Einar Gerhardsen: «Når trønderne kommer, så kommer de godt.»

Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1979. Intervju: Arnfinn M alm e Einar Gerhardsen: «Når trønderne kommer, så kommer de godt.» Jeg har ofte lurt på hvorfor det nettopp var Trondheim som ble utgangspunktet for fagopposisjonen. Trønderne er ikke av de mest revolusjonære i landet. Men når de kommer så kommer de godt. I likhet med Edvard Bull er jeg kommet til at årsaken må være Tranmæl. Einar Gerhardsen, Martin Tranmcels egen arvtaker og personlige venn fra fagopposisjonens tid. Politisk kampfelle og turkamerat fra tida da norsk arbeiderbevegelse fortsatt var «rein og rød», og striden mellom klassene hardere enn i dag. Læregutten som i dag er den eneste som kanskje ruver like høyt som mesteren. Vi kunne ikke spørre noen som sto nærmere, som bedre kjente politikeren og mennesket Martin Tranmæl. Utad kjent som folketaler og agitator. Berømmet i arbeiderpressa, utskjelt og mistenkeliggjort av borgerpressa. Allerede som ganske ung mann var han en levende legende. Hvordan opplevde du personen Martin Tranmæl? Tranmæl var jo både agitator, folketaler og organisasjonsmann. Allerede i sine yngste år i Trøndelag hadde han bruk for disse egenskapene. Agitator for å vinne en forsamling. Og folk møtte opp, også motstanderne. De fleste var imponerte over kraften i foredraget hans. De som ble fanget opp var vanlige arbeidsfolk i bygd og by. Jeg vet ikke om noen som kan sidestilles med ham når det gjelder agitatorisk kraft. Ved siden av hadde han sans for organisering. På hvert nytt sted kunne han begynne på bar bakke. Han tok kontakt 69

Den annen gruppe som er i n æ rt sam arbeide m ed T ranm æ l staar i et helt annet forhold. Det dreier sig her om m enn som Bull, Torp, de to brødie G erhardsen og andre. Det rent personlige forhold er her udm erket. M en den håpløse forskjell som er tilstede m ellem T ranm æ ls personlige kvalifikasjoner og de som finnes hos gruppens øvrige m edlem m er gjør ethvert egentlig venskap udelukket. (Trond Hegna i M ot Dag 10.9.1925) med meningsfeller og dannet små grupper der de fikk kontakt med hverandre. Både partiavdelinger og fagforeninger ble organisert på denne måten. Tranmæl så klart helheten i arbeiderbevegelsen. Hans største og kanskje eneste styrke har væ rt hans uklanderlige m oralske vandel. (Mot Dag 23/1925) Det var en annen Martin Tranmæl som trådte fram som organisator av fagopposisjonen. Etter tapte storkonflikter både i Sverige og Norge samlet Tranmæl rundt seg unge fagorganiserte for å drøfte situasjonen. De kom til at organisasjonsformene burde endres, og at de lokale organisasjonene burde få større makt. Streikevåpnet burde suppleres med nye kampformer som boikott, sabotasje og obstruksjon. Fagbevegelsen er ryggraden i arbeiderbevegelsen, var et uttrykk Tranmæl brukte. Derfor måtte den være sterk og effektiv. Stadig var det organisasjonsmannen som var ute, men nå også samtidig opposisjonsmannen med nye tanker og ideer. Tranmæl samla om seg ei gruppe av unge arbeidere, alle fagorganiserte. Skulle de tre fram, måtte de også ha et program. Mange ble trukket med i arbeidet. Utviklinga til en landsomfattende opposisjon var også en kamp mot ledelsen, men Tranmæl og de andre tenkte aldri på å bryte ut. Det var først og fremst fra 1910 at Tranmæl ble landskjent. Borgerpressa kasta seg over han. Mange mennesker fikk et eiendommelig inntrykk av denne mannen. Mange av kraftsatsene hans ble tatt i bruk mot han. Men arbeiderne så på mannen som ble angrepet fra borgerlige side som deres mann. 70

