfunnet, organisasjoner og virksomheter. Jeg ser at kommunene prioriterer omsorgstjenesten og tar dagens og framtidas omsorgsutfordringer på alvor i kommunal planlegging. Undersøkelser viser at over halvparten av norske kommuner har utarbeidet eller har planer om å utarbeide kommunale omsorgsplaner. Eldrerådene har en sentral rolle i å være pådriver og kunnskapsformidler overfor kommunene i dette arbeidet. Jeg takker igjen for nyttige og gode innspill. Jeg vil ta med meg deres uttalelser i den videre oppfølging og konkretisering av Samhandlingsreformen og i revideringen av Omsorgsplan 2015. Med vennlig hilsen Bjarne Håkon Hanssen 22

Mer om skulpturen «Fotballspilleren» Mortepumpen får stadig nye opplysninger om skulpturen «Fotballspilleren», som vi skrev om i nr. 1/09. Denne gang er det Gerd Andrea Olsen som kommer med tilleggsopplysninger til det vi skrev den gang. Det er tydelig at mange har vært involvert i dette prosjektet idet vi også henviser til artikkelen fra Tove E. Eiane, datter av Einar Hanssen i forrige nummer. Det er godt at alle opplysninger kommer fram. Slik også nå hvor Gerd Andrea Olsen gjør oppmerksom på at det var mange idrettsgutter som sto modell. Hun kjente godt kunstneren Magnus Vigrestad. Både ballspillere, friidrettsfolk, skøyteløpere, skiløpere m.fl., sto modell. Ikke minst turnere, og da spesielt tvillingbrødrene Alf og Egil Olsen. Hun forteller at Vigrestad var veldig opptatt av å finne det beste ved hver enkelt idrettsutøver. Noen hadde fine bein, fine hoder, armer osv. Og han satte alle disse inntrykkene på plass i skulpturen for å få den så fullkommen som mulig. Videre forteller hun om samtaler med Reidar Kvammen, som også var klar over at mange trodde det var ham. Men det er altså ikke meg, slo Kvammen fast. Gerd Andrea Olsen husker også at turneren Egil Olsen var en «delmodell» av skulpturen. Og hun minnes at han omkom ved en sprengningsulykke på Rosenberg i 1951. Samme året han og broren Alf var tatt ut til landskamp i Finland. Alf reiste Turneren Egil Olsen som omkom i 1951 var også en av modellene. imidlertid dit og deltok hvor han opplevde det største i livet da den finske presidenten oppfordret til 2 minutters stillhet til minne om Egil Olsen. Da takker vi for verdifulle innspill i denne saken og for nyttige opplysninger som vel nå gjør saken om «Fotballspilleren» komplett. For redaksjonen Halvor Ingebrethsen 23

Gatemagasinet ASFALT Gatemagasinet ASFALT er kommet på markedet i Stavanger, og Sandnes og er blitt et nytt trekk i bybildet Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen Mortepumpen er interessert i hvordan redaksjonen og Bymisjonssenteret i Stavanger, har opplevet mottaket av dette nye trekk i bybildet, så langt. Styrelederen av Bymisjonssenteret, Maggi Hatløy skrev innledningsvis i første nummer at magasinet skal bidra til at mennesker i disse byene kan «rette ryggen og være stolte av hvem de er og hva de gjør», de som ellers står utenfor arbeidsmarkedet, og muligheten til å jobbe og tjene penger. Men nå, etter noen måneders erfaring, kunne det være interessant å høre om forventningene har slått til og hvordan selgerne selv opplever en slik meningsfylt situasjon og mulighet til å både gjøre en samfunnsinnsats og få betalt for den? Starten har innfridd forventningene Vi har derfor kontaktet magasinets ansvarlige redaktør, Helle Aasand for å høre om starten kan sies å ha svart til forventningene, så langt? Så langt har det gått over all forventning, svarer hun. Salget har vært omtrent slik vi hadde spådd. Men den sosiale gevinsten for selgerne, har vært formidabel. Jeg har aldri før sett så raske resultater. Hun forteller videre at selgerne har rettet blikket og fått selvrespekten og verdigheten tilbake. De blir møtt med smil og møter også folket tilbake med smil og hyggelig prat. De føler seg for første gang på lenge at de blir «sett». Andre sier også at de blir møtt med en åpen hånd der de før bare møtte en «knyttet neve». Hva var foranledningen til at magasinet nå ble en realitet også i Stavanger/ Sandnes? spør vi. De andre større byene har gatemagasiner som har vist seg å være en stor suksess. Trykkeritjenesten Impress og Bymisjonssenteret hadde lenge hatt planer om et slikt prosjekt. De la ned et stort arbeid i forarbeidet i samarbeid med Crux etterverntjeneste og med Jobb 1, som er Bymisjonssenterets «lavterskel» jobb-tilbud og PsykOpp i Stavanger, forteller hun og nevner også at en pengegave fra SR-bank på hele kr. 500.000 gjorde det mulig å starte Stiftelsen Gatemagasinet Rogaland. I etterkant har også Ferd og Aibel kommet på banen og gitt ASFALT en underskuddsgaranti på det samme beløpet i inntil tre år. Dette sikrer videre drift i denne perioden og gjør ASFALT selvbærende som en sosial entreprenør fra første stund. Redaksjonsstab Hva med en redaksjonsstab? Her forteller Helle Aasand at redaksjonen foreløpig består av henne selv og en del dyktige frilansere som håndplukkes til hvilken sak 24