Men hvordan opplevde dere Tranmæl som intern leder, i arbeiderbevegelsens indre liv? Også innen arbeiderbevegelsen var han omstridt. Mange var nysgjerrige på han. Etter at fagopposisjonen hadde erobret flertallet i Arbeiderpartiet i 1918, ble Tranmæl sett på som den sterke mannen i ledelsen. Og det var han jo også. Den første tida etter landsmøtet i 1918 var motsetningene ikke så store. Men etter at Arbeiderpartiet i 1919 kom med i Komintern og etter at Moskva-tesene kom i 1920, meldte motsetningene seg med full tyngde. Partiformannen Kyrre Grepp og partisekretæren Martin Tranmæl var de dominerende lederskikkelsene i partiet. De to utfylt hverandre på en fin måte og samarbeidet mellom dem utviklet seg til et varmt vennskap. Etter Kyrre Grepps død i 1922 var det nestformannen Emil Stang som tok over som formann. Han hadde sin advokatforretning, og kunne ikke som Grepp arbeide daglig på partikontoret. (Om G repp og Tranm æl) Av natur var de vidt forskjellige, m en i alle politiske og praktiske spørsm ål utfylte de hverandre på den m est harm oniske m å ten. G repp som politikeren, med utpregede adm inistrative evner og begavet med stor taktisk klokskap. T ranm æ l m ed sin jordbundne teft. fullkom ne organisasjonssans og enestående styrke som taler og agitator. (Per E. Sogstad: Ungdoms fanevakt, Oslo 1951 s. 180) Hvordan ble Tranmæls stilling etter at mindretallet brøt ut høsten 1923? Han var nok fortsatt den dominerende personen i sentralstyret. Men det var slett ikke sånn at Tranmæl bare kunne si sin mening, så var saken avgjort. Det satt andre sterke personligheter i sentralstyret. Også Tranmæl måtte selvsagt ta hensyn til andres oppfatning. En hadde nok stort sett bedre tid den gangen, blant annet bedre tid til å snakke sammen utenom møtene. Derfor var ofte problemene og spørsmålene bedre klarlagt før en kom dit. Det var sjelden avstemninger. En prøvde å snakke seg fram til et felles standpunkt. 71

Tranmæl kom som regel godt ut av det med sine partifeller. Men det var noen han aldri fikk seg til å godta fullt ut. En av dem var Haakon Meyer. Andre som han nok kunne være uenig med, som LO-formannen Ole O. Lian, kunne han ha stor respekt for. Og med Lian samarbeidet han ofte godt. Etter hvert ble de regelmessige Nordmarksturene godt kjent. Hvem fik k være med, og hva slags politisk betydning var det de hadde? Jeg kom i «tur-kontakt» med Tranmæl kort tid etter at han kom til Oslo som sekretær i Arbeiderpartiet i 1918. Men det var først og fremst i Trondheim disse turene hadde en sentral plass. Jeg tror jeg kan si at de var en del av hans taktikk, hans arbeidsform. Hovedsaklig var det politisk engasjerte som var med. De satt rundt peisen i hytta og snakket vesentlig politikk. Og i Trondheim ble turlaget etter hvert et fraksjonslag. I virkeligheten ble mye planlagt på forhånd. Tranmæl hadde alltid en mening bak. Han hadde en veldig sikker vurdering når det gjaldt mennesker. Det må vel også være en betingelse for en politiker som Tranmæl. Jeg har ofte tenkt på hvorfor det nettopp var Trondheim som ble utgangspunktet for fagopposisjonen. Trønderne er ikke av de mest revolusjonære her i landet. Men når de kommer så kommer de godt. 1 likhet med Edvard Bull er jeg kommet til at årsaken må være Tranmæl. Han fikk til det gode kameratskap, et fint miljø. Samtidig hadde han en sterk autoritet. Ingen likte seg når han spurte: «Hvorfor kom du ikke forrige gang?» Når opposisjonen vokste fram akkurat da og nettopp i Trøndelag, skyldtes dette etter min mening Tranmæl og hans evne til å trekke med seg unge begavede mennesker som sjøl hadde noe å gi. Men de hadde det hyggelig også. Miljø og samhold vokste frarn Lysten til å komme ut i skog og mark var hele tida en viktig del av det hele. Trygve Bull har karakterisert dere som speidergutter der miljøet smakte av klikk og innehygge. Var det noen tilfeldighet at to seinere statsministre kom med i denne gjengen? Noen syns det er tull å bruke tid til å gå i skog og mark. For Tranmæl var turlivet en del av hans livsform. Lenge før jeg 72

Turgjengen i boka «unge år» av Gerhardsen, Tiden 1974. tfah 5 73

møtte Tranmæl hadde jeg det på samme måten. Turene i skog og mark blir en viktig del av ens liv. Tranmæl greidde å kombinere tur livet med politiske samtaler og debatt. Han var avhengig av selskap på turene. Han likte ikke å gå alene. Og helst ville han som en skjønner ha følge med politisk engasjerte partifeller. Jeg var så heldig at jeg tidlig fikk være med Tranmæl på Nordmarksturene. Torbjørn Henriksen og Eugen Johannessen var også med på mange av disse turene. Begge to gamle nordmarks-travere. Torbjørn Henriksen ble som kjent formann i Kommuneforbundet og Eugen Johannessen mangeårig formann i Oslo Arbeiderparti og medlem av sentralstyret. Oscar Torp likte også turlivet, men han reiste mye i partioppdrag og så sant han kunne ville han helst være sammen med familien i helgene. Den yngre kretsen rundt Tranmæl fikk etter hvert av motstandere betegnelsen Tranmæls «kaniner». Var dere det? Dette uttrykket ble vel ikke akkurat betraktet som noen hederstittel. Det var Scheflo-retningen som først tok det i bruk. For mitt eget vedkommende har jeg aldri kjent meg noe brydd av det. Det er vanskelig sjøl å vurdere hvor mye Tranmæl kan ha preget eller formet oss. Han var jo eldre og en sterk personlighet. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har lært mye av ham. Han har preget meg og min utvikling. Men han var jo heller ikke interessert i folk som ikke hadde sine egne meninger. Turmann. Avholdsmann. Tranmæl bodde lenge sammen med søstera si og familien hennes. Han giftet seg aldri. Utafra ser han ut til å ha levd et asketisk liv der det politiske arbeidet tok all tid og energi? Det ble jo gjerne sagt at han var gift med arbeiderbevegelsen. Noen små egenheter utviklet han vel også. Men han snakket helst ikke om seg sjøl. Hvis noen kom inn på ham personlig, ristet han det av seg. Derimot var han svært opptatt av andre. Han visste også svært mye om andre mennesker. Turene gikk greit, og han fikk sitt av fleip og tull som alle oss andre. Tranmæl likte godt å rose kvinnene i arbeiderbevegelsen. Da pekte han helst på deres arbeid med å pynte lokalene, med 74

serveringen og med utlodninger og basarer for å skaffe inntekter til bevegelsen. Han sa aldri at de fikk holde seg til det, men tro om han ikke i blant mente det. Hvordan han hadde tatt det i dag med kvinneår og kvinnefrigjøring vet jeg ikke. Forresten jo, han hadde nok tilpasset seg. I løpet av 1920- og begynnelsen av 30-åra endret Arbeiderpartiet og fagorganisasjonen seg fra å være preget av en uklar marxistisk og revolusjonær tendens, til å bli «moderne sosialdemokratisk» slik vi kjenner DNA og LO fra i dag. Gjennomgikk også Tranmæl en slik utvikling, eller har historikerne overdrevet Tranmæls og «den nye retning»s radikalisme rundt 1920? Tranmæl og den retningen han sto i spissen for var i høy grad radikale fram til den russiske revolusjon i 1917.1 den revolusjonære perioden som da fulgte var også Tranmæl revolusjonær. Men da denne perioden tok slutt i løpet av de første 20-årene fikk det naturligvis innflytelse også på den videre utviklingen i den norske arbeiderbevegelsen. Den endelige omleggingen av politikken kom i begynnelsen av 30-årene. Stortingsvalget i 1930 ble et alvorlig nederlag for Arbeiderpartiet. I Tyskland ble riksdagsvalget samme året en seier for nazismen. Den økonomiske krisen hadde holdt sitt inntog i Europa og arbeidsløsheten herjet i de fleste land også i Norge. Det var i denne situasjonen Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen tok opp hele sin politikk til vurdering. Tranmæl var i høy grad åpen for nye tanker og ideer. Han viste igjen at han hadde evnen til å tilpasse seg utviklingen når situasjonen gjorde det nødvendig. Det hadde ikke noe med opportunisme å gjøre. Det var Tranmæl som fikk Ole Colbjørnsen tilbake til Norge i begynnelsen av 30-årene, og det var Tranmæl som fikk ham ansatt som økonomisk medarbeider i hovedorganet. Colbjørnsen var en usedvanlig begavelse, og han fikk stor innflytelse på utformingen av den nye økonomiske politikken. Sammen med Aksel Sømme skrev han «En norsk 3-årsplan», som fikk stor betydning for omleggingen. Også Tranmæl var aktiv og bidro vesentlig til de programendringene som ble det endelige brudd med kommunistperioden, både for Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen. Under striden om Moskva-tesene ønsket Tranmæl en periode i 1921 å trekke seg tilbake til «Ny Tid» i Trondheim. I dine 75

memoarer hevder du at dette hadde sin bakgrunn i fi aksjonsstriden. Arne Kokkvoll skriver i sin biografiske artikkel om Tranmæl (se ovenfor) at dette også kunne skyldes skuffelse over den politiske utviklinga i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen. Jeg tror det skyldtes en blanding av personlige og politiske holdninger. Alt under landsmøtet i 1921 tror jeg Tranmæl helst ville ha tatt bruddet med Internasjonalen. Men han var klar over at det var for tidlig å reise spørsmålet. Han mislikte hele situasjonen og særlig mislikte han den innflytelse Scheflo hadde som redaktør av hovedorganet. Kyrre Grepp ville ikke for noen pris miste Tranmæl i partiledelsen, og derfor gikk han inn for at Tranmæl skulle avløse Scheflo som redaktør. Tranmæl sto bak Oscar Torp som Halvard Olsens motkandidat til formannsvervet på LO-Kongressen i 1927. Aret etter var han med på d godkjenne regjeringserklæringa for landets første arbeiderregjering. Og den var tung å svelge for de borgerlige partiene på Stortinget. 1 1930 var Tranmæl en av dem som sto bak radikaliseringa av partiprogrammet. Var dette uttrykk for at Tranmæl på denne tida var skeptisk overfor nyorienteringa i Arbeiderpartiet, eller var dette uttrykk for mer taktiske vurderinger? Jeg vet ikke om Tranmæl var så oppsatt på å få Torp som LO-formann. Dette var det først og fremst sterke grupper i Oslo Samorganisasjon som sto for. Torp var nok kanskje sjøl interessert, men kandidaturet hans må først og fremst sees som et uttrykk for misnøye med Halvard Olsen. I 1928 var det ikke så mange i Arbeiderpartiet som ønsket at partiet skulle danne regjering. Men etter Kong Haakons uventede initiativ var det vanskelig å si nei. De mange nye velgere som hadde sluttet opp om partiet ville ikke forstå det. Regjeringserklæringen var det Edvard Bull som laget utkastet til. Og det var neppe noen tilfeldighet at sentralstyret utpekte ham. En ønsket en klar og skarp erklæring. Også Tranmæl ønsket det. Fortsatte Tranmæl å ha en like sterk stilling i Arbeiderpartiet utover i 30-åra og seinere? Ble f.eks. Nygaardsvoldregjeringa styrt fra Youngstorget? 76

Nei, regjeringa Nygaardsvold ble på ingen måte styrt derfra. Nygaardsvold deltok alltid i sentralstyremøtene, og f.eks. i spørsmålet om forsvarsbudsjettet holdt han stand mot sentralstyrets ønsker om å gå lenger i økning av bevilgningene. Tranmæl satt i sentralstyret og tilhørte flertallet i den saken. Arbeiderbladet ble suverent redigert. Dette var Tranmæls hovedengasjement. Men han var fortsatt en sterk mann. Etter at Tranmæl gikk av som redaktør i 1949, fortsatte han å skrive i avisen. Men nå i en spesiell spalte under eget merke. Han var med i sentralstyret til han i 1963 fylte 84 år. Selv om han etter hvert holdt seg mer i bakgrunnen, var han stadig en nyttig mann for sentralstyret. Har M artin Tranm æl spilt en avgjørende rolle i den norske arbeiderbevegelse? Ja, ubetinget, både på godt og ondt. N år både den faglige og politiske arbeiderbevegelse i vårt land gjennem et lengere tidsrum utviklet sig på en helt annen måte enn i Sverige og D anm ark, skyldes det i første rekke T ranm æ l. Han var og er de brede massers fødte agitator, og at han alltid har væ rt ledet av en næsten hellig tro på sin saks retterdighet. er der visst ingen grunn til å tvile på...... Om han hadde villet kunde han ha væ ret hva som helst, form ann i A rbeiderpartiet, stortingspresident, statsm inister, ingen kunde ha nektet ham det. M en han har aldri væ ret æ r gjerrig på den måten. Han har nøiet sig med å gjøre sin indflydelse gjeldende hos dem som satt i toppstillingene, og på dette punkt har han hatt det så m eget lettere som han i alt vesentlig selv har kunnet peke ut de som skulde beklæde disse stillinger. (Aftenposten 27.6.1939) 77